5 Endringer i straffeloven

5.1 Bør straffeloven § 161 endres?

5.1.1 Gjeldende rett

Etter straffeloven § 161 kan den som anskaffer, tilvirker eller oppbevarer sprengstoff eller særlig farlig redskap i den hensikt å begå en forbrytelse, straffes med fengsel inntil 6 år. Skytevåpen omfattes ikke av bestemmelsen. I NOU 1993: 3 foreslo Sikkerhetsutvalget å utvide § 161 til også å omfatte skytevåpen. I forarbeidene til lov 5. juni 1998 nr. 35 om endring av våpenloven ble det forutsetningsvis lagt til grunn at det ikke var behov for å la straffeloven § 161 (med en strafferamme på fengsel inntil 6 år) ramme også skytevåpen og ammunisjon. En heving av strafferammen for ulovlig erverv av våpen og ammunisjon til fengsel i inntil 2 år, og til fengsel i inntil 4 år ved grov overtredelse, ble vurdert som tilstrekkelig, jf. Ot.prp. nr. 74 (1997-1998) s. 26-28, jf. våpenloven § 33 første og annet ledd.

Forskjellen i strafferammen i straffeloven § 161 og våpenloven § 33 har prosessuell betydning. Som ledd i etterforskningen av overtredelse av straffeloven § 161, kan politiet foreta kontroll av trafikkdata etter straffeprosessloven § 216 b og plassere peileutstyr på gods etter § 202 b. Disse metodene kan ikke brukes ved brudd på våpenloven.

5.1.2 Høringsnotatet 20. desember 2001

Departementet foreslo i høringsnotatet å utvide straffeloven § 161 til også å omfatte anskaffelse av våpen og ammunisjon. Forslaget ble bl.a. begrunnet slik:

«De fleste som skaffer seg våpen i den hensikt å begå en forbrytelse, skaffer seg trolig våpnet på ulovlig vis. Ervervet vil i tilfelle rammes av våpenloven § 33, jf. § 7. Altså er det ikke behov for å endre straffeloven § 161 for å gjøre anskaffelsen straffbar.

Strafferammen for ulovlig våpenbesittelse er to år, men inntil fire år dersom overtredelsen er grov. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det spesielt legges vekt på om handlingen er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art, jf. våpenloven § 33 annet ledd. Var hensikten med våpenanskaffelsen å begå en alvorlig forbrytelse, for eksempel en terrorhandling, vil dette vanligvis anses som en grov overtredelse av våpenloven. Den som skaffer seg våpenet, kan i tilfelle straffes med fengsel i inntil fire år. - Strafferammen i § 161 om anskaffelse av bl.a. sprengstoff er fengsel i 6 år.

Faren kan være stor for at mange mennesker blir drept eller alvorlig skadet når sprengstoff blir brukt i forbindelse med en kriminell handling. Bruk av sprengstoff kan dessuten forårsake stor materiell skade. Men også ved bruk av skytevåpen kan risikoen for tap av mange menneskeliv og for omfattende legemsskade være stor, som når noen skyter med automatvåpen inn i en større menneskemengde. Forskjellen i skadepotensialet er neppe så stor at det i seg selv tilsier at straffen bør være strengere for å skaffe seg sprengstoff i den hensikt å begå en forbrytelse enn for å skaffe seg skytevåpen i den sammen hensikten. Departementet antar likevel at strafferammen i våpenloven § 33 er høy nok til å utmåle en passe straff for de fleste tilfeller av ulovlig anskaffelse av våpen i den hensikt å begå en forbrytelse. Men unntaksvis kan det være behov for å idømme fengsel i mer enn fire år for slike handlinger. Et større våpenlager blir for eksempel kjøpt for å brukes til terrorformål.

Forskjellen i strafferammer i de to straffebudene har imidlertid prosessuell virkning. Etterforskningsmetoder som har et strafferammekrav på fengsel i 5 år eller mer, kan brukes bare ved etterforskning av saker etter § 161 b, ikke ved brudd på våpenloven. Det gjelder for den minst inngripende formen for teknisk sporing (straffeprosessloven § 202 b) og for kommunikasjonskontroll etter § 216 b. Politiet har derimot ved begge lovbrudd hjemmel til å aksjonere ved ransaking (straffeprosessloven kapittel 15), skjult fjernsynsovervåkning (§ 202 a) og beslag og utleveringspålegg (kapittel 16).

Dersom noen har til hensikt å bruke ulovlig ervervede skytevåpen til å begå en forbrytelse, er trolig behovet for å bruke de nevnte metodene omtrent det samme som ved overtredelse av § 161. Kan politiet ta i bruk også slike metoder, vil det stå bedre rustet til å skaffe tilstrekkelig bevis og vil kanskje også kunne avverge handlingen. Politiet oppdager for eksempel at et større våpenlager er solgt og mistenker at våpnene skal brukes til terrorformål. Det er usikkert hvem som skal ha våpnene. Da kan det være et stort behov for å foreta teknisk sporing.

Departementet antar videre at det kan forekomme at et våpen som skal brukes til en forbrytelse, anskaffes på lovlig vis. En person som ikke tidligere har vært i politiets søkelys, skaffer seg for eksempel tillatelse til å kjøpe våpen til jaktbruk. Han fortier - naturlig nok - at han også tenker å bruke våpenet til en forbrytelse. I slike tilfeller kan anskaffelsen av våpenet ikke straffes, og dermed er det heller ikke adgang til å bruke noen former for etterforskningsmetoder for å undersøke formålet med anskaffelsen. Riktignok vil våpenkortet kunne tilbakekalles hvis politiet kan dokumentere at våpenet er tenkt brukt ved en forbrytelse, jf. våpenloven § 10. Men uten å kunne etterforske saken vil det være vanskelig å skaffe slik dokumentasjon.

Drøftelsen over viser etter departementets syn at gjeldende rett langt på vei er tilstrekkelig til å etterforske og straffe anskaffelse av våpen i den hensikt å begå en forbrytelse, men at det er visse forbedringspunkter. Det synes å være et økende problem at skytevåpen brukes til å begå lovbrudd, som legemskrenkelser, drap og ran. Slike våpen blir dessuten ikke sjelden brukt i forbindelse med terrorhandlinger. Derfor er det viktig at lovgivningen gir effektive virkemidler for å begrense bruken av våpen i forbindelse med kriminalitet mest mulig. Samtidig dreier det seg om så samfunnsskadelige handlinger at det verken er urimelig å utvide området for det straffbare eller anvendelsesområdet for teknisk sporing og kontroll av trafikkdata. Mye kan derfor tale for at loven bør endres.

Hvis formålet med en lovendring utelukkende var å åpne for bruk av teknisk sporing og kontroll av trafikkdata i saker hvor det er mistanke om at et våpen er anskaffet ulovlig i den hensikt å begå en forbrytelse, kunne dette lovteknisk gjøres på flere måter:

• § 161 kunne utvides til å omfatte anskaffelse av våpen,

• strafferammen i våpenloven § 33 annet ledd kunne heves til fengsel i 5 år, eller

• bestemmelsene om teknisk sporing og kontroll av trafikkdata kunne endres, slik at de uttrykkelig åpner for at metodene kan brukes ved de aktuelle forbrytelser uavhengig av strafferammen. Slike unntak er allerede gjort for enkelte andre forbrytelser i § 216 b om kontroll av trafikkdata.

Skal også adgangen til å straffe og etterforske lovlig anskaffelse av våpen utvides, slik at anskaffelsen likevel er straffbar hvis formålet er å begå en forbrytelse, er derimot bare det førstnevnte alternativet aktuelt. Departementet foreslår på denne bakgrunnen å endre § 161, slik at straffebudet også retter seg mot anskaffelse av våpen. Også anskaffelse av ammunisjon bør omfattes. Dermed vil blant annet anskaffelse av håndgranater, som regnes som ammunisjon, falle inn under straffebudet. Paragraf 161 bør samtidig få en mer moderne språkdrakt.»

5.1.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene uttaler seg ikke særskilt til forslaget om å endre § 161, men de som gjør det, stiller seg overveiende positive til forslaget.

Advokatforeningen skriver at den ikke har innvendinger «mot å utvide straffelovens § 161 til å gjelde befatning med skytevåpen og ammunisjon».

Politidirektoratet skriver:

«Vi støtter forslaget om å endre strl. § 161 slik at forbudet mot anskaffelse og oppbevaring også omfatter våpen og ammunisjon. Bruk av skytevåpen i forbindelse med kriminelle handlinger utgjør en økende trussel, ikke bare for polititet. Våpen omsettes og byttelånes i kriminelle miljøer og de samme våpnene brukes innenfor flere forskjellige kriminalitetsområder, i forskjellige miljø og spredt over tid. Den foreslåtte bestemmelsen anses på bakgrunn av dette som et viktig kriminalitetsbekjempende tiltak.

Det er også viktig at straffenivået i bestemmelsen tilpasses strafferammen for bl.a. anskaffelse av sprengstoff. Det synes ikke rimelig at oppbevaring av eksempelvis håndgranater skal ha lavere strafferamme enn oppbevaring av sprengstoff, når hensikten med oppbevaringen er den samme. Bruk av teknisk sporing, kommunikasjonskontroll og kontroll av trafikkdata er helt sentrale etterforskningsmetoder for å kunne avverge denne type lovbrudd.»

Også riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter slutter seg til departementets forslag. Riksadvokaten bemerker til den nærmere utformingen av bestemmelsen at uttrykket «redskaper» i forslaget til første ledd bokstav a burde erstattes med «utstyr», siden det «i dagens språkbruk føles noe unaturlig å snakke om redskaper for å tilvirke (produsere) ammunisjon eller sprengstoff.»

Professor Husabø bemerker spesielt at dersom en først skal gi § 161 en mer moderne språkdrakt, burde en også erstatte det foreslåtte uttrykket «vet eller må anta» i bestemmelsens annet ledd med et vanlig forsettskrav:

«Dette ville ikkje innebera noko realitetskrav i høve til den måten regelen blir tolka på i dag (Periferi s. 333-334).»

5.1.4 Departementets vurderinger

Departementet mener at gode grunner taler for å endre straffeloven § 161 slik det er foreslått i høringsnotatet, og viser til begrunnelsen der.

Ved å tillate såkalt kontroll av trafikkdata etter straffeprosessloven § 216 b, vil politiet lettere kunne kartlegge bevegelsene til den som er mistenkt for ulovlig anskaffelse eller tilvirkning av skytevåpen. Beslutning om teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 b vil gjøre det mulig å plassere peileutstyr for å følge skytevåpnene. Dermed kan det bli enklere å overvåke et parti med skytevåpen og den som er involvert i aktiviteten. Dette vil igjen i større grad enn i dag kunne bidra til å avdekke bakmenn og organisert kriminalitet.

Endringen av straffeloven § 161 med de utvidede fullmaktene til utradisjonelle etterforskningsmetoder den gir, kan også ha en viss betydning i kampen mot terrorisme. Dersom en gruppe terrorister står bak anskaffelsen eller tilvirkingen av skytevåpen, vil det være uheldig om politiet bare avdekker et fåtall av gruppens medlemmer. Da vil det kunne være fare for at de øvrige medlemmene fortsetter sine aktiviteter, eller ved en senere anledning planlegger et nytt terroranslag. Kommer politiet over et parti skytevåpen, kan det derfor være praktisk å la være å beslaglegge godset, men heller plassere peileutstyr på det for å se hvor det tar veien og hvem som befatter seg med det. Riktignok vil politiet også kunne basere etterforskningen på tradisjonell spaning, men i noen tilfeller er spaning praktisk vanskelig å gjennomføre. Spaning kan blant annet medføre større fare for at politiet blir oppdaget. Teknisk sporing vil også i en del tilfeller bedre ivareta politiets og andres sikkerhet i forbindelse med etterforskningen enn tradisjonell spaning.

Under særdeles skjerpende omstendigheter bør strafferammen i § 161 gå opp til fengsel inntil 10 år. I slike særlige tilfeller vil det bli adgang til å ta i bruk ytterligere ekstraordinære etterforskningsmetoder.

Når det gjelder den nærmere utformingen av straffeloven § 161, slutter departementet seg til synspunktene fra riksadvokaten og professor Husabø.

5.2 Bør strafferammen i straffeloven § 352 a og § 385 heves?

5.2.1 Gjeldende rett

Etter straffeloven § 352 a kan den som bærer kniv på offentlig sted, straffes. Bestemmelsen ble tatt inn i straffeloven i 1993. Bakgrunnen var den økende knivbruken i forbindelse med legemskrenkelser. Det ble antatt at et forbud mot å bære kniv på offentlig sted ville føre til at færre personer bærer kniv, og dermed også redusere risikoen for ulovlig bruk.

Straffeloven § 385 har ikke vært endret siden lovens ikrafttredelse.

Begge bestemmelsene har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Siden det kan idømmes fengsel, vil det være adgang til ransaking etter § 195. Det er adgang til pågripelse i de tilfellene som er nevnt i straffeprosessloven § 173 og § 176, men ikke etter § 171. Videre er det adgang til å beslaglegge kniv etter straffeprosessloven § 203.

En gjennomgåelse av rettspraksis viser at tiltale for overtredelse av § 352 a og § 385 normalt bare er ett av flere punkter i tiltalebeslutningen.

5.2.2 Høringsnotatet 20. desember 2001

Departementet foreslo i høringsnotatet at strafferammen for overtredelse av straffeloven §§ 352 a og 385 heves til bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler, og begrunnet forslaget slik:

«Vold med kniv kan gjøre stor skade selv om skadepotensialet gjennomgående ikke er like stort som ved bruk av våpen. Voldskriminalitet ved bruk av kniv er et stadig økende problem. Derfor er det viktig å søke å hindre at kniv blir tatt med til offentlig sted og om kniven er med - hindre at den blir tatt i bruk. Etter departementets syn reflekterer strafferammene i §§ 352 a og 385 ikke lenger disse hensynene fullt ut. Rammen er også lav sett i forhold til våpenloven § 27 b annet ledd, jf. § 33 første ledd annet punktum, som altså er bøter eller fengsel inntil 2 år.

En ramme på bøter eller fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler synes å være mer dekkende for straffverdigheten ved brudd på straffeloven §§ 352 a og 385. Heves strafferammen slik, gir det et signal om at lovgiver ønsker en strengere reaksjon i situasjoner der det er stor risiko for at den som bærer kniv, vil kunne gjøre bruk av kniven ved en konfrontasjon.

Samtidig vil den mistenkte kunne pågripes og varetektsfengsles hvis vilkårene for dette er oppfylt. Etter omstendighetene vil en adgang til å pågripe en person som bærer kniv på offentlig sted, kunne bidra til å hindre terroranslag, særlig ved flykapring. Politiet oppdager f.eks. at en person som man mistenker at har tilknytning til en terrororganisasjon, har med seg kniv på en flyplass. Kniven vil kunne beslaglegges. Men er det nærliggende fare for at personen vil søke å skaffe seg en ny kniv, er ikke beslagsadgangen tilstrekkelig - det vil være behov for å pågripe og fengsle personen.

En adgang til pågripelse og fengsling vil også kunne være avgjørende for å hindre blodige oppgjør mellom medlemmer av ulike gjenger. En voldelig person tar for eksempel stadig med kniv på utesteder i Oslo sentrum. Det er grunn til å tro at han er ute etter å «ta» en bestemt person. Han får flere kniver beslaglagt, men dukker stadig opp med nye. Den eneste muligheten å stagge ham på, kan være å pågripe og fengsle ham.»

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg særskilt om forslaget om å heve strafferammen i straffeloven §§ 352 a og 385.

Politidirektoratet skriver at forslaget «støttes ubetinget». Politiembetsmennenes landsforening støtter også forslaget, og skriver:

«Vi støtter forslaget da dette vil gi grunnlag for pågripelse og varetekt... I visse faretruende situasjoner er det nødvendig å kunne gripe inn overfor enkeltpersoner som besitter kniv, før situasjonen utarter til voldshandlinger.»

Riksadvokaten skriver bl.a.:

«Etter riksadvokatens oppfatning bør de problemer departementet peker på i høringsbrevet først og fremst løses ved å se på adgangen til pågripelse, ikke ved en økning av strafferammen dersom dette bare kan begrunnes ut fra et ønske om prosessuelle virkninger. Det ville formentlig løse de praktiske tilfeller, og også ha andre positive effekter, om man åpnet adgang til å foreta pågripelse i medhold av straffeprosessloven § 173 av en mistenkt som umiddelbart skal fremstilles for påtalemyndigheten i politiet for vurdering av bøteleggelse eller lignende.

Riksadvokaten er likevel kommet til at det kan forsvares å heve strafferammen som foreslått. Det kan være grunnlag for en ytterligere understrekning av alvoret i å utstyre seg med kniv i byområder.»

Rettspolitisk foreningskriver om heving av strafferammen:

«Rettspolitisk forening synes det er vanskelig å se at det kan være noe påtrengende behov for å kunne varetektsfengsle for overtredelse av knivforbudet i situasjoner der det ikke samtidig foreligger andre grunnlag for pågripelse.

Videre bemerker foreningen følgende til bestemmelsen i straffeloven § 352 a:

«Samtidig finner vi grunn til å bemerke at bestemmelsen i strl. § 352a i betenkelig grad synes benyttet til å ramme oppbevaring av lommekniver, universalverktøy o.l. som «vanlige mennesker» helt naturlig har med seg, men som strafforfølges dersom det er «kjenninger» av politiet som påtreffes. Standarden «aktverdig formål» synes ofte å misforstås som «aktverdig person». Departementet bør derfor i en eventuell proposisjon innskjerpe poenget med at det er de volds-relevante kniver som rammes, og ikke enhver lommekniv.»

5.2.4 Departementets vurderinger

Departementet mener gode grunner taler for å heve strafferammen i § 352 a og i § 385 som foreslått, og viser til begunnelsen i høringsnotatet.

Departementet understreker at den nåværende strafferammen ikke lenger reflekterer alvoret i problemet det er tale om. Særlig bruken av kniver og liknende redskaper i forbindelse med voldskriminalitet er i dag et alvorlig samfunnsproblem. For ordens skyld peker departementet på at § 385 bare rammer den som faktisk griper til kniv eller annet særlig farlig redskap, og at § 352 a bare rammer kniv eller lignende skarpt redskap «som er egnet til bruk ved legemskrenkelser».

5.2.5 Dok. nr. 8: 48 (2001-2002)

Stortingsrepresentant Jan Simonsen foreslo i Dok. nr. 8: 48 (2001-2002) tiltak for å begrense bruk av kniv til å skade andre mennesker.

Forslaget omfatter både endring av straffeloven og politiloven. For det første foreslår Simonsen å gi politiet adgang til å foreta ransaking og visitasjon uten at det stilles krav om sted eller situasjon hvor vold erfaringsmessig lett utøves, om forutgående samtykke fra politimesteren eller hans stedfortreder, eller om benyttelse av tekniske hjelpemidler. En lovhjemmel som favner så vidt, vil trolig krenke EMK art. 8, se vurderingen av EMK i kapittel 3 foran i tilknytning forslaget til § 7 a i politiloven. Departementet går derfor ikke inn for dette forslaget, men peker på at departementets forslag har enkelte fellestrekk med Simonsens forslag.

De øvrige forslagene, som i hovedsak innebærer en betydelig heving av straffenivået for knivbruk med legemskrenkelse eller død til følge, vil departementet komme tilbake til i oppfølgningen av Straffelovkommisjonens delutredning VII, der det blant annet drøftes nærmere hvordan strafferammer bør utformes.