7 Spørsmål vedrørende fristberegningen - behovet for en sentral forskrift

Regler om saksbehandlingsfrister forutsetter at det gjelder regler om fra hvilket tidspunkt fristen skal løpe, hvilke forhold som medfører at fristen forlenges eller suspenderes og med hvor lang tid, hva som avbryter fristen, med videre. Enkelte slike spørsmål, særlig fristens lengde, må nødvendigvis reguleres særskilt i forhold til den enkelte frist. Andre spørsmål, for eksempel fra hvilket tidspunkt fristen begynner å løpe og når en frist suspenderes midlertidig - for eksempel fordi man venter på flere opplysninger fra søkeren - kan det være hensiktsmessig å behandle i en sentral forskrift. Det vil for det første være arbeidsbesparende for forvaltningen at man for hver enkelt frist ikke trenger å regulere alle slike spørsmål, men kan henvise til den sentrale forskriften. For det annet er det en fordel av hensyn til forutberegneligheten og i forhold til helhet og sammenheng i systemet at det gjelder en felles linje for løsningen av slike spørsmål. Departementet tar derfor sikte på å utarbeide en sentral forskrift som regulerer denne type spørsmål. Behovet for særlige ordninger for spesielle saksområder bør ivaretas i en slik sentral forskrift ved at det gis rom for å fastsette avvikende regler ved behov.

Arbeidsgruppen drøfter blant annet fristens utgangspunkt og lengde. Departementet vil ta opp dette under forberedelsen av forskriften, og nøyer seg med å bemerke:

Fristens utgangspunkt bør normalt være den dagen søknaden kommer inn til vedkommende forvaltningsorgan. I spesielle saker kan det imidlertid være aktuelt med andre utgangspunkter, for eksempel i saker som igangsettes ved utlysing. Hvis søkeren ikke har gitt nødvendige opplysninger, sendt inn dokumenter eller på annen måte ikke utført det som hviler på ham eller henne, bør fristen ikke begynne å løpe. Organet må da gjøre vedkommende oppmerksom på at fristen ikke begynner å løpe før mangelen er rettet.

I praksis vil antagelig det viktigste spørsmålet være på hvilke vilkår man skal kunne forlenge en frist. Når fristene skal fastsettes, må det vurderes om fristene skal tilpasses en «gjennomsnittssak» på området når det gjelder kompleksitet, eller om fristene skal være så lange at de også gir rom for de mer kompliserte sakene som tar lengre tid. Antagelig vil den beste løsningen her, for å unngå at fristene blir for lange, være at fristene settes ut fra «normalsaken», men med adgang til å sette en lengre frist der sakens natur krever dette. Forutsetningen må selvsagt være at søkeren umiddelbart får beskjed om fristforlengelsen. Det kan under sakens gang vise seg at det er nødvendig med ytterligere utredninger og undersøkelser enn det som er normalt, og det bør da være anledning til å forlenge fristen. Det bør også være anledning til å suspendere fristen mens man venter på ytterligere opplysninger fra søkerens side.

Et tredje spørsmål som bør reguleres ved en sentral forskrift, er spørsmålet om en generell suspensjon av fristene for et saksområde. Dette kan være nødvendig dersom en betydelig økning av saksmengden inntrer plutselig og det ikke er mulig å ruste opp ansvarlig organ fort nok. Som eksempel kan vises til at dette var situasjonen rundt 1985-86 på utlendingsområdet.