5 Hva som er privat innførsel

5.1 Innledning

Det EF-domstolen tok stilling til i Rosengrendommen (C-170/04), var om privatpersoner kunne forbys å innføre alkoholholdig drikk eller ikke. Domskonklusjonen punkt 2 har følgende ordlyd:

«En foranstaltning, der forbyder privatpersoner at indføre alkoholholdige drikkevarer, som den, der er fastsat i kapitel 4, § 2, stk. 1, i lov om alkoholholdige drikkevarer, udgør en kvantitativ indførelsesrestriktion i medfør af artikel 28 EF, selv om indehaveren af detailsalgsmonopolet i henhold til nævnte lov er forpligtet til at levere, og i givet fald, efter anmodning, at indføre de pågældende drikkevarer»

Privatinnførsel er innførsel foretatt av privatpersoner til personlig bruk i motsetning til næringsimport som er underlagt andre reguleringer. Ved en opphevelse av privatimportforbudet er det altså kun privatpersoners innførsel fra utlandet til personlig bruk det åpnes for. For å importere alkoholholdig drikk for salg eller ervervsmessig bruk, må man fortsatt ha bevilling eller være registrert som engroshandler, jf. alkoholloven § 2-1.

Det er for øvrig klart at detaljomsetningsmonopolet kan bestå i henhold til EØS-avtalen, jf. bl.a. EF-domstolens uttalelser i Franzen-saken (C-189/95). Rosengrendommen endrer ikke dette. Dommen innebærer ingen vurdering av monopolordningen utover at den fastslår (domskonklusjon 1) at det svenske forbudet mot at privatpersoner kan innføre alkoholholdig drikk ikke kunne betraktes som en regel om monopolets funksjon.

5.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget er det sterkt understreket at det kun er privatpersoners innførsel til personlig bruk det ble foreslått åpnet for. I høringsnotatet kapittel 4.5 uttales følgende:

«Opphevelse av forbudet mot privatimport medfører ingen endringer i detaljomsetningsmonopolet. Vinmonopolets enerett til salg av alkoholsterke drikker skal opprettholdes uendret dvs. at enhver form for deltagelse i salgsvirksomhet på norsk territorium av slike drikker fortsatt kun kan foretas av Vinmonopolet etter lovendringen. Det er kun direkte kjøp av alkoholholdig drikk fra aktører i utlandet som det nå åpnes for.»

Det ble i høringsnotatet lagt vekt på å beskrive hva som er å anse som privatimport (i motsetning til næringsimport og salg i strid med detaljsalgsmonopolordningen). Erfaringer fra privatimport i Finland og Sverige ble i denne sammenheng trukket fram og følgende uttales videre i høringsnotatet kapittel 4.5:

«Både i Finland og Sverige har næringsinteresser forsøkt å etablere tilbud som går ut på å bistå privatpersoner med å innføre alkoholdrikker, dvs. at de fungerer som mellommenn og i realiteten trer inn i salgsprosessen/-arrangementet. Kunden overlater i ulik grad bestilling, betaling, transport osv. til en innenlandsk aktør og forholder seg i hovedsak kun til dette mellomleddet. Dette er ikke i tråd med omsetningsmonopolet, og som det framgår av kapittel 3.2 har finske myndigheter klart presisert at denne typen aktivitet ikke er tillatt da det ikke er å anse som privatimport. [...]

Det kan ikke ses bort i fra at noen aktører vil ønske å etablere lignende ordninger som de som er forsøkt opprettet i Sverige og Finland også her i Norge. Det understrekes derfor at opphevelsen av det norske forbudet mot privatimport kun innebærer at privatpersoner på egen hånd kan importere alkoholholdig drikk og stå som importør både formelt og reelt. Enhver form for involvering i salgsarrangementet fra aktører i Norge vil være i strid med alkoholloven, som kun tillater salg av alkoholholdige drikker fra Vinmonopolet (alkoholsterke drikker) eller fra innehavere av salgsbevilling (øvrig alkoholholdig drikk). Det er ingen andre enn kjøper, salgsledd i utlandet og en uavhengig transportør, som ikke har noen interesse i salget, som kan involveres i salgs- og utleveringsprosessen.

Det kan være mange ulike måter å involvere seg i salgsprosessen på, både direkte og indirekte. Aktøren kan for eksempel ha en rolle som mellommann mellom kjøper og selger eller involvere seg i salgsarrangementet i form av samarbeidsavtaler med selger om felles levering av varer. Videre kan den profitten aktøren oppnår ved å delta i salgsarrangementet både være åpenbart økonomisk (bestillingsgebyr) og mer skjult for eksempel ved at det oppnås en konkurransefordel ved salg av andre varer når disse leveres ut sammen med den alkoholholdige drikken (bruke levering av alkoholdrikker som lokkemiddel for å øke annet salg). Det kan også være situasjoner hvor det ikke kan påvises noen fordelssituasjon for den norske aktøren, men hvor det likevel foreligger en involvering i salgsarrangementet. I det noen bidrar til salgsarrangementet i Norge, vil importen ikke lenger være å anse som privatimport. For at alkoholdrikken skal kunne sies å være kjøpt i utlandet, må både bestilling og betaling foretas av kjøper direkte til utenlandsk aktør og ikke via mellommenn i Norge.»

Det ble i høringsnotatet foreslått tatt inn en forskriftshjemmel i nytt tredje ledd i alkoholloven § 2-1 som gir mulighet for nærmere presiseringer av hva som er å anse som privat innførsel, dersom det skulle oppstå behov for slike presiseringer. Det ble påpekt at erfaringer fra Sverige og Finland viser at det kan oppstå situasjoner som kan tilsi at det fastsettes generelle presiseringer ut over alminnelige lovtolkningsvedtak i enkelttilfeller. Det ble imidlertid ikke foreslått noen forskriftsbestemmelser i høringen, da det i utgangspunktet burde være tilstrekkelig med lovens ordlyd som synliggjør at innførselen skal foretas av privatperson til personlig bruk.

For å hindre sammenblanding av transport og salg ble det også foreslått presisert noen krav om utleveringssted og utleverers uavhengighet i alkoholforskriften, jf. kapittel 8.3.

5.3 Høringsinstansenes syn

Vinmonopolet er glad for at det i høringsnotatet er lagt vekt på å klargjøre hva som er privatimport i relasjon til formidlingsvirksomhet og monopolordningen og uttaler videre:

«Vi er særlig opptatt av faren for at næringsdrivende aktører som er nærmere kunden enn utenlandsk selger involverer seg i bestillings- og utleveringsfunksjonen. Dette kan resultere i at norske forbrukere tilbys en annen form for tilgjengelighet til alkoholholdig drikk i Norge enn den monopolordningen representerer. I en slik situasjon vil økt tilgjengelighet bety mer for kunden enn økte kostnader.[...]

[...]

[...] I Sverige arbeides det fortsatt med å formulere begrensninger for adgangen til privatimport etter opphevingen av forbudet den 1. juli 2008. Vinmonopolet konstaterer at Helse- og omsorgsdepartementet synes å ha lagt erfaringene fra Sverige til grunn for viktige presiseringer av hva som er privatimport og hvor grensene for monopolets enerett går. Etter det vi kan se vil disse presiseringene og forslagene til kontrollsystem rundt utleveringen langt på vei avskjære muligheten til å utnytte systemet når det norske forbudet oppheves. Reklameforbudet vil også, så fremt det lar seg håndheve, ulovliggjøre markedsføring av alkoholholdig drikk fra nettsider som retter seg spesielt mot norske forbrukere.»

Toll- og avgiftsdirektoratet og Vinmonopolet uttaler spesifikt støtte til forslaget om en forskriftshjemmel som gir mulighet til å presisere nærmere hva som er å anse som privatimport, jf. lovforslaget § 2-1 tredje ledd.

Vinmonopolet understreker betydningen av å følge med på hvilke nettbaserte og andre tjenester som utvikler seg ved opphevingen av forbudet mot privatimport.

Toll- og avgiftsdirektoratet peker på at det er behov for en nærmere presisering av hva som er å anse som nødvendig dokumentasjon for å legitimere at innførselen er til privat bruk.

Norges Colonialgrossisters Forbund mener man kunne vurdere å oppheve bestemmelsen om at det kun er salgsledd i utlandet, kjøper i Norge og en uavhengig transportør/utleverer som kan være involvert i salgs- og utleveringsprosessen dersom dette ville medføre vesentlig forenkling for forbrukerne.

5.4 Departementets vurdering

Departementet vil understreke at opphevelse av forbudet mot privatimport ikke skal medføre noen endringer i detaljomsetningsmonopolet og viser til det som er uttalt om dette i høringsnotatet, se kapittel 5.2. Det er etter departementets syn viktig å hindre at andre aktører (enn en ren transportør) trer inn i salgs- og utleveringsprosessen da dette, som Vinmonopolet påpeker, kan resultere i at norske forbrukere tilbys en annen form for tilgjengelighet til alkoholholdig drikk i Norge enn den monopolordningen representerer.

At den private selv tar hånd om kjøpet i forhold til selger og ikke bistås av andre aktører i Norge, er et viktig premiss for å anse innførselen som privat innførsel. I Sverige hvor bevaring av detaljsalgsmonopolet, som i Norge, anses for et helt sentralt virkemiddel i alkoholpolitikken, er det nå foreslått tiltak for å hindre involvering fra andre i strid med monopolordningen, se kapittel 3.1.

Det vises også til kapittel 8.3 hvor forslag til nærmere krav til utleverere, nettopp for å hindre sammenblanding av selger- og transportørrollen, er beskrevet.

Det bør i utgangspunktet være klart nok hva som menes med privat innførsel (innførsel av privatpersoner til personlig bruk), men etter hvert som ordningen tas i bruk kan det vise seg behov for å presisere nærmere krav, for eksempel for å unngå omgåelser av ordningen eller for å gjøre det klarere for brukerne av regelverket hva som kreves. Departementet foreslår at det i tråd med høringsforslaget innføres en forskriftshjemmel i § 2-1 tredje ledd annet punktum som gir hjemmel for å fastsette nærmere bestemmelser om hvilke krav som skal være oppfylt for at innførselen skal anses å være privat innførsel.

Hva som er tilstrekkelig dokumentasjon for å godtgjøre at den innførte alkoholholdige drikken er til privat bruk, jf. Toll- og avgiftsdirektoratets uttalelse, vil kunne variere og bero på en konkret vurdering i den enkelte situasjon. Det legges opp til at det i samarbeid med Helsedirektoratet og toll- og avgiftsetaten vurderes om det er hensiktsmessig med en nærmere presisering av dokumentasjonskravene for eksempel i alkoholforskriften eller i retningslinjer.