5 Internasjonalt samarbeid (konvensjonen kapittel IV)

5.1 Innledning

Departementet foreslår ikke lovendringer for å oppfylle kravene i kapittel IV. Spørsmålet om frysing av midler (artikkel 46 nr. 3 jf. 31 nr. 2) ble likevel tatt opp særskilt i høringsnotatet og er kommentert i punkt 4.14. I det følgende redegjøres kort for hvilke regelverk som dekker konvensjonsforpliktelsene om internasjonalt samarbeid.

Artikkel 43 fastsetter at statene skal samarbeide ved straffesaker i henhold til bestemmelsene i kapittel IV. Artikkel 44 legger til grunn at handlinger etter konvensjonen gir grunnlag for utlevering av lovbrytere. Artikkel 45 omhandler overføring av straffedømte. Artikkel 46 gir et omfattende regelverk for gjensidig bistand under etterforskning og rettslig behandling av forbrytelser som omfattes av konvensjonen. Departementet anser at utleveringsloven (lov 13. juni 1975 nr. 39), loven om overføring av domfelte (lov 20. juli 1991 nr. 67) og domstolloven § 46 og praktiseringen av disse regelsettene dekker forpliktelsene i artikkel 43 til 46.

Artikkel 47 oppfordrer statene til å overveie overføring av den rettslige behandlingen av saker som omfattes av konvensjonen til en annen stat, særlig hvor flere stater har jurisdiksjon. Artikkel 48 og 49 fastlegger at statene skal samarbeide på politi- og påtalenivå for å styrke effektiviteten i deres arbeid.

Som et eksempel på en avtale som skal bidra til at overføringer av rettsbehandling skjer i praksis, viser departementet til Eurojustsamarbeidet. I rådsbeslutningen 28. februar 2002 om opprettelsen av Eurojust artikkel 6 og 7 er overføring av etterforskning og rettsforfølgning regulert. Konvensjonen oppfordrer også statene til å inngå avtaler om felles etterforskningstiltak. Norske politi- og påtalemyndigheter deltar allerede i flere ulike internasjonale samarbeidsavtaler.

5.2 Frysing av midler (artikkel 46 nr. 3 jf. artikkel 31 nr. 2)

Artikkel 46 nr. 3 bokstav c og j forplikter konvensjonsstatene til på bestemte vilkår å fryse midler etter anmodning fra en fremmed stat. En tilsvarende bestemmelse om adgangen til å benytte tvangsmidler innenlands finnes i artikkel 31 nr. 2.

Etter norsk rett kan det besluttes heftelse for et bestemt beløp for å sikre for eksempel et krav om inndragning, jf. straffeprosessloven § 217. Departementet antok i høringsnotatet at heftelse vil være tilstrekkelig for å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen. Heftelse innebærer at det tas sikkerhet i den siktedes formuesgjenstander for et bestemt beløp. Det vil være tilstrekkelig for å sikre utenlandske staters krav, for eksempel på tilbakeføring av midler som stammer fra korrupsjon. Departementet pekte videre på at det ikke var noe behov for å utvide virkeområdet for reglene om båndlegging, jf. straffeprosessloven kapittel 15 b, slik at også dette tvangsmidlet kan benyttes i saker om korrupsjon. Båndlegging vil i utgangspunktet omfatte alle formuesgodene til den det gjelder, og således gå vesentlig lenger enn det konvensjonen krever.

Av høringsinstansene er det kun Advokatforeningen og Kommunenes sentralforbund som har kommentert dette spørsmålet. Begge stiller seg bak departementets vurdering av at reglene om heftelse dekker konvensjonsforpliktelsen.

Departementet foreslår etter dette ingen lovendringer for å dekke forpliktelsen i artikkel 46 nr. 3 jf. artikkel 31 nr. 2.

5.3 Særlige etterforskningsmetoder (artikkel 50)

Artikkel 50 omhandler ekstraordinære etterforskningsmetoder, blant annet teknisk sporing, avlytting, infiltrering og kontrollert levering.

Strafferammene i det enkelte straffebud har betydning for hvilke etterforskningsmetoder som kan brukes. Straffebudene som dekkes av konvensjonen (særlig korrupsjon og hvitvasking), har strafferammer som gjør at de fleste av etterforskningsmetodene i straffeprosessloven kan komme til anvendelse. Grov korrupsjon har en strafferamme på 10 år, og kan etterforskes ved hjelp av ethvert tvangsmiddel i straffeprosessloven. Simpel korrupsjon som utføres som et ledd i organisert kriminalitet, har en strafferamme på 6 år. Det betyr at for eksempel at teknisk sporing (straffeprosessloven § 202 b) og kontroll av kommunikasjonsanlegg (straffeprosessloven § 216 b) kan tas i bruk i slike saker, selv om korrupsjonen ikke er grov.

Infiltrasjon og andre provokasjonsliknende tiltak (for eksempel såkalt kontrollert levering) er i dag ikke lovfestet. Grensen for hva som er lovlig bruk av slike etterforskningsmetoder, følger i dag av rettspraksis og retningslinjer fra riksadvokaten. Justisdepartementet vil oppnevne et eget utvalg for å etterkontrollere lovgivningen om inngripende etterforskningsmetoder, og da vil også spørsmålet om lovfesting av infiltrasjon mv. bli tatt opp.