4 Hovedtrekk i nåværende fiskehelseforvaltning

4.1 Sykdomsbekjempelse

Prinsippene for sykdomsbekjempelse er analoge i akvakultur som i tradisjonelt husdyrhold. I et anlegg, eller husdyrrom, er helsetilstanden resultatet av et samspill mellom de tre hovedfaktorene: miljø, smittestoff og individ. I et sjøbasert anlegg er det åpen kontakt med miljøet rundt, og faren for smittespredning større. Dette er på mange måter analogt med luftbåren smitte hos andre dyr.

Den åpne anleggsteknologien ved merddrift, med mulighet for spredning av smittestoff via vannmassene, fare for rømming av fisk og relativt nær kontakt mellom viltlevende fisk og fisk i merd, gjør at det forebyggende helsearbeid må gis høy prioritet. Norge har et godt utbygd system for sykdomskontroll, og har ved hjelp av en rekke smitteforebyggende tiltak redusert skadevirkningene på grunn av de alvorligste sykdommene betraktelig. Selv om ikke alle problemene er løst, har tiltakene gitt resultater og vi har i dag en oppdrettsnæring med en meget god helsestatus på verdensbasis.

Helsearbeid må som tidligere nevnt rettes inn mot forholdet mellom miljø, smittestoff og individ uavhengig av om det gjelder broilerproduksjon, svinebesetninger eller fiskeoppdrett. For samfunnet er det derfor viktig at den samlede kompetansen som finnes i forvaltningen også kan utnyttes i oppdrettsnæringen. Det planmessige helsearbeidet som er utført de senere årene, basert på forebyggende tiltak, bekjempelse, regelmessig tilsyn og informasjon, har som kjent gitt gode resultater. Et uttrykk for dette er at antibiotikaforbruket i næringen er redusert med mer enn 99 % i løpet av de siste 10 årene.

De viktigste forebyggende tiltakene går ut på å bryte smitteveiene mellom de forskjellige produksjonstrinnene. Med hjemmel i fiskesykdomsloven er det gitt forskrifter som sikrer god smittehygiene i hele produksjonskjeden fra rogn/melke til slakt. De fleste forskriftene ble gitt i perioden 1990 - 1992. I dette tidsrommet var det store problemer med både furunkulose og ILA. Det nye forskriftsverket viste seg å være et meget effektivt redskap i bekjempelsen av smittsomme sykdommer.

De viktigste tiltakene er av forebyggende karakter, og omfatter blant annet:

• fylkesveterinærens godkjenning av oppdrettslokaliteter

• obligatoriske helsekrav ved omsetning av rogn, yngel og smolt

• gode vaksinasjonsstrategier

• forbud mot «usikre» vannkilder til klekkerier og settefiskanlegg

• forbud mot flytting av sjøsatt fisk

• sikring av smitteforhold ved smolttransport

• behandling av avfall og avløpsvann fra slakterier, tilvirkningsanlegg m.v.

God sykdomsforvaltning er avhengig av høy beredskap med tanke på tidlig identifikasjon og effektiv bekjempelse av «nye» sykdommer. Skal man få et pålitelig bilde av utbredelsen av sykdom, og kunne oppdage sykdomsproblemer tidlig, er regelmessig helsekontroll et velprøvd og effektivt tiltak. Tidlig oppdagelse av smitte eller sykdom er en forutsetning for å forhindre videre spredning av sykdom. Det er derfor vesentlig at obligatorisk helsekontroll gjennomføres i alle oppdrettsanlegg. Dette er allerede innført med hjemmel i nåværende lov.

For EU er helsekontroll av alle anlegg innenfor et avgrenset geografisk område eller en sone, en forutsetning for at området kan bli godkjent som sykdomsfritt. Man kan sette strenge krav, eller forby innførsel av levende fisk eller kjønnsprodukter (rogn og melke) fra områder med lavere helsestatus. Dette prinsippet blir også gjort gjeldende overfor Norge gjennom EØS-avtalen. Uten obligatorisk helsekontroll i alle oppdrettsanlegg kan Norge ikke klare å opprettholde og dokumentere en gunstigere sykdomsmessig status enn EU generelt. Viktige nåværende konkurransefortrinn vil derved gå tapt. For å sikre adgangen til viktige handelsmarkeder må Norge derfor kunne dokumentere helsestatus i alle norske oppdrettsanlegg. Dette gjennomføres ved hjelp av bestemte dokumentasjonsprogram. Opprettholdelse og dokumentasjon av næringens helsestatus er grunnleggende dersom vi skal kunne sette de ønskede krav til innførsel av biologisk materiale fra områder med dårligere helsestatus, og dermed redusere risikoen for innførsel av nye smittestoffer til Norge. ESA har på historisk grunnlag og på bakgrunn av et dokumentasjonsprogram som startet i 1994, godkjent Norge som frisone med hensyn på laksefisksykdommene IHN og VHS.

Vaksinasjonsprogrammer er et av de viktigste og mest effektive forebyggende virkemidler for å kontrollere tapsbringende infeksjoner. Det finnes i dag effektive vaksiner mot sykdommer som furunkulose, kaldtvannsvibriose og vibriose. For å opprettholde den gode helsestatusen i norsk oppdrettsnæring er det vesentlig at en ikke senker ambisjonsnivået og unnlater å vaksinere mot disse sykdommene. Bruk av optimale vaksinasjonsstrategier og metoder, er en forutsetning for å oppnå forventet effekt.

Forskning har gitt kunnskap om en rekke forhold som har betydning for å hindre spredning av smittsomme sykdommer i oppdrettssammenheng og i viltlevende bestander. Viktige elementer i oppdrett er plassering av ulike anleggstyper i forhold til hverandre, og innbyrdes avstand mellom samme type anlegg. Man må her vurdere fare for at et anlegg kan tilføres smitte eller selv smitte andre anlegg eller viltlevende bestander. Eksempler er innbyrdes plassering av matfiskanlegg og plassering av matfiskanleggi forhold til stamfiskanlegg, settefiskanlegg, slakterier og tilvirkningsbedrifter. Likeledes avstand fra oppdrettsvirksomhet til vassdrag eller vandringsveier for viltlevende fisk. Videre er smittehygieniske skiller mellom årsklasser et viktig hjelpemiddel i arbeidet med å forebygge sykdom. Miljøforhold har ofte avgjørende betydning for hyppighet og omfang ved utbrudd av smittsom sykdom, og er således en medvirkende årsak til forøket smittepress.Videreføring av arbeidet med optimal lokalisering og drift av lokaliteter er en forutsetning for å kunne skape et miljø i merdene som muliggjør en effektiv sykdomsbekjempelse. Godkjenning av lokaliteter må bygge på en helhetsvurdering av de ulike risikomomenter for sykdomsutvikling på lokaliteten.

Kampen mot ILA er et godt eksempel på hvordan man kan bekjempe en smittsom sykdom uten tilgang på vaksiner eller andre virksomme legemidler, og det uten at selve smittestoffet er kjent. De eneste virkemidler har vært forebyggende og begrensende tiltak, basert på generell kunnskap om smittespredningsmekanismer og sykdommens opptreden. Dersom vi skal forhindre at nye sykdommer, tilsvarende ILA, skal spre seg i norske oppdrettede og viltlevende bestander, kreves det fortsatt innsats og utvikling av forebyggende tiltak.

4.2 Dagens forvaltningssystem

Dagens forvaltning av sykdom hos akvatiske organismer er i hovedsak bygget på lov om tiltak mot sykdom hos ferskvannsfisk av 6. desember 1968. Denne loven ble erstattet av midlertidig lov om tiltak mot sykdom hos akvatiske organismer av 22. juni 1990. Den viktigste endringen var at lovens virkeområde ble utvidet til også å omfatte marine organismer i fangenskap.

Både forurensningsloven og oppdrettsloven regulerer også forhold som har forebyggende effekt på utvikling av sykdom i oppdrett og derigjennom også risiko for spredning til viltlevende bestander.

Fra 1990 er de regionale og lokale forvaltningsmyndigheter styrket, omstrukturert og effektivisert for blant annet å ta hånd om fiskehelsearbeidet. For å utnytte denne effekten ansees det mest hensiktsmessig med én instruksjonslinje med sammenfallende faglige retningslinjer for all sykdomsbekjempelse hos dyr.

I tillegg til et desentralisert offentlig apparat har Norge i verdenssammenheng et unikt nettverk av fiskehelsetjenester, utført av private veterinærer som har faste, gjensidige avtaler med oppdretterne. De senere år er det også utdannet en rekke fiskehelsekandidater som i stor grad kan komplettere fiskehelsearbeidet innen oppdrettsnæringen.

Ved revisjon av lovverket i 1987 ble de meldepliktige sykdommene delt inn i grupper avhengig av alvorlighetsgrad og utbredelse. A-sykdommer omfatter ondartede smittsomme sykdommer som vil gi særlig alvorlige økonomiske eller økologiske konsekvenser. Sykdommer i denne gruppen forsøkes utryddet med øyeblikkelig nedslakting (stamping out) hvis de skulle dukke opp. Det har ikke vært registrert A-sykdommer i norske oppdrettsanlegg siden systemet med A-, B- og C-sykdommer ble etablert.

B-sykdommer er smittsomme sykdommer som også vil gi alvorlige økonomiske eller økologiske konsekvenser. Oppformering og vertikal/horisontal spredning av slike sykdommer kan bekjempes ved ulike restriksjoner og tiltak. Eksempel på dette er de tiltak som er beskrevet tidligere i forhold til ILA og furunkulose.

Den tredje gruppen smittsomme sykdommer, C-sykdommer, kan være vidt utbredt (endemisk), være av mindre økonomisk eller økologisk betydning, eller kunne forebygges effektivt med vaksiner. Eksempler på dette er vibriose, kaldtvannsvibriose og lakselus.

Lover og forskrifter legger rammen og grunnlaget for en hensiktsmessig styring av oppdrettsnæring og kultiveringsaktivitet, og skal ivareta både allmennhetens og næringens interesser. Oppdrettsvirksomheten er regulert gjennom flere lovverk, hvorav oppdrettsloven, forurensningsloven og fiskesykdomsloven er de mest sentrale. På samme måte reguleres kultiveringsaktivitet og viltlevende bestander også av flere lovverk, hvorav lakseloven, saltvannsfiskeloven og fiskesykdomsloven er de mest sentrale. Det er vesentlig at lovene gir tilstrekkelig selvstendig hjemmelsgrunnlag for de formål de er satt til å regulere, slik at uklarheter om forvaltningsmyndighet både i forvaltningen og blant brukerne kan unngås.

Fiskehelseregelverket skal også ivareta internasjonale forpliktelser Norge har bundet seg til gjennom avtaler som EØS- og WTO-avtalen. I denne sammenheng har Norge allerede initiert utredning av en harmonisering til EUs regelverk vedrørende dyrehelsemessige bestemmelser for omsetning av levende akvakulturdyr, selv om man i utkast til revidert EØS-avtale har oppnådd unntak i inntil 5 år for de fleste av disse. I et stadig mer integrert internasjonalt samfunn legges det til rette for økende samhandel og reduksjon av tekniske handelshindringer. Denne utviklingen setter strenge krav til systemer og strategier for kontroll, tilsyn og dokumentasjon som er nødvendige for å rettferdiggjøre krav om særskilte tiltak og garantier på sentrale områder som miljø, helsevern og dyrehelse (akvatiske dyr).

Tilsyn er myndighetenes utadrettede aktivitet for å påse at lover og forskrifter etterleves. Dersom påbud gitt i eller i medhold av fiskesykdomsloven ikke etterleves, kan det medføre store sykdomsmessige, miljømessige, økologiske eller økonomiske konsekvenser.

Mange forskjellige metoder, arbeidsformer og virkemidler er benyttet i myndighetenes tilsyn. Statens dyrehelsetilsyn og Fiskeridirektoratet har ansvaret for å føre tilsyn med at sykdomsloven med tilhørende forskrifter etterleves. De offentlige myndigheters lokale tilstedeværelse er godt egnet til å sikre at tilsynet foregår på en måte som er hensiktsmessig både fra det offentliges og næringens side.

Den lokale og regionale forvaltningen iverksetter en rekke tiltak for å begrense risiko for overføring av sykdomssmitte mellom oppdrettsanlegg eller til viltlevende bestander.

Av enkeltvedtak kan følgende nevnes:

- Før etablering av oppdrettslokalitet:

Veterinærmyndighetene skal foreta en smittehygienisk vurdering/godkjenning av lokaliteten. Faktorer som innvirker på sykdomsrisikoen på stedet, som strømningsforhold, vannkvalitet, bunnforhold (risiko for opphopning av smitteholdig avfall), avstand til annen oppdrettsaktivitet, avstand til slakterier og tilvirkningsanlegg, nærhet til viktige beiteområder, vandringsruter og gytevassdrag for laksefisk, mulighet for sikring/rensing av avløp vurderes. Sykdomserfaringer fra tidligere oppdrettsvirksomhet i området, samt totalbelastningen i området av oppdrett vil også være et aktuelt vurderingsgrunnlag.

- Ved godkjenning av lokalitet:

Krav om godkjent driftsplan, som blant annet skal inneholde helsekontroll et visst antall ganger pr. år, uttak av prøver for obduksjon/mikrobiologi/histologi, generasjonsskiller, dokumentert helsetilstand på levende akvatiske organismer som tas inn i anlegget, desinfeksjon av personell og utstyr som kommer til eller fra anlegg, desinfeksjon av utstyr mellom ulike generasjoner, helse- og opprinnelsesattest ved all flytting av levende akvatiske organismer, bruk av godkjente transportenheter og etter godkjente transportruter, slakting skal kun foregå ved godkjente slakteanlegg.

- Ved stamfiskproduksjon/stryking:

Krav om dokumentert helsetilstand både hos oppdrettede og innfangede stamfisk, obligatorisk helsekontroll, obduksjon/mikrobiologi/histologi av stamfisk, desinfeksjon av rogn (på grønneggstadiet og ved flytting), helse- og opprinnelsesattest.

- Ved rogn/yngelproduksjon:

Krav om dokumentert helsetilstand, obligatorisk helsekontroll, desinfeksjon av rogn (på øyerognstadiet og ved flytting), helse- og opprinnelsesattest, obduksjon/mikrobiologi/histologi av yngel, ikke oppgang av anadrom fisk i vannkilden, ikke inntak av sjøvann, eventuelt desinfeksjon av inntaksvannet (krever dispensasjon fra fylkesveterinær).

- Ved settefiskproduksjon:

Krav om dokumentert helsetilstand, veterinær helsekontroll, helse- og opprinnelsesattest, vaksinasjon, obduksjon/mikrobiologi/histologi av settefisk/smolt, ikke oppgang av anadrom fisk i vannkilden, ikke inntak av sjøvann, eventuelt desinfeksjon av inntaksvannet (krever dispensasjon fra fylkesveterinær).

- Ved matfiskproduksjon:

Krav om dokumentert helsetilstand, obligatorisk helsekontroll, helse- og opprinnelsesattest, vaksinasjon, obduksjon/mikrobiologi/histologi av matfisk, forbud mot flytting av sjøsatt fisk, generasjonsskiller, smittehygienisk adskilt drift, tetthet i forhold til helsemessige aspekter.

- Ved transport:

Krav om godkjenning av transportenhet, desinfeksjon av transportvann, desinfeksjon av transportenhet mellom ulike typer oppdrag, godkjenning av transportruter.

- Ved slakting/tilvirkning:

Krav om godkjenning av bygningsmasse og tekniske installasjoner, desinfeksjonsrutiner, smittehygienisk behandling av avfall, avløp, bløgge- og prosessvann m.v.

- Generelt for hele næringen:

Forbud mot flytting av levende fisk ut av furunkulosesonen. Forbud mot flytting av levende fisk og slaktet usløyd fisk inn i ILA-frisonen. I tillegg finnes tre regionale ILA-soner med en videreutvikling av de tiltak som er beskrevet overfor. Disse er spesielt innrettet mot å bekjempe lokale problemer i forhold til sykdommen, og å hindre spredning fra disse områdene.

- Generelt for viltlevende bestander i ferskvann

Regulering av utsetting av fisk i vassdrag, med blant annet krav til helse- og opprinnelsesattest for fisk fra kultiveringsanlegg. Generelt forbud mot flytting av fisk mellom vassdrag. Restriksjoner på bruk og flytting av gjenstander og utstyr i og mellom vassdrag.