9 Merknader til lovforslaget

Merknader til forvaltningsloven § 11b første punktum:

Endringsforslaget innebærer at det inntas en hjemmel for å gi forskrifter som fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. Fristreglenes virkeområde er foreslått begrenset til enkeltvedtak, jf forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det vil antagelig i de fleste tilfelle dreie seg om søknader om ulike tillatelser, offentlige ytelser mv, men bestemmelsen utelukker ikke at det settes frister også i andre typer saker som gjelder enkeltvedtak. Antagelig vil det imidlertid først og fremst være i saker der en søker har krav på realitetsbehandling av sitt eget rettsforhold at det vil være aktuelt å fastsette tidsfrister for avgjørelse av søknaden. Saker hvor det ikke treffes enkeltvedtak, for eksempel regelutforming, og opplysningsvirksomhet, vil ikke bli berørt av forslaget. Justisdepartementet tar sikte på å delegere myndigheten til å gi frister til det departement som er fagansvarlig på det aktuelle saksområdet.

Bestemmelsen gjelder generelt for all forvaltningsvirksomhet, både i statlig og kommunal sektor. Også i kommunalsektoren er det av hensyn til publikum viktig med rask saksbehandling. Men det kan være grunn til å overveie hensynet til det kommunale selvstyret før et departement fastsetter en forskrift med mål for saksbehandlingstiden i kommunene. Forslag til forskrifter som berører kommunal sektor må forelegges Kommunal- og regionaldepartementet til vurdering, jf utredningsinstruksens pkt 3.2.2.

Det vil først og fremst være i sakstyper hvor sakene er relativt kurante, og hvor de fleste saker er noenlunde like slik at det er mulig å angi en felles norm for saksbehandlingstiden, at det bør settes frister ved forskrift. Det bør også bare settes frister ved forskrift der hvor det foreligger et klart og begrunnet behov for slike frister, og hvor innføring av serviceerklæringer ikke anses tilstrekkelig for å oppnå den forutberegnelighet og den saksbehandlingstid som publikum bør kunne forvente. Også i fremtiden bør regler med frister for saksbehandlingstiden fortrinnsvis tas inn i særloven. Det er kanskje særlig der det kan være behov for større fleksibilitet med hensyn til fristangivelsen enn det man får ved lovgivning, eller der det på et saksområde vil gjelde så mange fristregler at man ut fra volumhensyn ikke ønsker å ha alt dette i loven, at forskrifter med frister kan være mer hensiktsmessig.

Merknader til annet punktum

Det vil være behov for nærmere regler blant annet om fristens utgangspunkt, avbrytelse av fristen, suspensjon, fristforlengelse i enkeltsak. Det foreslås derfor en hjemmel for Kongen til å gi slike bestemmelser.

Justisdepartementet tar sikte på å utarbeide en felles forskrift som angir visse hovedregler for beregning av frister mv, men med rom for at det kan gjøres unntak og tilpasninger i de forskrifter som fastsetter fristene på det enkelte område. Fristenes lengde må nødvendigvis fastsettes for den enkelte frist.

Bestemmelsen i annet punktum vil også kunne hjemle bestemmelser om at det skal settes frister for andre organers behandling av en sak, når slike andre organer forespørres før vedtaket fattes. Skal en saksbehandlingsfrist innføres på et område, vil det ofte være behov for å sette frister for saksbehandlingen i andre organer som skal avgi uttalelse i saken.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å gi regler om særlige rettsvirkninger av at fristene oversittes. Rettsvirkningene av fristoversittelse forutsettes regulert ved de alminnelige forvaltningsrettslige og erstatningsrettslige reglene, eller ved særlov.