1 Innledning

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Regjeringen legger med dette fram forslag til ny lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Den nye loven skal erstatte lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v.

Med lovforslaget ønsker Regjeringen å sikre at dyr får forsvarlig behandling og at produktene fra matproduserende dyr tilfredsstiller kravene til trygg mat av god kvalitet. Det særskilte kapitlet om organisering av det offentlige veterinærvesenet i den nåværende loven videreføres ikke. Spørsmålet om organisering av det offentlige veterinærvesenet ble lagt fram for Stortinget i St.prp. nr. 54 (1999-2000) Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Stortinget fattet vedtak den 14. juni 2000 i samsvar med Regjeringens forslag. En nærmere orientering om gjennomføringen av vaktordningen i dyrehelseforvaltningen gis i kapittel 3.

Fordi nye yrkesgrupper behandler, eller ønsker å behandle, dyr i økende omfang, er loven utvidet til å gjelde både veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Dette er en parallell til det som har skjedd innen humanmedisinen, der det nylig er vedtatt en felles lov om helsepersonell.

Noen av de gruppene som loven foreslår hjemmel til å regulere virksomheten til, har formell kompetanse. Dette gjelder f.eks. veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere. Andre grupper har mer forskjelligartet teoretisk bakgrunn, som f.eks. akupunktører eller naturmedisinere.

Lovforslaget legger stor vekt på å modernisere bestemmelsene om de pliktene og rettighetene som følger med autorisasjon eller lisens.

Kapittel 1 i lovforslaget omhandler lovens formål, definisjoner og virkeområde.

Kapittel 2 tar for seg autorisasjon, lisens og andre godkjenninger. Det redegjøres for hvem som har rett til autorisasjon eller lisens, og for regler for avslag. Videre er det tatt inn bestemmelser om godkjenning av spesialister. Grensepraksis og aldersgrense blir også behandlet.

Kapittel 3 gir bestemmelser om dyrehelsepersonells plikter og rettigheter. Av de viktigste nye bestemmelsene kan nevnes:

• krav til forsvarlighet

• større krav til åpenhet og innsyn i journaler

• aldersgrense

• nye bestemmelser om nødhjelp

• hjemmel til å pålegge vaktplikt

• hjemmel til å nekte rekvirering av visse legemidler

• fiskehelsebiologene gis rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr

• bruk av medhjelper

• sikkerhetsstillelse

• mulighet for beordring av private til offentlig tjeneste

• hjemmel til å gi forskrifter om bruk av legemidler på dyr.

Med dette lovforslaget ønsker departementet å skjerpe kravene til forsvarlig virksomhet og åpenhet. Det er også lagt vekt på å understreke at autorisasjon eller lisens både medfører et særskilt ansvar for egne handlinger og for virksomheten til medhjelpere av ulik karakter.

Kapittel 4 har bestemmelser om Det veterinærmedisinske rettsråd. Kapitlet beskriver rådets sammensetning, oppgaver og godtgjørelse.

Kapittel 5 har bestemmelser om straff og andre sanksjoner som kan være advarsel og tilbakekall av rekvireringsrett eller autorisasjon.

Kapitel 6 har bestemmelser om ikrafttredelse, overgangsordninger og endringer i andre lover.

1.2 Begrunnelse for ny lov

Nåværende lov om veterinærer er fra 1948, og mange av forarbeidene er fra 1930-årene. Den ble laget i en tid med ekstensivt jordbruk med kombinasjonsdrift på de fleste bruk, slik at husdyr var viktig på langt flere gårder enn i dag. Siden den gang er forholdet i husdyrholdet totalt endret, og i løpet av de siste 25 årene har oppdrettsnæringen vokst fram med mange veterinærfaglige utfordringer. Antall yrkesaktive veterinærer er mangedoblet. Samtidig er de politiske, samfunnsmessige og faglige forutsetningene helt andre i dag enn i de første tiårene etter krigen.

Dagens lov om veterinærer er i hovedsak en profesjonslov som beskriver vilkår for autorisasjon og fastsetter veterinærenes rettigheter og plikter, men den har også avsnitt om det offentlige veterinærvesenet og Det veterinærmedisinske rettsråd. På mange områder fanger ikke loven opp dagens problemer hverken for myndighetene, dyreeierne eller veterinærene. Det ble derfor satt i gang et arbeid med å revidere lov om veterinærer i 1994.

1.2.1 Endringer i de faglige rammebetingelsene

Husdyrholdet i Norge har gjennomgått en radikal forandring i de femti årene som har gått siden nåværende lov ble utarbeidet. Hest brukes nå stort sett til hobby, og produksjonsdyr utnyttes stadig mer effektivt i et intensivt og til dels industrialisert husdyrbruk. Utviklingen på dette feltet har nok vært mindre uttalt hos oss enn i mange andre land, men allikevel mener mange at pendelen har slått for langt ut og at endringene har skjedd for fort. Det er derfor en økende interesse for etisk forsvarlig dyrehold, økologisk landbruk og alternative behandlingsmetoder både blant produsenter og forbrukere.

Innen veterinærmedisinen har det vært en rivende faglig utvikling i takt med tilsvarende innen humanmedisinen. Dagens veterinærer har et langt bedre utvalg av legemidler og metoder til behandling av produksjonsdyr enn de hadde til rådighet like etter krigen. Allikevel har forandringene i behandlingsmetoder vært mindre i tradisjonell landpraksis enn innen behandling av hobbydyr. Dette skyldes at økonomiske og til dels dyrevernmessige hensyn er begrensende for valg av metoder ved behandling av produksjonsdyr. Kostnadene må ikke overstige dyrets verdi.

Ved behandling av hobby- og sportsdyr er det færre økonomiske begrensninger slik at mange dyreklinikker nå har utstyr og behandlingsmuligheter av samme standard som humanklinikker har. Det er til slutt et etisk spørsmål om hvor man bør sette grensene for hvilke metoder man kan ta i bruk ved behandling av dyr. Det er et åpenbart behov for å stille krav til kompetanse og forsvarlig virksomhet for veterinærer og eventuelt andre yrkeskategorier som skal ta dyr i behandling etter nye, avanserte metoder. Slike krav bør fastsettes i, eller med hjemmel i, en profesjonslov som angir rettigheter og plikter til autorisert personell i samsvar med deres kompetanse.

Det er også et selvstendig mål at det brukes så lite legemidler som mulig ved produksjon av mat. Forebyggende virksomhet er derfor en viktig del av veterinærmedisinen.

De offentlige veterinære arbeidsoppgavene har økt gradvis, og særlig sterkt fra begynnelsen av 90-tallet. Dette skyldes for en stor del at WTO- og EØS-avtalene har gitt nye rammebetingelser for internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter. Dette krever en bedre kartlegging og overvåking av dyrehelsa i Norge enn tidligere. Videre har distriktsveterinærene fått ansvaret for sekretariatsfunksjonen for dyrevernemndene, samtidig som dyrevernarbeidet har fått langt større aktualitet de siste årene. Samfunnet setter krav til at husdyrproduksjonen, og annet dyrehold, foregår på en etisk forsvarlig måte. Alle disse oppgavene setter større krav til god forvaltning, blant annet ut fra habilitetshensyn. Departementet ønsker derfor å styrke fylkes- og distriktsveterinærenes kompetanse innen offentlig myndighetsutøvelse. Departementet legger til grunn at Statens dyrehelsetilsyn blir stadig mer opptatt med offentlige tilsynsoppgaver i forbindelse med kontroll- og overvåkningsoppgaver og med dyrevernarbeid. Det følger av dette at departementet har behov for fleksibilitet når det gjelder å organisere sitt tilsynsarbeid i forhold til skiftende rammebetingelser.

I de siste par tiårene har veksten i oppdrettsnæringen ført til behov for private og offentlige dyrehelsetjenester med nytt innhold og omfang. Dette har vært en stor utfordring for hele den veterinære sektoren inkludert undervisning og forskning, diagnostikk, forvaltning og veiledningstjeneste. St. meld. nr 9 (1989-90), om veterinærtjenesten på distrikts- og fylkesnivå, la grunnlaget for en styrking av offentlige veterinære tjenester i kyst-Norge for å imøtekomme oppdrettsnæringens behov.

Både ved Universitetet i Bergen og ved Universitetet i Tromsø/Norges fiskerihøgskole er det i løpet av de siste ti årene utdannet fiskehelsebiologer som har kompetanse til å arbeide med fiskehelsespørsmål. I dag arbeider et stort antall personer med private og offentlige oppgaver innen helsearbeid i oppdrettsnæringen. De fleste av dem er veterinærer, men det er også et betydelig antall fiskehelsebiologer.

1.2.2 Endringer i de økonomiske rammene

Som nevnt innledningsvis var økonomien i landbruket svært stram like etter den andre verdenskrigen. Dette gjorde at veterinærhjelp til produksjonsdyr ble vurdert ut fra strenge kost/nytte betraktninger. Dette kunne føre til at dyr ikke fikk den behandlingen de burde få etter dyrevernloven, og at det offentlige tilsynet med hold av dyr ikke var tilstrekkelig.

For å sikre en forsvarlig spredning av det relativt lave antallet veterinærer i landet, hadde staten allerede i 1920-årene etablert offentlige stillinger, distriktsveterinærer, som så vidt mulig skulle dekke alle landets kommuner. Distriktsveterinærene får en viss grunnlønn fra det offentlige for å utføre offentlige oppgaver. For øvrig har de plikt til å betjene sine distrikter med klinisk praksis mot betaling fra den enkelte husdyrbruker, «i den utstrekning deres offentlige oppgaver tillater». De er etter gjeldende lov altså delvis offentlige tjenestemenn og delvis privatpraktiserende.

Ved siden av å betale grunnlønn til distriktsveterinærene, dekket staten tidligere også utgiftene til uttak, forsendelse og analyse av alle typer prøver fra dyr. Dette ble ansett som nødvendig for å ha en betryggende kontroll med sjukdomssituasjonen, og for å kunne drive en effektiv sjukdomsbekjempelse.

Brukerne av veterinære tjenester til undersøkelse og behandling av dyr må i økende grad innstille seg på å dekke kostnadene selv. De må kjøpe kliniske tjenester og veiledning i forebyggende helsearbeid av privatpraktiserende veterinærer. Staten dekker nå uttak, forsendelse og undersøkelse av prøver bare der det er mistanke om smittsomme dyresjukdommer med lovbestemte tiltak. Dette skjer selv om økonomien innen tradisjonelt husdyrbruk også i dag er presset. Spesielt enkelte næringer, som f.eks. småfenæringen, sliter med små fortjenestemarginer. Betalingsevnen er størst blant fiskeoppdrettere og eiere av sports- og kjæledyr.

Samfunnet har overordnet interesse av å holde alvorlige smittsomme sjukdommer under kontroll. Dokumentasjon av status for sjukdom i henhold til internasjonale avtaler er definert som et statlig anliggende, og uttak og analyse av prøver i den forbindelse betales over offentlige budsjetter.

1.2.3 Ny lovstruktur

Departementet sendte et lovutkast på høring i desember 1996. Forslaget var en videreføring av disposisjonen for veterinærloven av 1948.

Under arbeidet med å samle og vurdere høringsuttalelsene ble det klart at endringene i rammebetingelsene for offentlig veterinær virksomhet etter hvert har fått et slikt omfang at det må få konsekvenser for strukturen i den nye loven. Bare siden lovarbeidet ble startet opp i 1994 har antall offentlige oppgaver økt vesentlig, og utviklingen ser ut til å fortsette. Dette setter nye krav til forvaltningskompetansen hos fylkes- og distriktsveterinærer. Flere offentlige oppgaver fører også til at mange distriktsveterinærer ikke lenger har tid til å drive praksis innenfor ordinær arbeidstid, slik nåværende lov bestemmer. Konsekvensen er at klinisk praksis i hovedsak må dekkes av private veterinærer, og skillet mellom privat og offentlig ansvar for veterinære oppgaver må gjøres klart. Det ble derfor nødvendig å vurdere organiseringen og finansieringen av det offentlige veterinærvesenet, herunder vaktordningen, separat og så raskt som mulig.

Utgangspunktet for vurderingen var at det ikke lenger synes naturlig med en spesiell omtale av det offentlige veterinærvesenet i en lov som utvides til å omfatte både veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Offentlige oppgaver innen dyrehelse og dyrevern vil fremgå av særlovgivningen med forskrifter, og av arbeidsinstrukser for den enkelte arbeidstaker. Hvordan staten organiserer sine etater er ikke avhengig av egne lovhjemler. Statsbudsjettet vil gjenspeile aktivitetsnivået og gi den økonomiske rammen for etatene, og organiseringen må til enhver tid være den mest hensiktsmessige ut fra statens prioriteringer innen samfunnets behov. De ansatte i etatene vil bli trukket inn i organiseringen i henhold til bestemmelsene i tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven.

På grunn av dette ble følgende punkter i lovutvalgets mandat behandlet spesielt:

• definisjon av hva som er veterinære oppgaver

• klar deling mellom offentlig og privat ansvar for løsning av de veterinære oppgavene i samfunnet

• sikre at veterinærvesenet er tilpasningsdyktig i forhold til endringer i de veterinære oppgavene både nasjonalt og internasjonalt

• vurdere økonomiske og administrative konsekvenser

Disse spørsmålene ble lagt fram for Stortinget i form av St.prp nr. 54 (1999-2000) Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Stortinget fattet vedtak i saken 14. juni 2000 i samsvar med Regjeringens forslag. Med dette vedtaket ble det overflødig å videreføre kapittel 2, Offentlige veterinærer, i nåværende lov.

Det foreliggende lovforslaget er derfor en ren profesjonslov. Loven skal imidlertid ha bestemmelser for Det veterinærmedisinske rettsråd, fordi dette organet bl.a. skal uttale seg om spørsmål med tilknytning til dyrehelsepersonells yrkesutøvelse i klinisk virksomhet.

1.2.4 Utvidelse av lovens virkeområde

Til nå har det ikke vært noe stort behov for å lovregulere virksomheten til andre enn veterinærer når det gjelder å ta andres dyr i behandling. Autoriserte veterinærer har hatt enerett til å behandle smittsomme sjukdommer, til å rekvirere reseptpliktige legemidler og til å iverksette hel eller lokal bedøvelse. Det har også vært klare krav til det faglige grunnlaget for autorisasjon av veterinærer.

I de siste årene er det utdannet biologer med spesiell kompetanse innen fiskepatologi ved universitetene i Bergen og Tromsø. Disse kandidatene vil utvilsomt kunne bli et viktig alternativ til veterinærene ved helsearbeid innen akvakulturnæringen. Det er imidlertid behov for å gi den nye yrkesgruppen, som hittil er benevnt som fiskehelsekandidater, en beskyttet tittel. I samarbeid med utdanningsinstitusjonene er denne tittelen blitt fiskehelsebiologer. Hvis de skal drive selvstendig virksomhet innen sitt fag, må de i lovs form gis rettigheter og plikter i henhold til sin kompetanse, bl.a. for at man kan føre tilsyn med deres virksomhet. Det synes naturlig at fiskehelsebiologene reguleres i samme lov som veterinærene, siden de vil ha svært sammenfallende oppgaver overfor akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Veterinærenes enerett til behandling av akvatiske dyr blir derfor delvis opphevet. Fiskehelsebiologene kan dermed ivareta oppgaver som er viktige for den jevnt voksende havbruksnæringen. Fiskeridepartementet og de berørte miljøene anser dette som svært positivt.

Parallelt med utviklingen innen humanmedisinen er alternative behandlingsmetoder på full fart inn i veterinærmedisinen. Akupunktur er en slik aktuell metode, selv om det ikke har vært undervist systematisk i denne disiplinen ved Norges veterinærhøgskole. Flere veterinærer har imidlertid tatt etterutdanning der den har vært å finne, slik at en del veterinærer bruker denne alternative metoden i en viss utstrekning. I tillegg er det flere ikke-veterinærer som behandler dyr med akupunktur mot betaling.

Departementet har merket seg at det drives reklame for klinikker som arbeider med alternativ medisin. Dette er betenkelig, spesielt fordi det ikke går fram av annonsene om det er knyttet veterinærfaglig kompetanse til klinikkene.

De samme betraktningene som er gjort for akupunktur, gjelder også for andre alternative metoder som f.eks. homøopati, urtemedisin, healing m.fl. Alternativ behandling blir mer utførlig behandlet i pkt. 2.4; «Alternativ sjukdomsbehandling og kvakksalveri». Departementet ønsker derfor å skaffe lovhjemmel til å kunne regulere alternativ praksis.

I dyreklinikker og i offentlig virksomhet arbeider det også ikke-veterinærer som hjelpepersonell, som ofte utfører selvstendige oppgaver under veterinærens ansvar. Slikt personell har vært betegnet som «veterinærassistenter». I de siste årene er det utdannet en egen yrkesgruppe, dyrepleiere, gjennom et ettårig undervisningstilbud med avsluttende eksamen ved Norges veterinærhøgskole. Utdannelsen bygger på generell studiekompetanse fra den videregående skolen. Departementet mener at denne type personell, som driver veterinær virksomhet på den autoriserte veterinærens ansvar, bør omfattes av lov om dyrehelsepersonell.

I det hele er det etterhvert mange kategorier personell med varierende bakgrunn og kompetanse som har, eller ønsker å få, oppgaver innen privat og offentlig dyrehelsearbeid. Noen eksempler innen tradisjonell virksomhet: veterinærer, fiskehelsebiologer, dyrepleiere, blodprøvetakere, kiropraktorer, vaksinatører og inseminører.

Med tilknytning til alternative metoder kan nevnes følgende: akupunktører, homøopater, soneterapeuter, urtemedisinere, healere og eventuelt andre, ikke faglærte personer.

Ut fra det som er sagt ovenfor har Regjeringen valgt å legge fram forslag om en lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell for å kunne føre tilsyn med at dyr får forsvarlig behandling og ikke kommer i fare for å lide i utrengsmål.

1.3 Arbeidsgruppens sammensetning og mandat

Landbruksdepartementet oppnevnte i brev av 22. september 1993 en arbeidsgruppe bestående av følgende personer:

Leder:

• Underdirektør Per Folkestad, Landbruksdepartementet

Medlem:

• Avdelingsdirektør Eivind Liven, Landbruksdepartementet

• Professor Arne Frøslie, Norges veterinærhøgskole

• Amanuensis Bente Ohnstad, Høgskolen i Lillehammer

• Distriktsveterinær Ragnar Hoen, etter forslag fra Den norske veterinærforening

Sekretær:

• Byråsjef Marit B. Braathen, Landbruksdepartementet

Arbeidsgruppen ble gitt følgende mandat:

Utarbeide forslag til ny lov om veterinærer.

Forslaget skal:

• inneholde en definisjon av hva som er veterinære oppgaver

• bygge på en klar deling mellom offentlig og privat ansvar for løsning av de veterinære oppgaver i samfunnet

• sikre at veterinærvesenet er tilpasningsdyktig i forhold til endringer i de veterinære oppgaver både nasjonalt og internasjonalt

• vurdere økonomiske og administrative konsekvenser

• foreslå nødvendige instrukser og forskrifter i henhold til den nye loven

• utformes slik at det enkelt kan skrives om til en lovproposisjon

1.4 Kommentarer etter første høring

Lovforslaget ble sendt på høring ved brev av 13. desember 1996 til følgende:

• Administrasjonsdepartementet

• Finans- og tolldepartementet

• Fiskeridepartementet

• Justisdepartementet

• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

• Kommunal- og arbeidsdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Sosial- og helsedepartementet

• Den Norske Seminteknikk Foreningen

• Den norske veterinærforening

• Det veterinærmedisinske rettsråd

• Direktoratet for naturforvaltning

• Dyrebeskyttelsen Norge

• Fiskeridirektoratet

• Fiskerinæringens landsforening

• FO/Sanitetsstaben Veterinærinspektoratet

• Forening for dyrepleiere/assistenter

• KNT-forum

• Landbruksdepartementets Etikkutvalg

• Legemiddelindustriforeningen

• NINA

• NIVA

• NOAH - for dyrs rettigheter

• Norges Bondelag

• Norges Fiskerihøgskole

• Norges Hunder Landsforbund

• Norges Pelsdyralslag

• Norges veterinærhøgskole

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norsk Fjørfelag

• Norsk Forening for Klassisk Akupunktur

• Norsk Hesteeierforbund

• Norsk Kennel Klub

• Norsk Rødt Fe

• Norsk Sau- og Geitalslag

• Norsk Svineavlslag

• Norske Fiskeoppdretteres Forening

• Norske Homeopaters Landsforbund

• Norske Melkeprodusenters Landsforbund

• Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon

• Norske Rasekatters Riksforbund

• Statens dyrehelsetilsyn

• Statens forurensningstilsyn

• Statens legemiddelkontroll

• Statens næringsmiddeltilsyn

• Statens veterinære laboratorier

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø

• Universitetet i Trondheim

• Utvalg for forsøk med dyr

Departementet har også mottatt merknader fra enkelte av høringsinstansenes underliggende etater, tilhørende fagmiljøer og andre organisasjoner.

Følgende høringsinstanser hadde ingen kommentarer eller sa seg enig i og støttet forslaget:

Administrasjonsdepartementet, Den Norske Seminteknikk Foreningen, Direktoratet for naturforvaltning, Fiskerinæringens landsforening, FO/Sanitetsstaben Veterinærinspektoratet, Forening for dyrepleiere/assistenter, KNT-forum, NIVA, NOAH- for dyrs rettigheter, Norges Hunder Landsforbund, Norsk Fjørfelag, Norsk Forening for Klassisk Akupunktur, Norsk Hesteeierforbund, Norsk Sau- og Geitalslag, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Norske Rasekatters Riksforbund, Statens legemiddelkontroll, Universitetet i Oslo og Universitetet i Trondheim.

I hovedsak var det også stor tilslutning til forslaget fra de andre høringsinstansene. Det er imidlertid kommet en del merknader til ulike deler av forslaget som departementet har måttet vurdere nærmere. Noen merknader er tatt opp direkte med høringsinstansene. Departementet har hatt møter med Norske Homeopaters Landsforbund, Statens dyrehelsetilsyn, Justisdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Den norske veterinærforening, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statens helsetilsyn, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetene i Bergen og Tromsø, Fiskehelseforeningen, Norske Sivilingeniørers Forening og Norges fiskerihøgskole.

De viktigste områdene for høringsmerknadene omtales i det følgende.

1.4.1 Betegnelsen fiskehelsebiolog

I første høring kom det kommentarer fra flere hold til betegnelsen «fiskehelsekandidat». «Kandidat» burde ikke benyttes i en sammenstilling i en yrkestittel. Fagmiljøene ønsket å benytte betegnelsen havbruksveterinær. En sammenstilling med «veterinær» er utelukket fordi veterinær er en beskyttet tittel. Den kan brukes bare av personer med den bestemte fastlagte veterinærutdannelsen som gir grunnlag for autorisasjon som veterinær. Utdanningskravene for veterinærer inngår i EØS-avtalen gjennom R.dir. 78/1026/EØF og R.dir. 78/1027/EØF. Etter hvert kom en fram til at fiskehelsebiolog vil være en bedre tittel for denne yrkesgruppen. Fagmiljøene gikk også inn for denne betegnelsen. Departementet har derfor endret tittelen til fiskehelsebiolog i det nye lovutkastet.

1.4.2 Rekvirering av legemidler til dyr

Høringsutkastet foreslo å videreføre prinsippet om at retten til å rekvirere legemidler til dyr er forbeholdt veterinærer.

Helsetilsynet, Den norske legeforening, Den norske veterinærforening, Norges apotekerforening, Norges farmaceutiske forening og andre var i en høring i 1990, om søknad om begrenset rekvireringsrett for fiskehelsekandidater, i mot en utvidelse av rekvireringsretten bl. a. fordi de mente det ville kunne svekke kontrollen med bruken av antibiotika om flere yrkesgrupper fikk rett til å rekvirere slike legemidler. Kontroll med antibiotika er i denne sammenheng viktig både for å redusere faren for resistensutvikling, og av hensyn til tilliten i markedene for norsk oppdrettsfisk.

Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet og andre var imidlertid positive til å utvide rekvireringsretten.

Departementet mente det både var faglige og formelle (EU-regelverket) grunner til å foreslå å forbeholde rekvireringsretten for veterinærer i høringsutkastet.

I St.meld. nr. 48 (1994-1995) «Havbruksmeldingen» gikk regjeringen Brundtland inn for at fiskehelsekandidatene bør ha rekvireringsrett, jf. s. 93. Dette forslaget står imidlertid i motstrid til R. Dir 90/167/EØF som sier at kun veterinærer kan rekvirere legemiddelfôr til akvakulturdyr. Landbruksdepartementet har forelagt spørsmålet for Utenriksdepartementet, som avviser forslaget i havbruksmeldingen med henvisning til at fiskehelsekandidatene ikke tilfredsstiller kravene til å kalle seg veterinær eller dyrlege jf. R.dir. 78/1026/EØF. Dette var bakgrunnen for departementets høringsforslag. Det faktum at EUs regler foreløpig er til hinder bestrides ikke av høringsinstansene. Det ble imidlertid uttrykt sterke ønsker om rekvireringsrett fra Fiskeridepartementet og en rekke miljøer, etater og organisasjoner med tilknytning til fiskehelsebiologene.

Fiskeridepartementet uttalte i høringsbrevet at de anså det som viktig at fiskehelsebiologene får rekvireringsrett til reseptpliktige legemidler ved behandling av akvatiske dyr. De hadde forståelse for at dette pr. i dag ikke er mulig i henhold til EUs regler. Høringsinstansene ønsket at forholdene nasjonalt legges til rette for rekvireringsrett.

Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø, Norges fiskerihøgskole, Fiskehelsekandidatene i Tromsø og Bergen, Fiskehelseforeningen, Norske Sivilingeniørers Forening, Havforskningsinstituttet og Kirke-,utdannings- og forskningsdepartementet gikk inn for at både fiskehelsebiologer og veterinærer kan rekvirere legemidler til akvatiske dyr. Noen hevdet at veterinærer også burde ha spesialkunnskaper om fiskehelse før de kan rekvirere og behandle fisk. Det ble pekt på at eldre veterinærer og veterinærer fra EØS i dag ikke har slike kunnskaper, men har likevel rekvireringsrett på lik linje med yngre veterinærer utdannet i Norge med obligatorisk utdannelse i fiskehelse.

Under behandlingen av denne saken har det vært kontakt med etater og organisasjoner og det har vært avholdt et møte mellom Landbruksdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø, Fiskehelseforeningen og Norske Sivilingeniørers Forening.

Sosial- og helsedepartementet hadde ingen innvendinger mot den foreslåtte regulering av fiskehelsebiologers rekvireringsrett. Det sa videre:

«Etter departementets vurdering vil en regulering som den foreslåtte ikke skape behov for harmonisering med legemiddelloven. Den nærmere regulering av de forskjellige profesjoners rekvireringsrett er gitt på forskriftsnivå, især i forskrift av 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek. Hvis den foreslåtte fullmakt til å gi fiskehelsebiologer begrenset rekvireringsrett benyttes, vil det være naturlig at det skjer gjennom endring av nevnte forskrift.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ba om at loven formuleres slik at en fremtidig rekvireringsrett for fiskehelsebiologer ikke krever lovendring.

Departementet har vurdert flere tekstvarianter. Fullmaktsvarianten som Sosial- og helsedepartementet henviser til har departementet gått bort fra. For å følge opp intensjonen til tidligere regjeringer, og de sterke ønskene fra fagmiljøene for fiskehelsebiologene, har departementet kommet til at fiskehelsebiologene direkte i lovteksten skal gis rekvireringsrett begrenset til legemidler til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr på lik linje med veterinærer. Denne bestemmelsen kan imidlertid ikke tre i kraft samtidig med resten av loven. EUs regelverk er foreløpig til hinder for ikrafttredelsen.

1.4.3 Begrensning i rekvireringsretten

Departementet ønsket en restriktiv linje i legemiddelforvaltningen og hadde derfor foreslått både å kunne forby rekvirering og bruk av bestemte legemidler og en hjemmel for å gi nærmere forskrifter om utdeling og bruk av bestemte legemidler, om rekvirering forbeholdt dyrehelsepersonell med spesialkompetanse og om rekvirering innen eget praksisområde.

Helsetilsynet påpekte at forslaget om å forby rekvirering og bruk av bestemte legemidler, må sees i sammenheng med begrensningene i legemiddelloven.

Veterinærinstituttet var imot at det ble åpnet for en begrensning i rekvireringsretten. De mente forslaget ville virke begrensende på den profesjonelle friheten.

Den norske veterinærforening derimot ønsket en restriktiv legemiddelforvaltning og foreslo å presisere at det er en hjemmel «for å begrense» utdeling og bruk av bestemte legemidler.

Dyrehelsetilsynet ønsket en videre hjemmel for å kunne regulere veterinærenes rekvirering av legemidler. De ønsket hjemmel til også å kunne gi forskrifter om rekvirering av legemidler. Departementet mener at dette siste hører under det departementet som har ansvar for helselovgivningen .Legemiddelloven hjemler forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek.

Departementet har i det reviderte utkastet videreført hjemmelen til begrensning og gitt parallell hjemmel til å forby rekvirering og bruk av bestemte legemidler til det departementet som helselovgivningen hører under. Videre tas det med at det er det departementet som helselovgivningen hører under som gir de alminnelige bestemmelser om avfatting av resepter. Da knyttes de ulike regelverkene sammen og det bør ikke bli noen misforståelser.

Hjemmelen til å kunne gi forskrifter om utdeling og bruk av bestemte legemidler opprettholdes i annet høringsutkast.

1.4.4 Bruk av reseptpliktige legemidler til behandling av dyr

Bruken av reseptpliktige legemidler til dyr hører nøye sammen med rekvireringsretten som i forslaget var forbeholdt veterinærene. Departementet foreslo derfor at bare veterinærer skulle kunne bruke reseptpliktige legemidler til behandling av dyr og videreførte den tidligere eneretten for veterinærer.

De fleste høringsinstansene hadde ingen merknader til dette. Høringsinstansene som ønsket rekvireringsrett for fiskehelsebiologer ønsket også at de skulle få bruke reseptpliktige legemidler til behandling av akvatiske dyr. De som har rekvireringsrett, må også ha bruksrett i behandlingen av dyrene. Argumentene for å gi bruksrett er de samme som for å gi rekvireringsrett til fiskehelsebiologene.

For å følge opp intensjonen til tidligere regjeringer og de sterke ønskene fra fagmiljøene for fiskehelsebiologene, har departementet kommet til at fiskehelsebiologene skal gis både begrenset rekvireringsrett til legemidler til akvatiske dyr og dermed bruksrett til legemidlene på lik linje med veterinærer. Denne bestemmelsen kan imidlertid heller ikke tre i kraft samtidig med resten av loven. EUs regelverk for rekvirering er foreløpig til hinder for ikrafttredelsen. At de nasjonale bestemmelsene for en tilpasning er på plass i loven er viktig og vil ha betydning for det videre arbeidet med saken.

1.4.5 Fiskehelsebiologenes behandlingsrett

Eneretten for veterinærer ble i høringsforslaget endret ved at det ble åpnet opp for at fiskehelsebiologene kunne behandle smittsomme og andre sjukdommer hos akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr, nytte metoder som krever slike kvalifikasjoner som fiskehelsebiologene har og iverksette bedøvelse.

Det var få merknader til at fiskehelsebiologene skulle få rett til å behandle akvatiske dyr. Den norske veterinærforening ønsket imidlertid ikke at de skulle kunne behandle smittsomme sjukdommer.

Norges veterinærhøgskole påpekte at reglene for fiskehelsebiologene sto i misforhold til den foreslåtte eneretten til rekvirering av legemidler.

Forslaget om behandlingsrett for fiskehelsebiologene blir videreført. Ved at fiskehelsebiologene etter hvert også kan rekvirere reseptpliktige legemidler til fisk, blir det samsvar i reglene.

Fiskehelsebiologene vil etter forslaget få de samme rettighetene som veterinærene til undersøkelse og behandling av akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Det vil imidlertid være utsatt iverksettelse for bruk av reseptpliktige legemidler så lenge EUs regler er til hinder for rekvirering av legemidler.

1.4.6 Kjøttkontroll

Lovforslaget tok inn en bestemmelse om at veterinærer har enerett til å «utøve primær kjøttkontroll». Statens næringsmiddeltilsyn foreslår at denne eneretten tas ut av lovforslaget, da det er regulert i lov 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon. Norsk Kjøtt påpeker at uttrykket bør endres for å samsvare med lov om kjøttproduksjon som bruker den enklere betegnelsen kjøttkontroll. Da det i stor grad er kontrollteknikere som til daglig utøver kjøttkontrollen, bør «utøve» erstattes med «forestå» eller «ha ansvar for».

Departementet har i foreliggende høringsutkast valgt å ta med eneretten på dette området også her. Uttrykket «primær kjøttkontroll» endres til «kjøttkontroll» slik at det samsvarer med betegnelsen i kjøttproduksjonsloven. Dessuten vil en omtale det som «forestå kjøttkontroll» for å tilpasse uttrykket til hvordan den veterinære kjøttkontrollen blir gjort. Denne teksten er mer dekkende når det er kjøttkontrollteknikere som gjør mye av det praktiske arbeidet, men veterinæren har det faglige ansvaret for kjøttkontrollen.

1.4.7 Alternativ medisin

Undersøkelses- og behandlingsmetoder som krever veterinærmedisinsk kyndighet omfatter bl.a. injeksjoner og annen perforering av hud eller slimhinne. Etter forslaget vil disse behandlingsformene forbeholdes veterinærer og fiskehelsebiologer på de respektives ansvarsområder. Alternative behandlere var således ikke gitt noen rettigheter til perforering av hud eller slimhinne.

Norges veterinærhøgskole mente at bruk av akupunktur på dyr av dyrevernmessige og andre grunner bør være nøye regulert og overvåket av myndighetene. Likevel mente den at loven bør kunne gi en mulig og begrenset åpning for at også andre enn veterinærer på nærmere bestemte vilkår og med nærmere bestemte avgrensninger bør kunne få lisens for akupunktur på dyr. Det bør presiseres i lovteksten at det kan gis lisens til tross for veterinærens enerett til perforering av hud og slimhinne.

Norske Akupunktørers Hovedorganisasjon, som har gitt et høringssvar i tillegg til dem på departementets høringsliste, fant det urimelig at veterinærene skal ha enerett til perforering av hud. Organisasjonen ønsket at bestemmelsen strykes eller at det tas inn et tillegg om akupunktører med adekvat medisinsk bakgrunn. De ønsket videre at lovens formål også skal gjelde alternativ medisin.

Norsk Homøopatisk Pasientforening mente at eneretten til veterinærer bør begrenses til bruk av reseptpliktige legemidler til bruk på dyr og utøve primær kjøttkontroll. De andre rettighetene som er forbeholdt veterinærer kan også gjelde for «alternativ medisinsk dyrehelsepersonell». Videre var de uenig i at veterinærer skal ha enerett til perforering av hud eller slimhinne og foreslår at dette strykes. De foreslo også at det lages en egen bestemmelse om retten til å velge den behandlingsform en selv ønsker, eventuelt føye til et punkt om plikt til først å oppsøke veterinær for visse sjukdommer.

Norske Homeopaters Landsforbund påpekte at det er en mangel at lovforslaget ikke spesifikt inkluderer alternativ medisin. Ingen alternative retninger er nevnt i lovutkastet og de ønsket at alternativ veterinærmedisin skal reguleres i selve lovteksten. De foreslo at det tas med et punkt om varslingsplikt til veterinær, samt et punkt om behandling i samråd med veterinær. Eneretten for veterinærer til å nytte undersøkelses- og behandlingsmetoder som krever spesiell veterinærmedisinsk kyndighet i forbindelse med diagnostisering, forebygging og behandling av sjukdom hos dyr, er etter deres mening alt for rigid. De sa i sin høringsmerknad: «Våre behandlingsformer er ypperlige som forebyggende tiltak. Vi forutsetter at det kreves grunnleggende kunnskaper i veterinærmedisin for den som utøver alternativ medisin på dyr (som grunnlag for lisens).» De fremholdt at tilbud om veterinære tjenester bør inkludere alternativ veterinærmedisin.

Rådet for dyreetikk forutsatte at forskrifter og autorisasjons- og lisensordninger vil sette krav til at dyrehelsepersonell samarbeider med veterinærer. Et slikt forpliktende samarbeid vil kunne bidra til å sikre dyrenes behov for adekvat behandling.

Departementet har ikke videreført forslag til endringer i regler som har relevans for alternativ veterinærmedisin. Etter departementets vurdering er det fortsatt mangelfull dokumentasjon når det gjelder alternativ behandling på dyr. Dyr kan ikke velge selv hvilken behandling det skal ta imot eller prøve. Det er derfor et spesielt ansvar at den behandlingen som blir gitt dyret er både medisinsk og dyrevernmessig god. Lovteksten tar derfor ikke med noe om alternativ behandling.

Når dokumentasjonen på alternativ behandling gjør det mulig, åpner loven for å kunne gi lisens til alternative behandlere som da vil bli omfattet av regler for dyrehelsepersonell.

1.4.8 Immobilisering

Departementet foreslo en hjemmel for forskrift som kunne fastsette nærmere regler for immobilisering av dyr. Departementet skulle kunne tillate at andre enn veterinærer iverksatte fullstendig eller lokal bedøvelse.

Forsøksdyrutvalget ønsket at en nærmere regulering av immobilisering av dyr i sin allminnelighet og viltlevende dyr i sin særdeleshet i sterkere grad var blitt poengtert i utkastet.

NINA/NIKU pekte på at viltforskning som inkluderer bruk av forsøksdyr har hatt en relativ sterk vekst og har medført behov for medikamentell innfanging av dyr. De anbefaler at lekmanns innfanging bare kan finne sted innenfor rammene av godkjente forsøk med viltlevende dyr. Innfanging av dyr som ikke omfattes av forsøksdyrforskriften bør fortsatt tas hånd om av veterinær med godkjent etterutdanning.

Rådet for dyreetikk mente at medikamentell immobilisering av dyr bør forbeholdes veterinærer for å sikre at dyr brukt bl.a. til forskningsformål ikke utsettes for unødig belastning slik dyrevernloven forutsetter.

Departementet ser nødvendigheten av å regulere immobilisering av dyr og fastholder at det bør være en hjemmel for å gi forskrift. I spesielle tilfeller kan departementet tillate at andre enn veterinær iverksetter immobilisering. Det nærmere innholdet i en forskrift om immobilisering vil en måtte komme tilbake til i forbindelse med utarbeidelsen av forskriften.

1.4.9 Klinisk veterinærvakt

Høringsforslaget hadde en hjemmel til å bestemme at praktiserende veterinærer skal delta i den kliniske veterinærvakten på det sted de utfører sin virksomhet.

Flere høringsinstanser så på dette som etablering av en vaktplikt. Norges pelsdyralslag ønsket at plikten strykes, og Veterinærinstituttet mente det er uheldig med plikt til vaktordning. Den norske veterinærforening er også uenig i at departementet kan pålegge de privatpraktiserende veterinærer å delta i den kliniske veterinærvakten. Foreningen sa videre:

«Som selvstendig næringsutøvere uten offentlig støtte, eller et arbeidsforhold, kan de ikke pålegges en slik vaktplikt. (....) Frivillighet er en forutsetning for skikkelig arbeid både i privat praksis og ved utførelse av offentlig arbeid etter ordinær arbeidstid. En eventuell sammenligning med vaktplikt for leger er ikke relevant. Legene baserer i stor grad sin virksomhet på offentlige tilskuddsordninger, noe som i mye større grad forsvarer å pålegge dem en lovfestet plikt til vakt. På bakgrunn av dette mener Den norske veterinærforening at § 24, 3. ledd, må utgå.»

Departementet har valgt å beholde forslaget som gir hjemmel til å kunne bestemme at praktiserende dyrehelsepersonell skal delta i den kliniske vakten. Selve ordlyden i bestemmelsen er noe endret ved at «veterinærer» er endret til «dyrehelsepersonell» og «beredskapen» er endret til «vakten». Dette er en sikkerhetsbestemmelse som kan tas i bruk i tilfeller der det frivillige opplegget for vakt svikter.

1.4.10 Miljøhensyn

Miljøverndepartementet og Statens forurensningstilsyn påpekte at man bør synliggjøre hensynene til det ytre miljøet bedre i flere sammenhenger. Departementet så behovet for å ta med en bestemmelse om miljø i lovforslaget. Formålsparagrafen ble valgt som den beste plassering for en bestemmelse om å ivareta miljøhensynet. Ved å ta det inn i formålsparagrafen blir bestemmelsen generell og vil dekke flere områder der miljøhensyn må vurderes.

1.4.11 Andre merknader

I høringsrunden ble det gitt mange tilbakemeldinger for språklige forbedringer og unøyaktigheter som kunne gi grunnlag for misforståelser. Dette er det tatt hensyn til i den videre behandlingen av lovteksten. Videre kom det en del tilbakemeldinger på formuleringer i ulike deler av forarbeidene. Disse tilbakemeldingene er forsøkt fulgt opp i det videre arbeidet.

1.5 Andre høring

Departementets forslag etter første høringsrunde ble sendt på høring 25. september 2000 til en rekke offentlige instanser og interesseorganisasjoner. Høringsfristen var satt til 6. november 2000. De fleste høringsinstansene hadde uttalt seg til forslaget i første høringsrunde. Proposisjonen er utarbeidet med bakgrunn i høringsbrevet og de høringsuttalelser departementet har mottatt.

Høringsinstansene var:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Finansdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Justis- og politidepartementet

• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Miljøverndepartementet

• Sosial- og helsedepartementet

• Den Norske Seminteknikk Foreningen

• Den norske veterinærforening

• Det veterinærmedisinske rettsråd

• Direktoratet for naturforvaltning

• Dyrebeskyttelsen Norge

• Fiskeridirektoratet

• Fiskerinæringens Landsforening

• FO/Sanitetsstaben, Veterinærinspektoratet

• Forening for dyrepleiere/assistenter

• GENO Avl og Semin

• KNT-forum

• Legemiddelindustriforeningen

• NINA

• NIVA

• NOAH - for dyrs rettigheter

• Norges Bondelag

• Norges Fiskerihøgskole

• Norges Hunder Landsforbund

• Norges Pelsdyralslag

• Norges veterinærhøgskole

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norsk Fjørfelag

• Norsk Forening for Klassisk Akupunktur

• Norsk Hestesenter

• Norsk Homøopatisk Pasientforening

• Norsk Kennel Klub

• Norsk Sau- og Geitalslag

• Norsk Svineavlslag

• Norske Akupunktørers Hovedorganisasjon

• Norske Fiskeoppdretteres Forening

• Norske Homeopaters Landsforbund

• Norske Melkeprodusenters Landsforbund

• Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon

• Norske Rasekatters Riksforbund

• Norske Sivilingeniørers Forening, Fiskehelseforeningen

• Rådet for dyreetikk

• Statens dyrehelsetilsyn, Sentralforvaltningen

• Statens forurensningstilsyn

• Statens helsetilsyn

• Statens legemiddelkontroll

• Statens næringsmiddeltilsyn

• Veterinærinstituttet

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø

• Universitetet i Trondheim

Høringsinstansene har i hovedsak støttet forslaget om en felles lov for veterinærer og annet dyrehelsepersonell. De fleste er positive til å utelate bestemmelser om det offentlige veterinærvesen, men Den norske veterinærforening, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag og GENO er uenig i denne vesentlige endring i forslaget.

De fleste innvendingene er rettet mot formuleringer knyttet til legemidler, enerett til behandling og rettigheter til fiskehelsebiologer og dessuten til bestemmelser for samarbeid og vakt.

Departementet mottok i alt 32 høringssvar.

1.5.1 Lovens formål

Høringsinstansene var i hovedsak enig i formålene med loven, men de kom med noen merknader. Miljøverndepartementet var tilfreds med at miljøhensyn var tatt med. Den norske veterinærforening og Norges Bondelag syntes ikke formålsbestemmelsene ble helt dekkende for innholdet i loven. Videre påpekte Norges veterinærhøgskole at det synes å være overlapping mellom formålsparagrafen og § 14 som lister opp dyrehelsepersonells oppgaver. Statens dyrehelsetilsyn hevdet bl.a. at formålsparagrafen ble for lang, men de savnet pliktbestemmelser som skulle bidra til at dyrehelsepersonellet faktisk utøver sin virksomhet forsvarlig.

Den norske veterinærforening (DNV) skrev følgende:

«DNV er enig i lovens formål. Det må imidlertid påpekes at punkter under formålsparagrafen ikke i nødvendig grad blir fulgt opp i lovforslaget. Ved å fjerne reguleringen av det offentlige veterinærvesen og statens ansvar for at det er veterinærtilbud i hele landet, er det vanskelig å se at intensjonen under pkt 2 er oppfylt. Det er også vanskelig å se at formålet under pkt 3 blir ivaretatt i spesiell grad i loven da loven i hovedsak kun regulerer virksomheten i klinisk praksis.»

Norges Bondelag skrev følgende:

«I det nye forslaget til lovtekst er det foreslått å fjerne formuleringer som gir Staten ansvaret for å opprettholde en forsvarlig veterinærdekning i hele landet. Norges Bondelag kan ikke akseptere at Statens ansvar i denne sammenheng svekkes. Norges Bondelag mener at den foreslåtte endring ikke samsvarer med lovens formålsparagraf der det bl.a. heter at loven skal bidra til at det finnes et faglig adekvat tilbud på tjenester for fremme av dyrehelse og dyrevelferd og skaffe trygge matvarer.»

Statens dyrehelsetilsyn så det slik:

«Vi savner det kanskje viktigste formålet, nemlig at loven gjennom sine pliktbestemmelser skal bidra til at dyrehelsepersonellet faktisk utøver sin virksomhet forsvarlig. Dette formålet synes ikke å fremgå klart verken av punkt 1 eller punkt 2. Formålsbestemmelsen bør omtale de oppgavene som utkastet § 14 (som vi foreslår strøket) omhandler.»

Departementet har kommet til at det vil være en fordel å omformulere formålsbestemmelsen. En kort formålsbestemmelse mer på linje med helsepersonelloven blir trolig best og likevel dekkende for lovens innhold. Samtidig vil da bestemmelsene om dyrehelsepersonells oppgaver bli beholdt, og en unngår overlapping. Merknadene knyttet til manglende samsvar mellom formålet og lovens bestemmelser når det gjelder statens ansvar, blir tatt til følge.

1.5.2 Autorisasjon

1.5.2.1 Merknader til utelatelse av betegnelsen dyrlege

I høringsutkastet ble betegnelsen dyrlege utelatt, og bare veterinær ble brukt i forbindelse med autorisasjonsbestemmelsen. I gjeldende veterinærlov stod dyrlege i parentes i selve lovteksten for å synliggjøre at disse titlene var likestilte. Ved å fjerne dyrlege fra lovukastet, ble det mindre tydelig at dyrlege også er en beskyttet tittel som bare veterinærer kan benytte. For å se at dyrlege også er en beskyttet tittel, måtte man tolke bestemmelsen om bruk av beskyttet tittel. Den norske veterinærforening, GENO og Norges veterinærhøgskole har påpekt dette og de så det som uheldig at dyrlege ble utelatt.

Den norske veterinærforening hadde følgende kommentar:

«I Norge er veterinær og dyrlege språklige synonymer, og i vårt naboland Danmark er dyrlæge hovedtittel, og veterinær sjelden benyttet. Vi har lange historiske tradisjoner i vårt land for å benytte betegnelsen dyrlege om praktiserende veterinærer, og dette er en innarbeidet yrkestittel, hvis definisjon er entydig for publikum. Ved å ta ut ordet dyrlege fra lovteksten, vil bruken av tittelene ikke lenger være beskyttet av lovverket. Dette kan åpne for at andre yrkesgrupper enn veterinærer fritt vil kunne ta tittelen i bruk, hvilket er åpenbart uheldig, og neppe tilsiktet av lovmakeren.»

GENOskrev:

«Vi finner det uheldig at yrkestittelen «dyrlege» har gått ut i det nye lovforslaget. Dette er en yrkestittel som er i alminnelig bruk i mange distrikter i Norge, og vi finner det unaturlig/uriktig å ta denne ut.»

Norges veterinærhøgskole hadde følgende kommentar:

«Som kjent er tittelen veterinær og dyrlege sidestilt i gjeldende lov. Når yrkestittelen dyrlege, som fortsatt er i vanlig bruk, tas ut av loven, må det i kommentarene til § 17 annet ledd presiseres at denne tittel nettopp er en slik tittel som er egnet til å gi inntrykk av at vedkommende er autorisert veterinær og at den derfor omfattes av forbudet i § 17 annet ledd. Det betyr altså at dyrlege de facto vil være en beskyttet yrkestittel.»

Departementet ser de gode argumentene for at det vil være bedre å beholde dyrlege i autorisasjonsbestemmelsen slik som dagens lov gjør. Vanlig norsk ordbruk vil da beholdes. Det fjerner tvil og gir klare skillelinjer mellom godkjente og ikke godkjente beskyttede yrkestitler som kan tenkes brukt av personell som behandler dyr. Departementet vil derfor beholde betegnelsen dyrlege i selve lovteksten i autorisasjonsbestemmelsen.

1.5.2.2 Merknader til utdanningsinstitusjoner nevnt ved navn

Veterinærer utdannes i dag ved Norges veterinærhøgskole og denne høgskolen nevnes spesielt i § 4 Autorisasjon, første ledd. Omtalen av universitetene som utdanner fiskehelsebiologer er derimot helt generell. Det vises ikke til det enkelte universitet selv om fiskehelsebiologer utdannes ved to universiteter. Høringsinstansene hadde ulike syn på hvordan utdanningsinstitusjoner skulle omtales i lovteksten. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetet i Bergen, Norske sivilingeniørers forening og Universitetet i Tromsø ønsket ikke å nevne institusjonene i lovteksten. Begrunnelsene fra de enkelte høringsinstanser som ønsket nøytrale betegnelser var noe forskjellig. Flere mente at både veterinærutdanning og fiskehelsebiologutdanning på sikt burde kunne skje ved nye læresteder.

Norske fiskeoppdretteres forening derimot ønsket at utdanningsinstitusjonene for fiskehelsebiologer skulle nevnes på lik linje med Norges veterinærhøgskole for å styrke de institusjonene en allerede hadde.

Den generelle betegnelsen «høgskole» brukes også i teksten. Norges veterinærhøgskole og Universitetet i Tromsø ønsket å tilføye «vitenskapelig» høgskole.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) hadde følgende merknad:

«Hvilke norske institusjoner som gir utdanning, fastsettes med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler. Institusjonen bør derfor ikke navngis i denne loven. Vi foreslår at første ledd strykes og annet ledd endres til: «Rett til autorisasjon som veterinær og fiskehelsebiolog har den som dokumenterer relevant eksamen ved norsk universitet eller høgskole».»

Universitetet i Bergen hadde følgende merknad:

«For å unngå fremtidige bindinger på utdannelsessystemet, bør det ikke i loven tas stilling til hvilke institusjoner som skal forestå utdannelse av de enkelte yrkesgrupper.»

Universitetet i Tromsø og Norges fiskerihøgskole (NFH) uttalte begge:

«(...) forslaget i lovens § 4 om autorisasjon legger begrensninger på hvor i landet man skal kunne utdanne veterinærer. Denne retten bør ikke forbeholdes Norges veterinærhøgskole alene. I forholdsvis nær fremtid, bør det være mulig å ta en veterinærmedisinsk eksamen også ved ett eller flere av universitetene i Norge.»

Norske Sivilingeniørers forening/Fiskehelseforeningen hadde følgende synspunkt:

«Under punkt 4.2. angis det at utdannelse av fiskehelsebiologer senere eventuelt kan foregå ved andre læresteder. Fiskehelseforeningen vil fjerne høgskole fra lovteksten som omhandler fiskehelsebiologer, slik at teksten bør endres til: «Rett til autorisasjon som fiskehelsebiolog har den som dokumenterer relevant eksamen fra norsk universitet eller annet lærested godkjent av KUF». Tilsvarende må gjelde for veterinærutdannelsen, slik at leddet som omhandler veterinærer bør endres til:» Rett til autorisasjon som veterinær har den som kan dokumentere veterinærmedisinsk eksamen fra Norges veterinærhøgskole eller annet lærested godkjent av KUF».»

Departementet ser hensynene som ligger bak ønsket fra flere høringsinstanser om å ha nøytrale betegnelser på utdanningsinstitusjonene. Betegnelsen Norges veterinærhøgskole blir derfor tatt ut av lovteksten. En kan da få en felles autorisasjonsbestemmelse for veterinærer og fiskehelsebiologer. Autorisasjon gis til den som kan dokumentere relevant utdanning fra norsk universitet eller vitenskapelig høgskole. Hvor de ulike utdanninger tas er fastsatt med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler. Lovformuleringen vil da ikke låse institusjonsstrukturen ved å lovfeste institusjonsnavn, og føringer av utdanningspolitisk art blir ikke gitt her. Loven tar dermed ingen stilling til hvilke institusjoner som skal forestå utdannelse av de enkelte yrkesgrupper.

Flere høringsinstanser foreslår at vitenskapelig høgskole brukes i stedet for høgskole. Departementet vil ta denne merknaden til følge og heretter bruke vitenskapelig høgskole i lovteksten.

1.5.2.3 Merknader til autorisasjon etter utenlandsk eksamen

For å kunne gi autorisasjon på bakgrunn av utenlandsk eksamen, må den først bli vurdert til å være faglig jevngod. At det da ikke ble ansett som en rett for vedkommende til å få autorisasjon, ble påpekt å være uheldig. Disse reglene synes uklare i forhold til EØS-bestemmelsene, som ble omtalt i egen bestemmelse. Høringsmerknadene sees derfor i sammenheng med kommentarene til den egne bestemmelsen for autorisasjon etter internasjonal avtale.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet v/Konkurransetilsynet hadde følgende kommentarer:

«Den vage formuleringen i bestemmelsen (§ 4 tredje ledd) tyder på at det er åpnet for større grad av skjønn når det gjelder å gi autorisasjon til personer med utenlandsk eksamen. Etter tilsynets oppfatning bør ikke regelverkets utforming være til hinder for at personer som har jevngod utdannelse fra utenlandske utdanningsinstitusjoner får autorisasjon som veterinær. (...) ..(...).. Norge etter inngåelsen av EØS-avtalen er forpliktet til å gi autorisasjon til statsborgere fra EØS-land som kan fremlegge eksamensbevis, sertifikat eller annet kvalifikasjonsbevis som veterinær (...) Etter tilsynets oppfatning tydeliggjør ikke regelverket i tilstrekkelig grad den forpliktelse EØS-avtalen pålegger norske myndigheter når det gjelder godkjenning av veterinærer utdannet innen EØS-området.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bemerket:

«Etter avtale med annet land kan autorisasjon, lisens og andre godkjenninger gis gjensidig.» Dette viser bare til bilaterale avtaler og vi mener at formuleringen bør bli mer generell. Vi foreslår derfor å endre til: « I henhold til internasjonale avtaler kan autorisasjon, lisens og andre godkjenninger gis gjensidig.» Dette vil dekke bilaterale avtaler, multilaterale avtaler og EØS-avtalen.»

Departementet ønsker at lovbestemmelsene skal være så klare som mulig og en ser fordelen med mest mulig sammenlignbare bestemmelser. For å skille bedre på de utenlandske søkerne, vil EØS-veterinærer bli innarbeidet i hovedbestemmelsen for autorisasjon. Det skal ikke være noen tvil om Norges internasjonale forpliktelser til å gi autorisasjon. De utenlandske søkerne med utdanning som må vurderes før de kan bli ansett for faglig jevngode, er i hovedsak søkere fra stater utenfor EU, og dette vil da bli tydeligere i lovteksten. De som blir vurdert til å ha en faglig jevngod utdanning vil få rett til autorisasjon. En gir da samme rett til autorisasjon for utenlandske søkere som norske når det faglige nivået vurderes som faglig jevngodt. Noen konkurransemessige skjevheter skulle det da ikke være på dette området.

1.5.2.4 Merknader til autorisasjon i forhold til annet regelverk

Enkelte høringsinstanser har hatt merknader til uklarheter i formuleringer knyttet til reglene for å få autorisasjon. Det ble påpekt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet at helsepersonelloven hadde bedre og klarere formuleringer.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har følgende kommentarer:

«Konkurransetilsynet er blitt forelagt høringsutkastet. De har kritiske merknader til den delen av lovforslaget som gjelder autorisasjon, lisens m.m. Bl.a. viser tilsynet til at bestemmelsene om autorisasjon av helsepersonell har en klarere og bedre utforming enn det foreliggende forslag om tilsvarende for dyrehelsepersonell, og at det er ønskelig med en overensstemmende utforming mellom de to regelverk.(...) Når det gjelder konkurransetilsynets henvisning til regelverket for helsepersonell, vil vi peke på at det fra et generelt forvaltningspolitisk synspunkt vil være positivt at en ved utforming av regelverk på ett område ser hen til andre områder som det er naturlig å sammenligne med, og at en får en likeartet utforming når dette er mulig og hensiktsmessig.»

Departementets mål er at lovbestemmelsene skal være så klare som mulig. Der hvor det er hensiktsmessig er det dessuten bra med lik struktur på regelverk. Departementet har justert noe på autorisasjonsbestemmelsene for å gjøre dem klarere. Etter vår vurdering er det ikke behov for helt like formuleringer i de to nevnte lovene. Strukturen i våre bestemmelser om autorisasjon er derfor i stor grad beholdt.

1.5.3 Godkjenning av dyreklinikker og laboratorier

Lovforslaget § 9 første ledd med hjemmel for å kunne gi forskrifter om godkjenning av dyreklinikker og laboratorier ble støttet av Den norske veterinærforening ved at de ønsket å samarbeid med departementet om godkjenning av dyreklinikker ut fra egen godkjenningsordning. Arbeids- og administrasjonsdepartementet påpekte at reglene kunne være i strid med konkurranselovgivningen og bli etableringshindrende. Tine Norske Meierier stilte spørsmål om forholdet til andre godkjenningsordninger for laboratorier.

Den norske veterinærforening hadde følgende merknad:

«I lys av at Den norske veterinærforening allerede har opprettet en egen godkjenningsordning for dyreklinikker, ser foreningen positivt på de foreslåtte bestemmelser i de to paragrafer. Det eksisterer allerede et samarbeid mellom foreningen og departementet når det gjelder godkjenning av veterinære spesialister, og med utgangspunkt i DNVs allerede eksisterende regler, er det ønskelig å utvide dette samarbeidet til også å omfatte godkjenning av dyreklinikker.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet hadde følgende merknad:

«Videre peker tilsynet på det uheldige ved at det innføres en form for behovsprøving mht. godkjenning av dyreklinikker og laboratorier. (...) Departementet vil peke på at ulike former for behovsprøving i tilknytning til autorisasjoner mv. tidligere var ganske vanlig, men at dette nå er forlatt på de aller fleste områder. Bakgrunnen for dette er bl.a. de uheldige virkninger slik behovsprøving har på konkurranse og effektiv ressursbruk.» Konkurransetilsynet skrev følgende: «Etter tilsynets oppfatning er det ønskelig at lovbestemte autorisasjons- og godkjenningsordninger i minst mulig grad virker etableringshindrende, og derved begrenser konkurransen i de aktuelle markeder. (...) Siden adgangen til dyrehelsetjenestemarkedet i utgangspunktet er begrenset gjennom an autorisasjonsordning, mener tilsynet at det er desto viktigere at forholdene legges til rette for at personer som oppfyller kvalifikasjonskravene for autorisasjon, gis adgang til markedet. (...) Landbruksdepartementet mener at en godkjenningsordning kan være et hjelpemiddel for å hindre at det eventuelt etableres for mange enheter som hver for seg er for små og med for liten bemanning til å drive forsvarlig. Tilsynet er kritisk til at det innføres en form for behovsprøving når det gjelder etablering av dyreklinikker etc. Tilsynets erfaring fra andre markeder tilsier at en slik behovsprøving kan ha konkurransebegrensende virkninger i strid med formålet i konkurranseloven om effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

TINE Norske Meierier BA uttalte:

«Det eksisterer flere typer laboratorier. Det framgår ikke i loven hvilke typer laboratorier som skal godkjennes av departementet. Dette må presiseres bedre. Hvilke forhold vil Landbruksdepartementet ha til andre typer godkjenninger slik som ISO sertifisering og akkreditering? Dette punktet må klargjøres bedre.»

Departementet ønsker ikke å lovregulere mer enn nødvendig innenfor næringslivet. Det har ikke vært intensjonen å skape konkurransehindre ved forslaget om en godkjenningsordning, men en forstår at forslaget og begrunnelsen kan tolkes slik. I vurderingen av forsvarlighet lå det et element av begrensning. Da det ville kunne være elementer av slike hindere i den vurdering som skulle gjøres, har departementet kommet til at forslaget ikke bør videreføres. Kravene som stilles til forsvarlig virksomhet, vil også gjelde for dyreklinikker og laboratorier. Kravene vil være dekkende for de betingelsene som det eventuelt ville vært aktuelt å stille til virksomheten før den ble godkjent. Når det gjelder spørsmål om forholdet til godkjenning av laboratorier og ISO sertifisering og akkreditering, hadde departementet ment at hovedmålet skulle være at laboratorier skulle være akkrediterte i henhold til ISO-standard.

Den norske veterinærforening har allerede en godkjenningsordning for dyreklinikker innenfor foreningens system, og det ser departementet positivt på. Når en slik ordning er etablert på foreningsplan, vil det være mindre behov for å etablere en statlig ordning i tillegg, eventuelt som et senere samarbeid med foreningen.

1.5.4 Myndighet til å gi autorisasjon og hjemmel for delegering

Autorisasjon og godkjenninger skal gis av departementet, men det ble foreslått at utdanningsinstitusjoner kunne bemyndiges rett til å gi autorisasjon og lisens og vedkommende yrkesorganisasjon kunne få rett til å gi spesialistgodkjenning. De fleste høringsinstanser har ingen merknader til hjemmelen for delegasjon. Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Statens helsetilsyn går imot at andre enn Landbruksdepartementet gis myndighet til å autorisere. Den norske veterinærforening ønsker å gå lenger, ved å foreslå at retten til å godkjenne dyreklinikker delegeres til yrkesorganisasjoner.

Justisdepartementet er usikker på om det er nødvendig med et eget ledd om delegasjon i tillegg til den generelle i første ledd.

Departementet finner ikke merknadene til delegasjonsforslaget så tungtveiende at innholdet i forslaget endres. Departementet viderefører ikke egen bestemmelse for delegasjon til utdanningsinstitusjoner og yrkesorganisasjoner da hjemmelen i første ledd ansees å dekke dette behovet. Departementets eventuelle behov for delegasjon til utdanningsinstitusjoner og yrkesorganisasjoner vil ha hjemmel i den generelle delegasjonsadgangen som er gitt. Merknaden som gjelder godkjenning av dyreklinikker blir ikke videreført siden godkjenningsbestemmelsen for dyreklinikker tas ut av lovforslaget. Den private ordningen til Den norske veterinærforening kan videreføres uten statlige ordninger.

1.5.5 Dyrehelsepersonells oppgaver

Paragrafen omhandler plikter og rettigheter for dyrehelsepersonell. Veterinærer og fiskehelsebiologer er de to viktigste gruppene dyrehelsepersonell. Lovforslaget sidestilte veterinærer og fiskehelsebiologer i stor grad. Pliktene er knyttet til de respektive fagområdene. I lovforslaget ble de overordnede pliktene til dyrehelsepersonell i § 14 kalt oppgaver, men det er trolig mest dekkende å kalle det for plikter. Norges veterinærhøgskole mente at lovens formålsparagraf og bestemmelsene om oppgaver (plikter) overlappet hverandre. Statens dyrehelsetilsyn mente at bestemmelsene bare ga føringer på hva dyrehelsepersonell helst skulle drive med. Det passet bedre og kom tilstrekkelig til uttrykk i formålsparagrafen. Departementet har ut fra dette og andre innspill endret noe på formålsparagrafen og det vises til det foregående.

Miljøverndepartementet uttalte:

«Departementet er videre opptatt av at sykdomsbekjempelse i viltlevende bestander av dyr, herunder fisk og ferskvannsorganismer, bør synligghøres eksplisitt i loven. Etter vår vurdering kan en slik synliggjøring foretas i § 14 (...).

Rådet for dyreetikk foreslo en endring for å gi et sterkere vern av dyrene:

«Formuleringen i den gamle veterinærloven (veterinærens oppgaver er ...-å verne dyra) er likevel mer direkte og virker derfor sterkere, og Rådet ønsker derfor denne formuleringen videreført: «Dyrehelsepersonell skal verne om dyra og medvirke til et etisk forsvarlig dyrehold».»

Universitetet i Tromsø oppsummerte sitt syn slik:

«Målet må være å sidestille fiskehelsebiologene med veterinærene som dyrehelsepersonell når det gjelder akvaktiske dyr med unntak av sjøpattedyr, både med hensyn til plikter og rettigheter. Dette er viktig for at fiskehelsebiologene fullt ut skal kunne utøve sin virksomhet som dyrehelsepersonell.»

Departementet har tatt innspillet fra Miljøverdepartementet til følge ved at det i § 12, punkt 1, føyes til at viltlevende dyrebestander er omfattet. Lovteksten er da klarere på hvilke dyr som er omfattet. Departementet finner ikke at forslaget fra Rådet for dyreetikk er bedre enn formuleringen i utkastet og teksten endres ikke. Overskriften og første setning i paragrafen endres ved at oppgaver endres til plikter. Det blir da noe mer enn føringer som det kunne opptattes som etter tilbakemeldingene. Departementet har forsøkt å sidestille veterinærer og fiskehelsebiologer på de fleste områder i forhold til plikter og rettigheter på de ulike profesjonsområdene.

1.5.6 Nødhjelp

Statens dyrehelsetilsyn mente at plikten til nødhjelp burde gjelde for alt dyrehelsepersonell. Hva slags hjelp som kan ventes å bli ytt må stå i forhold til de enkeltes faglige, personlige, utstyrsmessige og situasjonsbestemte forutsetninger for å kunne gi hjelp.

Norske fiskeoppdretteres forening mente at plikten til å yte nødhjelp også må gjelde for fiskehelsebiologer. Motivasjonen for dette kan synes å være en sikkerhet for hjelp når store verdier i oppdrettsnæringen står på spill.

Fiskeridepartementet uttalte:

«Etter vår oppfatning er det ikke grunn til at bare veterinærer skal ha plikt til å yte nødhjelp (...). Denne plikten bør omfatte alt dyrehelsepersonell med de begrensninger som til enhver tid måtte følge av deres autorisasjon eller lisens.»

Departementet mener behovet for å hjelpe syke eller skadde dyr som hovedregel vil dreie seg om varmblodige enkeltdyr, eller eventuelt husdyrbesetninger ved katastrofer som brann eller annet. Departementet har vært i tvil om hvor mange kategorier dyrehelsepersonell som skal omfattes av en spesiell plikt til nødhjelp i slike tilfeller. Departementet mener at en plikt til å yte nødhjelp som omtalt ovenfor, og som er en videreføring av tidligere bestemmelser, i denne sammenhengen skal gjelde generelt for dyrehelsepersonell. En slik bestemmelse vil også være mest i tråd med høringsmerknadene. Dyrehelsepersonell blir da pålagt de samme plikter ut fra egne forutsetninger for å gi nødhjelp. Dette reduserer selvsagt ikke den generell plikten alle og en hver har til å yte den hjelpen de formår etter dyrevernloven.

1.5.7 Rekvirering og utdeling av legemidler

Også ved annen høring kom det mange kommentarer til § 18, som i høringsutkastet het: «Rekvirering og utdeling av legemidler».

1.5.7.1 Kommentarer til overskriften

Den norske veterinærforening, Norges apotekerforening, Norges veterinærhøgskole og Statens helsetilsyn påpekte at begrepet «utdeling» er uklart i denne sammenhengen fordi det ikke finnes igjen i legemiddellovgivningen eller tilhørende forskrifter. Ordet utdeling ble imidlertid benyttet bevisst for å beskrive den virksomheten som mange praktiserende veterinærer driver når de overlater legemidler til dyreeiere. Dette kan skje ved at veterinæren leverer legemidler direkte til en klient til etterbehandling eller til bruk i påkommende tilfeller, eller ved at det rekvireres legemidler til bruk i tilsvarende hensikt. Meningen var å skille denne praksisen fra de offisielle utleveringsbestemmelsene som gjelder utlevering fra apotek, og som er forskriftfestet med hjemmel i legemiddelloven. Siden det synes som om bruken av ordet utdeling forvirrer mer enn det oppklarer, vil bare uttrykket utlevering heretter bli brukt i dette lovforslaget.

Departementet vil videreføre følgende overskrift til paragrafen om rekvirering: «Rekvirering av legemidler til dyr.»

1.5.7.2 Kommentarer til veterinærers rekvireringsrett

Statens dyrehelsetilsyn mener at første ledd bør formuleres omtrent slik legenes og tannlegenes enerett er formulert i helsepersonellovens § 11 første ledd første punktum: «Bare veterinær kan rekvirere reseptbelagte legemidler til dyr». Departementet vil følge Dyrehelsetilsynets forslag til tekst.

1.5.7.3 Kommentarer til rekvireringsrett for fiskehelsebiologer

Det er mange kommentarer til dette punktet. Noen miljøer la vekt på at retten til å rekvirere legemidler til dyr ikke må utvides ut fra faren for dårligere kontroll med legemiddelbruken i oppdrettsnæringen. Andre miljøer gikk inn for at fiskehelsebiologene må få alle rettigheter overfor akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr, og noen fant det mest logisk å utforme paragrafen slik at fiskehelsebiologene kan gis rekvireringsrett hvis og når EU's regelverk blir endret tilsvarende.

Den norske veterinærforening, Statens dyrehelsetilsyn, Norges veterinærhøgskole, Statens helsetilsyn, Statens legemiddelkontroll og Legemiddelindustriforeningen er alle av den oppfatning at fiskehelsebiologene ikke bør ha rekvisisjonsrett.

Dette begrunnet de med at det vil det medføre langt flere rekvirenter enn i dag om fiskehelsebiologene får rekvisisjonsrett. Dette øker sjansen for økt rekvirering av reseptpliktige legemidler. Etter deres mening er en slik utvikling uønsket fordi det vil utgjøre en risiko for å øke forbruket av legemidler generelt, og antibakterielle midler spesielt, med de konsekvensene dette kan få for norsk matfiskproduksjons anseelse og troverdighet utad. De mente imidlertid at fiskehelsebiologene bør ha rett til å motta informasjon og reklame fra legemiddelprodusenter.

Med rekvisisjonsrett kan fiskehelsebiologene riktignok sikre tilgang på legemidler i mangel av veterinær. Dyrehelsetilsynet kjenner imidlertid ikke til at veterinærmangel har ført til mangelfull medisinering i oppdrettsnæringa. Hvis EU i framtida åpner for at andre enn veterinærer kan rekvirere reseptpliktige legemidler til dyr, bør man i Norge vurdere spørsmålet på nytt.

Samtlige nevnte institusjoner fant det ulogisk å ta inn bestemmelsen som er foreslått i høringsforslagets § 18 annet ledd siden den er motstrid med angitt EU-direktiv. Helsetilsynet foreslo at teksten eventuelt modifiseres til: «Departementet kan i forskrift bestemme at annet dyrehelsepersonell med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett». Denne formuleringen vil da være sammenfallende med tilsvarende i den nye loven om helsepersonell.

Fiskeridepartementet, Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet, Fiskehelseforeningen, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø/Norges fiskerihøgskole og Norske fiskeoppdretteres forening var positive til at loven formuleres slik at fiskehelsebiologene får rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr så snart dette er forenlig med EUs regelverk. Fiskehelseforeningen stilte spørsmål om Utenriksdepartementet og Landbruksdepartementet har tolket R.dir 90/167/EØF unødig strengt. De bestrider ikke at direktivet omhandler rekvirering av medisinfôr («medicated feedingstuffs») og bruk av veterinærtittel, men de mener at det ikke omfatter all medisinering av fisk.

De nevnte høringsinstansene var opptatt av at norske myndigheter aktivt arbeider for å endre EUs regelverk slik at fiskehelsebiologene får rekvisisjonsrett for legemidler så snart som mulig.

Fiskeridepartementetuttalte:

«Fiskeridepartementet mener at den faglige kompetansen til dyrehelsepersonell bør gjenspeiles i lovforslaget. Vi ser derfor positivt på at det foreslås å gi fiskehelsebiologene forskrivningsrett til legemidler. Fiskehelsebiologenes rettslige stilling i lovforslaget gjenspeiler likevel bare delvis deres kompetanse. (...) Fiskeridepartementet mener videre at det bør arbeides aktivt for å fjerne hindringer i EUs regelverk slik at forskrivningsretten til fiskehelsebiologene kan ivaretas.»

Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt hadde følgende kommentar:

«Det virker som lovutkastet i stor utstrekning er positive til at fiskehelsebiologer skal få rettigheter tilsvarende veterinærer med hensyn på rekvirering og bruk av reseptpliktige legemidler til behandling av dyr. Det er imidlertid punkter i EUs lovgivning som er til hinder for at ikrafttredelsen kan skje samtidig med resten av loven. Ettersom dette er viktig for realiseringen av loven, bør det komme frem hvilke positive tiltak og fremstøt som gjøres eller vil bli gjort for å påvirke EUs regelverk i en retning som kan føre til at loven kan realiseres.»

Havforskningsinstituttet uttalte:

«Havforskningsinstituttet er tilfreds med at forskrivningsretten for legemidler for akvatiske dyr med unntak av sjøpattedyr, nå utvides til å omfatte fiskehelsebiologer. Ut fra den fagkunnskap som denne gruppen besitter, er dette i tråd med Havforskningsinstituttets tidligere tilråinger. En naturlig følge av dette er at tittelen fiskehelsebiolog blir en beskyttet tittel.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet forslår følgende endring av ordlyden av annet ledd: «Fiskehelsebiologer har rett til å rekvirere reseptpliktige legemidler begrenset til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr, for utøvelse av sin virksomhet». Med dette gjelder begrensningen spørsmål i tilknytning til akvatiske dyr.

Departementet vil ut fra en samlet vurdering opprettholde forslaget om at fiskehelsebiologene kan rekvirere reseptpliktige legemidler til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr.

Departementet har henvendt seg til Utenriksdepartementet på bakgrunn av høringsmerknadene. I svaret til departementet påpekes igjen at myndighetene pålegges å påse at medisinfôr utleveres til oppdretteren eller den som holder dyrene, bare dersom det fremlegges resept fra godkjent veterinær. Da det er egne direktiv som fastsetter hvilke fag, hvilken studielengde og hvilke kunnskaper som kreves for å utstede kvalifikasjonsbevis som gir rett til å starte og utøve veterinærvirksomhet, kan verken Utenriksdepartementet eller Landbruksdepartementet se at fiskehelsebiologene oppfyller disse kravene.

Utenriksdepartementet uttaler videre:

«Veterinærpreparater/legemidler til dyr som ikke inngår i medisinfôr er regulert i rådsdirektiv 81/851/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om veterinærpreparater, senest endret ved direktiv 00/37/EF. Direktivet er en del av EØS-avtalen (jf. vedlegg II, kap. XIII, pkt. 5). Iht. direktivets artikkel 4 nr. 3 skal det kreves resept for utlevering av en rekke nærmere angitte veterinærpreparater til publikum. Myndighetene i det enkelte EØS-land har iht. artikkelen adgang til å kreve resept for flere preparater enn de som er nevnt. Det fremgår ikke av artikkelen hvem som skal anses kompetent til å utstede resept. Direktivets artikkel 50b nr. 2 f kan imidlertid tyde på at bare veterinærer kan anses kompetent til dette. Det samme gjelder artikkel pkt.3.»

Artikkel 50b nr. 2 f lyder:

«Enhver person som [-] har rett til å selge veterinærpreparater, skal ha plikt til å føre nøyaktige opptegnelser, som for alle inn- og utgående transaksjoner skal omfatte følgende opplysninger: [-] eventuelt navn og adresse for veterinæren som foreskriver legemidlet, og en kopi av resepten.»

Artikkel 50 b pkt. 3 lyder:

«Medlemsstatene kan lempe på kravene om opptegnelser som nevt i nr. 2. Kravene skal likevel alltid gjelde for veterinærpreparater som er beregnet på å tilføres dyr der kjøttet eller andre produkter er bestemt til konsum, og som kan utleveres bare mot resept fra veterinær [-]».

Departementet tolker bestemmelsene til å være til hindring for at andre enn veterinærer kan forskrive veterinære legemidler. Bestemmelsen om forskrivningsrett kan derfor etter departementet vurdering ikke tre i kraft før EUs regelverk tillater det. Regjeringen vil, så snart som mulig, ta initiativ overfor EU for å få fjernet hindringer som kan synes å foreligge i EUs regelverk for iverksettelse av fiskehelsebiologenes rett til å rekvirere legemidler.

1.5.7.4 Kommentarer til forbud mot rekvirering av bestemte legemidler til dyr

Legemiddelindustrien mente at EØS- regelverket ikke gir anledning til å forby rekvirering og bruk av legemidler som har markedsføringstillatelse. De mente at en slik bestemmelse kan føre til et mangelfullt utvalg av veterinære legemidler i Norge.

GENO, NORSVIN, Helsetilsynet og TINE var positive til at myndighetene gjennom denne bestemmelsen får mulighet til å kontrollere bruken av enkelte legemidler. Dette er et verktøy for å hindre bruk av legemidler som lett fører til resistens, midler som ikke lar seg påvise i husdyrprodukter eller som er tungt nedbrytbare i naturen.

Departementet mener at hjemmelen til å forby bruk av visse legemidler er en av de viktigste endringene fra den tidligere loven om veterinærer. Kontroll med rekvirering, utlevering og bruk av legemidler vil bli viktige virkemidler i arbeidet med å redusere resistensutvikling og som ledd i arbeidet med mattrygghet.

1.5.7.5 Kommentarer til tilsyn med rekvirering av legemidler

Helsetilsynet fant det naturlig at Landbruksdepartementet skal ha samme rolle når det gjelder kontroll med legemiddelrekvirering innen dyremedisin som Sosial- og helsedepartementet har innen humanmedisin.

Departementet vil videreføre bestemmelsen på en slik måte at ansvaret for tilsyn med veterinærers, eventuelt fiskehelsebiologers, rekvirering av legemidler legges til dyrehelsemyndighetene.

1.5.7.6 Kommentarer til tilsyn med eventuelt misbruk av rekvireringsretten

Helsetilsynet mente at dette leddet bare har informasjonsverdi, og at det derfor kan strykes. Hvis det skal beholdes, bør det justeres slik at apotekene bare skal sende melding til dyrehelsemyndighetene ved misbruk av veterinærers, eventuelt fiskehelsebiologers, rekvisisjonsrett. Helsetilsynet ville ikke ha noen rolle når det gjelder tilsyn med dyrehelsepersonells forskrivning.

Departementet vil til tross for Helsetilsynets kommentarer beholde den foreslåtte teksten, men i noe forenklet form. Forenklingen går på at helsemyndighetene fjernes som mottaker av meldinger om dyrehelsepersonells misbruk av bedøvende midler eller rekvisisjonsrett. Slik melding skal gå direkte til dyrehelsemyndighetene.

1.5.7.7 Kommentarer til legemiddelforvaltning

Flere av høringsinstansene var skeptiske til uttrykket «utdeling». Den norske veterinærforening, Norges apotekerforening, Norges veterinærhøgskole og Helsetilsynet peker på at begrepet utdeling ikke er definert, og at det ikke blir brukt i relevante lover og forskrifter. Det anbefales å bruke ordet utlevering.

De samme institusjonene var også kritiske til begrepet «bruk» i den forbindelse det er benyttet i høringsuttalelsen. Norges apotekerforening presiserer at bruk av legemidler benyttes oftest i tilknytning til behandling av en pasient eller et dyr. Veterinærer eller andre forskriver legemidler som enten administreres ved konsultasjon eller brukes av andre til behandling av dyr eller mennesker.

Helsetilsynet mente også at ordet bruk bør strykes. De foreslår følgende formulering:

«Departementet kan gi nærmere forskrifter om utlevering av bestemte legemidler til dyr, om rekvirering forbeholdt dyrehelsepersonell med spesialkompetanse og om rekvirering innen eget praksisområde».

Statens legemiddelkontroll, GENO og Norsk sau- og geitalslag er positive til forslaget om å ha hjemmel til å lage forskrift for å regulere rekvirering og utlevering av legemidler til dyreiere. De anfører at det er behov for å etablere lik praksis på dette området over hele landet.

Departementets konklusjon er at paragrafen begrenses til å gjelde kun rekvirering av legemidler til dyr. Det blir slått fast hvem som kan rekvirere legemidler til dyr, og bestemmelsen gir hjemmel for å forby rekvirering av bestemte legemidler.

Utlevering av legemidler er regulert i legemiddelloven. Bestemmelsene om bruk av legemidler blir flyttet til bestemmelsen om medisinsk behandling av dyr og bruk av bestemte metoder m.m.

1.5.8 Enerett til behandling og bruk av bestemte metoder m.m.

1.5.8.1 Merknader til overskriften

Statens dyrehelsetilsyn hadde merknad til overskriften på § 19. De påpekte at uttrykket «enerett til» ikke benyttes i andre rettighetsoverskrifter.

Departementet tar dette til følge slik at «enerett til» ikke tas med i overskriften. Overskriften endres til om medisinsk behandling av dyr og bruk av bestemte metoder m.m.

1.5.8.2 Merknader til rettigheter til veterinærer og fiskehelsebiologer

Den norske veterinærforening ønsket at det skulle komme klarere fram hva som var felles rettigheter for dyrehelsepersonell og hva som var forbeholdt bare veterinærer. Norske Sivilingeniørers Forening/Fiskehelseforeningen påpekte bl.a. at både loven og kommentarene var for lite presise i å definere fiskehelsebiologenes rettigheter, og kommentarene sto i motstrid med signalene om å gi fulle rettigheter og autorisasjon til fiskehelsebiologer uten en kopling til rekvireringsretten for legemidler. Det ble påpekt at kommentarene til lovteksten la opp til en strengere linje som ville gjøre arbeidsvilkårene for fiskehelsebiologer unødig vanskelig.

Norske Fiskeoppdretteres Forening anså det som viktig at både kommentarene og lovteksten likestilte fiskehelsebiologer og veterinærer når det gjaldt akvakultyrdyr.

Statens legemiddelkontroll hadde merknader til at bare veterinærer kan bruke reseptpliktige legemidler til behandling av dyr. De mente at «iverksette» behandling av dyr med reseptpliktige legemidler var mer dekkende.

Universitetet i Tromsø/NFH skrev følgende:

«I lovteksten slik den står i dag, koples § 19 opp mot rekvireringsrett for fiskehelsebiolger. Dette kan være uheldig, etter som fiskehelsebiologer må kunne omfattes av § 19 uavhengig av en begrenset rekvireringsrett. Lovteksten vil hindre en ikrafttredelse av § 19, 1. ledd, punkt 4 om bruk av reseptpliktige legemidler til behandling av dyr til det tidspunkt departementet bestemmer. Fiskehelsebiologene vil dermed, slik lovteksten står, bli fratatt bruks- og behandlingsrett av legemidler. Dette er svært viktige rettigheter for å kunne virke som dyrehelsepersonell. Formuleringen vil kunne gjøre arbeidsvilkårene for fiskehelsebiologer unødig vanskelige frem til aktiveringen av en begrenset rekvireringsrett, noe som vanskelig kan ha vært departementets intensjon. (...) Målet må være å sidestille fiskehelsebiologene med veterinærene som dyrehelsepersonell når det gjelder akvaktiske dyr med unntak av sjøpattedyr, både med hensyn til plikter og rettigheter. Dette er viktig for at fiskehelsebiologene fullt ut skal kunne utøve sin virksomhet som dyrehelsepersonell.»

Departementet mener å likestille fiskehelsebiologer og veterinærer på området akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Rettighetene etter § 18 skal gjelde straks loven er trådt i kraft. De er ikke koblet til rekvireringsretten for legemidler. Det er bare rekvireringsretten som vil få utsatt ikrafttredelse. Den som har rekvireringsrett har imidlertid et spesielt ansvar for at det legemidlet som rekvireres blir riktig brukt. Departementet har beholdt en lovtekst med eget ledd bare for veterinærer og ett ledd for fiskehelsebiologer. Likestillingen kommer her godt frem, men kommentarene til fiskehelsebiologers rettigheter er noe omformulert for å rette på uklarheter. Veterinærer og fiskehelsebiologer skal være sidestilt når det gjelder undersøkelse og behandling av akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr.

Departementet har forklart hva som ligger i ordet «bruk» i forhold til reseptpliktige legemidler til behandling av dyr og har derfor beholdt ordet «bruk» i lovteksten.

1.5.8.3 Merknader til at bare den som er veterinær kan forestå kjøttkontroll

Høringsinstansene har ulike syn på at kjøttkontroll forbeholdes veterinærer og at dette nevnes spesielt i denne loven.

Statens dyrehelsetilsyn mente at det var de spesielle forvaltningslovene og ikke dyrehelsepersonelloven som burde regulere hvilke forvaltningsoppgaver som skal ivaretas av veterinærer, og mente derfor at nr. 5 om enerett til å «forestå kjøttkontroll» burde strykes.

Statens næringsmiddeltilsyn har muntlig meddelt departementet at de opprettholder innsigelsen fra første høring der de var i mot at kjøttkontroll omtales i dette lovforslaget fordi det reguleres i regelverket under lov om kjøttproduksjon.

Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt uttalte:

«Parallelt med kjøttkontroll som «forestås» av veterinær, utøves det kontroll på fisk og fiskeprodukter fra Fiskeridepartementets side (Fiskeridirektoratet) på legemiddelrester, næringsmiddelhygieniske aspekter (parasitter, humanpatogene mikroorganismer), samt kvalitetsvurdering. Med introduksjon av fiskehelsebiologer i lovgivningen, er det naturlig at dette ansvarsforholdet også nevnes. Her er det imidlertid ikke veterinærer som forestår kontrollen, men fagfolk fra Fiskeridirektoratet.»

Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø/NFH var imot at kjøttkontroll skulle forbeholdes veterinærer og mente at kjøttkontroll for akvatiske dyr burde vært omfattet av reglen i annet ledd, så langt denne passer. Universitetene mente at kjøttkontroll for akvatiske dyr var en oppgav som naturlig hørte under fiskehelsebiologers kompetanseområde, og regelen virket unødvendig begrensende for deres arbeidsoppgaver.

Departementet ønsker fortsatt å beholde bestemmelsen om at kjøttkontroll er forbeholdt veterinærer. Med kjøttkontroll menes her den tradisjonelle kjøttkontrollen av landdyr. Kontroll av sjømat er ikke omfattet av lovens betegnelse kjøttkontroll. Selv om lov om kjøttproduksjon med forskrifter regulerer og setter krav til utførelsen av kjøttkontroll, finner departementet at det her bør fremgå klart at kjøttkontroll er en spesifikk oppgave for veterinærer, fordi en forsvarlig kjøttkontroll baseres på kunnskaper i patologi. Forslaget blir derfor videreført.

1.5.9 Dyreeiers behandling av egne dyr

Den norske veterinærforening mente det var ønskelig med en klargjøring av hvilken myndighet som eventuelt skulle fastsette nærmere vilkår for at dyreeier kunne behandle egne dyr etter instruksjon.

Departementet har etter nærmere vurdering kommet til at det vil være lite aktuelt å ha en hjemmel her for å kunne fastsette nærmere vilkår. Noen nærmere presisering av hjemmel som skulle fastsette vilkårene ble derfor ikke nødvendig. Dyreeier vil få nødvendig veiledning og instruksjon fra veterinær eller fiskehelsebiolog, og det vil være opp til disse å vurdere når dyreeier kan behandle egne dyr.

1.5.10 Taushetsplikt

Justisdepartementet og Statens dyrehelsetilsyn hadde en del merknader til reglene om taushetsplikt. Justisdepartementet syntes det var uklart hvem taushetsplikten skulle gjelde for. De syntes det ville være naturlig at reglene kom til anvendelse på Det veterinærmedisinske rettsråd og offentlige veterinærmyndigheter for innsynsrett i journaler m.v. Dyrehelsetilsynet syntes taushetsplikten burde gjelde for «Dyrehelsepersonell» i stedet for «Den som kommer inn under loven». Videre syntes Justisdepartementet at reglene skulle være så presise som mulig siden overtredelse var straffebelagt. Dyrehelsetilsynet pekte på at regelen skulle være mer absolutt enn det som fremgikk av første ledd og de var uenig i bruken av ordet «røpe» som de syntes var meget vagt og uegnet som utgangspunkt for vurdering av særskilte unntak.

Justisdepartementet fant det mer hensiktsmessig å bruke de øvrige taushetsregler i norsk lovgivning som mønster for en ny bestemmelse om taushetsplikt for dyrehelsepersonell, enn et mønster med utgangspunkt i svenske bestemmelser. Likelydende norske bestemmelser vil kunne redusere eventuelle tolkningsproblemer.

Departementet har på bakgrunn av høringsmerknadene gått bort fra formuleringen «ikke å røpe» og vil i stedet benytte det mer vanlige «hindre». En tilnærmet harmonisering med taushetsreglene i annet norsk regelverk blir derfor gjort. Bestemmelsene vil bli gitt som en hovedregel om taushetsplikt for personlige og driftsmessige forhold. Dyrehelsepersonell og deres medhjelpere vil bli omfattet, men bestemmelsen vil og gjelde for andre som omhandles i loven. Forlaget til ny lovtekst som ble foreslått av Justisdepartementet blir derfor tatt inn i sin helhet.

1.5.11 Samarbeid og klinisk vakt

Den norske veterinærforening (DNV) var sterkt kritisk til første ledd og uttalte:

«Paragrafen omhandler ansvaret for at det er forsvarlig veterinærdekning i landet, og må ses i sammenheng med lovforslagets § 1, pkt 2 (formålsparagrafen). Her sies det at loven skal bidra til at det finnes et faglig adekvat tilbud på tjenester for fremme av dyrehelse og dyrevelferd. I nåværende lovforslag legges dette ansvaret på den praktiserende veterinæren. (....) Forslaget at staten fraskriver seg ansvaret for at det er forsvarlig veterinærdekning i hele landet og at det er veterinærhjelp til alle døgnets tider. Det er tvilsomt om det foreliggende forslaget til § 26 ivaretar formålsparagrafen. (....) DNV foreslår således at det under § 26 tas inn at det skal etableres klinisk veterinærvakt i alle deler av landet til en avtalt statlig godtgjørelse.»

DNV gikk også sterkt i mot at staten får hjemmelsgrunnlag for å kunne pålegge praktiserende veterinærer plikt til å delta i den kliniske vakten på det sted de utfører sin virksomhet. DNV framhevet at det er vesentlig forskjell mellom praktiserende veterinærer og personell i helsesektoren hvor pålegg om vaktplikt er knyttet til et ansettelsesforhold eller tjeneste med kommunal driftstilskuddsordning. DNV vil også ta avstand fra at departementet i særskilte merknader til loven knytter vaktplikt opp mot en tilskuddsordning for vakt som skal avgjøres i samråd med yrkesorganisasjonen. Kompensasjonen for ulempen det er å påta seg vakt utenfor ordinær arbeidstid, må gis som godtgjørelse. DNV går også mot at godtgjørelse (tilskudd) for vakt differensieres på grunnlag av inntjening slik det er beskrevet i forarbeidene til loven. Distriktspolitiske virkemidler for å sikre veterinærbemanning i hele landet må utøves på annen måte. Videre er uttrykket «i samråd med» uklart med hensyn til yrkesorganisasjonenes forhandlingsrettigheter. DNV mener således at godtgjørelse for vakt må være gjenstand for forhandlinger mellom partene.

Rådet for dyreetikk sa:

«(...) Etablering av vakt framstår som et rent privat anliggende, der staten riktignok skal yte økonomisk støtte. Rådet fro dyreetikk frykter at dette ikke vil være et tilstrekkelig virkemiddel for å sikre at syke dyr får nødvendig behandling i tide. Fritid verdsettes stadig mer av stadig flere, og områder med stor vaktbelastning vil være lite attraktive for den nye generasjon veterinærer. (...)»

Statens dyrehelsetilsyn mente om § 26 at denne bestemmelsen bør slås sammen med § 27 under overskriften «Beordring av dyrehelsepersonell». Første ledd bør strykes. De mente at det ikke er riktig å lovfeste føringer om praksissamarbeid. I stedet foreslo de å gi departementet anledning til å fastsette forskrift om vilkår for å få tilskudd til klinisk vakt. Hjemmelen kan se slik ut: «Departementet kan gi forskrift om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd til kliniske vaktordninger og andre tilskudd til dyrehelsepersonell.»

GENO sa at forslaget representerer et tilbakeskritt i forhold til forrige utkast (des.1996). De sa videre:

«For husdyrbrukerne er det viktig at det er et tilfredsstillende tilbud på veterinære tjenester til en hver tid på døgnet i hele landet. Vi kan ikke se at næringens behov på dette området blir tilstrekkelig i varetatt i det nye forslaget. Etter vårt syn bør det være det offentliges ansvar å sikre tilfredsstillende tilbud på veterinære tjenester. GENO vil derfor be om at følgende lovtekst slik den var formulert i forrige utkast (§24) opprettholdes: «Det skal etableres en klinisk veterinærvakt i alle deler av landet. Departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene om organisering og gjennomføring av vakten samt en godtgjørelse for deltakelse.»»

Norges Bondelag påpekte at Staten har et ansvar for at det er en tilstrekkelig veterinærberedskap gjennom hele døgnet etter dagens veterinærlov. Norges Bondelag kan ikke akseptere at Statens ansvar i denne sammenhengen svekkes.

Departementet vil ikke videreføre bestemmelsen om krav til faglig samarbeid. Derimot vil en ta inn forslaget fra Statens dyrehelsetilsyn om at staten kan sette betingelser for utbetaling av tilskudd til klinisk vakt. På denne måten får staten et virkemiddel som er mer lempelig enn beordring til vakt.

Departementet mener at det er viktig å ha hjemmel til å pålegge vakt som en sikkerhetsforanstaltning i tilfelle vakten ikke dekkes ved frivillig deltakelse. Prinsippene for klinisk vakt er beskrevet i St.prp. nr. 54 (1999-2000) Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell.

1.5.12 Sanksjoner

Få høringsinstanser har hatt merknader til forslagene om sanksjoner. Statens dyrehelsetilsyn peker på at ordet «yrkesetikk» bør endres til det mer alminnelige yrkesskikk. De peker videre på at formulering «selv om dyrehelsepersonellet ikke kan bebreides» bør føyes til første punktum som en viktig presisering i forhold til andre ledd som stiller et minstekrav om uaktsomhet. Dyrehelsetilsynet mener at det er den sentrale dyrehelsmyndigheten som bør gi advarsel etter andre ledd, jf. hpl. § 56.

Statens helsetilsyn påpekte i sin høringskommentar at det forelå forslag om å oppheve bestemmelsene om tilrettevisning i helsepersonelloven, jf. Ot.prp. nr. 14 (2000-2001). Her gis det en fyldig redegjørelse for innigelser som har kommet til denne type sanksjon. Det har vist seg at selv om det var ment å være en mild form for reaksjon, ble den oppfattet som en ganske streng reaksjon.

Departementet har vurdert behovet for denne sanksjonsform overfor dyrehelsepersonell. En antar at det er grunn til å tro at reaksjonene vil bli tilsvarende fra dyrehelsepersonell som får en tilrettevisning. I de tilfellene det er grunn til å ta fatt i et forhold som ikke er slik det skal være etter regler og yrkesetikk/yrkesskikk, vil det alltid bli foretatt undersøkelser og tatt kontakt med den saken gjelder. Hvis forholdet er av en slik karakter at det skal reageres, vil reglene om advarsel være dekkende.

Departementet har derfor kommet til at bestemmelsene om tilrettevisning kan utelates i denne loven. Forvaltningsloven vil gjelde for saksbehandling i en eventuell sak om advarsel. Rettighetene til den involverte vil bli ivaretatt.

1.6 Annet relevant regelverk

1.6.1 Nordiske veterinærlover

Sverige

Den svenske veterinærloven, Lag om behörighet att utöva veterinäryrket av 2. juni 1994 (SFS 1994:844), er en ren profesjonslov. Den omtaler bl.a. autorisasjon (legitimation), veterinærers rettigheter (behörighet)/enerett og plikter, disiplinæransvar, tilbakekall av autorisasjon og hvordan disiplinærsaker og tilbakekallssaker skal behandles (ansvarsnämnden). Loven har ingen bestemmelser om det offentlige veterinærvesen. Med hjemmel i veterinærloven er det, som i den norske lovgivningen, utferdiget forskrifter (förordninger).

Det offentlige veterinærvesen i Sverige tar seg bare av sjukdomsproblemer hos produksjonsdyr, dyrevernspørmål og næringsmiddelhygiene, foruten saker som kommer inn under lov om husdyrsjukdommer m.v. (epizootilag, lag om bekämpande av salmonella hos djur). Behandling av andre dyr enn produksjondyr tas hånd om av privat veterinærvirksomhet.

Behandlingen av produksjonsdyrene utføres av statlig ansatte distriktsveterinærer på «helstatlig» økonomisk basis, dvs. dyreeierne betaler honorar m.v. til staten, mens distriktsveterinæren får tilbake sin del av honoraret fra denne. Det er flere distriktsveterinærer organisert sammen og knyttet til såkalte veterinærstasjoner. Fordelingen av disse er organisert slik at alle deler av landet skal kunne få veterinærhjelp til produksjonsdyr. Det er etablert en kontinuerlig vaktordning ved veterinærstasjonene. For øvrig ledes veterinærvesenet av Länsveterinärer regionalt og Jordbruksverket sentralt.

I et veterinærdistrikt kan det være en eller flere distriktsveterinærer som har arbeidstid fra kl. 8 til 17 alle hverdager. Den distriktsveterinær som er ansvarlig for en stasjon utarbeider beredskapsplan (vaktliste) for distriktet i samarbeid med øvrige veterinærer. Beredskapen dekker tiden utenfor vanlig arbeidstid både på ukedager og i helger. Kompensasjon for vakt gis i form av tjenestefri i tre dager for en helgevakt og i to dager for vakt en helgedag. Det er fastsatt en øvre grense på 31, i særskilte tilfeller 61 fridager pr. år. Utover dette ytes økonomisk godtgjørelse. Når veterinær som ikke er distriktsveterinær deltar i beredskapen, ytes økonomisk godtgjørelse.

For beredskap på vanlig ukedager utenfor vanlig arbeidstid, får distriktsveterinærene økonomisk kompensasjon. Hvis privatpraktiserende veterinær har klinisk vakt på ukedager, gis også økonomisk kompensasjon.

Danmark

Den danske veterinærloven, Lov om dyrlægegerning m.v., jf. lovbekendtgørelse nr. 492 af 28. juni 1990 er for det vesentlige en profesjonslov, men den har også bestemmelser om Det veterinære sundhedsråd (Kap. 2), om dyrlæger i offentlig tjeneste (Kap. 5) og om tilsyn (Kap. 6). Den delen som dekker den veterinære profesjon inneholder bestemmelser om rettigheter/enerett og plikter, foruten bestemmelser om autorisasjon og fratagelse av autorisasjon og rettigheter (Kap. 7). Av spesielle forhold å merke seg er at Sundhedsrådet er pålagt å følge utviklingen når det gjelder anvendelsen av legemidler til veterinær bruk og å foreslå det nødvendige utvalg for slik bruk. I tråd med dette kan det nevnes at det i Danmark, med hjemmel i veterinærloven, er fastsatt forskrift om bruk av antibiotika til matproduserende dyr (Bekendtgørelse nr. 303 af 11. maj 1995 om lægemidler til veterinær brug med senere ændringer, (spes. §§ 8 - 14)

En særegenhet er at Danmark ikke har distriktsveterinærer. Fødevaredirektoratet ligger under Fødevareministeriet, og består blant annet av veterinærtjenesten og Fødevareafdelingen. Landet er oppdelt i 11 Fødevareregioner, og hver region har en Veterinæravdeling og en Fødevareavdeling (dog dekker 1 veterinæravdeling de to Storkøbenhavnske Føderegioner). Veterinæravdelingene har omfattende og økende oppgaver i forbindelse med inn- og utførsel av dyr. I den grad de ikke selv kan utføre praktiske oppgaver i forbindelse med offentlig sjukdomskontroll (f.eks. blodprøvetaking), benytter de seg av privatpraktiserende veterinærer. Dette anses som en naturlig arbeidsfordeling, og det er dessuten nedfelt i veterinærloven at privatpraktiserende veterinærer har plikt til å påta seg veterinære oppgaver i det området hvor de har sitt sedvanlige klientell i forbindelse med bekjempelse av smittsomme husdyrsjukdommer. Det er de privatpraktiserende veterinærer som selv organiserer vaktordning for klinisk service i Danmark.

Finland

Den finske veterinærloven, Lag om utövning av veterinäryrket, ble revidert den 21. januar 2000. Den trådte i kraft 1. juli 2000. Den er en ren profesjonslov som i prinsippet dekker de samme forholdene som lovene i de øvrige nordiske land. Loven vil derfor ikke bli omtalt nærmere. Imidlertid har de i Finland en egen lov, Veterinärvårdslag av 17. august 1990 som sammen med Lagen om djursjukdomar (55/80), Djurskyddslagen (247/1996) og Lagen om livsmedelhygien i fråga om animalske livsmedele ( 1195/1996) regulerer offentlig så vel som privat veterinær virksomhet. Loven har egne bestemmelser om veterinærforvaltningen på sentralt (Jord- och skogsministeriet), regionalt (Länsstyrelsen) og kommunalt nivå. En merker seg spesielt at kommunene har plikt til å «ordna basveterinärservice som avser hälso- och sjukvård för nyttodjur samt sådan veterinärservice som anses nödvendig för behandling av sjukdomar hos andra husdjur eller för tilhandahållande av normal hälsovårdsservice.»

1.6.2 Lov om helsepersonell

Helsepersonellovgivningen har blitt endret ved lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). I stedet for mange særlover, vil det være en felles lov for alt helsepersonell. Loven vil derfor oppheve de fleste av dagens særlover når den trer i kraft. Lover som blir berørt av dette er 9 profesjonslover som regulerer offentlig godkjenning m.v. av helsepersonell. Disse er: lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster (fysioterapeutloven), lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere (sykepleierloven), lov av 11. juni 1971 nr. 54 om ortopediingeniører (ortopediingeniørloven), lov av 9. mars 1972 nr. 13 om psykologer (psykologloven), lov av 23. juni 1972 nr. 69 om offentlig godkjenning av pleiarar i psykiatriske sykehus, lov av 14. juni 1974 nr. 47 om godkjenning m.v. av helsepersonell (helsepersonelloven), lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger (legeloven), lov av 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger (tannlegeloven) og lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre (jordmorloven).

Den nye helsepersonelloven omfatter direkte 25 ulike grupper helsepersonell der det vil være autorisasjonsordninger. Loven inkluderer dermed flere grupper som tidligere ikke hadde godkjenningsordninger. I tillegg kan det gis lisenser.

1.6.3 Lov om legemidler

Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) forvaltes av Sosial- og helsedepartementet. Dette gjelder også forhold som angår legemidler til dyr. Miljøverndepartementet har myndighet på området for gifter og helsefarlige stoffer.

Legemiddelloven med tilhørende forskriftsverk regulerer bl.a. tilvirkning, godkjenning, omsetning, rekvirering og utlevering av legemidler. Loven definerer legemidler som følger (§ 2):

«Med legemidler forstås i denne lov stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.»

Loven har således et omfattende virkefelt. Den omfatter alle legemidler som brukes på dyr, inklusive legemidler til akvatiske organismer.

Med hjemmel i legemiddelloven er det i forskrifter bl.a. fastsatt hva som regnes som legemiddel, hvilke legemidler som kan omsettes fritt og hvilke som kan rekvireres eller brukes bare etter resept.

Sosial- og helsedepartementet har 27. april 1998 med hjemmel i lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer, lov 21. juni 1963 nr. 17 om drift av apotek m.v., lov 13. juni 1980 nr. 42 om leger, lov 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger og lov 4. desember 1992 om legemidler fastsatt forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek. Etter denne forskriften er det bare veterinær som kan rekvirere eller forskrive reseptpliktige legemidler til dyr. Vedrørende bruk av legemidler på dyr, se pkt. 2.2.5 og 2.2.6.

1.6.4 Dyrevernloven

Lov 20. desember 1994 nr. 73 om dyrevern er en svært sentral lov for veterinærer og den gjelder for de fleste dyreslag, jf. § 1. Loven har som formål å verne om dyrenes velferd, slik at det tas hensyn til de enkelte dyreslags instinkt og naturlige behov. Dyr skal ikke komme i fare for å lide i utrengsmål. Hold av produksjonsdyr, kjæledyr, sportsdyr og andre dyr ut fra aksepterte bruksbehov må skje i samsvar med dette prinsippet. Hva som kan aksepteres, bør være under kontinuerlig debatt i samfunnet.

Den veterinære kunnskapen vil være av stor betydning for hvordan behandling og stell virker inn på dyrene. I forhold til de rammene for dyrehold som loven setter, vil det være veterinærer som er nærmest til å vurdere hvordan det enkelte dyr har det i et konkret tilfelle.

Etter § 3 har bl.a. offentlig ansatt veterinær inspeksjonsadgang til steder og rom der det holdes dyr.

Etter dyrevernloven § 7 er det bare veterinær som kan gjøre kirurgiske inngrep eller iverksette medisinsk behandling som kan føre til lidelse for dyret.

Loven setter forbud mot visse inngrep. Veterinær gis likevel tillatelse i noen tilfeller. Det blir veterinærens skjønn som da blir avgjørende for om inngrepet skal gjøres, eller det er påkrevet ut fra veterinærmedisinsk grunner, jf. § 13 annet ledd.

Kap. 5 har bestemmelser om dyrepensjonater, omsetning og utleie av dyr. I slike tilfeller må det innhentes tillatelse fra distriktsveterinæren og fylkesveterinæren. Det offentlige veterinærvesenet kan på denne måten holde kontroll med at driften og forholdene forøvrig er i overensstemmelse med loven og eventuelle forskrifter som regulerer forholdet. Loven forbyr bruk av levende dyr i undervisning bortsett fra hvis det er en helt nødvendig del av yrkesutdanningen. Unntaket vil være aktuelt for all undervisning av dyrehelsepersonell som kan sies å være en yrkesutdanning.

Ved endring av 27. april 1995 i kap. VII i dyrevernloven fikk distriktsveterinæren møteplikt og ansvar for sekretariatsfunksjonen til dyrevernsnemnda. Hun eller han ble dermed en sentral pådriver i dyrevernarbeidet. Distriktsveterinæren fikk ved lovendringen også selvstendig vedtakskompetanse slik at det kan treffes et midlertidige vedtak om f.eks. omplassering. I saker der det er nødvendig med avliving for å unngå at dyret vil bli påført unødig lidelse ved å leve videre, har distriktsveterinæren hjemmel til å treffe vedtak om avliving. I sistnevnte tilfelle skal avliving skje straks og om nødvendig mot eierens vilje. Loven legger dermed et stort etisk ansvar på distriktsveterinæren i forhold til dyreeiers ønsker. Det må også nevnes den utvidete vedtakskompetansen som tilsynsveterinæren på slakteri nå har fått etter dyrevernloven. Innenfor slakteriets område skal tilsynsveterinæren føre tilsyn med all behandling av slaktedyr og gi nødvendige pålegg.

Offentlige veterinærer har fått større myndighet etter dyrevernloven med denne lovendringen. I forhold til lovens generelle og allmenne bestemmelser er veterinærens rådgiverfunksjon av like stor eller av større betydning. Med hjemmel i loven er det utferdiget en lang rekke forskrifter som utdyper lovens bestemmelser og tydeliggjør det veterinære tilsynsansvaret ytterligere.

1.6.5 Husdyrloven

Lov 8. juni 1962 nr. 4 om dyrehelse (husdyrloven) (tidligere kalt lov om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven)) gjelder for de sjukdommene som Kongen til enhver tid har bestemt skal gå inn under loven. I praksis vil det si alle kjente dyresjukdommer på husdyr og vilt i Norge. For enkelte sjukdommer er lovens virkefelt begrenset til rapporteringsplikt. Dyreeier og annen ansvarlig er pålagt straks å varsle veterinær når det er grunn til å tro at dyret er angrepet av, eller har dødd som følge av en sjukdom som loven gjelder for. Denne plikten er gjort gjeldende kun for de alvorligste sjukdommene. Varslingsplikten for alvorlige sjukdommer er helt sentral i denne loven. Veterinærmyndighetene er avhengig av raskt å kunne stille diagnose og eventuelt treffe nødvendig tiltak.

Med hjemmel i § 3 er departementet gitt vide fullmakter til å treffe nødvendige tiltak og til å gi påbud som for dyreeier og andre kan bli ganske vidtrekkende. Denne paragrafen er den viktigste bestemmelsen for sjukdomsbekjempelse. Veterinærmyndighetene kan bl.a. sperre eiendommer eller distrikter, forby eller begrense persontrafikk, isolere eller avlive dyr eller besetninger. Loven har bestemmelser om erstatning for de alvorligste tiltakene som blir satt i verk så som tvungen behandling, nedslakting, destruksjon, rensing og desinfeksjon, tilintetgjøring av hus m.m.

I likhet med dyrevernloven har husdyrloven også en bestemmelse som gir adgang til å inspisere dyrehold. Veterinæren skal ha adgang til sted der det er grunn til å tro at det forekommer sjukdom og for å gjøre nødvendige undersøkelser, jf. § 5. Loven kan videre pålegge veterinærer å utføre nødvendige oppgaver.

De fleste forskriftene er hjemlet i denne bestemmelsen, selv om ordlyden tidligere ikke omtalte forskrift spesielt. Ved lov 5. januar 1996 nr. 3 ble det vedtatt å ta inn forskrift i ordlyden. Ulike forskrifter om bekjempelse av dyresjukdommer og andre forskrifter under husdyrloven knytter bestemmelser til både offentlige veterinærer og praktiserende veterinærer.

1.6.6 Fiskesykdomsloven

Lov av 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr er på mange måter en parallell til husdyrloven. Loven gjelder for de sykdommer som Kongen til enhver tid bestemmer, og det er de sykdommene som er aktuelle å bekjempe i Norge.

Eier eller annen ansvarlig er pålagt varslingsplikt til offentlig veterinær hvis det er grunn til å tro at et akvatisk dyr er angrepet av sykdom. Veterinær skal gis adgang til sted eller anlegg hvor det kan forekomme sykdom for å foreta de nødvendige undersøkelser.

Retten til å flytte akvatiske dyr er betinget av frihet for visse sjukdommer. Attester i den forbindelse er en vesentlig oppgave for veterinærer.

Ved nyetableringer eller utvidelser av anlegg, jf. lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v., er det en forutsetning at anlegget ikke vil volde fare for utbredelse av sykdom på fisk og skalldyr. For å sikre fiskehelsen i området kan veterinærmyndighetene sette vilkår for tillatelsen.

Loven gir departementet hjemmel til å gi forskrifter, treffe de tiltak og gi de påbud som er nødvendig for å forebygge, begrense eller utrydde sykdommer som loven gjelder for.

Etter kapittel 4 kan anlegg bl.a. båndlegges eller all fisk kan nedslaktes. Det er en parallell til husdyrloven. Det er imidlertid en stor prinsipiell forskjell i det at det til et slikt vedtak ikke knytter seg noen erstatningsregler. Oppdretteren får ingen erstatning fra staten.

Det er med hjemler i loven gitt en rekke forskrifter som pålegger offentlige veterinærer oppgaver ut fra sykdomsbekjempelse og kontroll.

1.6.7 Lov om kjøttproduksjon

Lov av 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon har til formål å sikre at produksjon av slaktedyr, slakt og ferskt kjøtt foregår på en slik måte at kravet til helse, kvalitet og redelighet blir ivaretatt langs hele produksjonskjeden.

Videre skal det ved tilsyn på slakteriet sikres at gjeldende bestemmelser om dyrevern og dyrehelse overholdes.

Loven hjemler forskrifter om inspeksjon av slaktedyr før slakting, eventuelt i besetningen (§ 4). Videre skal alt kjøtt som frambys til folkemat være undersøkt og godkjent av tilsynsmyndighetene (§ 11).

Loven har også bestemmelser om tilsyn med dyrevern og dyrehelse i slakterier, om hygiene og om transport av ferskt kjøtt.

§ 13 sier at det å føre tilsyn og fatte vedtak etter kjøttproduksjonsloven kan delegeres til det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet, men at oppgavene skal utføres av en tilsynsveterinær. Dette er således en stillingskategori innen veterinærfaget, og som får sin virksomhet regulert gjennom veterinærloven.

Med hjemmel i lov om kjøttproduksjon er det gitt en rekke detaljerte forskrifter som i stor grad berører veterinærenes arbeidsoppgaver.