8 Økonomiske og administrative konsekvenser

8.1

8.1.1 Utgifter til sykebehandling i utlandet

Antall søknader om bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet har økt de siste 10-15 årene. Dessverre er det ikke mulig å tallfeste dette nøyaktig fordi en rekke søknader tidligere ble behandlet ved de lokale trygdekontor, og dette er ikke registrert systematisk.

Siden 1994 har søknader om bidrag til behandling i utlandet vært behandlet av Rikstrygdeverket. I 1995 ble det fremmet 248 søknader hvorav 124 ble innvilget. I 1996 ble det fremmet 348 søknader hvorav 161 ble innvilget.

Det i 1995 ble behandlet 49 klagesaker hvorav klageren ble gitt medhold i 10 av sakene. Tilsvarende tall for 1996 var 77 klagesaker hvorav 5 ble omgjort.

Fylkeskommunenes utgifter til utenlandsbehandling utgjorde 9.4 mill kr i 1994, 4.1 mill kr i 1995 og 2.3 mill kr i 1996. Som det fremgår av tallene har fylkeskommunes forholdsvise andel av utgiftene vært synkende, bl.a. på grunn av større overgang til poliklinisk behandling i utenlandske sykehus.

I perioden 1992-96 var folketrygdens utgifter til utenlandsbehandling mellom 20 og 30 millioner kr. årlig. Rikstrygdeverket antar at utgiftene de nærmeste år ikke vil overstige 30 mill kr dersom de nåværende retningslinjer legges til grunn.

Det er imidlertid usikkert hvorvidt helsevesenets utgifter til behandling i utlandet som omfattes av folketrygdloven § 5-22 vil stige i årene fremover. Bedre allmennkunnskaper i befolkningen om nye muligheter for behandling i utlandet vil kunne medføre økning i utgiftene uten at det er mulig å tallfeste dette.

Den foreslåtte utvidelse av retningslinjene antas å ha beskjedne økonomiske konsekvenser. Det er ikke mulig å tallfeste disse. Behovet vil dessuten være avhengig av i hvilken grad det vil være mulig å bygge opp samarbeidsavtaler med andre land når det gjelder avanserte behandlingstilbud samt utprøvende behandlingsforsøk for særlige pasientgrupper som finansieres over kap 760, post 69.

Bidragsbevilgningen på trygdebudsjettet (kap 2790, post 70) er en rammebevilgning. I praksis behandles imidlertid bevilgningen på linje med de andre regelstyrte bevilgningene på budsjettet, dvs. som overslagsbevilgning. Rikstrygdeverket har overfor departementet pekt på at bidrag til sykebehandling i utlandet er vesensforskjellig fra de øvrige stønadsformål som det kan ytes bidrag til, og reist spørsmål om hvorvidt ordningen bør ha egen budsjettpost. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med budsjettarbeidet.

Kommunal- og arbeidsdepartementet mener at

«det kan synes merkelig at fylkeskommunene nå skal få et formelt finansieringsansvar for behandling i utlandet i de tilfeller hvor det er manglende kompetanse i Norge. Etter KADs oppfatning er det i første rekke staten som styrer utdanningen og bestemmer på hvilke områder det skal bygges opp kompetanse i Norge. Det kan i slike tilfeller også være vanskelig å fastsette pris på «innenlandsbehandlingen» som fylkeskommunen skal betale, når relevant behandling ikke er bygget opp i Norge.»

Telemark fylkeskommune peker på at fylkeskommunen kan ha grunn til en viss usikkerhet for hvor store de reelle kostnadene vil bli når betalingsplikten innføres, selv om de i utredningen står at fylkeskommunens andel vil være begrenset, og at den er gått ned de senere årene.

Vest-Agder fylkeskommune peker på

«at fylkeskommunens ansvar nå blir lovfestet, i tillegg til at muligheten for behandling i utlandet blir bedre kjent, kan gi økte utgifter for fylkeskommunen. En finner det nødvendig at økte utgifter for fylkeskommunen blir kompensert.»

Fylkeslegen i Akershus finner

«det naturlig at fylkeskommunen som har ansvaret for sykehustjenesten innenfor sitt geografiske område, bidrar når eget tilbud ikke strekker til.»

Fylkeslegen i Nordland reiser spørsmål hvorvidt

«Stortingets vedtak er tilfredsstillende imøtekommet ved at administrative prosedyrer legges til Rikstrygdeverket, mens det hovedsakelige økonomiske ansvaret legges til fylkeskommunen, altså en instans som i tilfelle ikke vil ha noen styringsmulighet i forhold til utgiftene, og hvor det heller ikke er lagt inn økonomisk kompensasjon».

Kommunenes Sentralforbund bemerker at

«innføring av betalingsplikt for utenlandsbehandling er en ny økonomisk forpliktelse for fylkeskommunene. En slik forpliktelse må sees i sammenheng med at fylkeskommunene har ansvar for at alle som har behov for spesialistbehandling i tråd med nasjonale prioriteringsprinsipper og innenfor vedtatt ressursramme. Det er KS sitt syn at en slik betalingsforpliktelse understreker behovet for klare og stramme kriterier og en håndtering av utenlandsbehandling som ikke kommer i strid med det økonomiske ansvarsprinsipp.»

Departementet vil følge med i kostnadsutviklingen framover, og vurdere konsekvensene for folketrygdens og fylkeskommunenes utgifter.

8.1.2 Styrking av Rikstrygdeverket

Ved utredning av det medisinsk faglige grunnlag for søknader om behandling i utlandet bør Rikstrygdeverket etter behov kunne innhente uttalelser fra andre miljøer i Norge enn det regionsykehus som har henvist pasienten i første hånd, eller fra universitetsmiljøer i andre land dersom det medisinske miljø i Norge er lite. Intensjonen er å sikre at den faglige basis norsk medisinsk ekspertise legger til grunn i den enkelte sak er oppdatert og i overensstemmelse med det faktagrunnlag som andre anerkjente fagmiljøer med presumptivt spesielt gode faglige kvalifikasjoner på det aktuelle felt bygger sine vurderinger på. Denne oppgaven må løses i et nært og løpende samarbeid mellom Rikstrygdeverket som faglig ansvarlig for saksområdet i folketrygdloven og Statens helsetilsyn som departementets medisinsk faglige organ.

Departementet ser det ønskelig at Statens helsetilsyn opprettholder ordningen med rådgivende faggrupper på spesielle felter. Faggruppene bør både utarbeide forslag til programmer med anbefalinger om prioritering av utprøvende behandlingsforsøk for spesielt fastsatte sykdomsgrupper, jfr St prp nr 1 (1996-97), gi anbefalinger om pasientgrupper hvor det er aktuelt å kjøpe behandling i utlandet for gruppen som helhet og gi råd om enkeltpasienter som faller utenfor disse programmer.

FFO støtter departementets syn

«om at ordningen med rådgivende faggrupper bør opprettholdes. Vi vil imidlertid understreke at siden faggruppene primært besitter medisinsk kompetanse, må departementet iverksette nødvendige tiltak som sikrer at hensynet til etiske og menneskelige aspekter inngår i beslutningsgrunnlaget.»

Ut fra merarbeidet med saksbehandlingen, for å sikre kortest mulig saksbehandlingstid samt for å imøtekomme Rikstrygdeverkets behov for en tverrfaglig rådgivningsgruppe, vil en tilfredsstillende administrasjon av ordningen medføre en tilleggsbevilgning på 1.3 mill kroner årlig.

8.1.3 Utgifter til klagenemnd for utenlandssaker

Med utgangspunkt i antatt saksmengde for klagenemnda for utenlandssaker, vil det være behov for en bevilgning på 1 million kroner årlig, inklusive opprettelse av to stillinger i sekretariat. Klagenemndas medlemmer avlønnes etter retningslinjene for utvalgsarbeid.

Sosial- og helsedepartementets rådgivende utvalg for behandling i utlandet vil bli nedlagt som følge av opprettelsen av klagenemnda. Midlene som i dag bevilges over departementets budsjett til dette utvalget vil i tillegg bli overført klagenemnda.

Departementet vil komme tilbake til budsjettmessige konsekvenser vedrørende Rikstrygdeverket og klagenemnda under den ordinære budsjettbehandlingen.

8.2 Administrative konsekvenser

8.2.1 Saksbehandlingsrutiner

I tråd med Stortingets understrekning i Inst S nr 165 om at denne type saker må få en rask behandling i alle organer, foreslo departementet i høringsnotatet at søknader om bidrag til behandling i utlandet sendes direkte til Rikstrygdeverket som har avgjørelsesmyndighet.

Vest-Agder fylkeskommune finner det hensiktsmessig

«å la søknader til behandling i utlandet sendes direkte til Rikstrygdeverket, uten forsendelse gjennom trygdekontorene. På denne måten unngå man unødig tidsspille, særlig tatt i betraktning at søkerens tilstand gjør det ønskelig med svært kort saksbehandlingstid. Det synes helt nødvendig at Rikstrygdeverket gir godkjenning før behandling starter, men det må være sikret at saken blir avgjort innen rimelig tid.»

8.2.2 Oppfølgning og evaluering

Statens helsetilsyn mener pasienter som reiser til utlandet for det offentliges regning må sikres oppfølgning i Norge etter utenlandsbehandlingen. Det er nærliggende at denne funksjonen ivaretas av henvisende regionsykehus.

Både Rikshospitalet, Oslo kommune og fylkeslegene i Nordland, Vestfold og Østfold drøfter behovet for evaluering av alle prosjekter hvor pasienter sendes til utlands til offentlig finansiert undersøkelse/behandling og evaluering av selve ordningen. Forslagene vil bli drøftet videre i departementet. Et problem er at det ofte kan ta lang tid før man er i stand til å avgjøre det endelige utfall av behandlingen. Det er heller ikke mulig å pålegge pasienter noen rapportplikt om utfallet av behandlingen. En slik ordning må eventuelt baseres på frivillighet gjennom et oppfølgningsansvar fra henvisende sykehus som rapporterer om resultatet.

8.2.3 Informasjon om ordningen

I høringsnotatet foreslo departementet at den institusjon som gir uttalelse/anbefaling vedrørende behandling i utlandet plikter å gi søkeren omfattende informasjon om hvilke konsekvenser behandlingen kan få for søkeren, eventuelt for barnet og familien.

Oslo kommune peker på at

«Det må selvsagt være slik at dersom pasienten ikke får anbefalingen, må institusjonen likevel sørge for at pasienten får saklig informasjon om behandlingen, eventuelt hjelp til andre informasjonskilder. Videre må pasienten informeres om at hun/har har krav på at det innhentes second opinion. Dersom second opinion gir pasienten medhold, tilligger informasjonsansvaret denne institusjonen. Byrådet forutsetter at RTVs informasjonsansvar omkring ordningen omfatter oppdatering mht. hvilke behandlingstilbud det til enhver foreligger innvilgende søknader i forhold til og ikke bare tilbud det over tid er blitt etablert en praksis i forhold til. Informasjonsansvaret bør ikke kun forholde seg til forespørsler.»