4 Opphevelse av forbudet mot privat innførsel

4.1 Gjeldende rett

Import av alkoholholdig drikk er regulert i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) § 2-1. Med alkoholholdig drikk menes drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, jf. alkoholloven § 1-3.

Lovens utgangspunkt er at import av alkoholholdig drikk er forbudt, men loven angir en del tilfeller der import likevel er tillatt. Alkoholholdig drikk kan innføres fra utlandet av den som driver engrossalg, har tilvirkningsbevilling, utvidet salgsbevilling etter alkoholloven § 3-1 tredje ledd eller utvidet skjenkebevilling etter alkoholloven § 4-2 tredje ledd, jf. § 2-1 første ledd, dvs. i næringsvirksomhet.

AS Vinmonopolet har i tillegg en begrenset adgang til å innføre alkoholdrikker uten bevilling for privatpersoner, jf. alkoholloven § 2-1 og forskrift 8. juni 2005 nr. 538 (alkoholforskriften) § 15-3. Vinmonopolet kan innføre alkoholholdig drikk for salg til person som har bestilt et produkt til personlig bruk, dvs. ikke til videresalg eller annen ervervsmessig bruk, når slikt produkt ikke finnes i AS Vinmonopolets produktutvalg. Adgangen til å innføre alkoholholdig drikk gjennom såkalt privatimport representerer et svært begrenset unntak fra den rendyrkede detaljmonopolstillingen AS Vinmonopolet har, og formålet med ordningen har vært å sikre forbrukerne tilgang til alle typer alkoholdrikker, også de som Vinmonopolet ikke selv kan tilby.

Privatpersoner kan i enkelte tilfeller innføre alkoholholdig drikk til personlig bruk (privatimport), jf. alkoholloven § 2-1 annet ledd. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det fastsatt at privatpersoner kan innføre alkoholholdig drikk som reisegods, flyttegods eller motta alkoholholdig drikk fra utlandet som gave eller arv på visse vilkår, jf. alkoholforskriften kapittel 15.

De nevnte unntakene fra forbudet mot privatimport av alkoholholdig drikk er uttømmende. En privatperson har ikke adgang til selv å initiere import av alkoholholdig drikk ved å få tilsendt varer som er bestilt direkte fra utlandet eller som er kjøpt inn under utenlandsreiser, og som den reisende ikke selv bringer med til Norge.

4.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget ble det foreslått å oppheve forbudet mot privat innførsel av alkoholholdig drikk. Bakgrunnen for at dette ble foreslått framgår foran i kapittel 2.1. Det ble foreslått endringer i alkoholloven § 2-1 annet ledd samt et nytt tredje ledd som fastslår at privatpersoner uten bevilling kan innføre alkoholholdig drikk til personlig bruk.

Når det gjelder det geografiske virkeområdet for lovendringen, ble det foreslått å åpne for innførsel fra utlandet generelt, selv om forholdet til EØS-avtalen var utgangspunktet for at opphevelse av forbudet ble vurdert. Det ble m.a.o. ikke foreslått kun å tillate privat innførsel fra land innenfor EØS-området slik som Sverige har lovfestet.

Da vin ikke er omfattet av EØS-avtalens bestemmelser om fritt varebytte, ville det uansett utfall av en vurdering av importforbudet opp mot EØS-avtalens bestemmelser om fritt varebytte, vært uproblematisk rettslig sett å opprettholde importforbudet for vin i Norge. Det ble likevel foreslått å åpne for privat import av vin på lik linje med de andre alkoholdrikkene.

Grunnen til at det ble foreslått en opphevelse av privatimportforbudet også for produkter som ikke omfattes av EØS-avtalens materielle og geografiske virkeområde, var at nye gode kontrollordninger og regelverk som skulle sikre betaling av avgifter, alderskontroll mv. av privatimporterte alkoholdrikker fra EØS-landene, ville redusere behovet for forbud mot privatimport av slike produkter fra andre land. Det ble også påpekt at det er en fordel å unngå et todelt system basert på hvilket land varen kommer fra og hvilken type alkoholholdig drikk som innføres, og i stedet ha et felles system for alle alkoholdrikker.

I og med at det ble foreslått at det generelt skulle bli tillatt for privatpersoner å innføre alkoholholdig drikk til personlig bruk, ble det også foreslått å oppheve unntaksbestemmelsene i alkoholforskriften §§ 15-1 og 15-2 om særlig tillatelse til å innføre alkoholholdig drikk som gave, arv, flytte- og reisegods. Dette vil innebære at det ikke lenger vil være nødvendig å søke om tillatelse til slik innførsel.

Alkoholloven gjelder innførsel til Norge, jf. alkoholloven § 1-2. Det er imidlertid særskilte regler for innførsel av alkoholholdig drikk til Svalbard. I og med at Svalbard ikke er omfattet av EØS-avtalen, ble det i høringsnotatet ikke ansett nødvendig å vurdere innførselsbestemmelsene til Svalbard i forhold til avtalen. Det ble derfor lagt til grunn at bestemmelsene som gjelder for Svalbard, jf. forskrift 11. desember 1998 nr. 1300, vil gjelde videre på samme måte som i dag.

4.3 Høringsinstansenes syn

På bakgrunn av EØS-avtalen og Rosengrensaken, og under forutsetning av at forbudet erstattes med et tilstrekkelig kontroll- og tilsynssystem, er det ingen høringsinstanser som har gått imot at det generelle forbudet mot privat innførsel av alkoholholdig drikk oppheves. Vinmonopolet påpeker imidlertid at opphevingen av forbudet representerer en uønsket endring av norsk alkoholpolitisk regulering som følge av EF-domstolens avgjørelse i Rosengrendommen, og at forskjeller i den norske og svenske ordningen kunne ført til en annen vurdering i forhold til EØS-avtalen enn den ESA la til grunn overfor norske myndigheter.

Norges Colonialgrossisters Forbund mener at det er bra at det åpnes for innførsel fra utlandet generelt også for vin.

Vin- og brennevinleverandørenes forening (VBF) mener at det etter EØS-avtalen må åpnes for privatimport, men anbefaler at forbudet mot privatimport bør opprettholdes for alkoholholdige drikker som ikke er omfattet av EØS-avtalens produktdekningsområde (hovedsakelig vin). VBF tror det primært er vin som vil være gjenstand for privatimport og påpeker at 80 prosent av Vinmonopolets omsetning er knyttet til vin. Begrunnelsen for VBF sitt synspunkt er å hindre en undergraving av vinmonopolordningen samt å sikre likeverdig konkurranse på det norske markedet mellom Vinmonopolet (som må levere til samme pris over hele landet) og utenlandske aktører.

Bryggeri- og drikkevareforeningen mener at norske bryggeriers konkurransesituasjon vil bli svekket som følge av opphevelsen av forbudet.

Små alkoholprodusenters forening mener lovforslaget vil gi en konkurransevridning i markedet der det vil være enda enklere å etablere produksjon av alkoholholdig drikk beregnet på det norske markedet i utlandet. Foreningen uttaler at de ønsker å bli likebehandlet med sine utenlandske konkurrenter og foreslår følgende:

«[...]at man inkluderer muligheten for fjernsalg av egne produkter fra produsenter med produksjonsbevilling. Det vil gjøre at vinmonopolet har fortsatt enerett på direkte salg, men at produsenter gis samme adgang til fjernsalg som produsenter i utlandet. Kontrollen med transport vil skje like strengt som fjernsalg fra utlandet.[...]»

4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med i høringsforslaget at forbudet mot privat innførsel av alkoholholdig drikk oppheves for alle typer alkoholholdige drikk, også vin, jf. lovforslaget § 2-1.

Departementet har ingen grunn til å tro at en opphevelse av privatimportforbudet vil få noen stor betydning for Vinmonopolets stilling. Vinmonopolet har høy legitimitet i befolkningen i dag. Selskapet har i tillegg godt vareutvalg, god tilgjengelighet og høyt kunnskapsnivå.

VBF kan nok ha rett i at det primært er vin som vil være gjenstand for privatimport, men departementet antar at omfanget av privatimportert vin uansett vil bli relativt lite bl.a. pga. kostnadene knyttet til dette. Vinmonopolet har gode innkjøpsordninger og lav avanse på produktene sine. I tillegg vil kjøper måtte betale fraktomkostninger ved egenimport. Så lenge norske avgifter skal betales, antas det at tilsvarende produkter ikke vil bli billigere, men ofte dyrere, ved å kjøpe dem et annet sted enn på Vinmonopolet. Å importere på egen hånd vil også kunne påføre kjøper en del administrative byrder (bl.a. knyttet til betaling av avgifter). I og med at privatimport i stor grad antas å bli både dyrere og mer tungvint, antas at Vinmonopolet fortsatt vil være hovedsalgskilden til private i Norge. Departementet antar at den alt overveiende delen av den alkoholsterke drikken som kjøpes av beboere i Norge fortsatt vil kjøpes på Vinmonopolet. Erfaringer fra Sverige og Finland tyder også på dette.

Ved å sikre at man har på plass krav og gode kontrollordninger som bl.a. sikrer at avgifter betales, at alkoholholdig drikk ikke utleveres til mindreårige og at privatimport ikke brukes til å dekke over næringsimport i strid med detaljsalgsmonopolet eller bevillingsordninger, antas konsekvensene av å oppheve forbudet som små.

Departementet mener at det ikke er aktuelt eller nødvendig å gjøre endringer i det innenlandske omsetningssystemet selv om det nå åpnes for privatimport, for eksempel som foreslått av Små alkoholprodusenters forening. Det vises til nærmere omtale av dette i kapittel 5.

Når det gjelder privat innførsel av alkoholholdige drikker som ikke kun kan selges på Vinmonopolet, for eksempel øl inneholdende t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol, antas innførsel av slike produkter ikke å bli omfattende etter den nye ordningen, bl.a. pga. avgifter og ikke minst fraktomkostninger (øl veier mye i forhold til verdien på produktet). Det kan ikke utelukkes noe økning av privatimport av øl i form av eget reisegods med eget kjøretøy, men det er vanskelig å si noe om dette før ordningen har virket en tid. Det må i vurderingen av muligheten for en økning også tas hensyn til at det allerede i dag er tillatt å innføre inntil 27 liter slik alkoholholdig drikk (mot avgiftsbetaling) og at det kan søkes Helsedirektoratet om innførsel ut over dette.