1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen foreslås det at lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) endres ved å vedta en ny bestemmelse § 11 b, som vil gi adgang for Kongen til på bestemte områder å fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. I proposisjonen fremsettes ikke forslag til konkrete frister.

Formålet med forslaget er å gjøre det lettere å innføre saksbehandlingsfrister i forvaltningen, ved at slike frister skal kunne innføres ved forskrift, uten særskilt lovvedtak. Forslaget er et ledd i Regjeringens arbeid for å forbedre den service som forvaltningen yter. Saksbehandlingsfrister kan være et virkemiddel til å bedre forutberegneligheten for publikum og et ledd i arbeidet for å korte ned saksbehandlingstiden i forvaltningen. Rask saksbehandling er en blant flere viktige sider av kvaliteten i forvaltningens saksbehandling. For at saksbehandlingsfrister skal føre til kortere saksbehandlingstid, vil det imidlertid normalt være nødvendig å kombinere innføring av frister med effektiviseringstiltak og/eller økte ressurser på det aktuelle forvaltningsområdet. Som regel bør man ikke forutsette at innføring av frister alene vil medføre kortere saksbehandlingstid, fordi dette vil kunne medføre at saksbehandlingen ikke blir så grundig som loven krever, jf forvaltningslovens § 17 første ledd om at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Innføring av saksbehandlingsfrister vil imidlertid være en spore til å sette i verk andre tiltak for å sikre at fristene blir overholdt, uten at det går ut over kvaliteten ved saksbehandlingen ellers.

Det foreslås ikke hjemmel for å gi særregler ved forskrift om rettsvirkningene av tidsfristene blir oversittet. Rettsvirkningene vil følge av alminnelige forvaltningsrettslige og erstatningsrettslige regler, med mindre særlige ordninger er fastsatt i særlov.