4 Endringar i legemiddelloven og apotekloven - heimel for tvangsforretningar

4.1 Innleiing

Legemiddelloven § 28 femte ledd gir Statens lækjemiddelverk heimel til å fastsetje tvangsgebyr (tvangsmulkt) i form av eingongsgebyr eller dagsgebyr, dersom ein ikkje held fristen for å innfri pålegg fastsette med heimel i lova eller i forskrifter gitt med heimel i lova. Av føresegna går det fram at eit slikt pålegg om tvangsgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Apotekloven § 9-4 gir tilsynsorganet (Statens lækjemiddelverk) heimel til å fastsetje at apoteket skal betale tvangsmulkt for kvar dag som går etter at fristen har gått ut for å oppfylle vilkår gitt etter apotekloven § 2-8, plikter etter § 5-5 og pålegg etter § 8-3. Av føresegna går det også fram at ei slik tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Vedtak om tvangsgebyr gjorde med heimel i legemiddelloven § 28 femte ledd og vedtak om tvangsmulkt gjorde med heimel i apotekloven § 9-4 er derfor tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e jf. § 7-1.

Idømming av tvangsmulkt kan vere eit effektivt verkemiddel for å få aktørar som ikkje rettar seg etter pålegg frå styringsverket, til å etterleve pålegget. Verkemidlet har til no vore lite brukt. Det kjem mellom anna av at Statens lækjemiddelverk ikkje har etablert ein organisasjon med effektive rutinar for å fakturere og drive inn tvangsgebyr og tvangsmulkt på ein rasjonell måte.

4.2 Høyringsforslaget

Skal ein kunne drive inn gebyra rasjonelt, meiner Lækjemiddelverket at den beste løysinga er om Statens innkrevjingssentral kan ta hand om innkrevjinga på vegner av Lækjemiddelverket, ettersom Statens innkrevjingssentral har eit effektivt apparat for å drive inn betalingsskyldnader.

Innkrevjing under tvang medfører inngrep i privatsfæren til personar, og legalitetsprinsippet tilseier at inngrep av slik karakter må ha heimel i lovs form. Tilsvarande gjeld også overfor juridiske personar. For å kunne tvangsinndrive krav på vegner av Statens lækjemiddelverk, må Statens innkrevjingssentral derfor ha særskild heimel i lov.

Føresegnene i dag, i legemiddelloven § 28 og i apotekloven § 9-4, er ikkje mynta på dette formålet. Dei er derfor utilstrekkelege som heimlar for Statens innkrevjingssentral til å organisere tvangsinndrivinga på vegner av Lækjemiddelverket.

Ein ser det som mest tenleg at Statens innkrevjingssentral får ein slik eintydig heimelsrett til å drive inn krava, direkte gjennom legemiddelloven og apotekloven.

Statens lækjemiddelverk sende forslag til nye føresegner som skulle takast inn i eit nytt sjette ledd i legemiddelloven § 28 og eit nytt andre ledd i apotekloven § 9-4, på høyring 27. oktober 2006 til desse høyringsinstansane:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Justis- og politidepartementet

Nærings- og handelsdepartementet

Forbrukarrådet

Konkurransetilsynet

Mattilsynet

Nasjonalt folkehelseinstitutt

Rikstrygdeverket

Helsedirektoratet

Statens helsetilsyn

Apokjeden AS

Apokjeden Distribusjon AS

Alliance UniChem Norge AS

Bransjerådet for naturmidler

Den norske Lægeforening

Den norske Tannlegeforening

Den norske Veterinærforening

Farmagon AS

Farmasiforbundet

Forbrukarombodet

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

HERO/Institutt for helseledelse og helseøkonomi

Holtung AS

Legemiddelinnkjøpssamarbeidet

Legemiddelindustriforeningen

Legemiddelparallellimportørforeningen

Legemiddelgrossistforeningen

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Norsk Industriforening for Generiske Legemidler

Norges Apotekerforening

Norges Farmaceutiske forening

Norsk Legemiddelhåndbok I/S

NONA

NMD Grossisthandel ASA

NTNU, Medisin

Pharmore A/S

Program for helseøkonomi i Bergen

Sintef Unimed, Helsetjenesteforskning i Trondheim

Sykehusapotekene ANS

Vitusapotek

Dei tilrådde lovheimlane viser også kva verkemiddel Statens innkrevjingssentral kan rå over i tilknyting til innkrevjinga. Det vil i hovudsak seie trekk i lønn og andre tilsvarande ytingar, jf. dekningsloven § 2-7, og ved utleggspant.

4.3 Synet til høyringsinstansane

Generelt har forslaga til lovendringar hatt brei støtte hos høyringsinstansane. Berre Finansdepartementet og Justis- og politidepartementet har hatt konkrete merknader.

Finansdepartementetforeslår to justeringar i lovteksten, slik at formuleringane blir i samsvar med andre lover som omtaler verksemda til Statens innkrevjingssentral.

Justis- og politidepartementet peiker på at utleggstrekk som hovudregel berre kan gjerast gjeldande overfor fysiske personar. Retten til å gjere utleggstrekk overfor fysiske personar som driv sjølvstendig næringsverksemd, er avgrensa til den delen av vederlaget til den sjølvstendig næringsdrivande som knyter seg til personleg arbeidsinnsats, jf. lov 8. juni 1984 nr. 59 om dekningsretten til fordringshavarar § 2-7 første ledd bokstav a. I den grad tvangsgebyr etter legemiddelloven blir skriven ut for fysiske personar, blir det framheva at vurderinga av kor stor del av vederlaget til ein sjølvstendig næringsdrivande som knyter seg til personleg arbeidsinnsats, er kompleks.

Justis- og politidepartementet viser elles til at namsretten har ein vidare kompetanse enn Statens innkrevjingssentral til å halde forretning for utleggspant. Dersom det i hovudsak er juridiske personar som blir pålagde gebyr etter legemiddelloven, reiser det spørsmål om i kva grad det verkar effektiviserande at kompetansen til å halde utleggsforretning blir overført til Statens innkrevjingssentral.

Når det gjeld utkastet til endring av apotekloven § 9-4, meiner Justis- og politidepartementet at det er uaktuelt å drive inn tvangsmulkta gjennom utleggstrekk, ettersom tvangsmulkt etter apotekloven berre kan gjerast gjeldande overfor apotek. På bakgrunn av dette blir det derfor foreslått at utkastet til endringar i apotekloven, nytt andre ledd andre punktum, bør gå ut.

4.4 Departementets vurdering

Slik departementet ser det, er det ønskjeleg med ei mest mogleg effektiv inndriving av tvangsmulkter pålagde med heimel i legemiddelloven og apotekloven. Statens lækjemiddelverk har ikkje den nødvendige organisasjonen og kompetansen som trengst for å innfri denne målsetjinga.

Departementet sluttar seg til forslaget frå Finansdepartementet om endring av ordlyden slik at formuleringane blir i samsvar med andre lover som omtaler verksemda til Statens innkrevjingssentral.

Verksemder som er omfatta av apotek- eller lækjemiddellovgivinga, er organiserte på ulike måtar. Tvangsmulkt kan derfor også vere retta mot enkeltpersonar eller eineeigarføretak, både etter apotekloven og legemiddelloven. I desse høva er det mogleg å gjere utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7. Statens innkrevjingssentral har dei nødvendige heimlane og rutinane for slik innkrevjing. Dei tilrådde føresegnene er identiske med 19 andre føresegner om namsmakt for Statens innkrevjingssentral i andre særlover. Føresegnene er tilpassa produksjonsløypa til Statens innkrevjingssentral. Det vil seie at ein byrjar med frivillig innkrevjing, deretter søking og utlegg i lønn eller trygd og til sist søking og utlegg i andre formuesgode. Det vil særleg vere høve til å gjennomføre trekk i trygdeytingar til livsopphald og lønn frå andre arbeidsgivarar. Departementet vedgår at det ikkje alltid er enkelt å fastsetje trekk i eige selskap som knyter seg til eigen arbeidsinnsats. Men Statens innkrevjingssentral har tilgang til diverse likningsopplysningar, og det blir sendt opplysningsskjema til skyldnar i forkant av utleggsforretninga, der vedkomande blir beden om å gi opplysningar om sine inntekter og utgifter. Når det gjeld utlegg til andre formuesgode, har Statens innkrevjingssentral tilsvarande heimlar som namsmannen til å gjere søking i ulike register. Slik får Statens innkrevjingssentral oversyn over objekt som dei har heimel til å ta utlegg i. Vidare har Statens innkrevjingssentral høve til å avtale oversending av krav om utlegg til namsmannen.

Departementet foreslår, etter innspel frå Lovavdelinga i Justis- og politidepartementet i forbindelse med lovteknisk gjennomgang, at heimelen for tvangsinndriving også skal omfatte gebyr og avgifter, og at heimelen plasserast som ei eiga avgjerd i legemiddelloven kapittel X. Avgjerda blir då ny § 33, og ikkje § 28 nytt sjette ledd som tidligare foreslått. Vidare blir det foreslått at ny § 9-4 i apotekloven blir utforma slik at det visast til § 33 i legemiddelloven. Dette gir en større fleksibilitet og en lovteknisk betre løysing.

Departementet foreslår vidare at omgrepet «tvangsgebyr» i legemiddelloven § 28 blir endra til «tvangsmulkt». Dette er i samsvar med omgrepsbruken som er foreslått i NOU 2003: 15 «Fra bot til bedring», punkt 11.4.2. Tvangsmulkt er karakterisert ved at formålet er å tvinge fram oppfylling, og det er hovudformålet bak regelen i legemiddelloven § 28.

4.5 Økonomiske og administrative konsekvensar

Endringane legg til rette for ei meir effektiv oppfølging av det tilsynsansvaret Lækjemiddelverket har med aktørane på apotek- og lækjemiddelområdet, ved at arbeidet med å krevje inn pålagde og forfalne tvangsmulkter blir sett ut til Statens innkrevjingssentral. Ein tek sikte på at forholdet mellom Statens lækjemiddelverk og Statens innkrevjingssentral blir regulert gjennom ein eigen avtale, der Innkrevjingssentralen får ei godtgjersle av Statens lækjemiddelverk for kvart krav som blir handtert. Eventuell godtgjering blir dekt av Statens lækjemiddelverk. Det blir lagt opp til at Innkrevjingssentralen også skal handtere krav som ikkje går til tvangsinndriving.