3 Vilkår for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende

3.1 Vilkår om risikofylt arbeidsmiljø m.v.

3.1.1 Gjeldende regler

Etter folketrygdloven § 14-13 er rett til svangerskapspenger betinget av at kvinnen etter bestemmelser i lov eller forskrift blir pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid, og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften.

For så vidt gjelder bestemmelser i lov eller forskrift, dreier det seg i hovedsak om arbeidsmiljøloven eller forskrifter gitt i medhold av denne.

Aktuelle bestemmelser finnes i arbeidsmiljøloven §§ 7, 8, 12, 13 og 14. Med hjemmel i arbeidsmiljøloven er det gitt en generell forskrift om forplantningsskader og arbeidsmiljø (fastsatt 25. august 1995). Vilkårene er etter denne forskriften generelle og ikke knyttet opp mot bestemte yrkesgrupper. Forskriften er formulert slik at alle forhold ved arbeidsmiljøet som kan innebære helsefare for fosteret, gir grunn til omplassering. I medhold av arbeidsmiljøloven er det også gitt forskrifter som regulerer arbeid med ioniserende stråling, cytostatika og narkosegasser. Foruten forskriftene gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven, finnes det egne forskrifter om kvinner som arbeider til sjøs, i luften eller i petroleumsvirksomhet.

Av arbeid som kan være risikofylt for den gravide kan nevnes arbeid med kjemiske produkter som kan være helsefarlige (f. eks. plantevernmidler, organiske løsemidler og giftige gasser), arbeid ved svært høy temperatur, arbeid med ioniserende stråling og arbeid der det er fare for å få smittsomme sykdommer (f. eks. rubellavirus som kan forårsake røde hunder). Forhold i arbeidsmiljøet som påvirker den gravides velbefinnende i negativ retning kan i noen tilfeller også ha uheldig virkning på fosteret. Det gjelder for eksempel ekstra tungt arbeid, arbeid i ubekvemme arbeidsstillinger, arbeid ved høye temperaturer samt skiftarbeid, nattarbeid m.m.

Vurderingen av om det er forhold i arbeidsmiljøet som kan ha uheldig innvirkning på fosterets utvikling, foretas i dag av den gravide kvinnen i samråd med lege/jordmor som gjennomfører svangerskapskontrollen. Dersom lege eller jordmor finner at arbeidet er risikofylt slik at tilrettelegging eller omplassering er nødvendig, kontaktes arbeidsgiver.

Arbeidsgiver har plikt til å forsøke å tilrettelegge arbeidet slik at risikoen for skader unngås. Dersom dette ikke er mulig, må arbeidsgiveren se på mulighetene for å finne annet arbeid for den gravide. Svangerskapspenger er aktuelt først når det er umulig å tilrettelegge arbeidet eller å omplassere den gravide til annet høvelig arbeid.

3.1.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo at vilkårene for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende i størst mulig utstrekning skulle følge vilkårene som gjelder for arbeidstakere. Det ble imidlertid vist til at det var nødvendig å foreta enkelte tilpasninger, særlig i forhold til vilkår knyttet til arbeidsgivers plikter overfor arbeidstakere.

I høringsnotatet heter det :

«Retten til svangerskapspenger er knyttet til bestemmelser i lov og forskrift som setter begrensninger for hvilke risikofaktorer en gravid kvinne kan utsettes for i arbeidsmiljøet. De aktuelle bestemmelsene kommer ikke direkte til anvendelse på selvstendig næringsdrivende. Etter departementets oppfatning er det rimelig at gravide arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende har den samme beskyttelse mot forhold i arbeidsmiljøet som kan innebære risiko for fosterets ve og vel. Selvstendig næringsdrivendes rett til svangerskapspenger bør på den bakgrunn ta utgangspunkt i tilsvarende risikofaktorer som arbeidstakere er beskyttet mot i bestemmelser i lov eller forskrift. Under henvisning til den generelle forskriften om forplantningsskader og arbeidsmiljø av 25. august 1995, vil dette gjelde alle forhold ved arbeidsmiljøet som kan innebære helseskade for fosteret.

En slik sidestilling av selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere forutsetter en endring av folketrygdloven § 14-13 slik at en selvstendig næringsdrivende gravid kvinne gis rett til svangerskapspenger dersom hun er utsatt for tilsvarende risikofaktorer i arbeidsmiljøet som en gravid arbeidstaker er beskyttet mot i bestemmelser i lov eller forskrift.

Den konkrete vurderingen av om arbeidsmiljøet kan innebære risiko for fosteret, foretas i dag av lege/jordmor på svangerskapskontrollen etter initiativ fra den gravide kvinnen selv. Etter departementets oppfatning vil det være nærliggende at svangerskapskontrollen får en tilsvarende sentral rolle overfor gravide selvstendig næringsdrivende. Dette innebærer at det også for selvstendig næringsdrivende vil være en forutsetning at det er foretatt en medisinsk konstatering av at arbeidsforholdene kan medføre risiko for fosterets utvikling. For svangerskapskontrollen vil dette bety at tilsvarende risikovurderinger som i dag foretas overfor arbeidstakere, skal foretas overfor selvstendig næringsdrivende kvinner.

Den viktigste forskjellen på arbeidstakeres og selvstendig næringsdrivendes rett til svangerskapspenger er forholdet til arbeidsgivers plikter overfor arbeidstakere. Som følge av at en selvstendig næringsdrivende ikke har en arbeidsgiver å forholde seg til, vil det etter departementets vurdering være hensiktsmessig at hun gis noen større plikter enn en arbeidstaker har. For det første bør en gravid selvstendig næringsdrivende pålegges å konkretisere de forhold ved arbeidssituasjonen som hun mener innebærer risiko for fosteret. I tillegg bør en gravid kvinne som er selvstendig næringsdrivende, selv gis ansvaret for å vurdere muligheten for å tilrettelegge sitt virke slik at den risikofylte situasjonen opphører. Et slikt vilkår vil markere et ansvar for den næringsdrivende. Etter departementets oppfatning bør opplysningene om risikofaktorene i arbeidssituasjonen og kvinnens vurdering av om tilrettelegging er mulig, fremgå av søknadsskjemaet for svangerskapspenger.

Departementet har vurdert om den medisinske risikovurderingen av selvstendig næringsdrivendes arbeidssituasjon, av kontrollhensyn bør reserveres lege. Departementet har funnet at dette ikke er hensiktsmessig. Det er særlig lagt vekt på at risikovurderingen for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende vil være parallell og at det for arbeidstakeres vedkommende både er lege og jordmor som har kompetanse til å foreta risikovurderingen.

Departementet foreslår etter dette at det avgjørende for rett til svangerskapspenger vil være at en lege/jordmor konstaterer at arbeidet er risikofylt. Kvinnen må gjøre rede for risikofaktorene i arbeidssituasjonen. I tillegg må kvinnen selv erklære at hun ikke ser mulighet for en tilrettelegging av arbeidet i virksomheten. (...)

Departementet legger til grunn at det å gi selvstendig næringsdrivende rett til svangerskapspenger ikke skal medføre noen prinsipiell endring i trygdeetatens rolle på området. Trygdeetaten har i dag ingen kontrollfunksjon overfor lege eller arbeidsgiver verken når det gjelder den medisinske risikovurderingen eller hvorvidt plikten til omplassering/tilrettelegging reelt er forsøkt. Trygdeetatens oppgave består i å beregne og utbetale svangerskapspenger når lege og arbeidsgiver har vurdert de nødvendige vilkår. Trygdeetaten mangler faglig/juridisk kompetanse til å utføre kontroll med lege/arbeidsgiver.

Departementet har for øvrig vurdert om arbeidstilsynet kan gis en kontrollfunksjon overfor den selvstendig næringsdrivende, men har kommet til at dette ikke vil være hensiktsmessig.»

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Det var stor støtte blant høringsinstansene til departementets forslag. Musikernes Fellesorganisasjon(MFO) mente imidlertid at retten til svangerskapspenger måtte bero på en konkret vurdering av risikofaktorer, og at muligheten for skjønn burde gjøres tydeligere.

Akademikerne og Næringslivets hovedorganisasjon mente at det kunne være relevant å oppsøke arbeidsmedisinsk kompetanse (Bedriftshelsetjeneste), og anbefalte at dette ble påpekt i kommentarene til loven.

3.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet fastholder vurderingene og forslagene i høringsnotatet. Etter departementets oppfatning bør vilkårene for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende i størst mulig utstrekning følge vilkårene som gjelder for arbeidstakere. Det er rimelig at arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende har den samme beskyttelse mot forhold i arbeidsmiljøet som kan innebære risiko for fosterets ve og vel.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at retten til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende skal ta utgangspunkt i tilsvarende risikofaktorer som arbeidstakere er beskyttet mot i bestemmelser i lov eller forskrift. Under henvisning til den generelle forskriften om forplantningsskader og arbeidsmiljø av 25. august 1995, vil dette gjelde alle forhold ved arbeidsmiljøet som kan innebære helseskade for fosteret. Det settes altså i prinsippet ingen begrensninger for hvilke forhold ved arbeidsmiljøet som kan anses å skape risiko. Etter departementets oppfatning ivaretar dette synspunktene som har kommet frem fra MFO.

Ved den nærmere utformingen av de øvrige vilkårene må det tas hensyn til at en selvstendig næringsdrivende ikke har en arbeidsgiver.

For så vidt gjelder den medisinske risikovurderingen, foreslår departementet at retten til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende skal være betinget av at risikofaktorene er dokumentert. Dette innebærer at en selvstendig næringsdrivende skal pålegges å konkretisere de faktorene ved arbeidssituasjonen som hun mener kan innebære risiko for fosteret. I tillegg skal det være foretatt en medisinsk konstatering av at disse faktorene kan medføre risiko for fosterets utvikling. Departementet foreslår at risikovurderingen, som for arbeidstakere, foretas av lege eller jordmor, fortrinnsvis i forbindelse med svangerskapskontrollen. For svangerskapskontrollen betyr dette at tilsvarende risikovurderinger som i dag foretas overfor arbeidstakere, skal foretas overfor selvstendig næringsdrivende.

Som NHO og Akademikerne påpeker, vil bedriftshelsetjenestene ha arbeidsmedisinsk kompetanse som kan være til hjelp ved risikovurderingen. Denne kompetansen bør benyttes ved behov. Det bør imidlertid ikke være en plikt å benytte bedriftshelsetjeneste. Tilsvarende plikt gjelder ikke arbeidstakere, og lege/jordmor anses i dag å ha kompetanse til å foreta risikovurderingen for denne gruppen.

Departementet foreslår at en selvstendig næringsdrivende selv må vurdere muligheten for å tilrettelegge sitt virke slik at den risikofylte situasjonen opphører. Denne plikten er parallell til arbeidsgivers plikt overfor arbeidstaker. For en selvstendig næringsdrivende vil en viktig del av denne vurderingen være om hun kan ta andre oppdrag som ikke innebærer risiko for fosterets ve og vel. Det er først hvis en slik tilrettelegging ikke lar seg gjøre at retten til svangerskapspenger oppstår.

Departementet anbefaler at både kvinnens beskrivelse av risikofaktorene og hennes vurdering av om tilrettelegging er mulig bør fremgå av søknadsskjema om svangerskapspenger sammen med den medisinske vurderingen. Departementet legger for øvrig til grunn at forslaget ikke vil medføre noen prinsipiell endring i trygdeetatens rolle på området.

Frilanseres rett til svangerskapspenger skal følge tilsvarende vilkår.

Vilkårene er inntatt i forslag til nytt annet ledd i folketrygdloven § 14-13.

3.2 Inntektsvilkår

Etter folketrygdloven § 14-13 nåværende annet ledd er det et vilkår for rett til svangerskapspenger at det er lidt et tap av pensjonsgivende inntekt. I tillegg må inntektsgrunnlaget for svangerskapspenger på årsbasis utgjøre minst halvparten av grunnbeløpet. Etter folketrygdloven § 14-13 nåværende annet ledd er det videre et vilkår at kvinnen har opptjent rett etter tilsvarende bestemmelse som gjelder for sykepenger. Dette innebærer at den gravide kvinnen må ha vært i arbeid i minst 2 uker før retten til svangerskapspenger oppstår, jf. folketrygdloven § 8-2.

I høringsnotatet foreslo departementet at tilsvarende vilkår som fremgår av folketrygdloven § 14-13 nåværende annet ledd bør gjelde for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende. Departementet foreslo imidlertid enkelte språklige endringer i bestemmelsen slik at regelen også vil passe for selvstendig næringsdrivende.

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette forslaget.

Departementet holder fast ved forslaget om språklige endringer. Bestemmelsen gjelder også frilansere. § 14-13 nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.