2 BAKGRUNN FOR LOVFORSLAGENE
Av norsk fangstkvantum blir omlag 80 % fisket på bestander som vi deler forvaltningen av med andre land. Dette betyr at det er meget viktig med koordinering og samarbeid mellom de aktuelle lands myndigheter når det gjelder kontrollvirksomheten.
Stadig flere land prøver aktivt å forbedre sin kontrollvirksomhet, og Norge - som i alle år har profilert seg som et land som er førende når det gjelder forvaltning og kontroll av fiskeriene - vil vanskelig kunne stå utenfor en slik utvikling. I en situasjon der presset på verdens fiskeressurser er sterkt økende, kan ikke Norge unnlate å benytte de beste løsningene for å få til en forsvarlig forvaltning og ressurskontroll.
Satellittsporingsutstyr ombord i fiskefartøy og opprettelse av register
Den tekniske utvikling de senere år har muliggjort en vesentlig effektivisering av kontrollen av fiskefartøy gjennom bruken av satellittsporing. Med stadig strengere prioritering når det gjelder bruk av offentlige midler er det viktig at kontrollressursene brukes så rasjonelt og effektivt som mulig. Fiskerimyndighetene og Kystvakten skaffer seg i dag oversikt over fiskeflåtens fangstaktivitet ved bruk av fly og inspeksjonsfartøy. Dette er imidlertid meget dyrt. Innføring av satellittsporing av fiskefartøy vil kunne effektivisere Kystvaktens og Fiskeridirektoratets kontrollvirksomhet betydelig, idet en til enhver tid vil ha et oppdatert bilde over hvor fartøy med sporingsutstyr ombord befinner seg. Satellittsporing vil først og fremst være et hjelpemiddel til å kunne målrette kontrollinnsatsen.
Fartøy som fisker i andre lands soner har siden etableringen av økonomiske soner vært underlagt rapporteringsplikt til angjeldende kyststat. Videre er det ved fiske i områder under norsk fiskerijurisdiksjon, såvel som i andre lands soner, plikt til å fortløpende føre posisjon for hver enkelt fangstoperasjon inn i fangstdagboken.
Norske myndigheter lisensierer per år ca 1800 utenlandske fartøy for fiske i norske farvann. Det er klart at en vil kunne få en vesentlig bedre kontroll med fartøyenes aktivitet dersom de ble pålagt å ha sporingsutstyr ombord, ikke bare ved fiske i utenlandske soner (for eksempel EU-farvann), men også ved fiske i norske farvann. Dette fordi en vil kunne ha en mer sammenhengende oversikt over fartøyenes bevegelser. Dersom norske myndigheter vil pålegge utenlandske fartøy å ha sporingsutstyr ombord ved fiske i norske farvann, må en være forberedt på et tilsvarende krav fra utenlandske myndigheter når det gjelder norske fartøy.
Pålegg om satellittsporing av norske fartøy ved fiske i farvann til land som Norge har inngått bilaterale fiskeriavtaler med (for eksempel EU) vil stille klare behov for slik sporing av såvel norske som avtalepartens fartøy også i norsk sone. Dette for å unngå at kontrollen i norsk sone blir svakere enn i andre lands soner.
Sporing vil kunne gi økt sikkerhet for fiskefartøy da det gjør det mulig å fastslå fartøys posisjon med en stor grad av sikkerhet. Dette vil kunne gjøre det mulig å etablere ordninger for å bedre sikkerheten til sjøs.
Eier kan om ønskelig få videreformidlet data om eget fartøys bevegelser.
Sporing vil også kunne gi indikasjoner om et fartøys operasjoner i saker hvor det blir spørsmål om et fartøy har drevet ulovlig virksomhet eller ikke.
Opprettelse av register for lagring av opplysninger som er innhentet ved satellittsporingsutstyr er ikke noe kvalitativt nytt. I forbindelse med sporing av norske fartøy i NAFO-området (Organisasjonen for regulering av fisket i det nordvestlige Atlanterhav) er sporingsdata lagret i en database i Fiskeridirektoratet i henhold til konsesjon fra Datatilsynet. Opplysningene er videresendt til NAFO-sekretariatet. Da dette har vært et pilotprosjekt har opplysningene imidlertid ikke hittil blitt brukt i forbindelse med kontroll av enkeltfartøy. Opplysningene i det foreslåtte registeret vil bli brukt i kontrollsammenheng av Fiskeridirektoratets Kontrollverk og Kystvakten. Kun autorisert personell vil ha adgang til opplysningene i databasen.
Plassering av inspektør og observatør ombord i fiskefartøy
Det legges i norsk fiskeriforvaltning stor vekt på, i samarbeid med andre land, å arbeide for tilfredsstillende kontroll og håndheving av fisket på det åpne hav. Videre er det et sentralt mål for norsk fiskeriforvaltning å ha tilfredsstillende kontroll med utøvelsen av fisket på feltet. Bruk av observatører ombord i fartøy vil kunne være et element i effektive kontroll- og håndhevingsregimer.
Norge er i dag medlem av to internasjonale fiskeriforvaltningsorganisasjoner der en observatørordning er et element i organisasjonenes kontrollregimer. Dette er NAFO og CCAMLR (Konvensjonen for bevaring av de levende marine ressurser i Antarktis). Norske fartøy som driver fiske i disse konvensjonsområdene må ha observatør ombord. I og med at en i dag ikke har lovhjemmel for å påby norske fiskefartøy å ha observatør ombord, må Norges internasjonale forpliktelser på dette område oppfylles ved at observatørplikten fastsettes som vilkår for å delta i fisket. Å måtte basere seg på vilkårslæren som juridisk grunnlag for å oppfylle internasjonale forpliktelser er en utilfredsstillende situasjon. Spørsmålet om innføring av observatørordninger er under vurdering i andre internasjonale fiskeriforvaltningsorganisasjoner av betydning for Norge.
Behovet for lovhjemmel for å kunne påby at fartøy skal ha observatør ombord er tilstede også i norske fiskerijurisdiksjonsområder. Det gjelder både norske og utenlandske fartøy.
Ett område kan trekkes fram der det må konstateres at målet om en tilfredsstillende kontroll med utøvelsen av fisket ikke er oppnådd. Dette er kontrollen med at forbudet mot utkast/neddreping av fisk etterleves. Det må legges til grunn at dette forbudet i perioder i visse fiskerier blir overtrådt. Dette gjelder både i bunnfisksektoren og i pelagiske fiskerier. Makrellfisket og torskefisket nord for 62o N har vært de mest omtalte fiskerier der utkast/ neddreping foregår. Utkast er ressursøding og i graverende tilfeller miljøkriminalitet. Videre gir utkast misvisende fangststatistikk, noe som svekker grunnlaget for biologisk rådgivning og forsvarlig forvaltning. Utkastforbudet er vanskelig å kontrollere, og som en følge av mellom annet dette har fiskerimyndighetene lagt mye arbeid i å utvikle reguleringstiltak for å fremme et bedre beskatningsmønster i fisket og motvirke utkast. Innføring av slike tiltak har redusert omfanget av utkast vesentlig, men det må legges til grunn at utkast fremdeles skjer. Det er derfor nå behov for å ta i bruk nye virkemidler i kontrollen med overholdelsen av utkastforbudet. Utvidet bruk av inspektører og bruk av observatører ombord i fiskefartøy vil kunne være viktige virkemidler i denne sammenheng.
Dekning av kostnader ved anskaffelse, installasjon og bruk av satellittsporingsutstyr og kostnader ved plassering av inspektør og observatør ombord
Fiskerne har adgang til å beskatte en fellesressurs. Næringens lønnsomhet er avhengig av et godt forvaltnings- og kontrollregime. Myndighetenes utgifter til kontrollvirksomhet har økt i takt med utbygging av nødvendig kontroll. På dette grunnlag mener departementet at fartøyeierne bør kunne pålegges å dekke deler av utgiftene til effektivisering av ordninger som også er i næringens interesse.
Norske fartøy som driver fiske i NAFO-området har vært pålagt å bære kostnadene ved observatørordningen som ble innført i dette området fra 1 januar 1996. I og med at det i norsk rett ikke er eksplisitt lovhjemmel for å pålegge fiskefartøy å bære slike kostnader, har en måttet søke det juridiske grunnlaget i den alminnelige vilkårslæren. Fiskerimyndighetene har stilt som vilkår for å delta i fisket i NAFO-området at fartøyene bærer kostnadene ved observatørordningen. En slik rettstilstand er utilfredsstillende og hjemmel bør derfor inntas direkte i loven.