3 Eksisterende biobanker og befolkningsundersøkelser

3.1 Innledning

Det finnes i Norge i dag et stort antall samlinger av humant biologisk materiale, og majoriteten av disse biobankene er å finne innenfor det offentlige helsevesenet. Utviklingen innenfor genteknologien har ført til at tidligere innsamlet materiale har fått ny aktualitet, bl.a. fordi det nå er mulig å hente ut genetiske opplysninger fra vevsprøver til bruk i forskningssammenheng.

Biobankutvalget kategoriserer biobankene etter anvendelsesmulighet eller formål, og skiller mellom diagnostiske biobanker, behandlingsbiobanker og forskningsbiobanker. Selv om disse ulike kategoriene av biobanker inneholder samlinger av biologisk materiale som i hovedsak brukes til et bestemt formål, kan materialet fra en type biobank også brukes til andre formål.

3.2 Diagnostiske biobanker

Diagnostiske biobanker inneholder materiale som er innhentet i forbindelse med undersøkelse og/eller behandling av en konkret pasient. Videre oppbevaring og bruk av materialet har også dette som et hovedformål. I tillegg brukes diagnostiske biobanker til å stille ny diagnose, korrigere en diagnose, eller undersøke effekten av behandling, og til kvalitetssikring og metodeforbedring.

Fra 1930-årene har alt diagnostisk materiale blitt systematisk arkivert. Det består av de opprinnelige vevsprøver og av bøker med remisser fra hver enkelt pasient, hvor preparatet er beskrevet og diagnosene stilt i tillegg til at det blir gitt kortfattede kliniske opplysninger. Fra 1980-årene har datasystemer i stor grad overtatt denne delen av arkivet. Patologien har alltid hatt en viktig rolle som klinisk støttefunksjon, både for å stille diagnoser og karakterisere og forutsi forløpet av sykdommer. Denne funksjonen har nå et økende potensiale på grunn av nye metoder som er utviklet. De siste 10 årene er det i økende grad blitt mulig å gjøre immunhistokjemiske analyser på mikroskopiske snitt, og i dag anvendes rutinemessig mange hundre ulike antistoffer til å påvise forskjellige vevskomponenter. Vi står nå overfor en tilsvarende utvikling når det gjelder genanalyser.

De aller største samlingene av humant biologisk materiale finner vi ved de patologiske laboratoriene. Det er i alt 26 forskjellige laboratorier i Norge, hvorav 3 er private og de andre er knyttet til offentlige sykehus. Systematisk lagring av mikroskopiske snitt og parafinblokker ble startet på Rikshospitalet i 1926, og ved det private Laboratorium for patologi som utgikk fra Rikshospitalet i 1932. Gades institutt i Bergen begynte å lagre snitt i 1929 og parafinblokker fra 1931, Det norske Radiumhospital i 1937, Regionsykehuset i Trondheim i 1939, Ullevål sykehus i 1940 og ved Regionsykehuset i Tromsø i 1972.

Fra 1970-årene skjedde det en betydelig utbygging av patologiske laboratorier ved sentralsykehusene, og omtrent samtidig ble cellediagnostikk startet opp med celleprøver direkte på glass. Slike celleprøver er i hovedsak underlivsprøver fra kvinner og celler fra oppspytt fra lungene. Når det gjelder vevsprøver som blir støpt inn i parafin, skåret og farget til mikroskopiske snitt, er disse tatt fra alle deler av kroppen både hos levende pasienter og fra obduksjoner av døde. Prøvene blir oppbevart for ettertiden, med unntak av normale celleprøver som en del laboratorier har kastet etter en viss tid.

Det tas ca. 340 000 vevsprøver (biopsier) og ca. 530 000 celleprøver (cytologiske prøver) hvert år. På grunn av rutinekontroller og masseundersøkelser fins det i dag lagret celleprøver fra praktisk talt hele den voksne kvinnelige befolkning i Norge. Grovt sett kan vi si at i løpet av en tiårsperiode vil det bli tatt minst en prøve av de aller fleste personer i Norge, og dette blir oppbevart for ettertiden. På grunnlag av en rundspørring til alle de patologiske laboratoriene i Norge, har biobankutvalget gjort et anslag over hvor mange prøver som er oppbevart per 1. januar 2000. Antall parafinblokker (altså vevsprøver) er nærmere 19 millioner, og de tilsvarende mikroskopiske snittene er nærmere 12 millioner. Dette representerer prøver fra i alt 5,2 millioner pasienter over en 70 års periode. Tilsvarende er det lagret omtrent samme antall celleprøver, slik at vi kommer opp i drøyt 10 millioner pasienter over 4 til 5 generasjoner. Alt dette er rimelig godt arkivert sammen med diagnosekartotek og journal med beskrivelse av funnene. Prøvene representerer alle tenkelige sykdommer i samtlige organer i kroppen, alle aldersklasser fra fostre og nyfødte til pasienter på godt over 100 år, og normalt vev og celler fra alle organer.

Flere laboratorier tar imot ferskt vevsmateriale til analyse, blant annet immunologiske undersøkelser og spesielle forskningsformål, men dette tallet er forholdsvis lite. Den største samlingen er på Rettsmedisinsk institutt i Oslo, som oppgir å ha ca. 100 000 frosne prøver, mens de andre laboratoriene har lagret omtrent 25 000 prøver til sammen. Rettsmedisinsk institutt har også prøvemateriale som er tatt ut for rettsgenetisk undersøkelse med hjemmel i barneloven og straffeprosessloven.

Biokjemiske analyser gjennomføres på blodprøver ved undersøkelse, diagnostikk og behandling. Det tas et høyt antall slike blodprøver årlig ved sykehus, primærlege og laboratorier. Disse blodprøvene, eller produkter fra blodprøvene, vil også finnes i diagnostiske biobanker. Omfanget av denne typen materiale er imidlertid vesentlig mindre enn vevsprøvene som er omtalt ovenfor, fordi blodprøver i stor grad destrueres etter at nødvendige analyser er gjennomført.

Den såkalte nyfødtscreeningen vil bidra til at det bygges opp en annen spesiell form for diagnostisk biobank. I Norge har alle foreldre rett til å få sitt nyfødte barns blod testet for fenylketonuri (Føllings sykdom) og hypothyreose. Skriftlig informasjon om blodprøvene er tilgjengelig på fødeinstitusjonen. Det kreves ikke skriftlig samtykke. Oppslutningen om screeningprogrammet er nesten 100 %. Det betyr at det hvert år analyseres prøver fra ca. 60 000 barn, og det oppdages årlig ca. 4 barn med fenylketonuri og 15-20 barn med hypothyreose. Kapillærblodprøve tas i 4. levedøgn og sendes til Pediatrisk forskningsinstitutt på Rikshospitalet der analysene blir utført. Blodprøvene blir avidentifisert før de sendes slik at laboratoriet bare benytter et screeningnummer ved analyse og tilbakemelding til fødeinstitusjonen. Blodprøvene kastes etter maksimalt 6 måneder. I løpet av 2002/2003 vil imidlertid blodprøvene bli tatt og sendt på filterpapir. Dette gir mulighet for å oppbevare filterpapirprøvene i lang tid, og prøvene vil være velegnet til forskning. Hvis prøvene skal brukes til forskning, vil foreldrene få informasjon om forskningsprosjektet og at det vil bli innhentet skriftlig samtykke til bruk av det biologiske materialet. Filterpapirprøver fra hele årskull vil kunne oppbevares og være utgangspunkt for omfattende forskningsprosjekter. Hvis alt tilsendt prøvemateriale blir oppbevart, vil prøver fra nesten hele den norske befolkning etter hvert være samlet i regi av Pediatrisk forskningsinstitutt på Rikshospitalet.

3.3 Behandlingsbiobanker

Behandlingsbiobanker er samlinger av humant biologisk materiale som skal brukes til behandling av en konkret pasient eller en nærmere angitt pasientgruppe. Det finnes en rekke ulike typer behandlingsbiobanker, og det som kjennetegner dem er at det er vevet selv som er behandlingen.

Blodbankene er kanskje det mest kjente og typiske eksempel på behandlingsbiobanker. Blodtransfusjon har i Norge vært brukt i praktisk medisin siden midten av 1920-årene. Blodbankene kjennetegnes ved at den enkelte blodgiver «donerer» sitt blod til banken, som deretter oppbevarer blodet til det er behov for å bruke det i behandling av andre pasienter. Blodgiveren fyller ut et skjema ved hver givning og underskriver dette. Underskriften er en samtykkeerklæring for å gi blod til behandling av pasienter. Noe blod blir tappet til tekniske formål (brukes i dyrkningsmedium for bakterier, til interne kvalitetskontroller etc.) og noe blir tappet til forskningsformål. I slike tilfeller gir giveren et særskilt samtykke til forskning.

Det finnes 65 blodbanker i Norge, og alle er knyttet til sykehus i offentlig regi. Blod og blodprodukter er definert som legemidler. Blodbankene lager blodprodukter som brukes lokalt, og plasma som er et råstoff for videre bearbeidelse av legemiddelindustrien. Blodbankenes virksomhet er regulert av Retningslinjer for GMP (Good Manufacturing Practice) i blodbanker og Retningslinjer for transfusjonstjenesten i Norge (Statens helsetilsyn). Statens helsetilsyn inspiserer blodbankene og utsteder tilvirkertillatelse. Det tappes knapt 200 000 enheter blod i Norge hvert år, og det er et mål at helsetjenesten skal være selvforsynt med blodprodukter.

Organbanker er en kategori behandlingsbiobanker som består av samlinger av organer eller vev til bruk ved transplantasjon. Teknisk sett er det her ikke snakk om å oppbevare organene, men det skjer oppbevaring av vev som brukes i transplantasjon. Rikshospitalet er det eneste sykehuset i Norge som utfører transplantasjoner av hjerte, lunger, nyrer, lever og bukspyttkjertler, og av stamceller (benmarg) fra frisk giver til pasient (såkalt allogen transplantasjon). Organer til transplantasjon blir hentet på 27 godkjente sykehus rundt om i landet. De pårørende blir alltid spurt om samtykke før donasjon. I år 2000 ble det til sammen utført 277 organtransplantasjoner og 48 allogene benmargstransplantasjoner. Av organtransplantasjonene var 206 nyretransplantasjoner, 25 hjerte-, 2 hjerte- og lunge-, 13 lunge-, 30 lever- og 8 bukspyttkjerteltransplantasjoner. Antallet nyretransplantasjoner var det høyeste noensinne. Ved utgangen av år 2000 sto 220 personer på venteliste for transplantasjoner, og av disse ventet 177 på nyrer. Ved omtrent 40 prosent av nyretransplantasjonene hentes organet fra en levende giver.

Ved landets regionsykehus gjøres stamcelletransplantasjoner (pasienten gir celler til seg selv), brusktransplantasjoner, hudtransplantasjoner, hornhinnetransplantasjoner og bentransplantasjoner.

Stamcellebankeneved universitetssykehusenes blodbanker og ved Det Norske Radiumhospital består av produkter som inneholder blodstamceller. Stamceller kjennetegnes ved at de i varierende grad kan gi opphav til ulike typer celler. Produktene høstes enten fra pasienten til eget bruk, eller fra frisk giver til en helt bestemt pasient. Det høstes ofte flere stamceller enn det blir brukt, og frosne stamcelleprodukter kan oppbevares nærmest på ubestemt tid. Cellene kan bare brukes i behandling av den personen de er bestemt for. Stamcellene har stor verdi i forsknings- og utviklingsarbeid. I dag brukes stamceller fra blodet til å gjenopprette benmargsfunksjonen etter høydose cellegiftbehandling av kreftpasienter. Cellene kan komme fra en vevsforlikelig frisk giver eller fra pasienten selv. Annen medisinsk bruk av stamceller er under utvikling og i framtiden kan kanskje alle typer organsvikt behandles med celler som er utviklet fra friske stamceller. Det er grunn til å tro at bruken av stamceller vil øke både i forskning og behandling. Dette vil kunne få stor betydning for behandling av en rekke sykdommer. Bruk av stamceller i behandling vil medføre et behov for å opprette stamcellebanker, og slike behandlingsbanker kan ha to former: For det første slik at hvert enkelt individ har sitt eget «innskudd» av egne stamceller. Tanken er da at man ved sykdom skal kunne bruke disse stamcellene til å dyrke frem erstatningsceller for skadede eller ødelagte celler. Den andre formen for stamcellebank, kan være en bank med et stort antall ulike stamceller. Her ser man for seg at den enkelte pasient ved sykdom skal kunne henvende seg til banken for å få stamceller som er mest mulig vevsforlikelige.

Andre aktuelle behandlingsbiobanker er homograft-, bruskcelle- og beinbanker, sædbanker og banker med befruktede egg, og samlinger av fostervev. I følge biobankutvalget er det grunn til å tro at praksisen med informasjon og samtykke fra pasienten om videre oppbevaring og bruk varierer når det gjelder bruskcelle- og beinbanker. Biobanker med befruktede egg og sædceller som benyttes i forbindelse med kunstig befruktning er regulert av bioteknologiloven. Det er fastsatt klare regler både når det gjelder innhenting, oppbevaring og bruk av egg- og sædceller. Likeledes gir transplantasjonsloven regler for innhenting, oppbevaring og bruk av fostervev.

3.4 Forskningsbiobanker

Forskningsbiobanker er samlinger av humant biologisk materiale som brukes til forskning. Dette gjelder enten materialet er samlet inn direkte til forskning, eller fra eksisterende samlinger i diagnostiske biobanker eller behandlingsbiobanker. Etter forslaget i denne proposisjonen er også opplysninger som kan utledes ved analyse av dette materialet del av en forskningsbiobank.

I Norge finnes det et stort antall forskningsbiobanker. De kan være opprettet i forbindelse med forskning på en spesifikk sykdom, et stort antall sykdommer, eller i forbindelse med forskning på biologiske prosesser generelt. Forskningsprosjektene, og dermed indirekte innhenting, oppbevaring og bruk av materialet i biobankene, er tilrådd av en regional komité for medisinsk forskningsetikk. Utover Datatilsynets godkjenning (konsesjon) av behandlingen av personopplysningene, finnes det ingen særskilt godkjenningsordning for forskningsbiobankene. Noen totaloversikt over antall prøver i slike biobanker i Norge finnes ikke, men det er snakk om et betydelig antall.

Forskningsbiobanker som brukes til klinisk forskning og grunnforskning finnes ved forskningsinstitutter, avdelinger og laboratorier ved universitetene, og ved norske sykehus og forskningssentre i tilknytning til kliniske legemiddelutprøvinger. Sistnevnte er gjerne internasjonale og vil ofte være lokalisert i andre land enn Norge.

En stor biobank som det er spesielt aktuelt å nevne er Janusbanken som ble opprettet i 1973. Navnet symboliserer mulighetene for både prospektive og retrospektive studier med utgangspunkt i blodprøver (serum) fra personer der noen senere utvikler kreft. Janusbanken inneholder 600 000 serumprøver fra ca. 300 000 norske givere. Ingen av dem hadde fått påvist kreft da prøven ble tatt. Siden 1973 og frem til 1997 har omkring 18 000 av deltagerne utviklet ulike former for kreft. Nedfrosset blodserum fra unge og gamle deltagere, samlet inn opptil 20 år før kreftdiagnose ble stilt, er dermed tilgjengelig for kreftforskning. Prøvene er hentet fra blodgivere og fra helseundersøkelser i de fleste fylkene i Norge. Den Norske Kreftforening eier Janusbanken, og den styres av en komité som består av to representanter fra Den Norske Kreftforening og fem representanter fra ulike forskningsmiljøer, blant annet Kreftregisteret og Nasjonalt folkehelseinstitutt. Janusbanken har konsesjon for å opprette personregister for innsamlede serumprøver, og det er Kreftregisteret som fører personregisteret.

Hovedformålet med Janusprosjektet er å søke i dette omfattende materialet etter kjemiske, biokjemiske, immunologiske eller andre forandringer som kan bidra til å påvise utvikling av kreft på et tidlig stadium, eller som kan utgjøre indikasjoner på forhøyet risiko for bestemte krefttyper. Januskomitéen ønsker at det omfattende materialet utnyttes maksimalt i forskning om kreft. Alle blod-donorer i Janusprosjektet gis et identifikasjonsnummer som automatisk kobles til Kreftregisterets datafil. Kreftregisteret har siden 1951 registrert alle nye tilfeller av kreft i Norge. Koblingen mellom en stor biobank og den informasjon som er tilgjengelig via Kreftregisteret, gjør forskningsmulighetene svært gode. Janusbanken kan også benyttes for andre forskningsformål enn kreft, for eksempel undersøkelse knyttet til forurensningsproblematikk, kosthold og annet. Det er imidlertid kreftforskningen som dominerer foreløpig.

3.5 Spesielt om befolkningsundersøkelser

Flere store befolkningsundersøkelser i Norge har opprettet biobanker. I de fleste studiene er materialet samlet inn til rene forskningsformål. Interessen for denne typen samlinger med humant biologisk materiale øker fordi dette er studier av store befolkningsgrupper som kan gi kunnskap om hvordan gener leder til sykdom. Målet er å forstå samspillet mellom gener og miljø, identifisere nye angrepspunkter for medikamenter, og utvikle bedre diagnostiske metoder og behandling.

Befolkningsstudier der man følger en gruppe mennesker over tid for å finne ut hvem som utvikler sykdom og hvem som forblir syke, er avgjørende for å få klarhet i årsaksforholdene. Epidemiologiske studier brukes til å studere sammenhengen mellom risikofaktorer og sykdom i hele befolkningen, og kan pga. størrelsen bidra med et stort antall pasienter innen hver sykdomskategori. For å komme videre i kartleggingen av forholdet mellom gener og sykdom, er det nødvendig med studier som omfatter store grupper av mennesker. Et problem i befolkningsstudier er imidlertid at en ofte ikke er i stand til å skille mellom genetisk disponerte og genetisk beskyttede individer. Dette svekker mulighetene for å finne ut hvilke miljøfaktorer som spiller en rolle for sykdommen man studerer. Kunnskap om genetiske disposisjoner vil gi helt nye muligheter for å identifisere og studere spesifikke miljøfaktorer, og å skille mellom genetiske og miljømessige årsaker til sykdom. Samlinger av biologisk materiale er en viktig kilde til studier av genetisk disposisjon.

I løpet av de siste fem årene er det tatt initiativ til å opprette flere store biobanker og helsedatabaser med tanke på å gjennomføre genetiske befolkningsstudier i andre land. Biobanker med mulighet for genetiske analyser er en sentral del av alle disse studiene. Organisering og finansiering av prosjektene er dels offentlig og dels privat.

Genetiske befolkningsstudier berører viktige problemstillinger omkring forholdet mellom offentlig og privat organisering og finansiering, informert samtykke, rettigheter og kommersialisering av forskningsresultater.

3.6 Viktige befolkningsundersøkelser

De viktigste befolknigsstudiene i Norge som inkluderer samlinger av humant biologisk materiale, er de regionale helseundersøkelsene under Cohort of Norway-paraplyen og Mor og barn undersøkelsen.

3.6.1 Cohort of Norway (CONOR)

I 1994 startet prosjektet Cohort of Norway (CONOR) innsamling av helse- og personopplysninger og biologisk materiale. CONOR er et samarbeid mellom de samfunnsmedisinske forskningsmiljøene i Norge, og skal etter planen omfatte ca. 200 000 personer. CONOR består av de regionale helseundersøkelsene i Tromsø (Tromsø IV), Nord-Trøndelag (HUNT), Hordaland (HUSK), Oslo (HUBRO) og Oppland og Hedmark (OPPHED). For hver av de regionale helseundersøkelsene er det opprettet en biobank som består av serum og fullblod. Det er enighet mellom de involverte i CONOR-prosjektet om at en viss andel av det innsamlede blodet fra samtlige undersøkelser skal reserveres CONOR.

I sammenheng med CONOR-samarbeidet er det laget en egen beskrivelse for hvordan, hvilke mengder og hvor det biologiske materialet er frosset ned. Som hovedregel er det innsamlet ca 7,5 ml blod fra hver deltager, hvorav 2,5 ml er reservert for CONOR. CONOR-andelen skal brukes til prosjekter som benytter seg av materiale fra mer enn en kilde i CONOR. Det resterende materialet kan brukes til lokale prosjekter. Uavhengig av om blodet skal brukes lokalt eller i CONOR, må konsesjonsinnehaveren (databehandlingsansvarlig) godkjenne bruken. Samarbeidet mellom de ulike helseundersøkelsene ledes av en styringsgruppe som er utnevnt av Helsedepartementet.

Felles for de ulike delprosjekter er at det samles inn helse- og personopplysninger fra deltagerne, samt blodprøver som fryses ned med tanke på fremtidige forskningsformål. Det biologiske materialet koblet opp mot de innsamlede helse- og personopplysningene, eventuelt også koblet opp mot andre helseregistre eller andre registre, er attraktivt både for forskere og næringsliv. Det er foreløpig ikke innhentet samtykke til å utføre genetiske undersøkelser ved hjelp av blodprøvene i CONOR.

3.6.2 Mor og barn undersøkelsen

Prosjektet «Den norske mor og barn undersøkelsen» ble vedtatt igangsatt i 1998 og drives av Nasjonalt folkehelseinstitutt. Undersøkelsen er en studie av årsaker til sykdom hos mor og barn. Idéen er at 100 000 gravide skal rekrutteres i løpet av en 4-års periode, og at det skal tas en blodprøve i svangerskapet og en etter fødselen. Prosjektet rekrutterer nå i tillegg fedre, og regner med å samle blodprøver og helseopplysninger fra omtrent 80 000 fedre. Ved fødselen samles navle-veneblod fra barnet. Ved hjelp av spørreskjema til mor og far samles det inn opplysninger om symptomer og plager, medikamentbruk, kosthold, rusmiddelbruk og andre livsstilsfaktorer, yrke, fritidsaktiviteter og sosiale faktorer. Blodprøvene (fullblod og plasma) fryses så ned, og skal utgjøre en kilde til forskning de neste 100 år med tanke på å finne årsaker til sykdom hos barn og voksne. Det er planlagt omtrent 100 ulike delprosjekter i tilknytning til Mor og barn undersøkelsen.

3.6.3 Forholdet til helseregistrene

Biobanker kan spille en vesentlig rolle for å komme videre i arbeidet med å finne årsaker til komplekse lidelser. Sammen med data fra befolkningsbaserte helseundersøkelser og fra helseregistrene, kan materialet i biobankene bli et viktig hjelpemiddel i slik forskning. Medisinsk fødselsregister samler opplysninger om alle fødsler i Norge, Dødsårsaksregisteret registrerer alle dødsfall med dødsårsak, og Kreftregisteret fører oversikt over alle tilfeller av kreft. I tillegg kommer opplysninger fra Folkeregisteret som gir mulighet for å se på slektskap, data fra andre sykdomsregistre, befolkningsundersøkelser og undersøkelser om miljøfaktorer. Til sammen utgjør disse kildene til kunnskap en stor mulighet for å utvikle forskning om samspillet mellom gener og miljø.

3.7 Fremtidig utnyttelse av norske biobanker

Norske biobanker og helseregistre inneholder en viktig ressurs som kan brukes til forskning av stor medisinsk betydning. Norge har et pålitelig folkeregister, en rekke helseregistre og flere befolkningsundersøkelser som gjør det mulig å forske på årsaker til sykdom. Dette er forskning som kan gjøre det mulig å utvikle nye behandlingstilbud for sykdomstilstander vi i dag ikke har god nok behandling for.

Biobankutvalget viser til at medisinsk forskning er meget kostnads- og kompetansekrevende, og at det derfor er nødvendig med nye samarbeidsformer mellom offentlige myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Kommersielle aktører viser interesse for helseundersøkelser som inkluderer samlinger av biologisk materiale fordi dette materialet gir muligheter for forskning av både medisinsk og kommersiell betydning. Det er derfor viktig at sentrale helsemyndigheter styrer utviklingen for å sikre at materialet utnyttes til prioritert forskning og at bruken er etisk forsvarlig. Departementet ønsker gjennom forslaget til ny biobanklov å sikre innholdet i norske biobanker, samtidig som en legger til rette for å utnytte materialet til fordel for det norske samfunnet innenfor etisk forsvarlige rammer.

Gjennom omorganiseringen i den sentrale sosial- og helseforvaltningen ble ansvaret for sentrale helse- og sykdomsregistre samlet i Nasjonalt folkehelseinstitutt. Dette gjelder Dødsårsaksregisteret, Medisinsk fødselsregister, Tuberkuloseregisteret, Meldingssystemet for smittsomme sykdommer og SYSVAK. Nasjonalt folkehelseinstitutt fikk samtidig databehandlingsansvaret for de store helseundersøkelsene under CONOR-paraplyen. Omorganiseringen er gjennom dette med på å legge til rette for en bedre utnyttelse av helseregistrene og befolkningsundersøkelsene til forskning som er viktig for å forstå årsakene til sykdom. Helsedepartementet vil i samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt utforme en strategi for å sikre bedre tilrettelegging, tilgjengelighet og utnyttelse av de store data- og biobankmaterialene som foreligger.

Regjeringen vil i løpet av 2002 legge fram en stortingsmelding med ny strategi for bedre folkehelse. I denne sammenhengen vil det bli vurdert hvordan biobanker og befolkningsundersøkelser kan brukes for å bedre kunnskapsgrunnlaget om utbredelse av og årsaker til sykdom i befolkningen.