Kapittel I Formål og virkeområde

Til § 1 Formål

Bestemmelsen angir lovens formål, som er at den «... skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten.»

Akvakulturnæringen er alle juridiske og fysiske personer som driver akvakultur.

Et hovedformål med loven er å fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft. Loven skal legge til rette for at akvakulturnæringen skal kunne skape verdier og selv ha ressurser til videre utvikling.

Hensynet til næringens lønnsomhet er et sentralt element ved forvaltningen av loven. Lovens reguleringer gir rettigheter og plikter for akvakulturnæringen som kan ha betydning for blant annet aktørenes kostnadsnivå og tilgang på kapital. Hensynet til lønnsomhet er derfor et perspektiv som skal legges til grunn ved utforming av operative løsninger av bestemmelsene i loven. Hensynet til lønnsomhet fremmes også gjennom lovens prinsipper for overføring og pantsettelse av tillatelser, som kan bidra til bedre kapitaltilgang og forutsigbarhet for aktørenes juridiske disposisjoner over tillatelsen.

Begrepet konkurransekraft viser bl.a. til at loven tar sikte på å bidra til bedre rammebetingelser for næringen i et internasjonalt perspektiv. Ettersom akvakulturnæringen i hovedsak er en eksportrettet næring, har de nasjonale rammebetingelsene som akvakulturloven gir, betydning for næringens konkurransekraft. Dette gjelder en rekke av lovens bestemmelser som for eksempel miljøreguleringene som kan ha betydning for hvordan markedene oppfatter næringens produksjon. Videre vil valg av virkemidler for utvikling og tilsyn med produksjonen være bestemmende for næringens forretningsmessige handlerom og evne til tilpasning. Dette gjelder for eksempel avgrensing av produksjonens omfang og bestemmelser om hvor produksjonen kan lokaliseres. Ved forvaltningen av lovens bestemmelser er næringens internasjonale konkurransekraft et tungtveiende hensyn.

Loven skal fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Dette vil si at forvaltningen av næringen skal skje på en måte som sikrer at næringen tilpasses hensynet til det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet. Miljøhensynet i loven er vidt og dekker både forurensing og økologiske effekter. Grunnlaget for næringens langsiktige lønnsomhet og verdiskaping er en forsvarlig og samfunnsnyttig forvaltning av de marine økosystemene.

Det er en klar forutsetning for all akvakultur at driften ivaretar det omkringliggende miljø på en forsvarlig måte, og søker å avdempe eventuelle negative skadevirkninger. Potensielle skadevirkninger av driften kan for eksempel være rømming av fisk og bunnsedimentering i forbindelse med fôring eller medisinering av organismene dersom spredning og nedbrytning på lokaliteten ikke er stor nok.

Bærekraftig utvikling innebærer at næringens vekst skal skje innenfor de grenser som naturen setter. Dette betyr at også den videre utviklingen av næringen skal skje slik at naturens struktur, funksjon og produktivitet bevares, blant annet som grunnlag for å ivareta framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Forvaltningen etter loven skal sikre miljøet på en slik måte at det legger grunnlag for langsiktig næringsutvikling. Dette gjelder både en langsiktig forvaltning av vannressurser, lokaliteter og biologiske ressurser.

Det at loven skal fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling omfatter også hensynet til hvordan akvakulturnæringen kan tilpasses hensynet til andre samfunnsinteresser i kystsonen samt hensynet til folkehelse, fiskehelse og -velferd.

Tilgang på areal er ett viktig element for videre vekst i akvakulturnæringen. Tilgangen kan økes ved å få nye arealer avsatt til akvakultur og ved å effektivisere bruken av eksisterende areal. Loven skal fremme dette hensynet gjennom en bred interesseavveining i forhold til andre brukerinteresser i kystsonen der det legges vekt på god sameksistens. Det er derfor nødvendig med en tilnærming til næringens bruk av kystsonen som vurderer den mest optimale forvaltning av de forskjellige hensyn samlet.

Forsvarlig drift i forhold til folkehelse, fiskehelse og fiskevelferd, herunder fiskehelse hos viltlevende arter er også viktige samfunnshensyn som skal ivaretas kontinuerlig gjennom forvaltning og drift av akvakulturproduksjon. En forsvarlig håndtering av disse hensynene hos virksomheten er dessuten en nødvendig betingelse for en lønnsom produksjon. I utgangspunktet skal disse hensynene aktivt ivaretas gjennom matloven. Selv om akvakulturloven ikke skal spille en aktiv rolle i ivaretakelsen av disse hensynene, er det viktig at akvakulturloven utøves i lojalitet med matlovens hensyn. Dette innebærer at man i forvaltningen etter akvakulturloven må ta hensyn til folke- og fiskehelse og fiskevelferd slik at myndighetsutøvelsen etter akvakulturloven ikke motvirker disse hensynene.

En annen hovedmålsetting er at loven skal bidra til verdiskaping på kysten. Det alt vesentlige av akvakulturnæringen er etter sin natur en kystnæring, i og med at de fleste lokaliteter til akvakultur ligger spredt langs kysten. Næringen vil av denne grunn kunne bidra til verdiskaping på kysten gjennom evne til å drive lønnsomt og være konkurransekraftig.

Loven, herunder formålsbestemmelsen, gjelder imidlertid for flere aktiviteter enn de som faller inn under begrepet «kystnæring». Formålsbestemmelsen gjelder for hele lovens saklige virkeområde, jf. § 2. Akvakultur kan drives både på land, i fersk/brakkvann og i sjø. I og med at loven også skal fremme akvakulturnæringen generelt, vil derfor for eksempel akvakultur i ferskvann i innlandet også være dekket av lovens formål.

Til § 2 Saklig virkeområde

Bestemmelsen angir det saklige virkeområdet for loven.

Første ledd og annet ledd i bestemmelsen angir hvilke aktiviteter som er omfattet av loven.

Første ledd definerer kjernen i lovens saklige virkeområde til produksjon av akvatiske organismer. Dette er også definisjonen av begrepet akvakultur.

Begrepet akvakultur er valgt da dette anses å være språklig sett best egnet til å dekke de aktiviteter som lovens bestemmelser omhandler. Dette er også i samsvar med internasjonal begrepsbruk på området. Akvakulturbegrepet omfatter all produksjon som foretas i sjø, brakkvann eller i ferskvann, men også produksjon som finner sted på land.

Alle former for akvakultur som omfattes av oppdrettsloven og havbeiteloven er også omfattet av akvakulturloven. Alle de ulike typer tillatelser som defineres i eller i medhold av oppdrettsloven og havbeiteloven videreføres tilsvarende etter akvakulturloven. Lovens saklige virkeområde er både teknologi- og artsnøytralt og åpner for en forsvarlig utvikling av nye former for akvakultur. Det kan således gis andre typer tillatelser enn de som er gitt på lovens vedtakelsestidspunkt.

Produksjon skal forstås som ethvert tiltak for å påvirke levende akvatiske organismers vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet. Produksjonsbegrepet er således vidt og dekker en rekke ulike typer aktiviteter. Eksempelvis vil utsett av akvatiske organismer på havbeite uten fôring eller andre tiltak som gjenfangst omfattes. Likeledes vil dyrking av skjell der en ikke setter ut organismer, typisk ved naturlig påslag av blåskjell, omfattes av loven.

Typisk for produksjon vil være at de utsatte organismer vokser. Produksjon av fisk vil normalt skje ved at fisk fôres til den når en ønsket slaktevekt. Det samme vil være siktemålet for næringsutøver som setter ut eksempelvis hummer på havbeite. Formålet vil her være at hummeren skal ta til seg næring slik at vekten og dermed verdien øker.

Videre omfattes for eksempel reproduksjon av organismen (økning av antall). For enkelte typer akvakultur vil også en kombinasjon av reproduksjon og vekst være aktuelt, eksempelvis kultivering av alger.

Produksjonsbegrepet omfatter også ulike andre former for påvirkning av levende organismer. For eksempel fysisk tilrettelegging med sikte på frembringelse av spesielle kvaliteter eller egenskaper hos organismen. Med egenskaper eller kvaliteter siktes det til foredling av den levende organismen som ikke har som hovedformål å øke vekt, størrelse eller antall. Dette kan skje ved å frembringe en bestemt farge, smak, form eller andre endringer i organismens bestanddeler. Oppbevaring av villfanget fisk uten fôring med sikte på å øke kvaliteten på fisken vil kunne være et eksempel. Et annet eksempel er fysisk tilrettelegging av havbeitelokalitet slik at havbeiteorganismene ikke skades, eksempelvis gjennom å etablere fysiske stengsler slik at predatorer ikke kommer til. Likeledes vil oppbevaring av skjell for at disse skal gå seg rene, omfattes av loven. Oppbevaring av levende akvatiske organismer for å bevare organismenes kvalitet, for eksempel i slaktemerder, vil anses som påvirkning av organismenes kvalitet, og således være akvakultur etter loven. Likeledes vil for eksempel oppbevaring av levende fisk som tilrettelegging for turistfiske omfattes av loven.

Produksjonsbegrepet er ikke ment å avgrense virkeområdet i forhold til det endelige formålet med aktiviteten. Loven skal tilrettelegge for en mangfoldig næring hvor enkelte deler er i en forsøks- eller forskningsfase mens andre er fullt kommersialiserte. Det kan tildeles tillatelser til ulike formål og med individuelle tilpasninger. Det er heller ikke avgjørende om formålet med produksjonen er kommersielt eller ikke. For eksempel vil produksjon av akvatiske organismer i forskningsøyemed eller som ledd i undervisning eller fremvisning omfattes av begrepet produksjon og falle inn under loven.

Virkeområdet avgrenses til å gjelde produksjon av «levende akvatiske organismer». Dette innebærer at håndtering av organismene ved eller etter slakting eller høsting i utgangspunktet vil følge annet regelverk. All aktivitet som faller inn under det som hører til produksjon av akvatiske dyr og planter, vil imidlertid omfattes av loven, herunder håndtering av død fisk som ledd i produksjonen.

Med akvatiske organismer menes vannlevende dyr og planter, herunder fisk, bløtdyr, pigghuder og krepsdyr, med unntak av sjøpattedyr. Dyr er flercellede organismer som er i stand til egenbevegelse og som responderer på omgivelsene (har sansesystemer). Dyr har ikke fotosyntese, men konsumerer andre organismer for vekst og livsoppholdelse. Alle stadier av livssyklusen er dekket, herunder hvile- og forplantningsstadier og kjønnsprodukter.

Loven gjelder også for vannlevende planter. Planter er flercellede organismer, der cellene har kjerne og organeller, organismer uten sansesystemer eller frivillig bevegelse, og når de er utvokst har røtter, stamme og blader. Alle stadier av livssyklusen er dekket. Tiltak for å påvirke vannlevende planters vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet vil således falle inn under loven og blant annet kreve tillatelse etter § 4.

Paragraf 2 første ledd siste punktum gir hjemmel til at departementet i tvilstilfelle kan avgjøre hva som skal anses som akvakultur. Dette supplerer adgangen departementet har til å unnta aktiviteter fra loven etter § 2 tredje ledd. Til sammen skal adgangen til å definere enkelte aktiviteter ut av loven og tvilstilfeller inn i loven sørge for en helhetlig og formålstjenlig forvaltning av aktiviteter som saklig sett bør forvaltes etter akvakulturloven.

Bakgrunnen for bestemmelsen i første ledd siste punktum er at akvakulturnæringen fremdeles er en ung næring i utvikling. Det kan forventes at en i framtiden vil se ny aktivitet med nye driftsformer og hvor det kan anses tvilsom om aktiviteten faller inn under lovens definisjon av akvakultur, men hvor de hensyn som loven skal fremme, i denne sammenhengen i første rekke være hensynet til miljø og areal, likevel er viktige. Bestemmelsen skal sikre at aktivitet som berører de samme samfunnshensyn som akvakultur, kan omfattes av loven selv om det kan være tvilsomt om aktiviteten etter en streng lovtolkning er å anse som akvakultur. I slike tilfeller kan departementet avgjøre at aktiviteten skal anses som akvakultur og således omfattes av loven. Det antas at dette blant annet vil gjelde i grenseflaten mot oppbevaring som ledd innenfor tradisjonelt fiskeri, hvor nye driftsformer i realiteten kan være å anse som akvakultur.

Annet ledd fastsetter et utvidet virkeområde i forhold til første ledd for bestemmelsene i § 12 og kapittel VI, VII og VIII. Disse bestemmelsene vil i tillegg til å regulere akvakulturproduksjon også å gjelde for vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen. Lovens § 12 inneholder krav til produsenter og leverandører av utstyr og tjenester til næringen. For at § 12 skal kunne håndheves ovenfor vare- og tjenesteleverandører må også lovens virkemidler kunne komme til anvendelse ovenfor slike aktiviteter.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å bestemme at enkelte aktiviteter som omfattes av første og annet ledd, ikke skal omfattes av hele eller deler av loven. Bestemmelsen tar i første rekke sikte på de tilfeller der aktiviteter som er å anse som akvakultur etter denne loven, men hvor hensynene som loven skal ivareta som miljø og arealhensyn ikke, eller i mindre grad påvirkes av aktivitetene, eller hvor hensynet til miljø og areal på annen måte er ivaretatt.

Bestemmelsen gir departementet en generell adgang til å unnta enkelte former for akvakultur eller vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen fra loven. Departementet kan for eksempel bestemme at akvakultur med en bestemt art, ikke skal omfattes av loven, eller at bare deler av loven skal gjelde. Likeledes kan departementet for eksempel bestemme at akvakultur med bestemte formål helt eller delvis ikke skal omfattes av loven.

Adgangen til å unnta aktiviteter fra loven har sin bakgrunn i at lovens virkeområde bygger på et utgangspunkt om at alle handlinger som er relevante i forhold til de miljø- og arealhensyn som loven skal ivareta, omfattes av loven. Virkeområdet til loven er formålsnøytralt. Dette innebærer at selv om en handling har et annet formål enn produksjon av akvatiske organismer, så vil den omfattes av loven i den utstrekning den er egnet til å ha produksjonsvirkninger etter lovens definisjon. Dette vil medføre at virksomhet som objektivt sett faller inn under lovens virkeområde i noen tilfeller likevel er handlinger som departementet ikke ønsker å regulere etter denne loven. Hvorvidt handlinger som defineres inn under lovens ordlyd skal unntas, beror i sin helhet på hensiktsmessighetsbetraktninger etter det skjønn som tilligger forvaltningen.

Det antas at bestemmelsen vil få betydning i forhold til avgrensningen mot tradisjonelt fiskeri. Utviklingen av nye driftsformer vil medføre at myndighetene kontinuerlig må foreta vurderinger av om nye driftsformer innenfor tradisjonelt fiskeri i realiteten er akvakultur. For nærmere omtale av dette se også kapittel 9.1.

Problemstillingen knyttet til driftsformer i skjæringspunktet mellom tradisjonelt fiske og akvakultur kan utløse spørsmål om aktiviteten er av en slik karakter eller omfang at det vil være naturlig å kreve tillatelse etter akvakulturloven. Det er vesentlig at akvakulturloven skal være et effektivt verktøy i forhold til de hensyn som loven skal ivareta. De effektivitetsbetraktninger som legges til grunn vil naturlig også få betydning for vurderingen av om adferd kan sies å ha karakter av å være akvakultur/produksjon i lovens forstand.

Sentrale elementer vil her være om tiltakene som rettes mot organismene har produksjonslignende trekk og om virksomheten har preg av å være mer eller mindre permanent.

Steng- og låssetting etter saltvannsfiskeloven har utgangspunkt i et behov for oppbevaring av levende villfisk i påvente av utviklingen i eksterne forhold som: markedspris, at fisken skal gå seg ren, avtale med fiskekjøper eller tilgjengelig mannskap og andre ressurser. Dersom perioden for oppbevaring strekker seg utover lengre tid vil aktiviteten få mer preg av å være akvakultur da det som hovedregel vil være nødvendig med tiltak for å ivareta fiskens kvalitet eller egenskaper mv. Tilsvarende gjelder dersom selve lagringsperioden er kortvarig, men oppbevaringen skjer i mer eller mindre permanente installasjoner. Etablering av en installasjon til bruk for akvatiske organismer som skal være der over lengre tid, men som bare brukes sporadisk vil kreve godkjenning etter akvakulturloven.

Det sentrale vurderingstema i disse tilfellene er om den tradisjonelle lagringen i forbindelse med fisket har antatt en slik form at akvakulturlovens reguleringer bør anvendes for å ivareta lovens hensyn på en effektiv måte. Dette beror på en helhetsvurdering av flere elementer som blant annet graden av påvirkning, omfanget av virksomheten i tid og rom, og om de hensyn loven skal ivareta blir tilstrekkelig regulert etter annet regelverk.

Fjerde ledd bestemmer at aktiviteter som reguleres av lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk- og innlandsfisk m.v. ikke trenger tillatelse etter akvakulturloven.

Personelt virkeområde

Med personelt virkeområde menes angivelsen av hvem loven gjelder for.

Loven har ikke en egen bestemmelse som angir det personelle virkeområdet. I bestemmelsen om saklig virkeområde vil det være rettsubjektet knyttet til akvakulturproduksjon, jf. første ledd og rettssubjektet knyttet til vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen som nevnt i annet ledd som angir personelt virkeområde. Ytterligere rammer for personelt virkeområde vil fremkomme av de enkelte materielle regler i loven.

Enkelte av bestemmelsene i loven retter seg mot den som driver akvakultur. I tillegg til at disse bestemmelsene retter seg mot innehaver av tillatelse vil også ulovlig drift, dvs. den som driver akvakultur uten registrert tillatelse (jf § 4) rammes av bestemmelsene. Dersom man ikke har tillatelse skal driften straks avvikles og det presiseres med dette at lovens virkemidler også gjelder for disse tilfellene.

Videre retter noen bestemmelser seg mot allmennheten. Eksempelvis vil § 4 som oppstiller krav om tillatelse gjelde alle. Videre regulerer § 17 beskyttelse mot tredjemanns adferd.

Personelt virkeområde er uavhengig av om rettssubjektet er en fysisk eller juridisk person, privat eller offentlig. Hvordan den enkelte velger å organisere sin bedrift med hensyn til selskapsform, er i utgangspunktet ikke relevant i forhold til de hensyn som loven skal ivareta. Dette er likevel ikke til hinder for at enkelte tillatelser bare kan tildeles avgrensede grupper som har særlige formål med sin aktivitet, for eksempel tillatelser til forskningsinstitusjoner eller undervisning på skoler.

Til § 3 Geografisk virkeområde

Bestemmelsen angir det geografiske virkeområdet for loven.

Første ledd bokstav a bestemmer at loven gjelder på landterritoriet og i territorialfarvannet.

Første ledd bokstav b bestemmer at loven gjelder i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.

Første ledd bokstav c bestemmer at loven gjelder på kontinentalsokkelen.

Annet ledd, første punktum bestemmer at loven ikke gjelder for Svalbard og Jan Mayen.

Etter annet ledd, annet punktum kan Kongen ved forskrift bestemme at loven skal gjelde helt eller delvis på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan fastsette nærmer regler av hensyn til stedlige forhold, herunder regler som fraviker bestemmelsene i akvakulturloven.

Departementet har funnet det hensiktsmessig med en forskriftskompetanse for Kongen til å bestemme at loven også kan gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Det er i dag interesse for akvakultur med kaldvannsarter og det kan i et mer langsiktig perspektiv oppstå interesse for å drive akvakultur på Svalbard og Jan Mayen. Bestemmelsen vil kunne gi grunnlag for en helhetlig regulering av akvakultur også i disse områdene hvor blant annet hensynet til vern mot uønskede miljøkonsekvenser vil være viktig. Lov 15. juni 2001 nr 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) har imidlertid særlige miljøbestemmelser for Svalbard som også vil regulere en eventuell akvakulturaktivitet der. Loven stiller blant annet krav om tillatelse fra miljøvernmyndighetene i forhold til forurensning utenfor planområdene, innførsel av levende eksemplarer av fauna som kan etablere seg i vill tilstand på Svalbard, samt flytting av stedegne arter av fauna mv. Bestemmelsene bygger på prinsippet om at på Svalbard skal fauna på land og i sjøen forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares.

Kap II Akvakulturtillatelse

Til § 4 Krav om akvakulturtillatelse

Formålet med bestemmelsen er å sikre at all akvakultur må ha tillatelse etter loven, og således blir vurdert i forhold til de hensyn loven skal fremme og lovens materielle bestemmelser i § 6 og § 7 før virksomheten kan etableres. Enhver som ønsker å drive akvakultur må først få tillatelse fra departementet.

Første ledd beskriver de to måtene man etter loven kan få akvakulturtillatelse. For det første vil man kunne oppfylle kravet om tillatelse ved tildeling fra departementet etter §§ 6 og 7. For det andre vil man kunne erverve slik tillatelse gjennom overføring etter § 19. I begge tilfeller må man registreres som innehaver av slik tillatelse for at kravet om tillatelse for å drive akvakultur i annet ledd anses oppfylt.

Første ledd bestemmer også at det er opp til forvaltningens frie skjønn om tillatelser til akvakultur skal tildeles etter §§ 6 og 7, jf. at departementet kan gi tillatelse. Søknad kan for eksempel avslås med grunnlag i at kunnskapsnivået om drift med den aktuelle art, driftsform eller lokalitet ikke er tilstrekkelig til at tillatelse kan gis. Søknader kan også avslås ut fra vurderinger om at en ønsker å fremme enkelte former for akvakultur på bekostning av andre. Det vises for øvrig til merknadene til §§ 6 og 7, om tildeling av tillatelser.

Annet ledd bestemmer at ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret. Bestemmelsen innebærer at det ikke er tilstrekkelig å være innehaver av tillatelse for å kunne drive akvakultur; innehaver av tillatelse må dessuten registreres i akvakulturregisteret. Akvakultur med grunnlag i tillatelse som ikke er registrert i registeret vil således ikke oppfylle lovens krav om tillatelse for å kunne drive akvakultur.

Bakgrunnen for kravet om registrering er at akvakulturtillatelser kan overføres mellom private uten offentlig godkjenning av transaksjonen. Denne overføringsadgangen skaper et behov for forvaltningen til å registrere innehavere av akvakulturtillatelser for å kunne kontrollere at plikten til å inneha tillatelse er oppfylt. Videre skal registreringsordningen sørge for at forvaltningen av loven ikke berøres av eventuelle private tvister vedrørende overføring av akvakulturtillatelser. På grunnlag av dette gjøres registreringen til et formkrav for å kunne drive akvakultur.

Kravet innebærer at forvaltningen bare anerkjenner juridiske eller fysiske personer som er registrerte innehavere av akvakulturtillatelse for å oppfylle kravet om tillatelse. Dersom flere personer pretenderer å være innehavere av tillatelse til akvakultur, anses bare den registrerte innehaver å oppfylle lovens krav om tillatelse for å kunne drive akvakultur.

Kravet om tillatelse gjelder for alle stadier i produksjonsprosessen. Eksempelvis vil kravet om tillatelse omfatte både produksjon av stamfisk, settefisk og matfisk.

Det vises for øvrig til merknadene til §§ 18 og 19 om registrering og overføring av akvakulturtillatelser.

Tillatelse til akvakultur er en nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig betingelse for faktisk å kunne utøve akvakultur. Dersom aktiviteten trenger samtykke fra private rettshavere, for eksempel der området hvor aktiviteten skal drives er underlagt privat eiendomsrett, vil tillatelse til akvakultur ikke kunne nyttes til fortrengsel for slik rett.

Til § 5 Akvakulturtillatelsens innhold

Første ledd angir hva tillatelsen gir rett til. Bestemmelsen innebærer at akvakulturtillatelser kan være begrenset ut fra minst tre parametere. Tillatelse til akvakultur vil angi hvilke arter tillatelsen gjelder for, på hvilke lokaliteter driften kan utøves og i hvilket omfang.

En lokalitet defineres i bestemmelsen som et avgrenset geografisk område for akvakultur. Myndighetene står fritt med hensyn til hvordan området avgrenses geografisk i den enkelte tillatelse. Dette kan for eksempel skje ved angivelse av en eller flere kartkoordinater.

Tillatelse til produksjon av bestemte arter på bestemte lokaliteter tilstås i utgangspunktet i samme vedtak. Disse elementene kan imidlertid også tildeles på forskjellig tidspunkt og i ulike vedtak slik at man for eksempel etter forvaltningsloven har separat klagefrist for deler av tillatelsen. Det er likevel å anse som én tillatelse ettersom produksjonen bare kan utøves når man kan produsere bestemt(e) art(er) på bestemt(e) lokalitet(er).

For eksempel kan en eksisterende produsent av laks, ørret og regnbueørret få tildelt ny tillatelse til laks, ørret og regnbueørret som gir rett til produksjon på lokaliteter som bedriften allerede driver produksjon på.

Likeledes kan en bedrift som driver produksjon på en lokalitet, få klarert ny(e) lokalitet(er) dersom dette kan begrunnes i bedriftens behov for effektiv og forsvarlig drift. Dette innebærer at en akvakulturtillatelse kan gjelde for produksjon av akvatiske organismer på flere lokaliteter, og en lokalitet kan være omfattet av flere tillatelser.

For alle de beskrevne tilfeller gjelder imidlertid at før produksjon kan starte, må departementet fatte vedtak om tillatelse til produksjon med bestemte arter, på den eller de bestemte lokaliteter der driften skal skje.

Lokaliseringen gir kun rett til å drive akvakultur på det geografiske området som lokaliteten omfatter. Innehaver av tillatelsen kan bare forføye over området i medhold av tillatelsen og de til enhver tid gjeldende reguleringer. Det er således ingen eiendomsrett som gis innehaver av tillatelse, men rettigheter og plikter som vederlagsfritt kan forandres gjennom endringer i regelverket og som utelukkende er knyttet til tillatelsen.

Lokaliteter er heller ikke eksklusive i den forstand at innehaver av tillatelse kan motsette seg at andre driver akvakultur på samme lokalitet. Dersom myndighetene ut fra en avveining av de rådende hensyn finner det forsvarlig, kan en lokalitet der det allerede drives akvakultur klareres for produksjon med bakgrunn i en annen tillatelse. I slike samlokaliseringstilfeller vil således flere innehavere av akvakulturtillatelse kunne produsere på samme lokalitet.

Paragraf 5 første ledd er ikke til hinder for at det kan produseres ulike arter på samme lokalitet. Vurderingen av om dette skal tillates er imidlertid en faglig vurdering hvor forsvarlighetshensyn i forhold til miljø etter § 6 første ledd bokstav a må vurderes konkret om dette skulle være aktuelt. I tillegg vil produksjon av ulike arter på samme lokalitet reise særlige spørsmål med hensyn til fiskehelse. Selv om dette hensynet ivaretas direkte etter matloven, vil man etter akvakulturloven ikke kunne fatte vedtak om tillatelser til akvakultur med ulike arter på samme lokalitet om dette vil motvirke hensynet til fiskehelse.

Paragraf 5 første ledd begrenser heller ikke hvorvidt produksjon av ulike arter kan skje på en eller flere lokaliteter. Hvor mange lokaliteter som en tillatelse kan eller skal inneholde må vurderes ut fra blant annet hensynet til arealbruk og behovet for flere lokaliteter på grunn av miljø- eller fiskehelsehensyn, herunder behovet for brakklegging. Hvor mange lokaliteter en tillatelse til akvakultur skal inneholde må således fastsettes i den enkelte tillatelse eller i forskrifter om tildeling av tillatelser. Antallet lokaliteter og størrelsen på disse vil derfor kunne variere avhengig av både produksjonsform og art som produseres.

Tillatelsen vil også være begrenset med hensyn til det tillatte omfang av produksjonen. Avgrensingskriterier vil oftest fastsettes som følge av miljø-, helse-, -velferd eller arealhensyn. Avgrensingen for hver tillatelse kan også fastsettes med grunnlag i at en ønsker at hver tillatelse skal ha en gitt størrelse, uten at det er begrunnet i andre hensyn enn at det av hensyn til saksbehandling eller kontroll er hensiktsmessig med en fast enhet for hver tillatelse. I den grad det er behov for tillatelse til større produksjon enn en enkelt tillatelse, må næringsutøverne da søke om flere tillatelser. Selv om det er fastsatt størrelsesbegrensninger vil dette således ikke være til hinder for at den enkelte næringsutøver får tillatelse til drift i det omfang som ønskes dersom forholdene ellers ligger til rette for det. For eksempel kan det nevnes at fra 1. januar 2005 er avgrensingskriteriet for akvakulturtillatelser maksimal tillatt biomasse (MTB). Dette kan senere endres til andre avgrensningsformer dersom myndighetene finner det hensiktsmessig.

Etter annet ledd kan departementet i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser om akvakulturtillatelser, herunder omfang, avgrensing i tid mv. Bakgrunnen for denne adgangen er blant annet behovet for å kunne fastsette ulike kriterier for avgrensning av tillatelser i forhold til ulike produksjonsformer innen akvakultur. Mangfoldet i næringen vil gjøre det nødvendig med ulike avgrensningsregimer som kan være individuelt tilpasset den enkelte produksjonsform.

Det tilligger forvaltningens skjønn å avgjøre hvorvidt en tillatelse skal avgrenses i tid og det omfatter i prinsippet alle akvakulturtillatelser. Det tas imidlertid ikke sikte på å tidsavgrense alle akvakulturtillatelser. Dette er en adgang som tenkes brukt i tilfeller der det foreligger omstendigheter som særlig tilsier at tidsavgrensing er hensiktsmessig ut i fra næringsaktørens behov og/eller andre interesser som loven tar sikte på å fremme eller ivareta. Det vil fremdeles være slik at tillatelser normalt gis uten en særskilt tidsbegrensing. Bruk av dette virkemiddelet bør forbeholdes de tilfeller hvor tidsavgrensing ut i fra den konkrete situasjon realiserer lovens formål på en bedre måte enn om tillatelsen gis uten særskilt tidsavgrensing.

Det er flere grunner som kan tilsi at tillatelsen avgrenses i tid. For det første kan dette være aktuelt for aktiviteter som i seg selv er tidsavgrensede. Dette kan omfatte alle typer midlertidige aktiviteter som bare trenger å drive for en tid som for eksempel en tillatelse for visning/utstilling av akvakultur.

Hensynet til miljø kan også tilsi at tillatelsen bør tidsavgrenses. For eksempel kan dette være aktuelt ved oppskalering av akvakultur med nye arter eller driftsformer. Dette er situasjoner der en befinner seg i stadiet mellom forskning og kommersialisering. Tidsavgrensingen kan i disse tilfellene sørge for enkel avvikling av aktiviteten dersom videre storskalaforsøk ikke synes formålstjenlig. Tidsbegrenset av tillatelse kan videre være et alternativ til å avslå søknad om tillatelse hvor en tidsavgrenset tillatelse vil ivareta hensynet til en forsiktig utvikling mht miljøkonsekvenser.

Videre kan det være tilfeller hvor det i en begrenset periode er behov for å flytte akvakulturproduksjon som følge av akutte ytre påvirkninger, f.eks sykdomsutbrudd, algeoppblomstring eller manetangrep. Dersom det ikke foreligger andre godkjente lokaliteter og det er forhold ved den nye lokaliteten som tilsier at det ikke gis permanent tillatelse, vil en tidsbegrenset tillatelse være særlig aktuell.

Tillatelser til forskning og tillatelser for undervisningsformål er eksempler på aktiviteter som naturlig vil kunne tidsavgrenses. Bakgrunnen for dette er at aktørens behov for tillatelsen opphører når et konkret prosjekt avsluttes. Tidsavgrensing har også betydning for forvaltningen dersom det gjelder forskning på en art hvor det gjelder antallsbegrensninger på antall tillatelser. Et annet hensyn bak adgangen til tidsavgrensing for disse tillatelsene er at forskning kan skille seg fra næringen ellers ved at det ikke drives med velprøvde metoder eller det på annen måte knytter seg usikkerhetsmoment til aktiviteten fordi den avviker fra regulær kommersiell produksjon.

Et annet eksempel er tillatelser til stamfiskoppdrett som kan gjøres tidsavgrenset. Etter gjeldende regelverk er tillatelser til stamfiskoppdrett av laks, ørret og regnbueørret tidsavgrenset til 5 år.

Til § 6 Generelle vilkår for tildeling av akvakulturtillatelse

Bestemmelsen gjelder for tildeling av tillatelser for alle arter. Dette inkluderer både nyetableringer og endringer/utvidelser av eksisterende tillatelser. I lovens § 7, første ledd er det gitt særlige bestemmelser om tildeling av tillatelser for laks, ørret og regnbueørret. For tillatelser for laks, ørret og regnbueørret vil således både §§ 6 og 7 komme til anvendelse.

Første ledd angir de vilkår som skal være oppfylt før departementet etter søknad kan gi tillatelse til akvakultur. Bestemmelsen angir både faglige og prosessuelle skranker for departementets kompetanse til å tildele tillatelser til akvakultur.

Bestemmelsen gjelder kun ved tildeling av tillatelser, og ikke der tillatelse overføres etter lovens § 19. En overføring av tillatelse innebærer at rettssubjektet for de rettigheter og plikter som tillatelsen inneholder endrer seg. Produksjonen må imidlertid fortsatt skje på de samme vilkår som lå til grunn for tildelingen etter §§ 6 og 7, eventuelt med senere endringer.

Første ledd bokstav a stiller et krav om at den omsøkte produksjonen skal være miljømessig forsvarlig. Forsvarlig etter denne bestemmelsen skal forstås på samme måte som forsvarlig etter lovens § 10, første ledd.

Hva som anses som forsvarlig vil kunne endres over tid i takt med økt kunnskap og teknologisk utvikling. I tillegg til hva som til enhver tid anses å være miljømessig forsvarlig, er det også relevant å se hen til forbrukerinteresser og markedshensyn i forsvarlighetsvurderingen. I forhold til dette siste vil søknader om etablering av akvakultur kunne avslås i områder hvor man for eksempel vet at forhold ved miljøet vil kunne slå negativt ut i forhold til akvakulturproduksjonen. Eksempler på dette kan være etableringer i nærheten av farleder for skip i internasjonal skipstrafikk hvor det slippes ut ballastvann med påfølgende risiko for spredning av parasitter og sykdommer, eller områder som er uegnet for produksjon av andre miljømessige grunner som for eksempel etableringer i nærheten av kloakkutslipp.

Første ledd bokstav b angir at kravene i § 15 om forholdet til arealplaner og vernetiltak må være oppfylt før tillatelse kan tilstås. Dette er nærmere kommentert under merknader til § 15.

Første ledd bokstav c angir at arealmessige vurderinger i henhold til § 16 må være foretatt før tillatelse kan tilstås. Dette er nærmere kommentert under merknader til § 16.

Første ledd bokstav d bestemmer at de tillatelser som kreves etter matloven, forurensningsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven skal være gitt før det gis tillatelse til akvakultur. Det vises til merknader til § 8 om samordnet søknadsbehandling, samt beskrivelse av samordning av ulike tillatelser under kapittel 7.2.

En integrert del av søknadsbehandlingen i akvakultursaker i dag er ulike myndigheters uttalelser om etablering av slik virksomhet. Uttalelser fra andre myndigheter som ledd i søknadsbehandlingen i akvakultursaker vil være med på å danne et faglig grunnlag for fiskeriforvaltningens vurderinger etter akvakulturloven § 6.

I de tilfeller det ikke foreligger bindene arealplaner som avklarer forholdet til den omsøkte virksomhet, vil kommunen avgi en uttalelse i saken. Videre vil fylkesmannen avgi en faglig uttalelse om forholdet til natur- og friluftslivsinteresser, vilt- og fiskeinteresser og verneinteresser.

Fylkesmannens uttalelse vil være sentral i forhold til vurderingen av miljømessig forsvarlig etter § 6, første ledd bokstav a og interesseavveiingen i forhold til arealbruk i § 6 første ledd bokstav b, jf. § 16.

Videre vil ulike verneprosesser og verneplaner som ennå ikke er vedtatt kunne være relevant for fiskerimyndighetene å se hen til i vurderingen av miljømessig forsvarligetter § 6 første ledd bokstav a. Planer som ikke ennå er vedtatt medfører ikke rettslige begrensninger på lokalisering av akvakultur. Verneprosesser som ikke er ferdigstilt vil likevel være relevante vurderingsmomenter i søknadsbehandlingen etter § 6, idet slike verneprosesser vil kunne gi økt kunnskap om miljømessige forhold med relevans for søknadsbehandling.

Annet ledd angir at departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tildeling av tillatelser til akvakultur, herunder om krav til søknad om tillatelse til akvakultur og tildelingskriterier.

Bestemmelsen overlater til departementet å tildele tillatelser på den måte som finnes hensiktsmessig for den enkelte type tillatelse. Normalt bør nærmere tildelingsbestemmelser fastsettes i forskrift. Der det dreier seg om særlige former for akvakultur som er omfattet med begrenset interesse fra mulige søkere, kan tildelingen skje direkte i medhold av loven.

Tildeling med bruk av tildelingskriterier kan blant annet ha som formål å sørge for at det ikke etableres produksjon som baseres på planer som ikke kan realiseres. Det siktes her til objektive minimumskrav for å kunne starte opp. Disse kravene skal blant annet ivareta behovet for en miljømessig forsvarlig etablering og bidra til at den omsøkte produksjonen også på andre måter innrettes hensiktsmessig i forhold til de hensyn loven skal ivareta.

Slike minimumskrav må blant annet ses i sammenheng med § 10 om miljønorm og § 16 om interesseavveining ved arealbruk. I tildelingsfasen vil § 6 første ledd være operasjonaliseringen av disse bestemmelsene og angi rammene for søknaden. Kravene vil variere etter hvilken type produksjon som er omsøkt. Næringen er mangfoldig når det gjelder både art, driftsmetoder og utviklingstrinn. Deler av næringen er fullt ut kommersialisert og bruker velprøvde driftsopplegg, mens andre deler er i et forsøk- eller forskningsstadium. Kravene til aktiviteten må således tilpasses konkret til at lovens hensyn blir ivaretatt i det enkelte tilfellet og for den enkelte del av næringen.

Det vises for øvrig til fremstilling om tildeling av tillatelse under kapittel 7.3.

Til § 7 Særlig om akvakulturtillatelse til laks, ørret og regnbueørret

Det vises til innledende merknad til § 6 om at både § 6 og § 7, første ledd vil gjelde for tildeling av tillatelser til laks, ørret og regnbueørret.

Paragraf 7 gir hjemmel til å innføre særlige bestemmelser om tildeling av tillatelse til akvakultur med laks, ørret og regnbueørret. Bakgrunnen for en særlig regulering av disse artene er den dominerende stilling disse har i kommersiell akvakultur. Tillatelser for laks, ørret og regnbueørret er omfattet med større interesse fra næringsaktørene enn andre akvakulturtillatelser. Tillatelser til laks, ørret og regnbueørret har også generelt større markedsverdi enn andre tillatelser fordi dette i dag er den mest lønnsomme formen for akvakultur. Det gjelder derfor særlige hensyn for akvakulturtillatelser til laks, ørret og regnbueørret. Bestemmelsen gir mulighet til å stille særlige krav for tildeling av tillatelser til produksjon av laks, ørret og regnbueørret og gir mulighet til å gi forskrifter for å tilpasse produksjonen av laks, ørret og regnbueørret i forhold til en balansert utvikling.

Paragraf 7 første ledd gjelder kun ved tildeling av tillatelser, og ikke der tillatelse overføres etter lovens § 19. Bestemmelsen gir hjemmel til departementet å gi forskrifter om tildeling av tillatelser til laks, ørret, og regnbueørret.

Første ledd bokstav a gir adgang til å begrense antall tillatelser for laks, ørret og regnbueørret som skal tildeles. Bakgrunn for adgangen til å begrense antall tillatelser, er at næringen skal kunne få en fortsatt balansert utvikling med produksjon som står i forhold til markedet.

Første ledd bokstav b gir adgang til å gi bestemmelser om geografisk fordeling av tillatelser. Av hensyn til å sikre en hensiktsmessig næringsstruktur langs kysten og fordelingen av kystareal internt i regionene, kan det fastsettes en geografisk fordeling av tillatelsene. Hvilke retningslinjer som skal gjelde for den geografiske fordelingen kan fastsettes for den enkelte tildeling og variere over tid etter hva som anses hensiktsmessig.

Etter gjeldende forskrift 22. desember 2004 om tildeling, endring og bortfall av konsesjoner og lokaliteter for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret (laksetildelingsforskriften) § 33, første ledd er det for eksempel satt forbud mot klarering av lokalitet i en annen av Fiskeridirektoratets regioner enn den regionen der konsesjonen er hjemmehørende. Denne bestemmelsen knytter den enkelte konsesjon til bestemte regioner. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at tillatelsen overføres til ny eier etter lovens § 19.

Første ledd bokstav c angir at det kan gis kriterier for prioritering mellom søkere. Departementet fastsetter nærmere hvordan prioriteringen skal skje, jf. bokstav d.

Tillatelse kan tilstås av fiskerimyndighetene etter en prioritering av hvilke søkere som best oppfyller de fastsatte krav for den enkelte tildeling. Bestemmelsen retter seg mot de tilfeller der det foreligger et begrenset antall tillatelser til laks, ørret og regnbueørret og interessen for etablering overstiger dette slik at en prioritering av søkerne er nødvendig.

Første ledd bokstav d angir at departementet kan gi forskrifter om utvelgelse av kvalifiserte søkere, herunder trekning mv. Utvelgelsen forutsetter at noen søkere er vurdert som kvalifiserte. Hvilke søkere som anses å være kvalifisert vil avhenge av hvilke krav som er fastsatt i forkant av den enkelte utvelgelsesprosess. Det kan fastsettes såkalte objektive minimumskrav i medhold av forskriftsbestemmelsen i § 6 annet ledd. For laks, ørret og regnbueørret kan man i tillegg fastsette prioriteringskriterier i medhold av § 7 første ledd bokstav c.

Det vises for øvrig til det som er sagt om tildelingskriterier under merknad til § 6, og til fremstilling om tildeling av tillatelse under kapittel 7.3.

Første ledd bokstav e bestemmer at det kan tas vederlag for tildeling av tillatelser til laks, ørret og regnbueørret. Det er ikke adgang til å ta vederlag for andre tillatelser enn til laks, ørret og regnbueørret.

Det forhold at det tas vederlag for tillatelser gir ingen særlige rettigheter i forhold til de tillatelser som gis eller er gitt vederlagsfritt. For alle tillatelser gjelder det at en må forholde seg til det til enhver tid gjeldende regelverk. Myndighetenes kompetanse til å stille vilkår samt til å endre betingelser, herunder tilbaketrekking av tillatelsen blir således ikke beskåret ved at det tas vederlag ved tildeling.

Bestemmelsen er ikke til hinder for en tildelingspraksis som kombinerer vederlagsfri og vederlagsbelagt tildeling av tillatelser.

Hvorvidt det skal tas vederlag, og størrelsen på dette må vurderes ut fra de til en hver tid gjeldende rammebetingelser. Dette kan medføre at vederlaget varierer.

Forvaltningen kan med hjemmel i bestemmelsen fastsette vederlaget individuelt for den enkelte tillatelse. Dette innebærer at vederlagets størrelse vil kunne variere ved den enkelte tildeling. Ved fastsettelsen av vederlagets størrelse kan det legges vekt på ulike næringspolitiske hensyn samt distriktspolitiske forhold forutsatt at dette er forenlig med EØS-avtalens regler om statsstøtte. Bestemmelsen ivaretar således myndighetenes behov for å kunne ha en fleksibel tildelingspraksis som gir anledning til å legge vekt på politiske mål og sikre viktige samfunnsinteresser.

Departementet kan fastsette vederlaget på den måte departementet finner mest hensiktsmessig. Dette innebærer for eksempel at vederlaget kan fastsettes både gjennom en åpen eller lukket budrunde eller ved en fast forhåndsbestemt sum. Det siste vil være aktuelt dersom forvaltningen etter en skjønnsvurdering finner en størrelse på vederlaget som anses passende ut fra regionale produksjonsmuligheter og andre forhold som måtte anses relevante. Alternativet er et markedsbestemt vederlag som fastsettes gjennom lukket eller åpen budrunde (auksjon). Ved åpen budrunde fastsettes prisen ved at søkerne byr på tillatelsen, men slik at alle bud er åpne for de andre kvalifiserte søkere. Ved lukket budrunde får deltakerne ikke vite hva de øvrige har lagt inn som bud. Vederlaget kan differensieres, være fast eller variabelt.

Økonomisk risiko ved å få tildelt tillatelse mot vederlag hviler uansett på næringsutøverne.

I § 7 annet ledd gis myndighetene en mulighet til å iverksette produksjonsbegrensende tiltak for produksjon av laks, ørret og regnbueørret.

Produksjonsbegrensende tiltak vil kunne være aktuelt i spesielle situasjoner med alvorlige forstyrrelser for produksjonsplanleggingen der det er særlig behov for at næringsaktørene opptrer på en koordinert måte.

Iverksetting av produksjonsbegrensende tiltak kan bare gjøres av myndighetene. Bakgrunnen for dette er at slike tiltak er mest hensiktsmessig å forvalte gjennom bruk av offentlig myndighet.

Bestemmelsen har ingen begrensning på tiltakets karakter. Myndighetenes valg av tiltak vil måtte gjøres på grunnlag av en hensiktsmessighetsvurdering ut fra den konkrete situasjon. Tiltakene kan for eksempel være tidsavgrensede eller bare gjelde når spesielle forutsetninger foreligger.

Det er foretatt en vurdering av den foreslåtte hjemmelen i forhold til Norges WTO-forpliktelser, herunder særlig om begrensningene som gjelder for eksportregulering. Praktiseringen av hjemmelen må skje innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser, herunder WTO-regelverket.

Til § 8 Samordning i saker om etablering av akvakultur

Første ledd bestemmer at myndigheten etter akvakulturloven, myndighetene etter lover nevnt i § 6 første ledd bokstav d, samt kommunen som plan- og bygningsmyndighet, plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at en søknad om etablering av akvakultur skal behandles av flere ulike sektormyndigheter, samt lokaliseringskommunen før fiskeriforvaltningen kan fatte vedtak etter akvakulturloven. De ulike myndigheter skal fatte vedtak, avgi uttalelser og eventuelt fatte dispensasjonsvedtak eller foreta planendring i denne prosessen. Dette er ofte tidkrevende.

Bestemmelsen pålegger myndighetene plikt til å sørge for at behandlingen av søknader mellom de ulike sektormyndigheter skal skje samordnet. Dette betyr at alle vedtak, uttalelser og dispensasjoner som evt. må gis i forbindelse med en akvakultursøknad skal koordineres slik at søkeren kan forholde seg til en helhetlig forvaltning. Dette vil sikre en videreføring av dagens koordinering av søknadsbehandlingen hvor samordningen i hovedsak skjer ved at søker sender sin søknad til fiskerimyndighetene, som deretter koordinerer behandlingen av søknaden med andre sektormyndigheter.

Kravet til at saksbehandlingen skal være effektiv pålegger myndighetene å behandle søknadene raskt slik at søkere ikke skal måtte avvente svar lengre enn det som er nødvendig for å sikre en kvalitativt god behandling av søknaden sett hen til de tilgjengelige ressurser for forvaltningen. Den enkelte etat plikter videre å søke å optimalisere sin saksbehandling og bruke det til enhver tid enkleste verktøy for å sikre samfunnsinteressene og samtidig gjøre tildelingen effektiv og helhetlig for næringsutøveren.

Effektiviseringen kan skje på ulike måter, det kan for eksempel innføres særlige saksbehandlingsfrister.

Plikten påhviler alle de relevante forvaltningsorgan, men departementet etter denne lov vil ha et særlig ansvar for å lede denne samordningen.

Annet ledd bestemmer at departementet kan gi forskrifter om hvordan samordningen skal skje. Departementet kan i medhold av bestemmelsen også fastsette tidsfrister for de ulike myndighetenes behandling av saker om etablering av akvakultur.

Det er nødvendig med lovhjemmel for å kunne sette frister for kommunene. Det anses derfor hensiktsmessig med én forskrift etter akvakulturloven som fastsetter tidsfrister for alle instanser som uttaler seg eller fatter vedtak etter de ulike særlover.

Til § 9 Endring og tilbaketrekking av akvakulturtillatelse

Paragraf 9 gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å endre og trekke tilbake en akvakulturtillatelse. En endring og tilbaketrekking kan etter annet ledd også gjøres tidsbegrenset. En tidsbegrensning kan videre gjøres betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres.

Første ledd gir departementet hjemmel til å endre eller trekke tilbake en tillatelse. Dette innebærer også endringer som medfører at det tas bort vilkår og knyttes nye vilkår til tillatelsen. En endring kan både gjelde vilkårene som knytter seg til tillatelsen og hvilke lokaliteter tillatelsen benyttes på.

Fullstendig tilbaketrekking av tillatelse er et svært inngripende tiltak, som må brukes med varsomhet.

Bokstav a åpner for å endre eller trekke tilbake en tillatelse dersom dette er nødvendig ut fra hensynet til miljøet. Det tas ikke sikte på å benytte denne bestemmelsen i de tilfeller hvor det er aktuelt å endre/trekke tilbake tillatelser for å bevare områder med særlig verdi for akvatiske organismer. Tilbaketrekking og endring av slike miljømessige grunner reguleres i bestemmelsen om områdevern i § 14.

Hvilke endringer og tilbaketrekkinger som kan være nødvendig ut fra hensynet til miljøet, må vurderes ut fra den kunnskap som til enhver tid finnes om miljøeffekter av akvakultur. En tillatelse som på tidspunktet den ble gitt ble vurdert som fullt ut miljømessig forsvarlig å gi, kan senere vise seg å ha slike negative effekter på miljøet at det er nødvendig å trekke den tilbake eller endre den. Slike situasjoner er det størst sannsynlighet for vil oppstå i forhold til oppstart av nye produksjonsformer eller nye arter. Tilbaketrekking etter dette alternativet kan således være aktuelt selv om produksjonen drives i henhold til alle krav som følger av loven og forskrifter gitt i medhold av loven. En endring eller tilbaketrekking kan etter annet ledd gjøres tidsavgrenset. En tilbaketrekking av en tillatelse til havbeite på grunn av problem med utilsiktet spredning av akvakulturorganismene kan f.eks. gjøres betinget av at det utvikles systemer som hindrer slik spredning.

Bokstav b gir hjemmel til å endre eller trekke tilbake tillatelsen dersom vesentlige forutsetninger som ligger til grunn for tillatelsen endres. Det siktes her i første rekke til tillatelser som etableres under spesielle forutsetninger eller vilkår. Tillatelser med kommersielle formål vil normalt ikke være gitt under spesielle forutsetninger og bestemmelsen er således mest aktuell for andre typer tillatelser.

Dersom forutsetningene for tildelingen endres, kan det tilsi at vilkårene for tillatelsen også bør endres tilsvarende og i ytterste konsekvens medføre tilbaketrekking av tillatelsen. Det kan også være at spesielle vilkår knyttet til formålet med tildelingen av tillatelsen ikke opprettholdes uten at det er naturlig å anse det som en overtredelse etter § 7 bokstav c. Dette kan også være tilfellet med tillatelser som gis til spesielle forsøk, undervisning eller lignende og formålet med tillatelsen i praksis ikke lar seg realisere. Det er uten betydning om årsaken til at forutsetningene endrer seg skyldes forhold hos innehaver av tillatelsen eller forhold som er utenfor innehaverens kontroll. Det er tilstrekkelig at vesentlige forutsetninger som ligger til grunn for tillatelsen endres.

Hva som skal anses som vesentlig beror på en vurdering av de konkrete forutsetningene for tillatelsen sammenholdt med øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av akvakulturloven.

Bokstav c gir myndighetene kompetanse til å endre og trekke tilbake en tillatelse ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser gitt i loven eller forskrifter og enkeltvedtak fastsatt i medhold av loven.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at aktører som grovt eller gjentatt bryter bestemmelser satt i eller i medhold av loven får fortsette sin aktivitet med de skadevirkninger dette kan ha, for eksempel i forhold til miljø. Formålet med bestemmelsen er ikke å straffe, men å hindre at sentrale hensyn i loven krenkes.

Formuleringen grov eller gjentatt overtredelse knytter seg til objektive brudd. I hvilken grad overtredelsene skyldes uaktsomhet eller forsett hos innehaveren av tillatelser har ikke betydning for om endring eller tilbaketrekking kan skje. Også etter bokstav c må det tolkes inn et krav om at det er bare de endringer eller den tilbaketrekking som er nødvendig som loven åpner for. Tilbaketrekking skal ikke benyttes før andre virkemiddel er prøvd eller vurdert som åpenbart uhensiktsmessige. En endring av tillatelsen kan imidlertid i visse tilfeller benyttes som et alternativ til andre virkemidler. Hvilke virkemidler som bør benyttes må avgjøres etter en vurdering av hva som er mest effektivt vurdert opp mot interessene til innehaveren av tillatelsen.

Det vil være en skjønnsvurdering hva som skal betegnes som grove overtredelser. Et relevant moment vil være om overtredelsen medfører at produksjonen kommer i strid med sentrale formål med loven, f.eks. hensynet til miljø. Det skal mindre grove overtredelser til for å gjøre mindre endringer i tillatelsen. For at en tillatelse skal trekkes tilbake må overtredelsene derimot være av en vesentlig høyere grovhetsgrad.

Etter annet ledd kan en endring eller tilbaketrekking gjøres tidsbegrenset og eventuelt betinget av at enkelte forhold utbedres eller endres.

Bokstav d åpner for å endre eller trekke en tillatelse tilbake dersom tillatelsen ikke benyttes eller bare benyttes i begrenset grad. Formålet med regelen er å hindre at lokaliteter ligger brakk og beslaglegger areal som kunne vært nyttet til akvakultur eller andre formål. Tilbaketrekking kan gjøres for den enkelte lokalitet eller for tillatelsen som helhet.

Formuleringen ikke benyttes innebærer at innehaveren ikke produserer akvatiske organismer på de lokalitetene tillatelsen gjelder. Hvor lang tid det kan ta før man kan sette i gang en produksjon etter at tillatelse er blitt gitt, eller hvor langt opphold i produksjonen man kan ha, før man kan si at tillatelsen ikke benyttes, vil bli regulert i forskrift gitt med hjemmel i tredje ledd. Etter dagens laksetildelingsforskrift § 38 er grensen satt ved to år. Tidligere har grensen vært tre år.

I formuleringen bare benyttes i begrenset grad relaterer seg for det første til omfanget av produksjonen i relasjon til tillatelsen. Etter dagens forskrift gjelder det for eksempel at dersom produksjonen er under 1/3 av det tillatt biomasse, kan tillatelsen trekkes tilbake. Tidsaspektet kan også her være av betydning ettersom produksjonens størrelse kan variere uten at det nødvendigvis tilsier at tillatelsen bør endres eller trekkes tilbake. En kort periode med lav produksjon på grunn av særskilte forhold som ikke skyldes forhold hos innehaver kan tilsi at tillatelsen ikke endres eller trekkes tilbake. Dette reguleres nærmere i forskrift med hjemmel i tredje ledd.

For det andre knytter dette seg til produksjonen på de ulike lokalitetene som tillatelsen gjelder. Dersom en lokalitet ikke er i bruk over en viss periode - etter dagens forskrifter to år - vil tillatelsen kunne endres slik at retten til å drive på den aktuelle lokaliteten bortfaller. Dette vil også gjelde dersom den enkelte lokalitet bare benyttes i begrenset grad i forhold til hva som er tillatt på lokaliteten. I dagens forskrift er det satt til 1/3 av tillatt lokalitetsbiomasse.

En endring eller tilbaketrekking etter § 9 første ledd bokstav d vil det sjelden være aktuelt å gjøre tidsavgrenset.

Bokstav e bestemmer at en tillatelse kan endres og trekkes tilbake dersom en eller flere nødvendige tillatelser gitt i medhold av lovene nevnt i § 6 første ledd bokstav d er trukket tilbake. Pr. i dag gjelder dette tillatelser etter matloven, forurensningsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven. En forutsetning for å få tillatelse etter akvakulturloven er at man har de nødvendige tillatelser etter disse lovene. Dersom en av disse faller bort, kan det være en naturlig konsekvens at tillatelsen etter akvakulturloven begrenses tilsvarende. Et slikt bortfall av tillatelse kan knytte seg til en av flere lokaliteter som tillatelsen gjelder for. Det presiseres at anvendelse av matloven § 25 om karantene ikke er å anse som bortfall av tillatelse etter matloven. Om bestemmelsen i matloven § 25 anvendes for et akvakulturtiltak vil dette således ikke medføre bortfall av akvakulturtillatelse etter akvakulturloven § 9 første ledd bokstav e.

Også for dette alternativet kan det være aktuelt å gjøre endringen eller tilbaketrekkingen tidsavgrenset, jf. annet ledd. En endring som innebærer at en lokalitet ikke kan brukes, kan f.eks. gjøres tidsavgrenset og betinget av at innehaveren får ny tillatelse fra de andre aktuelle myndighetene.

Dersom vilkårene er oppfylt kan tilbaketrekking av tillatelse også gjøres mot en ny erverver av tillatelse, jf. § 19. Overføring av akvakulturtillatelser får således ingen betydning før myndighetenes anvendelse av § 9.

Annet ledd åpner for at en endring eller tilbaketrekking etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset og eventuelt betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres. I hvilken grad dette kan være praktisk i forhold til de ulike alternativene i første ledd er nærmere omtalt under omtalen av de enkelte alternativ.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrifter om endring og tilbaketrekking av akvakulturtillatelser. Særlig når det gjelder første ledd bokstav d vil det være nødvendig med presiserende bestemmelser i forskriftene som sikrer forutsigbarhet for næringsutøverne. Slike bestemmelser finnes i dag både i laksetildelingsforskriften og i forskriften om tildeling mv. av konsesjoner for andre arter enn laks, ørret og regnbueørret.

Før tillatelse trekkes tilbake etter § 9 bør den som har tillatelse og eventuelle panthavere i tillatelsen varsles. Slikt varsel bør også registreres i akvakulturregisteret.

Kapittel III Miljøhensyn

Til § 10 Miljønorm

Formålet med bestemmelsen er å sikre at akvakultur utøves på en miljømessig forsvarlig måte.

Første ledd bestemmer at akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte. Plikten medfører at akvakultur skal drives slik at produksjonen ikke på noe tidspunkt fører til vesentlige negative effekter på miljøet.

Bestemmelsen angir en rettslig standard og er en generell materiell bestemmelse som gir adgang til gi bestemmelser for å sikre en miljømessig forsvarlig produksjon, samt gripe inn mot ethvert tilfelle hvor produksjonen ikke er miljømessig forsvarlig. Øvrige bestemmelser i kapittel III, Miljøhensyn kan således anses som spesialregler med krav for miljømessig forsvarlig drift.

Med miljømessig forsvarlig menes at driften skal være forsvarlig både i forhold til forurensing og økologiske effekter, herunder biologisk mangfold.

Bestemmelsen medfører at alle aktiviteter som har betydning for miljø skal foregå på en forsvarlig måte i alle faser av produksjonen. Dette setter krav til utførelsen av daglige gjøremål, rutiner og interne systemer. Bestemmelsen omfatter så vel tekniske innretninger som at visse oppgaver må utføres eller kontrolleres av kompetente fagpersoner, og etter bestemte prosedyrer. Selv om det ikke er fastsatt spesielle regler om bestemte forhold, plikter den som driver akvakultur å sikre at driften i alle faser er miljømessig forsvarlig.

Akvakultur vil etter sin art ha innvirkning på miljøet. Tillatelse til akvakultur innebærer at myndighetene aksepterer en viss påvirkning på det omkringliggende miljø.

Kravet til forsvarlighet setter grensen for akseptert påvirkning ved skadelige konsekvenser. Sannsynligheten for at skade kan oppstå og størrelsen på eventuell skade må vurderes. Skader i forhold til sentrale miljømål vil for eksempel ikke tillates. Hva som anses som forsvarlig vil kunne endres over tid i takt med økende kunnskap og teknologisk utvikling. Vurderingen vil bero på et bredt faglig skjønn som omfatter blant annet kunnskap om arten og det lokale økosystem. Vurderingen skal også omfatte en avveining mellom hensynet til næringsutvikling og andre samfunnshensyn.

Bestemmelsen er rettet mot den ansvarlige for akvakulturproduksjonen, og er et pålegg om at alle sider ved virksomheten skal være miljømessig forsvarlig. Ved at det i § 6 henvises til at etablering av akvakultur kun kan skje dersom dette er miljømessig forsvarlig vil § 10 også gi en anvisning på sentrale miljømessige vurderinger som myndighetene må legge til grunn ved behandling av søknader om akvakultur. Forsvarlighetsvurderingen er den samme etter de to bestemmelser. Det vises her til omtale i merknadene til § 6.

Bestemmelsens annet ledd gir departementet kompetanse til å gi pålegg ved enkeltvedtak for å sikre miljømessig forsvarlig aktivitet.

Bestemmelsen videre gir departementet kompetanse til å gi forskrifter for å sikre miljømessig forsvarlig etablering, drift og avvikling av akvakultur, herunder forby utsett av fremmede organismer. I praksis vil fastsetting av slike forskrifter gi de sentrale elementene i miljønormen i første ledd et nærmere definert innhold.

I medhold av bestemmelsen kan det for eksempel settes krav til beredskapsplaner, tiltak mot og melding av rømming, propellbeskyttelse på fartøyer m.v.

Utsett av fremmede organismer kan føre til reduksjon i biologisk mangfold, og kan derfor komme i konflikt med kravet til at akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en forsvarlig måte. Biologiske kriterier og retningslinjer for hva som skal anses å være en fremmed art må imidlertid defineres og avgrenses når konkrete forbud skal utformes.

I forhold til bruk av genmodifiserte organismer reguleres dette av genteknologilovens § 10, første ledd, som har krav om godkjenning for utsetting av genmodifiserte organismer.

Til § 11 Miljøovervåking

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til i enkeltvedtak og forskrifter å kreve at den som har eller søker om akvakulturtillatelse skal foreta nødvendige miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden på lokaliteten ved etablering, drift og avvikling av akvakultur. Slike krav er innført fra 1. januar 2005 i akvakulturdriftsforskriften av 22. desember 2004.

Formålet med bestemmelsen er at man på bakgrunn av miljøundersøkelser og dokumentering av miljøtilstanden ved lokaliteter kan sikre miljøovervåking av akvakulturproduksjon.

Den enkelte aktør vil være pliktsubjekt i forhold til å utføre de miljøundersøkelser som pålegges i enkeltvedtak eller forskrift.

Med miljøundersøkelser menes undersøkelser til kartlegging av blant annet forurensingsfare og økologiske effekter, herunder biologisk mangfold.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å kreve omfattende undersøkelser av en lokalitets miljømessige tilstand og bæreevne. Undersøkelse av miljøet kan for eksempel kreves før sluttbehandling av søknad eller forut for selve etableringen av akvakulturproduksjonen, for igangværende akvakultur og etter avsluttet drift. Videre kan det stilles krav til hvilke undersøkelser som må foretas, måten de skal gjennomføres på, og til dokumentasjon av dette. Kravene til miljøundersøkelse og - dokumentasjon vil kunne variere for ulike former for akvakultur, samt ut fra forholdene ved den enkelte lokalitet og region.

Den som pålegges å utføre miljøundersøkelser og dokumentering av miljøtilstanden plikter å gjøre dette for egen regning.

Til § 12 Krav til innretninger og utstyr mv.

Bestemmelsen regulerer at innretninger og utstyr som nyttes i aktiviteter som omfattes av loven skal være forsvarlig utformet, ha forsvarlige egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet.

Med innretninger og utstyr menes det enhver fysisk gjenstand som nyttes til aktiviteter som omfattes av akvakulturloven. Dette omfatter også anleggsbegrepet som hittil har vært benyttet i oppdrettsloven. De to begrepene er valgt for å kommunisere at det gjelder faste gjenstander (innretninger) og løse gjenstander (utstyr) i enhver størrelse og form. Det er uten betydning om en gjenstand kategoriseres som innretning eller utstyr da disse alternativene er likestilt. Dette vil gjelde alt fra selve innretningen, komponenter i innretningen og andre løse gjenstander som brukes. Det omfatter alle enkeltdeler av gjenstandene, inkludert emballering.

Bestemmelsen skal blant annet forebygge faren for rømming av organismer. Krav til utstyr og innretninger, samt bruken av dette kan imidlertid også ha betydning for forvaltningen av areal i og med at forsvarlige installasjoner, innretninger og utstyr, vil sikre at for eksempel oppdrettsanlegg ikke flytter seg og fører til ferdselshindringer

Bestemmelsen gjelder for aktiviteter som omfattes av akvakulturloven. Bestemmelsen setter således krav til både innretninger og utstyr som anvendes i selve akvakulturproduksjonen og til innretninger og utstyr som anvendes i vare- og tjenesteproduksjon til akvakultur jf. § 2 annet ledd. Eksempel på dette siste kan være brønnbåt- og dykkertjenester. Plikten påhviler den enkelte aktør. Akvakulturloven er teknologinøytral og bestemmelsen dekker alle produksjonsformer innen akvakultur der det brukes utstyr og innretninger. All vare- og tjenesteproduksjon som akvakulturvirksomheten benytter omfattes av bestemmelsen så lenge denne vare- og tjenesteproduksjonen kan ha betydning for miljø- og arealhensyn.

Første ledd stiller for det første krav om at innretninger og utstyr skal være forsvarlig utformet og ha forsvarlige egenskaper. Bestemmelsen er en rettslig standard. Selv om det ikke er fastsatt spesielle regler om bestemte forhold, plikter den som driver akvakultur å sikre at utstyret er forsvarlig.

Innretninger og utstyr omfatter alle installasjoner, innretninger og gjenstander som brukes i akvakultur. Utstyr omfatter komponenter satt i system, for eksempel et oppdrettsanlegg, samt de enkelte deler av slike systemer, herunder merder, forankring mv. Videre vil alle fartøyer som anvendes i tilknytning til akvakultur omfattes. Eksempler på dette er fôringsbåter og brønnbåter. Også løse gjenstander som brukes i driften vil være å anse som utstyr.

Første ledd bestemmer også at innretninger og utstyr skal brukes med nødvendig aktsomhet. Rømmingssikkerhet, vil i tillegg til beskaffenheten på innretninger og utstyr som anvendes i tilknytning til akvakultur, være avhengig av at man sikrer seg mot driftsmessige feil og mangel på rutiner.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om krav til innretninger og utstyr og bruk av innretninger og utstyr, herunder krav til tilvirking av slikt utstyr samt godkjennings- og sertifiseringsordninger.

Bestemmelsen gir departementet adgang til å stille krav om at innretninger og utstyr som brukes i akvakultur og vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen, både eksisterende og nye, skal være godkjent. Departementet kan gjøre saklige, tidsbegrensede, geografiske eller andre begrensninger i anvendelsesområdet for godkjenningsordninger. Det kan for eksempel innføres særlige ordninger eller krav i områder der spesielle klimatiske forhold tilsier dette.

Godkjenning må vurderes ut fra hvilken lokalitet installasjoner, innretninger og utstyr skal benyttes på. Bestemmelsen gir blant annet adgang til i forskrift å stille krav til utredning og dokumentasjon av alle ytre påvirkninger som kan påføre belastninger til anlegg, innretning eller utstyr som omfattes av godkjenningsordningen, for eksempel belastninger fra det ytre miljø, påmontert og løst utstyr, vekt av død fisk, fôr mv.

Departementet kan sette i verk ordninger med typegodkjenning av enkeltkomponenter og sammensatte systemer, i tillegg til godkjenning av hele anlegg i forhold til den enkelte lokalitet. Godkjenningsordningen kan omfatte blant annet krav til utredning, dokumentasjon og informasjon.

I medhold av bestemmelsen kan det i forskrifter stilles krav til bruk av utstyr. Krav til etablering av f.eks helhetlige prosedyrer som effektive tiltak for forebygging av rømming kan hjemles i medhold av forskriftskompetansen i annet ledd. Det kan stilles krav til at den enkelte aktør, leverandør eller produsent om å utarbeide prosedyrer og retningslinjer for bruk av innretninger og utstyr.

Til § 13 Oppryddings- og gjenfangstplikt

Bestemmelsen skal sikre at akvakultur som helt eller delvis har opphørt, ikke skal være til sjenanse eller skade for de områder der aktiviteten har vært drevet.

Første ledd angir en plikt for den som driver akvakultur til å forestå opprydding i området ved opphør av driften. Formuleringen lokaliteten og tilstøtende områderer brukt for å angi at plikten ikke bare gjelder lokaliteten, men også i eventuelt berørte områder utenfor. Ved opphør av midlertidig karakter skal det for eksempel ryddes slik at det ikke er innretninger og utstyr eller lignende som er til sjenanse eller fare for andre.

Innholdet i oppryddingsplikten vil variere i forhold til hvilke type akvakultur som er aktuell. Eksempelvis vil plikten ved fiskeoppdrett med merddrift innebære et minimumskrav om at fisken fra merdene, alle innretninger og alt utstyr samt fortøyninger både til lands og til vanns fjernes. Tilsvarende gjelder havbeite der man har anvendt gjerder eller andre kunstige innretninger (kunstige rev m.v.) på havbunnen. Organismer skal likeledes fjernes.

I driftsfasen vil krav til ryddighet på lokaliteter og eventuelt områdene rundt kunne fastsettes i medhold av forskriftskompetansen i § 10, annet ledd.

Annet ledd bestemmer at departementet i enkeltvedtak og forskrift kan gi bestemmelser om at den som har satt ut organismer i akvakultur har plikt til gjenfangst av den utsatte art. Bestemmelsen gir hjemmel til å sette krav om gjenfangst i alle faser av driften og ved opphør av akvakultur. Plikten tenkes gjennomført med en dispensasjonsadgang i de tilfeller gjenfangst ikke er nødvendig av miljøhensyn.

Formålet med bestemmelsen er å forhindre at organismer brukt i akvakultur på en uheldig måte påvirker viltlevende bestander eller naturlige økosystemer. Dette tiltaket vil kunne anvendes i forhold til rømte organismer eller organismer utsatt i havbeite. Det kan for eksempel settes krav til fiske etter rømt fisk eller plikt til gjenfangst av organismer satt ut på havbeite.

Det vises for øvrig til at miljøvernmyndighetene kan åpne for ekstraordinært fiske etter rømt oppdrettslaks og ørret, jf omtale av lakse- og innlandsfiskloven i kapittel 9.2.

I tredje ledd gis det hjemmel for å kreve sikkerhet for gjennomføring av oppryddings- og gjenfangstplikten. Slik sikkerhet kan kreves allerede ved etablering og fram til avviklingen er avsluttet. Krav om sikkerhet kan også stilles til den som søker om akvakulturtillatelse. Arten og størrelse av sikkerhetsstillelsen fastsettes etter en konkret vurdering av antatt kostnad ved opprydding, fare for og størrelsen på eventuelle skader. Plikten til å stille sikkerhet påhviler innehaver av tillatelsen. Ved overføring av tillatelser etter lovens § 19 må erverver av tillatelse stille samme eller tilsvarende sikkerhet.

Bestemmelsen konkretiserer ikke hvilken type sikkerhet som kreves og det vil være opp til departementet, generelt eller i det enkelte tilfellet, å vurdere hva som er tilstrekkelig. Eksempel på sikkerhet kan være bankgaranti, panterettighet, depositum og lignende.

Fjerde ledd gir departementet mulighet til å etablere en avgiftsordning for å sikre gjennomføring av sikkerhetsstillelsen. Dette vil i praksis skje gjennom en offentlig pålagt avgift som forvaltes av for eksempel et fond. Dette innebærer at næringen har en felles ordning som gir økonomisk sikkerhet for gjennomføring av pliktene. En slik ordning kan videre gjøres gjeldende bare for spesielle deler av næringen, bestemte typer tillatelser mv, eller ordningen tilpasses de ulike typer akvakultur. En avgiftsordning kan bidra til at aktørene oppfyller kravene på en tilfredsstillende måte samtidig som det vil være mindre kostnadskrevende enn om hver enkelt skulle stille egen sikkerhet.

Sentralt for valg og utforming av avgiftsordning vil være at den gir tilstrekkelig sikkerhet for den konkrete opprydding. Videre må hensynet til kostnader for næringsutøverne i forbindelse med en slik ordning vurderes.»

Til § 14 Beskyttelse av bestemte områder

Departementet kan fastsette forbud mot, pålegge flytting av eller sette andre vilkår for akvakultur dersom dette er nødvendig for bevaring av områder med særlig verdi for akvatiske organismer. Vedtaksformen vil være forskrift der det settes forbud mot akvakultur, mens pålegg om flytting eller andre vilkår for akvakultur vil gjøres i enkeltvedtak rettet mot den enkelte aktør.

For at bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse må det være en interessekonflikt mellom etablering og drift av akvakultur og bevaringsinteresser knyttet til det aktuelle området. Området bevaringstiltak vurderes i forhold til, må ha en særlig verdi for akvatiske organismer. Bestemmelsen vil kunne omfatte alle akvatiske organismer, dvs både planter og dyr, stedegne og vandrende arter. Eksempler på områder med slik særlig verdi kan være viktige gyte- og oppvekstområder for marine arter, områder som er kartlagt i forbindelse med marint vern, og viktige utvandringsområder for anadrom laksefisk, herunder etablerte nasjonale laksefjorder.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det foreligger områder med slik særlig verdi. I tillegg må akvakultur anses å innebære en trussel mot de bevaringshensyn som gjør seg gjeldende i området. Kunnskap om når og i hvilken grad akvakultur vil være skadelig for de aktuelle akvatiske organismene vil variere og er også under stadig utvikling. Restriksjoner kan også innføres i tilfeller der akvakultur er, eller søkes lokalisert, i et område av særlig verdi, men hvor det på grunn av manglende kunnskap ikke klart kan fastslås om virksomheten kommer i konflikt med bevaringshensyn. I slike tilfeller kan det likevel innføres restriksjoner bl.a for å sikre en forsiktig utvikling av den aktuelle virksomhet.

Et prinsipp om proporsjonalitet vil gjelde ved bruk av bestemmelsen. Særlige restriksjoner for akvakultur i et område må være et nødvendig bevaringstiltak. Akvakultur er en ønsket aktivitet som myndighetene i størst mulig grad vil legge til rette for. De restriksjoner som legges på adgangen til å drive akvakultur, skal ikke gå lengre enn det som er nødvendig. Ved anvendelse av bestemmelsen vil akvakulturproduksjon som ikke, eller som i mindre grad anses å komme i konflikt med bevaringsformålet, ikke bli pålagt forbud eller restriksjoner.

Behovet for beskyttelsestiltak vil kunne endre seg over tid. Dette kan innebære at en på bakgrunn av ny kunnskap foretar en evaluering og finner at et område ikke lenger har en slik verdi at det forsvarer å opprettholde tiltak. Ny kunnskap om effekten av iverksatte tiltak kan også føre til at en velger å oppheve eller endre gjeldende restriksjoner.

Et forbud mot akvakultur vil kunne omfatte all akvakultur i bestemte områder, både eksisterende og fremtidig. Forbudet kan være knyttet til bestemte arter eller produksjonsformer, eller gjelde all akvakultur. Departementet kan også fastsette at det ikke skal tillates ny produksjon innenfor et område, men at den eksisterende produksjonen fortsatt kan drive videre. Med hjemmel i bestemmelsen kan departementet fastsette både midlertidige og permanente forbud mot akvakultur i bestemte områder. I stedet for forbud kan departementet også sette særlige vilkår for akvakultur og tildeling av akvakulturtillatelse.

Bestemmelsen vil kunne anvendes både for et enkelt område, og til å fastsette generelle restriksjoner for flere områder av samme type. Et eksempel på dette vil være forskrifter om forvaltning av oppdrett i nasjonale laksevassdrag og laksefjorder som en oppfølging av Stortingets vedtak, jf. Innst. S. nr. 134 (2002-2003) om oppretting av denne ordningen.

Tiltak etter bestemmelsen gjør det relevant å avklare spørsmålet om erstatningsansvar for staten overfor akvakulturvirksomhet som blir pålagt restriksjoner eller som må flytte sin produksjon.

Innehaver av akvakulturtillatelse er gitt en offentligrettslig tillatelse til produksjon innenfor et avgrenset geografisk område - lokaliteten. Tillatelsen innebærer at vedkommende ikke har noen eiendomsrett til sjøområdene hvor produksjonen drives. Det er innholdet i tillatelsen med de til enhver tid gjeldende bestemmelser gitt i eller i medhold av lovverket som er det juridiske grunnlaget for driften. En tillatelse til akvakultur er således i sin helhet gjenstand for skiftende reguleringer og ikke en rettighet som er unntatt fra videre regulering etter tildelingen.

Rettsgyldige vedtak om forbud, flytting eller andre særlige vilkår for akvakultur kan således ikke utløse erstatningsplikt for staten verken etter dagens lovgivning eller ulovfestede prinsipper om erstatning som følge av offentlige inngrep. Dette gjelder også dersom restriksjonene gjøres gjeldene for eksisterende virksomheter. Det gjelder også i de tilfeller der forbud eller påbud medfører at virksomheten må nedlegges uten mulighet for videre drift på alternative lokaliteter.

Stortinget har i forbindelse med opprettelsen av nasjonale laksefjorder og -vassdrag, vedtatt at enkelte nasjonale laksefjorder skal være oppdrettsfrie innen 2011, og at det skal gis rimelig kompensasjon for virksomheter som må flyttes, jf. Innst. S. nr. 134 (2002-2003). Dette gjelder bare tre oppdrettsanlegg. Det arbeides med å fastsette nærmere rammer for hva som vil være rimelig kompensasjon. Ordninger om kompensasjon må imidlertid ses på som frivillige ordninger og tiltak for å følge opp Stortingets vedtak. Kompensasjon som følge av flytting i forbindelse med opprettelse av nasjonale laksefjorder og -vassdrag har ikke sin bakgrunn i en erstatningsplikt for staten.

Kapittel IV Arealutnyttelse

Til § 15 Forholdet til arealplaner og vernetiltak

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom myndighet til å gi tillatelse til akvakultur etter akvakulturloven og vedtatte arealplaner og vernetiltak.

Første ledd slår fast at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner eller vernetiltak. I forhold til planer etter plan- og bygningsloven er det kun de planer som kan gis rettsvirkning etter plan- og bygningsloven som omfattes av denne bestemmelsen. Departementets kompetanse til å tildele tillatelse til akvakultur begrenses således av planer med rettsvirkninger etter plan- og bygningsloven og vernevedtak etter naturvernlov og kulturminnelov dersom den omsøkte akvakultur vil være i strid med disse.

Det presiseres at en vedtatt plan eller vedtak etter de nevnte regelverk ikke automatisk ekskluderer akvakultur i området planen eller vernetiltaket gjelder for. Det vil kun være i de tilfellene der produksjonen vil være i strid med areal- eller verneplanene, at fiskeriforvaltningens plikt til ikke å lokalisere slik produksjon i området for planen aktualiseres. Vedkommende plan- eller vernemyndighet avgjør om tiltaket er i strid med areal- eller verneplan.

Videre vil plan- eller vernemyndighetens dispensasjon fra en areal- eller verneplan for et konkret omsøkt akvakulturtiltak medføre at fiskeriforvaltningens kompetansebegrensning etter denne bestemmelsen ikke lenger vil være en skranke for myndigheten til å gi akvakulturtillatelse. Om vedkommende plan- eller vernemyndighet har fattet et dispensasjonsvedtak vil tillatelse etter akvakulturloven kunne gis til akvakulturtiltaket det er dispensert for, selv om tiltaket før dispensasjonen måtte anses å være i strid med planen eller vernetiltaket.

Annet ledd bestemmer at selv om et akvakulturtiltak vil være i strid med planer og tiltak som nevnt i første ledd kan akvakulturtillatelse likevel gis om vedkommende plan- eller vernemyndighet gir samtykke til dette. Under forutsetning av at vedkommende plan- eller vernemyndighet samtykker til at en søknadsbehandling kan skje etter akvakulturloven kan således fiskeriforvaltingen påbegynne og ferdigstille en søknadsbehandling etter akvakulturloven selv om det omsøkte tiltaket er i strid med arealplaner og vernetiltak.

Bestemmelsen gir mulighet for parallell saksbehandling etter akvakulturlov og plan- eller vernelovverk. I de tilfeller plan- eller vernemyndighet skal behandle en dispensasjonssøknad om etablering av akvakultur eller hvor arealplan vurderes endret, og slike prosesser vil kunne åpne for akvakultur i planområdet, kan søknadsbehandlingen påbegynnes også etter akvakulturloven. Bestemmelsen om samtykke fra plan- eller vernemyndighet til å ferdigstille søknadsbehandlingen vil således kunne korte ned på den totale saksbehandlingstiden for tiltakshaver. Det presiseres imidlertid at om søknadsbehandlingen ferdigstilles etter akvakulturloven før en dispensasjon er gitt eller planendring er foretatt, vil ikke tiltakshaver har mulighet til i drive akvakultur før plan- eller vernemyndighet har fattet de nødvendige vedtak slik at tiltaket ikke lenger er i strid med planen. Videre vil ikke et samtykke til behandling etter akvakulturloven fra plan- eller vernemyndighet kunne anses som et forhåndstilsagn om at dispensajon eller planendring vil bli gjort av favør av tiltakshaver. Et slikt samtykke må imidlertid bygge på at plan- eller vernemyndigheten vurderer det som sannsynlig at dispensasjon eller planendring vil kunne medføre at akvakulturtiltaket kan gjennomføres i planområde, uten at tiltakshaver kan bygge rett på et slikt samtykke som sådan.

Paragraf 15 omhandler i utgangspunktet kun vedtatte arealplaner og vernetiltak. I forhold til planer og tiltak som ikke ennå er vedtatt, vil et pågående men ikke ennå vedtatt arbeid med slike planer og tiltak, likevel kunne ha betydning for fiskeriforvaltningens søknadsbehandling i akvakultursaker. Slike prosesser vil kunne danne et faglig grunnlag for vurderingen etter § 6, første ledd bokstav a om at etablering av akvakultur må være miljømessig forsvarlig, og interesseavveiingen ved arealbruk etter § 16 bokstav c om at etablering av akvakultur må ses i sammenheng med andre arealinteresser i området.

Til § 16 Interesseavveining ved arealbruk til akvakultur

Myndighet til arealplanlegging i de nære sjøområder er i henhold til plan- og bygningsloven lagt til kommunene. Ansvaret for å forvalte akvakulturnæringens arealbruk, herunder foreta overordnet prioritering og tildeling av tilgjengelig avsatt areal til ulike typer akvakultur ligger hos departementet.

Bestemmelsen angir noen sentrale vurderingskriterier som skal tas med i den vurdering departementet gjør ved plassering av lokaliteter for akvakultur. Formålet med bestemmelsen er å bidra til en effektiv og samfunnsnyttig arealutnyttelse. Det styrende for utfallet av interesseavveiningen vil derfor være en helhetsvurdering av hvordan det aktuelle området kan utnyttes på en samfunnsmessig optimal måte.

Paragraf 16 bokstav a bestemmer at det skal legges vekt på søkers behov for areal til planlagt produksjon. Søkers antatte behov for produksjonsareal og omsøkt lokalitet/er i forhold til framlagte driftsopplegg vil være sentralt i tildelingsvurderingen. Arealet som tildeles skal tilsvare søkers aktuelle behov i et rimelig tidsperspektiv.

Paragraf 16 bokstav b angir at søkers behov også må vurderes mot annen mulig akvakultur på lokaliteten. Dette innebærer at man vil kunne avslå søknader med begrunnelse i at andre arter eller andre driftskonsept skal prioriteres foran det omsøkte.

En slik prioritering skal skje ut fra en helhetsvurdering av om det konkrete området heller bør benyttes til produksjon med bedre prospekt for lønnsomhet. Det kan for eksempel være at området er særlig egnet for en produksjon av en bestemt art, mens det er mindre egnet for det prosjekt som er omsøkt. Det kan også være at et bestemt område ikke bør båndlegges av en aktivitet med marginal samfunnsnytte dersom forholdene ligger til rette for aktiviteter som vurderes som mer nyttige i et samfunnsperspektiv. I en videre vurdering kan det være aktuelt å ta hensyn til omkringliggende infrastruktur som vil gi særlige fordeler for bestemte typer produksjon. Det er ikke nødvendig at det foreligger en konkret konkurransesituasjon mellom to søkere for at man etter en avveining av disse hensyn ikke innvilger tillatelsen

Samlokalisering er en måte å effektivisere arealutnyttelsen på og i enkelte områder med press på arealet kan dette være en foretrukket driftsform.

Paragraf 16 bokstav c angir at det ved vurdering av om tillatelse skal gis, skal tas hensyn til annen bruk av området.

Forholdet mellom akvakultur og andre arealinteresser ivaretas og avklares også gjennom vedtatte planer som nevnt i § 15. Begrepet området brukes for å vise at det ikke bare gjelder selve lokaliteten, men at konsekvenser for andre interesser i tilgrensende områder også skal vurderes.

Annen bruk av området vil typisk være fiskeriinteresser og bruk av allemannsretten. Annen bruk av området kan også for eksempel være friluftsinteresser. Uttalelser fra andre myndigheter vil være relevante hensyn i søknadssbehandlingen etter akvakulturloven. Etter dagens ordning avgir Fylkesmannen uttalelse etter friluftsloven i forhold til friluftsinteresser. Videre har også lokaliseringskommunen uttalelsesrett og vil gi uttalelser med hensyn til annen bruk. Begge disse uttalelsene vil være med på å danne et faglig grunnlag for interesseavveiingen som skal foretas etter § 16.

Paragraf 16 bokstav d angir til slutt at det også skal ses hen til eventuelle verneinteresser i det området som vurderes anvendt til akvakultur. Verneinteresser vil normalt være synliggjort ved vedtak om vern eller pågående prosesser med tanke på vern etter naturvernloven eller kulturminneloven. I slike tilfeller vil lovens § 15 komme til anvendelse. Verneinteresser kan imidlertid også forekomme uten at disse er eller vil bli beskyttet etter de nevnte lover. I disse tilfellene vil departementet inkludere verneinteressene i sin interesseavveining etter § 16.

Hensynet til sjøverts ferdsel vil ivaretas av vurderingen etter havne- og farvannsloven etter akvakulturlovens § 6 bokstav d.

Departementet skal foreta en vurdering av søkerens behov i forhold til de aktuelle andre brukerinteresser i området. Ved etablering ivaretas dette ved en forhåndsvurdering av andre brukerinteresser og hvordan de eventuelt blir berørt av produksjonen. Det må her ses hen til styrken av de øvrige interesser, i hvilken grad de eventuelt blir hindret og hvilken samfunnsmessig betydning det eventuelt har.

Etter siste ledd kan departementet gi nærmere bestemmelser om bruk og plassering av lokaliteter.

Til § 17 Utnytting og bruk av lokaliteter mv.

Bestemmelsen presiserer innehaver av tillatelsens enerett til uttak og gjenfangst av den utsatte arten på lokaliteten

Første ledd angir at det er innehaver av tillatelse til akvakultur som har enerett til uttak og gjenfangst av utsatt(e) art(er) i lokaliteten. Begrepene uttak og gjenfangst dekker enhver form for fangst av organismene uavhengig av om de lever mer eller mindre fritt eller er innesperret i en eller annen form for innretning.

Annet ledd presiserer at uttak og gjenfangst av den enkelte art på lokaliteten kan reguleres uavhengig av bestemmelsene i saltvannsfiskeloven.

Tredje ledd bestemmer at departementet i forskrift kan avgrense eller forby ferdsel og annen bruk av lokaliteter samt tilstøtende områder, herunder fiske etter andre arter enn den utsatte art, dersom dette er nødvendig av hensyn til akvakulturproduksjonen på lokaliteten.

For eksempel kan det settes forbud mot ferdsel eller adgang til å fiske ved lokaliteten dersom dette er nødvendig for å begrense faren for skade på utstyr som kan medføre rømming.

Eventuelle forbud og avgrensninger skal ikke gå lengre enn nødvendig. For eksempel kan det ved akvakultur med bunnkultur fortsatt gjelde fri ferdsel på lokaliteten og adgang til å fiske i vannsøylen såfremt dette er forenlig med akvakultur på lokaliteten.

Ved bruk av bestemmelsen må departementet således se hen til den konkrete drift på lokaliteten og hvilke tiltak som anses nødvendig. Ferdsels- og bruksbegrensninger fastsatt for en konkret lokalitet vil likevel være en forskrift idet begrensningene i et slikt vedtak rettes seg mot alle.

Dette er likevel ikke til hinder for at departementet fastsetter standardiserte regler om forbud eller avgrensninger i forskrift dersom dette finnes hensiktsmessig.

Kapittel V Registrering, overføring og pantsettelse av akvakulturtillatelse

Til § 18 Registrering av akvakulturtillatelse

Bestemmelsen retter seg mot departementet og gir regler om registrering og registerføring for akvakulturregisteret.

Første ledd bestemmer at det skal føres et register over akvakulturtillatelser (akvakulturregisteret). I registeret skal alle akvakulturtillatelser og rettsstiftelser i tillatelsene registreres. Hver tillatelse skal gis et eget blad i registeret.

Akvakulturregisteret vil være et realregister, jf. panteloven § 1-1 (4) og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8, første ledd.

Akvakulturregisteret vil inneholde opplysninger om innholdet i tillatelsen. Den rettslige troverdigheten av opplysningene i registeret kan f.eks. knyttes til tillatelsens innhold og innehaver, panthaver og eventuelle servitutter på tillatelsen. Dette er ikke til hinder for at registeret inneholder opplysninger som ikke pretenderer å ha rettslig troverdighet. Dette vil i tilfelle fremgå av selve registeret eller forskrift om registreringsordningen.

I registeret vil det i tillegg kunne framgå øvrig informasjon av betydning for tillatelsen, herunder vedtak i forhold til tillatelsen, varsel om inndragning, ilagt tvangsmulkt osv. Opplysninger om de tillatelser fra andre myndigheter som er forutsetninger for akvakulturtillatelsen, jf. lovens § 6, første ledd bokstav d bør i likhet med andre vilkår for tillatelsen framgå av registeret. Registeret bør ta sikte på å inneholde relevant informasjon om tillatelsen, særlig sett ut fra behovet til erverver av tillatelse og panthaver i tillatelse, samt myndighetenes opplysningsbehov.

Pant i landbruksløsøre, for eksempel merder og annet lignende utstyr, får pant ved registrering i løsøreregisteret, jf. panteloven § 3-9.

Annet ledd bestemmer at det skal føres dagbok over de rettsstiftelser som skal registreres. Det vises i den forbindelse til tinglysingslovens regler om dagbok og dagbokføring.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om registreringsordningen, herunder om registreringsmyndighet, erstatningsordning, føring av dagbok m.v. Det kan blant annet bestemmes at øvrig rapportering til myndighetene skal gjøres til akvakulturregisteret.

Fjerde ledd bestemmer at reglene i tinglysningsloven kapittel 2 og 3 samt § 35 gjelder tilsvarende så langt de passer og ikke annet følger av loven her eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Det legges til grunn at akvakulturregisteret vil bygge på etablerte ordninger for føring av register, for eksempel for prioritetsspørsmål, prøving av dokumentasjon og retting av feil.

Til § 19 Overføring av akvakulturtillatelse

Bestemmelsen gir regler om overføring av akvakulturtillatelser og retter seg i første rekke mot avhender og erverver av tillatelser.

Første ledd bestemmer at tillatelse til akvakultur kan overføres. Overføring kan skje mellom alle juridiske og fysiske personer. Ved overføring skjer det ingen prøving av om erverver oppfyller vilkårene for å inneha tillatelse. Ny erverver må likevel oppfylle alle krav knyttet til tillatelsen eller i generelle bestemmelser for å kunne drive akvakultur.

Annet ledd bestemmer at myndighetenes mulighet til å anvende lovens virkemidler er uberørt av overføringsadgangen. Selv om adgangen til å overføre akvakulturtillatelser lovfestes, innebærer dette ingen beskrankning i forhold til myndighetenes adgang til styring og kontroll med akvakulturproduksjonen. Ny erverver må forholde seg til krav om til forsvarlig drift, kompetanse osv, og eventuelle særlige vilkår i tillatelsen. Disse kravene gjelder fullt ut for erverver. Avhenders brudd på vilkår for tillatelsen vil også kunne hefte ved tillatelsen. Lovens virkemidler i forhold til tillatelsen kan således brukes også etter overdragelse dersom vilkårene for øvrig er til stede, se for eksempel § 27 om pålegg om tiltak og § 28 om tvangsmulkt. Dersom vilkårene er oppfylt kan også tillatelsen trekkes tilbake, se for eksempel § 9 bokstav b som gjelder ved inndragning av tillatelser som følge av passivitet. Opptjent passivitet vil således hefte ved den enkelte rett også ved overføring til ny innehaver, slik at utløpsdato i utgangspunktet ikke endres ved overføring. Ny erverver skal likevel gis rimelig tid til å etablere drift i tillatelsen. En skal imidlertid ikke kunne unndra seg tilbaketrekking av tillatelse gjennom å overføre denne etter at varsel om tilbaketrekning er gitt. Varsel om tilbaketrekning bør framgå av akvakulturregisteret.

Tredje ledd bestemmer at utleie av akvakulturtillatelser ikke er tillatt. Ved vurderingen av om det foreligger et rettsstridig leieforhold skal det legges avgjørende vekt på om innehaver av tillatelse har gitt fra seg den økonomiske og/eller administrative rådighet over driften på en slik måte at vedkommende ikke lenger har den fulle, reelle kontroll og myndighet over produksjonen. Et leieforhold forutsetter normalt et vederlag. Det er imidlertid ikke avgjørende etter bestemmelsen om det betales vederlag. Formålet med forbudet er å sikre at innehavere av akvakulturtillatelser faktisk er den som driver akvakultur. Det er dessuten sentralt at det er innehaver av tillatelsen som er det ansvarlige rettssubjekt etter loven og som fullt ut har det reelle ansvar og kontroll med driften.

Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet mot utleie. Dette er en snever adgang som bare kan benyttes i tilfeller hvor hensynene bak forbudet ikke forfeiles selv om leie tillates. Med særlige tilfeller menes at det må foreligge kvalifiserte grunner for å gjøre unntak. For eksempel har fiskerimyndighetene godkjent at tillatelse til stamfiskoppdrett som er gitt til en næringsorganisasjon har blitt drevet at et driftsselskap utpekt av næringsorganisasjonen. Bestemmelsen er ikke til hinder for generasjonsskifter i tradisjonelle akvakulturbedrifter. For eksempel vil det kunne være mulig for en familiebedrift å leie ut tillatelsen i en kortere periode inntil en ny generasjon kan ta over driften.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om overføring av akvakulturtillatelse.

Til § 20 Pantsettelse av akvakulturtillatelse

Bestemmelsen omhandler pantsettelse av akvakulturtillatelser og retter seg i første rekke mot pantsetter og panthaver i tillatelsen.

Første ledd bestemmer at tillatelse til akvakultur kan pantsettes. Pantsettelsen etter denne bestemmelsen gjelder kun tillatelsen, og ikke for eksempel landsbruksløsøre, herunder blant annet merder og akvatiske organismer i akvakultur som pantsettes etter pantelovens § 3-9. Panteretten etter denne bestemmelsen omfatter heller ikke rettigheter i innretninger som er registrert i et annet realregister.

Det er summen av de rettigheter og plikter som ligger i den enkelte tillatelse som utstedes av fiskerimyndighetene som pantsettes. Pantet vil således omfatte rett til produksjon av bestemt(e) art(er) på de lokaliteter som tillatelsen gjelder for. Panterettens omfang vil være avgrenset av de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter.

Annet ledd bestemmer at panteretten får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens blad i akvakulturregisteret. Det kan tas utleggspant i tillatelsen, jf. dekningsloven § 2-2. Utleggspant får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens blad i akvakulturregisteret, jf. de endringer som gjøres i panteloven § 5-3, se merknader til § 36.

Tredje ledd bestemmer at myndighetenes virkemidler etter loven gjelder fullt ut uavhengig av om tillatelsen er pantsatt. Det forhold at tillatelsen er pantsatt gir således ikke bedre vern mot sanksjoner fra myndighetene enn den opprinnelige innehaver, for eksempel ved inndragning av tillatelser som følge av passivitet.

Fjerde ledd bestemmer at staten har panterett foran alle andre heftelser i tillatelsen for krav på tvangsmulkt etter § 28, overtredelsesgebyr etter § 30 og for iverksetting etter § 29. Legalpantet hefter ved tillatelsen også i de tilfeller der tillatelsen overføres til ny eier.

Tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og iverksetting vil bestemmes av tilsynsmyndigheten. Legalpanteretten vil således i praksis gjelde departementets nevnte krav mot den som driver akvakultur.

Tvangsmulkt kan ilegges etter lovens § 28 og overtredelsesgebyr etter lovens § 30. Med hensyn til hvordan disse kravene oppstår, vises det til de enkelte bestemmelsene med merknader.

For de tilfeller der oppryddings- og gjenfangstplikten etter § 13 ikke etterkommes vil iverksetting etter § 29 første ledd være et mulig virkemiddel for å gjenopprette tilstanden i området. Etter § 29, tredje ledd kan utgifter til iverksetting kreves dekket av den ansvarlige. For slike utgifter har staten panterett etter lovens § 20, fjerde ledd. Utgifter til iverksetting i forbindelse med misligholdt oppryddings- og gjenfangstplikt kan også dekkes etter særlige sikkerhetsstillelser etter § 14, tredje og fjerde ledd. Dersom det er stilt garantier eller annen sikkerhet for kostnader til gjennomføring av opprydding skal disse benyttes før departementet kan utnytte panteretten for krav i tilknytning til dette.

Etter femte ledd kan departementet gi nærmere forskrifter om pantsettelse av akvakulturtillatelser, herunder om beløpsmessig begrensning av statens panterett etter fjerde ledd. En eventuell innføring av beløpsbegrensning vil i første rekke ivareta hensynet til å bedre dekningsadgangen for andre panthavere i tillatelsen.

Regler om tvangsfullbyrdelse av pantsettelse i akvakulturtillatelser vil framgå av tvangsfullbyrdelsesloven. Det vises i den forbindelse til merknad til § 36 til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven.

Kapittel VI Generelle krav og forpliktelser

Til § 21 Tilsyn

En tilsynsmyndighet skal føre tilsyn for å sikre at lovens materielle bestemmelser overholdes. Departementet bestemmer hvem som er tilsynsmyndighet. Man har valgt ikke å angi tilsynsmyndigheten ved egennavn i loven, av hensyn til at dette er lite fleksibelt både mht. fremtidige muligheter for navneendring eller endringer i underliggende etaters struktur. Bestemmelsen hjemler tilsynsmyndighetens rett til å føre tilsyn med bestemmelser gitt i og i medhold av loven.

Til § 22 Faglig kompetanse

Første ledd setter krav til at enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av loven skal ha nødvendig kompetanse. Kravet til kompetanse gjelder alle deler av driften. I særlig grad vil det være nødvendig med kompetanse på dyrehold, forebygging og hindring av sykdomsutbredelse og miljømessige forhold. Det kan imidlertid også stilles andre relevante krav til kompetanse, for eksempel krav med hensyn til økonomi og bedriftsledelse. Krav til faglig kompetanse er således et virkemiddel for å styrke aktørens forutsetninger for å drive i samsvar med lovens krav. Bestemmelsen gjelder også for den som driver aktiviteter i tilknytning til akvakultur så som vare- og tjenesteproduksjon til akvakultur.

Enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av loven plikter å knytte til seg den nødvendige kompetanse på en slik måte at de krav som gjelder kan ivaretas forsvarlig. Om dette skjer gjennom et arbeidsforhold, avtaler med kompetente firmaer eller på annen måte er ikke avgjørende i forhold til om vilkåret skal anses oppfylt. Det avgjørende er om den konkrete tilknytning av kompetanse kan ivareta de krav som stilles i regelverket på en tilstrekkelig og adekvat måte.

Annet ledd gir hjemmel til å sette nærmere krav til kompetanse i forskrift. Departementet kan da fastsette de kvalifikasjoner som anses nødvendige og hvilken tilknytning som skal anses som tilstrekkelig. Dette må tilpasses de forskjellige typer produksjon. Realkompetanse kan likestilles med formell kompetanse.

Til § 23 Systematiske kontrolltiltak

Departementet kan gi forskrifter om at den som driver aktiviteter som omfattes av denne lov har plikt til å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak for å sikre at krav i eller i medhold av loven overholdes.

Systematiske kontrolltiltak som styrings- og tilsynsprinsipp er tatt i bruk for flere områder. Etableringen av systematiske kontrolltiltak er et virkemiddel for å sikre at lovgivningen blir fulgt opp. Systematiske kontrolltiltak gjør det offentlige tilsynsarbeidet enklere samtidig som aktørene får et verktøy til selv å ha oversikt over egen produksjon og forholdet til lovverket.

Krav til systematiske kontrolltiltak knytter seg til de områder og funksjoner aktøren har innflytelse eller rådighet over. Hva som er relevant vil måtte tolkes i forhold til den enkelte lov- eller forskriftsbestemmelse det er tale om. Bestemmelsen viderefører de eksisterende lovenes internkontrollhjemler, samtidig som begrepet systematiske kontrolltiltak vurderes som mer fleksibelt i forhold til ulike metodevalg for å sikre og dokumentere regelverksetterlevelse. Tilsvarende begrepsbruk er benyttet i matloven. Av hensyn til fastsetting av fellesforskrifter er det hensiktsmessig at de to lover anvender samme begrepsbruk.

Det at aktøren skal sørge for at bestemmelser etterleves innebærer en plikt til aktivt å påse at reglene faktisk overholdes. Dette innebærer plikt til både å sikre og kontrollere regelverksetterlevelsen.

Departementet kan gjøre tilpasninger for de ulike aktiviteter som omfattes av loven. Herunder kan departementet ved fastsettelsen av forskrift også vurdere behovet for spesielle tilpasninger for forsøk, forskning og undervisning.

Per i dag eksisterer det tre internkontrollforskrifter (internkontroll i relasjon til helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen (IK-HMS), i relasjon til matlovgivningen (IK-MAT) og i relasjon til akvakulturlovgivningen (IK-AKVAKULTUR).

De samordnede internkontrollkravene i IK-AKVAKULTUR forskriften, vil blant annet hjemles i bestemmelsen.

Til § 24 Opplysnings- og undersøkelsesplikt

Bestemmelsen angir de plikter som enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov har til å bistå tilsynsmyndigheten i sin utførelse av oppgaver etter loven.

Første ledd bestemmer at enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gi de opplysinger, dokumenter og prøvemateriale samt annet materiale som er nødvendige for tilsynsmyndighetens oppgaver etter loven. I tillegg til den som driver akvakultur, vil opplysningsplikten også påhvile den som leverer varer eller tjenester til akvakultur som reguleres av loven, omfattes av opplysnings- og undersøkelsesplikten.

Opplysingsplikten omfatter alle forhold som blir regulert av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven.

Typiske eksempler på myndighetenes oppgaver etter loven vil være kontroll av den enkelte aktør eller innsamling av informasjon til bruk i overvåking og utvikling av næringen som sådan innenfor lovens ramme.

Opplysningene skal fremlegges når tilsynsmyndigheten krever det. Dette innebærer at det kan settes en frist for oppfyllelse av plikten i det enkelte tilfellet. Opplysningene kan videre kreves inngitt jevnlig i rapporter, meldinger m.v.

Tilsynsmyndigheten kan bestemme hvordan opplysningene skal gis i de enkelte tilfeller, herunder form og detaljeringsgrad. Dette kan typisk gjøres for eksempel ved bruk av fastsatte skjema som den ansvarlige plikter å benytte seg av. I andre tilfeller kan det kreves særlige oppstillinger av informasjon i diagrammer, statistikker m.v. som den ansvarlige selv må utarbeide.

Annet ledd bestemmer at enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gjennomføre undersøkelser som er nødvendige for tilsynsmyndighetens oppgaver etter loven. Dette vil være aktuelt dersom opplysningene ikke allerede er tilgjengelige. Tilsynsmyndigheten kan da kreve at vedkommende foretar de undersøkelser som kreves for at tilsynsmyndigheten skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven. Eksempel på undersøkelser kan være dykking for å se på bunnforholdene, uttak og analyse av prøver, gjennomgang av biomassen m.v.

Tredje ledd gir hjemmel til departementet til å gi nærmere forskrifter om opplysnings- og undersøkelsesplikt.

All medvirkning etter denne bestemmelse skal skje vederlagsfritt.

Til § 25 Bistandsplikt

Bestemmelsen pålegger enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov å bistå og legge til rette for tilsynsmyndighetenes arbeid.

Første ledd bestemmer at enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gi tilsynsmyndighetene adgang til områder, innretning og områder i tilknyting til aktiviteten, slik at tilsynsmyndighetene kan utføre sine oppgaver etter loven. Bestemmelsen gir rett til adgang for myndigheten til ethvert område som har tilknytning til aktiviteten. Det er ingen begrensing på hvor eller når adgangen skal gis så lenge det har en relevant tilknytning til myndighetenes utføring av gjøremål etter loven.

Annet ledd angir plikt til å stille nødvendige lokaler, utstyr, materiell, organismer og arbeidshjelp til disposisjon og ellers legge til rette for tilsynet. Det skal tilrettelegges slik at myndighetene uten hinder kan gjennomføre de undersøkelser som anses nødvendige. Dette innebærer for eksempel at det gis tilgang til alle rom og alle former for anlegg, og at det ytes den bistand som er nødvendig for gjennomføring av oppgaven. Tilsynsmyndighetene har tilgang til alle dokumenter, harddisker, regnskap, journaler, dagbøker, elektronisk lagrede dokumenter mv. De akvatiske organismer så vel som alt utstyr kan også undersøkes og måles på de måter som fiskerimyndighetene finner nødvendig.

All medvirkning etter denne bestemmelse skal skje vederlagsfritt. Dette vil si at myndighetene ikke skal kompensere næringsutøverne for utgifter disse har i forbindelse med tilsynet.

Pliktene som pålegges innehaver av tillatelse etter denne bestemmelsen begrenses av det som anses som nødvendig for å utføre offentlige oppgaver. Dette innebærer at forvaltningen innenfor rammen av bestemmelsen også har en plikt til å gjennomføre sine oppgaver på en måte som ikke er unødig belastende for pliktsubjektet.

Til § 26 Gebyr

Bestemmelsens første ledd gir departementet hjemmel til gjennom forskrifter å fastsette gebyr for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor akvakulturlovens virkeområde. Begrepet oppgaver i loven skal forstås vidt slik at det omfatter blant annet tjenester, søknadsbehandling, tilsyn og kontroll som myndighetene utfører innenfor lovens virkeområde.

Gebyrhjemmelen gir grunnlag for at næringen kan dekke kostnadene for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor lovens virkeområde. Gebyrene skal ikke ha karakter av fiskalavgifter.

Gebyrsatsene skal som utgangspunkt settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider myndighetens kostnader med de oppgaver som utføres. Som kostnader regnes ikke bare de direkte utgiftene, men også indirekte administrative kostnader.

Gebyrene kan standardiseres og behøver ikke fastsettes ut fra utgiftene knyttet til den enkelte kontroll eller søknadsbehandling.

Bestemmelsen er generell og gir mulighet for å innføre gebyrer både for nye oppgaver, og for oppgaver som tidligere har vært kostnadsfrie for næringen. Det presiseres at bestemmelsen ikke er ment som noen begrensning i den myndighet som følger av forvaltningsloven § 27 bokstav a om gebyr for behandling av søknader om bevillinger, tillatelser autorisasjoner og lignende.

Skyldig gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kapittel VII Reaksjoner ved overtredelse

Til § 27 Pålegg om tiltak

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å pålegge den som overtrer lovens bestemmelser tiltak for å bringe de ulovlige forhold til opphør. Pålegg kan gis i tilknytning til alle typer brudd på akvakulturloven, forskrifter gitt i medhold av loven eller enkeltvedtak fattet med hjemmel i loven eller forskrifter. Påleggskompetansen er ikke avgrenset til grove eller gjentatte brudd på loven. Pålegg kan gis uavhengig av den subjektive skyld til lovovertrederen.

Et pålegg kan rettes mot alle som driver aktiviteter som er omfattet av loven, jf. § 2. Pålegg kan dessuten også rettes mot andre som har plikter etter loven. Et eksempel er personer som bryter forskrifter om allmennhetens ferdsel og annen bruk av lokaliteter med akvakultur.

Tiltaket som blir pålagt må være egnet til å bringe det ulovlige forhold til opphør. Dersom det f.eks. er registrert at det på en lokalitet står mer biomasse enn det som er tillatt, kan aktøren pålegges å slakte fisk slik at biomassen kommer innenfor de tillatte grenser.

Det kan fastsettes en frist for gjennomføring av tiltaket. Slik frist bør som regel settes. Dersom det samtidig gjøres vedtak om tvangsmulkt etter annet ledd, må frist settes.

Til § 28 Tvangsmulkt

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten mulighet for å fastsette tvangsmulkt for å sikre oppfylling av pålegg gitt etter § 27. Vedtak om tvangsmulkt kan fastsettes samtidig med pålegget.

Tvangsmulkt kan fastsettes i tilknytning til alle pålegg om tiltak. Tvangsmulkt kan således ilegges uavhengig av subjektiv skyld og uavhengig av omfanget av overtredelsen.

Formålet med tvangsmulkten er å motivere til å oppfylle det gitte pålegg, ikke å straffe og regnes dermed ikke som en sanksjon.

Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. Det skal ikke bare være ulønnsomt å neglisjere pålegget, vedkommende må også finne det uholdbart å forholde seg passiv til pålegget. Tvangsmulktens størrelse bør settes slik at tvangsmulkten, med en viss margin, overskrider den gevinst den ansvarlige kan påregne, dersom han ikke retter seg etter pålegget. Vurderingene nevnt ovenfor kan gjøres i hvert enkelttilfelle, eller det kan fastsettes forskrifter med hjemmel i femte ledd med standardiserte tvangsmulkter basert på generelle vurderinger av momentene ovenfor.

Tvangsmulkten løper fra fristen for å etterkomme pålegget. Tvangsmulkten løper fram til pålegget er etterkommet. Tvangsmulkten knytter seg ikke direkte til det ulovlige forholdet som er grunnlag for pålegget. Dersom det pålagte tiltaket ikke bringer forholdene i overensstemmelse med loven, vil tvangsmulkten likevel opphøre å løpe når pålegget er etterkommet. At tvangsmulkten opphører å løpe medfører imidlertid ikke at forholdet anses å være i samsvar med loven og tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om andre tiltak eller benytte andre virkemiddel for å bringe det ulovlige forhold til opphør.

Tredje ledd presiserer at dersom et pålegg om tiltak retter seg mot flere ansvarlige, vil de hefte solidarisk for tvangsmulkt som knytter seg til pålegget. Slikt solidaransvar vil typisk være aktuelt der flere aktører driver akvakultur på samme lokalitet (samlokalisering). Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Fjerde ledd inneholder hjemmel til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tvangsmulkt. Det vil f.eks. være aktuelt å gi forskrifter med standardiserte størrelser på tvangsmulkten for å sikre ensartet forvaltningspraksis.

Til § 29 Iverksetting av tiltak for den ansvarliges regning

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å sørge for iverksetting av tiltak for å bringe et forhold i samsvar med loven. Utgangspunktet er at de krav som er stilt i tillatelse, pålegg, forskrift eller loven selv, skal iverksettes av den som driver akvakultur eller annen ansvarlig.

Dette virkemidlet vil særlig være aktuelt å ta i bruk som et alternativ til tvangsmulkt eller der tvangsmulkt viser seg ikke å virke i forhold til å sikre at pålagte tiltak blir etterkommet.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten myndighet til å sørge for iverksetting av tiltak. Forutsetningen er at det er gitt pålegg om tiltak etter § 27, og fristen for å etterkomme pålegget er utløpt. Det er det tiltaket det er gitt pålegg om, tilsynsmyndigheten kan iverksette. I formuleringen sørge for iverksetting ligger det at tilsynsmyndigheten selv kan stå for iverksettingen, eller overlate den til andre, herunder engasjere private aktører eller andre offentlige myndigheter. Myndighetenes utgifter ved iverksettingen kan kreves tilbake fra den ansvarlige, jf. tredje ledd.

Tilsynsmyndigheten bør i disse tilfellene varsle den ansvarlige om at tilsynsmyndigheten kan foreta iverksetting på vedkommendes regning. Varslet kan gis sammen med pålegget eller senere.

Annet ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til i visse tilfelle å sørge for iverksetting uten forutgående pålegg eller før fristen for å etterkomme et pålegg etter § 27 er utløpt. Forutsetningen er at det er nødvendig å iverksette tiltaket straks eller andre særlige grunner foreligger. Dette vil typisk gjelde ved overhengende fare for at dyr vil lide eller et akutt miljøproblem må avverges. Andre særlige grunner som kan legitimere iverksetting etter annet ledd, kan være der det er umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å finne fram til den ansvarlige. Dette kan f.eks. gjelde i forhold til nedlagte anlegg, konkurser eller uklare eierforhold. Også utgifter til tiltak etter annet ledd kan kreves dekket av den ansvarlige, jf. tredje ledd.

Tredje ledd bestemmer at tilsynsmyndigheten kan kreve dekning for utgiftene til iverksetting etter både første og annet ledd hos den ansvarlige. Dette vil omfatte de utgiftene som har vært nødvendige i forhold til det tiltak som skulle iverksettes. Tilsynsmyndigheten må ikke velge den rimeligste iverksettingsmåten.

Vurderingstemaet må være hva som anses som en nødvendig løsning for at det aktuelle forholdet rettes opp. Det er derfor tilstrekkelig at det gjøres en forsvarlig vurdering ut fra den tid og de ressurser som er til rådighet. Der flere er ansvarlige, typisk der flere driver på samme lokalitet, hefter de ansvarlige solidarisk for utgiftene. Utgiftene ved iverksetting er også tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 30 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen tilsvarer deltakerloven § 28, det vises til omtale og merknader til overtredelsesgebyr i Ot.prp. nr. 70 (2003-2004) Om lov om endring i lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta fiske og fangst (deltakerloven) m.v.

Etter § 30 kan tilsynsmyndigheten ilegge overtredelsesgebyr for forsettlige og uaktsomme overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som har et visst pønalt preg ved at den knytter seg til uaktsomme og forsettlige overtredelser ved loven. Sanksjonen er ment å ivareta både individual- og allmennpreventive hensyn. Mens §§ 27, 28 og 29 bare har til formål å bringe det ulovlige forhold til opphør, vil et overtredelsesgebyr også ha til formål å hindre framtidige overtredelser, gjennom sitt pønale preg. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med straff, men er ikke å regne som straff og ilegges heller ikke av politi eller domstol. Overtredelsesgebyr er i forhold til straff et enklere og raskere sanksjonsmiddel.

Første ledd angir vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr og prinsippene for utmåling av slikt gebyr.

Overtredelsesgebyr kan gis for alle typer overtredelser. Dette gjelder både brudd på lov, forskrift og enkeltvedtak, og ikke avgrenset til grove eller gjentatte overtredelser. I praksis vil det likevel først være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr for de mer alvorlige overtredelsene.

I motsetning til §§ 27, 28 og 29 er det etter § 30 krav om at overtredelsen er gjort forsettelig eller uaktsomt, med andre ord et skyldkrav. Overtredelser som ikke kan lastes overtrederen gir ikke grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr.

Når det gjelder beviskrav, er utgangspunktet i sivile saker et krav om sannsynlighetsovervekt. I straffesaker er den klare hovedregelen derimot at enhver rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse. Sett i lys av overtredelsesgebyrets likhetstrekk med bot, bør det foreligge sannsynlighetsovervekt for det aktuelle faktum, for at vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr skal anses å foreligge.

Når det gjelder størrelsen på overtredelsesgebyret, ser departementet det som mest hensiktsmessig at det foretas en konkret vurdering av det tilfellet som ligger til avgjørelse. Det bør likevel fastsettes en forskrift med nærmere retningslinjer for utmålingen, for å sikre en overordnet styring og samordning. Ved utmålingen bør man legge vekt på momenter som overtredelsens omfang og virkning, samt eventuell fortjeneste oppnådd ved overtredelsen. Departementet vil understreke at gebyret i hvert fall bør settes så høyt at det at det ikke vil lønne seg økonomisk å overtre vedtaket. Antatt gevinst av det ulovlige forhold må derfor bringes på det rene og tillegges vekt ved fastsettelsen. Et overtredelsesgebyr vil i mange tilfelle i realiteten også fungere som en inndragningsbestemmelse. Det kan også tas hensyn til hvilke kostnader behandlingen av saken og de undersøkelser som har vært nødvendige i den forbindelse, har påført det offentlige. Til sist kan det også legges vekt på om det tale om gjentatte overtredelser.

Det skal legges vekt på å sikre forutsigbarhet i reaksjonene både for å unngå usaklig forskjellsbehandling, og for å oppnå målet om preventiv virkning av reglene. Dette kan om nødvendig ivaretas gjennom en instruks om praktiseringen av reglene.

Annet ledd bestemmer at endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Overtredelsesgebyret kan først tvangsinndrives etter at en eventuell klage på gebyret er ferdigbehandlet.

Tredje ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere forskrifter om overtredelsesgebyret.

Til § 31 Straff

Straffebestemmelsen er delt i to alvorlighetsgrader. Straff som sanksjon for overtredelse av loven vil være et alternativ til overtredelsesgebyr. Ilegger tilsynsmyndigheten overtredelsesgebyr, vil det ikke være aktuelt også å anmelde det samme forholdet.

Første ledd sier at overtredelser av loven straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år og at skyldkravet er forsett eller grovt uaktsomhet.

Annet ledd utvider strafferammen til to år dersom det foreligger «særlig skjerpende omstendigheter». Med dette menes blant annet overtredelser som har ført til omfattende forurensning av det ytre miljø, eller der det var stor fare for omfattende skadevirkninger. Det vil også kunne være særlig skjerpende om overtreder på annen måte gjør handlinger som skader næringens anseelse eller på annen måte opptrer til skade for næringen som helhet. Videre vil det være særlig skjerpende dersom overtreder i stort omfang, eller ved gjentatte overtredelser har omgått bestemmelser med sikte på økonomisk vinning for seg selv eller andre.

Både etter første og annet ledd kan bøtestraff anvendes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff. Fengselsstraff vil bare være aktuelt i unntakstilfeller. Bot vil være den mest aktuelle straffen. Botens størrelse bør fastsettes i forhold til mulig gevinst ved overtredelsen, eventuell fare for skadevirkning, eller omfanget av skadevirkningen.

Akvakulturloven har ingen spesialbestemmelse om foretaksstraff, men den generelle hjemmelen for å ilegge foretaksstraff i straffeloven § 48 a, jf. § 48 b kommer til anvendelse ved overtredelser av akvakulturloven. Saker etter akvakulturloven er undergitt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Dersom påtalemyndigheten finner at straffebetingelsene er til stede, kan det utferdiges forelegg på bøter eller tas ut tiltale med påstand om bøter og/eller fengselsstraff.

I de tilfeller der det kan bli aktuelt med inndragning av utbytte ved overtredelser etter loven her, vil straffelovens alminnelige inndragningsregler komme til anvendelse, jf. straffeloven §§ 34 flg.

Kapittel VIII Avsluttende bestemmelser

Til § 32 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra 1. januar 2006.

Til § 33 Overgangsbestemmelser

Med vedtak menes både forskrift og enkeltvedtak. Forskriftene som er gitt etter oppdrettsloven og havbeiteloven videreføres etter den nye akvakulturloven innenfor de rammer den nye loven fastsetter. Det tas sikte på å fastsette forskriftene på nytt etter lovens ikrafttreden. Enkeltvedtak videreføres også, på samme vilkår som tidligere gitt.

Til § 34 Videreføring av forskrift om eierkontroll i matfiskoppdrett

Bestemmelsen innebærer at nevnte forskrifts materielle innhold gjelder inntil forskriften eventuelt oppheves.

Til § 35 Oppheving av andre lover

Akvakulturloven erstatter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk og skalldyr m.v. og lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite.

Til § 36 Endringer i andre lover

De foreslåtte endringer gjelder i all hovedsak redaksjonelle forhold som følge av endret terminologi, og at oppdrettsloven og havbeiteloven erstattes av akvakulturloven. Enkelte materielle endringer er likevel fortatt, og de kommenteres i det følgende.

Endringen i panteloven § 5-3 gir klar hjemmel for at også utleggspant får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens blad i akvakulturregisteret. Akvakulturregisteret er et «rettighetsregister ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder», og er således et realregister etter panteloven § 1-1, fjerde ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 første ledd. Endringen i panteloven § 5-3 er imidlertid gjort generell med tanke på at det kan oppstå nye realregistrerte rettigheter som ikke er løsøre.

Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven gjør nødvendige tilpasninger i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11 for tvangsdekning i akvakulturtillatelser.

Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-1, nytt fjerde ledd:

Tvangsbruk vurderes ikke som hensiktsmessig dekningsform for akvakulturtillatelser. Dekningsalternativene blir kun de øvrige alternativer som følger av tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11, tvangssalg og auksjonssalg.

Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2, første (c):

Bestemmelsen gjør statens lovbestemte pant etter akvakulturloven § 20, fjerde ledd til tvangsgrunnlag.

Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-3, nytt femte ledd:

Akvakulturregisteret vil være et sentralt register. Tillatelsene vil også omfatte lokaliteter som kan ligge i ulike rettskretser. På denne bakgrunn har en funnet det naturlig at begjæring om tvangsfullbyrdelse settes fram for hjemtinget til den som er registrert som eier. Dersom innehaver av akvakulturtillatelsen ikke har hjemting i Norge må begjæringen settes fram for den rettskrets hvor akvakulturtillatelsen er registrert.

Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-31, nytt femte ledd:

Bestemmelsen pålegger retten å sørge for at kjøper av akvakulturtillatelse straks blir innført i akvakulturregisteret, jf. akvakulturloven § 4, annet ledd.