5 Særskilte merknader til utkast til lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell

5.1 Til lovforslaget kapittel 1 om formål, definisjoner og virkeområde

Til § 1 Lovens formål

Formålsbestemmelser er viktige som utgangspunkt for fortolkning av de øvrige bestemmelsene i loven. Spesielt når man skal fastlegge innholdet i de paragrafene som er skjønnsmessig utformet, vil de overordnede målsettingene som er reflektert i formålsparagrafen være retningsgivende for den juridiske fortolkningen av bestemmelsene. I veterinærloven av 1948 er det ikke formålsbestemmelser.

Den nye loven skal bidra til at dyrehelsepersonell utøver forsvarlig virksomhet. Offentlig godkjenning gjennom autorisasjon eller lisens gir et kvalitetsstempel som sikrer at vedkommende gruppe av yrkesutøvere oppfyller visse minstekrav til kunnskaper og ferdigheter, og at de holder et visst faglig og etisk nivå. I dette ligger også en form for statlig kvalitetskontroll med personellet. Krav til personellets kvalifikasjoner skal sikre brukerne kvalifisert hjelp. De kvalitetskravene som stilles til personellet, vil altså til syvende og sist sikre kvaliteten på tjenesten. Gjennom forsvarlig virksomhet skal loven bidra til god dyrehelse.

Forsvarlig virksomhet er også en viktig faktor for et forsvarlig dyrevern. Dyrehelsepersonell er viktige medspillere i dyrevernarbeidet på alle områder. Dyrevern skal ha en sentral plass i yrkesutøvelsen til dyrehelsepersonell.Lovens formål er også å bidra til å skaffe trygg mat. Oppgavene for dyrehelsepersonell er i stor grad knyttet til matproduksjon ved helsearbeid på levende dyr og kontroll i matvarekjeden. Viktigheten av dette arbeidet blir ekstra synlig ved å ta det inn i formålsbestemmelsen.

Videre var det et ønske om å fremheve at loven også skal ivareta miljøhensynet. Bestemmelsen er tilføyd etter første høring der det ble fokusert på behovet for å verne det ytre miljøet. Departementet ønsket ikke å begrense lovens formål til å omfatte bare det ytre miljøet, og benytter derfor ingen begrensning på miljøhensynet. Det blir således en generell bestemmelse om miljøhensyn i alle sammenhenger.

Dyrehelsepersonellets virksomhet settes inn i en større sammenheng der god dyrehelse, forsvarlig dyrevern og trygg mat og miljøhensyn er likeverdige og overordnede formål.

Til § 2 Definisjoner

Første ledd

Med dyrehelsepersonell menes en person som har autorisasjon eller lisens etter lovens bestemmelser i §§ 4 og 5. Autorisasjon og lisens er en viktig del av kvalitetssikringen og må sees i sammenheng med lovens formålsparagraf. Det skal sikre at vedkommende har nødvendige faglige forutsetninger for forsvarlig utøvelse av yrket. Kontrollaspektet med henblikk på personellets kvalifikasjoner vil tre tydeligere fram.Hvilke profesjonsgrupper som omfattes av definisjonen dyrehelsepersonell, vil framgå av de samme paragrafene. I dag omfattes kun veterinærer av den offentlige autorisasjonsordningen. Det foreslås i § 4 at også fiskehelsebiologer skal autoriseres. Dessuten kan det være aktuelt å la loven komme til anvendelse overfor andre grupper, jf. kommentar til § 4 femte ledd. Fullmaktsbestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette at andre grupper kan gis autorisasjon. Sistnevnte grupper vil å så fall omfattes av definisjonen i § 2.

En medhjelper vil ikke kunne komme inn under betegnelsen dyrehelsepersonell.

Annet ledd

Definisjonen av akvatiske dyr er den samme som er brukt i lov om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven).

Til § 3 Lovens virkeområde

Første ledd

Loven gjelder for dyrehelsepersonell i Norge. Loven vil gjelde for rettsrådet som behandler saker som gjelder forhold knyttet til yrkesutøvelsen og virksomheten til dyrehelsepersonell. Den vil videre gjelde indirekte for alle andre også ved at den gir eksklusive rettigheter til dyrehelsepersonell. Noe som igjen medfører forbud for andre.

Annet ledd

Loven åpner opp for at Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Dette er nytt i forhold til tidligere lov. Når det gjelder annet regelverk er det i forhold til husdyrloven departementet som bestemmer i hvilken utstrekning loven gjelder på Svalbard. Dyrevernloven er gjort gjeldende med unntak av reglene for dyrevernnemndene. I fiskesykdomsloven kan Kongen bestemme i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Justisdepartementet har erfaring for at det kan være nødvendig å gi særlige regler tilpasset de stedlige behov på Svalbard og Jan Mayen.

5.2 Til lovforslaget kapittel 2 om autorisasjon, lisens og andre godkjenninger

Til § 4 Autorisasjon

Grunnlaget for autorisasjon er dokumentasjon for de avlagte eksamener det stilles krav om. Loven spesifiserer ikke i hvilken form dokumentasjonen skal gis. Det vanlige vil være å kreve en bekreftet kopi av det originale eksamensdokumentet, men hvis dokumentasjonen kan gis like sikkert på annen måte, vil lovens dokumentasjonskrav ikke være til hinder for det. Kravet til dokumentasjon vil etter departementets vurdering være teknologinøytralt og ikke være et formelt hinder for elektronisk formidling av opplysningene.

Første ledd

Paragrafen gjelder både veterinærer og fiskehelsebiologer. Når det gjelder veterinærer videreføres den alternative benevnelsen dyrlege i parentes. En grunnleggende forutsetning for å få autorisasjon som veterinær eller fiskehelsebiolog, er at vedkommende har gjennomgått den universitets- eller høgskoleutdanningen som til enhver tid fyller de faglige kravene til den tjenesten som myndighetene fastsetter. Fagutdanningen skal være tilpasset samfunnets behov og krav til faglig og etisk standard. Gjennom myndighetenes kontroll med fagutdanningen ivaretas indirekte brukernes behov for kvalifisert hjelp. Autorisert personell forutsettes dessuten å ha en utdanningsbakgrunn som gjør dem i stand til å foreta de prioriteringene som er kommet til uttrykk gjennom politiske målsettinger. De enkelte lærestedene nevnes ikke i lovteksten. Universitets- og høgskoleloven har hjemmel for å fastsette hvilke norske institusjoner som gir relevant utdanning. Veterinærer utdannes ved Norges veterinærhøgskole, mens fiskehelsebiologer i dag utdannes ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø/Norges fiskerihøgskole. Første ledd nevner de personellgruppene som omfattes av autorisasjonsordningen. Teksten benytter betegnelsen «rett til autorisasjon». Hvis en som søker dokumenterer å ha avlagt de omtalte eksamener, kan søkeren kreve å bli autorisert. Departementet har valgt å betegne det som en rett søkeren har hvis de formelle kravene er oppfylt. Autorisasjonsordningen er ny for fiskehelsebiologer, men vil følge mønsteret for autorisasjon av veterinærer.

Annet ledd

Rett til autorisasjon har også personer som har eksamen som Norge har anerkjent gjennom gjensidig godkjenning. På bakgrunn av avtale vil det være en rett vedkommende har på lik linje med dem som har sin utdannelse fra Norge. Det henvises til den konkrete bestemmelsen i § 6.

Tredje ledd

Som i eksisterende veterinærlov er det i tredje ledd åpnet adgang til å gi autorisasjon til personer som har jevngod utenlandsk eksamen eller som på annen måte dokumenterer nødvendig kyndighet. Myndigheten til å avgjøre om den dokumenterte eksamen og/eller kyndighet er tilstrekkelig, er tillagt departementet. Den skal bygge på en uttalelse fra norsk universitet eller vitenskapelig høgskole. Norsk universitet eller vitenskapelig høgskole vil også kunne tilrå eventuelle tilleggseksamener som i det enkelte tilfelle vil måtte kreves for å få autorisasjon. Dette er ikke spesielt omtalt i lovteksten, men vil være en følge av at norsk universitet eller vitenskapelig høgskole skal uttale seg i saken. Loven regulerer ikke hvordan det praktiske arbeide skal skje. Ved vurdering av en søknad om autorisasjon som fiskehelsebiolog, kan en rette henvendelse flere steder. Her må partene komme fram til en praktisk ordning for saksbehandling.

Fjerde ledd

Fjerde ledd åpner for at autorisasjon kan gis til andre personellgrupper. Eksempler på andre grupper som kan tenkes å kunne omfattes av ordningen er biologer, dyrepleiere, akupunktører og homøopater. Siden det er vanskelig å forutsi om - og i tilfelle hvilke - andre grupper som bør kunne komme inn under loven, anses det nødvendig med en fullmaktsbestemmelse som gir departementet anledning til å etablere godkjenningsordninger for grupper som ikke er særskilt nevnt i loven.

Femte ledd

I femte ledd presiseres det at autorisasjon gis etter søknad. Det er følgelig ingen automatikk i dette etter fullført utdanning fra universitet eller vitenskapelig høgskole. Da har kandidatene fått sine akademiske titler, men ingen yrkestittel. Siden det er innført aldersgrense på 75 år, er det tatt med at den som søker autorisasjon må være under 75 år. Dette er en absolutt grense for utstedelse av nye autorisasjoner. For å få autorisasjon er det i tillegg satt krav om at søkeren skal være skikket. De som får autorisasjon må ha den nødvendige tillit. Departementet har derved en mulighet til å utvise skjønn og forhindre at det gis autorisasjon til personer som ikke bør gis autorisasjon ut fra helt spesielle forhold. Tidligere lov hadde krav om hederlig vandel. Kravet om skikkethet vil gå mer direkte inn på forhold som kan ha betydning for utøvelsen av yrket. Det er av betydning at yrkesgruppen har nødvendig tillit og høy standard.

Sjette ledd

Her gis departementet hjemmel til gjennom forskrifter å kreve praktisk tjeneste for å få autorisasjon. Det kan stilles tilsvarende krav i eksisterende veterinærlov, men den har ikke vært tatt i bruk. Bestemmelsen er tatt inn for å imøtekomme et eventuelt behov for praktisk tjeneste som betingelse for å få full autorisasjon. Behovet for praktisk trening er stadig økende etter som det settes større krav til bruk av avansert teknisk utstyr og metoder i undersøkelse og behandling av dyr. Det kan derfor bli vanskelig å tilføre studentene tilstrekkelig praktisk opplæring i grunnutdanningen. Bestemmelsen skal møte eventuelle framtidige behov.

Det er videre gitt hjemmel til å gi forskrifter som kan stille krav om tilleggsutdannelse. I forhold til nåværende lov er dette nytt. Hjemmelen skal også her åpne for eventuelle framtidige behov. Begge disse kravene er ledd i å sørge for at autoriserte fagpersoner driver forsvarlig virksomhet.

Med hensyn til skriftlig løfte, er dette fastsatt i någjeldende veterinærlov § 2 tredje ledd. Krav om skriftlig løfte etablerer neppe noen plikter som ikke eksisterer uten et slikt løfte. Løftet kan heller ikke påberopes som en rettsstridsutelukkende faktor når det oppstår motstrid mellom profesjonsetikk og rettsregler. På den annen side er løftet en høytidelig påminnelse om de etiske forpliktelsene som er knyttet til yrkesutøvelsen. Det foreslås at krav om løfte som vilkår for autorisasjon reguleres gjennom forskrifter, og at departementet derigjennom bestemmer hvilke profesjonsgrupper dette vilkåret skal gjelde for. Departementet kan avgjøre på et senere tidspunkt om kravet om løfte skal videreføres ved forskrift.

Regjeringen arbeider aktivt for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon. Lovbestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon skal ha en god begrunnelse, hvis ikke skal formkravet i bestemmelsen fjernes. Et krav om «skriftlig løfte» kan synes å være uforenelig med elektronisk saksbehandling. Skriftlig løfte vil først og fremst være papirbasert, men kan også sendes elektronisk. Dette kan det legges til rette for ved en eventuell innføring av et krav om skriftlig løfte. Skriftlighetskravet må derfor ikke tolkes for snevert og vil etter departementets vurdering ikke være til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Innen EØS er det ikke noe krav om at det skal være en ed eller løfte knyttet til autorisasjonen. Direktiv 78/1026/EØF artikkel 11 omtaler bare hva som må gjøres hvis utformningen av et lands ed eller høytidelig løfte ikke er brukbar for statsborgere av de andre medlemsstater. Da skal utformingen av løftet forelegges de berørte.

Til § 5 Lisens

Første ledd

Etter § 3 i dagens veterinærlov har departementet hjemmel til i særlige tilfelle å gi en begrenset autorisasjon til veterinærer med utenlandsk eksamen som ikke er jevngod med norsk utdannelse. Denne bestemmelsen har vært lite benyttet. Innføring av en generell mulighet til lisens er nytt, og departementet antar at det vil være en bedre bestemmelse.

Begrepet lisens er også nytt. Nåværende lov har ingen slik generell mellomløsning for dem som har spesielle kvalifikasjoner på et område eller nesten oppfyller vilkårene for å få autorisasjon.

Lisens tenkes benyttet i tilfeller der vanlig autorisasjon ikke kan gis fordi vedkommende ikke fyller de faglige kravene som må være oppfylt for å få autorisasjon etter § 4. Unntaksvis kan lisens bli brukt i tilfeller hvor det synes rimelig at en som nektes autorisasjon i henhold til § 10 eller får den kalt tilbake etter § 35, likevel skal kunne utføre visse faglige oppgaver.

Lisensen kan gis på bestemte vilkår. Dette bestemmer departementet. Lisensen kan være tidsbegrenset eller gjelde en bestemt stilling. En tenker her på spesialiserte stillinger, som f.eks. kjøttkontroll, prøvetaking, vaksinering, inseminering o.l. Tidsbegrensning vil være særlig aktuelt for lisens til pensjonister.

Viderekomne studenter som tidligere kunne få kortvarig assistenttjeneste skal heretter kunne få lisens. Det vil bli knyttet spesielle vilkår til denne type lisens som en videreføring av dagens ordning. For spesielle behandlingsmåter kan det også være aktuelt å gi lisens. Her åpnes det for muligheter for lisens til personer med spesialkompetanse innenfor alternative behandlingsformer, f.eks. laser og akupunktur. Departementet gis videre en svært vid hjemmel til å sette andre uspesifiserte vilkår eller innskrenkninger. En åpner muligheten til individuell tilpasning for å kunne gi lisens innenfor de rammer som tidligere er gitt ved henvisning til § 4.

Lisens medfører ansvar. De som får lisens, vil som hovedregel stå ansvarlig på lik linje med dem som får autorisasjon. En med lisens kan drive egen praksis på det området lisensen dekker.

Et unntak må imidlertid gjøres for lisens som gis til viderekomne studenter. Studenten vil være knyttet til en med autorisasjon og som vil være faglig ansvarlig for arbeidet som assistenten utfører.

Annet ledd

Rett til lisens har også personer som har eksamen som Norge har anerkjent gjennom gjensidig godkjenning. På bakgrunn av avtale vil det være en rett vedkommende har på lik linje med dem som har sin utdannelse fra Norge. Tilsvarende bestemmelse er tatt med i autorisasjonsparagrafen. Det henvises ellers til § 6.

Tredje ledd

Tredje ledd åpner for lisens til dyrehelsepersonell som bør kunne praktisere etter aldersgrensen. Etter 75 år kan det gis lisens til dem som godtgjør at de er skikket til å utøve sin virksomhet forsvarlig. Dette gjelder for dem som tidligere enten hadde lisens eller autorisasjon. Lisensen bør kunne gis for et nærmere bestemt tidsrom av inntil 3 år av gangen, etter fylte 80 år for inntil 2 år av gangen. Den bør også kunne begrenses faglig eller gis med begrenset rett til rekvirering av legemidler.

Fjerde ledd

I fjerde tredje ledd er departementet gitt forskriftshjemmel for å utferdige nærmere betingelser for å kunne få lisens og sette de nærmere vilkårene som kan settes for lisensen. Det er ingen betingelse at disse forskriftene er utferdiget, før lisens kan gis. Dette vil også være hjemmelen for å forskriftsregulere lisens til studenter og sette vilkår for denne type lisens.

Til § 6 Internasjonale avtaler

Forslaget viderefører og utvider nåværende veterinærlovs § 2 annet ledd som ble endret i forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen for å sikre den nødvendige harmonisering og gjensidige godkjennelse som EØS-avtalen forutsatte for autorisasjon av veterinærer. Det vises til Ot.prp. nr. 75 (1991-92). Lovteksten knyttes ikke spesielt til noen internasjonal avtale, men gjøres generell for også å kunne dekke framtidige internasjonale avtaler. Bestemmelsen vil også dekke nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer. Overenskomsten dekker ikke veterinære spesialister.

Bestemmelsen dekker både autorisasjon, lisens og andre godkjenninger gitt tilsvarende i andre stater. For at dette skal kunne skje, må det bygge på en gjensidig avtale med den staten hvor vedkommende hører hjemme.

Departementet får hjemmel til å utferdige forskrifter om autorisasjon av dyrehelsepersonell på grunnlag av utenlandsk utdanning. Det er i tråd med intensjonen for det nye forslaget at det skal tilpasses framtidige krav også for andre enn veterinærer.

Til § 7 Grensepraksis

Dette er en ny bestemmelse om veterinærhjelp i grensedistrikter. Langs grensen til Norge mot Sverige og Finland kan det være behov for at svenske og finske veterinærer som driver praksis i grensedistrikter i særlige tilfeller tar oppdrag i norsk nabodistrikt. I tråd med EØS-avtalen vedlegg VII ble det utferdiget en forskrift av 17. februar 1993 om autorisasjon og adgang til å utøve virksomhet som veterinær i Norge for statsborgere fra EØS som er utdannet i andre land innen EØS. Forskriftens § 8 åpner for at EØS-veterinærer kan utføre veterinærtjeneste under midlertidig opphold i Norge. Veterinæren har imidlertid meldeplikt til departementet på forhånd. Hvis dette ikke er mulig, er det en etterfølgende meldeplikt. Regelen vil derfor ikke dekke behovet på grensen for tjenester på norsk side. Her bør det være enklere ordninger uten pålagte formelle melderutiner for dem med permanent grensepraksis. «Finske og svenske veterinærer» betyr at de har autorisasjon fra de respektive land, ikke at de må ha tilsvarende nasjonalitet.

Betingelsen for at de kan yte tjenester er at det gjelder særlige tilfeller. Videre er det en betingelse at veterinæren driver praksis i veterinærdistrikt som grenser til Norge. Hvis dette kravet ikke er oppfylt, må departementet ha melding om forholdet og tilfelle blir regnet som midlertidig tjeneste i Norge i henhold til omtalte forskrift. Hvis det er noen som gjør det til en naturlig del av sin virksomhet å drive praksis på begge sider av grensen, vil denne regelen ikke kunne brukes. Da blir det krav om autorisasjon eller lisens på vanlig måte. For nærmere å angi hva som kan være særlige tilfeller, kan nevnes sjukdomsforfall hos norsk veterinær, overbelastning, ferie, alvorlig sjukdomstilfelle der tidsfaktoren er avgjørende, spesialistkompetanse etc.

Til § 8 Godkjenning av spesialister

Denne paragrafen er en videreføring av § 4 i loven av 1948. Spesialisering er blitt stadig mer aktuelt innen veterinærmedisinen. Utviklingen innen medisinsk og veterinærmedisinsk teknologi og nye behandlingsformer har vært med på å påvirke denne tendensen. Dette har ført til at det er etablert muligheter for spesialistgodkjenning. Innen humanmedisinen har en stort sett spesialister på organer (øye, øre/nese/hals o.a.), eller visse avgrensede fagområder. Innen veterinærmedisinen har en til nå i hovedsak valgt spesialisering på dyrearter. Følgende fagområder har hittil vært gjenstand for spesialisering: Smådyr, produksjonsdyr, hest og fisk. I tillegg er det anledning til å bli spesialist i næringsmiddelhygiene.Fastsettelse av spesialiteter og hva de skal omfatte, kravene til utdanning og etterutdanning antas å ville være under stadig utvikling. Generelle forskrifter bør derfor gis av departementet. Her kan det videre bestemmes at de respektive yrkesorganisasjonene skal utarbeide mer detaljerte regler med kvalifikasjonskrav for sine profesjoner og ha den praktiske tilretteleggingen av opplegget.

Til § 9 Myndighet til å gi autorisasjon, lisens og andre godkjenninger

Myndigheten til å gi autorisasjon, lisens og å godkjenne spesialister er lagt til departementet. Også etter nåværende lov om veterinærer er det departementet som gir autorisasjon. Dette prinsippet videreføres til alle tre godkjenningstypene.

Departementet har imidlertid ikke hatt noen spesiell hjemmel til å delegere myndigheten. Med etter hvert flere typer dyrehelsepersonell, vil delegasjon kunne bli mer aktuelt. En har valgt å regulere delegasjon spesielt i loven selv om det i de fleste tilfellene vil være en ulovfestet rett for departementet til å delegere til underliggende etater. Hjemmel for delegasjon kan også benyttes overfor utdanningsinstitusjoner når det gjelder autorisasjon og lisens. Denne bestemmelsen vil ikke bli tatt i bruk uten i forståelse med en eventuell utdanningsinstitusjon og ansvarlig departement.

Videre kan myndigheten til å gi spesialistgodkjenninger delegeres til aktuelle yrkesorganisasjoner. Spesialistgodkjennning er et område som yrkesorganisasjonene er opptatt av og de har i gjeldende spesialistordning for veterinærer vært en sentral samarbeidspartner. Departementet ønsker derfor å ha muligheten til å overlate denne godkjenningsordning helt til de respektive yrkesorganisasjonene.

Til § 10 Avslag på søknad om autorisasjon, lisens eller andre godkjenninger

Etter någjeldende veterinærlov er det et vilkår for rett til å utøve veterinærvirksomhet og for å kalle seg veterinær (dyrlege) at vedkommende fører en hederlig vandel (§ 2 annet ledd, pkt. 3).

I humanmedisinen er vandelskravet i enkelte lover utformet slik at det kun slås fast at for å få autorisasjon, må man ikke være i en slik stilling at autorisasjonen ville kunne tilbakekalles, jf. helsepersonelloven §§ 53 og 57. Dette antas å være en bedre formulering enn det mer vage krav til hederlig vandel, slik skikkethetskravet er formulert i dagens veterinærlov.

Hvis det er gode grunner for å tilbakekalle en godkjenning, vil de samme gode grunner foreligge som et hinder for å gi godkjenning.

Ved å knytte kravet til skikkethet til yrkesutøvelsen, vil det ikke innebære krav om plettfrihet i alminnelighet, slik vandelskravet kan tolkes. Derimot vil det stilles krav til årsakssammenheng mellom det forholdet som departementet vil påberope som grunnlag for tilbakekall, og yrkesutøvelsen. Skikkethetskrav knyttet til yrkesutøvelsen kan ikke direkte overføres til søknader om autorisasjon. I disse tilfellene må skikkethetskravet knyttes til mer generelle forhold som vil ha betydning for hvor skikket søkeren kan være i sin kommende yrkesutøvelse eller hvor lite skikket vedkommende antas å kunne være.

Avslaget vil være direkte knyttet til bestemmelsene i § 35 når det gjelder autorisasjoner, lisens og spesialistgodkjenning.

Også her er det hjemmel for å delegere retten til å gi avslag. Hvis retten til å innvilge en søknad er delegert, vil det være mest naturlig også å delegere retten til å gi avslag. Dette vil gjelde alle typene av delegasjon, også de til yrkesorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Bestemmelsen må derfor brukes og sees i sammenheng med § 9.

Til § 11 Aldersgrense og fraskrivelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Første ledd

I dag gjelder ingen aldersgrense for veterinærer. Aldersgrense på 75 år gjelder i dag innen humanmedisinen for leger, tannleger og jordmødre i ny lov om helsepersonell, og departementet mener det er behov for en tilsvarende bestemmelse for dyrehelsepersonell. Bestemmelsen får bare praktisk anvendelse på dyrehelsepersonell i privat virksomhet, idet andre pensjonsregler og aldersgrenser vil komme til anvendelse i et arbeidstakerforhold. Rettigheter som følger autorisasjonen faller bort etter fylte 75 år. Det mest merkbare vil trolig være rekvireringsretten til legemidler og retten til å bruke bestemte metoder. Plikter som følger godkjennelsen faller selvsagt også bort etter nådd aldersgrense.

Retten til å benytte yrkestittelen bortfaller ikke ved nådd aldersgrense. For enkelte kan dette ha personlig betydning.

Aldersgrensen vil gjelde for dem med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Dyrehelsepersonell kan etter søknad få lisens for å utøve virksomhet etter fylte 75 år såframt søkeren godtgjør at hun eller han er skikket til dette. De som har lisens allerede, må søke på nytt.

Annet ledd

I annet ledd er det åpnet for at den som har autorisasjon eller lisens selv kan bestemme at den skal opphøre. Lisensen eller autorisasjonen returneres til departementet. Dette kan være aktuelt i tilfeller der yrket i framtiden ikke vil bli utøvet, kvalifikasjonskravene ikke kan vedlikeholdes og pliktene føles tyngende. Den som innleverer sitt godkjenningsdokument før fylte 75 år, kan ikke benytte yrkesbetegnelsen.

Det kan også tenkes å være aktuelt med tilbakelevering i de tilfellene der departementet vurderer å trekke autorisasjonen eller lisensen tilbake etter § 35. Ved frivillig innlevering kan da vedkommende unngå en ubehagelig saksbehandling i departementet. Departementet vil kunne avslutte saken hvis dokumentene blir innlevert. Virkningen av innleveringen/fraskrivelsen bør da på forhånd være diskutert med vedkommende dyrehelsepersonell.

5.3 Til lovforslaget kapittel 3 om dyrehelsepersonells plikter og rettigheter

Til § 12 Dyrehelsepersonells plikter

Paragrafen erstatter § 1 i eksisterende veterinærlov. Den instituerer det prinsipielle faglige ansvaret veterinærer og annet dyrehelsepersonell skal ha.

Pkt. 1

I første punkt fastslås at veterinærer og annet dyrehelsepersonell skal arbeide for velferd og sunnhet hos dyr, herunder viltlevende dyr. Med dyr menes følgelig både tradisjonelle husdyr, tamrein, oppdrettsfisk, kjæle- og sportsdyr og forskjellige viltlevende og ikke domestiserte dyr, jf. husdyrlovens § 1, fiskesykdomlovens § 1 og dyrevernlovens § 1. Uttrykket «dyrs velferd» må ses i lys av dyrevernlovens generelle bestemmelser i § 2 som, sammen med dyrevernlovens spesialbestemmelser, setter minstekrav til hold og behandling av dyr. Dyrevernlovens § 2 gir først et positivt påbud om at dyr skal behandles godt («Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret (...)»), men dette gjelder bare (negativt avgrenset) så langt dyret ikke utsettes for unødig lidelse («(...)så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål»). Ut fra dette kan dyr altså rettmessig utsettes for lidelse «når det anses nødvendig» ut fra lovens tolkning. Det er naturlig at dyrehelsepersonells oppgaver utformes positivt og at målet settes høyere og videre enn de minstekrav som dyrevernloven setter i strafferettslig sammenheng og som gjelder for alle og enhver.

Lovteksten innskjerper plikten til å arbeide for og bidra til et dyrehold som foregår i størst mulig grad på dyrenes premisser. Dyrehelsepersonells forpliktelser når det gjelder velferd og sunnhet innebærer både forebyggende og terapeutisk virksomhet. Dyrehelsepersonell skal påpeke dyrehold som ikke er i samsvar med dyrevernlovens bestemmelser. Selv om det er dyreeierens plikt å etterleve dyrevernloven, skal dyrehelsepersonell gjøre eierne oppmerksom på dyrehold som hun eller han finner grunn til å rette på. Ved alvorligere brudd på dyrevernloven skal saken meldes til rette myndighet. Det kan være en belastning for kundeforholdet å ta opp slike spørsmål, men det må ikke avholde dyrehelsepersonell fra å handle.

Det er grunn til å understreke at formuleringen i § 1 i gjeldende veterinærlov om å «medvirke til økning av dyrs als- og yteevne» ikke er videreført.

Pkt. 2

Bestemmelsen i annet punkt om «å medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold» understreker veterinærers og annet dyrehelsepersonells ansvar for et forsvarlig dyrehold ut fra et etisk og et miljømessig synspunkt. Uttrykket «forsvarlig» peker på at det også er nødvendig å ta hensyn til andre enn rent etiske eller miljømessige vurderinger. Økonomiske og praktiske driftsmessige forhold vil kunne føre til at ideelle løsninger m.h.t. etikk og miljø (og også velferd og sunnhet, pkt. 1) vil måtte fravikes i noen grad. Når det gjelder miljøhensyn tenkes det både på det enkelte dyrehold og på miljøet i en større sammenheng. Fagpersonell gis dermed et ansvar for å si fra til enkeltprodusenter, organisasjoner, storsamfunnet, og også myndighetene om de belastninger dyrehold kan påføre miljøet. Det er vanskelig å formulere de etiske normene eksakt. Profesjonens egne fagetiske normer må kunne legges til grunn. De alminnelige etiske normer om husdyrholdet i samfunnet må også være en ledetråd.

Pkt. 3

Bestemmelsene i pkt. 3 understreker veterinærers oppgave med å hindre spredning av sjukdom mellom dyr og med å hindre overføring av smittsomme sjukdommer fra dyr til mennesker. Dette er viktige oppgaver for å hindre lidelser hos dyr og for å hindre tap i husdyrproduksjonen, men også for å sikre konsumentene trygge matvarer. Det vises ellers til kommentarer til § 1. Bestemmelsen i pkt. 3 er en videreføring av eksisterende veterinærlov.

Det er en økende oppmerksomhet i samfunnet omkring trygg mat. En forutsetning for at maten skal være trygg, og oppleves som trygg, er at det er god kontroll med alle ledd i matkjeden. Denne kontrollfunksjonen gir dyrehelsepersonell et spesielt ansvar. Det gjelder ikke minst for dem som driver praksis på produksjonsdyr og i fiskeoppdrett.

Til § 13 Virkninger av autorisasjonsforholdet m.m.

Første og annet ledd

Denne bestemmelsen er ny og statuerer en form for faglig autonomi for de yrkesgruppene som har offentlig autorisasjon eller lisens. Dette antas å ville bidra til større bevissthet om det fagansvaret og ansvaret for faglig forsvarlig utførelse av profesjonspesifikke oppgaver autorisasjonen er forbundet med. Faglig autonomi er imidlertid ikke ensbetydende med virksomhetsbeskyttelse (enerett), og dette antas å burde framgå av lovteksten. Paragrafens første ledd angir at en autorisasjons- eller lisensinnehaver på bakgrunn av sin faglige utdanning kan utøve slik virksomhet som utdanningen kvalifiserer til.

Godkjenningen er en bekreftelse på at de anses skikket til å utføre virksomhet på selvstendig grunnlag. De har plikt til å utøve den på forsvarlig måte noe som blir presisert i annet ledd.

Dette innebærer i praksis at en profesjonsutøver ved utøvelse av sin fagspesifikke funksjon ikke er underlagt faglig kontroll og tilsyn av andre, utover det som følger av arbeidsgivers instruksjonsrett eller spesielle lovbestemmelser. Ett eksempel er at praktiserende veterinærer blir underlagt tilsyn fra Statens dyrehelsetilsyn når det gjelder rekvirering av legemidler til dyr. Derimot vil det foreligge et underordningsforhold i de tilfellene en profesjonsutøver bistår en annen ved utførelse av oppgaver som sistnevnte er best faglig kvalifisert til å utføre. Loven her skal gi utgangspunkt for å fastlegge autorisasjonsinnehavers rettigheter og plikter. Når man bistår personell som medhjelper innen fagområder førstnevnte er best kvalifisert, vil man være underlagt vedkommendes tilsyn. Dette gjelder f.eks. i forholdet mellom veterinær og dyrepleier hvis veterinæren gir dyrepleieren oppgaver som går utover kompetansen til sistnevnte.

Det kan imidlertid være problematisk å si at innehaver av lisens i alle tilfeller har selvstendig ansvar. Hvis vedkommende er student, har hun eller han normalt ikke det. En som har lisens etter fylte 75 år, har derimot selvstendig faglig ansvar.

Tredje ledd

I tredje ledd er det tatt inn en passus om vilkår og tilsyn. Slike begrensninger er kun knyttet til lisenser. Departementet kan bestemme at innehaver av lisens skal være underlagt tilsyn av annet dyrehelsepersonell. Her er det tenkt på personell med autorisasjon som da regnes for bedre kvalifisert på området og kan være til støtte og veiledning. For de enkelte tilfellene må det vurderes om disse begrensningene får betydning for hvilket ansvar som ligger til lisensen. Studenter med lisens vil ha begrenset ansvar da ansvaret hviler på dyrehelsepersonell som har studenten i arbeid.

Til § 14 Nødhjelp

Første ledd

Denne paragrafen statuerer en alminnelig plikt for dyrehelsepersonell til å yte nødhjelp så lenge de har autorisasjon eller lisens. Det er ingen betingelse at veterinæren eller annet dyrehelsepersonell utfører det praktiske arbeidet, men det foreligger en klar forpliktelse til å sørge for at dyr i en kritisk situasjon får hjelp. Hjelpen kan enten bestå i behandling eller avliving av det syke dyret.

Den foreslåtte nye nødhjelpparagrafen er endret på flere vesentlige punkter i forhold til loven av 1948.

For det første gjelder bestemmelsen for alt dyrehelsepersonell. Dernest er uttrykket «på anmodning» fjernet. Dette betyr at plikten til å yte hjelp i nødvendige tilfeller gjøres uavhengig av om dyrehelsepersonellet blir anmodet om bistand eller ikke. Dette er gjort for å fange opp situasjoner der dyrehelsepersonellet selv registrerer dyr som trenger nødhjelp, f.eks. trafikkskadde eller skadeskutte dyr. Plikten er med dette innskjerpet.

For det tredje er opplistingen av tilstander som kvalifiserer for øyeblikkelig hjelp sløyfet. Slike lister vil aldri kunne være fullstendige, og de kan derfor komme til å bli brukt som unnskyldning i tilfeller som faller utenfor listen. Etter det nye forslaget har dyrehelsepersonellet ansvaret for å vurdere om det foreliggende tilfellet er av en slik art at øyeblikkelig hjelp er nødvendig. De skal ikke utelukkende forholde seg til de først tilgjengelige opplysningene, men paragrafen pålegger også dyrehelsepersonellet å innhente tilleggsopplysninger hvis det finnes nødvendig, og hvis slike er tilgjengelige.

Det har vært vurdert hvordan nødhjelpparagrafen vil virke for f.eks. fiskehelsebiologer. Det er vanskelig å forestille seg nødhjelp til enkeltfisk i et oppdrett. Det vil derimot kunne dreie seg om katastrofer i oppdrettsnæringen. Her vil det være aktuelt med nødhjelp for å avhjelpe problemer som angår hele anlegget, som f. eks havari, algeoppvekst, endret vannkvalitet og annet.

Plikten er generell for alt dyrehelsepersonell. Det er ikke noen utvidet plikt for noen spesielle grupper. Imidlertid vil plikten falle bort ved gyldig forfall. Gyldig forfall kan f.eks. være at veterinæren får kjennskap til mange kasus for øyeblikkelig hjelp samtidig, når uvær umuliggjør forsvarlig transport eller når transportmiddel ikke kan skaffes. Bestemmelsen medfører ingen alminnelig plikt til tilstedeværelse.

Overanstrengelse eller sjukdom fritar dyrehelsepersonell for plikten til å rykke ut. Derimot er det ikke slik at visse stillingskategorier automatisk er fritatt, selv om stillingsinstruksen skulle inneholde forbud mot å drive praksis. En ikke-praktiserende veterinær eller annet dyrehelsepersonell må kunne formidle kontakt til noen som kan utføre det praktiske arbeidet i forbindelse med nødsituasjonen. Plikten faller også bort når vedkommende er sikker på at hjelp vil bli ytt av andre med nødvendig kompetanse.

Etter loven av 1948 faller plikten bort når veterinæren er 70 år gammel. Dette henger nok sammen med gjeldende aldersgrense for distriktsveterinærer på det tidspunkt da loven ble vedtatt. Når plikten, etter det foreliggende forslaget, opprettholdes så lenge dyrehelsepersonellet er autorisert eller har lisens, kan det se ut som en skjerping fordi godkjenning etter den nye loven automatisk gjelder til 75 års alder. Det må imidlertid understrekes at plikten for eldre dyrehelsepersonell kan være tilfredsstilt gjennom assistanse til å skaffe hjelp, hvis det er vanskelig å yte praktisk egeninnsats.Om den enkelte er svekket p.g.a. alder, vil plikten være redusert eller helt falle bort.

Annet ledd

Tidligere var det et kommunalt ansvar å dekke ubetalte regninger for veterinær nødhjelp. Staten bør overta dette ansvaret på lik linje som staten nå har overtatt det økonomiske ansvaret for dyrevernnemndenes arbeid. Det blir derved samsvar mellom disse ordningene. Ordningen vil nå gjelde for alt dyrehelsepersonell. Hvilken statlig etat som skal refundere regningene er ikke nærmere angitt i lovteksten. Utgiftene bør bli dekket over budsjettet til Statens dyrehelsetilsyn - fylkesveterinæren.

Til § 15 Bruk av medhjelper

Første ledd

Denne paragrafen er ny, men er en stadfesting av tidligere praksis. Bruk av medhjelper kan være aktuelt for alle framtidige kategorier dyrehelsepersonell. Den som har offentlig autorisasjon skal i prinsippet være kvalifisert til å utføre oppgaver på selvstendig grunnlag innen sitt fagområde, og vedkommende kan også overlate utførelsen av oppgavene til andre. Forutsetningen er at den man lar seg bistå av, har nødvendige kvalifikasjoner og at vedkommende instrueres og underlegges tilsyn. Det vises for øvrig til de generelle motivene. I dag er det først og fremst veterinærer som anses kvalifisert til å utføre oppgaver som kan tenkes å være forbundet med risiko for skade på dyrene.

En dyrepleier kan f.eks. ha kvalifikasjoner på et spesifikt veterinærmedisinsk område (til å bistå under operasjoner etc.). I det tilfelle utfører hun eller han oppgavene på veterinærens ansvar og under dennes overoppsyn. Men autorisert dyrehelsepersonell kan også benytte medarbeidere som ikke er dyrehelsepersonell etter loven her, forutsatt at vedkommende har nødvendige kvalifikasjoner. Den som overlater oppgavene, har plikt til å forvisse seg om medhjelperens kompetanse.

Bare veterinærer kan gjøre operative inngrep på alle dyr. Fiskehelsebiologer har samme rett når det gjelder akvatiske dyr i henhold til § 18. Operative inngrep omfatter all perforering av hudens overflate, jf. kommentar til § 18. I den grad medhjelpere nyttes til slike inngrep, må det skje under veterinærens eller fiskehelsebiologens overoppsyn og ansvar. For å kunne diagnostisere, og herunder utelukke sjukdommer som krever særlig kvalifisert behandling, bør alle pasienter først undersøkes av veterinær, eller eventuelt fiskehelsebiolog når det gjelder akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. En medhjelper kan ikke drive selvstendig praksis.

En nærmere spesifisering av hvilke oppgaver som kan overføres, er vanskelig siden lovteksten åpner for å innbefatte flere kategorier dyrehelsepersonell. Deres kvalifikasjoner vil avhenge av formell utdanning. Ett område trenger imidlertid omtale, og det er stikkvaksinering av fisk. I praksis utføres slik vaksinering av lekfolk. Noe annet ville ikke være praktisk gjennomførbart fordi det dreier seg om vaksinering av ca. 100 mill. smolt hvert år. Et annet spørsmål er om opplæringen og ansvarsforholdene omkring denne virksomheten er godt nok ivaretatt både av hensyn til fisken og personellet som utfører vaksineringen.

Avhengig av hvilke kvalifikasjonskrav dyrehelsepersonellet har, sett på bakgrunn av utdanningens lengde og innhold, vil det imidlertid på lengre sikt være aktuelt for f.eks. dyrepleiere å utføre enkelte av de ovennevnte oppgavene på egen hånd. Det vil i tilfelle først og fremst generelt være forsvarlighetskravet som setter grenser for dyrehelsepersonells virksomhet. Bestemmelsen gjelder bare ved pasientbehandling, dvs. ikke ved utførelse av administrative oppgaver. Tildeling av oppgaver bør skje etter en konkret vurdering av personellets kvalifikasjoner og oppgavenes art, dvs. at oppgaveoverføringen bør være personlig slik at det ikke foretas en generell tildeling, f.eks. til en gruppe av personell. Hensynet til forsvarlighet og hensynet til at det skal kunne føres tilsyn og kontroll taler mot en slik generell oppgavetildeling. Dette stiller krav til organiseringen av virksomheten. Dersom man i for stor grad overlater oppgaver til ukvalifisert personell uten forsvarlig instruksjon og tilsyn, vil dette etter omstendighetene kunne lede til en eller annen form for ansvar for veterinæren eller annet dyrehelsepersonell.

Annet ledd

Etter hvert kan det bli behov for å gi nærmere bestemmelser om bruk av medhjelper. Departementet er derfor gitt en forskriftshjemmel for å kunne regulere nærmere bruken av medhjelpere.

Til § 16 Bruk av beskyttet tittel

Første ledd

Paragrafen viderefører lovbestemt beskyttelse for tittelen veterinær, eller dyrlege. Også etter den nye loven vil det være slik at kun de som har fullført godkjent veterinærutdanning i Norge eller utlandet og fått autorisasjon kan kalle seg veterinær. Dette gjelder også når tittelen er koplet sammen med et ledd som angir spesialkompetanse, som f.eks. fiskeveterinær, havbruksveterinær e.l.

I og med at loven nå er utvidet til å omfatte også annet dyrehelsepersonell enn veterinærer, vil de fagfolkene som er berettiget til autorisasjon etter denne loven få egen beskyttet tittel. I første omgang vil det gjelde fiskehelsebiologer. Beskyttelsen gjelder yrkestitler og må ikke forveksles med reglene som gjelder for bruk av akademiske gradsbetegnelser.

Det er spesielt gjort oppmerksom på unntaket i § 11. Reglene for aldersgrense fratar ikke vedkommende retten til å beholde sin tittel.

Annet ledd

Andre vil ikke kunne nytte titler eller annonsere på en slik måte som kan gi inntrykk av at de er autorisert dyrehelsepersonell. Dette vil gjelde selv om de tidligere har nyttet en slik betegnelse, fordi det tidligere ikke var noen utdannelse eller godkjenningsordning på vedkommende fagområde.

Til § 17 Rekvirering av legemidler til dyr

Første ledd

Loven viderefører i første ledd prinsippet om at retten til å rekvirere legemidler til dyr er forbeholdt veterinærer og medfører ingen reelle endringer i første omgang. Retten er ikke begrenset til legemidler som er registrert spesielt for dyr. Veterinærenes rekvireringsrett er definert i Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, som igjen er hjemlet i apotek- og legemiddelloven, med følgende regler:

• Legemidler skal rekvireres som bruksferdig preparat, godkjent for den aktuelle indikasjon til aktuell dyreart.

• Hvis bruksferdig preparat ikke er tilgjengelig, kan det rekvireres annet veterinærmedisinsk legemiddel som er godkjent for den aktuelle indikasjon eller den aktuelle dyreart.

• Hvis heller ikke slikt legemiddel finnes, kan det rekvireres annet godkjent (humanmedisinsk) legemiddel.

• Hvis heller ikke slikt legemiddel finnes, kan magistrelt legemiddel rekvireres. Slik rekvirering kan bare skje for behandling av enkeltdyr eller naturlig avgrensede dyregrupper i enkeltbesetninger.

Til bruk til tradisjonell veterinærbehandling av produksjonsdyr er det tilgang på et relativt stort antall spesialpreparater registrert for dyr. Totalt sett har imidlertid veterinæren behov for flere aktive substanser i sin praksis. Spesielt innen sports- og kjæledyrpraksis er det aktuelt å bruke egnede humanpreparater. Når en veterinær benytter seg av sin rett til å rekvirere et humanpreparat for behandling av dyr, må veterinæren sørge for å skaffe seg nødvendig kunnskap om virkninger og eventuelle bivirkninger ved bruk av midlet til dette spesielle dyret. Dette setter krav til at rekvirerende veterinær til enhver tid holder seg faglig oppdatert innen farmakoterapi. Veterinæren må selv skaffe seg nødvendig kunnskap for å sikre forsvarlig bruk av legemidler til dyr og være spesielt oppmerksom på legemiddellovgivningens bestemmelser.

Rekvireringsretten er koplet sammen med et ubetinget ansvar for riktig bruk knyttet både til riktig dosering, bivirkninger, feilanvendelse, restkonsentrasjoner i slakt eller produkter fra produksjonsdyr, uheldige miljøvirkninger o.a. Kontroll med antibiotika er viktig i denne sammenheng både for å redusere faren for resistensutvikling, og av hensyn til forbrukernes krav om trygg mat. Det er av stor nasjonaløkonomisk betydning at eksportmarkedene har tillit til norsk oppdrettsfisk.

Annet ledd

Ut fra en samlet vurdering, og for å møte eventuelle framtidige endringer i EUs regelverk/EØS-avtalen, legger Regjeringen til rette for at fiskehelsebiologene kan få rett til å rekvirere legemidler til akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. I lov om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven), er akvatiske dyr definert slik: vannlevende dyr, herunder sjøpattedyr, samt kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier av vannlevende dyr.

Forslaget om rekvireringsrett står imidlertid i motstrid til R. Dir 90/167/EØF som sier at kun veterinærer kan rekvirere legemiddelfôr til akvakulturdyr. Utenriksdepartementet har forelagt spørsmålet for EU-kommisjonen. Konklusjonen er at fiskehelsebiologene ikke tilfredsstiller kravene til å kalle seg veterinær eller dyrlege jf. R.dir. 78/1026/EØF. Annet ledd kan derfor ikke tre i kraft før EU eventuelt har endret sitt regelverk tilsvarende.

Tredje ledd

I tredje ledd er det innført en ny bestemmelse som gir departementet mulighet for å innskrenke eller nekte bruk av visse legemidler til dyr. Det er uttrykkelig presisert at det departementet som helselovgivningen hører under er gitt den samme retten. I første rekke er det tenkt på enkelte antimikrobielle midler, spesielt brukt til produksjonsdyr, og narkotiske stoffer.

Årsaken til at det er viktig å kunne unndra enkelte preparater fra rekvirering er et stadig økende problem med overførbar resistens hos mange sjukdomsframkallende mikroorganismer. Da någjeldende veterinærlov ble utarbeidet, var det mindre tilgang på legemidler med spesifikk effekt mot bestemte sjukdommer eller smittestoff enn det er nå. Det var derfor naturlig at veterinærene skulle få bruke de tilgjengelige legemidlene de fant nødvendig for å behandle sjukdommer hos dyr. På det tidspunktet var man ikke så opptatt av legemidlenes eventuelle bivirkninger, eller skadelige virkninger på miljøet, som man er i dag. Nå er det godkjent en rekke nye, potente legemidler. Bedre effekt kan følges av sterkere bivirkninger. Nye antibiotika, som har revolusjonert behandlingen av mange smittsomme sjukdommer, har i mange tilfeller etterhvert mistet sin effekt fordi mikrobene har utviklet resistens. Det er vist at slik resistens kan «smitte» fra mikrobe til mikrobe ved at resistente ikke-patogene mikrober kan overføre sin resistens til farlige sjukdomsframkallende mikrober. Det knytter seg således alvorlige betenkeligheter til ukritisk bruk av antibiotika og andre legemidler eller antibakterielle stoffer. Regjeringen ønsker derfor en hjemmel i den nye loven om dyrehelsepersonell slik at bruken av legemidler kan reguleres. Det kan være aktuelt å forby bruk av enkelte legemidler under visse forhold. Forbudet vil i så fall gjelde alle som har rett til å rekvirere legemidler til dyr.

Det er eksempler på at veterinærer behandler dyr med humanpreparater som bør reserveres for spesialbehandling på sjukehus. I slike tilfeller vil det være ønskelig med en hjemmel til å forby rekvirering til dyr. Av hensyn til det ytre miljøet kan det også være aktuelt å forby bruken av enkelte preparater, som f.eks. langsomt nedbrytbare stoffer i oppdrettsnæringen.

Det departementet som helselovgivningen hører under vil kunne ha selvstendig behov for å forby rekvirering og bruk ut fra overordnede helsefaglige hensyn som skal ivaretas.

Fjerde ledd

Fjerde ledd er til en viss grad en videreføring og utvidelse av tidligere lovs § 8 annet ledd. Det er en sentral og viktig bestemmelse som fastslår at det departementet som helselovgivningen hører under gir alminnelige bestemmelser om utstedelse av resepter. Det samme departementet kan også bestemme at resept på bestemte legemidler skal oppbevares på apotek til ettersyn.

I forhold til tidligere ordlyd er det gjort en vesentlig endring i forhold til hvem som kan føre tilsyn. Tilsynsretten overfor dyrehelsepersonell er nå lagt til dyrehelsemyndighetene. Ved å legge denne tilsynsretten til dyrehelsemyndighetene, etableres en ny mulighet for kontroll med veterinærers eller fiskehelsebiologers rekvirering, og om virksomheten deres er forsvarlig. Kontrollen etter denne bestemmelsen gjelder resepter for de legemidlene som helsemyndighetene har bestemt skal oppbevares på apotek for ettersyn. Ettersynet vil være en viktig faktor i tilsynet med veterinærers eller fiskehelsebiologers virksomhet og kravet om forsvarlighet.

Femte ledd

Femte ledd er delvis en videreføring av gjeldende lovs § 8 tredje ledd, men bestemmelsen er endret til å omfatte det departementet som dyrehelsemyndigheten hører under. Apotek som har grunn til å tro at dyrehelsepersonell misbruker bedøvende midler eller som rekvirerer legemidler som det er forbudt å rekvirere, skal gi melding om dette til dyrehelsemyndighetene. En tenker seg en meldingsrutine til dyrehelsemyndighetene tilsvarende den som gjelder for helsemyndighetene. Til nå har et apotek med mistanke til en veterinær sendt melding om dette til fylkeslegen. Også for dyrehelsemyndighetene vil det være mest praktisk å legge slike saker til fylkesleddet ved Statens dyrehelsetilsyn - fylkesveterinæren. I forhold til tidligere bestemmelse er det en endring ved at det nå er et krav om at de skal rapportere hvis det er grunn til mistanke. Apotekenes vurdering av selve saken blir avgjørende for om de skal rapportere eller ikke.

Statens dyrehelsetilsyn får samme status overfor dyrehelsepersonells rekvirering av legemidler som Statens helsetilsyn har når det gjelder kontroll med helsepersonells rekvirering. Eventuelle sanksjoner overfor veterinærer eller fiskehelsebiologer som misbruker rekvireringsretten på en eller annen måte, vil med dette være dyrehelsemyndighetenes ansvar. Meldingene vil således komme til de berørte myndighetene direkte uten å gå om helsemyndighetene først.

Henvisningen til apotekenes taushetsplikt er videreført fra tidligere lov.

Sjette ledd

Leddet åpner for at rekvireringsretten for enkelte preparater kan forbeholdes dyrehelsepersonell med spesialkompetanse. Det kan være aktuelt i forbindelse med helt spesielle eller sterkt virksomme midler som krever særskilt kyndighet og aktsomhet, f.eks. narkotiske midler, visse antibiotika, spesielle legemidler til fisk, midler til innfanging av ville og forvillede dyr m.v.

Videre er det åpnet for å kunne regulere rekvirering av legemidler til klienter i områder som ikke kan defineres som et naturlig praksisområde for vedkommende veterinær eller eventuelt fiskehelsebiolog. Dette er gjort for å hindre fjernrekvirering. Slik praksis har forekommet, spesielt innen svineproduksjonen og fiskeoppdrett, og er ikke forenlig med kravet til forsvarlig virksomhet.

For å kunne ivareta det ansvaret som dyrehelsepersonell med rekvireringsrett har for riktig bruk av legemidler som vedkommende rekvirerer, bør rekvireringen fortrinnsvis skje innen egen praksis. Egen praksis er som regel knyttet til et geografisk avgrenset område der behandlende dyrehelsepersonell fysisk har dyr under behandling. Et slikt område er som regel betegnet som praksisområde eller praksisdistrikt.

Visse spesialister kan ha en fagkunnskap som er ettertraktet over hele landet. I slike tilfeller kan det lett bli aktuelt med fjernrekvirering av legemidler. Hvis det skjer, må vedkommende rekvirent sørge for forsvarlig kontroll med bruken av legemidlet. Én mulig løsning kan være at spesialisten innleder samarbeid med lokalt dyrehelsepersonell.

Til § 18 Om medisinsk behandling av dyr og bruk av bestemte metoder m.m.

Første ledd

Pkt. 1

Første setningsledd har nær samme formulering som i eksisterende lovs § 9. Begrepet «husdyr» er foreslått erstattet med «dyr», slik det ble i husdyrloven av 1962. Endringen medfører ingen reell endring i forhold til gjeldende forvaltningspraksis.

Uttrykket «smittsom sjukdom» er foreslått uendret, selv om begrepet er vanskeligere å tolke etter at sjukelisten etter husdyrloven er gruppert i A-, B-, C- og D-sjukdommer. Tidligere omfattet begrepet «ondartede og mildere smittsomme sjukdommer». Den forvaltningspraksisen som er blitt innarbeidet er en tilstrekkelig presisering av hvilke sjukdommer som i utgangspunktet omfattes av begrepet «smittsom sjukdom», nemlig A- og B-sjukdommer og visse C-sjukdommer hvor det er offentlige bestemmelser om bekjempelse. Begrepet er ikke tenkt å omfatte alle sjukdommer som kan overføres med smittestoffer. Forholdene er analoge for tiltak etter lov 13. juni 1997 nr. 54 Om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven).

Denne avgrensingen av hvem som kan behandle dyr med smittsom sjukdom er av mindre betydning i det foreliggende lovforslaget når en tar hensyn til annet setningsledd i pkt. 1. Her har en foreslått en tilføyelse etter mønster av den danske dyrlegeloven. En mener her å fange opp sjukdommer, i tillegg til de «overførbare», som er av en slik karakter eller betydning at de krever veterinærmedisinsk kyndighet, dvs. kunnskap og ferdighet, for å kunne behandles forsvarlig. Hvilke sjukdommer det vil være uforsvarlig å behandle for lekmenn, vil kunne variere etter forholdene, og må vurderes i det enkelte tilfelle. En tenker her særlig på lekmann som tar andres dyr i behandling. Forbudet må vurderes mindre restriktivt når dyreeier behandler egne dyr under den klare forutsetning at behandling ikke er i strid med andre bestemmelser jf. dyrevernloven. På tilsvarende måte kan en vurdere hvilke sjukdommer som på forsvarlig måte kan behandles av annet dyrehelsepersonell enn veterinærer. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å liste opp sjukdommer hvis behandling må anses å kreve veterinærmedisinsk eller annen kyndighet.

Ordet kyndighet er valgt framfor ordet kunnskap. Kunnskap viser fortrinnsvis til teoretisk viten, mens kyndighet innbefatter både kunnskap, innsikt, erfaring og ferdighet.

Pkt. 2

Departementet foreslår her en ny bestemmelse som krever at visse undersøkelses- og behandlingsmetoder av spesiell vanskelighetsgrad eller karakter med forsvarlighet bare kan utføres av veterinær. En er kommet til at dette bør gjelde både ved diagnostisering, forebygging og behandling av sjukdom hos dyr. Når en også inkluderer undersøkelsesmetoder, er det både ut fra at slike metoder kan medføre fare for skade på dyrene og eventuelt omgivelsene, og fordi moderne undersøkelsesmetoder, så som for eksempel bildediagnostikk og moderne apparatur for klinisk kjemi, krever veterinærmedisinsk kyndighet for å kunne brukes på en forsvarlig måte. Hvis det ikke utvises tilstrekkelig kyndighet ved diagnostikken, kan behandlingen bli uforsvarlig selv om denne i seg selv ikke krever veterinærmedisinsk kyndighet. Forholdene vil gjelde for husdyr og vilt, såvel som akvatiske dyr.

Departementet mener det er riktig spesielt å lovfeste avgrensninger for operative inngrep, injeksjoner og annen perforering av hud og slimhinner. En har valgt å nytte uttrykket «operativt inngrep», mens dyrevernloven av 1974 (§ 7) nytter begrepet «kirurgiske inngrep» om tilsvarende avgrensning.

Begrensninger av adgang til perforering av hud får økende oppmerksomhet etter hvert som akupunktur stadig vinner terreng som behandlingsform. Nåleakupunktur er uproblematisk i forhold til loven hvis behandlingen utføres av veterinær. Det er imidlertid grunn til å anta at akupunktører, som vanligvis behandler mennesker, i økende omfang vil utvide sin virksomhet til å omfatte dyr. Siden dyr ikke kan velge behandlingsform, og effekten av akupunktur er omdiskutert, mener departementet at akupunktur på dyr må være nøye regulert og overvåket av myndighetene av dyrevernmessige grunner.

Likevel bør loven kunne gi en mulig og begrenset åpning for at også andre enn veterinær kan få anledning til å utføre akupunktur på dyr. Vedkommende kan da gis lisens på nærmere vilkår og med bestemte avgrensninger.

Pkt. 3

Bestemmelsene om iverksettelse av fullstendig eller lokal bedøvelse tilsvarer bestemmelsene i nåværende veterinærlovs § 9 annet ledd, og medfører ingen endring. Det vises for øvrig til dyrevernlovens § 21 tredje ledd, om unntak for den som har tillatelse til å utføre biologiske forsøk på dyr til å bedøve de dyrene det gjelder.

Pkt. 4

Dette punktet er ikke realitetsendret i forhold til veterinærlovens § 9 annet ledd. Departementet har valgt å nytte begrepet «reseptpliktige legemidler» i stedet for «legemidler som er forbudt å utlevere til alle og enhver», jf. forskrift 27. april 1998 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek.

Forslaget viderefører også betegnelsen «bruke». Veterinæren bruker legemidlet selv om det i praksis er en medhjelper eller dyreeier som gir legemidlet til dyret. Veterinæren vil være ansvarlig for at det bestemte legemidlet blir riktig brukt, og det er vedkommendes ansvar at den som fysisk gir legemidlet har nødvendige informasjoner og kunnskaper om hvordan det skal brukes på dyret.

Pkt. 5

Dette punktet er nytt. Det er en tilsvarende formulering i den danske dyrlegeloven, men der nyttes begrepene «veterinær levnedsmiddelkontrol» og «veterinært levnedsmiddeltilsyn». Departementet legger til grunn at uttrykket «(...) kontroll» dekker begge forhold, jf. lov 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon, § 11. Jf. også forskrift om kjøttkontroll m.v. av 25. april 1994 § 2, hvor betegnelsen tilsynsveterinær (kontrollveterinær) er definert som: «Veterinær som av Statens næringsmiddeltilsyn er utpekt til å forestå kjøttkontroll og føre tilsyn med virksomheten.»

Departementet har brukt uttrykket «kjøttkontroll» som forutsettes å dekke den virksomheten som fremgår av instruks for kjøttkontrollen av 25. mai 1994 og som skal utføres av veterinær. Lov om kjøttproduksjon fra 1997 fastlegger i § 11 at kjøttkontroll skal utføres av tilsynsmyndigheten. Allerede i kjøttkontrolloven av 1892 er det angitt at en kjøttkontrollør «saavidt mulig bør være eksaminert dyrlæge» (Malm 1910). Kjøttkontrollov fra 1957 satte i § 16 krav om at «kontroll nevnt under § 13, pkt. 1 skal utføres av kontrollveterinær som tilsettes av vedkommende kommune(r) (...)».

Ved den foreslåtte bestemmelsen blir det samsvar mellom denne loven og kjøttproduksjonsloven på dette punktet. Begrunnelsen er at det kreves veterinærmedisinsk kyndighet for å kunne utføre denne kontrollen på en forsvarlig måte. Videre inngår også levendedyrkontroll (ante mortem kontroll) i kjøttkontrollens ansvarsområde, hvilket også krever veterinær kyndighet. Det er intet til hinder for at veterinæren i denne virksomheten lar seg assistere av ikke-veterinærer etter instruksjon og opplæring. Det vil imidlertid være tilsynsveterinæren som «forestår» kjøttkontrollen og som da er ansvarlig. Ordet «forestå» er kommet inn etter første høring da det nettopp ble pekt på at selve kjøttkontrollen i stor grad ble utført av kontrollteknikere.

Begrepet kjøttkontroll omfatter ante mortem kontroll av varmblodige dyr, tilsyn med avlivingen og kontroll av slaktede dyr. For å kunne utføre dette på en forsvarlig måte, må den som kontrollerer ha nødvendige kunnskaper innen dyrepatologi. Kjøttkontroll er derfor en enerett for veterinærer.

Tilsvarende kontroll av akvatiske dyr, og som fiskerimyndighetene forestår, er noe annet enn den kjøttkontrollen som er beskrevet ovenfor, og må ikke forveksles med denne.

Annet ledd

Paragraf 18 første ledd, pkt. 1 sier: «Bare den som er veterinær kan behandle dyr som det er grunn til å tro er angrepet av smittsom sjukdom eller som har sjukdom hvis behandling krever veterinærmedisinsk kyndighet». Fiskehelsebiologer kan etter forslaget i annet ledd behandle akvatiske dyr, nytte metoder som krever slike kvalifikasjoner som fiskehelsebiologene har, og iverksette bedøvelse. Med behandling menes i denne sammenheng faglig korrekt medikamentell eller annen behandling av smittsom- eller annen sjukdom. Annet ledd er en konsekvens av bestemmelsen som er tatt inn i § 17 annet ledd. Hvis det blir bestemt at fiskehelsebiologer kan rekvirere legemidler til akvatiske dyr, vil de nødvendigvis også få selvstendig rett til å bruke de samme legemidlene i sin behandling. Disse to bestemmelsene henger nøye sammen.

Fiskehelsebiologene kan bruke reseptpliktige legemidler etter nærmere retningslinjer fra rekvirerende veterinær, inntil de eventuelt får egen rett til å rekvirere legemidler. Den som har rekvireringsrett, har også det fulle ansvaret for at de legemidlene som blir rekvirert, blir brukt riktig.

Gjennom annet ledd har fiskehelsebiologene fått alle de rettighetene og pliktene overfor akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr, som veterinærene generelt har i forbindelse med behandling av dyr, bortsett fra at veterinærer har enerett til å forestå kjøttkontroll.

Tredje ledd

Dette leddet slår fast at dyrehelsepersonell kan nytte medhjelper også til å utføre de tiltakene som er nevnt i denne paragrafen.

Annet punktum er er nytt i forhold til eksisterende veterinærlov. Gjeldende veterinærlov har vært tolket på en slik måte at det ikke har vært lovstridig å la dyreeier behandle egne dyr med reseptpliktige legemidler etter instruksjon. Det har vært oppfattet som om det i slike tilfeller er veterinæren som «behandler». Det har imidlertid vært betydelig uklarhet om dette. Det har spesielt vært mye diskusjon om lekfolks adgang til å bruke injeksjonspreparater. Departementet finner det derfor riktig å ta denne bestemmelsen inn i lovteksten, også fordi det da samtidig presiseres at behandlingen i slike tilfeller skjer under veterinærens ansvar («etter instruksjon»). Det må forutsettes at det tas tilbørlig hensyn til om eieren er skikket til å utføre en aktuell behandling av dyr etter instruksjon.

Innenfor sitt ansvarsområde er fiskehelsebiologene gitt den samme rett til å instruere dyreeiere eller medhjelper om behandling av dyr. «Dyreeier» må ikke leses bokstavelig. En som er røkter eller har ansvar for dyret i eiers sted, vil omfattes av bestemmelsen.

Tredje punktum åpner for at departementet kan gi forskrifter om bruk av reseptpliktige legemidler, men det kan også være aktuelt å regulere bruken av andre stoff som etter sin bruk og effekt defineres som legemidler. Med departementet menes det departementet som dyrehelsemyndighetene hører under, og med bruk menes det å gi et legemiddel til et dyr. Dette kan skje enten ved at veterinærer, eventuelt fiskehelsebiologer, selv foretar den medikamentelle behandlingen, eller den kan overlates til en medhjelper eller til en dyreeier. Det kan være ønskelig å regulere slik bruk både for å stramme inn eksisterende praksis på området, sikre riktig bruk av legemidler og for å få en tilnærmet lik praksis over hele landet. De viktigste hensynene er å unngå unødig legemiddelbruk, og at legemidler blir brukt riktig uansett hvem som foretar den medikamentelle behandlingen.

Målet er at riktig middel blir brukt korrekt. Dette betyr rett middel til rett formål, gitt i rett dose på rett måte og over korrekt tid, og bare når det er nødvendig. Det er styringen av behandlingen etter anerkjente metoder for farmakoterapi som er det sentrale, og ikke hvem som fysisk gir legemidlet. Ansvaret for behandlingen ligger uansett helt og fullt på rekvirerende veterinær, eventuelt fiskehelsebiolog.

Kontroll med bruk av legemidler til dyr må ses i sammenheng med kvalitetssikringen i husdyrproduksjonen og oppdrettsnæringen generelt. Behovet for legemidler bør reduseres gjennom forebyggende helsearbeid. Fornuftig forvaltning skal være en del av garantien for kvalitetssikringen i husdyrbruket med sikte på å produsere trygg mat. Regjeringen foreslår at det kan etableres en formalisert ordning for bruk av legemidler, spesielt når behandlingen med legemidler overlates til dyreeiere. Hovedregelen bør være at en veterinær, eller eventuelt fiskehelsebiolog, har foretatt en klinisk undersøkelse, stilt diagnose og innledet behandling. Dette bør imidlertid ikke være til hinder for at enkelte former for rutinebehandling kan overlates til dyreeier eller besetningsansvarlige. En tenker her for eksempel på visse typer vaksinering o.a. Ved enkelte besetningsproblemer, der en veterinær, eventuelt en fiskehelsebiolog, velger å bruke legemidler kan det også være aktuelt å overlate behandlingen til eier i en avgrenset periode. Det forutsettes at det etableres avtaler og rutiner som sikrer at besetningens faste, lokale veterinær, eventuelt fiskehelsebiolog, er i stand til å ivareta sitt ansvar som rekvirent. Avtalen kan trekkes tilbake ved misbruk av tillit. Det er den enkelte veterinær, eller senere eventuelt fiskehelsebiolog, som må avgjøre om forholdene ligger til rette for at bruken av et reseptpliktig legemiddel kan overlates til andre.

Behandling med legemidler som er forbundet med spesielle dyrevernmessige og dyreetiske forhold (eksempelvis smertestillende, beroligende og euforiserende midler samt hormoner og midler med hormonliknende effekt), må bare utføres av veterinær. Hvis fiskehelsebiologene eventuelt får rett til å rekvirere legemidler begrenset til akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr, vil de ha tilsvarende rett for disse artene.

Fjerde ledd

Medikamentell immobilisering av husdyr og vilt krever spesiell kyndighet både når det gjelder bruk av utstyr, om effektene av de anvendte legemidlene og, ikke minst, risiko for skade ved feil bruk og oppbevaring m.v. av de høyst potente legemidlene som brukes til dette formålet. Departementet mener derfor at det er behov for å gi departementet en hjemmel for nærmere å kunne forskriftsregulere denne virksomheten. Departementet er av den oppfatning at veterinærer trenger spesiell opplæring, særlig i anestesiologi, før de gis tillatelse til å utføre immobilisering av dyr. Biologer ønsker å få anledning til å utføre immobilisering av ville dyr i forbindelse med forskning eller forvaltningsmessige tiltak. Inntil nå har veterinærloven satt en sperre for dette, men departementet er av den oppfatning at slik virksomhet unntaksvis også bør kunne utføres av andre enn veterinærer etter spesiell tillatelse under forutsetning av at søkeren kan dokumentere tilstrekkelig kunnskap og ferdighet til at immobiliseringen kan utføres på en forsvarlig måte. Det forutsettes videre at legemidler som måtte benyttes, framskaffes gjennom veterinær eller på annen lovlig måte, og at bestemmelser fra øvrige myndigheter som berører immobilisering av vilt imøtekommes.

Til § 19 Særskilt tillatelse til eller forbud mot bruk av bestemte metoder etc.

Første ledd

Dette leddet tilsvarer eksisterende lovs § 9 tredje ledd, men er tilpasset det forhold at lovforslaget er ment å dekke flere kategorier helsepersonell. Bestemmelsen gir departementet fullmakt til i forskrifts form å sette grenser for hvilke metoder m.v. som kan benyttes av forskjellig typer personell som vil få autorisasjon etter loven. Forskriften vil kunne fastsette hvilke metoder m.v. for eksempel inseminører kan nytte, og hva dyrepleiere og akupunktører for dyr, om slike autoriseres eller gis lisens, kan gjøre. Bestemmelsen gir således hjemmel for å forskriftsregulere disse forholdene på en fleksibel måte. Etter denne bestemmelsen knyttes tillatelsen til å nytte visse metoder til en autorisasjon eller lisens.

Annet ledd

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette i forskrifts form at nærmere bestemte metoder m.v. kan nyttes bare av autorisert personell etter særskilt tillatelse. Dette vil kunne gjelde spesielt risikofylte metoder, eller metoder som krever spesialopplæring for å kunne nyttes på en forsvarlig måte. Tillatelsen er da knyttet direkte til en spesiell godkjennelse. Bestemmelsen gir også departementet fullmakt til å forby bruken av bestemte behandlings- og undersøkelsesmetoder. Det tenkes her spesielt på risikofylte metoder, eller metoder som ikke fyller kravene til forsvarlighet.

Det vises også til dyrevernloven som ut fra dyrevernhensyn har forbudsbestemmelser mot visse behandlingsmåter og inngrep.

Til § 20 Hovedregel om taushetsplikt

Nåværende lov har bestemmelser om taushetsplikt i § 16. Etter departementets vurdering er det et klart behov for å endre veterinærlovens formuleringer om taushetsplikt, både fordi det har vært uklarhet i hvordan bestemmelsene skal tolkes og fordi lovens bestemmelser bør utformes mer på linje med den forvaltningspraksis som er blitt innarbeidet. Det har også skjedd endringer i tilsvarende bestemmelser i andre lover.

Departementet har også vurdert om taushetsbestemmelsene som helhet burde tas ut av loven, og i stedet henvise til forvaltningsloven. En har imidlertid kommet til at det bør være lovbestemmelser om taushetsplikt i lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, fordi en i utgangspunktet må skille mellom forvaltnings- og yrkesmessig taushetsplikt. Dyrehelsepersonell i privat sektor ville ellers ikke ha noen taushetsplikt. Den yrkesmessige taushetsplikten er i dag forankret i profesjonsloven, for veterinærer veterinærloven, mens den forvaltningsmessige taushetsplikten er hjemlet i forvaltningsloven. For veterinærer som er ansatt i det offentlige veterinærvesenet gjelder taushetsplikt også etter forvaltningsloven i forhold til opplysninger som kommer gjennom det offentlige arbeidet. Den yrkesmessige taushetsplikten kan gå lenger enn den forvaltningsmessige og da bør den yrkesmessige taushetsplikten benyttes. Dette bør ikke komme i konflikt med ønsket om en åpnere forvaltning. Opplysninger som dekkes av denne lovens taushetsregler må holdes utenfor hvis ikke unntaksreglene kommer til anvendelse.

Første ledd

Pkt. 1

Hovedregelen er at det er taushetsplikt for dyrehelsepersonell ved at de skal hindre at andre får kjennskap til opplysninger som de har fått i sin virksomhet. Den samme taushetsplikten gjelder også for deres medhjelpere. Taushetsplikten gjelder først og fremst noens personlige forhold.

Taushetsplikten begrenses til opplysninger som fås ved utøvelse av praktisk dyrehelsearbeid. Departementet mener at dyrehelsepersonell gjennom sin virksomhet kan få opplysninger av personlig karakter som det også kan være grunn til å hindre at andre får adgang til. Denne bestemmelsen vil ha størst betydning for alle i privat sektor siden forvaltningslovens § 13 dekker personlige forhold i første ledd pkt. 1.

Pkt. 2

Videre er det en egen taushetsplikt for driftsmessige forhold som det vil være viktig å holde hemmelig ut fra konkurransemessige forhold. Også denne type forhold kan det være av stor betydning å taushetsbelegge. Driftsmessige forhold må gis en vid fortolkning. Forvaltningslovens § 13 første ledd, pkt.2 har en tilsvarende bestemmelse.

Annet ledd

I tillegg til taushetsbestemmelsen har departementet i annet ledd tatt inn et forbud mot å utnytte slike opplysninger i egen virksomhet. Dette er ment å dekke både personlige opplysninger og forhold ved driften som kan utnyttes til egen fordel i egen virksomhet eller i tjeneste hos andre. Bestemmelsen er ny i forhold til eksisterende veterinærlov.

Tredje ledd

Enhver annen som omhandles i loven har taushetsplikt om forhold de får kjennskap til gjennom dyrhelsepersonell. Ved denne formuleringen blir det avklart at rettsrådets medlemmer blir omfattet av taushetsbestemmelsene ved behandling av opplysninger fra dyrehelsepersonell.

Til § 21 Begrensninger i taushetsplikten

Denne paragrafen er nesten likelydende med tilsvarende paragraf i lov om helsepersonell. Her gis en oppregning av de situasjonene der taushetsplikten ikke gjelder. I disse tilfellene inntrer en opplysningsrett, men ikke en opplysningsplikt.

Pkt. 1

Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den opplysningene direkte gjelder eller hvis den opplysningene gjelder har gitt samtykke om at andre kan få opplysninger. Den som har krav på beskyttelse av taushetsplikten må selv kunne fjerne taushetsplikten hvis vedkommende har behov for det.

Pkt. 2

Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den som kjenner opplysningene fra før. Det er likevel grunn til å påpeke at dyrehelsepersonell bør ha en spesiell grunn for å gi slike opplysninger. Misforståelser og uklarheter om hva som er kjent for begge parter må unngås.

Pkt. 3

Ett moment her er hvorledes den opplysningen gjelder selv anser opplysningene og hvorvidt opplysningene etter sin art er å betrakte som sensitive. Den som gir slike opplysninger videre må være på trygg grunn for hva som blir vurdert til «at ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold».

Pkt. 4

Unntaket gjelder bare der behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved den foretatte anonymisering. Hva som er nødvendig anonymisering vil variere ut fra hvert enkelt tilfelle.

Pkt. 5

Her brukes uttrykket «tungtveiende private eller offentlige interesser» som grunnlag for berettiget fravik fra taushetsplikten. Dette vil kreve en interesseavveining mellom hensyn som taler for taushet og hensyn som taler for å meddele opplysninger. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushetsplikten. Det vil vanligvis være nødrettsbetraktninger. Taushetsplikten må ikke være til hinder for at det gis relevant informasjon om forekomst av dyresjukdom til enkeltpersoner og organisasjoner når dette anses nødvendig for å forhindre overføring eller videre spredning. Dyrehelsepersonell kan heller ikke bruke taushetsplikten til å nekte å forklare seg for politi eller annen relevant myndighet om for eksempel dyrevernspørsmål.

Pkt. 6

Bestemmelsen skal sikre at opplysninger kan gis når dette er bestemt ved lov og når det for øvrig er klart fastsatt eller forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde. Dette vil først og fremst gjelde rapportpliktige sjukdommer. Taushetsplikten vil da ikke gjelde i forhold til den som skal ha melding eller som står som mottaker av opplysningene. Det vil vanligvis være bestemte etater eller organer som skal ha opplysninger.

Til § 22 Opplysninger til dyreeier

Denne paragrafen er ny. Ny lov om helsepersonell har lignende bestemmelser.

Departementet mener at det i vår tid, med større åpenhet i samfunnet, ikke er nok at en dyreeier skal ha rett til innsyn i journal for egne dyr. Det bør også være en plikt for veterinærer og annet dyrehelsepersonell aktivt å gi dyreeieren opplysninger om behandlingen m.v., hvilke alternativer som foreligger i en aktuell situasjon og mulige risikoer ved valgt behandling. Erfaringer fra tvistesaker om veterinærens ansvar i forhold til kravet om aktsomhet tilsier at mange tvister kunne vært unngått om veterinærene hadde gitt tilstrekkelig og forståelig informasjon til dyreeieren. I slike tilfeller kan også dyreeier gi samtykke til en behandling og akseptere en risiko for eventuell skade (informert samtykke).

Et annet forhold som ofte ligger bak tvister om veterinærers ansvar, er at dyreeier ikke har forstått betydningen av den etterbehandlingen som han selv må ta hånd om. Et eksempel vil belyse dette. Ved behandling av f.eks. beinbrudd hos hund med utvendig støttebandasje og skinne blir det lett trykkskader, og det er derfor absolutt nødvendig at eier informeres om hva han skal gjøre for å unngå at slike skader skal utvikle seg. Hva som kreves av informasjon vil variere for ulike grupper dyrehelsepersonell.

Departementet har dessuten valgt å ta inn en formulering om at informasjonen må gis ut fra dyreeiers forutsetning. Dette vil kreve at veterinæren forklarer et sjukdomsforhold så langt som mulig på en slik måte at dyreeieren virkelig er klar over sjukdomsforholdet, hvilke aktuelle alternativer for behandling som foreligger, hvilke risikoer dette medfører, hva etterbehandlingen vil kreve osv. I slike tilfeller kan det være nyttig å gi skriftlig informasjon, slik at dyreeieren i fred og ro kan studere denne. Informasjonen må gis i en popularisert form, og den bør tilpasses mottakerens kunnskaps- og erfaringsnivå.

Til § 23 Forsvarlig virksomhet

Bestemmelsene i denne paragrafen er nye i forhold til tidligere lov.

Første ledd

Pkt. 1

Plikten til å holde ved like og å oppdatere sine kunnskaper antas også i dag å være et allment akseptert etisk og rettslig prinsipp som inngår som element i det skrevne eller uskrevne forsvarlighetskrav. I forbindelse med økte krav til kvalitet og kvalitetssikring, kan det være grunn til å framheve og klargjøre plikten gjennom særskilt presisering i lovteksten. Plikten kan omfatte bl.a. deltakelse i etterutdanningskurs.

Pkt. 2

Plikten til å være bevisst sine egne faglige begrensninger og dermed ikke overskride sine kvalifikasjoner antas også i dag å inngå som et element av forsvarlighetskravet. I erstatningsrettslig sammenheng er det i konkrete saker lagt avgjørende vekt på om skadevolder har holdt seg innenfor sitt kompetanseområde, se kommentar til pkt. 4.

Pkt. 3

Pliktbestemmelsene tar regelmessig sikte på å sikre forsvarlig kvalitet på tjenestene. Alle pliktbestemmelsene i veterinær- og dyrehelselovgivningen har således forbindelseslinje til kravet om forsvarlighet, og til plikten til å påse at egen virksomhet utøves i samsvar med gjeldende bestemmelser og faglige og etiske standarder.

System for pliktetterlevelse skal sikre at spesifiserte krav i lover og forskrifter fylles. Målet er å utføre et arbeid riktig første gang, med andre ord forhåndsplanlegging av en aktivitet for å sikre at det ønskede resultat blir oppnådd. Fravikelse av prosedyrer og standarder vil kunne føre til en aller annen form for rettslig ansvar, f.eks. tap av autorisasjon.

Når det inntrer skader som følge av tilsidesettelse av rutiner, vil det være mulig å plassere ansvaret for dette, noe som kan bidra til at nødvendige tiltak treffes for å hindre lignende overtredelser i framtiden. Den informasjonen som ligger i eventuelle skadehendelser kan, og bør, benyttes i den løpende evalueringen som utgjør et sentralt element i kvalitetssikringsarbeidet. Læring fra egenaktiviteter er fundamentalt i kvalitetssikringsarbeidet.

Det er også tatt inn en bestemmelse om at behandlingen skal være innenfor allment aksepterte etiske grenser. Dette er særlig aktuelt innenfor smådyrpraksis, hvor behandlingsmulighetene nå er så omfattende at det kan vekke alminnelige etiske reaksjoner om alle muligheter blir tatt i bruk på dyr. Eksempler som kan nevnes er amputasjoner og ikke helbredende behandling av ondartet kreft som bare forsinker sjukdomsutviklingen. Slike etiske skranker er viktige fordi menneskene, og i denne sammenhengen spesielt veterinærene, har plikt til å ivareta dyrenes interesse. Hensynet til dyrenes velferd må gå foran faglige, økonomiske eller andre interesser hos dyrehelsepersonell eller eier. Det vises for øvrig til dyrevernlovens § 5 første og annet ledd som har en tilsvarende bestemmelse om avl og hold av dyr. Det vises også til uttalelse fra Rådet for dyreetikk, avgitt i mars 2000.

Pkt. 4

Når ens egne kunnskaper eller ressurser ikke strekker til, må man, for å sikre en forsvarlig behandling, henvise dyreeier til annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet, ekspertise eller utstyr. Manglende henvisning kan, dersom det oppstår skade, lede til erstatningsansvar for vedkommende dyrehelsepersonell.

Behandling av sjukdommer hos dyr går mer og mer i retning av kompliserte metoder og utstyr. Dette krever en spesialisering også blant veterinærer, se kommentar til § 18. En ordning med spesialisering er etablert i regi av Den norske veterinærforening og Landbruksdepartementet. Ut fra dette, og det forhold at det er etablert mange dyreklinikker med avansert behandlingstilbud i tillegg til Norges veterinærhøgskole, mener departementet det bør lovfestes en henvisningsplikt, da man ikke kan forvente at alle veterinærer som driver allmenn praksis skal ha nødvendig erfaring i og utstyr til å håndtere ethvert sjukdomsproblem på forsvarlig måte. I slike tilfeller bør en veterinær ikke gi seg i kast med en behandlingsform hun eller han ikke behersker, men om det er mulig, henvise pasienten til en annen veterinær med nødvendig kyndighet og utstyr. Hva som utløser henvisningsplikten, vil undertiden måtte bero på et skjønn, der pasientens tilstand, den tid som er til rådighet, avstand til annet kvalifisert personell m.v. tas med i vurderingen. Plikten til henvisning vil nødvendigvis falle bort når denne muligheten ikke er tilgjengelig eller det vil være urimelig vanskelig å få behandlet dyret hos en spesialist.

Pkt. 5

Plikten til å gjøre seg kjent med de reglene som gjelder og følge de bestemmelsene som er gitt for utøvelse av egen virksomhet, følger av den samfunnsplikten alle har til å gjøre seg kjent med regelverket og som forsterkes gjennom profesjonstilhørighet med spesiell lovregulering. Forsvarlighetskravet innbefatter at virksomheten utøves i samsvar med gjeldende regler. Dersom man setter seg utover pliktbestemmelser som gjelder for yrkesutøvelsen, vil dette være et viktig moment for eventuelt å statuere at virksomheten ligger utenfor forsvarlighetsnormen.

Annet ledd

I annet ledd er departementet gitt hjemmel til å fastsette forskrifter med nærmere krav til hvordan virksomheter skal drives forsvarlig. Det kan bli behov for å bli mer konkrete på enkelte områder. Utviklingen innen området kan gi behov for nærmere regler.

Til § 24 Om ordnede opptegnelser, meldinger, rapporter og innsyn i journal

Formen på opptegnelser, meldinger, rapporter og journaler er ikke nærmere bestemt i loven slik at formidling av opplysninger eller meldinger kan skje på ulike måter. Bestemmelsene ansees å være teknologinøytrale.

Første ledd

De tre første leddene er en videreføring av eksisterende veterinærlov. Bestemmelsen i første ledd er nødvendig for at myndighetene skal kunne gi veterinærer og annet dyrehelsepersonell informasjon om offentlige bestemmelser og myndighetenes virksomhet for øvrig. Bestemmelsene i første ledd er også nødvendig for på en rask måte å rekruttere kvalifisert personell i krisesituasjoner som f.eks. utbrudd av alvorlig smittsom sjukdom. Dette gjelder særlig praktiserende veterinærer, feltorientert dyrehelsepersonell for øvrig og annet kompetent personell.

Annet ledd

De ordnede opptegnelsene som omtales i annet ledd skal være slik at de er tilstrekkelige for å legge fram de rapportene og meldingene som offentlige veterinærmyndigheter bestemmer.

Det forutsettes at det fortløpende føres en dagjournal. Det må også gjøres andre systematiske noteringer om spesielle faglige og administrative forhold.

Tredje ledd

Meldeplikten i tredje ledd skal sikre at veterinærmyndighetene er løpende orientert om sjukdomssituasjonen og om forhold som angår dyrevelferd. Bestemmelsene skal gi grunnlaget for beslutninger om hvilke sjukdommer og øvrige tilstander departementet velger å regulere gjennom offentlige bestemmelser med hjemmel i relevant lovverk. Det forutsettes at departementet fastsetter nærmere bestemmelser om hvordan rapporter og meldinger skal utformes og hvor ofte slike skal avgis.

Fjerde ledd

Veterinærmyndighetene har rett til å føre tilsyn med at dyrehelsepersonell ivaretar plikten til opptegnelser på en fullgod måte. Veterinærmyndighetene har også behov for å ha innsynsrett når det er grunnlag for mistanke om tjenesteforsømmelse og som grunnlag for vurdering av en eventuell rettssak. Ved en rettssak vil muligheten for innsyn kunne være avgjørende for sakens utfall. Disse hensynene vil være mer tungtveiende enn klientens krav på beskyttelse etter § 21 om taushetsplikt. Lignende bestemmelser finnes også i dagens veterinærlov.

Femte ledd

Eksisterende veterinærlov har ingen bestemmelser om dyreeiers rett til innsyn i egne dyrs sjukejournal. Bestemmelser om pasienters rettighet til innsyn i egen sjukejournal med bilag ble lovfestet i legeloven og tannlegeloven av 1980. Lovfestingen skjedde vesentlig som en følge av en Høyesterettsdom (RT 1977 s. 1035) som ga en pasient rett til innsyn i egen sjukejournal på grunnlag av at kravet måtte anses hjemlet i «alminnelige rettsgrunnsetninger». Det ble bl.a. lagt vekt på journalens overvekt av rent faktiske opplysninger og en interesseavveining i tilknytning til pasientens behov for informasjon og rettssikkerhet (RT 1977 s. 1048).

Spørsmålet om dyreeiers rett til innsyn i journal og røntgenbilder ble vurdert av Det veterinærmedisinske rettsråd i 1992 (sak 1079). Rettsrådet uttalte at det ikke kan være tvil om at de alminnelige rettsgrunnsetninger som HR i 1977 anså for å tilsi innsynsrett i legejournaler, også må tilsi den samme innsynsretten for dyreeiere (registrerte eiere) i veterinærjournaler, inklusive røntgenbilder. Rådet uttalte videre at de forholdene som ellers gjelder for innsynsrett i legejournaler og de unntakene som er gjort for parters innsynsrett i offentlige dokumenter i forvaltningslovens § 19 må gjelde for veterinærjournaler så langt de er aktuelle.

Departementet vil derfor foreslå at det i loven tas inn en bestemmelse om dyreeieres innsynsrett i egne dyrs sjukejournaler med bilag.

Sjette ledd

I siste ledd er departementet gitt hjemmel til å gi nærmere forskrifter om innholdet i denne paragrafen.

Til § 25 Sikkerhetsstillelse

Første ledd

Denne bestemmelsen er ny. Det er ikke noe krav om sikkerhetsstillelse i nåværende veterinærlov. Det er imidlertid blitt vanlig at privatpraktiserende veterinærer har tegnet en ansvarsforsikring. Formuleringen i lovforslaget er for øvrig analog til bestemmelser i gjeldende lov om helsepersonell.Hvis en veterinær (eller annet dyrehelsepersonell) forsømmer å stille sikkerhet, må departementet kunne suspendere hennes eller hans autorisasjon eller lisens hvis vedkommende tross påminnelse ikke bringer forholdet i orden. Tilsvarende gjelder i dag for andre som må stille sikkerhet, som advokater, meglere m.fl.

Annet ledd

Departementet kan i forskrift avgjøre hvor stor sikkerhet som bør kreves. Sikkerheten må dekke det ansvar veterinæren og annet dyrehelsepersonell kan pådra seg i sin virksomhet, og således vare en rimelig tid ut over dens opphør, mens krav kan melde seg. Departementet vil kunne frita visse former for virksomhet for sikkerhetsstillelse dersom det skulle mene at de ikke medfører noen risiko av betydning for ansvar. Mer praktisk vil muligens være at den premie som betales vil variere med risikoen. Denne kan være svært stor ved arbeid i oppdrettsnæringen.

Til § 26 Om klinisk vakt

Første ledd

Bestemmelsene i første ledd er nye. Det gir departementet anledning til å pålegge praktiserende dyrehelsepersonell plikt til å delta i den kliniske vakten. Bestemmelsen er gjort generell og gjelder for alt dyrehelsepersonell, men det har foreløpig bare vært en klinisk vakt for veterinærer. Loven legger til rette for at denne vakten kan utvides om nødvendig og den vil kunne tilpasse seg behovene etter hvert som de kommer. Den videre omtalen knyttes stort sett til veterinærer.

Deltakelse i vakt bør i prinsippet skje på frivillig basis ut fra det syn at praktiserende veterinærer og annet dyrehelsepersonell bør sørge for å betjene sitt klientell også utenfor ordinær arbeidstid. Hvis veterinærene i enkelte områder skulle nekte å være med i en vaktordning slik at distriktet blir stående uten tilfredsstillende klinisk beredskap, kan staten måtte gripe inn. Departementet kan bli nødt til å pålegge praktiserende veterinærer å delta i den kliniske beredskapen utenom vanlig arbeidstid og innenfor de rammene som er lagt for klinisk vaktordning. Noen generell plikt til klinisk vakt er det ikke forslag om. Staten må handle aktivt for at det skal inntre plikt til vakt, og først etter vurdering av situasjonen både for yrkesgruppen som rammes, næringenes behov og spesielle lokale forhold. Forhold knyttet til kompetansen til veterinærene vil også være av betydning for at vakten kan drives forsvarlig.

En eventuelt pålagt plikt til å delta i vakt etter ordinær arbeidstid vil være begrenset til vakten som skal dekke det geografiske området der de driver sin virksomhet. I områder med få veterinærer kan imidlertid størrelsen på vaktområdene justeres opp for å oppnå en forsvarlig vaktturnus.

Bestemmelser om plikter for veterinærer og andre yrkesgrupper er ikke nytt. Husdyrloven § 6 har bestemmelser om at departementet kan pålegge veterinær m.fl. å gjennomføre de tiltak og utføre de oppgaver som det finner nødvendig i henhold til husdyrloven. Denne bestemmelsen dekker opp for helt spesielle og viktige tilfeller innen sjukdomsbekjempelsen. Veterinærloven § 10 pålegger veterinæren plikt til å hjelpe i nødstilfeller. Dyrevernloven § 6 pålegger alle plikt til å hjelpe sjuke og hjelpeløse dyr så langt som mulig. Lov om helsepersonell har hjemmel for at departementet kan bestemme at helsepersonell skal delta i vaktordning på det sted de bor eller arbeider.

Den vaktplikten som institueres vil sikre brukerne kvalifisert veterinærhjelp til alle døgnets tider, den vil dekke statens behov for beredskap overfor alvorlige smittsomme dyresjukdommer. Den skal organiseres slik at den dekker praktiserende dyrehelsepersonells behov for ordnet fritid.

Annet ledd

En vakt skal honorers med et statlig vakttilskudd. Staten kan gjennom annet ledd bestemme fordeling av og sette vilkår for utbetaling. Helst bør vakten gjennomføres på frivillig måte, og fordelingen av vakttilskuddet fastsettes i samråd med aktuelle yrkesorganisasjoner. Tilskuddet bør differensieres slik at det gis et større tilskudd i områder med få dyr og små inntjeningsmuligheter på vakt enn i områder med høy dyretetthet og gode inntjeningsmuligheter. Dette vil, i tillegg til å bidra til en bedre dyrehelseberedskap, være et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å hindre at husdyrholdet mange steder rammes av dårlig rekruttering av praktiserende veterinærer. Departementet mener dette er nødvendig for å sikre at sjuke dyr skal få kvalifisert hjelp døgnet rundt. Det anses dessuten ikke å være forenlig med forsvarlig virksomhet at veterinærer og annet dyrehelsepersonell arbeider uten regelmessig avløsning. Det vises for øvrig til St.prp. nr. 54 (1999-2000) Om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen og virksomheten til veterinærer og annet dyrehelsepersonell.

Departementet legger til grunn at det blir lagt opp til en forsvarlig, frivillig vakt gjennom forhandlinger mellom departementet, eller den departementet bemyndiger, og yrkesorganisasjonene. Den kliniske vakten forutsettes i første rekke betjent av veterinærer som har sitt daglige virke i klinisk praksis i området. Det åpnes for at også annet dyrehelsepersonell, herunder distriktsveterinæren på sin fritid, kan delta i ordningen. Alle som deltar må kunne dokumentere tilfredsstillende kunnskap og ferdigheter på det kliniske fagfeltet.

Tredje ledd

I siste ledd åpnes det for at departementet kan gi utfyllende forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsen i paragrafen.

Til § 27 Beordring til offentlige tjenester

Det tenkes her i første rekke på krisetilfeller der kapasiteten i det offentlige veterinærvesenet ikke strekker til for å få kontroll med situasjonen. Ved et eventuelt utbrudd av munn- og klauvsjuke, svinepest eller andre eksotiske sjukdommer som trenger øyeblikkelig og intensiv offentlig innsats for å redde store samfunnsverdier, må staten ha mulighet til å beordre privatpraktiserende dyrehelsepersonell til å la privat virksomhet vike for statens tarv. Godtgjøring for beordring fastsettes av departementet.

Ut fra tungtveiende samfunnshensyn kan det også være aktuelt å beordre privat dyrehelsepersonell til å utføre også mer rutinemessige oppdrag, som f.eks. prøvetaking i forbindelse med omfattende overvåknings- og kontrollprogrammer, revisjonskontroller eller andre offentlige oppgaver når det offentlige apparatet i perioder mangler tilstrekkelig kapasitet. Behovet for beordring til prøvetaking og lignende vil være aktuelt både for veterinærer og fiskehelsebiologer. Plikten faller bort ved gyldig forfall, som overanstrengelse, sykdom eller liknende.

Til § 28 Utstedelse av faglige attester og erklæringer

Denne bestemmelsen er ny og beskriver de generelle kravene som gjelder for attestutstedelse. Hvem som har rett til å utstede ulike faglige attester bestemmes i særlovene eller deres forskrifter. Det er et økende krav til kvalitetssikring av varer og tjenester i samfunnet, og attester og erklæringer bør gis ut fra faktaopplysninger. Attestutstederen må være varsom med å gi uttrykk for sine personlige vurderinger. De forskjellige aktørene i markedet ønsker pålitelig og objektiv dokumentasjon. Attestutsteder må ikke skrive under på noe vedkommende ikke kan stå inne for.

For å understreke troverdigheten av en faglig attest, presiserer loven at dyrehelsepersonell som er innhabile etter forvaltningslovens § 6 ikke skal utstede attester eller lignende erklæringer. Dette blir en ytterligere kvalitetssikring av attestene.

Dokumentet eller attesten er vanligvis et papirdokument. Hvis det ut fra praktiske hensyn er nødvendig at et fysisk dokument følger med dyret eller varen, vil regelen være til hinder for at attesten formidles elektronisk. Hvis ikke dette er nødvendig vil attester kunne formidles elektronisk. Nærmere krav til formen for bestemte typer attester eller erklæringer vil eventuelt fremgå av forskrifter på de ulike områdene.

Til § 29 Bortfall av rett til å utøve virksomhet

Denne bestemmelsen er en videreføring av § 5 i veterinærloven. Det kan fortsatt være behov for denne bestemmelsen. Etter § 2-3 i lov 02.06.2000 nr. 39 om apotek kan apotekkonsesjon ikke gis til søker med rekvireringsrett til legemidler.

Ved å ta med en lovregel om bortfall av retten til å utøve virksomhet noe som inkluderer rekvirering av legemidler, kan personer med dobbelt kompetanse velge den ene eller andre profesjonen. Hvis dyrehelsepersonell med rekvireringsrett til legemidler ønsker å bli apoteker eller apotekbestyrer, vil retten til å utøve sin virksomhet som dyrehelsepersonell opphøre. De bør derfor kunne søke, hvis søknaden blir innvilget, vil de ikke lenger ha rekvireringsrett. Regelen er en sikkerhetsbestemmelse som en antar vil bli lite benyttet, men det er behov for en regulering. Disse profesjonene skal ikke sammenblandes.

5.4 Til lovforslaget kapittel 4 om Det veterinærmedisinske rettsråd

Til § 30 Rådets oppnevning og sammensetning

Første ledd

Det veterinærmedisinske rettsråd videreføres fra gjeldende lov om veterinærer. Departementet har vurdert om navnet bør endres. Det er stilt spørsmålstegn ved om «retts» bør strykes i rettsrådet. Da mange av sakene som til nå har vært behandlet av rettsrådet ofte har en juridisk side, synes det mer dekkende å beholde nåværende skrivemåte. Betegnelsen Det veterinærmedisinske rettsråd er godt innarbeidet, og bør derfor ikke endres. Dessuten vil de aller fleste sakene som rådet vil få til behandling falle inn under begrepet veterinærmedisin. Navnet dekker de funksjonene det skal ha også i framtiden.

Departementet foreslår at antall medlemmer i rådet utvides til 7 for å få en bredere faglig representasjon. Dette er nødvendig ut fra ønsket om å utvide rådets arbeidsområde og fordi endringen av reglementet fra 1991 fastsatte at ett av medlemmene skulle være jurist. Dette reduserte antall veterinærsakkyndige medlemmer til fire. Departementet foreslår at bestemmelsen om det juridiske medlemmet fastholdes og lovfestes, men at kravet om juridisk sekretær samtidig tas ut av loven.

Departementet foreslår at det lovfestes at fire av de resterende medlemmer skal være vitenskapelige tjenestemenn innenfor relevante fagområder. Dette er gjort for å sikre tilstrekkelig faglig og vitenskapelig kompetanse, og departementet vil foreslå at disse medlemmene skal ha kompetanse innen kliniske fag, patologisk anatomi eller rettsmedisin. Med betegnelsen kliniske fag menes også fag som klinisk farmakologi/toksikologi. Fiskesjukdomslære er ment også å være relevant i denne sammenheng.

Etter departementets vurdering er det viktig å gi yrkesorganisasjonene innflytelse på rådets sammensetning for derved å skape aksept for rådets vurderinger. Derfor foreslår departementet at det oppnevnes to medlemmer som har erfaring fra klinisk praksis, og at disse oppnevnes etter forslag fra yrkesorganisasjonene. Det tenkes her først og fremst på Den norske veterinærforening, men det kan også være aktuelt å ta inn forslag fra andre grupper av dyrehelsepersonell.

Departementet mener det er nødvendig å lovfeste at det skal tas hensyn til at det samlede rådet har så bred faglig sammensetning som mulig. Dette vil gjelde dyreartspesialister så vel som fagspesialister. Det bør her også om nødvendig tas hensyn til de forskjellige grupper av dyrehelsepersonell. Ett av medlemmene eller varamedlemmene bør være fiskehelsebiolog eller ha kompetanse innefor fiskeoppdrett/fiskesjukdommer.

Etter departementets oppfatning bør rådet fortsatt være et sakkyndig og faglig rådgivende organ for veterinærmyndighetene. En mener derfor at det ikke er aktuelt å ta dyreeier- eller dyreverninteresser med i rådet. Allmenninteressene forutsettes ivaretatt av det juridiske medlem, som også vil dekke juridiske og formelle forhold.

Annet ledd

Rådet bør kunne trekke veksler på andre med spesiell kompetanse. Det er derfor tatt med en hjemmel for at rådet har adgang til å tilkalle sakkyndige når rådets egen kompetanse ikke strekker til. Slike sakkyndige kan være veterinærer, annet dyrehelsepersonell eller andre fagpersoner.

Tredje ledd

Rådet skal ha en egen sekretær som ansettes av departementet. Det stilles ingen formelle krav i loven til sekretærens utdannelse eller kvalifikasjoner.

Til § 31 Rådets oppgaver

Første ledd

Bestemmelsen i første ledd er utvidet noe i forhold til gjeldende § 30 første ledd. Begrepet «saker av veterinærmedisinsk art og dyrevernspørsmål» er som nå ment å omfatte saker som berører veterinærers og annet dyrehelsepersonells virksomhet, øvrige veterinærmedisinske spørsmål og spørsmål om dyrs vern og velferd. Rådets rådgiverfunksjon bør i tillegg omfatte spørsmål om: krav for autorisasjon, samt tap av autorisasjon, rekvireringsrett og øvrige disiplinærsaker etter loven, forsvarlighet i virksomheten, hvilke metoder og/eller midler som skal være beskyttet av eneretten eller som skal være forbudt, bruk av alternative midler og metoder (dyrevernaspekt, kvakksalverispørsmål, dyrehelsespørsmål), og spørsmål om godkjenning av spesialister og faglig innhold i utdanning for dyrehelsepersonell.

I § 12 er begrepet etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold definert som dyrehelsepersonells oppgaver. Det er naturlig at disse spørsmål også tas inn i rettsrådets arbeidsområde.

Annet ledd

Bestemmelsen i annet ledd er tilnærmet den samme som i eksisterende lovs § 29 siste ledd.

Tredje ledd

Tredje ledd er en mindre omskrivning av någjeldende § 30 annet ledd. Departementet har valgt å gå bort fra å bruke uttrykket «ankeinstans i saker om forsikring av husdyr» og heller presisere rådets rådgivende funksjon («avgi uttalelser») også i denne sammenheng, hvilket er i overensstemmelse med gjeldende praksis. I tillegg er bestemmelsen utformet slik at rådet har den samme funksjon overfor forsikringsselskapene når det gjelder veterinærenes ansvarsforsikring.

Fjerde ledd

Bestemmelsen i fjerde ledd foreslås tatt inn for å gjøre det mulig for departementet å presisere rådets arbeidsområde uten lovendring. Den vil også gi hjemmel for å fastsette instruks eller reglement for rådet.

Til § 32 Rådets innsynsrett i journaler m.v.

Denne bestemmelsen er ny. Den er i tråd med gjeldende praksis. Det er lignende bestemmelser i Danmark og Sverige. Helsepersonelloven har også regler om innsynsrett for henholdsvis Statens legeråd og Statens tannlegeråd.

Til § 33 Godtgjørelse

Departementet vil peke på betydningen av at medlemmene og sekretæren i Det veterinærmedisinske rettsråd gis en godtgjørelse for det arbeid som utføres. En kan ikke forvente at et fast råd skal kunne opprettholde en god faglig standard om det ikke blir gitt rimelig godtgjørelse for arbeidet. I gjeldende lov er det fastsatt at rådet skal ha en fast årlig godtgjørelse. Departementet foreslår at bestemmelsen gjøres mer generell, slik at departementet om ønskelig kan fastsette andre måter for godtgjørelse, f.eks. ved å nytte regulativet for departementoppnevnte råd og utvalg. Den foreslåtte utvidelse av rettsrådets arbeidsområde vil medføre at det må opprettes et fast sekretariat.

5.5 Til lovforslaget kapittel 5 om straff og andre sanksjoner

Til § 34 Advarsel

Bestemmelsen er ny og gir hjemmel for ileggelse av advarsel overfor dyrehelsepersonell. Paragrafen angir vilkårene for at advarsel skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt kan den regionale dyrehelsemyndigheten (fylkesveterinæren) gi advarsel.

Det kreves for det første en forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven, eller forskrift gitt med hjemmel i denne, i form av en handling eller unnlatelse av å handle. Videre kreves det at pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerhet, til å påføre dyreeier betydelig belastning eller dyr unødig lidelse. «Egnet til» sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art.

Fare for sikkerhet må bedømmes i det konkrete tilfelle. Det samme gjelder unødig lidelse for dyret. Generelt kan det sies at det kreves mer enn den daglige risikoen eller den belastningen en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sjukdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom dyrehelsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risikoen som oppstod eller de belastningene som ble påført dyr eller eier.

Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er dyrehelsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde ikke unnskyldelig.

Det foreslås at advarsel skal være et enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, vedtaket som hovedregel skal være skriftlig m.v. Ved at advarsel ansees som et enkeltvedtak styrkes rettssikkerheten til den som blir berørt. Departementet foreslår med dette å innføre klageadgang på vedtak om advarsel. Klageinstans vil bli Statens dyrehelsetilsyn-sentralforvaltningen.

Til § 35 Tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens eller andre godkjenninger

Første ledd

Bestemmelser om tilbakekall av autorisasjon er omtalt i § 6 i nåværende lov om veterinærer. Istedenfor at Kongen må reise sak for å få en veterinær eller annet dyrehelsepersonell fradømt retten til å utøve virksomhet, slik ordningen er etter dagens veterinærlov, innføres her en administrativ behandling. Departementet foreslås selv å kunne tilbakekalle autorisasjon eller lisens. Dette er den ordning man har for andre yrker med offentlig godkjenning, som leger, psykologer, jordmødre og annet helsepersonell, advokater, meglere, revisorer. Det er også den ordning som er vanlig i andre stater.

Departementet bør være den endelige administrative instans som treffer vedtak om tilbakekall. Departementet bør innhente uttalelse fra Det veterinærmedisinske rettsråd i alle slike saker. En ser imidlertid ikke bort fra at det, når erfaring er vunnet, vil kunne være saker som er så opplagte at det er unødig å forelegge dem for rådet. Det normgivende grunnlag såvel ved meddelelse av autorisasjon eller lisens, som tilbakekall, må være de relativt strenge krav til veterinærmedisinske kunnskaper og faglig etisk standard som ansvarlige myndigheter må stille for å sikre en betryggende veterinærtjeneste.

Det forutsettes at det foreligger årsakssammenheng mellom den fysiske eller psykiske svekkelsen og manglende skikkethet til forsvarlig yrkesutøvelse for at tilbakekall skal kunne bli aktuelt. Tilbakekall forutsetter dessuten varig uskikkethet eller svikt i kvalifikasjoner. Forbigående vil dyrehelsepersonell som andre kunne være uskikket til å utøve sitt yrke på grunn av fysisk eller psykisk sykdom, uten at det kan føre til inndragning av autorisasjon eller lisens. Langvarig fravær fra yrket er tatt med som tapsgrunn fordi den autoriserte ikke vil kunne være skikket dersom han ikke har utøvet virksomhet på mange år, enten det skyldes at vedkommende har gått over i annen virksomhet, har vært syk e.l. Det er ikke satt en bestemt frist for at fravær skal kunne føre til tap av autorisasjon og lisens fordi så mange forhold vil kunne spille inn ved vurderingen. Det kan være årsakene til fraværet, den tid personellet før har praktisert og kvalifikasjoner, helse, alder og andre egenskaper.

Det vil kunne bli tale om begrenset lisens for at han skal komme i virksomhet som kan kvalifisere ham, såframt forutsetningene antas å være til stede. Hvis fraværet har vart for lenge, alderen er blitt for høy, eller andre personlige egenskaper for svake, bør ny autorisasjon ikke gis. Mangel på faglig innsikt vil åpenbart knytte seg til arten av den virksomhet dyrehelsepersonellet driver. En veterinær spesialist må beherske sin spesialitet, det hjelper ikke at han vet mer enn veterinærer flest på sitt felt, hvis han ikke holder virkelig spesialistmål. Omvendt kan ikke en spesialist begynne allmennpraksis hvis han har glemt de elementære kunnskapene utenfor sin spesialitet. Men dette er en tilbakekallsgrunn som sjelden vil være aktuell.

Når man taler om uskikkethet til å utøve yrket på grunn av misbruk av alkohol eller bruk av andre berusende eller bedøvende midler, er det ikke dermed meningen at man skal ta standpunkt til i hvilken grad bruken eller misbruken er symptom eller årsak. Det vil vel alltid kunne pekes på sosiale forhold, på psykiske eller fysiske svakheter som forklarende omstendigheter. Undertiden vil moralsk svikt synes framtredende, andre ganger sykelige tilstander eller andre uheldige forhold vedkommende ikke har vært herre over. Er man uskikket til å utøve yrket på grunn av misbruk av alkohol eller bruk av narkotika vil regelmessig bruk opptre som en av flere svakheter som fører til resultatet. Det avgjørende er at ut fra en praktisk vurdering trer bruken av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler fram som et vesentlig trekk i en sammenheng av årsaker og virkninger som fører til at man ikke kan utføre den form for virksomhet som er aktuell for vedkommende på en måte som er tilfredsstillende og betryggende for pasienter og publikum. Kravene til nøkternhet vil variere. I enkelte typer virksomhet er risikoen for skadevirkninger liten. Der vil forhold kunne tolereres som i andre stillinger ville gjøre en rask inngripen nødvendig både p.g.a. risiko for liv og helse, og på grunn av nedbrytelse av tilliten til yrkesutøveren.

Som det fremgår vil altså det avgjørende være om misbruket gjør personellet uskikket til å utøve virksomhet, og her må man altså foreta en konkret vurdering på bakgrunn av bl.a. hvilken form for praksis som utøves.

Uforsvarlig virksomhet, mala praxis, jf. § 23 er et omfattende standardbegrep, hvis innhold vil utvikles og endre seg med framskritt i kunnskap, teknikk og krav til god profesjonsskikk. Det vil dekke høyst varierende ting som grov mangel på hygiene og orden, utnyttelse av dyreeiere, økonomisk og eller på annen måte, bløff med vidunderkurer og preparater, utilbørlig reklame og konkurranse, slurv og hensynsløshet, grov misbruk av taushetsbelagte opplysninger, uforsvarlig rekvirering av medisiner, ikke minst narkotika, og andre utilbørlige forhold. Veterinærer og annet dyrehelsepersonell med norsk autorisasjon må i sin yrkesutøvelse basere sin virksomhet på anerkjente metoder ved diagnostisering og behandling av pasienter de får til behandling i tillit til deres autorisasjon eller lisens som norsk dyrehelsepersonell. Ved anvendelse av metoder som ikke er forankret i vitenskapelig underbygd kunnskap og erfaring, vil det stilles strenge krav om at disse metodene anvendes i kombinasjon med kunnskaper som har forankring i tradisjonell lære. Dette er særlig viktig ved behandling av alvorlige sjukdomstilstander.

Grove pliktkrenkelser er tatt med fordi det er mulig at en utøver kan gjøre seg skyldig i slike, uten at han vil være uskikket som dyrehelsepersonell etter første ledd. Det skal åpenbart atskillig til før pliktbrudd bør føre til tilbakekall, særlig hvor det ikke er forbundet med mangel på skikkethet etter første ledd. Grovt kan pliktbrudd være fordi det i et eller flere tilfeller er av graverende natur, eller fordi det skjer hyppig og forsettlig, på tross av advarsel.

Inndragning er ikke obligatorisk. Det skjer etter departementets skjønn. Dette skal selvsagt ikke være vilkårlig. Men det er klart at kravene vil variere med den virksomhet som utøves. Er det på det rene at personellet ikke driver noen praksis, antas det unødvendig å gå til et slikt skritt.

Departementet antar at det vil være riktig i framtiden å søke å føre noe mer kontroll og i større utstrekning enn tidligere kalle tilbake autorisasjon og lisens når innehaveren ikke er skikket til å ha det.

Annet ledd

Hvis det er gitt advarsler og disse ikke etterkommes kan godkjenningen kalles tilbake.

Tredje ledd

Dyrehelsepersonell skal ikke ha anledning til å flytte sin virksomhet til en ny stat hvis de mister sine rettigheter i en stat. Derfor er det tatt med en bestemmelse om at nye godkjenninger da kan kalles tilbake. Godkjenningsgrunnlaget er da bortfalt.

Fjerde ledd

Her er det åpnet for mellomløsninger. Godkjenningen kan knyttes til bestemt virksomhet i stedet for at den skulle bli fullstendig tilbakekalt. I tillegg kan det settes vilkår.

Femte ledd

Tilbakekall vil kunne skje uten forutgående suspensjon. Det kan fra første stund spørsmålet har meldt seg være klart at autorisasjon eller lisens må inndras; eller det kan ha framstilt seg som unødvendig å gå til suspensjon, fordi veterinær eller annet dyrehelsepersonell for tiden ikke praktiserte, eller av annen grunn ikke representerte noen fare. Men iblant vil det kunne stille seg slik at det er nødvendig å hindre personellet i å kunne fortsette i sitt virke inntil man har fått tid til å vurdere om tilbakekall bør skje. Departementet må kunne suspendere autorisasjon og lisens med øyeblikkelig virkning. Suspensjon kan være hel eller delvis slik at det er mulig å la en utøver som ikke antas skikket til den virksomheten han driver, få fortsette i en stilling eller under forhold hvor det ikke er fare for at skade vil oppstå. Spørsmålet om suspensjon bør foretas, og om den bør begrenses faglig, i tid eller på annen måte vil kunne forelegges Det veterinærmedisinske rettsråd. Den saken gjelder, vil kunne anmode om at det blir gjort, også etterat suspensjon er foretatt. Men uttalelse fra rådet kan ikke være vilkår for at suspensjon foretas, idet forholdet iblant vil kunne være at suspensjon må skje hurtigst mulig.

Sjette ledd

Når autorisasjon eller lisens er gitt på grunnlag av autorisasjon eller lisens i en annen stat, følger det av EØS-avtalen at hjemlandet skal informere vertslandet om administrative eller strafferettslige sanksjoner som er foretatt overfor veterinærer. Melding om forholdet skal da sendes til godkjennende myndighet i den aktuelle staten. Det kan ikke spesifiseres nærmere hvilke myndigheter det er. Dersom andre dyrehelsepersonellgrupper godkjennes etter loven, gjelder ikke tilsvarende bestemmelser, men i og med reservasjonen «dersom det er nødvendig for å oppfylle internasjonal overenskomst» er tatt med, kan bestemmelsen stå som allmenngyldig.

Til § 36 Tap av rekvireringsrett

Første ledd

Denne bestemmelsen er ny. Etter gjeldende veterinærlov, § 8, har en veterinær rett til å rekvirere de legemidlene som er nødvendige for utøving av vedkommendes virksomhet. Loven inneholder derimot ikke bestemmelser om sanksjoner ved misbruk av rekvireringsretten. Det foreslås derfor at det innføres adgang til å frata en veterinær eller fiskehelsebiolog rekvireringsretten, slik at retten til å utøve virksomheten som sådan kan beholdes uten, eller med begrenset, adgang til å rekvirere bestemte typer legemidler med f.eks. innhold av narkotika. Lignende forhold kan også tenkes for andre reseptbelagte legemidler.

Vilkåret for tilbakekall er at veterinæren eller fiskehelsebiologen misbruker rekvireringsretten. Det er ikke avgjørende om misbruket skjer i egen interesse. Også misbruk i andres interesse kan gi grunnlag for tilbakekall. Dersom departementet finner grunn til å vurdere tilbakekall av rekvireringsretten, kan det være aktuelt å reagere med en advarsel først. Men dette er ikke noe vilkår for å benytte aktuelle sanksjonsmidler.

Prosedyrene ved tilbakekall av rekvireringsrett bør for øvrig være de samme som for tilbakekall av autorisasjon. Et tilbakekall av rekvireringsrett bør kunne påklages. I henhold til § 64 i helsepersonelloven, kan rekvireringsretten suspenderes dersom det foreligger skjellig grunn til å anta at rekvireringsretten bør fratas en lege eller tannlege, jf. helsepersonelloven §§ 63 og 64.

Rekvireringsretten innebærer etter sin ordlyd og etter presisering i motivene til ovennevnte bestemmelser i dagens lov om helsepersonell, retten til å utstede resepter. En klinikkansatt veterinær ordinerer regelmessig medisin uten å rekvirere ved utstedelse av resepter. Det kan derfor være grunn til å presisere ordlyden i den bestemmelsen som gjelder tap av rekvireringsretten, slik at den også omfatter rekvirering og ordinering for de tilfeller det er snakk om rekvirering av legemidler med innhold av narkotika. På den måten unngås at det skapes tolkningstvil i tilfeller hvor veterinærer har tapt rekvireringsrett gjennom avkall eller tilbakekall. Tapet omfatter således også adgang til å ordinere og rekvirere legemidler med innhold av narkotika.

Annet ledd

I de tilfellene tapet av rekvireringsretten er gjort tidsbegrenset, kan departementet omgjøre dette hvis det er forsvarlig. Den som har mistet rekvireringsretten kan søke om å få den tilbake før tiden hvis forholdene har endret seg slik at det ikke lenger er grunnlag for å opprettholde den strenge reaksjonen vedkommende har fått.

Tredje ledd

Dersom en veterinær eller fiskehelsebiolog gir avkall på rekvireringsretten bør dette gjøres for en bestemt tid. Avkallet kan også gis for all framtid. Vedkommende bør ikke uten videre få retten tilbake når den fastsatte tid eller avtalte frist er omme, departementet må kunne ta opp spørsmålet om å inndra rekvireringsretten for en ytterligere periode dersom man mener det er uforsvarlig å la veterinæren ha retten.

Til § 37 Straff

Strafferammen i loven er tilsvarende nåværende veterinærlov. For overtredelse av § 18 som gjelder eneretten er strafferammen satt til inntil 6 måneder. Det er samme regel som nåværende lov om veterinærer har for tilsvarende overtredelser. Andre spesielle bestemmelser er ikke angitt i lovteksten som grunnlag for straff. De fleste bestemmelsene i loven er ikke av en slik art at de vil være aktuelle for straffereaksjoner. Bestemmelser som kan være aktuelle for en straffereaksjon er, unnlatelse i forhold til nødhjelpsbestemmelsen (§ 14), uriktig bruk av beskyttet tittel (§ 16), rekvirering av eventuelle legemidler som ikke tillates rekvirert til dyr (§ 17) og bruk av eventuelle forbudte undersøkelses- og behandlingsmetoder (§ 19). Det presiseres at denne oppregning ikke behøver å være uttømmende.

5.6 Til lovforslaget kapittel 6 om avsluttende bestemmelser

Til § 38 Ikrafttreden

Første ledd

Ikrafttredelsen er lagt til Kongen. Når loven trer i kraft, oppheves samtidig lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v.

Annet ledd

I annet ledd er det tatt forbehold om at bestemmelsen i loven som knytter seg til fiskehelsebiologers rekvirering av legemidler ikke vil tre i kraft før departementet bestemmer. Dette er nødvendig fordi denne bestemmelsen må samordnes med EUs regler. Fiskehelsebiologene kan ikke få rekvireringsrett før EUs regler ikke lenger er til hinder for dette.

Til § 39 Overgangsordninger

Bestemmelsene her skal sikre at regelverk og godkjenninger fortsatt har gyldighet selv om tidligere lov blir opphevet. Videre vil det kunne være behov for forskrifter i forbindelse med gjennomføringen av loven. I første rekke tenkes det på overgangsbestemmelser ved etablering av godkjenningsordninger.

Til § 40 Endringer i andre lover

Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern § 3

Inspeksjonsretten bør begrenses til distrikts- og fylkesveterinær. I eksisterende lov har «offentleg tilsett veterinær» inspeksjonsrett. Det kan ikke være behov for at alle offentlig ansatte veterinærer skal ha inspeksjonsrett. I praksis vil det være distriktsveterinærer og fylkesveterinærer som vil ha behov for å inspisere ut fra de arbeidsoppgaver de skal ivareta. Hvis de sentrale veterinærmyndigheter har behov for å undersøke dyrehold, vil de kunne be distriktsveterinæren eller fylkesveterinæren om å foreta inspeksjonen.

Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern § 7 første ledd

Første ledd endres slik at fiskehelsebiologer sidestilles med veterinærer i forhold til behandling av akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. Endringen er en følge av fiskehelsebiologenes rett til medisinsk behandling og bruk av bestemte metoder etter § 18 annet ledd i lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Det vil etter dette være samsvar mellom de to lovparagrafene.

Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern § 21 tredje ledd

Tredje ledd endres for å få riktig henvisning til ny lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og dermed endret paragrafhenvisning. Det er ingen annen endring i forhold til tidligere lov.