2 Generelle motiver

2.1 Autorisasjon og tittelbeskyttelse

En offentlig godkjenning/autorisasjon er en bekreftelse fra offentlige myndigheter på at vedkommende fyller de formelle kravene til angjeldende yrkestittel og yrkesutøvelse. Den gir imidlertid bare unntaksvis enerett til utøvelse av vedkommende yrke. Offentlig godkjenning medfører i dag følgende rettsvirkninger: 1) Rett til å benytte beskyttet tittel, 2) rett til å utøve bestemt virksomhet og 3) rett til å benytte bestemte undersøkelses- og behandlingsmetoder.

Autorisasjonsordning for dyrleger (da benevnt, «læger») ble etablert her i landet allerede i 1812. Slik autorisasjon ga en eksaminert dyrlege:

«de rettigheter som kræves til fuld dyrlægepraksis, nemlig ret til at forskrive fra apotek alle slags mediciner, ret til selv at dispensere medicin, adgang til offentlig ansættelse i dyrlægestilling, ret til opnævnelse som sakkyndig ved domstolerne, ret til privatpraktiserende dyrlæge i visse tilfælde at foreta offentlige reiser eller utføre offentlige forretninger.»

Men autorisasjonen ga ingen tittelbeskyttelse eller enerett til veterinær virksomhet. Tittelbeskyttelse fikk veterinærene først ved Kgl. resolusjon av 21. juni 1935 da det ble gjort klart at tittelen veterinær eller dyrlege kunne benyttes bare av den som har eksamen fra Norges veterinærhøgskole eller hadde påbegynt utdannelse i utlandet før 1. juli 1935. Tidligere avgjørelser i Høyesteretts kjæremålsutvalg om: «at en hver som tar syke dyr i kur er berettiget til å kalle seg dyrlæge» stod ved lag til dette tidspunktet.

Tittelbeskyttelsen av autoriserte veterinærer ble først lovfestet i veterinærloven av 1948 samtidig som det kom inn en bestemmelse om eneretten til «veterinærvirksomhet». Lovens § 2 første ledd fikk følgende ordlyd: «Rett til å utøve veterinærvirksomhet og kalle seg veterinær (dyrlege) har den som vedkommende departement har gitt autorisasjon som veterinær.» Denne bestemmelsen i veterinærloven har blitt stående uendret til i dag.

Før veterinærloven ble vedtatt, var det likevel begrensninger i hva lekfolk kunne gjøre ved behandling av dyr, selv om det ikke fantes noen lov om dyrekvakksalveri tilsvarende kvakksalverloven, någjeldende Lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er læge eller tannlæge, til å ta syke i kur. Lov om foranstaltninger mod smittsomme husdyrsykdommer av 1894 (husdyrloven) bygde på det prinsipp at enhver har rett til å behandle sjuke dyr, men det var gjort unntak for ondartede smittsomme sjukdommer bortsett fra saueskabb. Videre satte straffeloven og legemiddellovgivningen skranker for lekmannsvirksomheten. Dyrevernloven av 1935 satte også skranker for lekfolks virksomhet ved behandling av dyr. Disse bestemmelsene ble i prinsippet videreført i dyrevernloven av 1974.

2.2 Enerett til behandling av dyr

2.2.1 Veterinærloven, kommentarer til § 9

Veterinærloven regulerer bare forhold mellom veterinærer og ikke-veterinærer. Den sondrer ikke mellom forskjellige typer ikke-veterinærer. Av grunner som er nevnt under pkt. 1.2.4 og 2.4.1, er det behov for dette i dag. Veterinærlovens § 9 har vært uendret fra 1948 og har følgende ordlyd:

«Husdyr angrepet av smittsom sjukdom må ikke tas under behandling av andre enn veterinær.

Når det gjelder behandling av dyr, kan bare veterinær iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse og bruke legemidler som det er forbudt for apotekene å levere ut til alle og enhver.

Departementet kan bestemme at særlige undersøkelses- og behandlingsmetoder bare kan utføres av veterinær.»

I paragrafens første ledd ble det foretatt en innsnevring av lekfolks rettigheter i forhold til § 25 i husdyrloven av 1894 i det den veterinære eneretten omfatter «smittsomme» og ikke bare «ondartede smittsomme husdyrsjukdommer». I dag må en tolke «husdyr» i vid forstand for at paragrafen skal nå sitt mål. En må anta at lovavgrensningen nå vil gjelde smittsom sjukdom hos alle dyr og akvatiske organismer.

Det er ikke presisert i loven hva som går inn under begrepet «smittsom sjukdom». Uttrykket kan neppe forstås dit hen at det skal omfatte alle sjukdommer som skyldes overførbare smittestoff og derved kan kalles «smittsom». En må tolke det slik at det med «smittsom sjukdom» i denne forbindelse må forstås de sjukdommer som husdyrloven med gjeldende forskrifter til enhver tid innbefatter under begrepet «smittsomme» i lovens forstand og som derved er underlagt offentlige bestemmelser. Veterinærloven § 9 må derfor sammenholdes med spesiallovgivningens bestemmelser på dette punktet.

Når en kommer utenom begrepet «smittsom sjukdom», er det fritt for ikke-veterinærer å behandle sjuke dyr om det ikke er behov for å bruke bedøvelse (bortsett fra forsøksdyr under visse betingelser, jf. dyrevernlovens § 21 siste ledd) eller reseptpliktige legemidler (§ 9 annet ledd).

Bestemmelsen i § 9 annet ledd er ikke til hinder for at eier eller besitter kan foreta foreløpige forholdsregler eller behandling inntil veterinær kommer til stede. Dette gjelder for øvrig også for behandling av smittsomme sjukdommer (samme paragrafs første ledd). Heller ikke er det forbudt å la eier foreta en fortsatt behandling selv om en bruker reseptpliktige legemidler, når dette skjer etter veterinærens anvisning, så lenge denne kan anses å ha dyret «under behandling». Det er imidlertid ikke adgang til å la dyreeier eller noen organisasjon e.l. ha slike legemidler som nevnt i § 9 på lager til bruk i eventuelt påkommende tilfelle. Rekvirering og utlevering av legemidler til dyreeiers bruk praktiseres ikke likt av alle veterinærer. Spørsmålet er omdiskutert, og det er derfor behov for klargjøringen av veterinærloven på dette punktet (se pkt.2.2.6).

Det er også behov for en klargjøring vis-à-vis andre personellgruppers eventuelle bruk av reseptpliktige legemidler. Dette gjelder spesielt fiskehelsebiologenes eventuelle rett til å forskrive reseptpliktige legemidler til fisk, og biologer som ønsker å nytte immobiliserende medikamenter ved innfanging av vilt. Slik avklaring foreligger i dyrevernloven når det gjelder personer som har fått tillatelse til å utføre biologiske forsøk med dyr, jf. dyrevernlovens § 21 siste ledd hvor det heter:

«Den som har fått løyve [til å gjøre biologiske forsøk med dyr] etter fyrste leden, kan utan hinder av lov av 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v. § 9 nytta heil eller lokal svæving på dei dyr det gjeld.»

Om bruk av bedøvelse uttalte lovutvalget for veterinærloven:

«For å kunne utføre forsvarlig bedøving kreves det et nøye kjennskap til de fysiologiske og patologiske forhold hos dyra og til farmakologi og farmasi. Utvalget finner det derfor helt på sin plass at bare autoriserte veterinærer får adgang til å utføre slik bedøving.»

De samme momenter må også legges til grunn ved vurderingen av om biologer skal få adgang til å nytte immobiliserende farmaka.

Bestemmelsen i § 9 tredje ledd gir departementet rett til å forbeholde veterinærer enerett til visse inngrep på dyr, dels av hensyn til offentlige interesser, dels av dyreverninteresser.

Som eksempel på undersøkelsesmetoder som til nå har vært tillagt veterinærenes enerett nevnte lovutvalget «kateterisering av luftposen hos hest eller urinblæren eller livmoren, nedføring av mavesonde og nesesvelgsonde, uttaking av materiale ved undersøkelse for miltbrann eller andre smittsomme sjukdommer, innsprøyting av bedøvingsvæske på nervestammer (diagnostiske injeksjoner), inngiving eller innsprøyting av stoffer i blodet.»

Av nyere metoder som har kommet til og som må vurderes i forhold til bestemmelsene i § 9 tredje ledd, kan bl.a. nevnes endo-, arthro- og bronchoskopi, laserteknikk, røntgen, ultralyd og andre former for billeddiagnostikk.

Det kan i denne forbindelse også nevnes at någjeldende instruks for seminteknikere er gitt med hjemmel i husdyrlovens § 7 siste ledd, som egentlig bare dekket smittespørsmålet:

«Departementet kan gi forskrifter for å hindre at sjukdom sprer seg ved kunstig sædoverføring hos husdyr.»

Denne paragrafen i husdyrloven er for øvrig endret til også å omfatte overføring av egg og embryo fra den tid EØS-avtalen trådte i kraft, men det er uten betydning i denne sammenheng. Instruks for inseminører bør i framtida forankres også i profesjonsloven.

2.2.2 Dyrevernloven, kommentarer til § 7

Dyrevernlovens § 7 sier at ingen andre enn veterinær

«kan gjera kirurgiske inngrep eller setja i verk medisinsk behandling når det er grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kan føra til liding for dyret. Er det grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kjem til å gjera dyret mykje vondt, skal veterinæren nytta heil eller lokal svæving om ikkje medisinske grunnar er til hinder. Ein som ikkje er veterinær, kan likevel kastrera eller sterilisera reinsbukk, og like eins gris som ikkje er meir enn 1 månad gamal og utan å svæva dyret.»

Arne Frøslie (1997) sier om denne paragrafen i sin kommentarutgave av dyrevernloven bl.a.:

«I første punktum monopoliseres ubetinget enhver behandling, både kirurgisk og medisinsk, for veterinærer, når «det er grunn til å tru» at dette kan medføre «liding for dyret». Her settes altså skillet mellom hva legmann kan gjøre og hva som bare veterinær kan gjøre.(...)

Det er med lovens formulering ikke meningen å innskrenke veterinærens adgang til å la behandlingen utføres av legmann (assistent, dyreeier) etter veterinærens anvisning.

Med de kommunikasjonsforhold vi har i vår tid, vil det neppe by på vesentlige vanskeligheter, verken økonomisk eller praktiske, for brukeren å søke veiledning hos veterinæren. Det er for eksempel klart at sårbehandling kan være særdeles smertefull. Man har likevel ikke beskåret veterinærens adgang til etter faglig skjønn å la behandlingen utføres av bruker eller annen hvor enten behandlingen består i å gi medisin, sette sprøyte, foreta enkel sårbehandling o.l. Behandlingen skjer likevel ved veterinær. Dette gjelder ikke kirurgisk behandling i egentlig forstand.

Annet punktum omhandler inngrep som «kjem til å gjera dyret mykje vondt». Slike inngrep skal også unntaksfritt kunne utføres av veterinær, men han skal da bruke smertestillende medisiner dersom ikke medisinske grunner hindrer dette. Her går altså skillet mellom hva som kan gjøres uten bedøvelse, men av veterinær, og de inngrep som krever bedøvelse. Det er grunn til å presisere at det med «inngrep» og «behandling» i § 7 forstås kurative tiltak. Inngrep av annen art, for eksempel kastrasjon ved kirurgisk metode, krever særskilt hjemmel.(...)

Det er i første rekke et veterinært spørsmål å avgjøre om en behandling påfører dyret lidelse. Det er imidlertid ikke mulig å angi eksakt hvilke inngrep som, utfra dyrevernmessig synspunkt, bare bør utføres av veterinær. En vil likevel nevne at en legmanns inngrep eller behandling av dyr i en gitt situasjon kan være fullt forsvarlig og lovlig selv om lidelse påføres dyret, dersom det foreligger en nødsituasjon, jf. straffelovens § 47.»

Dyrevernlovens § 7 ble endret 18. desember 2000 og trer i kraft 1. mars 2001. Endringen førte til at det ikke lenger er adgang for lekfolk til å kastrere og sterilisere reinbukk. Aldren på gris som tillates kastrert av eier eller lekfolk ble redusert fra 1 måned til 1 uke. Dessuten ble det krav om opplæring av lekfolk som skal kastrere.

2.2.3 Forvaltningspraksis

Det foreligger mange saker fra Landbruksdepartementet og noen uttalelser fra Det veterinærmedisinske rettsråd som belyser forvaltningspraksis når det gjelder veterinærenes enerett. Her skal refereres saker som antas å være av interesse for den framtidige grensegangen mellom veterinærer, annet dyrehelsepersonell og lekfolk. Det veterinærmedisinske rettsråd (DVR) har ved flere anledninger (sak 913 (1983), sak 1019 (1990), sak 1116 (1993)) uttalt at bruk av kalvejekk bør forbeholdes veterinærer. Årsakene til dette er at en ved feil bruk av slike apparater kan påføre betydelig skade og lidelse. En forsvarlig bruk av apparater til å øke trekk-kraften ved fødselshjelp på dyr krever veterinær kyndighet. I sak 1128 (1994), uttalte DVR at bruk av ultralyd til drektighetsundersøkelse av storfe og hest bør forbeholdes veterinærer. I overensstemmelse med dette ga Landbruksdepartementet i 1995 en forskrift som fastslår at bare veterinærer kan bruke ultralydapparat til rektal undersøkelse av dyr. I sak 635 (1969) uttalte DVR at «hjertepunktur på høns» hører inn under begrepet «smertevoldende dyreforsøk» (biologiske forsøk med dyr etter dyrevernloven av 1974) og at det derfor kreves særskilt godkjenning etter forskrift om forsøk med dyr for å utføre dette inngrep. I sak 1120 (1993) uttalte DVR at trekking av melketenner hos valper og kattunger bør innebære fjerning av røttene, hvilket krever bruk av bedøvelse. Dette innebærer at inngrepet bør utføres av veterinær. Landbruksdepartementet har ved flere anledninger uttalt seg om veterinærenes enerett, særlig når det gjelder forskrivning og bruk av reseptpliktige legemidler.

Med enerett til rekvirering følger også et ubetinget ansvar for bruken av legemidler. Dette betyr ikke at det bare er veterinæren som kan gi legemidlet til et dyr under behandling. Det kan overlates til eier eller til en annen som har ansvaret for dyret. Betingelsen er at veterinæren finner vedkommende skikket til oppgaven og at veterinæren sørger for nøyaktig informasjon og opplæring. Det viktigste er at et legemiddel blir riktig brukt. Hvem som gir medikamentet er av underordnet betydning.

Det har vært en omfattende diskusjon om injeksjonspreparater skal stå i en særstilling, men departementet har ved flere anledninger uttalt at det ikke er noe i veien for å overlate til lekfolk å foreta injeksjoner forutsatt tilfredsstillende opplæring. Det er imidlertid tatt forbehold når det gjelder injeksjon av bedøvende midler og enkelte typer vaksiner.

Forvaltningspraksis har gjennom årene fulgt disse retningslinjene. Årsaken til denne strenge tolkningen er at bedøvelse i seg selv er risikofylt for pasienten. Dessuten vil mangelfull bedøvelse påføre dyret unødig lidelse ved et smertefullt inngrep.

Etter at spørsmålet var reist fra Utvalget for forsøk med dyr, uttalte Landbruksdepartementet til Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) i brev av 17. januar 1994 (j.nr. 7544/93 V knl) at medikamentell immobilisering av viltlevende dyr kan utføres bare av veterinærer og at veterinærloven ikke gir adgang til å dispensere fra kravene i lovens § 9 annet ledd. Det foreliggende forslaget åpner imidlertid for at immobilisering av viltlevende dyr kan overlates til medhjelper i spesielle tilfeller.

Vaksinering må som hovedregel kunne overlates til lekfolk etter instruksjon. Det er bare unntak for vaksinasjon mot virusenteritt hos mink og paratuberkulose hos geit. I disse tilfellene krever lekfolks vaksinasjon uttrykkelig samtykke fra Landbruksdepartementet i henhold til forskriften.

For fullstendighetens skyld må det også nevnes at i Statens helsetilsyn (tidligere Helsedirektoratet) fører tilsyn med bl.a. omsetning og bruk av legemidler i henhold til legemiddellovgivningen. Dette gjelder også legemidler til bruk på dyr. Her skal det bare refereres til en sak fra 1994 hvor Statens helsetilsyn anmeldte en person for ulovlig frambud og omsetning av homøopatiske legemidler i forhold til legemiddellovens § 14 (tidligere §§ 6 og 7).

2.2.4 Om begrepet «operative inngrep»

Dyrevernloven av 1935 § 5 benyttet begrepet «operative inngrep» som avgrensning mellom lekmannsvirksomhet og veterinærs enerett. Iflg. Bull Njaa (1953) var definisjonen av begrepet som følger: «Med operative inngrep tenkes i denne forbindelse på inngrep som medfører kontinuitetsatskillelse av vevene ved hjelp av instrumenter som kniv, tang, saks e.l.»

Begrepet «kirurgiske inngrep» kom inn i Ot.prp. nr. 27 (1973-74), Lov om dyrevern, uten at det fra departementets side ble grunngitt hvorfor «operative inngrep» ble erstattet med «kirurgiske inngrep». Lovkomitéen foreslo formuleringen: «Bare autorisert veterinær har lov til å foreta inngrep (...) som antas å påføre det [dyret] lidelse.»

Det antas at det i utgangspunktet ikke er vesentlig forskjell på begrepene «operative inngrep» og «kirurgiske inngrep», da en i dagligtale oppfatter begrepet operasjon nær identisk med kirurgi, men begrepet «operative inngrep» antas likevel å kunne være noe videre enn begrepet «kirurgiske inngrep».

2.2.5 Rekvirering av legemidler

Gjeldende lov om veterinærer gir autoriserte veterinærer fri rett til å rekvirere ethvert legemiddel som vedkommende finner hensiktsmessig for utøvelse av sin praksis.

I forskrift 27. april 1998 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, står

«§ 2-3. Veterinærers rett til rekvirering

Veterinær med norsk autorisasjon eller lisens har, med de begrensninger som er gitt, rett til å rekvirere de legemidler som er nødvendige for utøvelsen av veterinærvirksomheten, herunder rekvirering til dyreeiere til bruk for dyr. (...)»

Uttrykket «utøvelsen av veterinærvirksomheten» i § 2-3. må ikke tolkes slik at en veterinær bare kan rekvirere preparater som er registrert spesielt som legemiddel til dyr. En veterinær har rekvireringsrett til alle legemidler, også preparater som er registrert til human bruk. Når et humanpreparat rekvireres til dyr skal resepten etter forskriftens § 5-3. alltid påføres enten «Til dyr», «Vet» eller «VM». Etter § 5-8. er det et krav at det påføres resepten dyreeiers navn samt dyreart og tilstrekkelig identitet på det dyret som legemiddelet er rekvirert til. Ved rekvirering av legemidler i reseptgruppe A og B, skal også dyreeiers fødselsdato, år og adresse påføres.

Selv om loven endres til å omfatte flere yrkesgrupper, vil ikke retten til å rekvirere legemidler til dyr automatisk bli utvidet. Det ønskes fra flere hold å gi fiskehelsebiologene rekvireringsrett, kfr. høringskommentarene. Spørsmålet om en slik utvidelse vil være forenlig med EØS-regelverket har vært forelagt Utenriksdepartementet, som i brev av 1. mars 1995 svarte følgende:

«Som påpekt i brevet fastlegger EØS-avtalens vedlegg I, pkt. 33 (Rådsdirektiv 90/167/EØF) vilkår for behandling, omsetning og bruk av dyrefôr tilsatt legemidler. I henhold til direktivets artikkel 8 «skal (avtalepartene) påse at medisinfôr utleveres til oppdretteren (...) bare dersom det fremlegges resept fra godkjent veterinær, (...)». Det er med andre ord et absolutt krav om at legemidler til fisk bare kan forskrives av godkjent veterinær.

Det står altså ikke det enkelte EØS-land fritt å avgjøre hvem som skal godkjennes som veterinærer og dermed gis rett til å utøve veterinærvirksomhet. EØS-avtalens Vedlegg VII, pkt. 12 og 13 (Rådsdirektivene 78/1026/EØF og 78/1027/EØF med endringer) fastlegger hvilke kvalifikasjonsbevis som utstedes av avtalepartenes myndigheter som skal godkjennes av myndighetene i de øvrige avtaleparter, og hvilke fag, hvilken studielengde og hvilke kunnskaper som skal ligge til grunn for disse bevisene. I henhold til artikkel 1 i direktiv 78/1027/EØF er avtalepartene avskåret fra å gi personer som ikke oppfyller disse kravene, adgang til å utøve veterinærvirksomhet.»

Landbruksdepartementet har kontaktet Utenriksdepartementet på nytt i brev av 21. november 2000 i forbindelse med vurdering av kommentarer etter annen høring. Utenriksdepartementet fastholder sin vurdering i brev av 5. januar 2001 og tolker direktivene slik at det tyder på at det bare er veterinærer som kan ansees kompetente til å forskrive legemidler til dyr.

Et forslag om å gi fiskehelsebiologene rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr kan etter dette ikke tre i kraft før EUs regelverk eventuelt er endret.

Regjeringen foreslår at det innføres en hjemmel til helt eller delvis å forby rekvirering av bestemte legemidler til dyr. Bestemmelsen vil gjelde både for veterinærer og fiskehelsebiologer. En tenker her spesielt på produksjonsdyr i forhold til antibakterielle og vekstfremmende legemidler. Både av hensyn til miljøet, og de økende problemene med antibiotikaresistens og andre bivirkninger er det nødvendig med streng kontroll med legemidler.

2.2.6 Bruk av legemidler

I Norge er det tradisjon for at veterinærer er restriktive med å levere ut legemidler til dyreeiere for behandling av egne dyr. Imidlertid er det mye som tyder på at det foregår en liberalisering både blant dyreeiere og veterinærer. Det er mange årsaker til dette. Dels er det et økende press fra dyreeiere om å få anledning til å foreta en del rutinebehandling som f.eks. vaksinasjon og parasittbehandling selv ut fra økonomiske motiver. Videre er det mange som ønsker å foreta etterbehandling av egne dyr, noe som også mange veterinærer ser som ønskelig både for å optimalisere behandlingen, og ut fra den totale arbeidssituasjonen. Det er derfor behov for å diskutere utforming av regelverk som er egnet til å sikre riktig bruk av legemidler til dyr i framtida.

Veterinærenes utleveringspraksis er ikke ensartet. Den varierer fra landsdel til landsdel, og de enkelte veterinærene innen ett område kan også ha svært ulik praksis på dette feltet. Det er heller ikke uvanlig at dyreeiere forskjellsbehandles, og i noen grad blir rekvirering og utlevering av legemidler brukt som konkurransemiddel veterinærene imellom. I enkelte deler av landet har rekvirering av legemidler, særlig til svineprodusenter, foregått ganske liberalt. Det er eksempler på at store svineprodusenter også her i landet kan operere i et slags nettverk for å utnytte stordriftsfordeler, slik det skjer i våre naboland. Disse produsentene henter også inn utenlandsk ekspertise, f.eks. fra Danmark. Det har ført til fjerndirigering av medikamentell behandling i enkelte besetninger. Den lokale veterinæren kan dermed bli koplet ut, og kontrollen med legemiddelbruken bli svekket. Dette er en uheldig utvikling som bør stoppes.

Det er et overordnet mål å redusere bruken av antibiotika innen husdyrproduksjonen så langt det er forsvarlig. Det er oppnådd gode resultater innen fiskeoppdrettsnæringen i så måte, og det må arbeides systematisk for å oppnå en tilsvarende reduksjon i tradisjonelt husdyrbruk. Nyere kunnskap om resistensproblemer og faren for restkonsentrasjoner i kjøtt og andre husdyrprodukter tilsier at det må føres en streng kontroll med rekvirering og utlevering av antibiotika til dyr. Det er viktig at totalforbruket holdes så lavt som mulig gjennom forebyggende helsearbeid. På denne måten kan en minske, men ikke fjerne behovet for å anvende antibiotika i sjukdomskampen. Ukritisk bruk av antibiotika kan føre til en ukontrollerbar utvikling av overførbar resistens hos mikroorganismer, noe som igjen vil føre til et økende behov for å ha en del spesielle legemidler i beredskap til probleminfeksjoner. Disse preparatene bør bare brukes når det er tvingende nødvendig, og bør i hovedsak være forbeholdt behandling av mennesker.

Det må være en klar forutsetning at medikamentell behandling ikke kan erstatte godt stell og god hygiene i besetninger eller dekke over drifts- og miljøforhold som fører til sjukdom. Parallelt med behandlingsopplegg må det drives systematisk, forebyggende helsearbeid.

For å sikre forsvarlig forvaltning av legemidler til dyr, bør det hjemles adgang til å forskriftsfeste retningslinjer for dyrehelsepersonells eller lekfolks bruk av legemidler på dyr. Disse bestemmelsene er ikke ment å erstatte legemiddellovens regulering av rekvirering og utlevering av legemidler.

2.2.7 Enerett i de nordiske veterinærlovene

I den danske «Lov om dyrlægegerning m.v, jf. lovbekendtgjørelse nr. 492 af 28. juni 1990 med senere ændringer» er dyrlegevirksomhet definert og avgrenset i Kapitel III Dyrlægernes rettigheder. De viktigste bestemmelsene i forhold til tittelbeskyttelse og enerett er som følger:

«§ 4 Ved dyrlægegerning forstås

1. at tage et dyr under behandling, når der er grund til at antage, at dyret eller den besætning, hvortil det hører, lider af en smitsom sygdom, hvorom anmeldelse skal indgives i henhold til lovgivningen om smitsomme sygdomme hos husdyrene,

2. at tage andenmands dyr under behandling for nogen anden sygdom, til hvis behandling der kræves veterinær indsigt,

3. at tage dyr under behandling under anvendelse af lægemidler, der efter apotekerlovgivningen kun må udleveres mod recept,

4. at udøve veterinær levnedsmiddelkontrol og veterinært levnedsmiddeltilsyn i henhold til den til enhver tid gældende lovgivning herom og

5. at udøve anden virksomhed, ved hvilken udnyttelsen af den veterinære uddannelse er det væsentlige.

Stk. 2. Ret til at udøve dyrlægegerning og betegne sig som dyrlæge har kun den, der har modtaget autorisation som dyrlæge i henhold til § 5, stk. 1 eller 2, eller som har adgang til at udøve dyrlægegerning i henhold til bestemmelser fastsat i medfør af § 5, stk. 4.

Stk. 3. Såfremt behovet for dyrlægehjælp ikke kan fyldestgøres af autoriserede dyrlæger, kan ministeren for fødevarer, landbrug og fiskeri meddele veterinærstuderende, der opfylder nærmere fastsatte studiekrav, midlertidig tilladelse til at bistå autoriserede dyrlæger under udøvelse av dyrlægegerning.

Stk. 4. Minister for fødevarer, landbrug og fiskeri kan fastsætte bestemmelser, der åbner mulighed for, at personer, der ikke er uddannet som dyrlæge, yder autoriserede dyrlæger assistance under disses udøvelse af dyrlægegerning, der omfattes af bestemmelserne i stk. 1, litra b, c, d og e. Ministeren fastsætter i det omfang, han anser det for nødvendigt, bestemmelser om, hvilke uddannelseskrav de pågældende skal opfylde. Ministeren kan bestemme, hvilken faglige betegnelse sådanne personer må anvende, samt at en således fastsat betegnelse kun må anvendes af personer, der har gennemgået den uddannelse og bestået den prøve, som ministeren har foreskrevet.»

Det er også bestemmelser i den danske Dyreværnslov av 1991 som berører dyrlægenes enerett. De viktigste bestemmelsene i denne sammenhengen er:

«§ 14. Operative indgreb, der kan påføre dyret lidelse bortset fra uvæsentlig smerte af forbigående beskaffenhed, må kun foretages af en dyrlæge, medmindre indgrebet er uopsætteligt. Lidelse og smerte skal begrænses i videst muligt omfang.

(...)

Stk. 4. Justitsministeren kan fastsætte regler om, at visse typer indgreb kun må foretages af en dyrlæge eller andet særligt uddannede personer.

(...)

§ 15 (...)

Stk. 3. Justitsministeren kan fastsætte regler om, at redskaber, der anvendes til beskæring af klove og hove, kun må betjenes af særligt uddannet personale.»

Den svenske Lag om behörighet att utöva veterinäryrket av 1994 har følgende bestemmelser om den veterinære eneretten (§ 6):

«§ 6. Den som inte är behörig att utöva veterinäryrket får inte mod ersättning behandla sjukdomar på vilka epizootilagen (1980:369) eller lagen (1983:738) om bekämpande av salmonella hos djur är tillämplig.

Den som saknar behörighet att utöva veterinäryrket får inte beteckna sig veterinär i samband med att han mot ersättning undersöker djurs hälsostillstånd eller behandlar djur för sjukdom eller liknande tillstånd genom att vidta eller föreskriva åtgärder i förebyggande, botande eller lindrande syfte. Han får inte heller i samband med verksamheten använda en sådan titel eller yrkesbeteckning som innehåller ordet veterinär eller ger sken av att han är legtimerad eller på annat sätt auktoriserad av en myndighet eller har specialistkompetens som veterinär.»

Som kommentar til lovforslaget ble det bl.a. henvist til dyrevernloven:

«(...) En verksamhet som enligt behörighetslagen är tillåten för den som saknar behörighet kan dock vara otillåten enligt djurskyddslagen som innehåller bestämmelser som förbjuder andra än veterinär att utföra vissa åtgärder för att behandla och bota djur. (...)»

Den finske Lag om utövning av veterinäryrket av 21. januar 2000 har bestemmelser om den veterinære eneretten i §§ 10 og 30:

«10 §. Ordinering och köp av läkemedel

Utövare av veterinäryrket har rätt att från apotek ordinera läkemedel för veterinärt eller veterinärvetenskapligt ändamål. Närmare bestämmelser om ordinering av läkemedel för detta ändamål utfärdas vid behov av ministeriet. Om försäljning och annan överlåtelse av läkemedel från läkemedelspartiaffärer till veterinärer bestäms i läkemedelslagen (395/1987).

30 §. Olovlig utövning av veterinäryrket

Den som mot ersättning utövar veterinäryrket utan att ha rätt därtill eller utövar veterinäryrket i större omfattning än hans eller hennes rättighet förutsätter, skall för olovlig utövning av veterinäryrket dömas till böter.

Den som tar en 1 mom. avsedd olovlig verksamhet till yrke skall för yrkesmässig olovlig utövning av veterinäryrket dömas till böter eller fängelse i högst tre månader.»

I lovens § 1 er utøving av veterinæryrket definert slik:

«1 §. Med utövare av veterinäryrket avses i denna lag en person som i enlighet med stadgandena i 2 §, legitimerad såsom veterinär eller tillfälligt berättigad dertil, verkar som veterinär i offentlig tjänst, befattning eller uppgift eller i enskilt uppdrag eller som självständig utövare av veterinäryrket.»

2.2.8 Forholdene innen humanmedisinen

Regelverket på humansiden er endret. Lov 2. juli 1999 om helsepersonell fører til endringer i lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur (kvakksalverloven), som regulerer eneretten for leger og tannleger til å behandle syke mennesker. Helspersonelloven opphever mange av kvakksalverlovens bestemmelser og fører til at kvakksalverloven ikke skal gjelde for helsepersonell. Den enkeltes plikt til forsvarlig yrkesutøvelse følger av helsepersonelloven. De som faller utenfor helsepersonelloven vil bli omfattet av kvakksalverloven. Dette er omtalt nærmere i Ot.prp. nr. 13 (1998-99).

2.3 Spesialisering

Behovet for å etablere en spesialistordning var en naturlig følge av den faglige utviklingen innen veterinærmedisinen. Endringene i dyreholdet med større vekt på sports- og kjæledyr, og ikke minst framveksten av fiskeoppdrettsnæringen, stiller stadig større krav til spesialkompetanse hos veterinærene. Den norske veterinærforening, (DNV), tok i slutten av 1980-årene initiativet til å utrede grunnlaget for en spesialistordning. Det ble laget en utredning for å kartlegge de viktigste fagområdene, og for å definere kravene til kompetanse. Resultatet ble at en i første omgang ville satse på områdene fiskehelse, produksjonsdyr, smådyr og hest. Senere er næringsmiddelhygiene kommet til.

Det ble utarbeidet et program med formelle utdanningskrav, der en både la vekt på relevant praksis og teoretisk etterutdanning ved veileder. For veterinærer med lang erfaring innen et fagfelt ble det etablert en overgangsordning slik at de kunne bli godkjent etter en forenklet prosedyre.

Landbruksdepartementet aksepterte DNVs faglige krav, og har godkjent de spesialistene som har avlagt bestått prøve etter innstilling fra hovedkomitéen for spesialistutdanningen.

Spesialistgodkjenningen blir gitt for 5 år, men kan gis for 5 nye år når de faglige kravene til fornyelse er oppfylt.

Inntil nå har Landbruksdepartementet enkeltvis godkjent spesialistene, men det kan være hensiktsmessig at departementet utarbeider forskrifter om godkjenning som gjør det mulig å delegere godkjenningsmyndigheten til DNV. Departementet vil være klageinstans for vedtak fattet av DNV. Spesialistutdanningen forutsettes å foregå i nært samarbeid med den aktuelle utdanningsinstitusjon.

2.4 Alternativ sjukdomsbehandling og kvakksalveri

2.4.1 Generelt om alternativ sjukdomsbehandling

Økende interesse for økologisk landbruk, hvor bruk av kjemiske midler er uønsket, har styrket oppmerksomheten omkring alternativ sjukdomsbehandling av dyr. Strengere miljøkrav innen husdyrbruk og havbruk har virket i samme retning. Aktuelle behandlingsmetoder er akupunktur, homøopati, kiropraktikk og urtemedisin. Denne utviklingen har først og fremst skjedd innen humanmedisinen, men alternativ sjukdomsbehandling vinner innpass også innen veterinærmedisinen. I humanmedisinen er det mest kroniske og/eller uhelbredelige lidelser (f.eks. skjelett- og muskellidelser, kreft) som er gjenstand for alternativ behandling. I veterinærmedisinen synes behandling av skjelett- og muskellidelser med akupunktur å være mest utbredt. I det etterfølgende er det gitt en oversikt over alternative behandlingsmetoder. 1

2.4.2 Akupunktur

Akupunktur er en over fire tusen år gammel teknikk som stammer fra det østlige Asia. Definisjonen av akupunktur er innstikk av nåler i definerte punkter på kroppen med den hensikt å oppnå ønskede fysiologiske effekter. På kroppens overflate finnes det ca. 300 akupunktur-punkter. Disse punktene er plassert på såkalte meridianer, som blir definert som forbindelseskanaler mellom punktene. Det er vist at punktene har en spesiell anatomisk utforming, med bl.a. høyere tetthet av frie nerveender og en høyere strømledningsevne enn annet hudvev. På større dyr som storfe kan enkelte punkter føles med fingrene.

I akupunkturbehandling blir en akupunkturnål (0,2-0,4 mm i diameter) ført inn i et punkt fra noen millimeter til centimeter dypt, og blir enten stående der uberørt eller manipulert med fingrene, varmet opp eller stimulert elektrisk, alt etter hvilken virkning en ønsker.

De vanligste indikasjonene for akupunkturbehandling er problemer som angår muskel- og skjelettsystem, særlig kroniske, ikke-infeksiøse lidelser, men også hudproblemer, hormonimbalanser og andre indremedisinske sjukdommer.

2.4.3 Homøopati

Virkningsmekanismen for homøopati er ukjent, men behandlingsformen tar utgangspunkt i en helhetsforståelse av kroppen. Behandlingsformen bygger på empiriske kunnskaper og teorien går ut på at det er en regulerende form for terapi som styrker kroppen både fysisk og psykisk og at behandlingen styrker energibalansen, kanskje ved en slags katalyserende effekt.

Hovedprinsippet er at likt kurerer likt. Et stoff som ved forgiftning hos et ellers friskt individ gir et bestemt sjukdomsbilde, vil ut fra dette kunne kurere tilfeller med tilsvarende symptomer. Selve symptombildet står derfor sentralt ved valg av preparat, og ikke diagnosen slik som innen skolemedisinen. Et annet sentralt prinsipp i homøopati er at det er den minste virksomme konsentrasjon av et preparat som er mest effektiv og som skal brukes. I motsetning til tradisjonelle legemidler har altså homøopatiske midler innen visse grenser økende effekt med økende fortynning. Nytteverdien av homøopatiske midler er dårlig dokumentert ut fra vitenskapelige kriterier.

Bruk og generell akseptering av homøopati er økende i Norge som ellers i Skandinavia, men er lite akseptert i det skolemedisinske miljø. Her i landet er utbredelsen av veterinær homøopati til nå begrenset, men flere human-homøopater behandler også dyr.

2.4.4 Kiropraktikk

Kiropraktikk er en teknikk der en korrigerer utglidninger mellom leddflater, særlig i ryggen, ved spesielle «kiropraktiske håndgrep». Teknikken nyttes av en håndfull veterinærer, ofte i kombinasjon med akupunktur.

2.4.5 Bruk av alternative behandlingsformer

I Norge er det flest ikke-veterinærer som utfører alternativ behandling av dyr.

I smådyrpraksis synes etterspørselen etter alternative behandlingsformer å være økende, i det alt vesentlige akupunktur og homøopati. I sportshestmiljøet er akupunktur svært utbredt i enkelte områder, og anvendelsen er økende. Homøopati synes å være mindre utbredt i dette miljøet. Hos produksjonsdyr er det også en tendens til mer bruk av alternative behandlingsmetoder. Når det gjelder produksjonsdyr, må en spesielt være oppmerksom på at økologiske driftsformer er i sterk vekst og støttes med offentlige midler. I «Driftsregler for merkegodkjenning og omleggingstilskudd/arealtilskudd» som er utgitt av DEBIO (offentlig godkjent kontrollorgan for økologisk landbruk) er det under avsnittet Husdyrhold, Helse og Sykdom angitt:

«Bruk av kjemisk/syntetisk framstilt veterinærmedisin og antibiotika skal begrenses mest mulig. I stedet skal naturlige terapeutiske midler og metoder vektlegges.»

Videre står det:

«Ved sykdom må hensynet til dyrevern være avgjørende for valg av behandlingsmetode.»

Økologisk drift forplikter således til en viss grad brukerne til å anvende alternative behandlingsformer. For å oppfylle dette er dyreeierne stort sett henvist til utøvere av alternativ humanmedisin, eller til egen kunnskap og erfaring. Dette føles av mange som lite tilfredsstillende både når det gjelder dyrevernaspektet og i forhold til behandlingens effekt. Tilsvarende betenkeligheter gjør seg gjeldende for alternativ behandling av sportshest og selskapsdyr. Det er veterinærene som har de beste forutsetningene til å foreta adekvat undersøkelse og stille diagnose. Alternativ behandling av dyr burde derfor helst utføres av veterinærer med spesialkompetanse. Disse veterinærfaglige og etiske betenkelighetene, sett i forhold til en økende etterspørsel etter alternativ sjukdomsbehandling av dyr, tilsier at det i veterinærutdanningen bør tilbys undervisning som dekker basalkunnskapene innen disse behandlingsformene. Det er også nødvendig å få en lovmessig avklaring av hvem som skal ha anledning til å utføre slik behandling av dyr, hva behandlingen kan omfatte og hvilke sjukdommer/sjukdomsformer ikke-veterinærer kan behandle med alternative metoder.

2.4.6 Kvakksalveri

I tidligere tider, og langt inn i vår tid, hadde veterinærene ikke tilgang på effektive behandlingsmetoder for mange av de viktige husdyrsjukdommene. Dessuten var tilgjengeligheten av veterinær service dårlig. Under slike forhold var det naturlig at lekfolk i betydelig grad ble nyttet ved behandling av sjukdommer hos dyr.

Etter hvert som veterinærbemanningen ble styrket, veterinærenes kunnskapsnivå hevet og behandlingsmetodene bedret, har problemet med dyre-kvakksalveri avtatt. Dette henger nok også sammen med utviklingen innen husdyrbruket, med mer verdifulle dyr, større produksjonstap ved sjukdom, høyere kunnskapsnivå hos dyreholderen osv. Dessuten var det i begynnelsen av vårt århundre og utover de smittsomme sjukdommene som tuberkulose og smittsom kasting, og også til dels bråsott og miltbrann, som hadde størst betydning. Bekjempelsen av disse sjukdommene ble tidlig underlagt det offentlige veterinærvesen, og «konkurranse» fra kvakksalvere ble da av mindre betydning.

Senere ble det utviklet mer virksomme legemidler som kjemoterapeutika og antibiotika. Dette medførte at veterinærene fikk i hende spesifikke hjelpemidler til behandling av infeksjonssjukdommer som tidligere bare ble behandlet symptomatisk. Lekfolk kom til kort i denne sammenheng. Utviklingen av kirurgiske og diagnostiske metoder har virket i samme retning.

I dag er situasjonen i ferd med å endre seg noe. Sjukdomspanoramaet innen husdyrbruket har endret seg fra vesentlig smittsomme sjukdommer til overvekt av produksjonsrelaterte sjukdommer med et mangeartet årsaksforhold. Sjukdommene henger sammen med faktorer som høgt produksjonsnivå, ugunstig miljø, stor dyretetthet, utilstrekkelig hygiene, feil eller mangelfull ernæring osv., og er vanskelige å behandle både for lek og lærd. Dette har igjen aktualisert behandling som under visse forhold kan karakteriseres som kvakksalveri.

2.5 Taushetsplikt

2.5.1 Forvaltningsmessig taushetsplikt

Taushetsplikt innebærer en plikt til å bevare taushet om bestemte forhold. Plikten gjelder både det passivt å tie om taushetsbelagte forhold, og aktivt å hindre at informasjon om slike forhold kommer uvedkommende i hende. For veterinærer vil dette vesentlig gjelde informasjon som dreier seg om husdyrs sjukdomsforhold.

En må i utgangspunktet skille mellom forvaltningsmessig og yrkesmessig taushetsplikt. Den yrkesmessige taushetsplikten er forankret i profesjonsloven, for veterinærer veterinærloven, mens den forvaltningsmessige taushetsplikten er hjemlet i forvaltningsloven.

For veterinærer som er ansatt i det offentlige veterinærvesen gjelder taushetsplikt etter forvaltningsloven (fvl). Det vises til fvl §§13-13 f som inneholder de materielle bestemmelser om den taushetsplikten som gjelder for forvaltningsorganer.

2.5.2 Yrkesmessig taushetsplikt

Før 1948 fantes det ingen lovfestet taushetsplikt for veterinærer. I lovkomitéens innstilling av 21. juni 1940 2 heter det om veterinærers taushetsplikt:

«§ 16 inneholder bestemmelse om veterinærenes taushetsplikt. Så vidt utvalget har kjennskap til, finnes det ikke tidligere noen bestemmelse om taushetsplikt for veterinærer. I innstillingens § 16 foreslås det at enhver veterinær skal være pliktig til, med de innskrenkninger som er fastsatt i lov, å iaktta taushet om det som blir ham betrodd under utøvingen av hans virksomhet eller som han derunder får rede på om husdyrs sjukdomsforhold. Utvalget mener at en slik bestemmelse er helt påkrevd, da veterinærene ofte under sitt virke får kjennskap til forhold som uvedkommende ikke bør bli kjent med. En tilsvarende bestemmelse for leger finnes i legelovens § 14 og for tannleger i den tilsvarende lovs § 8.

Taushetsplikten gjelder alt som er betrodd veterinæren under utøvingen av hans virksomhet. Videre det han blir kjent med under sine undersøkelser. Taushetsplikten er imidlertid betinget av de innskrenkninger som er fastsatt i lov. I denne sammenheng skal en nevne straffelovens § 139 som setter straff for den som ikke gjennom anmeldelse eller på annen måte søker å avverge forskjellige nærmere angitte forbrytelser når han har fått kjennskap til at de er i gjære, eller ikke søker å avverge deres følger. Av de bestemmelser som straffelovens § 139 viser til, kan nevnes samme lovs § 154, som setter straff for den som bevirker eller medvirker til at en farlig smittsom sjukdom finner inngang eller alminnelig utbredelse blant mennesker, husdyr eller vekster. Videre har en straffelovens § 172 om straff for den som unnlater å opplyse omstendigheter som godtgjør at en for en forbrytelse tiltalt eller dømt er uskyldig. Endelig kan nevnes innstillingens § 12 om plikt til å gi meldinger om smittsomme husdyrsjukdommer m.v.

Veterinærens medhjelper har samme taushetsplikt som veterinæren selv.

Tyskland har en lignende bestemmelse om taushetsplikt som her er foreslått. I riksdyrlegeordningens § 13 er det påbud om at veterinæren skal iaktta taushet om forhold som han blir kjent med under utøvelsen av dyrlegeyrket, i den utstrekning berettigede hensyn tilsier det. Krever offentlige hensyn at veterinæren framkommer med opplysninger han sitter inne med, er han ikke bundet av sin taushetsplikt. Han har ikke rett til å vegre seg for å avgi vitneprov for retten.»

Taushetsplikten ble ikke nærmere kommentert i lovproposisjonen, Ot.prp. nr. 39, 1948, og i proposisjonen 3 fikk § 16 følgende utforming:

«Enhver veterinær skal - med de innskrenkninger som er fastsatt i lov eller som for øvrig følger av hans tjenesteplikter - tie stille om det som blir betrodd ham under utøvingen av hans virksomhet. Samme taushetsplikt har veterinærens medhjelpere.

Enhver som i medfør av bestemmelsene i denne lov får kjennskap til forhold som er omhandlet i §§ 6, 8 og 13, har den samme taushetsplikt som veterinæren selv.»

I lovutvalgets opprinnelige forslag ble det brukt formuleringen «(...) betrodd ham under utøvingen av hans virksomhet eller som han derunder får rede på om husdyrs sjukdomsforhold».Gjesdal 4 sier om denne endringen:

«Uten at lovmotivene sier noe spesielt i denne forbindelse, er det mest naturlig å anta at lovgiveren har ansett det som selvsagt at taushetsplikten skulle omfatte bare det som veterinæren qua fagmann og behandlende veterinær erfarer, hva enten denne erfaring beror på rent verbale anamnestiske opplysninger som meddeles («betros») ham, eller det er slutninger han som diagnostiker trekker ut av de foreliggende opplysninger, observasjoner og data under ett, og som utelukkende vedrører pasienten og dennes eventuelle smittemessige innvirkning på omgivelsene. Samme synspunkter gjøres for øvrig gjeldende ved fortolkningen av legelovens § 14 som imidlertid selv begrenser taushetspliktens omfang til «folks legems- eller sykdomsforhold». For øvrig gir forholdene omkring pasienters personlighetsvern i forbindelse med lege-/tannlegeloven spesielle problemer, som er irrelevante i veterinær sammenheng.»

Lovforslagets § 16 i Ot.prp. nr. 39, 1948 ble vedtatt i uendret form av Stortinget som ikke kommenterte denne paragrafen nærmere.

Av hensyn til skattemyndighetens behov for innsyn i veterinærenes sjukejournaler som ledd i kontrollen av deres inntektsoppgaver, ble § 16 endret i 1952. Det ble da funnet mest hensiktsmessig å føye til en mer generell bestemmelse for å imøtekomme dette behov og for å unngå nye lovendringer om andre behov for lempning av taushetsplikten skulle oppstå. Loven fikk da følgende utforming, hvor «ved bestemmelse av Kongen eller» er føyd til:

«Enhver veterinær skal - med de innskrenkninger som er fastsatt i lov eller ved bestemmelse av Kongen eller som for øvrig følger av hans tjenesteplikter - tie stille om det som blir betrodd ham under utøvingen av hans virksomhet. Samme taushetsplikt har veterinærens medhjelpere.

Enhver som i medfør av bestemmelsene i denne lov får kjennskap til forhold som er omhandlet i §§ 6, 8 og 13, har den samme taushetsplikten som veterinæren selv.»

Det ble senere ved Kgl. resolusjon av 17. april 1953 fastsatt at taushetsbestemmelsen ikke skulle være til hinder for at skattemyndighetene gjennomgikk sjukejournalene når disse samtidig ble brukt som inntektsdagbok. Det skulle ikke være de lokale likningsmyndighetene som skulle foreta kontrollen, men skatteinspektører fra andre steder slik at man mente seg dekket med hensyn til gjennomsiktige forhold på små steder. Bestemmelsen fikk mindre betydning da det ble oppnådd enighet mellom Riksskattestyret og Den norske veterinærforening om et spesielt regnskapssystem i 1953. Veterinærene er nå pålagt alminnelig regnskapsplikt etter regnskapsloven av 1977.

Senere har det ikke vært foretatt endringer i veterinærlovens § 16.

2.5.2.1 Tolkning av § 16 i någjeldende veterinærlov

Det har vært en betydelig diskusjon om tolkningen av veterinærlovens § 16. Spesielt har det vært hevdet at bestemmelsen i § 16 i en rekke situasjoner har virket hemmende på bekjempelsen av visse sjukdommer.

Gjesdal ga en bred analyse den veterinære taushetsplikten i 1966 5 og 1977 6. I artikkelen fra 1977 nyttet han tittelen: «Veterinærers taushetsplikt - Bør den opprettholdes?» I denne artikkelen siteres bl.a. følgende fra årsberetningen for Fylkesveterinæren for Sørøst-Norge for 1972:

«Flere veterinærer er inne på at taushetsplikten kan være en hindring for den praktiserende veterinær i hans arbeid med å hindre omsetning og transport av dyr fra ringormsmittede besetninger. En er derfor helt avhengig av lojale og lovlydige dyreeiere for at tiltakene skal ha den ønskede effekt.»

Det er særlig rekkevidden av innskrenkningene i taushetsplikten som følge av tjenesteplikter som har vært diskutert. Gjesdal 7 sier om dette bl.a.:

«Videre nevnes i § 16 ytterligere innskrenkninger i veterinærenes taushetsplikt, nemlig de som «for øvrig følger av hans tjenesteplikter» uten at disse tjenesteplikter er nærmere spesifisert. Spørsmålet om hvilke tjenesteplikter det siktes til, er såvidt vites ikke avklart, men det menes formodentlig i første rekke tjenesterapporter og meldinger veterinærene skal sende til overordnet veterinærmyndighet i forbindelse med opptreden av visse sjukdommer iflg. husdyrloven. Ser man imidlertid § 16 i et videre lys av veterinærlovens § 1 og husdyrlovens kap. II, vil det fremgå at de veterinære tiltak som skal iverksettes etter disse lover i visse situasjoner krever informasjon eller varsel til en videre befolkningsgruppe for at de skal kunne få den ønskede effekt. For så vidt kan dette komme i strid med den strenge begrensning av informasjonsønsket som taushetsbestemmelsen i § 16 tilsier. Det vil kunne oppstå kollisjon av interesser, nemlig på den ene side den konsulterende dyreeiers personlige interesse av ikke å komme på folkemunne, og på den annen side den bredere hygienisk/profylaktiske beskyttelse som det er en almen offentlig interesse å styrke.(...)»

Tjenesteplikter etter veterinærloven og husdyrloven, og også etter dyrevernloven, kan således lett komme på kollisjonskurs med taushetsplikten etter veterinærlovens § 16. Veterinærdirektøren uttalte om dette i VD-Nytt 1978, nr. 7 8:

«Det har i noen tid vært diskusjon og uklarhet blant veterinærene om hvordan den veterinære taushetsplikt skal praktiseres. Fra flere hold er det rettet henvendelser til departementet der det pekes på at en for streng håndhevelse av taushetsplikten kan være et direkte hinder for en effektiv sjukdomsbekjempelse. For å klargjøre hvor langt plikten til taushet går, vil departementet se på om det er nødvendig å endre veterinærlovens § 16. Vi finner det likevel å være på sin plass å gi uttrykk for Veterinærdirektørens syn på hvordan den veterinære taushetsplikten skal forstås.

Lov om veterinærer og instruks for distriktsveterinærer og andre veterinærer pålegger enhver veterinær en rekke plikter. Distriktsveterinærene er gitt spesielle plikter utover disse i egenskap av offentlige veterinærer. Felles for alle veterinærer er bl.a. plikten til å arbeide for bekjempelse av smittsomme dyresjukdommer, for vern av dyrene, for vern av samfunnet mot fare forårsaket av dyresjukdommer eller gjennom næringsmidler og dyreprodukter.

I lovens § 16 pålegges enhver veterinær å «tie stille med det som blir betrodd ham under utøvingen av hans virksomhet». Hans taushetsplikt er imidlertid begrenset av bestemmelser gitt i lov eller ved kongelig resolusjon eller av det som for øvrig følger av hans tjenesteplikter. Som nevnt er veterinærenes tjenesteplikt utførlig omtalt i lovverket og det skulle ikke være grunn til konflikt mellom disse og plikten til taushet. § 16 skal hindre løst snakk som ikke tjener noe berettiget hensyn eller som til og med kan påføre andre personer eller interesse skade, men har selvsagt aldri vært ment så absolutt at bestemmelsen skulle hindre utøvelse av veterinærenes primære plikter. Det er ikke noe til støtte for en slik streng tolkning av taushetsplikten i forhold til forarbeidet til loven. Den veterinære taushetsplikt som omtales i § 16 skal ikke være til hinder for at veterinæren kan gi opplysninger når disse er et nødvendig ledd i forebyggelse eller bekjempelse av dyresjukdom, eller når berettigede hensyn taler for at slike opplysninger vil være av betydning for fremme av dyrevernsaken eller næringsmiddelhygienen.

I den debatt som har pågått om taushetsplikten er veterinærens plikt til å informere både generelt og i enkelttilfeller kommet noe i bakgrunnen. Veterinærene plikter å gi opplysning om generelle forhold av betydning for forebyggelse av sjukdom osv., for eksempel ved foredrag og møtevirksomhet, deltagelse i tverrfaglige utvalg (Se VD-Nytt nr. 5, 1977). I enkeltsaker kan behovet for opplysning være påtrengende. Det er rimelig at den som best kan gi disse opplysningene slik at de blir forstått, nemlig veterinæren, også gjør det.

Som eksempel på dette kan nevnes informasjon til berørte parter ved forekomst av smittsom dyresjukdom eller zoonose, om helseskadelige rester av medikament i dyreprodukt, om forhold i strid med dyrevernloven. Hvilken form opplysningene skal ha og hvordan de skal formidles må tilpasses det formål de skal tjene og forholdene i hvert tilfelle. Pressen kan i en sak være et hensiktsmessig middel for spredning av informasjon, lister over smittede besetninger fordelt til dem som har behov for slik informasjon, kan være riktig under andre forhold, og muntlig beskjed kan være nok i annen sammenheng.

I rundskriv M-13/78 om bruk av oppslag i forbindelse med smitteerklæring av besetning i medhold av husdyrloven (veterinærhåndboka 726.011) pålegges distriktsveterinæren å sørge for at plakaten blir slått opp slik at personer som er berørt, inseminører, veiledningspersonell, sjåfører på tankbiler og dyretransportbiler m.v., kan få den nødvendige advarsel.

Veterinæravdelingen har i rundskriv M 129/77 innskjerpet veterinærenes veiledningsplikt overfor dyreeierne om tilbakeholdelsesfristen for melk etter behandling med antibiotika/kjemoterapeutika. I tillegg pålegges veterinærene ved massebehandling i besetning så langt det er praktisk mulig, å samarbeide med meieriene for å finne fram til en form for meldetjeneste som kan tjene saken.»

Landbruksdepartementet kommer tilbake til dette spørsmålet i Rundskriv M-56/82, kode 702.11A 9 om veterinærers ansvar i forbindelse med rådgivning og attestutstedelser ved salg eller utstillingsdeltagelse:

«Spørsmål som angår veterinærenes taushetsplikt i henhold til veterinærlovens § 16 er igjen reist av offentlige veterinærer overfor Landbruksdepartementet. Departementet finner i denne sammenheng grunn til å innskjerpe at den veterinære taushetsplikt ikke fritar veterinærene for plikten til å gi opplysninger og veiledning. Det vises til omtale av den veterinære taushetsplikt i VD-Nytt senest nr. 2 1981.»

Departementet gjengir deretter fra ovennevnte sitat fra VD-Nytt 1978 og tilføyer:

«Dyreutstillinger representerer en betydelig risiko for spredning av smittsom dyresjukdom. Det er på denne bakgrunn distriktsveterinæren er pålagt særskilt ansvar for tilsyn med utstillinger. Det er i denne sammenheng helt vesentlig at de veterinære attester som utstedes er fullstendige, og distriktsveterinæren - eventuelt utstillingsveterinæren - må ha full adgang til å kreve alle relevante opplysninger om helsen til de dyr som søkes utstilt. Det er i denne forbindelse uten betydning om sjukdommen kommer inn under husdyrlovens bestemmelser eller ikke. Det er en misforståelse dersom kravet til taushet i veterinærlovens § 16 oppfattes slik at veterinæren kan - eller skal - holde tilbake opplysninger som er av betydning for arbeidet med bekjempelse av dyresjukdommer, for vern av dyrene, eller for vern av samfunnet for øvrig mot fare forårsaket av dyresjukdommer eller gjennom næringsmidler eller dyreprodukter.»

Også i VD-Nytt nr. 3, 1989 10 tok Veterinæravdelingen opp spørsmålet om den veterinære taushetsplikt. Etter å ha sitert veterinærlovens § 16 første ledd angis følgende:

«Taushetsplikten er ikke absolutt. Som det står i lovteksten er det visse innskrenkninger. I praksis er det innskrenkninger i taushetsplikten «som for øvrig følger av hans tjenesteplikt» som er viktigst.

Etter veterinærlovens § 1 skal en veterinær verne samfunnet mot fare og skader forårsaket ved dyresjukdommer eller gjennom næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse. For å kunne etterleve denne bestemmelse er det ofte nødvendig med informasjon. Taushetsplikten må ikke tolkes så strengt at veterinæren ikke kan gi nødvendige opplysninger til de som har berettiget behov for informasjon. Taushetsplikten er ikke til hinder for informasjon. Den skal forhindre spredning av fortrolige opplysninger til uvedkommende.

Spørsmålet har bl.a. kommet opp i forbindelse med opplysninger om medisinbruk i oppdrettsanlegg. Nærmiljøet til anlegg kan være urolig for medisinrester i villfisk i området. Etter Veterinæravdelingens vurdering er ikke taushetsplikten til hinder for at veterinær gir nødvendige opplysninger om medisinbruk til person som har legitim interesse av slike opplysninger. Det er en forutsetning at opplysningene tjener et berettiget formål.

Samfunnet er opptatt av miljøproblematikk på mange områder, og det er nødvendig at veterinærene ikke dekker over uheldige forhold ved å nekte opplysninger ved en for snever tolkning av veterinærlovens § 16.»

Når det gjelder opplysninger om arvelige lidelser, har Norsk Kennel Klub sendt en forespørsel til Landbruksdepartementet 23. februar 1990 hvor det ble spurt om slik informasjon kan tilstiles Norsk Kennel Klub for sentral registrering i forbindelse med forebyggende bekjempelse av sjukdommer uten formelt samtykke fra den enkelte hundeeier. Landbruksdepartementet svarte i brev av 5. april 1990 (Ref.: S-2100/90V MBR/AH) at det ikke kan se noen grunn til at en ikke skal kunne foreta en slik registrering.

Det har likevel ikke vært klart hvor grensen for den veterinære taushetsplikten går og Landbruksdepartementet har fortsatt fått mange forespørsler om dette. Det går fram av departementets svar at taushetsplikten først og fremst modifiseres av de innskrenkninger som er fastsatt i lov, kongelig resolusjon eller følger av veterinærens tjenesteplikt for øvrig. I svar på en forespørsel fra Det veterinærmedisinske rettsråd 22. mars 1994 (Ref.: S nr. 2440/94 MRB) uttalte departementet dessuten:

«Taushetsplikten skal ikke være til hinder for at opplysninger kan gis når det gjelder å bekjempe eller forebygge sjukdom, og/eller når den som søker opplysningene har et berettiget behov for å få disse.»

2.5.2.2 Forholdene i våre naboland

I Sverige har bestemmelsene om taushetsplikt i Lag om behörighet at utöva veterinäryrket m.m. av 1965 endret seg over tid. Så sent som i endringslov av 1976 hadde bestemmelsen (§ 16) følgende ordlyd 11:

«Veterinär får icke yppa något som meddelats honom i förtroende i hans egenskap av veterinär eller obehörigen uppenbara vad han i denna egenskap erfarit om djursjukdom eller dess uppkomst. Han får ej heller obehörigen röja eller utnyttja yrkeshemlighet som han fått kännedom til om i sin verksamhet.»

I endringslov fra 1980 12 er formuleringen som følger:

«En veterinär får inte obehörigen røja eller utnyttja vad han i sin yrkesutøvning har fått veta om enskildas affärs- eller driftsförhållanden.

I det allmännas verksamhet tillämpas i stället bestämmelserna i sekretesslagen (1980:100).»

Formuleringen er uendret i någjeldende lov fra 1994 13.

Sekretesslagen dekker forhold som i denne sammenheng faller inn under vår forvaltningslov.

I den danske og finske veterinærloven er det ingen bestemmelser om taushetsplikt. Veterinærer i offentlig tjeneste bindes av bestemmelser som tilsvarer vår forvaltningsmessige taushetsplikt.

2.5.2.3 Taushetsplikt etter legeloven, tannlegeloven og ny helsepersonellov

Det var vesentlig legeloven som ble lagt til grunn ved den opprinnelige utformingen av veterinærloven, også når det gjaldt spørsmålet om taushetsplikt. I NOU 1976:1: Legers og tannlegers rettigheter og plikter, er det en omfattende analyse av taushetsplikten, spesielt i forhold til legers og tannlegers virksomhet. Det er også en fyldig oppsummering av spørsmålet i NOU 1993:33: Helsepersonells rettigheter og plikter. Utkast til lov med motiver 14. I etterfølgende Ot.prp. nr.13 (1998-99) om helsepersonell er taushetsplikten for helsepersonell grundig behandlet 15. Det vises til disse utredningene.

Når det gjelder begrensningene i taushetsplikten i forhold til tjenestepliktene, slik det er formulert i veterinærloven, er det i gjeldende legelov fra 1980 nyttet begrepet «(...)andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysninger som er underlagt taushetsplikt.» I lovforslaget ble det brukt uttrykket «skjellig grunn». I NOU 1993:33 foreslås (§ 33 Taushetsplikt - hovedregel) uttrykket «(...) når hensynet til tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å meddele opplysninger som er underlagt taushetsplikt.» Denne formuleringen er motivert med at det skal foretas en interesseavveining i det hensyn som taler for å bryte taushetsplikten må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet.

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) behandler taushetsplikt og opplysningsplikt i kap. 5. Hovedregelen i § 21 lyder «Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell». § 23 regulerer begrensninger i taushetsplikten. Her listes opp forhold som vil gå foran hovedregelen. Det vil kunne gis opplysninger til den som er kjent med opplysningene fra før. Opplysningene kan gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Opplysningene kan gis når beskyttelsen ivaretas ved at individualiserende kjennetegn er utelatt. Opplysninger kan gis når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig. Opplysninger kan gis videre etter regler fastsatt i lov når det er fastsatt eller forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde. Helsepersonelloven har dessuten andre paragrafer med detaljerte bestemmelser om når opplysninger kan gis til tross for taushetsplikt. Det vises til helsepersonelloven kap. 5.

2.6 Nødhjelp

Eksisterende veterinærlov § 10 pålegger veterinærene en alminnelig plikt til å yte veterinærhjelp i spesielle tilfeller. Plikten gjelder enhver autorisert veterinær, uten hensyn til om hun eller han oppholder seg i sitt praksisdistrikt eller ikke. Når et alvorlig sjukdomstilfelle krever hurtig veterinærhjelp, kan en ikke unnskylde seg med at en er utenfor sitt eget praksisdistrikt. En annen sak er at en veterinær som er i sitt distrikt, er nærmere til å yte hjelpen enn en veterinær som tilfeldig er på besøk i distriktet. Sistnevnte vil kunne fritas for plikten når han har «forvisset seg om at hjelpen i betimelig tid kan bli ytt av en annen veterinær, som etter sin stilling er nærmere til å yte den.» Vedkommende veterinær trenger heller ikke personlig å yte hjelpen, han kan sende en stedfortreder, f.eks. en assistent.

Plikten oppstår når det kommer en anmodning om hjelp, fra dyrets eier eller besitter, eller fra en utenforstående som f.eks. en turist eller bilfører som har kommet over et skadd dyr. Hjelpen skal ytes uoppholdelig. Ordinær praksis for øvrig må vente. Bestemmelsen medfører ingen alminnelig plikt til tilstedeværelse, men plikten hviler tyngst på den som har klinisk vakt.

Ikke enhver anmodning om hjelp skal behandles etter § 10. Det er der nevnt visse tilstander som ubetinget skal tas hånd om øyeblikkelig: fødselsvansker, sværere ulykkestilfeller og forblødninger, dessuten andre tilstander «etter departementets nærmere bestemmelser». Departementet forela dette spørsmålet for Det veterinærmedisinske rettsråd som avga uttalelse, og departementet fastsatte deretter i rundskriv av 12. desember 1955 at det med «andre sjukdomstilstander» iflg. § 10 skal forstås: trommesjuke, alvorlig kolikktilfelle, glottisødem o.a. tilfelle med fare for kvelningsdød, børvrengning, tarmfremfall, melkefeber med krampe, tetanier og alarmerende septiske tilstander. Senere har departementet i brev av 14. juli 1993 til Fylkesveterinæren for Hedmark og Oppland (Ref.: S-7500/93V) presisert at melkefeber må anses å komme inn under § 10 selv om det ikke foreligger kramper.

Overanstrengelse eller høy alder fritar for plikten etter § 10. «Annet gyldig forfall» kan f.eks. sies å være til stede når veterinæren samtidig får flere anmodninger om hjelp etter § 10, når uvær umuliggjør forsvarlig transport eller transportmiddel (f.eks. båt) ikke kan skaffes i tide. Med uttrykket «betimelig tid» må forstås som innen den tid som er nødvendig for at hjelpen overhodet skal ha noen hensikt. Forholdet må således vurderes i hvert enkelt tilfelle.

På forespørsel fra Landbruksdepartementet om distriktsveterinærene har særlig ansvar for å yte hjelp i tilfeller som omfattes av veterinærlovens § 10 uttalte lovavdelingen i Justisdepartementet i brev av 14. februar 1991 (Ref.: 306/91 E EB/MB/bj) følgende om tolkning av § 10:

«Vi har vurdert spørsmålet om veterinærlovens § 10 pålegger distriktsveterinærene et særskilt ansvar m.h.t. å yte øyeblikkelig veterinærhjelp. Plikten til å yte veterinærhjelp i visse situasjoner påhviler alle veterinærer, jf. § 10, 1. ledd. Med «enhver veterinær» må forstås alle som er autorisert som veterinær etter lovens § 2, herunder såvel offentlig ansatte som privatpraktiserende veterinærer.

Distriktsveterinæren har etter dette prinsipp ikke mer omfattende plikter etter § 10 enn andre veterinærer.

Unntak fra plikten til å yte øyeblikkelig hjelp gjelder dersom veterinæren «har forvisset seg om at hjelpen i betimelig tid kan bli ytt av annen veterinær som etter sin stilling er nærmere til å yte de», jf. § 10, 2. ledd. Et spørsmål er om distriktsveterinærene på grunn av stillingens art i større grad enn andre veterinærer vil overlates ansvaret for den øyeblikkelige hjelp under henvisning til denne bestemmelsen.

I hvilke situasjoner og i hvilken utstrekning distriktsveterinærene på grunn av sin stilling vil være nærmere enn andre til å yte hjelpen, har vi ikke funnet å kunne gå inne på. Dersom stillingens karakter medfører at distriktsveterinærene i praksis vil pålegges ansvaret for den øyeblikkelige veterinærhjelpen i større utstrekning enn andre veterinærer, vil dette skyldes forhold som ligger utenfor veterinærlovens § 10 og kan ikke direkte utledes fra denne bestemmelsen.»

Det er således klart at distriktsveterinærens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter § 10 er en plikt hun eller han har i kraft av sin autorisasjon og at denne plikten ikke er knyttet til plikten til å yte alminnelig veterinærhjelp etter § 20. § 10 gir ingen plikt til å være tilstede. Plikten oppstår først når han etter de foreliggende opplysninger (...) «må anta at veterinærhjelp er påtrengende nødvendig.» (...) Plikten etter § 20 gir i seg selv heller ikke distriktsveterinæren plikt til å yte veterinærhjelp utenom normal arbeidstid, bortsett fra i situasjoner som kommer inn under § 10. I instruksen fastsatt i medhold av § 25, ansettelsesvilkår eller arbeidsavtaler, kan imidlertid distriktsveterinæren tilpliktet å ha beredskap for å dekke «nødhjelp».

Det er uklart hvorvidt bestemmelsen i § 10 kan anses å skulle vike for lovens bestemmelser om offentlige veterinærers plikter vedrørende smittsomme dyresjukdommer.

I lovforslaget vil nødhjelpsbestemmelsen bli utvidet til å gjelde dyrehelsepersonell. De skal yte den hjelp «vedkommende evner». Mer kan hun eller han selvsagt ikke yte. Spørsmålet er imidlertid hva man kan forlange av «evner». Her vil kravene måtte vurderes bl.a. ut fra dyrehelsepersonellets erfaringsgrunnlag og det utstyr som er tilgjengelig. Kravene må være større for en praktiserende veterinær eller fiskehelsebiolog i ordinært arbeid enn for dyrehelsepersonell som uten utstyr tilfeldig oppholder seg på stedet.

I lovforslaget vil departementet gå bort fra en oppramsing av hvilke tilstander som krever øyeblikkelig hjelp. Den som mottar opplysningene må selv avgjøre om det foreligger behov for nødhjelp. Se for øvrig omtale av § 14 i lovforslaget.

2.7 Profesjonsutøvelse

En praktiserende veterinær er i utgangspunktet en tjenesteyter uten myndighet i forhold til dyreeier. I akutte situasjoner hvor tiltak må gjøres skal veterinæren imidlertid handle på vegne av offentlige interesser. Når en praktiserende veterinær eventuelt får mistanke om en lovregulert smittsom dyresjukdom, eller brudd på dyrevernloven, må vedkommende reagere i henhold til relevant lovverk. Etter sjukdomsregelverket er det visse prosedyrer som skal følges for ulike sjukdommer. Det første og viktigste er å melde fra til offentlig myndighet så snart som mulig. I alvorlige tilfeller, der raske tiltak mot smittespredning er påkrevet, skal veterinæren iverksette øyeblikkelige tiltak og om nødvendig pålegge restriksjoner overfor dyret eller besetningen. Når en praktiserende veterinær pålegger restriksjoner med hjemmel i husdyrloven, fiskesjukdomsloven eller tilhørende forskrifter er dette et enkeltvedtak i forhold til de berørte. Etter forvaltningsloven § 1, tredje punktum, vil den praktiserende veterinæren være et privat rettssubjekt som i denne sammenhengen regnes som et forvaltningsorgan fordi vedtaket er truffet på vegne av det offentlige ut fra det offentliges interesser. Offentlige veterinærer skal stadfeste eller følge opp vedtakene på annen måte så snart som mulig.

2.8 Det veterinærmedisinske rettsråd

2.8.1 Historikk

Spørsmålet om opprettelse av et veterinært rettsråd her i landet ble tatt opp til behandling på Den norske veterinærforenings årsmøte så tidlig som i 1908. Når spørsmålet om opprettelse av et slikt råd ble reist, skyldtes dette bl.a. at veterinærene lenge hadde savnet en sakkyndig instans de kunne henvende seg til når det gjaldt tilfeller av særlig vanskelig art. Erfaringene syntes også å ha godtgjort at det var behov for en slik sakkyndig instans til å rettlede domstolene i saker vedrørende tvistigheter ved handel med husdyr, dyrplagerisaker m.v. En så for seg et råd etter mønster av Det veterinære Sundhedsråd i Danmark, som ble opprettet allerede i 1851.

Saken ble ikke tatt opp til reell behandling før Landbruksdepartementet i 1939 oppnevnte et utvalg til å komme med «framlegg til lov om veterinærers rettigheter og plikter». Utvalget la fram sin innstilling i juni 1940, men på grunn av krigen ble loven vedtatt først i 1948. Lovutvalget foreslo, med et eget kapittel i loven, at det skulle opprettes et «Veterinært rettsråd», og kom samtidig med forslag til nærmere bestemmelser for rådet. Etter lovframlegget skulle rådet bestå av 5 medlemmer som skulle beskikkes av Kongen for et tidsrom av 5 år. Ett av medlemmene skulle beskikkes som formann. Samtidig skulle det også for et tidsrom på 5 år beskikkes 5 varamenn som skulle tiltre rådet etter bestemmelse om dette. Til rådet skulle det knyttes en juridisk sekretær som etter innstilling av rådet ble å tilsette av Landbruksdepartementet.

Når det gjaldt oppgaver, gikk framlegget ut på at det skulle gjennomgå erklæringer og beskrivelser avgitt av oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål i forbindelse med saker av sivil- og strafferettslig art og gjøre retten, eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på vesentlige mangler ved avgitte erklæringer m.v. Videre skulle rådet stå til disposisjon for retten, påtalemyndigheten, de offentlig beskikkede forsvarere og oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål i forbindelse med strafferettslige eller sivilrettslige undersøkelser. Rådet skulle også være rådgiver for sentraladministrasjonen i saker av veterinærmedisinsk art, og det skulle også kunne avgi uttalelser og foreta undersøkelser for andre mot et honorar som ikke måtte overstige en norm fastsatt av Landbruksdepartementet. Rådet skulle ha plikt til hvert år å avgi en beretning om sin virksomhet til Landbruksdepartementet. Beretningen skulle offentliggjøres.

Samtidig som utvalget foreslo opprettet og kom med forslag til lovbestemmelser om et veterinært rettsråd, utarbeidet det også utkast til «Reglement for veterinært rettsråd» som ga nærmere retningslinjer med omsyn til hvilken særlig sakkyndighet rådets medlemmer burde ha, framlegg til bestemmelser om oppnevning av spesialsakkyndige, om hvordan det skulle forholdes når noen av medlemmene hadde forfall eller var inhabile, om beslutningsdyktighet, om hvordan det skulle forholdes med dyr eller preparater som sendes inn til rådet til undersøkelse, bestemmelser om protokollering og arkivering m.v. Etter utkastet ble det overlatt til rådet å treffe nærmere bestemmelser om arbeidsordningen.

Lovproposisjonen (Ot.prp. nr. 39-1948) tok opp utvalgets forslag om at det skulle opprettes et veterinært rettsråd ved bestemmelser inntatt i lov om veterinærer m.v., men departementet fant at rådet burde hete «Det veterinærmedisinske rettsråd». Departementets framlegg sluttet seg for øvrig med få og mindre vesentlige endringer til utvalgets framlegg. Departementet understreket i sine merknader det store behovet for et slikt råd, og pekte på de forskjellige oppgavene som naturlig burde legges inn under rådet.

I sin innstilling til Odelstinget (Innst. XXI - 1948) var Stortingets landbrukskomité enig med departementet i at det var vektige grunner som talte for å gå til opprettelsen av et veterinærmedisinsk rettsråd, bl.a. pekte komitéen på den betydning en måtte regne med at et slikt råd ville få for husdyreiere og husdyrtrygdelagene «såvel ved å innskrenke antallet av kostbare rettssaker som ved å opparbeide ensartethet i avgjørelser om skadetilfelle hos husdyr». Komitéen tok proposisjonens framlegg til lovbestemmelser om Det veterinærmedisinske rettsråd uforandret opp i sin innstilling, og innstillingen ble uten endringer vedtatt av Stortinget. Etter at Stortinget for budsjetterminen 1950-51 hadde bevilget nødvendige midler til dekning av utgifter ved rådets virksomhet, og etter at det 6. september 1950 av Landbruksdepartementet på grunnlag av utkast fra forannevnte utvalg var utferdiget reglement for rådet, ble ved kongelig resolusjon av 22. september 1950, for et tidsrom av 5 år, de første medlemmer av rådet med personlige varamenn oppnevnt. Rådet trådte i funksjon 1. oktober 1950.

I det opprinnelige reglementet for rettsrådet het det i § 1 om dets sammensetning: «Ved oppnevningen av rådets medlemmer med varamenn tas hensyn til at de forskjellige grener av veterinærfaget både praktisk og vitenskapelig blir best mulig representert.» I 1990 fikk denne paragrafen et tillegg om at: «Ett av rådets medlemmer samt varamedlem, skal imidlertid være jurist.»

Etter reglementets § 2 kan Landbruksdepartementet etter begjæring fra rådet oppnevne en eller to spesialsakkyndige representanter ved behov. Rettsrådet har i de senere år benyttet seg av spesielt sakkyndige konsulenter i saker hvor det selv ikke har tilstrekkelig sakkyndighet, dels ved å innhente uttalelser fra slike, dels ved å tilkalle sakkyndige under behandling av spesielle saker i møte. Behovet for dette har vært økende, da nye fagområder som f.eks. fiskesjukdommer, krever ekspertise som rådet ikke har, og som en ikke kan forvente at rådet skal ha.

2.8.2 Rettsrådets oppgaver

Etter veterinærlovens § 29 skal rettsrådet gjennomgå sakkyndiges uttalelser og tilhørende dokumenter i forbindelse med sivile saker og straffesaker etter at disse pliktmessig blir sendt rådet. Denne ordningen har, i alle fall i de senere år, ikke fungert. Det er et fåtall uttalelser som sendes rettsrådet, og da vanligvis etter at saken for lengst er avgjort i retten.

Videre skal rådet «stå til disposisjon for retten, påtalemyndigheten, de offentlig beskikkede forsvarere og oppnevnte sakkyndige når det gjelder veterinærmedisinske spørsmål i forbindelse med sivile saker og straffesaker.»

Rådet «som organ» har vært lite brukt også i denne sammenheng, det nyttes i større grad til å uttale seg om slike saker for å unngå at de kommer til, eller før de eventuelt fremmes for rettsapparatet.

I lovens § 30 står det at rådet skal være rådgiver for sentraladministrasjonen i saker av veterinærmedisinsk art. Det er særlig dyrevernspørsmål veterinærmyndigheten har rådspurt rettsrådet om, men omfanget av slike saker fra sentraladministrasjonen har vært begrenset.

Videre skal rådet fungere som sakkyndig instans i saker om forsikring av husdyr. Om det ikke er så mange saker pr. år, kommer det stadig saker til rettsrådet hvor veterinærmedisinske spørsmål skal vurderes i forbindelse med forsikring.

Endelig er det i § 30 i veterinærloven angitt at «Rådet kan også avgi uttalelser og foreta undersøkelser for andre.»

I de senere år er det slike saker som har vært hovedtyngden av rettsrådets virksomhet, særlig saker som gjelder veterinærers ansvar i forbindelse med krav om skadeserstatning.

2.8.3 Rettsrådets virksomhet fra 1950 til i dag

Rettsrådet har fra 1950 til 1993 hatt i alt 1120 saker til behandling, hvorav ca. 950 er gjengitt i årsberetningene. Av disse er 298 handelssaker, 232 saker om veterinærers ansvars-/skadeserstatning, 43 forsikringssaker, 69 andre erstatningssaker og 269 dyrevernsaker. Et trekk i utviklingen er at antall forsikringssaker, og særlig handelssaker, var dominerende i de første årene av rettsrådets virksomhet, mens de veterinære ansvarssakene har dominert i den senere tid. Antall dyrevernsaker var dessuten relativt større tidligere enn nå. Av 115 rapporterte saker fra femårsperioden 1989-1993 var hele 89 veterinære ansvarssaker (77 %) og bare 11 dyrevernsaker (9,5 %). Ansvarssakene reises dels av veterinærer eller dyreeiere direkte, eller de fremmes av forsikringsselskaper som dekker veterinærenes ansvarsforsikring. Et trekk i de senere år er at det har kommet saker om fiskesjukdommer. I disse sakene kan det dreie seg om tvist om betydelige verdier. Det er også en økende tendens til ansvarssaker når det gjelder behandling av smådyr, særlig hund og katt.

2.8.4 Generelle kommentarer

Det veterinærmedisinske rettsråd har gjennom årene vist sin berettigelse, særlig som et viktig ledd i å løse tvistesaker innen det veterinærmedisinske området. På denne måten har en unngått mange og kostbare rettssaker. Denne virksomheten bør fortsette. Rettsrådet har også vist sin berettigelse ved vurdering av veterinærmedisinske spørsmål og dyrevernspørsmål overfor offentlige myndigheter. Allikevel bruker norske myndigheter rettsrådet i mindre grad enn tilsvarende myndigheter i f. eks. Danmark gjør. Årsaken til dette kan være flere, bl.a. rådets sammensetning, men også at norske veterinærmyndigheter i større grad nytter egen ekspertise eller enkeltstående rådgivere.

Rettsapparatet oppnevner ofte eksperter eller enkeltpersoner som sakkyndige, uavhengig av Det veterinærmedisinske rettsråd, alt etter sakens art. Rettsrådet burde kunne spille en større rolle også i denne sammenheng.

Rådet bør ikke tillegges myndighet hverken i forvaltningssaker eller i rettslige saker, men bør være et rent sakkyndig rådgivende organ for saker som ligger innenfor dyrehelselovens område.

I den grad rådet finner det nødvendig skal de selv ta opp til vurdering aktuelle temaer og gi råd til departementet.

Bestemmelsen om den kontrollfunksjonen som rettsrådet etter någjeldende lov har til å kontrollere veterinærers uttalelser som offentlig oppnevnte sakkyndige, foreslår departementet tatt ut av loven, fordi den ikke lenger synes å være relevant. Departementet foreslår også at plikten til å motta oppnevnelse som medlem av rådet (eksisterende lovs § 15) utgår. Likeledes foreslår departementet at plikten til å avgi årsberetning og hvordan denne skal distribueres (nåværende § 32) ikke trenger lovfesting, men kan tas inn i rettsrådets reglement.