4 FORSLAG TIL ENDRINGER I SALTVANNSFISKELOVEN

4.1 Satellittsporingsutstyr ombord i fiskefartøy og opprettelse av register

Det foreslås at saltvannsfiskeloven § 4 første ledd bokstav s gis en tilføyelse der Fiskeridepartementet gis hjemmel til å kunne fastsette forskrift om å pålegge fiskefartøy å anskaffe, installere og bruke satellittsporingsutstyr ombord.

Videre foreslås at det i § 45 nytt femte ledd gis hjemmel til å opprette et register for innsamling, lagring og bruk av opplysninger som innhentes gjennom satellittsporingsutstyr.

4.1.1 Høringsbrevet

I høringsbrevet ble det sagt dette om eventuell gjennomføring av ordningen:

«Ved sporing av fartøy er det i utgangspunktet sporingsutstyrets posisjon som blir rapportert tilbake, med tillegg av tidspunkt og eventuelt kurs og fart. Dette skal reflektere situasjonen for fartøyet som utstyret er installert på.

Fartøyets posisjon mottas normalt av et datasystem hos flaggstatens fiskerimyndighet, og legges inn i databasen uten manuell medvirkning. Ved fiske utenfor eget jurisdiksjonsområde oversendes deretter opplysningene etter nærmere avtale automatisk til den kyststaten eller organisasjonen som har reguleringsmyndighet i det området hvor fartøyet befinner seg.

Posisjonen som rapporteres må være sikret mot manipulering, slik at den oppgitte posisjonen er den rette og ikke for eksempel simulert fra eksternt utstyr som er koblet til satellittutstyret ombord på fartøyet. Det må derfor stilles krav til utstyret, slik at posisjoner som mottas av fiskerimyndigheter også er de korrekte posisjonene for fartøyet.

Videre vil det måtte iverksettes en kontroll- eller godkjenningsordning for denne type utstyr.

Det forutsettes at Fiskeridirektoratet gis myndighet til å avgjøre hvilken type utstyr som skal kunne benyttes ombord i fartøy for sporing og datarapportering. Fiskeridepartementet vil med den foreslåtte endring av § 4 i saltvannsfiskeloven kunne gi slik myndighet til Fiskeridirektoratet. Innenfor rammen av det nevnte «Storskalaprosjektet» arbeides det med å få klarlagt rammene for hva som vil kunne fremmes som forslag angående norske godkjenningskriterier for satellittutstyr for sporingsformål.

Et annet viktig moment er at data sikres på en slik måte at de ikke kan endres av uvedkommende etter at de er sendt fra fartøyet til vedkommende myndighet. Dette vil i praksis kunne medføre at data må krypteres og sikres mot endringer ved hjelp av kontrollsummer. Data må videre inneholde autentiseringsopplysninger som identifiserer avsender, slik at det vil være mulig å kontrollere at dataene virkelig kommer fra riktig fartøy. Denne type opplysninger må derfor heller ikke kunne endres av operatør ombord på fartøyet. Endelig må en også sikre at uvedkommende ikke kan få tilgang til dataene.

Det vil i fremtiden også kunne være aktuelt å koble sensorer på for eksempel fartøyets vinsj- eller pumpesystemer, og få disse opplysningene sammenholdt med fartøyets posisjon. På denne måten vil et fartøy som for eksempel befinner seg i et sperret område og som av en eller annen grunn går med redusert hastighet, lett kunne fri seg fra en eventuell mistanke om å ha drevet ulovlig fiske i området.

Alle disse forhold bør samordnes på internasjonal basis.

En del fartøy sender i dag melding til Fiskeridirektoratets kvotekontrolldatabase via satellittsystem. Databasen ble etablert i forbindelse med opprettelsen av Norges økonomiske sone i 1977, og drives i henhold til gjeldende regelverk om personvern og i samsvar med konsesjon fra Datatilsynet. Alle posisjoner og fangstmeldinger legges i dag inn manuelt i databasen, da disse meldingene med de eksisterende systemene og manglende internasjonal standardisering ikke kan legges inn i databasen automatisk. Med tiden vil det imidlertid også være aktuelt å benytte satellittsystemer til å effektivisere behandlingen av de vanlige fangst- og aktivitetsmeldingene fra fiskeflåten.»

Om hensynet til personvernet skrev departementet mellom annet følgende i høringsbrevet:

«Personvernhensyn må tillegges spesiell vekt, på bakgrunn av at både sporingsdata og meldinger naturlig nok betraktes som viktige og sensitive for den enkelte næringsutøver. Det er av avgjørende betydning at bare autoriserte myndigheter får tilgang til opplysningene, også i de tilfeller der opplysningene etter avtale med andre lands myndigheter videreformidles fra flaggstaten til utenlandske eller regionale kontrollinstanser.

Havgående fartøy har som nevnt i mange år vært underlagt rapporteringsplikt, samt plikt til å gi detaljerte opplysninger i fangstdagboken om posisjoner blant annet

En automatisk posisjonsangivelse, for eksempel en gang pr time, vil likevel kunne oppfattes som en mye tettere oppfølgning, da forvaltnings- og kontrollmyndighetene kan følge fartøyets bevegelse i tilnærmet sann tid. Imidlertid har denne kontrollen en sterk tilknytning til det faktum at fartøyet er gitt adgang til å høste av en av samfunnets viktigste fornybare naturressurser, og at det har vist seg absolutt nødvendig med streng kontroll av denne aktiviteten for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning.»

4.1.2 Høringsinstansenes syn

Forsvarsdepartementet og Miljøverndepartementet støtter forslaget.

Finans- og tolldepartementet har ikke merknader til høringsbrevet forutsatt at eventuelle økte kostnader for Fiskeridirektoratet, Kystvakten eller departementet dekkes innenfor Fiskeridepartementets til enhver tid gjeldende budsjettramme.

Justisdepartementet bemerker at

«...muligheten for nøyaktig kartlegging av et fartøys posisjon og bevegelser (inkludert historiske data) ved hjelp av satellittsporing, kan bidra til å øke effektiviteten ved søks- og redningsaksjoner. Vi forutsetter derfor at aktuelle data stilles fritt til disposisjon for redningstjenesten ved behov.»

I sin uttalelse tar Justisdepartementet opp forholdet til Svalbard og Jan Mayen, og peker på at dersom forslaget til endring av saltvannsfiskelovens §§ 4 og 45 skal gjelde for Svalbard og Jan Mayens territorialfarvann og indre farvann må dette fastsettes særskilt. Justisdepartementet ber Fiskeridepartementet utrede spørsmålet og eventuelt sette fram forslag om bestemmelsenes anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Justisdepartementet viser til at et slikt forslag må forelegges Justisdepartementet og Det interdepartementale polarutvalg før det sendes ut til høring.

Videre mener Justisdepartementet at det bør avklares hva som legges i begrepet «kontroll» i forhold til «fangstkontroll».

Justisdepartementet påpeker at forholdet til forvaltningsloven må klargjøres.

Datatilsynet bemerker følgende:

«Datatilsynet mener at det i forbindelse med dette hjemmelsgrunnlaget for opprettelse av personregister må defineres et nærmere bestemt formål for bruken av registeret som positivt begrenser bruken av de opplysninger som samles inn. Dette er etter tilsynets oppfatning en så prinsipielt viktig side av personvernreguleringen av det bør gjøres i lovs form.»

Datatilsynet ser det videre som naturlig at tilsynet tar del i utarbeidelsen av en eventuell forskrift om registrering og bruk av personopplysningene for å sikre at personvernhensyn blir tilstrekkelig ivaretatt.

Nærings- og handelsdepartementet peker på at

«...de kontrollordninger som innføres, bør tilpasses tilsvarende kontrollordninger internasjonalt og utformes på en mest mulig praktikabel og formålstjenlig måte.»

Forøvrig slutter Nærings- og handelsdepartementet seg til uttalelsen fra Sjøfartsdirektoratet, som skriver:

«Direktoratet ser positivt på den mulighet det omtalte sporingsutstyr gir for økt sikkerhet for fiskefartøy, herunder sporing av fartøy i nød.

Iht. forskrift av 4. november 1981 nr. 3793 om fartsområder, er det fastsatt nærmere definert farvann et skip kan trafikkere. I forbindelse med Fiskeridepartementets kommentar i høringsbrevet på side 3 om at sporing vil kunne gi bedre dokumentasjon i saker hvor det blir spørsmål om et fartøy har drevet ulovlig virksomhet eller ikke, vil Sjøfartsdirektoratet påpeke at det kan være aktuelt å bruke systemet for å fastslå om et fartøy har seilt utenfor sitt fastsatte fartsområde. Sjøfartsdirektoratet registrerer at sporingsutstyret er forutsatt å ikke komme i konflikt med utstyrets GMDSS-sertifisering.»

Samferdselsdepartementet sier følgende:

«I høringsnotatet nevnes satelittkommunikasjonsutstyr, eksempelvis Inmarsat C og Euteltracs utstyr, samt satelittkommunikasjonsutstyr som kan tilfredsstille Global Maritim Distress and Safety System (GMDSS). Ovennevnte utstyr er definert som teleutstyr og omfattes av telelovens bestemmelser. Dersom det innføres påbud om slikt utstyr, ser vi det som viktig at det blir tatt hensyn til gjeldende forskrifter vedrørende godkjennings- og konsesjonsordninger for slikt utstyr.»

Utenriksdepartementetstøtter de foreslåtte ordningene, og uttaler at disse

«... vil gjøre Norge bedre i stand til å oppfylle internasjonale forpliktelser mht. samarbeid om fiskeriforvaltning.»

Fiskeridirektoratet slutter seg til forslaget.

Norges Fiskarlag bemerker innledningsvis i sin uttalelse at det er lagets oppfatning at nivået på kontrollen som utføres av norske myndigheter er svært høy sammenlignet med andre land. Fiskarlaget uttaler generelt:

«Norges Fiskarlag vil understreke at organisasjonen ikke er motstander av tiltak som innebærer en forbedret ressursforvaltning slik at det kan oppnås et størst mulig utbytte av de ressurser vi forvalter alene eller sammen med andre nasjoner. I denne forbindelse mener Norges Fiskarlag at forvaltningsregimene for en gitt bestand bør være mest mulig lik uavhengig av hvor en fisker og hvem som beskatter bestanden. Norges Fiskarlag mener derfor at det vil være uakseptabelt at norske fiskefartøy skal ha observatør og/eller satellittsporing om bord, uten at dette også omfatter andre lands fiskere som utnytter samme ressurs. Norges Fiskarlag vil derfor kreve at det skjer en samordning av kontrolltiltakene i de bilaterale avtaler Norge bl.a. inngår med EU, Russland, Færøyene, Grønland og Island.».

Norges Fiskarlag skriver følgende om satellittsporing:

«Norges Fiskarlag er av den formening at satellittsporingsutstyr aldri kan bli noe mer enn et hjelpemiddel for kontrollmyndighetene til å skaffe seg oversikt over bevegelsesmønsteret til det enkelte fartøy. I forbindelse med uttalelsen om Prosjektdirektiv for Storskalaprosjektet uttalte Landsstyret bl.a. at «etablering av satelittbaserte kommunikasjonssystemer ikke må medføre noen svekkelse av fiskernes rettssikkerhet. Fiskarlaget forutsetter derfor at informasjon innhentet gjennom satelittbasert overvåking ikke skal kunne brukes som annet enn indikasjoner og ikke som bevis i eventuelle rettssaker eller som grunnlag for forføyninger overfor fiskere.» Dette synet står Norges Fiskarlag fortsatt fast på, og det er derfor viktig å få avklart hvordan bruken av innsamlet informasjon skal benyttes. Det vil også være en rekke praktiske forhold som vil måtte tas hensyn til i en vurdering av hvilken aktivitet et fartøy reelt har foretatt i forbindelse med registrering av satellittposisjonen, forhold som ikke kan leses av en ren satellittsporing. Norges Fiskarlag vil vise til at man ellers i samfunnet ønsker å begrense satellitt (video) overvåkning, eller å anvende dataspor til kartlegging av personers bevegelse. Norges Fiskarlag registrerer at Fiskeridepartementet mener at overvåkning av fiskefartøy er en overvåkning av driftsmiddel og ikke individ. Norges Fiskarlag er enig i at det er driftsmidlet som overvåkes, men det er skipperen ombord i et hvilket som helst fartøy som har alt ansvar. Skipperen blir i dette tilfelle et individ som knyttes til overvåkningen. Norges Fiskarlag vil bemerke at høringsnotatet i svært liten grad berører de etiske sidene ved en satelittovervåkning. Norges Fiskarlag vil derfor rette fokus mot personvernet i en slik sammenheng. Norges Fiskarlag mener at dette sentrale spørsmålet er alt for lite berørt i høringsnotatet, særlig i forhold til hvilke konsekvenser dette vil ha for rederi og skipper. Det konkluderes bare med at det må innhentes tillatelse for å opprette et personregister. Dette vil imidlertid være basert på norsk lovgivning og til bruk for norske myndigheter. I henhold til dagens lov om personregister skal de(n) som registreres vite hva de lagrede data skal kunne brukes til og Norges Fiskarlag kan ikke se at dette er avklart i lovforslaget, eller i notatet fra departementet. I tillegg inneholder verken notatet eller endringsforslaget bestemmelser vedrørende hvor lang tid data kan lagres. Et annet viktig spørsmål er hvem som skal kunne få tilgang på slike data. Skal andre land og regionale forvaltningsinstitusjoner ha tilgang på data er det også et spørsmål hvordan disse vil behandle innkomne data. Norges Fiskarlag mener at slike spørsmål må avklares før det kan være aktuelt å iverksette en ordning med satelittsporing. Det må i denne sammenheng vises til norsk holdning i forbindelse med hvalfangsten og kravet fra IWC om tilgang til å opprette et register over fartøyer, et krav som er avvist fra norske myndigheter.»

«Norges Fiskarlag vil ikke underslå at teknologi omkring sporing av fartøy har en positiv side når det gjelder sikkerhetsaspektet i flåten.»

Norges Fiskarkvinnelag uttaler:

«Norges Fiskarkvinnelag er spesielt positiv til et satellittbasert sporingssystem med hensyn til sikkerheten til fiskerne. Dette med tanke på at en ved ei ulykke kan vite posisjonen til ulykkesbåten og hvilke båter som er nærmest til å komme til unnsetning. Imidlertid må vurdering av personvernet tillegges spesiell vekt. Dette fordi sporingsdata og meldinger betraktes som viktige og sensitive for den enkelte næringsutøver. Norges Fiskarkvinnelag mener videre at et satellittbasert sporingssystem bør styres av et internasjonalt regulativ, og ikke bare gjelde norske båter.»

Norges Kystfiskarlag gir sin prinsipielle tilslutning til forslaget, og sier mellom annet:

«Når det gjelder administrasjon av dataene vil vi understreke at dette for den enkelte fisker/reder er følsomme data som må beskyttes mot innsyn fra uvedkommende, og vi forutsetter at det innhentes konsesjon fra Datatilsynet. Et system for automatisk posisjonsrapportering vil kunne ha stor betydning for sikkerheten til sjøs. Vi vil be om at en søker å finne løsninger som gjør at posisjonsopplysninger fra databasen kan utnyttes i en slik sammenheng, f. eks. ved ulykker til sjøs. Vi vil i den forbindelse peke på at det er kombinasjonen av fangst- og posisjonsdata, evt. sammensetning av historiske data som kan beskrive fartøyets fart og kurs, som vil være følsomme, - rene sanntids posisjonsdata vil i seg selv være mindre følsomme.»

Sør-Norges Trålerlag uttaler følgende:

«Når det gjelder hjemmel til å pålegge fiskefartøy å ha sporingsutstyr ombord, er Sør-Norges Trålerlag av den formening at gode kontrollordninger er en nødvendig forutsetning for en vellykket forvaltningsstrategi, og er i utgangspunktet positiv til strenge kontrollordninger. Det må imidlertid understrekes at for å oppnå den tilsiktede effekt, må kontrollordningene være praktiserbare og oppfattes som rettferdige og formålstjenlige blant næringsutøverne. Det må også være en forutsetning at kontrollordningene er like strenge og effektive i de land som Norge i fellesskap forvalter viktige bestander med. Ved en eventuell innføring av sporingsutstyr ombord i fiskefartøy, må næringsutøveren få en klar forsikring om at opplysningene i databasen kun blir brukt i samsvar med konsesjonsvilkårene fra Datatilsynet. Under forutsetning av at det blir tatt hensyn til ovennevnte synspunkter, kan Sør-Norges Trålerlag gå inn for at det etableres hjemmel til å pålegge fiskefartøy å ha sporingsutstyr ombord.»

Vest-Norges Fiskesalslagskriver mellom annet dette:

«Før ordningen med sporing og inspektører/observatører ombord blir vedtatt som lov, må loven være basert på gjensidige avtaler og tilsvarende regelverk mellom Norge og nabolandene som vi forvalter og beskatter felles ressurser sammen med. Event. krav til sporing må baseres på fiske- og fartsområder båtene er sertifisert for, og ikke lengd på båt eller type fiskeri.»

Fiskerinæringens Landsforening støtter de foreslåtte endringene i loven, og uttaler:

«Høringsnotatets redegjørelse for bakgrunnen og behovet for lovendringene gir en dekkende beskrivelse av situasjonen. Vi vil få en langt mer effektiv nasjonal og internasjonal kontroll med ressursuttaket, og det er i alles interesse.»

Norsk Sjømannsforbund sier mellom annet:

«Forbundet er sterkt opptatt av den betydning som satellittsporing kan ha for økt sikkerhet for mannskap og fartøy, og legger stor vekt på dette i en samlet vurdering av høringsforslaget. Forbundet forutsetter at lover og regler for personvern blir lagt til grunn ved de vurderinger som blir gjort i sammenheng med satellittsporing av fiskefartøy. Norsk Sjømannsforbund er positiv til at det foretas vurderinger av hvordan man kan oppnå en god og kostnadseffektiv kontroll, og mener at det bør være et nasjonalt mål at hele fiskerinæringen blir omfattet av en slik kontroll. Forbundet vil understreke betydningen av at det skjer en samordning og en harmonisering av kontrolltiltakene med andre fiskerinasjoner.»

Finnmark fylkeskommune støtter i all hovedsak forslaget, og bemerker følgende:

«Finnmark fylkeskommune anser det som selvfølgelig at myndighetene må tillegge personvernhensynet spesiell vekt, på bakgrunn av at både sporingsdata og meldinger naturlig nok må betraktes som viktige og sensitive for den enkelte næringsutøver. Det er derfor av avgjørende betydning at bare autoriserte myndigheter får tilgang til opplysninger, også i de tilfeller der opplysningene etter avtale med andre lands myndigheter videreformidles fra flaggstaten til utenlandske eller regionale kontrollinstanser.»

Troms fylkeskommune uttaler mellom annet at:

«Både nasjonale og regionale målsettinger om bærekraftig forvaltning av fornybare ressurser, tilsier at kontroll av ressursuttaket er nødvendig for å sikre disse målsettingene. I fylkesplanen for Troms, med oppfølging i handlingsprogram, er kontroll av ressursuttaket omtalt som en av de viktigste strategier for å sikre det langsiktige grunnlaget for ressursbasert næringsvirksomhet. De foreslåtte kontrolltiltakene representerer derfor viktige elementer i en bedret forvaltning - og forhåpentligvis et stabilt liv på kysten. Fra fiskebåtrederhold har den etiske dimensjonen av overvåkingen, som satelittsporingsutstyr representerer, vært trukket fram. Hensynet til personvernet forutsettes ivaretatt. Forøvrig bør etter vår oppfatning overvåkingen sees i sammenheng med ivaretakelse av en fellesressurs, og legitimiteten av norsk forvaltning i NØS og norsk holdning til forvaltning av ressurser i internasjonalt farvann.»

Nordland fylkeskommune støtter forslaget og mener at det er svært viktig at myndighetene får et bedre verktøy enn tidligere for å følge utviklingen i fisket og avsløre eventuelle ulovligheter, og at dette verktøyet tas i bruk så raskt som mulig. Det presiseres at en anser behovet for størst i den delen av flåten som fisker i fjerne farvann og på de fartøy som fisker i norsk økonomisk sone og som ikke leverer fangst hver dag.

Sogn og Fjordane fylkeskommune sier:

«Før det vert vedteken lovheimel til å ha sporing og inspektørar ombord, må lova vere basert på heilt klare avtaler og tilsvarande regelverk mellom Norge og nabolanda vi forvaltar og beskattar ressursane saman med. Norge må ikkje føre ein fiskeripolitikk som fører til at norske fiskarar vert «uglesett» i andre land. Satellittsporing av fiskefartøy må ikkje vere vedteke før ein har eit globalt og sikkert satellittsystem. Evt. krav om sporing må verte basert på fartsområdet båtane er sertifisert for og ikkje på lengda på båten eller type fiske.»

«Det må vere ein helt klar føresetnad at skal saltvannsfiskelova verte endra må dette gjelde for alle fartykategorier og fiskeri med lik praktisering. Det må òg vere ein klar føresetnad at Norge ikkje vedtek ei lov som diskriminerar norske fiskarar i høve til utanlandske i norsk sone. Norge må heller ikkje stille strengare krav til norske fiskarar i andre land sine soner enn det som «flaggstaten» krev.»

Møre og Romsdal fylkeskommune mener at innføring av observatør og/eller satellittsporing ombord i norske fiskefartøy ikke bør skje uten at dette også omfatter andre land sine fiskere som utnytter samme ressurs.

4.1.3 Departementets merknader

Departementet er enig med høringsinstansene i at behovet for internasjonal samordning er særlig sterkt på dette området. Det er derfor også en forutsetning fra departementets side at slik samordning i størst mulig grad skjer i forbindelse med innføring av sporingssystemer.

Det vises i denne sammenheng til at sporing er innført som et pilotprosjekt i NAFO og at det i CCAMLR stilles krav om sporing, og at det tas sikte på å innføre sporing i NEAFC (Kommisjonen for fiske i det Nordøstlige Atlanterhav) fra 1 januar 2000 som ledd i organisasjonens nye kontroll- og håndhevingsregime. Både EU og Russland er til dels kommet lenger enn Norge når det gjelder forberedelser til å innføre satellittsporingssystem. Etter initiativ fra EU er det avtalt at Norge og EU skal samarbeide om å få etablert et satellittbasert sporingssystem for fartøy som fisker i hverandres soner. Det er siktemålet å få etablert et slikt system innen 1 januar 1999 og senest innen 1 januar 2000.

Når det gjelder spørsmålet om personvern vil det ikke være noe nytt at opplysninger om enkeltfartøy lagres i en database. Fiskeridirektoratet har siden etableringen av Norges økonomiske sone i 1977 hatt et system, en kvotekontrolldatabase, der en har registrert alle meldingene fra utenlandske fartøy som driver fiske og fangst i norske farvann. Databasen er opprettet i henhold til konsesjon fra Datatilsynet og kun autorisert personell har adgang til opplysninger i databasen. Opplysningene brukes i kontrollsammenheng av såvel Kystvakt som Fiskeridirektoratets Kontrollverk. De senere år er også flere kategorier norske fartøy pålagt å rapportere til norske myndigheter. Også disse opplysningene lagres i Kvotekontrolldatabasen. I tillegg registreres sluttseddelopplysningene elektronisk og lagres i en tilsvarende database. Konsesjonsvilkårene åpner for at opplysninger kan gis til andre lands myndigheter.

Det nye ved satellittsporing vil være at en istedenfor selv å oppgi fangstposisjon ved å sende en melding, så vil fartøyets posisjon kunne bli sendt automatisk uten vedkommende skippers medvirkning, noe som muliggjør en forholdsvis høyere frekvens for å avgi meldinger. Det som vil være viktig i denne sammenheng, både når det gjelder manuelt og automatisk formidlet informasjon, er å sikre at meldinger ikke endres underveis, samt at den som står oppgitt som avsender også faktisk er avsender. Dette kan gjøres ved å benytte sikre transportruter for informasjonen, samt ved å ta i bruk autentiseringssystemer.

Norske fartøy som skal drive fiske og fangst i andre lands soner må i dag sende melding om dette i henhold til vedkommende lands bestemmelser. Dersom en har etablert et sporingssystem vil dette muliggjøre en automatisk videresending av posisjon til vedkommende lands myndigheter idet fartøyet krysser grensen. I noen lands soner er det i dag et krav at en skal sende posisjonsmelding en gang i døgnet. Det er imidlertid opp til det enkelte lands myndigheter å bestemme hyppigheten av rapportering, og det er således ingenting i veien for at en i dag, uavhengig av om en innfører satellittsporing, bestemmer at fartøy skal sende posisjonsmelding for eksempel hver fjerde time.

I overensstemmelse med lov 9 juni 1978 nr 48 om personregistre m.m. (personregisterloven) § 41 vil det bli fastsatt slike nærmere regler for registrering og bruk av data i registeret som angitt i personregisterloven § 11. Fiskeridepartementet vil gjøre dette i nært samarbeid med Datatilsynet for å sikre at personvernhensyn blir ivaretatt.

Registeret vil opprettes i medhold av saltvannsfiskeloven for bruk av kontrollmyndighetene med kontrollkompetanse etter fiskerilovgivningen, og disse vil ha adgang til opplysningene i samsvar med formålet med opprettelsen av registeret. Forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt i §§ 13 flg regulerer adgangen til å utlevere opplysninger i den grad disse er taushetsbelagt.

Fartøy som fisker i andre lands soner eller i områder der internasjonale organisasjoner har reguleringsmyndighet, er i dag pålagt rapporteringsplikt direkte til vedkommende myndighet. I et system med satellittoverføring av sporingsdata, og eventuelt aktivitetsmeldinger til flaggstaten, vil det kunne være hensiktsmessig at flaggstaten videreformidler denne type informasjon til den aktuelle kyststat eller organisasjon. På denne måten vil fartøyet alltid ha kun en adressat å forholde seg til, nemlig flaggstatsmyndighetene.

Til spørsmålet om fiskernes rettssikkerhet ved innføring av sporing vil departementet bemerke at bevisverdien av posisjonsopplysninger vil måtte vurderes særskilt i den enkelte eventuelle sak om overtredelse av fiskerilovgivningen. I utgangspunktet sier posisjonsopplysningene kun at angjeldende fartøy befant seg i en bestemt posisjon på et bestemt tidspunkt. Ordningen endrer ikke de alminnelige reglene for bevisvurdering i straffesaker. Slike opplysninger vil vurderes i sammenheng med de øvrige opplysningene en har i saken. En slik posisjonsopplysning vil være et bevis av teknisk karakter, og vil være et såkalt indisiebevis i motsetning til et direkte bevis som for eksempel vitneobservasjon gjort av Kystvakten. I en eventuell straffesak vil dette følgelig være noe retten vil kunne ta hensyn til ved sin vurdering av hvorvidt det strafferettslige beviskrav er tilfredsstilt. Rettssikkerheten vil følgelig bli ivaretatt i samme grad som i andre saker hvor det foreligger indisiebevis. Opplysninger fra satellittovervåkning vil kunne anvendes som bevis i straffesaker på linje med bruk av mobiltelefon og betalingskort. Departementet antar at satellittsporing først og fremst vil kunne ha en preventiv effekt ved at fiskefartøy vet at kontrollmyndighetene kan skaffe seg oversikt over hvor fartøyet befinner seg.

I tilknytning til Justisdepartementets uttalelse om forholdet til Svalbard og Jan Mayen er departementet innforstått med at lovforslagets stedlige virkeområde er begrenset til fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen. Departementet vil på et senere tidspunkt utrede spørsmålet om lovforslagets anvendelse i Svalbards og Jan Mayens territorialfarvann og indre farvann.

4.2 Plassering av inspektør og observatør ombord i fiskefartøy

Fiskeridirektoratets kontrollkompetanse er omhandlet i § 45 i saltvannsfiskelovens kapittel IX. Ved den foreslåtte utbyggingen av § 45 vil bestemmelsene om Fiskeridirektoratets kontrollkompetanse fortsatt være samlet i denne ene paragrafen.

Det foreslås at det etableres hjemmel i saltvannsfiskeloven § 45 nytt tredje ledd til å bestemme at fiskefartøy skal ha observatører ombord for observasjon og registrering av fisket.

Fiskeridirektoratet er i saltvannsfiskeloven § 45 første ledd pålagt å føre kontroll med at norske og utenlandske fartøy driver fiske i samsvar med gjeldende regelverk. Lovens § 45 andre og nåværende tredje ledd har mellom annet bestemmelser om omfanget av Fiskeridirektoratets kontrollkompetanse overfor fiskefartøy. Hjemmelen til å plassere inspektør ombord på fartøy for inspeksjonsoppdrag har i dag sitt grunnlag i henvisningen i § 45 annet ledd siste punktum til § 47 tredje ledd. Det foreslås en lovteknisk endring ved at denne hjemmelen videreføres i det nye tredje ledd i § 45. Dette medfører at § 45 annet ledd siste punktum oppheves.

Det foreslås at det i § 45 nytt sjette ledd bestemmes at Fiskeridepartementet ved forskrift skal kunne gi bestemmelser om mellom annet observatørens myndighet og plikter og hvilke fartøy som skal ha observatør/inspektør ombord. Bestemmelsen er formet som en tilføyelse til departementets generelle fullmakt i nåværende § 45 fjerde ledd til å gi forskrift om kontroll som utøves i medhold av § 45.

4.2.1 Høringsbrevet

I høringsbrevet heter det mellom annet følgende:

«I norsk fiskeriforvaltning er det bare i sel- og hvalfangsten at inspektører er plassert ombord i fartøy i hele fangstsesongen. I denne fangstvirksomheten er det innført generelle inspektørordninger som har medført at alle fartøy har måttet ha inspektør ombord under hele fangsten. Grunnen er blant annet at sel- og hvalfangst er internasjonalt omstridt, og at det derfor er særlig viktig å påse at fangsten foregår i henhold til regelverket.

Inspektører ombord i fiskefartøy har hovedsakelig blitt benyttet i forbindelse med enkeltstående inspeksjonsoppdrag. Slike inspeksjonsoppdrag har for eksempel vært kontroll av norske fartøy som har vært på veg til utenlandsk havn for levering av fangst. Under makrellfisket i 1995 hadde Fiskeridirektoratet i en begrenset periode tre inspektører ombord i fartøy i forbindelse med kontroll av beskatningsmønsteret i fisket. I norske fiskerier har en hittil ikke innført slike generelle inspektørordninger som er gjennomført i sel- og hvalfangsten.

Observatører ombord på fiskefartøy har hittil ikke vært benyttet i norske jurisdiksjonsområder. I motsetning til svært mange andre fiskerinasjoner, har ikke observatørordninger noen tradisjon i norsk fiskeriforvaltning.»

Høringsbrevet sier følgende om status med henhold til bruk av observatører i internasjonal sammenheng:

«Internasjonalt samarbeid om kontroll er økende. Dette gjelder både bilateralt fiskerinasjonene imellom såvel som kontrollsamarbeid i multinasjonal sammenheng når det gjelder forvaltning og kontroll av fiskeressursene på det åpne hav.

I kvoteavtalen mellom Norge og EU for 1998 har partene forpliktet seg til å drøfte et pilotprosjekt om observatører i makrellfisket. Siktemålet er å gjennomføre et slikt prosjekt i løpet av dette året.

Kontroll- og håndhevingsregimer på det åpne hav har sitt folkerettslige hovedgrunnlag i FN-avtalen av 1995 om fiske på vandrende og langt migrerende bestander (fiske på det åpne hav), en avtale som Norge har ratifisert. Avtalen pålegger nasjonene å samarbeide om kontroll- og håndheving av fisket og gir folkerettslige rammer for samarbeidet. Kontroll- og håndhevingsregimer er utviklet i de internasjonale organisasjonene for fiskeriforvaltning. Norge er medlem i Organisasjonen for regulering av fisket i det nordvestlige Atlanterhav (NAFO), Kommisjonen for fisket i det nordøstlige Atlanterhav (NEAFC) og Konvensjonen for bevaring av de levende marine ressurser i Antarktis (CCAMLR). Norsk tilknytningsform til Den internasjonale konvensjonen om regulering av atlantisk tunfisk (ICCAT) er under vurdering.

Når det gjelder bruk av observatør ombord i fiskefartøy som element i kontroll- og håndhevingsregimene i ovenfor nevnte organisasjoner er status følgende:

I NAFO er det som tidligere nevnt etablert en observatørordning. Observatørordningen er et pilotprosjekt som også omfatter satellittsporing av fartøyene. Pilotprosjektet ble iverksatt 1 januar 1996 og skal vare fram til utgangen av 1998. Alle norske fartøy som driver fiske i NAFO-området må ha observatør ombord. En må være forberedt på at NAFO vil kunne innføre en observatørordning på permanent basis fra og med 1999.

I NEAFC har en i det siste året arbeidet med å utarbeide et nytt kontroll- og håndhevingsregime. Slik en vurderer det i dag er det sannsynlig at regimet kan settes i verk fra 1 januar 1999. Det tas i denne omgang ikke sikte på å etablere en observatørordning i NEAFC. Om en slik ordning vil bli innført i framtida er et åpent spørsmål. Dersom regulering og kontroll av makrellfisket i NEAFC-området i framtida vil skje i regi av NEAFC, kan dette være et moment som kan medføre etablering av en observatørordning.

I CCAMLR-området må fartøy som driver fiske ha observatør ombord.

I ICCAT vurderes for tiden spørsmålet om å innføre en observatørordning.»

Om eventuell gjennomføring av ordningen skrives dette i høringsbrevet:

«Spørsmålet om behovet for innføring av slike ordninger må vurderes i forbindelse med avviklingen av det enkelte fiskeri. Det sentrale her er å vurdere nytten av slike ordninger. I denne sammenheng vil omfanget og innholdet av ordningen måtte vurderes nøye. Skal ordningen omfatte en hel flåtegruppe eller et mindre antall fartøy i gruppen? Skal observatørene/inspektørene stå ombord i samme fartøy hele eller store deler av sesongen, eller skal ordningen være slik at observatørene/inspektørene ambulerer mellom fartøyene med relativt korte opphold ombord. Omfanget og innholdet av ordningen med observatører/ inspektører må ikke minst vurderes i forhold til kostnadene ved ordningene. Det forutsettes at innføring av ordninger med plassering av inspektør/observatør ombord i norske fartøy i norske farvann i første omgang skjer i form av pilotprosjekt. Før innføring vil ordningene bli forelagt fiskernes organisasjoner til uttalelse.

Fiskeridepartementet forutsetter at Fiskeridirektoratet skal ha ansvaret for gjennomføring av observatør/inspektørordninger. Dersom inspektører i Fiskeridirektoratet plasseres ombord ved fiske i norske fiskerijurisdiksjonsområder, vil ordningen være en inspektørordning og ikke en observatørordning. Det kan imidlertid på litt lengre sikt tenkes ordninger der annet personell enn direktoratets ansatte blir plassert ombord i fartøy. Fiskeridirektoratet forutsettes likevel å ha det overordnede ansvaret for gjennomføring av ordningene. Slike ordninger kan da, alt etter formålet, enten være inspektør- eller observatørordninger.»

4.2.2 Høringsinstansenes syn

Forsvarsdepartementet og Miljøverndepartementet støtter forslaget.

Finans- og tolldepartementet uttaler seg som referert under punkt 4.1.2 ovenfor.

Justisdepartementetsuttalelser om forholdet til Svalbard og Jan Mayen når det gjelder § 4, referert under punkt 4.1.2 ovenfor, har samme relevans for § 45.

Justisdepartementet stiller spørsmål ved om det i § 45 sjette ledd bokstav b er tenkt på hvilke typer fartøy som skal ha inspektør/observatør ombord, og antar at hvilke konkrete fartøy som skal ha inspektør/observatør ombord vil bli fastsatt ved enkeltvedtak. Videre mener Justisdepartementet at det er uklart hva som menes med «deltakende fartøy» i § 45 sjette ledd bokstav d.

Nærings- og handelsdepartementet mener kontrollordningene bør samordnes internasjonalt og utformes på en mest mulig praktikabel og formålstjenlig måte. Nærings- og handelsdepartementet slutter seg til uttalelsen fra Sjøfartsdirektoratet, som sier:

«I henhold til forskrift av 15. oktober 1991 nr. 713 om plassering m.v. av innredning og om forpleiningstjenesten for besetningen på fiske- og fangstfartøy § 7, skal lugarkapasitet og innredningens størrelse være tilstrekkelig til den besetning som til enhver tid finnes ombord i fartøyet. Observatører og kontrollører regnes som en del av besetningen. Dersom et fartøy er bygget med tanke på at det skal være lugarkapasitet for kontrollør, og det i tillegg kommer en observatør samtidig med kontrolløren, kan fartøyets lugarkapasitet bli for liten. Dette problemet vil imidlertid kun oppstå for de tilfeller der det totale antall personer ombord øker. Selve kravet om henholdsvis observatør/kontrollør vil i seg selv ikke medføre kapasitetsproblemer på fartøyet.»

Utenriksdepartementetstøtter forslaget, jf forøvrig merknadene referert under punkt 4.1.2 ovenfor.

Fiskeridirektoratet slutter seg til forslaget.

Norges Fiskarlags generelle uttalelse, referert under punkt 4.1.2 ovenfor, om norsk kontrollnivå og behov for samordning med andre land, gjelder også for bruk av observatører/inspektører. Om observatører/inspektører sier Fiskarlaget:

«Norges Fiskarlag mener det må være en forutsetning at observatører/inspektører som skal om bord i fartøyene har en klart definert kompetanse for den oppgave vedkommende skal utføre. Kompetanse og ansvarsområde som vedkommende gis må ikke rokke ved skippers autoritet ombord i fartøyet i forhold til å ivareta blant annet sikkerhet for fartøy og mannskap.»

Norges Fiskarkvinnelag uttaler at laget er

«... i tvil om en ordning med en fast observatør/inspektør ombord i fartøy vil tjene hensikten og hvilke utslag dette vil kunne gi.»

Norges Kystfiskarlag gir sin prinsipielle tilslutning til forslaget, og sier mellom annet følgende:

«Når det gjelder endringen i § 45, om utvidet adgang til å ha observatør ombord i fiskefartøyer så deler vi Fiskeridepartementets bekymring for utkastproblematikken i torsk og makrellfisket, og vi ser positivt på at departementet vil følge opp Norges forpliktelser både som forvalter av fisket i norsk sone, og som flaggstat for fartøyer som fisker i andre lands soner og på det åpne hav. Vi vil imidlertid påpeke at utkastproblematikken ikke bare knytter seg til utkast av yngel og ukurante fiskeslag. Ved ombordproduksjon er det i tillegg et spørsmål om utnyttelsesgrad, og om riktig beregning av rundfiskvekt i forhold til ilandførte ferdigprodukter.»

Kystfiskarlaget forutsetter at forskrifter om observatør/inspektørordninger blir sendt på høring før iverksettelse.

Sør-Norges Trålerlag skriver:

«Når det gjelder spørsmål om å ha observatør ombord, må dette først og fremst være aktuelt for fiske på de regulerte fiskearter. Nordsjøtrålernes kvoter på de regulerte fiskeartene er så små at det vil være lite hensiktsmessig å ha observatør ombord. Fangstene blir losset i Norge, og en eventuell inspeksjon kan foretas ved lossing. Hvorvidt det skal dannes hjemmel for å kunne bestemme at andre fartøygrupper skal ha observatør ombord, ønsker ikke Sør-Norges Trålerlag å uttale seg om.»

Fiskerinæringens Landsforening går inn for at forslaget gjennomføres, jf forøvrig foreningens uttalelser under pkt. 4.1.2.

Norsk Sjømannsforbund mener, jf forbundets uttalelse referert under punkt 4.1.2 ovenfor, at hele næringen bør omfattes av en god og kostnadseffektiv kontroll, og understreker betydningen av en samordning og harmonisering av kontrolltiltakene med andre fiskerinasjoner.

Finnmark fylkeskommune støtter i hovedsak forslaget, men uttaler at det kan

«...stilles spørsmål ved nytten av en slik observatørordning ombord i fartøyene, kontra en ordning hvor Kystvakten foretar hyppigere stikkprøvekontroller.»

Troms fylkeskommune er positiv til forslaget, jf uttalelsen referert under punkt 4.1.2 ovenfor.

Nordland fylkeskommune støtter forslaget, men forutsetter at departementet

«...først gjennomfører et pilotprosjekt for å prøve ut ordningen med inspektør/observatør ombord på norske skip i norske farvann. Før ordningen endelig innføres må den forelegges fiskernes organisasjoner til uttalelse.»

Sogn og Fjordane fylkeskommune og Møre og Romsdal fylkeskommune sine merknader er referert under punkt 4.1.2 ovenfor.

4.2.3 Departementets merknader

Departementet vil arbeide for en størst mulig samordning og harmonisering med andre land og internasjonale forvaltningsorgan når det gjelder innføring av inspektør-/observatørordninger i norsk fiske.

Observatører ombord i fiskefartøy har hittil ikke vært benyttet i norske fiskerijurisdiksjonsområder. Bruk av observatører har imidlertid tradisjon i flere andre lands kontrollregimer, for eksempel Canada og USA. I flere internasjonale fiskeriforvaltningsorganisasjoner er også bruk av observatører et element i kontrollen. Dette gjelder også organisasjoner som Norge er medlem av, for eksempel NAFO og CCAMLR. Norsk fiske i de geografiske områdene disse organisasjonene omfatter er således grunnlaget for at norske fiskefartøy er underlagt observatørordninger. Observatørordninger i regi av internasjonale fiskeriforvaltningsorganisasjoner vil omfatte alle medlemslands fiske i avtaleområdene.

Grunnlaget for innføring av observatørordninger for norske fartøy vil også kunne være bilaterale gjensidige avtaler med ett eller flere land som Norge forvalter fiskebestander sammen med. Slike observatørordninger vil også ivareta hensynet til samordning og harmonisering.

I tilfeller der norske fiskerimyndigheter mener at det vil være klart behov for å plassere observatør ombord, men hvor en ikke lykkes med å inngå avtaler med andre land om en slik ordning, vil det kunne være aktuelt å etablere en nasjonal observatørordning.

Dette vil også kunne være tilfelle ut fra særnorske forhold, der en har måttet legge til grunn at tradisjonelle tiltak ikke har fungert tilfredsstillende for å oppnå en forsvarlig kontroll. Ved innføring av nasjonale observatørordninger i norske fiskerijurisdiksjonsområder vil det være naturlig å vurdere spørsmål om ordningene skal gjøres gjeldende også for andre lands fartøy.

Departementet vil ikke legge opp til samtidig å gjennomføre både inspektør- og observatørordninger for samme fartøygruppe. Behovet for lugarplass vil derfor være begrenset til én person i tillegg til den ordinære besetning. Ved utforming av slike ordninger vil departementet imidlertid i alle tilfelle måtte ta hensyn til at det skal være forskriftsmessig lugarkapasitet ombord i fartøyene.

Når det gjelder § 45 i forhold til Svalbard og Jan Mayen, vises til departementets merknader under punkt 4.1.3.

4.3 Dekning av kostnader ved anskaffelse, installasjon og bruk av satellittsporingsutstyr og ved plassering av inspektør og observatør ombord

Det foreslås som ny § 4 første ledd bokstav s andre punktum at departementet ved forskrift skal kunne fastsette at fartøy helt eller delvis skal dekke kostnadene ved anskaffelse, installasjon og bruk av satellittsporingsutstyr.

I dag fastsetter saltvannsfiskeloven § 45, jf § 47 tredje ledd, at nødvendig kost og losji skal gis på fartøyets kostnad ved plassering av inspektør ombord, og inspektøren skal videre uten vederlag gis adgang til å nytte kommunikasjonsutstyr. Det foreslås at disse reglene vedrørende inspektører blir videreført uten innholdsendringer, og at de samme reglene skal gjelde når observatør plasseres ombord, jf forslag til § 45 nytt tredje ledd.

Videre foreslås at det i § 45 nytt sjette ledd hjemles at departementet kan gi forskrifter om at fartøy helt eller delvis skal dekke kostnader ved inspektør- og observatørordninger.

4.3.1 Høringsbrevet

Høringsbrevet sier mellom annet følgende om kostnadene ved anskaffelse, installasjon og bruk av satellittsporingsutstyr:

«En del av utstyret som benyttes til sporing vil også kunne brukes i andre sammenhenger, og myndighetene har som målsetting at fartøyene ikke skal måtte bekoste dyrt ekstrautstyr til satellittsporing. Det arbeides således for at en skal kunne spesialtilpasse utstyr som fartøyet kan finne det hensiktsmessig å anskaffe for andre formål, for eksempel for kommunikasjon mellom fartøy og rederi, fartøy og salgslag, samt for mottak av værmelding og annen informasjon av betydning for fartøyets sikkerhet.

En rekke land har fått utviklet spesielle og tildels kostbare og kompliserte ordninger for satellittsporing. Det har vært norsk holdning å prøve å få til ordninger der en skal kunne bruke generelle og billigere løsninger for dette. Imidlertid vil ikke alt satellittutstyr som er på markedet i dag være sikkert nok i forhold til de krav forvaltningen må stille. Inntil et slikt utstyr er tilgjengelig på markedet, vil det kunne være aktuelt med overgangsordninger som vil kunne gjøre det mulig for fartøy å benytte allerede innkjøpt utstyr. Hvis en får til en godkjent løsning slik at kommersielt tilgjengelig utstyr kan benyttes med en viss tilpasning, vil naturligvis totalkostnadene for fartøyet reduseres.»

I høringsbrevet sies mellom annet dette om kostnadene ved plassering av inspektører og observatører ombord:

«Inspektør- og observatørordninger er kostnadskrevende kontrolltiltak. Ved økt bruk av slike ordninger i norsk fiske reiser spørsmålet seg om myndighetene skal kunne pålegge fartøyene helt eller delvis å bære kostnadene ved slike ordninger.

Det legges til grunn at fiskerinæringen og fiskerimyndighetene har felles interesse i at en har en tilfredsstillende kontroll med uttaket av fiskeressursene både nasjonalt og internasjonalt. Dette selv om enkeltfiskere underminerer denne interessen ved å opptre i strid med regelverket. I fiskerier der kontrollmyndighetene må erkjenne at tilfredsstillende kontroll ikke vil kunne oppnås uten gjennom å etablere inspektør- eller observatørordninger, anser en det for rimelig at fiskefartøy helt eller delvis bør kunne bære kostnadene ved slike ordninger. Når det gjelder fiske i farvann utenfor norske jurisdiksjonsområder, legger en som tidligere nevnt til grunn at det vil kunne være i norske fiskeres interesse at kontroll og håndheving av regelverket styrkes ved at det innføres observatørordninger. Det legges videre til grunn at det vil være i norsk fiskerinærings interesse at mistanker og anklager om at fiskerne overtrer regelverket vil kunne avkreftes gjennom slike ordninger, og at problemets reelle dimensjon kan anslås bedre.»

4.3.2 Høringsinstansenes syn

Forsvarsdepartementet og Miljøverndepartementet støtter forslaget.

Finans- og tolldepartementet uttaler seg som referert under punkt 4.1.2 ovenfor.

Nærings- og handelsdepartementetsier:

«Ved fastsettelsen av de kostnader som skal bæres av næringsutøverne bør det tas hensyn til at kostnadene vil påvirke råstoffprisene, noe som vil kunne ha betydning for norsk fiskeeksports konkurransesituasjon internasjonalt.»

Olje- og energidepartementet mener at anslaget over investeringer og vedlikeholds- og driftsutgifter i fiskeriforvaltningen umiddelbart synes som et meget lavt anslag.

Fiskeridirektoratet slutter seg til forslaget.

Norges Fiskarlag uttaler:

«Norges Fiskarlag mener at kontrollordningene i fiskerinæringen er et offentlig ansvar, og i likhet med kontrolltiltak for øvrig i samfunnet, må staten dekke kontrollkostnadene knyttet til eventuell satelittsporing og inspektør/observatørordninger. Norges Fiskarlag vil i denne sammenheng peke på at de foreslåtte kontrollordningene vil innebære en effektivisering av dagens kontrollregime.»

«Norges Fiskarlag mener at kostnadene med satelittsporing kommer til å bli betydelige dersom ikke ordinært satelittkommunikasjonsutstyr kan anvendes (f.eks. Inmarsat C). Norges Fiskarlag merker seg at utstyr som er sikkert nok ennå ikke er på markedet og vil i den forbindelse be om en avklaring angående hvilke krav myndighetene stiller til slikt utstyr. Av høringsnotatet framkommer det at Fiskeridepartementet legger til grunn at flåten kan benytte ordinært kommersielt utstyr i en overgangsfase til utstyr som oppfyller krav til datasikkerhet er utviklet. I tillegg til manglende datasikkerhet frykter Norges Fiskarlag at dette kan innebære at når nytt utstyr er utviklet, vil det bli fastsatt krav om innkjøp av nytt utstyr. En ordning med autentisering av den som sender meldingene vil bety ytterligere økning i investeringene. Norges Fiskarlag mener derfor at Fiskeridepartementets anslag på kr. 40.000,- pr. fartøy i engangsinvestering er for lavt, og frykter kostnader flere ganger dette beløpet. Dette vil i så fall være totalt uakseptabelt for næringen. Det er foreslått at utstyr og kostnadene ved bruken skal betales av næringen. Dette er uakseptabelt, ettersom det er myndighetenes informasjonsbehov som skal dekkes. Norges Fiskarlag tar avstand fra at det installeres utstyr ombord som betales av næringen, mens rettighetene til informasjonen blir beholdt av myndighetene kostnadsfritt. Norges Fiskarlag forutsetter også at alle trafikkostnadene vedrørende sporing dekkes av myndighetene.»

Norges Fiskarkvinnelag mener at

«...det er viktig at utstyret blir grundig utprøvd før en går ut med påbud om satellittbasert sporingssystem ombord i fartøy, og at staten går inn med økonomisk støtte i utprøvingsperioden slik at fiskerne ikke kommer til å lide økonomisk tap på grunn av feil og dårlig utstyr.»

Norges Kystfiskarlag er prinsipielt enig i at fartøyene skal bære kostnadene, og skriver følgende om kostnader vedrørende satellittsporingsutstyr:

«Norges Kystfiskarlag vil i den forbindelse be om at en ved valg av teknologi i størst mulig grad baserer seg på å utnytte fartøyets eksisterende kommunikasjons- og navigasjonsutstyr. Det bør her søkes å finne løsninger hvor Sat-C eller DSC-utstyr som fartøyene ved innføring av nye SOLAS/GMDSS regler blir pålagt å ha ombord kan utnyttes til automatisk å lese inn fartøyets posisjon til en database på land. Dette vil kunne bringe kostnadene ned, samtidig som en får adgang til systemer som kan håndtere store datamengder, og som dermed kan brukes til å betjene flere av de formål som er nevnt i avsnittet foran. En må regne med at etter som systemene bygges ut, vil trafikkostnadene ved satellittkommunikasjon reduseres.»

Kystfiskarlaget mener at som hovedregel bør fiskefartøyene selv bære kostnadene for observatør- og inspektørordninger i de tilfeller hvor et reelt kontrollbehov er tilstede. Det sies videre:

«En kan imidlertid komme i situasjoner hvor pålegget om inspektør/observatør ikke objektivt sett kan begrunnes ut fra kontrollmyndighetenes behov. Vi tenker her for eksempel på hvalfangsten, hvor behovet for inspektører mer er motivert ut fra internasjonale pressgruppers betydning for avlivningsmetodene enn ut fra behovet for bestandskontroll. I slike situasjoner vil det være klart urimelig å kreve at fartøyet skal dekke kostnadene ved ordningen.»

Sør-Norges Trålerlag uttaler følgende:

«Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal dekke kostnadene ved installasjon og bruk av sporingsutstyr, er Sør-Norges Trålerlag av den oppfatning at fiskerne aksepterer å godta samme vilkår som annen næringsvirksomhet. Dersom øvrige deler av norsk næringsliv må betale for offentlig kontroll av sin næringsvirksomhet, må også fiskerne akseptere dette. Norsk næringsliv må likestilles med annen næringsvirksomhet på dette området.»

Vest-Norges Fiskesalslag skriver:

«Dersom ikke påbudt sikkerhetsutstyr om bord kan nyttes som sporingsutstyr uten ekstra kostnader, må slike kostnader pålegges offentlig myndighet/fiskeriforvaltning ved lovpåbud. Dette må også vurderes opp mot trafikkostnader. Når det gjelder inspektører/observatører så er det ikke holdbart å føre denne økonomiske belastningen i sin helhet over på fiskeflåten. De største kostnadene med en slik ordning må offentlig myndighet/fiskeriforvaltning ta (Jfr. Innsparing vedr. oppsyn og overvåking av havområder).»

Fiskerinæringens Landsforening mener:

«Enhver kostnad som fiskefartøyene blir pålagt, vil gi seg utslag i råfiskprisen, og industrien vil måtte betale i form av høyere priser for råstoffet. Endringsforslaget i § 4 innebærer å kunne pålegge fiskefartøy helt eller delvis å dekke kostnadene ved installering og bruk av sporingsutstyr. Det er naturlig å se hen til hvorledes dette gjennomføres i EU og i andre land vi deler fiskebestander med. Norske fiskere bør ikke pålegges mer økonomisk belastende ordninger enn de som gjennomføres i de andre land hvor tilsvarende ordninger blir etablert.»

Når det gjelder kostnader for observatør/inspektørordninger sier Fiskerinæringens Landsforening:

«For å få kostnadene med inspektører ombord lavest mulig anbefaler vi at ordningen konkurranseutsettes ved at det innhentes anbud fra både privat og offentlig hold. Dette bør det legges opptil allerede fra starten av, og det foreslåtte pilotprosjekt må få som oppgave å beskrive og definere behov slik at anbudsdokumenter kan utarbeides. For en samlet norsk fiskerinæring er det av den største viktighet at inspektørordningen ikke blir unødig kostbar.»

Norsk Sjømannsforbund peker på at

«...den økonomiske innsparingen som en mer kostnadseffektiv kontrollordning vil gi, må anvendes til å dekke kostnadene av en innføring av de nye kontrolltiltakene som er foreslått i høringsforslaget. Forbundet finner det både rimelig og naturlig at departementet setter kostnadene med forslagene inn i en total vurdering av fartøyenes økonomiske rammevilkår.»

Finnmark fylkeskommune uttaler:

«Dersom man finner at en observatørordning er den mest hensiktsmessige løsningen, kan det likevel stilles spørsmål ved om det er rett å pålegge fartøyene kostnadene ved innføringen av en slik ordning. Med bakgrunn i de reduserte kostnadene ved overvåkning som følge av innføringen av et satellittsporingssystem, vil disse midlene helt eller delvis kunne overføres til andre kontrolltiltak utført av Fiskeridirektorat og Kystvakt. Det er også viktig å vurdere om det er riktig å overføre kostnader ved slike kontrolltiltak fra staten og over på fiskerne, da dette antas å være et overordnet nasjonalt ansvar i henhold til de fiskeriavtaler Norge har ratifisert.»

Troms fylkeskommune støtter forslaget og viser til at

«...det er snakk om en avgiftsfri høsting av en fellesressurs og legitimiteten til en seriøs norsk ressursforvaltning.»

Nordland fylkeskommune sier:

«Når det gjelder utgiften til sporingsutstyr er det naturlig at det dekkes av fartøyeier. Lønnsutgiftene til inspektør- og observatørordninga bør være et offentlig ansvar, da det er i fellesskapets interesse at det føres god kontroll med uttaket av våre felles ressurser. Prinsipielt er det også riktig at det er den som ønsker kontroll og ikke den som skal kontrolleres som betaler for dette, også ut fra et lojalitetshensyn. Utgifter til kost o.a. ombord, bør kunne dekkes av båtene. Dersom en allikevel finner at fartøyene skal dekke de totale utgifter til inspektørordninga, bør sel- og hvalfangst-skuter fortsatt holdes utenfor, da disse driver fangst underlagt et særskilt regime og derfor har en marginal drift. Kontrollordninga bør kunne gjelde fartøyer over 24 meter.»

Sogn og Fjordane fylkeskommune uttaler dette:

«Eventuelle endringar i lova må ikkje føre til økonomisk belastning for fiskeflåten. Kostnader som følge av en lovendring må staten bere (jamfør innsparing vedrørande oppsyn og overvaking av havområda).»

Møre og Romsdal fylkeskommunemener at ressurskontroll er en statlig oppgave som må finansieres over offentlige budsjett.

4.3.3 Departementets merknader

Det er departementets prinsipielle syn at myndighetene skal være ansvarlige for kontroll med fiskeriene og at kostnadene til kontroll med fiskefartøy i all hovedsak skal bæres av myndighetene. Når en har foreslått at det skal kunne gjøres unntak fra dette prinsippet, har det sammenheng med karakteren av de foreslåtte kontrolltiltak. En del av utstyret som benyttes til sporing vil også kunne brukes til andre formål, for eksempel kommunikasjon mellom fartøy og rederi, fartøy og salgslag, samt til mottak av værmelding og annen nyttig informasjon for fartøyet. Det er i denne sammenheng viktig å framheve at sporing vil kunne gi økt sikkerhet for fartøyene, noe som også høringsinstansene erkjenner og legger vekt på. Å påby fiskefartøy å anskaffe og ta i bruk sporingsutstyr vil derfor etter departementets syn ikke være et tiltak bare i fiskerimyndighetenes interesse, men også kunne ha stor betydning for fartøyene selv.

En del av kostnadene ved investering og drift er allerede foretatt i sammenheng med den mangeårige drift av Fiskeridirektoratets kvotekontrollsystem. Spørsmålet om hvilke stasjoner som skal kunne godkjennes må sees i internasjonal sammenheng. Det vil ikke være mulig å se for seg en situasjon der norske fartøy som fisker i andre lands soner eller i internasjonalt farvann på lengre sikt skal kunne benytte utstyr som oppfattes som mindre tilfredsstillende enn utstyr på andre lands fiskefartøy. Hvor lang overgangsperiode som vil kunne innvilges for bruk av eventuelt eksisterende utstyr vil derfor måtte sees på bakgrunn av mellom annet dette.

Flere høringsinstanser peker på at den økonomiske innsparingen som en ny og mer kostnadseffektiv kontroll vil gi, må kunne anvendes til å dekke de foreslåtte kontrolltiltak. Departementet legger stor vekt på å arbeide for å oppnå en mest mulig kostnadseffektiv kontroll. Dette er en viktig delbegrunnelse for forslaget om å innføre sporing i fiskeflåten. Som tidligere framholdt er det samtidig et mål for departementet å arbeide for en bedre kontroll med fiskeriene som kan gi grunnlag for en bedre forvaltning av ressursene. Dette gjelder ikke minst kontroll med fiske på det åpne hav. En vil særlig vise til det nye kontroll- og håndhevingsregimet som fra 1 januar 1999 vil bli innført i NEAFC. Norge har vist sterkt engasjement i arbeidet med å få etablert regimet, og oppfølging fra norsk side når det gjelder kontroll og håndheving i NEAFC-området vil kreve økte ressurser. Generelt gjelder at myndighetenes utgifter øker i takt med utbyggingen av kontrollvirksomheten både nasjonalt og internasjonalt.

Flere høringsinstanser er naturlig nok opptatt av at inspektør- og observatørordninger ikke blir unødvendig kostbare. Departementet er enig i at kostnadseffektivitet må være sentralt ved gjennomføring av slike ordninger. Når det gjelder spørsmålet om observatørtjenester bør utføres av myndighetene eller leies fra private vil dette etter departementets syn kunne variere. Ved fortsatt observatørordning i NAFO vil det være mest hensiktsmessig og også minst kostnadskrevende å basere seg på å leie disse tjenestene. Ved observatørordninger som måtte bli innført i norske fiskerijurisdiksjonsområder vurderer departementet det i første omgang som mest hensiktsmessig at myndighetene har et eget observatørkorps. Dette gjelder også for inspektørordninger som måtte bli innført i disse områdene.

Til tross for innvendingene som de fleste næringsorganisasjonene uttrykker, er departementet av den oppfatning at det må være adgang til å pålegge fartøyene helt eller delvis å dekke kostnadene ved satellittsporing og inspektør- og observatørordninger. Departementet legger vekt på karakteren av de foreslåtte tiltak. Anskaffelse, installasjon og bruk av sporingsutstyr ombord på fartøy vil kunne være av direkte nytte for fartøyene, sikkerhetsaspektet vil her være det viktigste. Også observatør- og inspektørordninger vil, som et særlig kontrolltiltak, kunne komme fartøyene til gode, om enn på en mer indirekte måte. Det er departementets syn at bedret kontroll med fiskeriene både nasjonalt og internasjonalt gjennom de foreslåtte tiltak generelt sett vil være en fordel for norsk fiskerinæring fremover.