2 Individuelle pensjonsavtaler (IPA)

2.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår at gjeldende ordning med «Egen pensjonsforsikring etter skatteloven» (EPES) erstattes av en ny ordning for individuelle pensjonsavtaler (IPA), som kan inngås enten som pensjonsforsikringsavtale eller som pensjonsspareavtale. Regelverket for IPA foreslås gjennomført f o m inntektsåret 1997.

Forretnings- og sparebanker, livsforsikringsselskap og forvaltningsselskap for verdipapirfond, eller tilsvarende utenlandsk selskap med hovedsete i EØS-stat og filial i Norge, skal kunne tilby pensjonsspareavtaler. Livsforsikringsselskap, eller tilsvarende utenlandsk selskap med hovedsete i EØS-stat og filial i Norge, skal kunne tilby pensjonsforsikringsavtaler.

Det legges opp til at fradragsrammen for IPA skal være like stor som gjeldende fradragsramme for EPES-premie, dvs 10 prosent av inntekt ved ligningen året før det året fradrag kreves, maksimalt kroner 30 000. Det skal være adgang til å kombinere flere avtaler, slik at skattyters fradrag kan bestå av premie, innskudd og tilskudd til premiefond i mer enn én IPA. Departementet foreslår å fjerne gjeldende særskilte begrensninger på fradrag for tilskudd til premiefond.

Som under gjeldende EPES-ordning skal det i IPA ikke være løpende beskatning av avkastning på innbetalte midler. Det skal heller ikke betales formuesskatt av pensjonsformuen. Etter forslaget skal disse skattefritakene også gjelde for midler innbetalt i en IPA som skattyter ikke har fått fradrag for. Slik «oversparing» vil finne sted dersom innbetalingene overstiger årets fradragsramme. Alle utbetalinger fra en IPA skal imidlertid som hovedregel anses som en pensjonsytelse og beskattes som pensjonsinntekt, uansett om utbetalingene har basis i innbetalinger det er innrømmet inntektsfradrag for, eller «oversparing» som ikke har gitt inntektsfradrag. Det foreslås at det innenfor den generelle fradragsrammen skal kunne kreves fradrag i påfølgende års inntekt for «oversparing».

Dersom rettighetshaveren i en pensjonsspareavtale dør før pensjonsalder, og det ikke er oppnevnt begunstiget i avtalen, kan pensjonsformuen utbetales som en engangssum til dødsbo, enearving eller gjenlevende ektefelle. Det foreslås for slike engangsytelser en sjablonmessig skatt på 45 prosent av utbetalt beløp. Mottaker av slike engangsytelser skal imidlertid etter forslaget kunne fritas fra skatteplikt ved å innbetale midlene som premie eller innskudd i en IPA innen tre måneder.

Det fastlagte regelverket for livsforsikring med investeringsvalg innebærer at IPA vil kunne tilbys som unit linked.

Det foreslås en del nye regler for pensjonsspareavtaler med sikte på at pensjonsytelsene under slike avtaler skal inneha pensjonsmessige egenskaper. Pensjonsytelser skal minst ha årlige terminer, og utbetalt beløp hvert år skal være minst like stort som foregående år gjennom hele ytelsesperioden. Ved pensjonssparing i verdipapirfond foreslås det at pensjonsmidlene skal konverteres til bankinnskudd eller pensjonsforsikring senest når ytelsesperioden begynner.

Det foreslås bestemmelser som gir rett til å flytte en pensjonsspareavtale til annen tilbyder av pensjonsspareavtaler. Tilsvarende flytterett for pensjonsforsikringsavtaler mellom livsforsikringsselskaper følger av forsikringsvirksomhetsloven og forskrifter til denne. Etter forslaget skal det ikke være tillatt å konvertere en pensjonsforsikringsavtale til en pensjonsspareavtale, eller motsatt.

Departementet går inn for at det skal være mulig å velge pensjonsalder ned til 64 år i det nye regelverket for individuelle pensjonsavtaler. Laveste tillatte opphørsalder vil fortsatt være 77 år. Det skal ikke være adgang til å endre pensjons- og opphørsalder i eksisterende kontrakter.

Det foreslås bestemmelser med samme krav til informasjon som det som følger av forsikringsavtaleloven.

2.2 Bakgrunn

Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1995 vedtok Stortinget å be Regjeringen fremme forslag om adgang til skattestimulert pensjonssparing i bank, jf Budsjett-innst. S. IV (1994-95). Regjeringen fulgte opp dette i Nasjonalbudsjettet 1996.

Målsettingen med opplegget som ble foreslått i Nasjonalbudsjettet 1996, var å gi grunnlag for flere tilbydere innen pensjonssparing. På denne bakgrunn ble forslaget utformet så nært som mulig til dagens ordning med «Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES)». Det ble også lagt vekt på at EPES-ordningen ikke fikk svekket sitt forsikringsinnhold i forhold til det som ble lagt til grunn i Velferdsmeldingen. Hovedpunktene i opplegget som ble foreslått i Nasjonalbudsjettet 1996 kan oppsummeres slik:

• Sparemidlene skulle være bundet, og omgjøres til en EPES-kontrakt i livselskap ved pensjoneringstidspunktet.

• Oppsparte midler skulle ikke underlegges formuesbeskatning og renteinntektene skulle ikke beskattes i oppsparingsperioden. Utbetalt beløp i pensjonsutbetalingsperioden skulle beskattes i sin helhet som personinntekt.

• Det skulle være krav om avkastningsgaranti på minst null prosent årlig rente fra bank eller forsikringsselskap som mottar sparemidlene. Livsforsikring med investeringsvalg og verdipapirfond skulle holdes utenfor ordningen.

• Avkastningen på premiefondet skulle beskattes årlig, og premiefondet underlegges vanlig formueskatt (som foreslått i Velferdsmeldingen). Det ble ikke foreslått endringer i skattereglene for premiereserven.

Under stortingsbehandlingen gikk flertallet imot den skissen som var lagt fram. Flertallet vedtok å be Regjeringen om å utarbeide et nytt opplegg for pensjonssparing med skattefradrag i bank, jf Budsjett-innst. S. I (1995-96). Retningslinjene som forslaget skulle baseres på, kan oppsummeres slik:

• Det skulle åpnes for adgang til pensjonssparing med skattefradrag uten forsikringselement.

• Pensjonsmidler i bank skulle ikke måtte overføres til et livsforsikringsselskap når den pensjonsberettigede når pensjonsalderen.

• De samme formelle kravene til f eks bindingstid og informasjonsplikt som gjelder livsforsikringsselskaper skulle også gjelde pensjonssparing i bank.

I merknadene fra flertallet i Stortingets finanskomité i ovennevnte innstilling framgår det at et formål med å innføre skattestimulert pensjonssparing i bank bl a «er å skape en større likhet når det gjelder forvaltningen av langsiktig sparekapital mellom forsikringsselskaper, store banker og finanskonsern på den ene siden og mindre banker uten forsikringstilknytning på den annen» (s 102). Særlig ble hensynet til mindre sparebanker i distriktene trukket fram som viktig.

I Revidert nasjonalbudsjett 1996 la departementet fram et forslag til pensjonssparing i bank mv med skattestimulering med følgende hovedendringer i forhold til den opprinnelige skissen:

• Banker og andre tilbydere av spareprodukter skulle kunne forvalte pensjonsspareavtaler også i utbetalingsperioden, og ytelsene til spareren eller sparerens etterlatte skulle ha samme krav til varighet som gjeldende EPES-kontrakter.

• Det skulle ikke stilles krav om avkastningsgaranti. I tråd med dette skulle forsikringsselskapene kunne tilby livsforsikring med investeringsvalg innenfor ordningen. Det ble foreslått at flere typer institusjoner, bl a verdipapirfond, skulle kunne tilby slike produkter.

Departementet pekte også på at innføring av en pensjonsspareordning uten forsikringselement gjør det nødvendig å vurdere hvilke regler som skal gjelde i forbindelse med «tidlig død», dvs når spareren dør før pensjonsutbetalingsperioden er utløpt.

Finanskomitéens flertall tok Regjeringens redegjørelse til etterretning, jf Budsjett-innst. S. IV (1995-96). Flertallet mente videre at EPES-produkter i forsikring og bank bør kunne tas ut som førtidspensjon. Videre mente flertallet at ved «tidlig død» bør det være valgfrihet mellom utbetaling til begunstiget over en periode på ti år og utbetaling til boet (arvingene) som en engangssum. Om sparing med investeringsvalg heter det (s 49):

«Flertallet understreker betydningen av mest mulig like rammevilkår for aktørene. Dette betyr eksempelvis at det bør åpnes adgang også for banker til å tilby sparing med investeringsvalg, (...) etter samme retningslinjer som for forsikringsselskaper. Det er viktig å utforme regelverket slik at spareren kan inngå avtale som omfatter produkter innenfor den nye ordningen med én institusjon.»

I innstillingen til Velferdsmeldingen, Innst. S. nr. 180 (1995-96), er det også vist til forslaget om pensjonssparing i bank. Sosialkomitéens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet uttaler på s 109 i innstillingen:

«Det forutsettes at en slik ordning skal være et rent spareprodukt uten forsikringselement. For å sikre konkurranse på like vilkår mellom bank og forsikring legges det til grunn at også forsikringsbransjen må kunne tilby rene spareordninger i tillegg til sine nåværende ordninger med forsikringselement.»

2.3 Uttalelser vedrørende høringsnotatet

Notat om IPA ble sendt på høring 20. desember 1996. Høringsfristen var 1. mars 1997. Notatet ble sendt til i alt 111 høringsinstanser. Departementet har mottatt 32 høringsuttalelser. Følgende organisasjoner og institusjoner har avgitt høringsuttalelse:

Akademikernes fellesorganisasjon

Aksjespareforeningen i Norge

David Livsforsikring AS

Den Norske Aktuarforening

Den norske Bankforening

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Justisdepartementet

Kredittilsynet

Landslaget for Regnskapskonsulenter

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening

Norges Bank

Norges Bondelag

Norges Forsikringsforbund

Norges Ingeniørorganisasjon

Norges Rederiforbund

Norges Registrerte Revisorers Forening

Norges Skogeierforbund

Norsk Lærerlag

Norske Finansanalytikeres Forening

Næringslivets Hovedorganisasjon

Oljearbeidernes Fellessammenslutning

Oslo Børs

Planleggings- og samordningsdepartementet

Skattebetalerforeningen

Skattedirektoratet

Sparebankforeningen i Norge

Statistisk sentralbyrå

Storebrand Livsforsikring AS

Verdipapirfondenes Forening

Verdipapirsentralen

Mange høringsinstanser er positive til hovedtrekkene i den foreslåtte ordningen. Dette gjelder Den norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Den Norske Aktuarforening, Kredittilsynet, Verdipapirfondenes Forening, Sparebankforeningen, NHO, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Norges Rederiforbund, Oslo Børs, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Landslaget for Regnskapskonsulenter, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, AF og Norges Ingeniørorganisasjon. Det pekes på at den foreslåtte ordningen vil bidra til å skjerpe konkurransen om langsiktige sparemidler for pensjonsformål mellom banker, livsforsikringsselskaper og verdipapirfond. Kundene vil få tilgang til bedre, billigere og mer fleksible spareprodukter. Innføring av en pensjonsspareordning i banker, verdipapirfond og forsikringsselskap vil kunne bidra vesentlig til å øke utbredelsen av pensjonssparing i Norge. Økt pensjonssparing vil kunne bidra til å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv.

Norges Bank mener at flere forhold trekker i retning av at den skattemessige favoriseringen av private pensjonsordninger burde vært avviklet. Sparebankforeningen ønsker en annen teknisk presentasjon av regelverket. Den Norske Aktuarforening uttaler at et nytt regelverk for individuelle pensjonsavtaler bør sikre likest mulig konkurransevilkår for tilbyderne, når en tar hensyn til de forskjellige produktenes egenart. Aktuarforeningen synes ikke alltid forslaget bærer preg av dette. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon forutsetter at det stilles som en absolutt betingelse for skattefavorisering at ordningene omfatter alle og at de inkluderer uføre- og etterlattepensjon. Organisasjonen går imot at det gis skattelette for pensjonspremie ved ren alderspensjon.

Kredittilsynet og Norges Bank slutter seg til departementets forslag i høringsnotatet om hvem som skal kunne tilby pensjonsavtaler. Ingen andre høringsinstanser har merknader til dette punkt.

Høringsinstansenes syn er for øvrig gjengitt under de aktuelle avsnitt. Samlet har høringsinstansenes syn ikke gitt grunnlag for vesentlige endringer i forslagene i høringsnotatet. Således er det bare foreslått mindre justeringer.

Høringsuttalelsene følger proposisjonen som utrykt vedlegg.

2.4 Skatte- og arveavgiftsregler

2.4.1 Den skattemessige behandlingen av innbetalinger og utbetalinger

2.4.1.1 Gjeldende rett

Pensjon kjennetegnes ved at den erstatter et inntektsbortfall og kommer til utbetaling som periodiske ytelser. Skattelovgivningen bygger på et såkalt p-prinsipp for flere typer av pensjonsordninger - både individuelle og kollektive - dersom disse oppfyller fastsatte krav. P-prinsippet innebærer at det gis fradrag i alminnelig inntekt for premien/tilskuddet til pensjonsordningen under forutsetning av at de senere utbetalte beløp skattlegges som pensjon. Det foretas ikke løpende beskatning av avkastningen på innskutte beløp. Pensjonsformuen (unntatt midler avsatt på premiefondet) er ikke gjenstand for formuesbeskatning. Premiefondet representerer en mulighet for forsikringstaker til å avsette midler til fremtidig premiebetaling. Innen visse rammer gis det fradrag i inntekten for tilskudd til premiefondet. Avkastningen på midler i fondet er ikke gjenstand for løpende beskatning. Ved senere anvendelse av midlene til premiebetaling gis det ikke inntektsfradrag.

Pensjonister kan skattlegges etter to alternative regelsett, ordinære skatteregler for pensjonister eller skattebegrensningsregelen i skatteloven § 78. En vil alltid bli skattlagt etter det regelsettet som gir lavest skatt. Om lag halvparten av alle skattytere som er pensjonister, blir lignet etter skattebegrensningsregelen. Skattebegrensningsregelen innebærer at det ikke beregnes skatt for skattytere med alminnelig inntekt før særfradrag for alder mv som i 1997 ikke overstiger kroner 67 000 for enslige og kroner 104 400 for ektepar, jf skatteloven § 78. Når beregningsgrunnlaget overstiger inntektsgrensen, skal skatt på alminnelig inntekt og trygdeavgift begrenses til 55 prosent av det overskytende beregningsgrunnlag.

Pensjonsutbetalinger vil ut fra ordinære skatteregler for pensjonister bli skattlagt som personinntekt, jf skatteloven § 55 første ledd bokstav d. Av slike utbetalinger skal det svares trygdeavgift med lav sats på 3 prosent, jf folketrygdloven § 23-3 annet ledd. I tillegg inngår pensjonsutbetalingene i grunnlaget for toppskatt til staten. Marginalskatten for pensjonsutbetalinger for skattytere utenfor toppskatteposisjon er 31 prosent eller 25,4 prosent for pensjonister som lignes etter ordinære regler for pensjonister. Den maksimale marginalskatten for pensjonister med toppskatt på øvre trinn er 44,7 pst. Marginalskatten på 31 prosent er effektiv når en har nådd maksimalgrensen for minstefradraget, mens marginalskatten på 25,4 prosent er effektiv når minstefradraget beregnes etter satsen på 20 prosent.

2.4.1.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Det foreslås ikke endringer av gjeldende beskatningsprinsipper.

2.4.1.3 Høringsuttalelser

Bankforeningen gir, i likhet med flere andre høringsinstanser, uttrykk for at det foreligger en asymmetrisk skattemessig behandling av pensjonsavtalene. For at ordningen skal gi skattefordel, må gevinsten ved utsatt beskatning av innbetalte midler og fravær av løpende beskatning av avkastningen minst oppveie at pensjonskapitalen ved utbetaling blir skattlagt etter høyere satser enn kapitalskattesatsen. De siste års innbetalinger før oppnådd pensjonsalder vil derfor være skattemessige ulønnsomme. Dette fremheves også av Verdipapirfondenes Forening. Det hevdes at den skjevheten som foreligger, vil kunne oppfattes som urimelig og vil kunne svekke ordningens mulighet for gjennomslag i markedet. Det uttales at skattesymmetri vil forenkle den ligningsmessige behandlingen og det administrative arbeidet i institusjonene. Forsikringsforbundet gir også uttrykk for at den skattemessige behandlingen av inn- og utbetalinger kan bli mer symmetrisk. Dagens skatteregler innebærer at grupper med forholdsvis lave inntekter og høyinntektsgrupper rammes av uforholdsmessig høye marginalskatter på pensjonsinntekten.

Verdipapirfondenes Forening opplyser at ved ordinære investeringer i aksjefond holder forvaltningsselskapet oversikt over den enkelte andelseiers akkumulerte RISK-beløp for beregning av aksjonærens skattepliktige aksjegevinst når andelen realiseres. På den måten unngås økonomisk dobbeltbeskatning mellom selskap og aksjonær, ved at den delen av overskuddet som blir tilbakeholdt og beskattet i selskapet, ikke inngår i aksjonærenes skattepliktige aksjegevinst.

2.4.1.4 Departementets vurderinger

Utgangspunktet for departementets forslag til nye regler er Stortingets forutsetning om videreføring av gjeldende skatteregler om EPES. Den skattemessige behandlingen av EPES bygger på at utbetalt beløp skal skattlegges som pensjon. Departementet foreslår ikke endringer i de beskatningsprinsipper som gjelder.

Den samme skattemessige behandlingen av pensjoner gjelder uavhengig av grunnlaget for utbetaling av pensjonsytelser. Pensjonsutbetalingene fra offentlige og private ordninger blir beskattet likt. Pensjon, eksempelvis fra kommunal tjenestepensjonsordning, privat «Tjenestepensjonsordning etter skatteloven» (TPES), livrente i arbeidsforhold og pensjon utbetalt direkte fra arbeidsgiver behandles således likt. Barnepensjon til barn i barnetrygdalder er unntatt fra trygdeavgift. Dette følger av folketrygdloven § 23-3 sammenholdt med skatteloven § 55 første ledd nr 1 bokstav d. Medlemsavgiften til folketrygden er de pensjonsberettigedes bidrag til å dekke folketrygdens utgifter.

Etter departementets syn ville det kreve en særskilt begrunnelse dersom utbetalinger fra pensjonsforsikringsavtale og pensjonsspareavtale i IPA skulle beskattes annerledes enn annen pensjon. En slik beskatning ville gi asymmetri mellom IPA og andre pensjonsordninger.

Den gunstige skattemessige behandlingen av IPA tilsier at utbetalingen beskattes som pensjon. Det gis fradrag i alminnelig inntekt for premieinnskudd og tilskudd til ordningen. Avkastning på innskutt beløp, herunder avkastning på tilskudd til premiefond, er ikke gjenstand for beskatning før løpende utbetaling som pensjon. Videre gir utbetalt pensjon rett til minstefradrag. Verdien av pensjonsmidlene, med unntak av premiefondet, er ikke gjenstand for formuesbeskatning. Departementet vil forøvrig påpeke at for pensjonister som lignes under skattebegrensningsregelen, er det ofte gunstigere å få pensjonsutbetalingen skattlagt som pensjonsinntekt enn som kapitalinntekt, jf avsnitt 2.11.

Etter departementets syn har skattefavorisering en nær sammenheng med beskatningen av pensjonsytelsene. Dersom det skulle være aktuelt å unnta pensjon fra IPA fra bruttobeskatning, vil det også være riktig å redusere skattefavoriseringen.

Det er lagt opp til lik skattemessig behandling av pensjonssparing for alle typer finansinstitusjoner midlene kan plasseres i. Ved pensjonssparing i verdipapirfond er pensjonsspareren direkte eier av andelene i fondet. Det er nødvendig å harmonisere reglene om pensjonsbeskatning og beskatning ved realisasjon av andeler. Reglene om pensjonsbeskatning skal gis forrang. Dette tilsier at flytting til annen tilbyder av pensjonssparing og opphør av pensjonssparing ved konvertering til bank eller forsikringsselskap, som i utgangspunktet skal anses som realisasjon, likevel ikke skal utløse skatteplikt for gevinst eller fradragsrett for tap for pensjonsspareren. Adgangen til RISK-regulering etter selskapsskatteloven (kapittel 5) gjelder bare ved realisasjon av fondsandeler. Lovens system innebærer at retten til RISK-regulering bortfaller, når innløsning av fondsandelene ikke anses som realisasjon og gevinster dermed er fritatt fra beskatning. Det oppstår dermed spørsmål om det bør skje en korreksjon for den dobbeltbeskatning som skjer når pensjonsspareren beskattes for hele utbetalingen, og det tidligere har skjedd en beskatning av deler av denne inntekten på fondets hånd.

Etter selskapsskatteloven § 5-2 nr 3 er verdipapirfond fritatt for skatteplikt for aksjegevinst dersom fondets vedtekter forbyr utdeling av slike gevinster som utbytte. Tilsvarende er det ikke fradragsrett for tap ved realisasjon av aksjer. Bestemmelsen innebærer at verdistigning som skyldes at et verdipapirfond realiserer aksjer med gevinst, ikke skattlegges på fondets hånd. Dermed er det heller ikke grunnlag for RISK-korrigering for andelene i fondet. Fondets realisasjon av aksjer skattlegges først ved andelshavernes realisasjon av andelene. Andelshaver har imidlertid krav på å bli tilordnet såkalt gjennomgående RISK-beløp, dvs årlig RISK-beløp på de aksjer mv som fondet eier.

Etter departementets oppfatning foreligger det ikke grunnlag for å etablere et system med RISK-korrigering i forbindelse med pensjonssparing. Det ville oppstå betydelige ligningstekniske problemer å innføre en RISK-korrigering når pensjonsspareren får utbetalt pensjon. Spørsmålet om fordelingen av RISK-beløp når utbetalingene vil gå over flere år, og spørsmålet om hvordan RISK skal hensyntas i forbindelse med arvefall, viser dette. RISK-systemet er ikke egnet når oppsparte midler utbetales løpende. Departementet vil imidlertid vurdere problemstillingen nærmere i forbindelse med den pågående gjennomgangen av RISK-modellen. Det kan i den forbindelse være et aktuelt alternativ å vurdere beskatning av fond hvor andelene inngår i en IPA-ordning.

2.4.2 Fradragsbegrensninger

2.4.2.1 Gjeldende rett

Fradraget for premie og tilskudd til egen pensjonsforsikring etter skatteloven gis i alminnelig inntekt. Det årlige fradraget er begrenset slik at det ikke kan utgjøre mer enn 10 prosent av den skattepliktiges inntekt ved ligningen i året før det år fradraget kreves, og det kan ikke overstige kroner 30 000. I praksis er det lagt til grunn at det er alminnelig inntekt før fjorårets premiefradrag som skal benyttes som beregningsgrunnlag ved anvendelsen av 10 prosents begrensningen.

Etter gjeldende regler er fradraget for tilskudd til premiefond begrenset ved at tilskuddet ikke skal overstige 150 prosent av årets premie. Videre skal det ikke gis fradrag for tilskudd dersom premiefondet overstiger 10 ganger årets premie.

2.4.2.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet har departementet lagt til grunn at premiefond dekker et reelt behov i tilknytning til egen pensjonsforsikring. Forsikringstaker kan ønske å avsette midler på premiefond til fremtidige premiebetalinger i perioder hvor økonomien er romslig. Begrunnelsen for premiefond i tilknytning til individuelle pensjonsordninger bygger på en forutsetning om at skattyter betaler en fast årlig premie. I en ordning med fast avtalt årlig premie gjennom innbetalingsperioden vil begrensningene for tilskudd til premiefondet representere en ytterligere begrensning innenfor den årlige fradragsrammen. Forholdet kan belyses med følgende eksempel. Det forutsettes at skattyter har en fradragsramme på kroner 30 000 og en årlig premie på kroner 10 000. Vedkommende kan dette året maksimalt få utnyttet kroner 25 000 av fradragsrammen (150 prosent av årets premie) ved å benytte adgangen til premiefondstilskudd.

Behovet for de særskilte begrensningene er endret når det åpnes for et sparealternativ der de årlige sparebeløp kan variere. Dermed er den særskilte begrensningen på premiefondstilskudd ikke lengre effektiv. Etter departementets syn utgjør den generelle fradragsrammen en tilstrekkelig begrensning for tilskudd til premiefond. Departementet foreslår derfor at begrensningene for fradrag for tilskudd til premiefondet ikke videreføres.

IPA kan inngås som enten pensjonssparing eller pensjonsforsikring. Etter departementets syn bør ordningene kunne kombineres. Det kan for eksempel være aktuelt hvis skattyter tidligere har tegnet pensjonsforsikring som vedkommende ønsker å fortsette med, samtidig som hun ønsker å benytte pensjonssparing innenfor den fradragsrammen som gjenstår. Den enkelte skattyters fradrag kan bestå av premie eller innskudd til mer enn én individuell pensjonsavtale i det samme inntektsåret, innenfor den felles fradragsrammen.

2.4.2.3 Høringsuttalelser

Bankforeningen gir uttrykk for at det ikke er gode grunner for at variasjoner i årsinntekten skal begrense bruken av ordningen. Det pekes også på at det vil være langt enklere å bare ha én beløpsgrense å forholde seg til. Begrensningen på 10 prosent av den skattepliktige inntekten ved ligningen året før fradraget kreves, foreslås derfor fjernet. Forsikringsforbundet og Sparebankforeningen gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

NHO foreslår at taket på kroner 30 000 fjernes, og at dagens begrensning på inntil 10 prosent av forrige års inntekt føres videre. Flere høringsinstanser tar til orde for at det maksimale fradragsbeløpet reguleres i samsvar med grunnbeløpet i folketrygden.

Skattedirektoratet påpeker at det i dag er fast praksis at fradragsrammen på 10 prosent beregnes på grunnlag av alminnelig inntekt ved foregående års ligning tillagt premiefradraget dette år. Dette følger ikke av lov eller forskrift. Direktoratet foreslår at det bare er fjorårets alminnelige inntekt som inngår i beregningsgrunnlaget, uten korreksjon for fjorårets fradrag. Videre heter det at fradragsbegrensningen for ektefeller vil bli vesentlig enklere dersom fradraget alltid sees i forhold til hver av ektefellenes premie/innskudd og inntekt året før, og uavhengig av ektefellenes samlede inntekt året før. Det foreslås at fradragsrammen beregnes slik som ved dagens ordning når begge ektefeller har EPES-ordning.

2.4.2.4 Departementets vurderinger

Spørsmålet om fradragsrammen har ikke vært reist som en problemstilling i høringsnotatet. Departementets forslag til regler vil gi kontinuitet i gjeldende regler om EPES for pensjonssparing. Grunnlaget for fradragsrammen ligger således fast. Dette innebærer at begrensningen i fradraget på 10 prosent av den skattepliktiges inntekt ved ligningen, maksimalt kroner 30 000, videreføres for IPA.

Skattedirektoratet foreslår at fjorårets alminnelige inntekt skal danne beregningsgrunnlaget for det maksimale fradraget. Etter någjeldende praksis beregnes fradragsbegrensningen ved å benytte fjorårets alminnelige inntekt før premiefradrag og tilskudd til forsikringsordningen. Denne løsningen kan ikke utledes av bestemmelsens ordlyd slik den nå lyder. Forslaget innebærer en liten innstramming i grunnlaget for fradrag. Etter departementets oppfatning må hensynet til forenkling veie tungt. Det gjelder både i forhold til skattemyndighetene og skattytere.

Skattedirektoratet foreslår også å forenkle regelen om beregningsgrunnlag som gjelder ektefeller. Etter gjeldende rett skal fradragsbegrensningen beregnes i forhold til hver av ektefellenes premie og inntekt når begge ektefeller har tegnet pensjonsforsikring. Dersom det bare er den ene av ektefellene som krever fradrag for premien til egen pensjonsforsikring, beregnes fradraget i dag på grunnlag av begge ektefellenes inntekt når ektefellene har felles ligning. Skattedirektoratet foreslår at fradraget alltid beregnes med utgangspunkt i inntekten for den ektefelle som er forsikringstaker.

Begrunnelsen for å kunne benytte begge ektefellers inntekt som grunnlag for fradrag har sammenheng med at en person innrømmes fradrag kun for premie til den pensjonsforsikring hvor han selv er forsikringstaker. Det er derfor rimelig at når inntektene slås sammen ved felles ligning, gis det også adgang til å benytte begge ektefellers inntekt som grunnlag for premiefradrag. Forenklingshensyn taler imidlertid for at denne adgangen tas bort. Fradragsbegrensningen for ektefeller er komplisert. Den blir ytterligere komplisert med større mulighet for endringer i pensjonssparingen fra år til år, slik departementet legger opp til. Utviklingen har gått i retning av at det er mindre aktuelt for ektefeller å foreta felles ligning. Dette har bl a sammenheng med at yrkesdeltakelsen blant kvinner har økt. Samtidig har skattesystemet blitt stadig mer individorientert. Det innebærer at skatten til den enkelte i mindre grad enn tidligere er avhengig av inntekten til ektefelle eller samboer. Fra og med 1992 har ektefeller kunnet kreve særskilt ligning også av kapitalinntekter. I 1994 ble hele 92 prosent av skattyterne lignet individuelt for inntekten i klasse 1.

Konsekvensen av denne endringen antas å være begrenset sett i forhold til det pensjonsnivå ektefellene likevel vil kunne oppnå. Departementet mener derfor at adgangen til å bruke to inntekter som grunnlag for fradrag, bør opphøre.

Departementet foreslår at både presiseringen av beregningsgrunnlaget for fradrag og endringer i grunnlaget for beregning av fradrag for ektefeller, gjennomføres ved at departementet gis adgang til å fastsette beregningsgrunnlaget for fradrag i forskrift. Hjemmelsgrunnlaget foreslås inntatt i skatteloven § 44 annet ledd nr 1.

Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om å fjerne de særskilte begrensningene for tilskudd til premiefond. Departementets forslag er i samsvar med høringsnotatet på dette punktet.

2.4.3 Pensjonssparer som ikke overlever pensjonsutbetalingsperioden - tidlig død

2.4.3.1 Gjeldende rett

Det følger av skatteloven § 42 annet ledd at formuesforøkelse ved arv ikke regnes som skattepliktig inntekt. I skatteloven § 42 sjette ledd femte punktum fremgår det at engangs- og avløsningsbeløp er skattepliktig inntekt når det er gitt inntektsfradrag for premien ved ligningen. Av arveavgiftsloven fremgår det at rett til pensjon som tilkommer en arving på grunn av avdødes tjenestestilling eller etter pensjonsforsikring som tilfredsstiller kravene i skatteloven § 44 annet ledd nr 1, er fritatt fra arveavgift. Fritaket gjelder likevel ikke for garantert utbetaling under en egen pensjonsforsikring. Etter forskrift av 28. juni 1968 om egen pensjonsforsikring, som gjaldt for innbetalt premie t o m skatteåret 1992, kunne skattyter tegne pensjonsforsikring med garanti, noe det ikke er adgang til etter dagens regler. Det eksisterer imidlertid fortsatt mange forsikringskontrakter som følger dette regelsettet.

Dersom forsikringen ble tegnet med garanti, kommer pensjonen til utbetaling uavhengig av om forsikringstaker lever i hele den avtalte ytelsesperioden. Ved dødsfall før pensjonsalderen eller inntil 10 år etter pensjonen begynte å løpe, skal pensjonen utbetales til avdødes etterlatte i en nærmere fastsatt rekkefølge. Dersom avdøde verken etterlater seg ektefelle eller barn under 21 år eller ervervsuført barn, skal pensjonene utbetales til den eller de personer som måtte være oppnevnt som begunstiget. I de nevnte tilfeller er det bare aktuelt med terminvise utbetalinger av pensjon. Dersom det ikke er oppnevnt noen begunstiget, følger det av reglene at pensjonens verdi skal utbetales til forsikredes dødsbo, det vil si som et engangsbeløp.

Garantert utbetaling kan således være i form av engangsutbetaling til boet eller som en løpende ytelse til etterlatte. Den er ikke fritatt for arveavgift. Avgiftsfriheten gjelder imidlertid alltid for ektefelle. Det innrømmes også avgiftsfrihet for løpende ytelser for barn inntil fylte 21 år. Garantert utbetaling til barn over 21 år eller til personer som måtte være oppnevnt som begunstiget, antas ikke å være fritatt for arveavgift. Er barnet erversufør, gjelder imidlertid avgiftsfriheten inntil uførheten opphører.

Dødsbo som ikke er overtatt av gjenlevende ektefelle til uskifte eller av enearving, er et eget skattesubjekt etter skatteloven § 15 første ledd bokstav b. Utbetalt pensjonsbeløp som det er gitt inntektsfradrag for ved ligningen, er skattepliktig i medhold av skatteloven § 42 sjette ledd femte punktum. At løsningen også gjelder for bo, er lagt til grunn i Høyesteretts dom avsagt 15. mai 1964 (Rt. 1964 side 484), hvor det fremgår at dette gjelder selv om utbetalt beløp er arveavgiftspliktig. Boet er imidlertid ikke skattepliktig for personinntekt.

Hvis det bare er én arving etter avdøde og arvingen overtar boet til privat skifte, skal enearvingen lignes for avdødes og sin egen inntekt i dødsåret. Det forutsetter at avdøde ikke etterlater seg ektefelle. En slik engangsutbetalt pensjon er å anse som skattepliktig inntekt for vedkommende i medhold av skatteloven § 42 sjette ledd femte punktum.

I de tilfeller gjenlevende ektefelle overtar hele boet til uskifte, lignes i utgangspunktet ektefellen for avdødes og sin egen inntekt i dødsåret. Den engangsutbetalte pensjonen er etter skatteloven § 42 sjette ledd femte punktum å anse som skattepliktig inntekt.

2.4.3.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Retten til inntektsfradrag for premie til egen pensjonsforsikring forutsetter etter p-prinsippet at utbetalt beløp skattlegges som pensjon. I høringsnotatet går departementet inn for at prinsippet også skal gjennomføres for pensjonssparing. I og med at det er dødsfallet som utløser utbetaling til boet eller etterlatte, må det tas stilling til i hvilken utstrekning utbetalingene skal følge skatte- eller arveavgiftslovgivningen, begge regelverkene, eventuelt være gjenstand for særskilt behandling. Det er forutsatt at pensjonssparing og pensjonsforsikring under IPA i størst mulig grad reguleres likt. Departementets forslag tar derfor utgangspunkt i det någjeldende regelverk for EPES.

Dersom pensjonsspareren har oppnevnt begunstiget, tilfaller pensjonsformuen ved førstnevntes død den begunstigede i periodiske ytelser og skattlegges som pensjon. Dersom pensjonsspareren ikke har oppnevnt begunstiget, utbetales pensjonsformuen som en engangssum enten til boet, som er et eget skattesubjekt, eller til de etterlatte i henhold til arvegangsreglene. Det er de to sistnevnte tilfeller som omhandles i det følgende.

Dersom utbetalt pensjonsspareformue bare skal behandles etter arveavgiftsreglene slik de nå lyder, tilsier dette normalt sett en meget gunstig behandling for etterlatte, sett i forhold til den løsning som følger av p-prinsippet. Det er tilstrekkelig i denne sammenheng å vise til at bunnfradraget for beregningen av arveavgift er 100 000 kroner etter fradrag for gjeld, og at arvede midler fra ektefelle er fritatt fra arveavgift.

Ytelser under individuell pensjonsspareavtale skal i størst mulig grad gi de samme skatte- og arveavgiftsmessige løsninger som gjelder for egen pensjonsforsikring. Ytelser under slike forsikringer er i flere tilfeller gjenstand for arveavgift i den utstrekning det er en såkalt garantert utbetaling, som forekommer etter EPES-kontrakter etter 1968-forskriften. De arveavgiftsmessige løsningene som gjelder for egen pensjonsforsikring, bør etter departementets syn gis tilsvarende anvendelse for utbetalinger under individuell pensjonsspareavtale. Dette innebærer at engangsytelse under pensjonsspareavtale til andre enn sparerens ektefelle er avgiftspliktig, i og med at pensjonsformuen alltid er garantert å komme til utbetaling.

Løpende pensjonsytelser er gjenstand for beskatning som pensjonsinntekt. Det ville åpne for store tilpasningsmuligheter dersom løpende ytelser skattlegges som personinntekt, mens engangsytelser bare skattlegges som alminnelig inntekt. En mulig løsning er derfor at engangsytelser inngår i etterlattes øvrige inntekt som pensjonsinntekt, og slik at ytelsen blir gjenstand for beskatning med trygdeavgift og toppskatt. Slik regulering kan i enkelte tilfeller fremstå som en ikke ubetydelig skattemessig belastning. Løsningen vil bare gjelde i tilfeller hvor det er enearving, og denne overtar boet til privat skifte. Det samme gjelder når gjenlevende ektefelle overtar hele boet i uskifte.

I høringsnotatet har departementet lagt til grunn at det oppstår et annet skattemessig resultat dersom boet er skattesubjektet for engangsutbetalingen. I et stort antall tilfeller er det sannsynlig at bo har lave inntekter. Bo er ikke skattepliktig for personinntekt. Det kan derfor foretas tilpasninger knyttet til behandlingen av bo som gir en gunstig skattemessig løsning. Pensjonsspareren kan eksempelvis unnlate å oppnevne begunstiget fordi arvegangsreglene, sammenholdt med at det ikke er kreditorer i boet, likevel innebærer at vedkommendes etterlatte vil motta pensjonsformuen. Dette gir etter departementets syn en utilsiktet virkning.

Et hovedformål med IPA er å gi en sikring mot fremtidig inntektsbortfall. Utgangspunktet er at etterlattepensjon skal gi periodiske ytelser av en viss varighet. Det legges derfor opp til at en engangsytelse i alle tilfelle ikke skal være skattemessig mer fordelaktig enn en periodisk ytelse til etterlatte. Dette hensynet blir ivaretatt gjennom en progressiv beskatning av personinntekt.

Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig å etablere et system som gir lik virkning uavhengig av om det er boet eller etterlatte som mottar engangsytelsen. På boets hånd må det benyttes en sjablonmessig beregning i og med at boet ikke er skattepliktig for personinntekt. Beregningen bør etter departementets syn ta utgangspunkt i brutto utbetalt beløp, det vil si uten å ta hensyn til eventuelle andre fradrag på boets hånd. Videre bør det tas hensyn til marginalskattesatsen på personinntekt ettersom utbetalinger over tid er alternativet til engangsutbetaling av pensjonsformuen. Det er marginalskattesatsen og ikke gjennomsnittssatsen som er den relevante å ta utgangspunkt i, ettersom slike engangsutbetalinger må anses som påslag til øvrig inntekt. Den maksimale marginalskattesatsen på pensjonsinntekt er 44,7 prosent. En skattesats på 45 prosent vil etter departementets vurdering ivareta hensynet om at det ikke skal være mer lønnsomt å ta ut pensjonsformuen i form av et engangsbeløp enn å få formuen utbetalt som løpende pensjonsytelser over tid.

Det er pensjonssparerens disposisjoner som er avgjørende for om pensjonsformuen skal utbetales som en engangsytelse eller som en løpende ytelse. For etterlatte kan det være ønskelig å motta beløpet som løpende ytelse - etterlattepensjon - som også er i samsvar med intensjonene for skattestimulert pensjonssparing. Departementet foreslår derfor at engangsutbetalt pensjon under en individuell pensjonsspareavtale som benyttes innen tre måneder som premie eller innskudd i individuell pensjonsavtale, fritas fra skatteplikt ved innbetalingen og skattlegges som personinntekt ved utbetalingen. Slik engangsutbetaling skal ikke danne grunnlag for fradrag i inntekten.

Dersom pensjonsformuen tilfaller boet, kan reinvesteringsadgangen ikke benyttes.

2.4.3.3 Høringsuttalelser

Sparebankforeningen viser til at det skal svares 45 prosent skatt av utbetalinger til boet. For barnebarn/livsarvinger påløper også arveavgift med opp til 30 prosent. Sparebankforeningen er av den oppfatning at dette samlet blir urimelig høyt. Flere av de øvrige høringsinstanser gir tilslutning til at den skattemessige belastningen blir stor ved engangsutbetalinger.

Norges Bank og Kredittilsynetuttrykker at det ikke må være mer fordelaktig med engangsytelse enn periodiske ytelser til etterlatte, og at den skattesats som er foreslått ivaretar dette hensynet.

Bankforeningen mener forslaget om at engangsutbetalt beløp fritas fra skatteplikten dersom beløpet benyttes som innskudd til en IPA, kan gi betydelige tilpasningsmuligheter. Det kan for eksempel tenkes at en rettighetshaver, som ikke trenger pensjonsutbetalinger, velger en lang utbetalingsperiode, eller velger å utsette utbetalingsperioden så mye at vedkommende med stor sannsynlighet kan regne med at en betydelig del av kapitalen vil overføres til boet. Av slike grunner kan det etter Bankforeningens syn også være behov for en begrensning på hvor langt frem i tid man skal forskyve beskatningstidspunktet for kapital som det er gitt fradrag for i alminnelig inntekt.

Forsikringsforbundet er av den oppfatning at reglene på dette området bør forenkles vesentlig, og foreslår at ytelsene kategoriseres som kapitalinntekt.

2.4.3.4 Departementets vurderinger

Etter departementets syn er det særlig viktig at det ikke fremstår som gunstigere at pensjonsformuen utbetales med et engangsbeløp i stedet for en løpende ytelse. Den foreslåtte skattesatsen på 45 prosent ivaretar etter departementets syn dette.

Departementet viser til at noen av høringsinstansene har argumentert mot at det i visse tilfeller må svares arveavgift av utbetalingene. Etter departementets syn reiser ikke forslaget om å skattestimulere pensjonssparing uten forsikringselement grunnlag for endring av arveavgiftslovgivningen. Departementets forslag om tilpasning av regelverket for pensjonssparing er basert på en forutsetning om at gjeldende skatteregler om EPES skal få tilsvarende anvendelse. I utgangspunktet er utbetalinger fra egen pensjonsforsikring fritatt fra arveavgift. Fritaket fra avgiftsplikten gjelder likevel ikke for garantert utbetaling under egen pensjonsforsikring. Garantert utbetaling innebærer at forsikringen kommer til utbetaling uavhengig av om forsikrede dør eller ikke.

Departementets forslag bygger på at pensjonspareren skal motiveres til å oppnevne begunstiget, slik at pensjonsformuen ikke utbetales som en engangssum til boet. Departementet legger opp til at engangsutbetalt pensjon under en individuell pensjonsavtale som benyttes innen tre måneder som premie eller innskudd i individuell pensjonsavtale, fritas fra skatteplikt ved innbetalingen og skattlegges som personinntekt ved utbetalingen, slik som foreslått i høringsnotatet. Dersom boet er skattesubjektet, er hele det utbetalte beløpet skattepliktig, uten at det foreligger reinvesteringsadgang for boet. Dersom det er etterlatte som er skattesubjektet for utbetalingen, kan reinvesteringsadgangen benyttes. Departementet er av den oppfatning at tilbydere av pensjonsspareproduktet skal ha en plikt til å opplyse om mulighetene for å oppnevne begunstiget og de skatte- og avgiftsrettslige konsekvensene.

Departementet viser til at Bankforeningen mener at det oppstår en spekulasjonsadgang når pensjonsspareren står fritt til å utsette utbetalingsperioden så mye at vedkommende med stor sannsynlighet kan regne med at en betydelig del av kapitalen vil overføres til boet. Departementet er enig i at ordningen normalt er gunstigere desto lengre tid som går fra innbetaling til utbetaling, men antar at slik tilpasning som Bankforeningen peker på ikke vil få et slikt omfang at det nødvendiggjør særskilte begrensninger.

Begunstigelse innebærer at begunstiget, etter skriftlig melding fra forsikringstakeren til forsikringsselskapet, har rett til å få utbetalt forsikringssummen ved forfall, jf forsikringsavtaleloven § 15-2. Forskrift om «Egen pensjonsforsikring etter skatteloven» av 4. desember 1992 bestemmer at det kan utbetales ytelser til etterlatte i forbindelse med tidlig død. Disse ytelsene er rene forsikringsytelser. I individuell pensjonssparing danner oppspart beløp grunnlaget for utbetaling til begunstigede. Den likebehandling som skal gjelde i forhold til egen pensjonsforsikring, innebærer at pensjonsformuen tilfaller de øvrige arvinger i boet. Ved å gi regler om begunstigelse i forsikringsavtaleloven tilsvarende anvendelse for pensjonssparing slik at midlene skal tilfalle den begunstigede, forhindres at øvrige arvinger gis rett til midlene. Departementet foreslår at dette gjennomføres ved at Finansdepartementet gis hjemmel i medhold av skatteloven § 44 annet ledd nr 1 til å gi regler om begunstigelse i forsikringsavtaleloven tilsvarende anvendelse i IPA.

2.4.4 Den skattemessige behandlingen av sparebeløp som det ikke er gitt inntektsfradrag for ved ligningen

2.4.4.1 Gjeldende rett

En konsekvent gjennomføring av p-prinsippet tilsier at beløp som det ikke er gitt inntektsfradrag for, ikke skal skattlegges som pensjon når det kommer til utbetaling. I praksis er dette i EPES-ordningen håndtert ved at ligningskontorene har gitt skriftlig bekreftelse til skattyter om at en del av premien ikke har kommet til fradrag etter reglene om egen pensjonsforsikring. Bekreftelsen er ment benyttet som dokumentasjon på tidspunktet for utbetaling av pensjonen. Den sikrer at den andelen av pensjonen som ikke har kommet til fradrag i inntekten, heller ikke er gjenstand for beskatning som pensjon. Den løpende avkastningen for denne delen skattlegges ikke. Dette innebærer at det er reglene om livrentebeskatning som kommer til anvendelse for det beløp som er innbetalt til en EPES og som det ikke er gitt inntektsfradrag for.

Den gunstige skattemessige behandlingen av livrenter er kombinert med særskilte krav til dette forsikringsproduktet, blant annet om forsikringstid og utbetalingstid. Det er bare innbetalinger til forsikring som oppfyller de fastsatte betingelsene, som skattemessig kan behandles som livrente.

2.4.4.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Dersom innskudd i en pensjonsspareavtale som overstiger fradragsbegrensningen på 10 prosent av den skattepliktiges inntekt, maksimalt kroner 30 000, skal behandles etter skattereglene for livrenter, er det etter departementets syn grunn til å tro at flere vil finne det lønnsomt å innbetale betydelige beløp ut over fradragsrammen. Pensjonsspareren er garantert at midlene enten kommer til utbetaling til vedkommende selv som pensjon eller utbetales til vedkommendes etterlatte. Regelverket tilsier at det ikke skal svares skatt på avkastningen før den kommer til utbetaling som pensjon, og at innestående beløp ikke danner grunnlag for formuesskatt. I så fall kan det oppnås særdeles gode betingelser sammenlignet med f eks å plassere midlene som bankinnskudd. Ved f eks å skyte inn kroner 20 000 ut over fradragsrammen hvert år i en periode på 15 år, kan en med beskatning av innskudd etter foreliggende praksis oppnå en samlet skattefordel på kroner 77 000 regnet i nåverdi sammenlignet med tilsvarende årlige innskudd i bank. I beregningen er det lagt til grunn 6 prosent nominell rente, 3 prosent inflasjon og maksimal marginal formuesskatt på 1,5 prosent. Dersom en alternativt regner med en beregnet gjennomsnittlig marginal formuesskatt for personer med EPES-innbetalinger på 1 prosent i 1994, blir den tilsvarende skattefordelen i nåverdi om lag kroner 65 000. Skattefordelen blir mindre enn dette dersom en anser plassering i aksjer med lav ligningsverdi som alternativ til individuell pensjonsavtale. Pensjonsspareordningen kan således gi utilsiktede virkninger.

En mulighet ville være at sparebeløp ut over fradragsrammen gis samme skattemessige behandling som banksparing. Problemet med denne løsningen er at skattyter kan ha flere sparekontrakter og forsikringskontrakter. De forskjellige finansinstitusjonene har ikke oversikt over skattyters øvrige pensjonssparing og vil således ikke kjenne til hvilke beløp skattyter har fått fradrag for. I så fall måtte det opprettes et rapporteringssystem mellom institusjonene som har pensjonsspareren som kunde. Dessuten måtte det fastsettes en metode for å fordele fradragsrammen på de ulike finansinstitusjonene. Alternativet reiser også spørsmål om det bør være adgang til å ta midlene ut av ordningen.

Etter departementets oppfatning fremstår det som mest praktisk at innskutte midler i IPA behandles skattemessig likt, uansett om det er gitt inntektsfradrag for innskuddet eller ikke. Dette innebærer at utbetalinger basert på «oversparing» inngår i pensjonsinntekt, og at pensjonsformue basert på «oversparing» ikke danner grunnlag for formuesskatt eller løpende skatt på avkastning. Denne løsningen er således et brudd på p-prinsippet. Løsningen er imidlertid enkel å forholde seg til for pensjonsspareren, spareinstitusjonen og ligningsmyndighetene. Løsningen gjør det mindre lønnsomt å innbetale mer enn fradragsrammen for å oppnå skattefordeler.

Etter departementets syn bør det tas hensyn til at det kan være forbundet med noe usikkerhet for skattyter å fastslå grunnlaget som fradraget skal beregnes av. Fradraget kan blant annet ikke utgjøre mer enn 10 prosent av den skattepliktiges inntekt ved ligningen i året før fradrag kreves. Ligningen kan imidlertid bli endret. Etter som hele det innbetalte beløpet danner grunnlag for skattlegging som pensjon på utbetalingstidspunktet, synes det hensiktsmessig at det som innbetales til IPA ut over årets fradragsramme, kan benyttes som grunnlag for fradrag i neste års fradragsramme. En slik overføring av fradrag bør finne sted automatisk ved oversparing. Dersom fradragsberettiget premie eller innskudd tillagt overført fradrag fra foregående år overstiger årets fradragsramme, legges det til grunn at overført fradrag fra foregående år belaster fradragsrammen først. Departementet legger opp til at det ikke er anledning til å overføre fradrag over mer enn ett inntektsår. Innbetaling til IPA som overskyter summen av årets og påfølgende års fradragsramme, vil etter forslaget ikke kunne føres til fradrag i senere inntektsår.

Den skattemessige løsningen som departementet går inn for ved oversparing, er strengere enn det som gjelder for EPES i dag. Departementet mener at beskatningen av pensjonsytelser basert på premie som det ikke er gitt fradrag for, ikke kan gjøres gjeldende for rettigheter som på tidspunktet for ikrafttredelsen av nye regler er oppspart på eksisterende EPES-kontrakter. For en eksisterende pensjonsforsikringsavtale som videreføres under de nye reglene, må det derfor skilles mellom ytelser knyttet til premie innbetalt etter gamle regler og ytelser knyttet til premie innbetalt etter nye regler. Denne problemstillingen kan eventuelt løses ved at eksisterende EPES-kontrakter allerede nå splittes i to deler: én del som er basert på premie det er gitt fradrag for, og hvor ytelsene følgelig skal beskattes som pensjonsinntekt på utbetalingstidspunktet, og én del som er basert på premie det ikke er gitt fradrag for, og som derfor kan anses som en livrentekontrakt, avtalemessig og skattemessig. Departementet har ikke i høringsnotatet utarbeidet forslag til overgangsregler som gjør slik oppdeling obligatorisk.

2.4.4.3 Høringsuttalelser

Forsikringsforbundet mener at for EPES-kontrakter hvor det er betalt inn premie ut over fradragsgrensene, må det gjøres unntak for betalinger som har funnet sted før IPA-forskriftens ikrafttredelse. Det vil medføre store problemer å bruke livrentereglene på disse innbetalingene. Derfor bør det gis skattefrihet for utbetalingene inntil disse er blitt like store som den premie det ikke er gitt fradrag for.

Skattedirektoratet påpeker at muligheten til å overføre innbetaling ut over årets fradragsramme til neste år vil komplisere ligningsarbeidet, og at det vil kunne oppstå problemer for den enkelte deltaker å holde oversikt over fradragsbeløpene og å få full forståelse for ordningen. Ordningen ville bli enklere å praktisere hvis det ikke ble tillatt med overføring til etterfølgende år av oversparing. Hvis meningen med overføringsadgangen er å utvide fradragsmuligheten, vil dette enklere kunne ordnes ved å justere det maksimale fradragsbeløpet.

Flere av høringsinstansene mener at det bør legges opp til en videre overføringsadgang enn det forslaget legger opp til.

2.4.4.4 Departementets vurderinger

Etter departementets oppfatning er det mest praktisk at innskutte midler i IPA behandles skattemessig likt, uansett om det er gitt inntektsfradrag for innskuddet eller ikke. Dette vil forhindre skattemessige tilpasninger som ellers ville gi store og utilsiktede skattefordeler. Etter innføringen av de særskilte produktkravene for livrente må det etter gjeldende rett tas stilling til om de beløp som representerer oversparing oppfyller produktkravene til skattefavorisert livrente. Det må bl a tas stilling til om vilkårene om forsikrings- og utbetalingstid er oppfylt. Det er både for skattytere og ligningsmyndigheten vanskelig å føre kontroll med dette.

Departementets forslag innebærer at også utbetalinger som har grunnlag i oversparing, inngår i pensjonsinntekt. Den delen av pensjonsformuen som ikke skyldes oversparing, behandles likt med den øvrige pensjonsformuen ved at beløpet ikke inngår i grunnlaget for formuesskatt og at løpende avkastningen ikke beskattes.

Departementet går videre inn for en overføringsadgang som skissert i høringsnotatet. Departementet viser til at Skattedirektoratet mener at overføringsadgangen kompliserer ligningsarbeidet, og at ordningen ville bli enklere å praktisere hvis slik overføring ikke ble tillatt. Departementet er enig i at ordningen blir enklere å praktisere for ligningsmyndighetene dersom overføringsadgangen utelukkes. I en viss grad bør det imidlertid tas hensyn til at skattyters eventuelle feilvurderinger mv ikke skal ramme vedkommende urimelig hardt. Etter departementets vurdering innebærer ett års overføringsadgang en balansert avveining av hensynet til skattyter og hensynet til ligningsteknisk praktiserbare regler.

Det legges opp til at den skattemessige behandlingen av oversparing gis anvendelse for premie betalt til egen pensjonsforsikring som finner sted etter at de nye reglene trer i kraft. Dette innebærer at midler som er innbetalt før dette tidspunktet, og som det ikke er gitt inntektsfradrag for på grunn av fradragsrammen, skal behandles etter de någjeldende regler. Departementet viser til at det i høringsnotatet ble skissert en aktuell løsning hvor någjeldende EPES-kontrakter ble splittet i to deler i henhold til de to typer av skattemessig behandling som blir gjeldende, dvs livrentebeskatning og pensjonsbeskatning. Departementet viser til Forsikringsforbundets vurderinger om at et slikt skille vil gi store problemer. Det fremstår som en enklere løsning å videreføre någjeldende skattemessig behandling enn å splitte opp som skissert i høringsnotatet. Departementet foreslår derfor at den någjeldende skattemessige behandling videreføres for innbetalinger som det ikke er gitt inntektsfradrag for ved ikrafttredelsen. Løsningen er i samsvar med Forsikringsforbundets forslag. Dette forutsetter i likhet med foreliggende praksis at skattyter for utbetalinger i fremtiden må dokumentere med bekreftelse fra ligningskontoret at vedkommende ikke har fått inntektsfradrag for premie og tilskudd til EPES i inntekten for inntektsåret 1996 eller for tidligere år. Det dokumenterte beløpet er i så fall ikke gjenstand for beskatning. Overskytende ut over fradragsrammen for f eks inntektsåret 1997 skal overføres til fradragsrammen for inntektsåret 1998 i henhold til foreslåtte regler om dette.

2.5 Problemstillinger ved pensjonsytelser knyttet til spareavtaler

2.5.1 Gjeldende rett

Gjeldende regelverk for livsforsikring, basert på en utfyllende tolkning av forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 med tilhørende forskrift, innebærer at de terminvise ytelsene i en pensjonsforsikring øker år for år. Alderspensjon, etterlattepensjon til ektefelle og samboer og livsarvingspensjon har etter gjeldende bestemmelser en ytelsesperiode på minst ti år. Ifølge gjeldende bestemmelser opphører en barnepensjon senest når barnet fyller 21 år. Det kan imidlertid avtales at pensjon fortsatt skal utbetales også etter dette tidspunkt til barn som er blitt ervervsufør.

Dagens EPES-regler forutsetter at den eller de personer som er medforsikret skal være navngitt ved avtalens inngåelse. De oppsparte midlene under en EPES-kontrakt kan utbetales som et engangsbeløp dersom premiereserven og premiefond for samtlige av forsikredes forsikringer i selskapet er mindre enn 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

2.5.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet uttaler departementet at forståelsen av en pensjonsytelse knyttet til en forsikringsavtale ikke er problematisk. En pensjonsforsikring inneholder på tegningstidspunktet et avtalt pensjonsbeløp. Dette er definert som en fast periodisk ytelse over den fastsatte utbetalingsperioden. Ved pensjonsspareavtaler vil ytelsene ikke være beløpsmessig definert i avtalen. Spareavtalen vil være kjennetegnet ved at den opptjente sparesaldoen skal utbetales som pensjonsytelser når pensjonstilfellet inntreffer, som når spareren når pensjonsalder. Siden ytelsene ikke er eksplisitt definert, men følger av de innskudd som er gjort og den avkastning som er opptjent, må det tas stilling til hvordan den opptjente sparesaldoen skal utporsjoneres. Departementet legger vekt på at utbetalingsprofilen skal sikre at også pensjonsspareavtaler innehar visse pensjonsmessige egenskaper. Dette vil også være mest behovsriktig, ettersom pensjon prinsipielt er kompensasjon for inntektsbortfall, og inntekter er periodiske. Departementet legger derfor til grunn at det må stilles visse minstekrav til utporsjonering av sparesaldoen.

På denne bakgrunn foreslår departementet i høringsnotatet at sparesaldoen ved ytelsesperiodens begynnelse (initial sparesaldo) og de renter som oppstår i ytelsesperioden, skal fordeles på terminene i den definerte ytelsesperioden på en slik måte at utbetalt beløp hvert år er minst like stort som foregående år. Pensjonsytelsene skal minst ha årlige terminer.

Videre foreslås det i høringsnotatet at en pensjonsspareavtale som hovedregel skal inneholde bestemmelser om disponering av midler i tilfelle sparerens død. Såfremt ikke midlene ved død skal tilfalle boet og disponeres etter de alminnelige arverettsregler, må disponeringen bestemmes allerede ved sparekontraktens opprettelse. Ved alderspensjon, etterlattepensjon til ektefelle og samboer og ved livsarvingspensjon foreslås det en ytelsesperiode på minst 10 år, mens det ved barnepensjon er barnets fylte 21 år som begrenser utbetalingsperioden. Bestemmelsen om at det kan avtales fortsatt pensjon til barn som er blitt ervervsufør, foreslås videreført.

2.5.3 Høringsuttalelser

Kredittilsynet og Norges Bank støtter forslaget om at det må stilles visse minstekrav til utporsjoneringen av den opptjente sparesaldoen for å sikre at pensjonsspareavtaler innehar visse pensjonsmessige egenskaper . Verdipapirfondenes Forening, Norges Bondelag og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening er ikke enig i at det skal stilles krav om at utbetalingene må være minst like store fra år til år. Det pekes på at med større valgfrihet mht variasjon i de periodevise pensjonsytelsene i utbetalingsperioden vil pensjonsmottaker i større grad kunne tilpasse utbetalingene til sin individuelle inntektssituasjon.

Sparebankforeningen og Forsikringsforbundet går inn for at det skal være mulig å endre begunstiget i avtalen. Sparebankforeningen mener at det også bør være mulig å foreta subsidiære, betingede begunstigelser, og at spareren fritt kan endre pensjonsspareavtalen med hensyn til etterlattepensjon.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til forslaget om regler for terminbeløp.

2.5.4 Departementets vurderinger

Departementet legger opp til mest mulig like regler for forsikringsprodukter og spareprodukter og at reglene i stor grad skal være en videreføring av gjeldende prinsipper for EPES. På denne bakgrunn og i lys av høringsuttalelsene foreslås det at gjeldende regler for terminbeløp i hovedsak blir videreført. Det innebærer at pensjonsformuen skal fordeles på terminene i den definerte ytelsesperioden på en slik måte at utbetalt beløp hvert år er minst like stort som foregående år. Pensjonsytelsene skal minst ha årlige terminer.

Departementet viser til at noen høringsinstanser mener at spareren fritt kan endre pensjonsspareavtalen med hensyn til etterlattepensjon. Departementet går inn for at den eller de personer som er begunstiget skal navngis ved pensjonsavtalens inngåelse. Departementet mener imidlertid at det bør være mulig å oppnevne ektefelle og barn som begunstiget på et senere tidspunkt dersom slik begunstigelse var uaktuell ved inngåelsen av kontrakt om pensjonssparing. Tilsvarende gjelder for pensjonsforsikring etter gjeldende regler, der det er anledning til senere å tilknytte ektefelle- og barnepensjon. For IPA går departementet inn for at senere endring i begunstigelsen ved inngåelse av ekteskap eller samboerforhold kan skje dersom eventuell tidligere ektefelle ikke lenger har rettigheter etter pensjonsavtalen.

2.6 Konverteringsplikt for fondssparing

2.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett kan det ikke foretas skattefavorisert pensjonssparing i verdipapirfond.

2.6.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Ved sparing i verdipapirfond oppstår det helt spesielle problemer når pensjonsytelsene skal utporsjoneres. Den oppsparte kapitalen ved ytelsesperiodens begynnelse består ikke av en pengefordring, men av fondsandeler. En fordeling av initial sparesaldo over ytelsesperioden skulle dermed innebære at et fast antall fondsandeler innløses hver termin. Departementet uttaler i høringsnotatet at et slikt system vil være uheldig fordi forhåndsfastsatte innløsningstidspunkter vil påføre spareren stor vilkårlighet mht innløsningskurs.

For å sikre grunnleggende pensjonsmessige egenskaper som forutsigbarhet og stabilitet i utbetalingene foreslår departementet i høringsnotatet at det ved pensjonssparing i verdipapirfond skal være tvungen konvertering av oppsparte midler til bank eller forsikringsselskap. Slik konvertering skal etter departementets forslag finne sted senest ved ytelsesperiodens begynnelse. Fondsspareren kan dermed selv avgjøre hva han anser er et gunstig tidspunkt for konvertering, dog slik at fondssparingen skal være opphørt når ytelsesperioden begynner. Det forutsettes at gjennomføringen av konverteringsordningen reguleres i pensjonsspareavtalen med forvaltningsselskapet. Det legges til grunn at ytelsene i den nye avtalen er av samme art og har samme innbyrdes forhold som i den tidligere avtalen, og at pensjons- og opphørsalder er den samme.

2.6.3 Høringsuttalelser

Kredittilsynet og Sparebankforeningen er enig i departementets forslag om at det ved pensjonssparing i verdipapirfond bør være tvungen konvertering av oppsparte midler til bank eller forsikringsselskap. Sparebankforeningen argumenterer med at man også i prinsippet bør stille et tilsvarende krav om konvertering ved sparing med investeringsvalg i et unit linked selskap. Kredittilsynet viser til at et system som innebærer innløsning av et fast antall fondsandeler hver termin, vil påføre spareren stor vilkårlighet mht innløsningskurs, og ikke oppfylle grunnleggende pensjonsmessige egenskaper.

Norges Bank, Bankforeningen og Verdipapirfondenes Forening er ikke enig i forslaget om at det skal være tvungen konvertering fra fond til bank eller forsikringsselskap. Norges Bank viser til at en som har spart i verdipapirfond ikke vil være vesentlig annerledes stilt med hensyn til vilkårlighet enn en som har plassert sine pensjonsmidler i en unit linked kontrakt uten avkastningsgaranti. Norges Bank peker på at spareren når som helst kan flytte fra verdipapirfond til annen tilbyder før pensjonsalder nås, dersom det er ønskelig med en mer sikker utbetaling. Dersom slik flytting ikke er ønskelig, mener Norges Bank at det må være bedre å få vilkårligheten mht størrelsen på utbetalingene spredt utover en tiårsperiode, framfor å bli påtvunget den for hele beløpet på ett tidspunkt. Norges Bank går derfor inn for at det skal være opp til verdipapirfondene om de vil tilby ordninger med plassering i verdipapirfond også etter pensjonsalder.

Bankforeningen mener at hensynene bak forslaget om tvungen konvertering fra verdipapirfond til bank eller forsikringsselskap bør kunne ivaretas på andre måter. Bankforeningen nevner som eksempler generelle produktkrav som sikrer garanti for ytelser i utbetalingsperioden, eller at det stilles spesifiserte krav til aktivasammensetningen i denne perioden. Bankforeningen legger til grunn at mange forvaltningsselskaper vil kunne utføre servicefunksjoner knyttet til utbetaling av pensjonsytelser, og at andre eventuelt vil kunne kjøpe slike tjenester.

Verdipapirfondenes Forening peker på at kravet til utbetalingsprofil er utformet på en måte som gjør at verdipapirfondene faller utenom IPA i utbetalingsfasen. Verdipapirfondenes Forening fremhever at dette reduserer konkurransen om IPA-midlene i utbetalingsperioden, og gir verdipapirfondene en konkurranseulempe også i oppsparingsfasen. Bl a pekes det på at kundene må betale etableringskostnader to ganger. Verdipapirfondenes Forening foreslår en alternativ utbetalingsregel, som den mener vil gi kundene mer fleksibilitet i utbetalingsfasen og som verdipapirfondene vil kunne oppfylle. Denne innebærer at maksimalt 1/10 av pensjonsreserven utbetales første året, maksimalt 1/9 av pensjonsreserven utbetales andre året osv. Videre bør kunden ha anledning til å velge hvor mye IPA-midler som skal realiseres underveis i utbetalingsperioden. Verdipapirfondenes Forening peker på at aksjer på 5-10 års sikt gir vesentlig høyere forventet avkastning enn korte rentebærende plasseringer. Mange IPA-kunder vil derfor trolig ønske å ha en vesentlig andel aksjer i porteføljen i begynnelsen av utbetalingsperioden. Foreningen nevner at forslaget til utbetalingsregel eventuelt kan kombineres med en maksimalgrense for hvor stor andel av pensjonsreserven som kan bestå av aksjer i utbetalingsperioden.

2.6.4 Departementets vurderinger

Etter departementets syn kan en pensjonsytelse ikke bestå av et visst antall fondsandeler som frigjøres for innløsning. En slik ytelse vil ikke oppfylle grunnleggende pensjonsmessige egenskaper. Departementet mener at forslagene fra Bankforeningen og Verdipapirfondenes Forening ikke løser dette problemet. Departementet vil peke på at selv om forventet avkastning på lang sikt er høyere for aksjer enn plassering i bank/forsikringsselskap, er risikoen for kursbevegelser på kort sikt og på noen års sikt relativt stor. IPA-ordningen må utformes med sikte på at enhver kan ha oversikt over sin økonomiske stilling i pensjonstiden. På denne bakgrunn holder departementet fast ved at det ved pensjonssparing i verdipapirfond skal være tvungen konvertering til bank eller forsikringsselskap senest ved ytelsesperiodens begynnelse.

2.7 Uførepensjon

2.7.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende bestemmelse kan EPES gi rett til uførepensjon, samt premiefritak etter tilsvarende regler som for uførepensjon. Når forsikringen ikke omfatter uførepensjon, eller uførepensjonen er avtalt å opphøre før den avtalte pensjonsalder, kan det avtales at utbetalingen av alderspensjon kan begynne inntil fem år før pensjonsalderen ved ervervsuførhet.

2.7.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet drøfter departementet særskilt spørsmålet om uførepensjon ved pensjonsspareavtaler. Departementet skriver at regelverket i prinsippet kan utformes slik at utbetaling av sparesaldoen over et visst antall år skal kunne iverksettes dersom spareren blir ervervsufør. Til forskjell fra pensjonsforsikring, hvor uførepensjon er en selvstendig finansiert ytelse, vil en «uførepensjon» som utløses på denne måten måtte «spise» av de midler som ellers ville bli utbetalt som alderspensjon eller etterlattepensjon. Disponering av sparesaldo ved uførhet kan således medføre at det ikke er midler igjen til alders- og etterlattepensjoner.

I høringsnotatet peker departementet dessuten på at det er problematisk å definere et fornuftig opphørstidspunkt for en slik «uførepensjon». Ved en forsikringsavtale løper uførepensjonen fram til oppnådd pensjonsalder og blir så avløst av alderspensjon. Etterlattepensjonene finansieres også separat og berøres ikke av at uførepensjon utbetales.

På denne bakgrunn foreslår departementet i høringsnotatet at en pensjonsforsikringsavtale skal kunne omfatte uførepensjon, mens en pensjonsspareavtale ikke skal kunne omfatte slik pensjon. Det vises til at den enkelte vil ha anledning til å sørge for adekvat uføredekning gjennom en forsikringsordning innenfor eller utenfor IPA-ordningen, i tillegg til sparekontrakten. Derimot går departementet i høringsnotatet inn for at den samme adgang som ligger i dagens EPES-regler til førtidig uttak ved inntrådt ervervsuførhet, også skal gjelde for rene spareprodukter. Laveste tillatte opphørsalder må da fortsatt være 77 år, dvs at utbetalingene må vare fram til pensjonsspareren er 77 år. Premiefritak ved uførhet er ikke en aktuell problemstilling innenfor rene spareprodukter.

2.7.3 Høringsuttalelser

Kredittilsynetslutter seg til departementets forslag om at inntrådt ervervsuførhet ikke uten videre skal legitimere uttak av sparemidlene i en pensjonsspareavtale.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til forslaget på dette punkt.

2.7.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har innvendinger til forslaget og foreslår at pensjonsspareavtale ikke skal kunne omfatte uførepensjon. Departementet går videre inn for at det kan avtales at utbetalingen av en alderspensjon kan begynne inntil fem år før pensjonsalder ved ervervsuførhet. Dette innebærer en videreføring av gjeldende EPES-regelverk.

2.8 Regler som sikrer konkurransen

2.8.1 Gjeldende rett

Innenfor gjeldende EPES-ordning som bare omfatter forsikringskontrakter, er konkurransen mellom tilbyderne regulert gjennom forsikringsvirksomhetsloven. Etter lovens § 7-8 foreligger det rett til overføring av oppsamlede midler på en livsforsikringskontrakt. En utfyllende forskrift (flytteforskriften) inneholder de betingelser som må være oppfylt for at flytting skal kunne foretas. Særbestemmelser for individuelle renteforsikringer, herunder forsikringer tegnet som egen pensjonsforsikring etter skatteloven, er gitt i forskriftens kapittel 9.

Når det gjelder premiefondsmidler, gjelder prinsipielt de samme flyttereglene som for øvrige midler tilknyttet kontrakten. I tillegg er det etter forskriften til forsikringsvirksomhetsloven § 7-9 adgang til å la premiefondsmidler helt eller delvis forvaltes i bank, uten at dette endrer premiefondets status og funksjon. Forskriften fastslår hvilke plikter som påhviler hhv forsikringsselskapet og banken når denne adgangen er benyttet. Premiefond kan bare nyttes til hel eller delvis dekning av årets premie.

2.8.2 Særlig om konvertering av pensjonsforsikring til pensjonssparing

2.8.2.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet peker i høringsnotatet på problemer som vil kunne oppstå ved en eventuell omgjøring av pensjonskontrakter med forsikringselement til rene spareprodukter. En forsikringskontrakt med opplevelsesrisiko er utformet slik at forsikringssummen kommer til utbetaling dersom forsikrede lever på et nærmere avtalt tidspunkt eller periode. For forsikringer med opplevelsesrisiko (livrenter mv) er det forsikringsmessig forutsatt at ved forsikringstakers død skal premiereserven knyttet til opplevelsesrisikoen overføres til de øvrige forsikringstakere (såkalt dødelighetsarv). Dette innebærer at premiereserve knyttet til kontrakter tilhørende personer som lever kortere enn det som er lagt til grunn i selskapenes tekniske beregningsgrunnlag, blir overført til de øvrige forsikringskunder. Dette bidrar til å dekke opp det «tapet» forsikringsselskapet har på de som lever lenger.

Dersom det gis adgang til å flytte forsikringer med opplevelsesrisiko ut fra et forsikringsselskap, vil selskapets risikosituasjon kunne bli betydelig endret ved såkalt skjevseleksjon. Skjevseleksjon oppstår dersom personer med svekket helse og utsikter til et kort liv flytter til en ren spareordning (uten forsikringselement), for dermed å sikre at innbetalte midler og tildelt overskudd skal tilfalle dem selv eller deres etterlatte og ikke gå til andre forsikringstakere i form av dødelighetsarv. Dette kan føre til at selskapene for disse forsikringsformene ikke vil være i stand til å dekke sine forpliktelser overfor de gjenværende kundene uten tap.

Departementet viser til at de problemer som er skissert i høringsnotatet kan reduseres ved at selskapet kun gis adgang til å flytte kontrakter hvor det ikke kan oppstå seleksjonsrisiko, dvs at kun friske personer kan overføre midler til en ren sparekontrakt. Alternativt kan selskapene ta et særskilt seleksjonsfradrag ved flytting, slik som beskrevet i flytteforskriftens § 9-4:

«Som vilkår for rett til overføring av midler knyttet til individuell renteforsikring med opplevelsesrisiko, kan avgivende selskap kreve at det skal beregnes et fradrag i premiereserven når premiereserven ikke står i forhold til den risiko som faller bort, og overføringen derfor vil påføre selskapet et tap.

Avgivende selskap kan kreve at den forsikrede fremlegger legeerklæring på oppsigelsestidspunktet. Selskapet kan kreve at legen skal godkjennes av selskapet. Den premiereserve som skal overføres, beregnes i samsvar med resultatet av helseprøvingen og de beregningsregler som følger av dette.»

En konsekvent bruk av seleksjonsfradrag ved flytting vil ifølge høringsnotatet trolig langt på vei kunne redusere seleksjonsfaren. Det kan imidlertid reises spørsmål om dette i praksis vil være et egnet virkemiddel for å avgrense et uheldig risikobilde i selskapene. Bruk av seleksjonsfradrag vil kunne føre til en betydelig negativ oppmerksomhet mot forsikringsselskapene. Store seleksjonsfradrag vil lett bli oppfattet slik at selskapet legger til grunn at vedkommende vil få en tidlig død. Dette vil kunne innebære en betydelig psykisk belastning for forsikringstakeren.

På denne bakgrunn går departementet i høringsnotatet inn for at det ikke skal være adgang til å flytte fra en pensjonsforsikringsordning til en pensjonsspareordning. Flytting fra en pensjonsordning til en pensjonsforsikringsordning skaper ikke problemer med skjevseleksjon. Ut fra hensynet til symmetri og likebehandling av institusjoner går imidlertid departementet i høringsnotatet inn for at det heller ikke skal være adgang til å flytte fra en pensjonsspareordning til en pensjonsforsikringsordning.

2.8.2.2 Høringsuttalelser

Kredittilsynet, Bankforeningen, Forsikringsforbundet, Norges Bank, Den Norske Aktuarforening og David påpeker faren for uheldig seleksjon og støtter departementets forslag om at det ikke skal være adgang til å konvertere pensjonsforsikring til pensjonssparing. Kredittilsynet deler departementets oppfatning om at et slikt forbud ikke innebærer en beskjæring av eksisterende rettigheter. Bankforeningen viser til hensynet til like konkurransevilkår og legger til grunn at flytting mellom pensjonsforsikring og pensjonssparing vil behandles likt uansett hvilken vei flytting gjelder. Forsikringsforbundet, Norges Bank, Kredittilsynet og Den Norske Aktuarforening mener imidlertid at det kan stilles spørsmål ved om symmetri i regelverket er et tilstrekkelig argument til å forby flytting fra pensjonssparing til pensjonsforsikring. Forsikringsforbundet antar at mange vil finne det hensiktsmessig å konvertere pensjonssparing til pensjonsforsikring ved oppnådd pensjonsalder. Kredittilsynet finner at det ikke foreligger momenter av tilsynsmessig karakter som taler mot å gi adgang til å omgjøre en spareavtale til en forsikringsavtale.

Flere høringsinstanser mener at konkurransen svekkes når det ikke blir mulig å flytte midler mellom spare- og forsikringsprodukter. Verdipapirfondenes Forening, Sparebankforeningen, NHO, Oslo Børs, AFog Norges Skogeierforbund peker på at begrenset flytteadgang innebærer at man ikke får utnyttet de effektivitetsgevinster som full valgfrihet kombinert med effektiv konkurranse gir. Det vises til at dersom kundenes valgfrihet mellom spare- og forsikringsprodukter bare skal gjelde nyinnbetalinger, vil det gi begrenset konkurransestimulerende effekt i forhold til en situasjon der kundene også kan flytte allerede opptjent premiereserve. Verdipapirfondenes Forening og Sparebankforeningen anfører at problemet med skjevseleksjon og bruk av seleksjonsfradrag er en egenart ved de fleste forsikringsprodukter, og derfor ikke bør være et argument mot flytting fra pensjonsforsikring til pensjonssparing.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon beklager at departementet går inn for at eksisterende forsikringsavtaler ikke skal kunne omgjøres til spareavtaler uten å drøfte problemstillingen knyttet til den manglende adgangen til pensjonsforsikring med etterlattepensjon for personer med helseproblemer.

2.8.2.3 Departementets vurderinger

Hensynet til konkurransen mellom tilbydere av individuelle pensjonsavtaler tilsier at det bør være en vid flytteadgang. På den annen side tilsier faren for skjevseleksjon at flytting fra pensjonsforsikring til sparing ikke bør tillates. Seleksjonsfradrag kan redusere eller eliminere problemet, men slikt seleksjonsfradrag vil kunne være vanskelig å praktisere på en hensiktsmessig måte. Departementet har kommet til at det ikke bør være flytteadgang fra pensjonsforsikring til pensjonssparing.

Ut fra prinsippet om symmetri i regelverket foreslår departementet at også flytting fra pensjonssparing til forsikring utelukkes. Symmetri i regelverket vil bidra til likebehandling av konkurrerende tilbydere av pensjonsprodukter under IPA-ordningen.

Departementet går inn for at den skisserte reguleringen av flytteadgangen gjøres gjeldende både for eksisterende avtaler etter EPES-reglene og for nye avtaler etter forslaget til IPA-regler.

Departementet viser til at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har tatt opp en problemstilling om manglende pensjonsforsikringstilbud for personer med helseproblemer. Departementet viser til at det pågår en dialog mellom forsikringsnæringen og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon om slike spørsmål. Departementet har søkt å legge tilrette for at denne dialogen blir konstruktiv. Departementet antar at de forhold som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon viser til best vil finne en løsning gjennom slik dialog.

2.8.3 Forsikringsselskapenes tilbud av pensjonsspareavtaler

2.8.3.1 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet er det vist til forslaget om pensjonssparing i bank i innstillingen til Velferdsmeldingen, Innst S nr 180 (1995-96). Sosialkomitéens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet uttaler på s 109 i innstillingen:

«Det forutsettes at en slik ordning skal være et rent spareprodukt uten forsikringselement. For å sikre konkurranse på like vilkår mellom bank og forsikring legges det til grunn at også forsikringsbransjen må kunne tilby rene spareordninger i tillegg til sine nåværende ordninger med forsikringselement.»

På denne bakgrunn går departementet i høringsnotatet inn for at livsforsikringsselskapene skal ha mulighet til å tilby pensjonsspareavtaler innenfor sin ordinære virksomhet. Ifølge første livsforsikringsdirektiv (79/267/EØF) er det et krav at livselskaper som ønsker å tilby rene spareprodukter benytter «aktuarielle beregninger». Departementet mener at kravet til aktuarielle beregninger tilsier at rene spareprodukter (kapitaliseringsprodukter) har en rentegaranti. Departementet legger til grunn at det for slike produkter, hvor rentegarantien er det eneste forsikringstekniske element, ikke er tilstrekkelig med en pro forma rentegaranti såvidt over null for å sikre en nødvendig avgrensning mot bankvirksomhet. Det foreslås derfor at selskapene må garantere den til en hver tid maksimalt tillatte grunnlagsrente for nytegning, p t 3 prosent. Grunnlagsrenten er den rente forsikringsselskapene legger til grunn ved premieberegningen. For kapitaliseringsprodukter vil dermed grunnlagsrenten være entydig gitt av myndighetene ved at tillatt maksimum og påkrevet minimum faller sammen.

Forsikringslovgivningens krav om årlig tilbakeføring av overskudd til kontraktene vil etter forslaget i høringsnotatet også gjelde for sparekontrakter i livselskapene. Rene sparekontrakter i forsikring vil være en ordinær kapitalforsikring uten forsikringsdel.

I tråd med den skissen som departementet la fram i Revidert nasjonalbudsjett 1996, foreslår departementet i høringsnotatet at unit linked skal kunne nyttes for pensjonsspareavtaler innenfor IPA. Departementet har fastsatt produktregler for unit linked som innebærer at en unit linked kontrakt kan tilbys med eller uten avkastningsgaranti. I høringsnotatet foreslås det at en pensjonsspareavtale med et unit linked forsikringsselskap skal kunne være med eller uten avkastningsgaranti.

2.8.3.2 Høringsuttalelser

Kredittilsynet støtter departementets forslag om at årlig tilbakeføring av overskudd til kontraktene også skal gjelde sparekontrakter i livselskapene. Forsikringsforbundet og Den Norske Aktuarforening mener derimot at forsikringsselskapene bør få anledning til å tilby kortsiktig rente på spareprodukter utover den garanterte langsiktige renten, kombinert med at kunden ikke har rett på overskudd. Også David går inn for at dagens regler om overskuddsdeling ikke skal gjelde for livselskapenes kapitaliseringprodukt. David mener at dagens regler om årlig rentegaranti leder til kortsiktige beslutninger, og mener at forsikringsselskapene bør stå fritt til å fordele overskudd over tid på en slik måte at avkastningen blir høyest mulig.

Forsikringsforbundet, David og Den Norske Aktuarforening viser til at det før endringene i EPES-reglene i 1992 var vanlig med tilleggsdekningene garanti og tilbakebetaling. Ordningen ble strammet inn for å forsterke forsikringselementet, men selskapene ble gitt mulighet til å videreføre pensjonsforsikring med garanti som EPES ved å trekke på premiefond. Aktuarforeningen påpeker at det er en rekke pensjonsforsikringer med garanti i selskapene som på et fremtidig tidspunkt, når premiefondet er tømt, vil måtte forandres hvis ikke pensjonsforsikring med garanti kommer inn under ny forskrift. Aktuarforeningen foreslår derfor at det tillates en større ramme for dødsrisiko tilknyttet de nye spareproduktene enn det som er foreslått i regelverket. Forsikringsforbundet mener at når det åpnes for pensjonssparing uten forsikringselement bør det igjen kunne åpnes adgang til slik tilleggsdekning innenfor reglene for IPA. Subsidiært bør det gis adgang for dem som hadde slik dekning før 1992. Kredittilsynet kan på sin side ikke se at det er noe stort behov for produktet «alderspensjon med garanti» når livsforsikringsselskapene gis anledning til å tilby rene spareprodukter i form av pensjonsspareavtaler.

Storebrand Livsforsikring og Den Norske Aktuarforening mener at adgangen til å tilby rene spareprodukter uten forsikringselement (kapitaliseringsprodukter) bør gjøres generell, dvs at livsforsikringsselskaper gis adgang til å tilby kapitaliseringsprodukter med garantert avkastning også utenfor IPA.

Bankforeningen er uenig i departementets forslag og gir uttrykk for at det ikke er behov for at livselskaper skal kunne tilby rene spareprodukter. Bankforeningen uttaler at hensynet til like konkurransevilkår ivaretas ved de øvrige ordninger livselskapene kan tilby, og ved at spare- og forsikringsprodukter kan tilbys innenfor finanskonserner.

Kredittilsynet viser til at det etter forskriften til forsikringsvirksomhetsloven § 7-9 er adgang til å la premiefondsmidler helt eller delvis forvaltes i bank, uten at dette endrer premiefondets status og funksjon. Når bankene nå får adgang til på bestemte betingelser å motta ordinære innskudd innenfor IPA-ordningen, kan Kredittilsynet ikke se at det er konkurransehensyn som tilsier en videreføring av denne bestemmelsen. Den Norske Aktuarforening gir uttrykk for den samme vurderingen som Kredittilsynet. Sparebankforeningen finner at premiefondsmidlene under dagens EPES-ordning kan sammenlignes med ren sparing, og at slike midler derfor bør kunne konverteres til innskudd i en pensjonsspareavtale. Den Norske Aktuarforening mener at premiefondsmidler når som helst før pensjonsalder bør kunne anvendes til å sikre pensjonsytelser. Premiefondsmidler må kunne anvendes fritt innenfor pensjonsforsikringer i samme selskap.

2.8.3.3 Departementets vurderinger

Etter gjeldende virksomhetsregler kan forsikringsselskaper bare drive forsikringsvirksomhet eller virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet. En adgang for forsikringsselskaper til å tilby pensjonsspareavtaler uten et forsikringselement vil etter departementets syn ikke være forenlig med virksomhetsreglene. Departementet mener imidlertid at en rentegaranti i en pensjonsspareavtale vil være et tilstrekkelig forsikringselement.

Departementet har merket seg synspunktene fra Storebrand Livsforsikring og Den Norske Aktuarforening om at kapitaliseringsprodukter også skal kunne tilbys utenfor rammen av IPA-ordningen. Departementet viser til Stortingets intensjon om at livselskaper bør kunne tilby rene spareavtaler innenfor IPA-ordningen. Departementet har med dette ikke tatt stilling til om det bør være en generell adgang for forsikringsselskaper til å tilby kapitaliseringsprodukter også utenfor rammen av IPA-ordningen.

Departementet viser til at noen høringsinstanser går inn for at samme regler bør gjelde for premiefond ved forsikringstakers død som for øvrige pensjonssparemidler under IPA. Det vises videre til Sparebankforeningens forslag om at premiefondsmidler under dagens EPES-ordning skal kunne konverteres til innskudd i en pensjonsspareavtale, og Aktuarforeningens forslag om at premiefondsmidler fritt skal kunne anvendes innenfor pensjonsforsikringer i samme selskap. Etter departementets syn skal premiefondet være entydig knyttet opp mot én forsikringskontrakt og følge regelverket for forsikringsavtaler. Departementet er derfor prinsipielt uenig i en frikobling av forsikringskontrakt og premiefond. Etter departementets syn vil det også være en seleksjonsrisiko i en eventuell overføring av midler fra premiefond tilknyttet en ren opplevelsesrisikoforsikring (ren alderspensjon) til en forsikring som også omfatter dødsrisiko (etterlattepensjoner). På denne bakgrunn går departementet imot de nevnte forslagene.

Departementet er likevel innstilt på å videreføre adgangen til å ha premiefond i forsikringsselskap eller bank. Dette ble det gitt anledning til i tilknytning til gjennomføringen av den nye forsikringsloven av 1988. Departementet er således ikke enig med de høringsinstanser som mener at når det åpnes for pensjonssparing i bank, bør adgangen til å la premiefondsmidler helt eller delvis forvaltes i bank opphøre.

Departementet har i høringsnotatet foreslått at unit linked skal kunne nyttes for pensjonsspareavtaler innenfor IPA, uten rentegaranti eller forsikringselement. Departementet har imidlertid kommet til at en så vid ramme for unit linked ikke vil være i samsvar med ordlyden i vedlegget til første livsforsikringsdirektiv. Departementet går derfor inn for at unit linked selskapene skal ha adgang til å tilby pensjonsspareavtaler med garantert rente, samt pensjonsforsikring som har et element av risiko knyttet til personers liv og/eller helse i produktet.

2.8.4 Flytting mellom ulike tilbydere av pensjonsspareavtaler

2.8.4.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet legger til grunn at flytteretten skal gjelde innen samme «produktklasse». For å kunne tillate flytting mellom spareavtaler i bank (eller verdipapirfond) og rene spareavtaler i forsikring, må spareavtaler regnes som én produktklasse uavhengig av tilbyder. Eksistensen av en pålagt rentegaranti for spareavtaler i forsikring kan etter departementets vurdering ikke være avgjørende for utskillelse av disse som egen produktklasse i flytterettsøyemed. Det forutsettes at ytelsene i den nye avtalen er av samme art og med samme innbyrdes forhold som i den tidligere avtalen, og at pensjons- og opphørsalder er den samme. Departementet forutsetter at kunden gjøres kjent med de tap av garantier som flytting kan innebære. For flytting av pensjonsforsikringsavtaler vises til gjeldende regler for flytterett.

2.8.4.2 Høringsuttalelser

Kredittilsynet, Bankforeningen, Sparebankforeningen, Norges Bank og Den Norske Aktuarforening støtter forslaget om flytterett mellom ulike tilbydere av pensjonsspareavtaler. Det vises til at slik flytteadgang vil virke stimulerende på konkurransen. Bankforeningen understreker at det ved avtalt rente for en periode må spesifiseres i kontrakten om spareren har flytterett, og i tilfelle hvordan kapitalen skal beregnes ved flytting. Sparebankforeningen mener at det i forbindelse med flytting bør åpnes for endring av pensjons- og opphørsalder, så lenge spareren holder seg innenfor forskriftens rammer. Den Norske Aktuarforening understreker at dersom flytteretten fra pensjonssparing i forsikringsselskap også skal gjelde tilleggsavsetninger og kursreserver, vil dette føre til at betingede tildelte midler blir gjort ubetingede ved flytting. Aktuarforeningen mener derfor at en slik flytterett må ledsages av endringer i regelverket for at tilbyderne skal stå likt i en flyttesituasjon. Kredittilsynet peker også på denne problemstillingen, og understreker at dette er noe en må være særskilt oppmerksom på i det videre arbeidet med regelverket.

2.8.4.3 Departementets vurderinger

Departementet viser til at ingen høringsinstanser går imot forslaget om at det skal være adgang til å flytte spareavtaler mellom banker, verdipapirfond og forsikringsselskap. Flytteretten foreslås også å gjøres gjeldende mellom spareavtaler med investeringsvalg og ordinære spareavtaler. Flytting forutsetter at ytelsene i den nye avtalen er av samme art og med samme innbyrdes forhold som i den tidligere avtalen, og at pensjons- og opphørsalder er den samme. For å gi spareren en ensidig rett tilsvarende det som gjelder i forsikring, foreslås det særlige flytteregler i den nye forskriften om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven.

Departementet går imot Sparebankforeningens forslag om at det i forbindelse med flytting skal åpnes for endring av pensjons- og opphørsalder. Det ville gi en konkurranseskjevhet dersom slik endring bare skal kunne oppnås ved flytting. Departementet legger til grunn at flytteretten også gjelder tilleggsavsetninger og kursreserver på lik linje med det som gjelder ellers.

2.9 Rett til lavere pensjonsalder

2.9.1 Gjeldende rett

Innenfor dagens EPES-ordning er laveste tillatte pensjonsalder 67 år. Lavere pensjonsalder tillates likevel dersom forsikrede allerede har lavere pensjonsalder i lovfestet, kommunal eller privat tjenestepensjonsordning, eller har et antatt belastende yrke som er særskilt angitt i vedlegg til den gjeldende EPES-forskriften.

2.9.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen ble det fattet vedtak som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for EPES, slik at det blir mulighet for uttak av førtidspensjon på samme tidspunkt som i dagens AFP-ordning.»

På denne bakgrunn foreslår departementet i høringsnotatet en mulighet til å velge lavere pensjonsalder i det nye regelverket for individuelle pensjonsavtaler. Adgangen skal etter departementets forslag gjelde parallelt for forsikringsavtaler og spareavtaler. Departementet legger til grunn at intensjonen bak Stortingets vedtak ikke var å åpne for endringer av etablerte avtaleforhold. Det forutsettes derfor at eksisterende kontrakter må oppfylle vilkårene i gjeldende forskrift, herunder bestemmelsene om pensjonsalder.

Departementet går i høringsnotatet inn for å videreføre systemet med at en lavere pensjonsalder ikke får betydning for hva som er laveste opphørsalder. For personer som velger laveste tillatte pensjonsalder for sin individuelle pensjonsavtale, dvs 64 år, vil opphørsalderen likevel være minst 77 år.

Departementet legger videre til grunn at Stortingets intensjon var å åpne for uttak av førtidspensjon ved 64 år, som var aldersgrensen i AFP-ordningen da vedtaket ble fattet.

2.9.3 Høringsuttalelser

Kredittilsynet og Norges Bank støtter departementets forslag om at adgangen til å velge pensjonsalder ned til 64 år kun bør gjelde ved etablering av en kontrakt.

Flere høringsinstanser mener at det bør være adgang til å reforhandle pensjonsalderen i en kontrakt. Sparebankforeningen og Bankforeningen mener at det ikke bør være noe krav om at pensjons- og opphørsalder må avtales ved tegning av en spareavtale uten adgang til å endre dette senere, så lenge lengden på utbetalingsperioden er minst 10 år. Sparebankforeningen finner at løsningen med å inngå en ny IPA-avtale tilpasset eventuelt nye behov ikke nødvendigvis vil være tilfredsstillende fordi rettighetshavers gjenværende oppsparingsperiode kan være kort. Sparebankforeningen viser til at en sparers disposisjoner på ingen måte påvirker andre sparere eller tilbydere av spareprodukter. Den Norske Aktuarforening, Norges Skogeierforbund, Norges Registrerte Revisorers Forening, David og AF mener at det også bør være adgang til å reforhandle eksisterende forsikringskontrakter med endring av tidspunkt for utbetaling av forsikringen. Det vises bl a til muligheten for å stille krav om at forsikringstakeren kan fremlegge tilfredsstillende helseerklæring.

Kredittilsynet viser til at pensjonsytelser skal være kompensasjon for inntektsbortfall som i sin natur er livsvarig, og støtter forslaget om at opphørsalderen bør være minst 77 år. Forsikringsforbundet, Sparebankforeningen, AF og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening går inn for at IPA-kontrakter skal kunne tilbys med 10 års utbetalingstid fra det faktiske pensjoneringstidspunkt, også når avtalt pensjonsalder er under 67 år. Den Norske Aktuarforening foreslår at det for yrkesgrupper som har adgang til lavere pensjonsalder pga uvanlig fysisk eller psykisk belastning angis en minste utbetalingstid, f eks 10 år.

Bankforeningen, Forsikringsforbundet og Den Norske Aktuarforening legger til grunn at IPA-regelverkets bestemmelse om rett til å velge lavere pensjonsalder knyttes opp til den til enhver tid gjeldende AFP-aldersgrensen. NorgesBondelag, Norges Skogeierforbund og David ønsker at det skal settes en lavere grense for uttak av IPA enn det departementet har foreslått, f eks 60 år.

2.9.4 Departementets vurderinger

Departementet går inn for at det ikke skal være adgang til å endre pensjons- og opphørsalder i eksisterende kontrakter. Dette standpunktet har samme begrunnelse som standpunktet til en eventuell flytterett fra pensjonsforsikring til pensjonssparing. Personer med svekket helse på 64 år, som har nådd AFP-ordningens aldersgrense, vil være tilbøyelige til å få framskutt pensjonsytelsene. Dersom slike kontraktsendringer skal tillates uten helsevurderinger og uten seleksjonsfradrag, vil «dødelighetsarven» bli redusert i strid med beregningsgrunnlagets forutsetninger. Dette innebærer at de øvrige kunder i forsikringskollektivet har betalt for lave premier for de ytelsene som er avtalt. En person som på et gitt tidspunkt ønsker en annen pensjonsalder enn det som er fastsatt i hans pensjonsavtale, kan velge å inngå en ny avtale med endret pensjonsalder for det som gjelder etterfølgende premie og innskudd.

De risikomessige forhold som tilsier at det ikke skal være mulig å endre pensjonsalder i en pensjonsforsikringsavtale, er ikke relevante for pensjonsspareavtaler. Pensjonsspareren, eller hans etterlatte, vil få utbetalt den oppsparte formuen uavhengig av pensjonsalder eller død. Valg av pensjonsalder vil derfor ikke påvirke andre enn spareren selv (og eventuelle etterlatte). Ut fra hensynet til like rammebetingelser for ulike tilbydere går departementet likevel inn for at det ikke skal være adgang til å reforhandle pensjonsalder i en IPA.

Departementet antar at Stortingets vedtak om uttak av førtidspensjon ved AFP-aldersgrensen er ivaretatt ved å fastsette en laveste aldersgrense på 64 år i IPA. En enda lavere aldersgrense vil motivere til lavere avgangsalder og dermed undergrave Regjeringens satsing på arbeidslinja i velferdspolitikken og målsettingen om den faktisk gjennomsnittlige avgangsalder. På denne bakgrunn foreslås det adgang for å velge pensjonsalder ned til 64 år i IPA-ordningen.

Departementet viser til at pensjonsytelser er ment å være kompensasjon for livsvarig inntektsbortfall, og det er derfor viktig at opphørsalderen fortsatt skal være minst 77 år.

2.10 Krav til informasjon

2.10.1 Gjeldende rett

Informasjonsplikten i forbindelse med tegningen av en EPES-kontrakt er regulert ved forsikringsavtaleloven kapittel 11 med utfyllende forskrift. § 11-1 første og andre ledd lyder:

«I forbindelse med tegningen av en forsikring skal selskapet såvidt mulig sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov.

Selskapet skal gi forsikringstakeren opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet. Blant annet skal selskapet gi opplysninger om forsikringsavtalens løpetid, vilkår, premiesatser, garanterte tillegg og utbetaling av dette samt om gjenkjøpsverdi. Selskapet skal også gi opplysninger om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren med rimelighet kan vente er dekket under vedkommende forsikring.»

Plikt til å informere om den løpende utviklingen av en EPES-kontrakt følger av forsikringsvirksomhetsloven § 7-10 og kontoføringsforskriften.

2.10.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet går i høringsnotatet inn for at et selskap skal ha plikt til å gi rettighetshaver opplysninger om reglene om binding av pensjonsmidlene i kontraktstiden og opplysninger om retten til å overføre midler til annet selskap. Slik informasjon skal gis til rettighetshaver senest i forbindelse med inngåelse av avtalen.

Departementet foreslår i høringsnotatet utfyllende informasjonskrav for forvaltningsselskap for verdipapirfond og for bank. Det stilles krav til beskrivelse av hvilke ytelser avtalen omfatter og vilkårene som må være oppfylt for at ytelsene skal komme til utbetaling. Det skal også informeres om hvilken rett rettighetshaver har til å endre avtalens innhold i kontraktstiden, herunder når og hvordan rettighetshaver kan bruke denne rett. Det foreslås videre plikt til å opplyse om betingelser for oppsigelse av avtalen, herunder betingelser for oppsigelse med sikte på overføring av midler til et annet selskap. Ved pensjonssparing i verdipapirfond skal det opplyses om konvertingsplikten, jf omtale overfor. Ved pensjonssparing i bank skal det gis en kort redegjørelse for de skatteregler som gjelder for pensjonsavtalen. Banken skal hvert år sende rettighetshaver utskrift av kontoen for pensjonsspareavtalen.

Departementet legger til grunn at forsikringsavtaleloven med utfyllende forskrift gir en tilstrekkelig informasjonsplikt ved inngåelse av individuell pensjonsspareavtale med et livsforsikringsselskap. Plikt til å gi løpende informasjon om utviklingen av pensjonsspareavtale i livsforsikringsselskap antas tilstrekkelig regulert ved bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven og kontoføringsforskriften.

2.10.3 Høringsuttalelser

Bankforeningen viser til at banker og forsikringsselskaper vil ha adgang til å tilby produkter med forhåndsavtalt rente/avkastning for en nærmere angitt periode. Bankforeningen understreker at det klart må fremgå av avtalen hvilke betingelser som gjelder, og hvordan kapitalens størrelse skal beregnes dersom spareren har flytterett i denne perioden. Norges Bank legger til grunn at ved flytting fra spareprodukt i forsikring til spareprodukt i bank eller verdipapirfond må kunden gjøres kjent med de tap av garantier som flyttingen innebærer.

Forsikringsforbundet, David og Den Norske Aktuarforening mener at det bør være mest mulig like regler for alle tilbydere av pensjonsspareavtaler når det gjelder dokumentasjon om rettigheter og plikter etter avtalen og informasjon om kontoutvikling. Det forutsettes at spesielle krav til forsikringsselskap ikke gjøres gjeldende for spareproduktene, og at selskapene gis anledning til å tilby spareprodukter der det bare oppgis en nettorente.

Forbrukerombudet er enig i forslaget om at det før avtaleinngåelse må informeres om reglene for binding av pensjonsmidler i kontraktstiden og om retten til å overføre midlene til annet selskap. Forbrukerombudet mener at informasjonsplikten også bør omfatte en beskrivelse av hvilke produkttyper som IPA-ordningen åpner for, og hvordan pensjonsmidlene kan flyttes mellom slike produkttyper og ulike selskaper. Dette vil innebære at informasjonsplikten utvides til også å omfatte produkttyper som tilbyderen selv ikke leverer. Forbrukerrådet peker på at det er vanskelig å sammenligne tilbud om pensjonsforsikring og pensjonssparing i bank eller verdipapirfond, og henstiller til departementet om å etablere et nytt regelverk med sikte på å gjøre slik sammenligning enklere. Forbrukerrådet fremhever at det bør lages kontoutskrifter som muliggjør sammenligning av avkastningen på sparing i bank og forsikring.

2.10.4 Departementets vurderinger

Departementet legger vekt på at det gis tilstrekkelig informasjon fra tilbyder før det inngås individuell pensjonsavtale. For avtaler med forsikringsselskaper legges det til grunn at bestemmelser i eller i medhold av forsikringsavtaleloven sikrer tilstrekkelig informasjon. For tilbydere av pensjonssparing vil departementet gi bestemmelser om slik informasjonsplikt i forskrift. Det må gis informasjon om relevante skatte- og avgiftsregler, samt annen informasjon som er nødvendig for å kunne foreta en velfundert vurdering av den pensjonsspareavtale som tilbys. Informasjonen må gi god veiledning om ytelser og avkastning som avtalen gir rett til. Det må også gis løpende informasjon i kontraktstiden om verdiutviklingen av pensjonsspareavtalen. Det er dessuten viktig at kunden gis opplysninger om den spesielle bindingen av midlene som skattereglene innebærer og de flyttereglene som gjelder for avtalen. I tilfelle flytting av spareavtale fra forsikringsselskap til bank eller verdipapirfond må kunden gjøres kjent med de tap av garantier som flyttingen innebærer.

Departementet er ikke enig i forslaget fra enkelte høringsinstanser om at forsikringsselskapene skal gis anledning til å tilby spareprodukter der det bare oppgis en nettorente. Departementet kan ikke se grunner til at de kunder som har pensjonsspareavtaler i et forsikringsselskap skal få dårligere informasjon enn det som følger av de alminnelige regler.

2.11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Skattefordelene ved egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) er knyttet til fradragsrett i alminnelig inntekt for innbetalinger (10 prosent av den skattepliktiges inntekt ved ligningen i året før fradraget kreves, men maksimalt kroner 30 000 pr år), ingen løpende skattlegging av avkastningen i innbetalingsperioden og ingen formuesskattlegging av oppsparte rettigheter. Pensjonsutbetalinger inklusive oppspart avkastning blir imidlertid skattlagt som pensjonsinntekt med en marginalskatt som i enkelttilfeller kan være høyere enn marginalskatten på kapitalinntekter.

Maksimal marginalskatt på pensjonsinntekt er normalt 44,7 prosent (3 prosent + 28 prosent + 13,7 prosent), mens marginalskatt på kapitalinntekter ved ligning etter ordinære skatteregler er 28 prosent. Marginalskatt på kapitalinntekter for pensjonister som lignes under den såkalte skattereduksjonsregelen er imidlertid 55 prosent. Den effektive marginalskatten på pensjons- og lønnsinntekt for pensjonister som får skatten redusert gjennom skattebegrensningsregelen er 44 prosent, fordi en kan trekke fra minstefradraget på 20 prosent av pensjons- og lønnsinntekten. Det gis ikke minstefradrag i kapitalinntekter.

De samlede EPES-innbetalingene var anslagsvis 1 248 mill kroner i 1995 i henhold til Statistisk sentralbyrås selvangivelsesregister som er en totaltelling. Inntektsfradraget for EPES-innbetalingene innebar isolert sett en skattelette på 350 mill kroner i 1995. I tillegg kommer tapt proveny som følge av at den løpende avkastningen ikke skattlegges, samt at det ikke svares formuesskatt av de innbetalte midlene. Premiereserven (pensjonsformuen) for EPES og livrenter var tilsammen 54 mrd kroner ved utgangen av 1995 ifølge Norges Forsikringsforbund. Etter som dataene ikke gir mulighet for å skille ut premiereserven for EPES, er det vanskelig å anslå provenyvirkningen av fritak for formuesskatt på løpende avkastning under EPES.

Ved en utvidelse av pensjonsforsikring med skattemessig fradrag til også å gjelde sparing i bank og verdipapirfond, må det forventes at langt flere enn i dag vil benytte seg av ordningen. IPA i bank kan for mange i større grad bli et alternativ til annen banksparing. Det er bare i overkant av 10 prosent av alle personer mellom 45 og 60 år som benytter seg av dagens EPES-ordning. Potensialet for økt skattestimulert pensjonssparing synes derfor å være stort. Anslag på økt provenytap vil være svært usikre.

Provenyvirkningene av en utvidet ordning er først og fremst knyttet til at flere personer vil benytte skattestimulert pensjonssparing når ordningen utvides til også å gjelde sparing i bank. Det er usikkert i hvor stor grad pensjonssparingen vil øke. Sparebankforeningen har anslått en samlet årlig innbetaling til pensjonssparing i bank på om lag 1 mrd kroner, fordelt på anslagsvis 150 000 pensjonsavtaler.

Sparebankforeningens anslag er bl a basert på erfaringene fra innføringen av en tilsvarende ordning i Sverige i 1994. Sparebankforeningen har også gjennomført en spørreundersøkelse blant et utvalg på 800 personer i alderen 34-57 år. I dette utvalget oppgir en tredel at de er interessert i den nye spareordningen, og halvparten av disse er meget interessert. Antallet som oppgir at de er interessert i å benytte spareordningen tilsvarer om lag 500 000 i aldersgruppen 34-57 år. Undersøkelsen indikerer at anslagsvis 600 000 personer i alderen 34-57 år i dag er uten tjenestepensjon. Undersøkelsen indikerer videre at skattefordelene er den viktigste årsaken til at folk velger individuell pensjonssparing.

En økning i samlet IPA-innbetalinger på 1 mrd kroner årlig som Sparebankforeningen anslår, tilsvarer en økning i samlede innbetalinger til IPA-ordningen på om lag 73 prosent, gitt uendret nivå på egen pensjonsforsikring. Dette vil gi et isolert provenytap på om lag 280 mill kroner bare som følge av inntektsfradraget. Provenytapet knyttet til inntektsfradraget vil bli noe mindre enn dette dersom innføring av pensjonssparing gir redusert innbetaling til pensjonsforsikring. I tillegg kommer imidlertid tapt proveny som følge av at den løpende avkastningen ikke skattlegges, samt at det ikke svares formuesskatt av de innbetalte midlene. I en oppbyggingsfase kan derfor provenytapet som følge av IPA bli betydelig. Når en går over i en fase der utbetalingene gradvis øker, vil det årlige provenytapet avhenge av skatten på utbetalingen.

Det har i omtalen ovenfor blitt fokusert på det isolerte provenytapet som følge av inntektsfradraget for innbetalte premier. Det mest relevante vil imidlertid være å regne nåverdien av skatten på IPA sammenlignet med alternativ anvendelse av sparemidlene. Provenytapet av IPA regnet i nåverdi vil bl a være avhengig av lengden på inn- og utbetalingsperioden, forholdet mellom marginalskatten på pensjonsutbetalinger sammenlignet med marginalskatten på kapitalinntekter for personer som mottar pensjonsytelser, den samlede skattebesparelsen som følge av fritaket for formuesskatt og fritaket for skattlegging av løpende avkastning i innbetalingsperioden, samt antakelser om markedsrente og inflasjon. Et slikt provenyanslag vil også være avhengig av forutsetningene om den alternative plasseringen av IPA-innbetalingene.

Med realistiske antakelser om framtidig realrente, marginalskatt på pensjonsutbetalinger, kapitalinntekt og formue vil skattestimulert pensjonssparing i bank mv høyst sannsynlig gi et betydelig samlet provenytap regnet i nåverdi. Konkrete anslag på hvor stort provenytapet i nåverdi vil bli er imidlertid usikre. Nedenfor drøftes en del forhold som påvirker skattefordelen regnet i nåverdi.

Skattefordelen ved IPA vil generelt være større jo lengre tid det er mellom innbetaling og utbetaling. Skattefordelen er dessuten større jo lavere marginalskatten er på pensjonsutbetalingene og jo høyere marginal formuesskatt er i innbetalingsperioden. Hvis midlene alternativt hadde vært plassert som ordinær banksparing, vil det anslåtte provenytapet være høyt, sammenlignet med f eks en forutsetning om alternativ plassering i lavt verdsatte formuesobjekter uten løpende avkastning.

Hvor stor formuesskattebesparelse IPA-sparerne oppnår i innbetalingsperioden, har relativt stor betydning på anslaget på det samlede provenytapet av IPA. Den gjennomsnittlige marginalskatten på formue var om lag 1,0 prosent for personer som innbetalte EPES-premier i 1994 i henhold til beregninger foretatt ved hjelp av Statistisk sentralbyrås skattemodell LOTTE. Dette er høyere enn den gjennomsnittlige formuesskatten for personer som innbetalte premier til private og offentlige tjenestepensjonsordninger i 1994. Disse hadde en gjennomsnittlig marginal formuesskatt på 0,5 prosent i 1994.

Marginalskatten på pensjonsutbetalinger knyttet til EPES/IPA kan i enkelttilfeller være høyere enn marginalskatten på kapitalinntekter. I gjennomsnitt er det imidlertid ikke nødvendigvis slik. Den gjennomsnittlige marginalskattesatsen på pensjonsutbetalinger for personer med utbetalt pensjon utenom folketrygden var om lag 30,4 prosent i 1994, i henhold til beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrås skattemodell LOTTE. Dette er lavere enn den gjennomsnittlige marginalskatten på kapitalinntekter for personer med utbetalt pensjon utenom folketrygden. Gjennomsnittlig marginalskattesats for kapitalinntekter for denne gruppen var om lag 31,2 prosent i 1994. At marginalskattesatsen på kapitalinntekter er høyere enn skattesatsen for alminnelig inntekt (28 prosent), skyldes at pensjonister kan skattlegges etter den såkalte skattebegrensningsregelen dersom dette gir lavere skatt enn «ordinære» skatteregler for pensjonister, jf omtale i pkt 2.4.1.1.

LOTTE er basert på Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse som er en utvalgsundersøkelse. En betydelig svakhet ved datamaterialet som utgangspunkt for provenyberegninger er at det ikke gir grunnlag for å skille ut personer som mottar EPES-utbetaling. Dataene inkluderer således både EPES- og TPES-pensjonister, samt pensjonister med offentlig tjenestepensjon. Det er usikkert i hvor stor grad tallene er representative for EPES-pensjonister. Det kan være grunn til å anta at EPES-pensjonister gjennomsnittlig har høyere pensjonsinntekt enn TPES-pensjonister, etter som personer med EPES-innbetalinger gjennomsnittlig har høyere personinntekt i yrkesaktiv alder enn medlemmer av TPES-ordninger og offentlige tjenestepensjonsordninger i yrkesaktiv alder. I 1994 var den gjennomsnittlige personinntekten for personer med innbetalt EPES-premie i løpet av året om lag 254 000 kroner, dvs om lag 50 000 kroner høyere enn gjennomsnittet for personer som betaler premie til TPES og offentlige tjenestepensjonsordninger.

Konsekvensen av å undervurdere pensjonsinntekten til pensjonister med EPES-utbetalinger er at antall EPES-pensjonister med skattebegrensning overvurderes. Dermed overvurderes også den gjennomsnittlige marginalskatten på kapitalinntekter. På grunn av disse svakhetene med datamaterialet kan det likevel ikke utelukkes at marginalskatten på EPES-utbetalinger vil være høyere enn marginalskatten på løpende avkastning på banksparing. Det følger av dette at det vil kunne være et betydelig økonomisk tap for det offentlige ved innføring av pensjonssparing i bank.

Innføring av en ny pensjonsspareordning, herunder gjennomføring av visse endringer i det bestående regelverket, gir en del merarbeid for ligningsmyndighetene. Ligningsmyndighetene må sette seg inn i de nye reglene, og det må påregnes noe informasjonsarbeid overfor skattytere. Videre må det tilrettelegges hensiktsmessige rutiner for innberetning fra tilbyderne av pensjonssparing. Det legges til grunn at merarbeidet ikke er av slikt omfang at det kreves økte ressurser til ligningsmyndighetene.

Det nye regelverket vil åpne for flere tilbydere og bidra til å skjerpe konkurransen om langsiktige sparemidler for pensjonsformål. Økt konkurranse vil stimulere til mer effektiv ressursutnyttelse, reduserte kostnader og lavere priser til kundene. Innføring av skattestimulert pensjonssparing i bank, verdipapirfond og forsikringsselskap vil legge til rette for økt utbredelse av pensjonssparing i Norge. Økt pensjonssparing, også i verdipapirfond, vil kunne bidra til å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv.

2.12 Merknader til de enkelte bestemmelser

Merknader til endringer i skatteloven:

Til § 37 første ledd bokstav e annet avsnitt:

Finansdepartementet har med hjemmel i bestemmelsen bestemt at Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) er unntatt fra formuesbeskatning. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til også å bestemme at den formuesverdi som en individuell pensjonsspareavtale representerer, skal unntas fra formuesbeskatning.

Til § 42 sjette ledd:

Bestemmelsen innbærer at reinvesteringsadgangen som er begrenset til Egen pensjonsforsikring etter skatteloven, nå skal omfatte reinvestering til individuell pensjonsavtale.

Til § 42 åttende ledd:

Bestemmelsen innebærer at engangsutbetalt pensjonssparebeløp under individuell pensjonsavtale er gjenstand for beskatning, uavhengig av om det er gitt inntektsfradrag for premien. Etter de någjeldene regler er det antatt at den andelen av premien til Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES), som det ikke er gitt inntektsfradrag for ved ligningen, ikke danner grunnlag for beskatning som pensjon når den kommer til utbetaling. Reglene om livrentebeskatning har i praksis kommet til anvendelse for denne del.

Videre innebærer bestemmelsen at arveberettiget som blir skattepliktig på grunn av engangsutbetaling, kan unngå skatteplikt ved å reinvestere beløpet i en individuell pensjonsavtale. Vedkommende vil likevel kunne være arveavgiftspliktig i henhold til arveavgiftslovgivningen, jf merknadene til arveavgiftsloven § 4. Et dødsbo er etter bestemmelsens siste punktum skattepliktig for hele utbetalingen. For å unngå uønskede tilpasninger, på bakgrunn av det forhold at boer ikke skal svare skatt på personinntekt, foreslås det en særskilt skattesats på 45 prosent ved utbetaling til bo. Det vises til drøfting om dette i kapittel 9.3. Bestemmelsen gir departementet adgang til å gi nærmere regler om fordelingen av skatteprovenyet.

Til § 44 annet ledd nr 1:

Bestemmelsen angir den øvre ramme for den premie, innskudd og tilskudd til premiefond i en individuell pensjonsspareavtale som kan komme til fradrag. Det foreligger ikke begrensninger i antall pensjonsspareavtaler skattyter kan tegne og begrensninger på tilskuddet til premiefond. Fradragsrammen på 10 prosent av årets inntekt og maksimalt kroner 30 000 gjelder både for årets premie og for tilskudd til premiefond. Skattyter gis adgang til å overføre den del av premien som det ikke er gitt inntektsfradrag for, til neste år, innen dette årets fradragsramme. Dersom neste års fradragsramme også blir overskredet, tas det først hensyn til det beløp som er overført fra fjoråret. I forskrift er det aktuelt å gi regler om beregningsgrunnlaget for fradragsrammen. Videre er det aktuelt å gi bestemmelse om begrensinger i adgangen for ektefeller til å benytte begge ektefellers inntekt som grunnlag for inntektsfradrag når de lignes felles. Det er nødvendig å gi overgangsregler. Det forutsettes at overgangsregler fastsettes av departementet i forskrift.

Det er etter departementets syn nødvendig med en bestemmelse som utelukker adgangen til å pantsette pensjonsmidler i en IPA. I høringsnotatet foreslår departementet at et forbud legges til som et nytt tredje ledd i panteloven § 4-4. Departementet har kommet til at bestemmelsen heller bør plasseres i forskriften om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Det foreslås også at en omstøtelsesregel tilsvarende det en har i forsikringsavtaleloven, plasseres i denne forskriften. Det er derfor foreslått en tilføyelse i utkastet til endring i skatteloven, slik at departementet får hjemmel til å fastsette regler om pantsettelsesforbud og adgang til å omstøte midler som er plassert i individuelle pensjonsavtaler.

I høringsnotatet drøftes også behovet for å regulere kreditorers adgang til å ta utlegg i krav på utbetalinger fra en IPA. Departementet konkluderer med at utbetalinger under en IPA er å anse som pensjon, som omfattes av dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav c. Ingen av høringsinstansene har merknader til dette. Departementet fastholder dermed at det ikke gis særlige bestemmelser om utlegg i utbetalinger fra en IPA.

Bestemmelsen hjemler videre adgang for departementet til å fastsette regler om at forsikringsavtalelovens regler om begunstigelse skal gis tilsvarende anvendelse for IPA. Begunstigelse innebærer at begunstiget, etter skriftlig melding fra forsikringstakeren til forsikringsselskapet, har rett til å få utbetalt forsikringssummen ved forfall.

Til § 55 første ledd nr 1 bokstav d:

Bestemmelsen fastslår at utbetalinger under en individuell pensjonsavtale er å anse som personinntekt. Pensjon kjennetegnes ved at den utbetales som en løpende ytelse. Bestemmelsen innebærer at utbetalt beløp, uavhengig av om det er en løpende ytelse eller en engangsutbetaling, er å anse som personinntekt. Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvilket beløp skattyter har fått fradrag for. Hele det utbetalte beløp behandles som pensjon. Det legges til grunn at sammenhengen i regelverket innebærer at dersom engangsutbetalt beløp reinvesteres i medhold av skatteloven § 42 åttende ledd annet punktum, tilsier at det ikke foreligger en utbetaling i medhold av § 55 første ledd nr 1 bokstav d. Dette innebærer at det ikke skal skje en beskatning av utbetalinger som personinntekt når vilkårene til reinvestering foreligger.

Merknad til endring i selskapsskatteloven:

Til § 5-1 ny nr 4:

Bestemmelsen innebærer at gevinstbeskatning av andelene eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale etter skatteloven ikke kommer til beskatning. Bestemmelsen utelukker også korreksjon med RISK-beløp av pensjonsformuen. Reglene om pensjonsbeskatning gjelder fullt ut for andeler eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale når avtalen er inngått mellom andelseier og forvaltningsselskap.

Merknad til endringer i folketrygdloven:

Til § 3-15:

Bestemmelsen innebærer at engangsutbetaling under en individuell pensjonsavtale ikke er å anse som pensjonsgivende inntekt.

Til § 23-3:

Bestemmelsen innebærer at det skal svares trygdeavgift med lav sats både for pensjon og engangsutbetalt beløp etter individuell pensjonsavtale. Bestemmelsen er ikke aktuell for bo, i og med at disse ikke bruttobeskattes. Det vises i den forbindelse til merknadene til § 42 åttende ledd hvor det foreslås en særskilt skattesats for bo.

Merknad til endring i arveavgiftsloven:

Til § 4:

Bestemmelsen innebærer at utbetalinger i henhold til individuell pensjonsavtale er fritatt for arveavgift, på samme måte som utbetalinger under EPES etter dagens regler.

Merknad til endring i verdipapirfondloven:

Til § 6-8:

Kravet om binding av pensjonsmidler skal også gjelde ved pensjonssparing i verdipapirfond. Etter gjeldende rett har andelseier en rett til å få sine andeler innløst i kontanter, som hovedregel senest to uker etter at innløsningskravet er fremsatt overfor forvaltningsselskapet, jf lov av 12. juni 1981 nr 52 om verdipapirfond § 6-8. Innløsningsretten er et grunnleggende prinsipp i regelverket for verdipapirfondsforvaltning, og bestemmelsen om andelseiers innløsningsrett er ufravikelig, jf Ot prp nr 68 (1980-81) s 12. Kravet om binding av pensjonsmidler gjør det dermed nødvendig å endre verdipapirfondloven § 6-8 første ledd slik at innløsningsretten kan fravikes ved individuell pensjonsavtale etter skatteloven.