2 Bakgrunnen for endringsforslaget

2.1 Generelt om svangerskapspenger

Svangerskapspenger ytes til friske gravide kvinner som må slutte i arbeid på grunn av at arbeidsmiljøet kan være skadelig for fosteret.

Rett til svangerskapspenger ble innført ved lov 11. desember 1987 nr. 74 (jf. Ot. prp. nr. 5 (1987-88)) i form av utvidet rett til fødselspenger for kvinner i risikofylt arbeidsmiljø. Ordningen trådte i kraft 1. juli 1988. En kvinne i risikofylt arbeidsmiljø som ikke kunne omplasseres, ble tidligere permittert og eventuelt henvist til arbeidsledighetstrygd som beløpsmessig er lavere enn full lønn. Alternativt kunne hun påbegynne stønadsperioden for fødselspenger 12 uker før fødselen, med den konsekvens at hun fikk en kortere stønadsperiode sammen med barnet.

Svangerskapspenger må holdes atskilt fra sykepenger som er betinget av at kvinnen er arbeidsufør på grunn av sykdom.

Retten til svangerskapspenger er hjemlet i folketrygdloven § 14-13. Etter bestemmelsens første ledd er det et vilkår for rett til svangerskapspenger at kvinnen etter bestemmelser i lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften.

Rett til svangerskapspenger opphører tre uker før fødselen, da det fra dette tidspunktet ytes fødselspenger etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 14-3 til 14-10.

Svangerskapspenger beregnes etter de samme bestemmelsene som sykepenger fra trygden etter folketrygdloven kap. 8. Det ytes ikke svangerskapspenger for den del av inntekten som overstiger seks ganger grunnbeløpet.

I 2001 var det totalt 1 160 kvinner som mottok svangerskapspenger. Til sammenligning var det 684 kvinner som mottok svangerskapspenger i 2000 og 538 i 1999. Økningen fra 1999 til 2000 var 27,1 prosent og økningen fra 2000 til 2001 var hele 69,6 prosent. Den markante økningen i bruken av ordningen antas å ha sammenheng med den økte innsatsen for å gjøre ordningen bedre kjent.

2.2 Forholdet til selvstendig næringsdrivende

Etter gjeldende regler er retten til svangerskapspenger tilpasset arbeidstakere. Folketrygdloven § 14-13 er generelt utformet og viser til «en kvinne». Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 5 (1987-88)) fremgår det at det var snakk om en utvidet rett til fødselspenger for gravide arbeidstakere i risikofylt arbeidsmiljø. Lovens vilkår for rett til svangerskapspenger er at kvinnen etter bestemmelser i lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften. De bestemmelsene i lov eller forskrift som det henvises til, regulerer forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Retten er dessuten knyttet opp mot at arbeidsgiver først har forsøkt å omplassere kvinnen eller å tilrettelegge arbeidet. Det må på denne bakgrunn kunne hevdes at retten til svangerskapspenger i utgangspunktet gjelder for arbeidstakere.

En trygderettskjennelse av 11. februar 2000 trekker imidlertid i motsatt retning. Saken gjaldt en kvinne som arbeidet som selvstendig næringsdrivende lege på et Seaking redningshelikopter. Nærmere bestemmelser og reglement for denne virksomheten er gitt i «Bestemmelser for luftforsvaret» gitt av Sjefen for luftforsvaret iht. resolusjon av 6. april 1962 i medhold av luftfartsloven § 218. Det fremgår av daværende punkt 3-3.1.1:

«Svangerskap er uforenlig med operativ lufttjeneste. Gravide besetningsmedlemmer mister sin operative status og blir satt på treningsstatus.»

Kvinnen ble i samsvar med dette pålagt å slutte i arbeidet, og skjema for midlertidig omplassering/tilrettelegging ble attestert av lege. Omplassering eller tilrettelegging viste seg imidlertid ikke mulig. Etter Trygderettens oppfatning hadde kvinnen derfor krav på svangerskapspenger. Arbeidsforholdets opphør hadde hjemmel i en forskrift og det var ikke muligheter for omplassering/tilrettelegging.

Retten uttalte at retten til svangerskapspenger er generell og ikke betinget av at man er arbeidstaker. Det ble påpekt at en slik reservasjon ikke fremgår verken av lov eller forskrift. Det er imidlertid et vilkår at den gravide etter bestemmelser i lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid.

Problemet for selvstendig næringsdrivende er at deres arbeidsforhold under graviditet normalt ikke er regulert i lov eller forskrift. Trygdeetaten har mottatt flere henvendelser fra selvstendig næringsdrivende som ikke får svangerskapspenger fordi de ikke kommer inn under den generelle forskriften om forplantningsskader og arbeidsmiljø, fastsatt 25. august 1995. Slik regelverket er i dag, har kvinnens status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende betydning for retten til svangerskapspenger. Hensikten med svangerskapspenger er først og fremst å verne fosteret mot uheldig påvirkning. Gjeldende regelverk mangler en bestemmelse som uttrykkelig omfatter selvstendig næringsdrivende.

I et brev datert 15. mai 2001, ber Norges Bondelag om en vurdering av om selvstendig næringsdrivende er omfattet av ordningen med svangerskapspenger slik den er utformet i dag. Det fremgår:

«Det er like stort behov for vern mot farlig arbeid for foster og mor blant selvstendig næringsdrivende i tilsvarende situasjon. For den gruppe selvstendig næringsdrivende som vi representerer er dette særlig tydelig. Det dreier seg ofte om fysisk tungt arbeid med et sterkt innslag av faremomenter i form av tunge løft, fare for fall, spark fra dyr og stadig eksponering for skadelige kjemiske stoffer, støv og muggsopp, som kan ha en meget skadelig virkning på fosteret. Statistikk viser også at denne gruppen dessverre ligger meget høyt når det gjelder antall yrkesskader. Muligheten til å unngå farlig eksponering er ofte ikke til stede fordi oppgavene er klart definerte og må skjøttes daglig. Svangerskapspenger vil kunne løse problemet fordi det da kan leies inn hjelp til de oppgavene som kan være skadelige.»

Videre er det et problem at selvstendig næringsdrivende, selv om de omfattes av svangerskapspengeordningen, ikke har anledning til å tegne frivillig tilleggstrygd etter folketrygdloven § 8-36. Forsikringsordningen for selvstendig næringsdrivende gjelder bare sykepenger og fødselspenger. Det betyr at selvstendig næringsdrivende som i dag kan motta svangerskapspenger, kun får 65 prosent av grunnlaget, selv om de har tegnet forsikring.

2.3 Høring

Forslaget til den konkrete utformingen av retten til svangerskapspenger til selvstendig næringsdrivende ble sendt på høring 28. januar 2003. I alt 23 høringsinstanser avga uttalelse. Høringsinstansene var overveiende svært positive til forslaget om å gi selvstendig næringsdrivende rett til svangerskapspenger og støttet i hovedsak de konkrete forslagene til utforming av denne retten. Rikstrygdeverket (RTV) påpekte imidlertid at frilansere verken regnes som arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende etter folketrygdloven, og mente at retten til svangerskapspenger også burde gjelde denne gruppen.

Barne- og familiedepartementetbemerker i denne forbindelse at forslaget i Dok 8:81(2001-2002) fra stortingsrepresentant Marit Arnstad var at alle yrkesaktive kvinner burde få rett til svangerskapspenger. Selv om det i den videre oppfølgingen har vært fokusert på selvstendig næringsdrivende, kan det å utelate frilansere oppfattes å være i strid med forslagets intensjon. Etter departementets oppfatning er det ingen prinsipielle grunner til å holde denne gruppen utenfor. I følge opplysninger fra RTV vil de økonomiske konsekvensene av å inkludere frilansere være så vidt ubetydelige at de må anses å inngå i anslaget over økonomiske kostnader som ble gitt i St. prp. nr. 1 (2002-2003). At budsjettvedtaket omhandlet selvstendig næringsdrivende direkte, er derfor ikke til hinder for at forslaget også kan komme til anvendelse for frilansere. Departementet foreslår på denne bakgrunn at frilansere inkluderes etter samme vilkår som gjelder selvstendig næringsdrivende.

Sosialdepartementet anbefalte enkelte endringer i begrepsbruken i folketrygdloven § 14-13. Disse endringene er innarbeidet i lovforslaget.

Merknadene fra høringsinstansene for øvrig gjengis nedenfor til hver kapittel.