3 Overordnet prioritering
Behandling i utlandet omfatter undersøkelse og behandling som er gjennomført i utlandet etter initiativ fra pasienter, norske leger eller helsemyndigheter. Dette kan i prinsippet være alt fra det norske fagmiljøer vil kalle etablert behandling til udokumenterte eller sterkt omdiskuterte tilbud. Det omfatter også tjenester som enkelte utenlandske sentra tilbyr som «etablert behandling», men som norske fagmiljøer bare tilbyr i form av utprøvende behandlingsforsøk eller klassifiserer som eksperimentell behandling eller eksperimentell medisinsk forskning.
I høringsnotatet la departementet til grunn at det overordnede mål for norsk helsepolitikk er at landet i størst mulig grad skal være selvforsynt med helsetjenester, herunder sykehusbehandling. Utgangspunktet må derfor være at befolkningen i Norge er henvist til innenlandske behandlingstilbud, både hva angår kompetanse, kapasitet og prioritering.
Sykehusbehandling i utlandet finansiert over folketrygden skal derfor i utgangspunktet bare finne sted dersom relevant behandling ikke er bygget opp i Norge av kompetansemessige årsaker. Ved manglende kompetanse i Norge bør det generelt vurderes å utvikle kompetanse ved ett regionsykehus dersom behovet omfatter flere pasienter og sannsynligvis er økende. Avanserte behandlingstilbud skal ikke bygges opp på områder hvor behovet antas å være beskjedent med mindre dette skjer i samarbeid med andre land. Nordisk samarbeid bør vurderes der dette synes naturlig dersom omfanget er lite, og det ikke er aktuelt å bygge opp behandlingstilbud i Norge.
Behandling i utlandet på grunn av manglende kapasitet ved sykehus i Norge, eventuelt av budsjettmessige grunner, skal fortsatt ikke dekkes av folketrygden. Det vil være opp til fylkeskommunene eventuelt å finansiere kjøp av helsetjenester i utlandet som skyldes manglende kapasitet. Behandling i utlandet dekkes heller ikke fordi behandlingstilbudet i Norge er midlertidig opphørt av budsjettmessige grunner. Det vises til St prp nr 47 (1996-97) s. 2 om oppfølgningen av Stortingets vedtak om å bevilge 120 mill kr til en pasientbro til utlandet til pasienter som opplever brudd på ventetidsgarantien.
Behandling i utlandet må sees i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som til en hver tid vil bli lagt til grunn for behandling i Norge.
Statens helsesyn støtter departementets forslag
«om at sykehusbehandling i utlandet finansiert over folketrygden kun bør finne sted dersom relevant behandling i utlandet ikke er bygget opp i Norge av kompetansemmessige årsaker. Det bør således være et ubetinget krav at kompetanse på området ikke finnes her i landet før en pasient henvises til behandling i utlandet.»
Rikshospitalet vil advare
«mot offentlig finansiering av helsetilbud utenlands bygget på tro og håp for pasienter i en fortvilet situasjon. Dynamikken i den medisinske utvikling medfører at stadig nye, oftest meget kostbare og undertiden lovende behandlingstilbud kastes ut på markedet med stor publisitet og tiltrekningskraft for et stadig bedre informert publikum. Behandling i utlandet må sees i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som legges til grunn gjennom de prioriteringsvurderinger som Lønning II-utvalget utarbeider.»
Kommunenes Sentralforbund understreker
«departementets påpeking at et grunnleggende vilkår for utenlandsbehandling må være at det ikke finnes relevant behandling i Norge av kompetansemessige årsaker. Dernest er vi enig i at det må foreligge strenge krav til alvorlighet og vurdering av nytteverdi. Det må med andre ord dreie seg om svært spesielle saker. Det er viktig at nasjonale prioriteringer og føringer som gjelder for innenlands behandling følges nøye. Dette av hensyn til likebehandling.»
Ryggforeningen i Norge drøfter høringsnotatets grunnleggende vilkår for behandling i utlandet om at mangel på oppbygget kompetanse i Norge skal være hovedkriterium. Etter foreningens syn må
«den eneste rimelige tolkning av kompetansekriteriet være at støtte til kompetent behandling i utlandet bare kan gis hvis det ikke finnes dokumentert relevant kompetanse for undersøkelse og behandling i Norge som er organisert på en slik måte at den faktisk når frem til pasienten som trenger det i form av konkrete tilbud om behandling. Både Rikstrygdeverket og klagenemnda må få mulighet til å innhente uavhengige vurderinger av kvaliteten både på den norske og utenlandske kompetansen, eventuelt ved hjelp av konsulentbistand fra inn og utland.»
Departementet bemerker:
Det vises til generelle merknader til avsnitt 6 vedrørende kriterier for behandling i utlandet som finansieres etter folketrygdloven § 5-22.