3 Behovet for å videreføre reglene om visitasjon i politiloven § 10 a

3.1 Gjeldende rett

Politiet har hjemmel til tvangsinngrep både etter straffeprosessloven og etter politiloven. Straffeprosessloven hjemler anvendelse av tvangsmidler som ledd i straffeforfølgning. Dette forutsetter skjellig grunn til mistanke om at en straffbar handling har funnet sted. Politiloven på sin side hjemler inngrep for å forebygge lovbrudd. Etter politiloven kan politiet treffe nødvendige tiltak for å opprettholde den offentlige ro og orden og for å hindre lovbrudd, jf. bl.a. §§ 7, 8, 10 og 10 a.

I 1998 ble våpenloven endret slik at det også ble gjort straffbart uten aktverdig grunn å bære skytevåpen på offentlig sted, selv om våpenet er lovlig ervervet, registrert og uladd, jf. § 27 b annet ledd. Denne lovendringen gjør reglene om visitasjon enda viktigere.

Om gjeldende rett før innføringen av den midlertidige bestemmelsen i politiloven § 10 a, vises til Ot.prp. nr. 79 (1998-99) og Innst. O. nr. 97 (1998-99). Arbeidsgruppen utdyper i sin rapport hvilke muligheter gjeldende rett gir politiet til å avdekke ulovlige våpen, og uttaler følgende om ransaking i medhold av reglene i straffeprosessloven:

«Straffeprosesslovens fjerde del inneholder formelle og materielle regler om straffeprosessuelle tvangsmidler, d.v.s. tvangsmidler som benyttes i forbindelse med etterforsking av en straffesak.

Reglene i straffeprosessloven kap. 15 omfatter både ransaking av person og bolig m.v. som ledd i etterforskingen av en straffesak. Ved ransaking vil den mistenkte få stilling som siktet i saken, jfr. straffeprosessloven § 82. Loven åpner også for ransaking av eller hos andre enn den som er mistenkt.

Etter straffeprosessloven § 195 første ledd kan det foretas ransaking av person som med skjellig grunn kan mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, og det er grunn til å tro at ransakingen kan føre til oppdagelse av bevis eller ting som kan beslaglegges. Med skjellig grunn til mistanke menes at det må foreligge objektive holdepunkter for mistanken. Det kreves at det er mer sannsynlig at den mistenkte har begått den handlingen saken gjelder enn at han ikke har det.

Under samme forutsetninger kan det foretas ransaking av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis som kan beslaglegges, jfr. straffeprosessloven § 192 første ledd. Ransaking av kjøretøy, faller inn under begrepet «oppbevaringssted».

Av andre enn mistenkte kan det foretas personlig ransaking når mistanken gjelder en straffbar handling som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder og særlige omstendigheter taler for å foreta slik ransaking, jfr. straffeprosessloven § 195 andre ledd. Det kreves særdeles tungtveiende grunner til å gjennomføre personlig ransaking av en ikke-mistenkt person.

Ransaking hos andre kan etter straffeprosessloven § 192 andre ledd foretas dersom det er skjellig grunn til mistanke om at det er begått en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Bestemmelsen krever ikke at mistanken skal være rettet mot en konkret person. Her er det imidlertid tilleggsvilkår om at handlingen enten er foretatt eller mistenkte pågrepet i boligen m.v., at mistenkte har vært der under forfølgning på ferske spor eller at det for øvrig er grunn til å tro at mistenkte kan pågripes der eller det der kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges.»

Om visitasjon etter politiloven uttaler arbeidsgruppen blant annet:

«Før politiloven av 1995 var politiets fullmakter utenom straffeprosessloven, hjemlet i den såkalte «Generalfullmakten». Generalfullmakten ga uttrykk for politiets kompetanse til å gripe inn med de midler som var nødvendige og hensiktsmessige for å opprettholde den offentlige ro og orden og for å forebygge og stanse lovbrudd m.v. Visitasjon, som ordensmessig virkemiddel, ble foretatt med hjemmel i generalfullmakten.

Denne tidligere sedvanebestemte fullmakten ble i det alt vesentlige lovfestet i lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 § 7. Bestemmelsen innebar verken noen innskrenkning eller utvidelse av politiets myndighet.

Inngrep etter politiloven har et annet formål enn de straffeprosessuelle inngrep. Tvangsmidlene i medhold av straffeprosessloven har strafforfølgningen som formål, mens inngrep etter politiloven § 7 primært skal være forebyggende. Bestemmelsen er i dag et viktig grunnlag for politiets daglige tjeneste for å opprettholde ro og orden.

Etter § 7 første ledd kan politiet gripe inn for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser, for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd.

Politiet kan både gripe inn for å stanse en aktuell og pågående ordensforstyrrelse og for å hindre eller avverge en slik krenkelse. Når det gjelder rent forebyggende inngrep, kreves at omstendighetene gir «grunn til frykt» for forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller det er nødvendig for å avverge eller stanse straffbare handlinger.

Som hovedregel må risikoen være konkret og nærliggende. Det er imidlertid ikke et krav at risikoen er overhengende eller umiddelbart forestående. Det vil alltid være en viss dynamikk i situasjonene og det bør være en tilsvarende dynamikk i lovverket. Men jo lenger man kommer inn i en forberedelsesfase, dess vanskeligere er det å anvende § 7 som hjemmel for inngrepet.

Hvis det eksempelvis er noe konkret som tilsier at en persons tilstedeværelse kan skape en nærliggende risiko for etterfølgende tumulter og bråk, kan vedkommende avvises, bortvises eller fjernes, eventuelt forbys opphold. For øvrig er det ikke tilstrekkelig med fare for en hvilken som helst krenkelse. Ved forebyggende inngrep bør det foreligge fare for en vesentlig forstyrrelse av den alminnelige ro og orden. (Se nærmere omtale i Auglend, Mæland, Røsandhaug: Politirett side 401).

Politiet kan også gripe inn for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet når vilkårene for dette er til stede. Slike sikkerhetstrusler kan f.eks. referere seg til personens adferd eller fra farlige gjenstander personen kan være i besittelse av. Ved inngrep for å ivareta enkeltpersoners sikkerhet må det også stilles nærmere krav til de faresituasjonene som kan utløse inngrep. De faresituasjoner som kan hjemle inngrep for å beskytte den alminnelige sikkerhet, herunder allmennhetens behov for å kunne ferdes trygt på offentlig sted, vil som regel være knyttet til steder som er sterkt beferdet eller der det er større ansamlinger av mennesker.

I politiloven § 7 andre ledd er angitt hvilke inngrep politiet kan benytte seg av. Her kan politiet bl.a. regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert. Det må antas at visitasjon av person og kjøretøy, som et selvstendig virkemiddel, allerede er hjemlet innenfor dagens § 7 i politiloven. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig klargjort i loven. Arbeidsgruppen vil derfor foreslå en slik klargjøring i § 7, jfr. punkt 8.2. nedenfor. Oppregningen i § 7 andre ledd er ikke uttømmende, noe som fremgår av ordene «blant annet». De angitte tiltakene vil imidlertid kunne trekke opp yttergrensen for hva slags tiltak som kan iverksettes. Visitasjon vil som regel fremstå som et mindre inngripende tiltak enn for eksempel fjerning eller anholdelse.

Politiloven § 8 gir politiet adgang til å innbringe den som på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel, den som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne seg fra offentlig sted, når omstendighetene gir skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel, den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av eller den som treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut. Ingen må holdes tilbake lenger enn nødvendig etter § 8, og ikke ut over 4 timer.

Visitasjon etter politiloven § 10 er ikke et selvstendig ordensmessig virkemiddel. Her er det tale om aksessorisk visitasjon, det vil si visitasjon som følger etter at politiet har foretatt et annet ordensmessig inngrep, f.eks. innbringelse.

Politiet kan i medhold av politiloven § 10 annet ledd visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes, jf. §§ 7-9. Dette for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander. Undersøkelser med dette formål kalles sikkerhetsvisitasjon. Bestemmelsen svarer i så måte til straffeprosessloven § 178 og har samme formål som denne. Politiloven § 10 hjemler også visitasjon i den hensikt å bringe en persons identitet på det rene, jf. første ledd. Videre kan personer som settes i arrest, fratas alle gjenstander som er egnet til skade vedkommende selv eller andre, jf. tredje ledd. I de tilfellene en person blir fjernet eller anholdt i medhold av politiloven § 7 eller innbrakt i medhold av § 8 vil politiet m.a.o. ha hjemmel for visitasjon i politiloven § 10 annet ledd.

Ved midlertidig endring av politiloven 16. juli 1999 nr. 65, ble det gitt en utvidet adgang til visitasjon etter våpen. Endringen går ut på at visitasjon av person skal kunne foretas på offentlig sted, i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves, når det er grunn til å undersøke om personen er i besittelse av våpen.

Visitasjon etter denne bestemmelsen skal normalt foretas som planlagte tiltak rettet mot utsatte steder og til tider hvor det erfaringsmessig er fare for at konflikter som kan medføre bruk av våpen kan oppstå. Adgangen er begrenset til å gjelde offentlig sted og det ligger en ytterligere begrensning i at visitasjon kun kan skje i situasjoner og på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves.

Det fremgår av bestemmelsen at begrepet «våpen» omfatter både skytevåpen og våpen som det er forbudt å inneha etter våpenlovgivningen, i tillegg til kniv eller annet lignende skarpt redskap som er forbudt å bære etter straffeloven § 352a og farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.

Det er fastsatt at visitasjonen fortrinnsvis skal foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel, men at ordinær visitasjon kan finne sted dersom undersøkelsen gir skjellig grunn til å anta at personen bærer våpen.

Det er i bestemmelsens tredje ledd fastsatt formelle regler for gjennomføring av visitasjonen.»

3.2 Kort om tilsvarende regler i Danmark og Sverige

En fremstilling av nordisk rett er gitt i Ot.prp. nr. 79 (1998-99) i forbindelse med lov om midlertidig endring i politiloven (utvidet adgang til visitasjon). Som en oversikt over rettstilstanden i Danmark uttaler arbeidsgruppen blant annet:

«Det fremgår av den danske retsplejeloven at «legemsbesiktigelse» som hovedregel bare kan foretas mot en siktet når det er rimelig grunn til å mistenke vedkommende for et lovbrudd som er undergitt offentlig påtale og inngrepet må antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen. Legemsbesiktigelse besluttes av politiet. I brev fra Justitsministeriet, Civil- og Politiafdelingen 19. september 2001 til arbeidsgruppen heter det:

«Udgangspunktet er, at der skal være en rimelig grund til at mistænke ejeren/brugeren af køretøjet for en lovovertrædelse, der er undergivet offentlig påtale, og hvor ransagningen må antages at være af væsentlig betydning for efterforskningen, jf.retsplejelovens § 794 stk.1.

Der findes ikke særregler om en særlig lempelig adgang til at foretage ransagning med henblik på at søge efter våben, og der er ikke umiddelbart planer om sådanne regler i den kommende politilov, der for tiden er under udarbejdelse.»

I brevet vises det videre til en kjennelse fra Østre Landsret 23. april 1996, hvor det fremgår hvordan mistankekravet er vurdert i en konkret sak under særlige omstendigheter (den såkalte «rocker-krig»). Selv om det her er snakk om ransaking etter retsplejeloven, er avgjørelsen av interesse idet den utvider mistankekravet til å omfatte en større personkrets, selv om det ikke foreligger en konkret mistanke mot hver enkelt person i kretsen. Fra kjennelsen gjengis:

«Selv om der ikke i forhold til hver enkelt af de personer, som politiet har bragt til standsning og sigtet for overtrædelse af våbenloven og derefter visiteret, har foreligget en konkret mistanke om, at netop denne person var i besiddelse af våben, findes så vel personer, som er kendt af politiet som tilhørende en af de rivaliserende rockerbander eller deres støttegrupper som personer, der åbenlyst efter påklædning og rygmærker fremtræder som tilhørende dette miljø, samt personer, der færdes til og fra rocker-klubhuse, på baggrund af de seneste måneders kraftige opblussen af den voldelige strid mellom Hells Angels og Bandidos, som bl.a har udløst henrettelseslignende drab ved brug af skydevåben både i Danmark og i de andre nordiske lande, at legitimere en sigtelse for våbenbesittelse overfor enhver, som hører til den ovennævnte personkreds. Berettigelsen af denne sigtelse understøttes af den volds- og drabskriminalitet, som disse bander også tidligere har udvist, samt de talrige våbenfund både i deres klubhuse og hos medlemmer, som har båret dem på sig. Den iverksatte ransagning findes herefter lovligt gennemført i medfør af retsplejelovens § 794, nr. 1.»

Om rettstilstanden i Sverige uttaler arbeidsgruppen:

«Bestemmelsene om visitasjon i svensk lovgivning ble omtalt i Ot.prp. nr. 79 (1998-99) om utvidet adgang til visitasjon etter våpen. Det fremgår her at det ved straffeprosessuell ransaking kreves skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff og ransakingen må skje for å finne gjenstander som kan beslaglegges eller for å skaffe bevis.

I den svenske polislagen er det i tillegg en bestemmelse som tillater politiet å foreta kroppsvisitasjon i den utstrekning det behøves for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander som er egnet til å brukes ved forbrytelse mot liv, legeme eller helse, dersom det er grunn til å anta at gjenstanden kan inndras i medhold av brottsbalken. I brottsbalken er det fastsatt at en gjenstand kan inndras hvis den på grunn av sin særskilte beskaffenhet og på grunn av omstendighetene for øvrig kan fryktes å komme til ulovlig anvendelse, eller hvis den er egnet til å brukes som våpen ved forbrytelse mot liv eller helse og er funnet under omstendigheter som gir grunn til å frykte for at den vil bli anvendt på en slik måte. I kommentaren til lovbestemmelsen heter det at det er en forutsetning for å foreta forebyggende ransaking i medhold av bestemmelsen at det foreligger en situasjon der risikoen erfaringsmessig er stor for at voldshandlinger som involverer våpen skal finne sted. Konfrontasjoner mellom rivaliserende ungdomsgrupper eller visse idrettsstevner der vold er vanlig, er typiske situasjoner.

Det fremgår videre av proposisjonen at polislagen inneholder hjemmel til å kroppsvisitere personer som oppholder seg på et sted hvor det av særskilte grunner anses å foreligge alvorlig risiko for et lovbrudd som innebærer alvorlig fare for liv eller helse eller omfattende ødeleggelse av eiendom, for å søke etter farlige gjenstander.»

3.3 Politidirektoratets evaluering av politiloven § 10 a

Om politiets erfaring med bruken av bestemmelsen, skriver arbeidsgruppen:

«Det fremgår av evalueringen at politiet har positive erfaringer med bruken av bestemmelsen, og opplever at adgangen til å visitere person med henblikk på våpen letter utførelsen av tjenesten. Særlig krav om blant annt mistanke («grunn til») gjør den anvendelig.

Bestemmelsen antas videre å ha forebyggende effekt. Etter hvert som det blir kjent i bestemte kretser at politiet har mulighet til å foreta slike visitasjoner, vil dette kunne bidra til større forsiktighet med å medbringe våpen eller gjenstander som kan nyttes som våpen på offentlig sted.

De politidistriktene som har benyttet § 10 a, melder også at reaksjonene fra publikum har vært positive.

Politidirektoratet opplyser for øvrig i brevet til departementet at politiet, i forbindelse med kartlegging av gatebander, har fått kunnskap om at bandemedlemmer benytter spesielle personer til å forsyne seg med våpen når de har behov for det. Dette er personer som ikke tidligere er kjent av politiet og våpnene er ofte gjemt i biler. Flere distrikter melder at det ofte vil være større behov for visitasjon av kjøretøy enn av personer på offentlig sted.

• Slik bestemmelsen er utformet vil anvendelsesområdet som hovedregel være begrenset til forhåndsplanlagte aksjoner med klart avgrenset åsted og tidsrom, og da med forhåndsinnhentet samtykke fra politimester, evt. Politimesterens stedfortreder. Dvs at den krever spesielle situasjoner, og at den ikke er anvendelig ved sporadiske operative tilfeller som for eksempel hvor er politipatrulje møter narkomane eller kriminelle motorsykkelorganisasjoner på en parkeringsplass, eller ved fyll og bråk der situasjonen blir amper.

• Flere politidistrikt mener at det synes unødvendig å ha en begrensning til «steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves» for å kunne gjøre bruk av visitasjonsadgangen.

• Flere politidistrikt mener at det er en svakhet at bestemmelsen ikke kan brukes for tilfeldig visitasjon i forebyggende hensikt i drosjekø, restaurantkø og ved idrettsarrangement, jfr kravet om at «grunn til å undersøke» må påvises for hver person.

• Politidistriktene mener at beslutningsprosedyrene er for tungvinte, og henviser til situasjoner hvor det ikke er tid til å innhente forhåndsgodkjenning fra politimesteren. I slike tilfeller benyttes i stedet politiloven § 7, 1. ledd nr. 1 og 3. Dette er for øvrig noe av problemene med å ha for mange regler om visitasjon - man blander reglene og vilkårene for unntak. I slike situasjoner kan en regel som er ment å gi utvidede fullmakter i praksis virke innskrenkende.

• Særlig det faktum at polititjenestemann på forhånd må innhente skriftlig samtykke fra politimesteren eller hans stedfortreder oppleves som upraktisk, særlig tatt i betraktning at inngrepet overfor personen er forholdsvis lite.

• Bruk av teknisk hjelpemiddel (metalldetektor) oppleves som nyttig for gjennomføringen av visitasjonen. Metoden fremstår som effektiv og lite legemskrenkende. Apparatet er imidlertid ikke anvendbart for å søke etter våpen uten metaller, så som stikk- og slagvåpen produsert av kunststoffer som plast, bein eller lignende.

• Politidistriktene opplever det som uheldig byråkratisering av politiarbeidet at arbeidsoppgaver som egentlig hører til generalistrollen bare kan utføres etter særskilt opplæring. Dette nødvendiggjør administrasjon, herunder vedlikehold av register m.v. I politidistrikter med stor gjennomtrekk av tjenestemenn blir dette ytterligere komplisert.

Politidistriktene finner også at bestemmelsen er noe uklar med hensyn til hva som anses som «særskilt opplæring». Det er vanskelig å se forskjell på personvisitasjon med tanke på våpen og visitasjon av person på annet grunnlag.»

Politidirektoratets konklusjoner er gjengitt slik i arbeidsgruppens rapport:

• «Det er behov for å se på muligheten for å utvide anvendelsesområdet i bestemmelsen.

• Bestemmelsens krav om at det fortrinnsvis skal benyttes teknisk hjelpemiddel bør frafalles. Loven bør i stedet utformes slik at politiet kan velge teknisk hjelpemiddel ut fra hva som er hensiktsmessig og ellers benytte visitasjon uten teknisk hjelpemiddel.

• Kravet om særskilt opplæring, og dermed autorisasjon bør frafalles. Krav til autorisasjon bør forbeholdes teknisk komplisert apparatur (for eksempel intoxilyzer) eller særlig farlig politiutstyr (for eksempel skytevåpen).

• Det er behov for en nærmere gjennomgang av politidistriktenes forslag om forenkling av beslutningsprosedyre og utvidelse av anvendelsesområde til også å gjelde kjøretøy.

• Det er viktig at denne type forebyggende visitasjon ikke blir fusjonert med straffeprosessloven, men beholdes som et selvstendig verktøy for de som driver operativt arbeid i gata. Det er også viktig at status til den som blir gjenstand for visitasjonen forblir uendret etter undersøkelsen.»

3.4 Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

Arbeidsgruppen ble særskilt bedt om å vurdere forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), og gruppen uttaler blant annet:

«Politiloven § 3 fastslår at loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent av folkeretten, eller som følger av overenskomst med fremmede stater. De folkerettslige begrensinger i EMK er ved lov 21. mai 1999 (menneskerettsloven) gjort til en del av norsk rett, og ved eventuell motstrid vil de folkerettslige forpliktelsene gå foran reglene i politiloven.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har i art. 8 en bestemmelse som tar sikte på å verne om privatliv og familieliv. Det å bli stanset på gaten og visitert av politiet er i seg selv et inngrep i privatlivet, og det må påses at inngrep av denne karakter ikke er i strid med EMK. Konvensjonen art. 8 lyder:

«Retten til respekt for privatliv og familieliv.

Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

For at inngrepet i denne retten ikke skal stride mot EMK, kreves det at inngrepet foretas for å oppnå ett eller flere av de formålene som er nevnt i art. 8(2), at det er i samsvar med lov og at det er nødvendig i et demokratisk samfunn.

Formålet med å åpne for en adgang til visitasjon etter våpen i kjøretøy på offentlig sted er å forebygge kriminalitet og øke den offentlige trygghet. Det legges derfor til grunn at dette vilkåret er oppfylt.

Et annet vilkår er at inngrepet har hjemmel i samsvar med lov. Den europeiske menneskerettsdomstol har i sammenlignbare saker funnet at det ikke er tilstrekkelig at det finnes en nasjonal lovhjemmel for inngrepet. Det stilles også krav til kvaliteten på lovhjemmelen. Dersom bestemmelsen gir en skjønnsmessig adgang for myndighetene til å gripe inn i en rettighet, må lovgivningen ha mekanismer som sikrer at inngrepene ikke blir vilkårlige. I denne sammenhengen må både de materielle og prosessuelle reglene i inngrepshjemmelen vurderes».

Arbeidsgruppen påpeker også at selv om et inngrep har tilstrekkelig lovhjemmel, ligger det i lovkravet at borgerne skal beskyttes mot vilkårlig skjønnsutøvelse. Endelig understreker arbeidsgruppen at det stilles visse minstekrav til prosessuelle rettigheter. Om lovkravet er oppfylt, beror på en totalvurdering av om regelverket sett under ett i tilfredsstillende grad ivaretar enkeltindividers rettssikkerhet (systemrettssikkerhet). Graden av skjønnsfrihet på vilkårssiden påvirker derfor vurderingen av hvilke saksbehandlingsregler man må oppstille for å tilfredsstille kravene i EMK art. 8 annet ledd.

3.5 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen konkluderer med at visitasjonshjemlene i politiloven og bestemmelsene om ransaking i straffeprosessloven allerede er viktige virkemidler for politiet til å avdekke om personer har med seg våpen på offentlig sted. En adgang til å visitere etter våpen i kjøretøy vil etter arbeidsgruppens mening forbedre og effektivisere arbeidet med å forebygge og avverge alvorlig voldskriminalitet, særlig knyttet til storbykriminaliteten.

Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsen som nå er i politiloven § 10 a utvides til å omfatte forhåndsplanlagte aksjoner med visitasjon av kjøretøy. Det foreslås at beslutningsprosedyren og kompetansebestemmelsen forenkles i tråd med det som har kommet frem under evalueringen av politiloven § 10 a. Arbeidsgruppen går inn for en egen hjemmel for planlagt visitasjon av person og kjøretøy. Det er foreslått at den nye bestemmelsen gis som ny § 7 a i politiloven og at nåværende § 10 a oppheves.

Etter arbeidsgruppens vurdering bør kravet i § 10 a annet ledd om at visitasjon fortrinnsvis skal foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel, utgå. Politiloven § 6 har alminnelige regler om hvilke midler politiet kan bruke i tjenesten, og det er uheldig at regler om bruk av hjelpemidler tas inn i de enkelte hjemmelsbestemmelsene.

Arbeidsgruppen foreslår videre at kompetansen til å samtykke til slike planlagte visitasjoner legges på et lavere nivå enn politimesternivå. Det vises til at kompetansen må tilpasses den nye strukturen i politiet, og at det i en politistruktur med 27 politidistrikter vil være unaturlig å legge slike avgjørelser til politimesteren. Etter arbeidsgruppens vurdering bør kompetansen legges til politimesteren eller den han bemyndiger. Kompetansen må imidlertid ikke legges på for lavt nivå. Jo høyere nivå beslutningen treffes på, dess bedre sikres det at praktiseringen av bestemmelsen er i tråd med EMK.

Arbeidsgruppen ser ikke behov for særskilt opplæring av tjenestemennene som skal utføre visitasjonen, jf. § 10 a siste ledd.

Arbeidsgruppen er enig med Politidirektoratet i at visitasjon ikke må føre til at den som visiteres får status som siktet.

3.6 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støtter arbeidsgruppens forslag, og flere peker på at det er behov for ikke bare å videreføre visitasjonsadgangen etter politiloven § 10 a, men også for å utvide den. Flere høringsinstanser har fremmet synspunkter på den nærmere utformingen av en slik bestemmelse.

Riksadvokaten uttaler bl.a.:

«Den foreslåtte bestemmelse i § 7 A skal avløse den midlertidige i gjeldende politilov § 10 A, og skiller seg fra sistnevnte bestemmelse særlig på tre punkter: Beslutningskompetansen legges på lavere nivå enn politimester, det kreves ikke at personellet skal være særskilt opplært og det er ikke noe krav om at visitasjonen primært skal gjennomføres med teknisk hjelpemiddel. Riksadvokaten er - som allerede nevnt - ikke uenig i disse endringer, men finner grunn til å knytte noen bemerkninger til det gjeldende krav om bruk av tekniske hjelpemidler.

Når bestemmelsen om primær bruk av tekniske hjelpemidler kom inn i lovteksten, var det ikke for å sikre at visitasjon etter våpen skjedde forholdsmessig, men for å forebygge misbruk.

Men uansett hører den primære og fulle begrunnelse for kravet i § 10 A annet ledd hjemme i motivene når den nå foreslås opphevet».

Datatilsynet er uenig i en del av forslagene:

«Datatilsynet mener det er god grunn til fortsatt å ha i ordlyden (§ 10 a, ny § 7 a) en bestemmelse om at det ved visitasjon av personer fortrinnsvis skal benyttes teknisk hjelpemiddel, fremfor å utelukkende basere valg av metode på en vurdering etter politiloven § 6 som er meget generell...

Forslaget setter ingen uttrykkelig grense for hvor langt ned kompetansen kan delegeres. I merknadene er det forklart at arbeidsgruppen mener leder for driftsenhet bør være laveste beslutningsnivå. Datatilsynet mener at dette i så fall burde fremgå uttrykkelig i selve lovteksten og ikke bare i motiver eller merknader til bestemmelsen...

Datatilsynet mener videre om § 10 a at det er uheldig å åpne for at kompetansen til å beslutte planlagt visitasjon kan delegeres fra politimesteren til et lavere nivå.»

Politiets Fellesforbund (PF) har bl.a. synspunkter på hvem som bør ha kompetanse til å beslutte visitasjon:

«Arbeidsgruppen foreslår at det i lovteksten skal framgå at kompetansen ligger hos Politimesteren eller den han bemyndiger. Senere påpeker utvalget at dette ikke bør være lavere enn driftslederleddet. Dette er PF uenig i. Vi deler synet i forhold til EMK - hvor beslutningen ikke skal være vilkårlig. Imidlertid bør beslutningen fattes hos person med tilstedeværelse og fagkompetanse. Driftsledere arbeider normalt ikke døgnkontinuerlig skiftarbeid, eller i helgene. De har heller ikke jourtjeneste...

I avveiningen om beslutningen skal fattes av vakthavende jurist, eller av operasjonsleder mener PF at operasjonsleder som ny funksjon, i nye politidistrikt, vil være det naturlige kompetansenivået for slike beslutninger. De «grunner» som kan føres til hjemler for inngripen etter politiloven, er i særlig grad påvirket av politifaget og den erfaring operasjonslederen besitter. Beslutninger etter politilovens kapitell II er også gitt den som har, eller er tildelt politimyndighet. PF støtter dermed lovteksten i forslaget, men ikke merknaden om at «den bemyndige» ikke skal være på lavere nivå enn driftsenhetsleder.»

Politidirektoratet er i hovedsak enig i hovedtrekkene i arbeidsgruppens forslag.

Enkelte av politimestrene har kommet med særmerknader. Politimesteren i Troms peker på at arbeidsgruppen, hva angår prosedyrene for bruk av bestemmelsen, antyder at dette ikke bør legges lavere enn driftssjefsnivå og mener beslutningen bør kunne delegeres til vaktsjefnivå, i alle fall for de tilfeller hvor den konkrete situasjonen gjør det påkrevd å foreta en aksjon straks. Videre uttaler politimesteren at det vanskeligste i forhold til utkastet til ny bestemmelse, fortsatt vil være å beslutte hvem som skal visiteres, da slik visitering ikke kan gjøres tilfeldig. Det anses som en svakhet ved bestemmelsen at det ikke kan utføres tilfeldig visitasjon i drosjekø, restaurantkø eller i forbindelse med idrettsarrangementer, hvor det erfaringsmessig oppstår bråk og voldsutøvelse.

Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering er ikke enig i at man ikke trenger særskilt opplæring.

3.7 Departementets vurderinger

3.7.1 Innledning

Justispolitikken skal ivareta enkeltmenneskets og samfunnets trygghet. Den skal sikre fellesskapets evne til å bekjempe kriminalitet, samtidig som rettssikkerheten for individet ivaretas. Trygghet og rettssikkerhet er grunnleggende forutsetninger for velferdssamfunnet, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) Justisdepartementet kap. 1.

Med den tendensen til økt bruk av våpen i kriminelle sammenhenger, som samfunnet står overfor i dag, er det nødvendig med nye virkemidler for å forebygge slik kriminalitet og øke publikums trygghet på offentlige steder. Straffskjerpelse for brudd på knivforbud, straffskjerpelse i våpenloven, utvidet visitasjonsadgang og forbud mot uten aktverdig grunn å ha med skytevåpen på offentlig sted, er eksempler på slike virkemidler.

Selv om visitasjonshjemlene i politiloven og bestemmelsene om ransaking i straffeprosessloven gjør det mulig for politiet å avdekke om personer har med seg våpen på offentlig sted, vil en adgang til å foreta visitasjon etter våpen i kjøretøy forbedre og effektivisere arbeidet med å forebygge og avverge alvorlig voldskriminalitet, særlig knyttet til storbykriminaliteten. Etablering av en slik hjemmel er en nødvendig videreføring av den rettsutviklingen som har vært på dette området, jf. Sem-erklæringen kap. 12, der regjeringen fremhever behovet for å gjøre det enklere å ransake etter våpen i bil.

Med bakgrunn i den erfaringen man har opparbeidet, og for å gi den nødvendige signaleffekt og preventive virkning, går departementet inn for at visitasjonsadgangen som følger av politiloven § 10 a, gjøres permanent, med enkelte justeringer. Blant annet foreslår departementet at visitasjonsadgangen skal gjelde både overfor person og kjøretøy.

Departementet understreker samtidig at regelverket må utformes slik at det i størst mulig grad hindrer vilkårlig skjønnsutøvelse og vilkårlig eller usaklig diskriminering. Politiet bør være spesielt oppmerksom på problemstillingen i forhold til de deler av befolkningen som står i fare for å bli utsatt for etnisk diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 79 (1998-99) s. 2 og 16.

3.7.2 Felles bestemmelse om planlagt visitasjon av person og kjøretøy

Grunnvilkårene for å iverksette planlagt visitasjon av en person eller et kjøretøy vil være de samme enten det er personen eller kjøretøyet som visiteres. Det er derfor unaturlig og ikke i samsvar med strukturen i politiloven, å gi hjemlene for visitasjon av person og kjøretøy i forskjellige bestemmelser. Departementet går derfor inn for at dette reguleres i en felles ny bestemmelse i politiloven § 7 a.

Departementet har i sine vurderinger lagt vekt på evalueringen av politiloven § 10 a. Slik politiloven § 10 a er formulert, tar den åpenbart sikte på situasjoner som hovedsakelig kan oppstå i storbyene. Det synes som en del politidistrikter ikke har benyttet bestemmelsen, ettersom de ikke har stått overfor situasjoner, steder eller miljøer hvor det har vært behov for å etablere en slik planlagt adgang til visitasjon. Enkelte politidistrikter har også uttalt at de har behov for å bruke bestemmelsen, men at den er for tungvinn å bruke i praksis.

Departementet er enig i at kompetansen til å samtykke til slike planlagte visitasjoner bør legges på et lavere nivå enn politimesternivå. Det vises til at kompetansen må tilpasses den nye strukturen i politiet, og at det i en kommende politistruktur med 27 politidistrikter vil være unaturlig å legge slike avgjørelser til politimesteren. Departementet er enig i arbeidsgruppens forslag om at bestemmelsen kan formuleres slik at kompetansen legges til politimesteren eller den han bemyndiger. Blant annet for å sikre at praktiseringen av bestemmelsen oppfyller kravene i EMK, er det imidlertid viktig at kompetansen ikke legges på for lavt nivå i praksis.

Beslutningen om visitasjon skal begrunnes og nedtegnes skriftlig, så vidt mulig på forhånd. Beslutningen skal være begrenset til et nærmere angitt tidsrom og angi hvilke omstendigheter som legges til grunn. Dette sikrer notoritet, og gjør det mulig å etterprøve beslutningen.

I likhet med arbeidsgruppen kan departementet ikke se at det bør kreves særskilt opplæring av de tjenestemennene som skal utføre visitasjonen, sml. § 10 a siste ledd. Det gis adekvat grunnopplæring under utdannelsen ved Politihøgskolen, og politidistriktene kan om nødvendig sørge for intern opplæring.

Visitasjon fører ikke til at den som visiteres får status som siktet.

Visitasjon må kunne iverksettes for å søke etter våpen. Med våpen menes i § 7 a våpen og andre gjenstander som omfattes av våpenlovgivningen, kniv eller lignende skarpt redskap som det er forbudt å bære på offentlig sted, jf. straffeloven § 352 a, og andre farlige gjenstander som kan tas i forvaring etter politiloven § 7.

Med hensyn til anvendelsesområdet, foreslås det at visitasjonsadgangen fortsatt skal være begrenset til offentlig sted. Det er i forslaget presisert hvilke situasjoner og steder som omfattes.

Den midlertidige bestemmelsen i politiloven § 10 a krever at visitasjon fortrinnsvis skal foretas ved hjelp av tekniske hjelpemidler. Departementet har kommet til at det ikke er behov for å understreke dette i selve lovteksten, men for visitasjon av personer bør det fortsatt brukes metalldetektor eller andre tekniske hjelpemidler, i den grad det er mulig.

Departementet understreker ellers at visitasjonen skal utføres så hensynsfullt og skånsomt som praktisk mulig, jf. politiloven § 6 om hvordan polititjenesten skal utføres og hvilke midler som kan tas i bruk.

Selv om det nå foreslås permanente lovregler om planlagt visitasjon, er det behov for å etterkontrollere bestemmelsen etter at den har virket i noen tid. Departementet vil som ledd i etterkontrollen blant annet vurdere om det er behov for å endre reglene om hvem som kan treffe beslutningen, og hvilke prosedyrer som skal følges.

3.7.3 Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

En visitasjonsadgang er et inngrep i den enkeltes privatsfære, som både må begrunnes og begrenses. Bestemmelsene må utformes slik at rettssikkerheten ivaretas på en betryggende måte og slik at bestemmelsen oppfyller kravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), jf. Ot.prp. nr. 79 (1998-99) kap. 6 og Innst. O. nr. 97 (1998-99) kap. 4.2. Departementet viser også til arbeidsgruppens vurderinger i kap. 3.4 foran. Departementet har lagt særlig vekt på at lovbestemmelsen må være klar og presis, og at borgerne må beskyttes mot vilkårlig skjønnsutøvelse.

Visitasjon etter våpen i kjøretøy på offentlig sted har som formål å forebygge kriminalitet og øke den offentlige trygghet. Formålet med hjemmelen er derfor tilstrekkelig dekket av den generelle formålsangivelsen i politiloven §§ 1 og 2, men kommer dessuten også til uttrykk i forslaget til § 7 a. Saksbehandlingsregler og retningslinjer for skjønnsutøvelsen følger av politiloven § 6.

I forslaget til § 7 a foreslås at det på bestemte vilkår skal være adgang til å beslutte visitasjon av person og kjøretøy på offentlig sted når det er grunn til å undersøke om noen er i besittelse av eller oppbevarer våpen. Slik visitasjon kan bare foretas for å hindre straffbare handlinger som krenker noens liv, helse eller frihet, og gjelder bare i situasjoner eller på steder hvor slike straffbare handlinger erfaringsmessig finner sted, eller i situasjoner eller på steder hvor det er grunn til å anta at noen planlegger eller forbereder slike straffbare handlinger. Denne lovbestemte adgangen til visitasjon oppstiller klare vilkår for i hvilke situasjoner visitasjon kan gjennomføres. I tillegg til dette har forslaget bestemmelser om hvem som har kompetanse til å treffe avgjørelse om at visitasjon skal finne sted, og om beslutningsprosedyren. Etter forslaget skal beslutningen treffes av politimesteren eller den han bemyndiger. Beslutningen skal begrunnes og nedtegnes skriftlig, så vidt mulig på forhånd. Beslutningen skal angi hvilke omstendigheter som legges til grunn og være begrenset til et bestemt tidsrom. Disse reglene reduserer faren for misbruk og bidrar ytterligere til at bestemmelsen og praktiseringen av den er forenlig med EMK.