8 Presisering av reglene om godkjenning av en skade/sykdom som yrkesskade - folketrygdloven § 13-2

8.1 Innledning

Folketrygden gir visse særfordeler utover det ordinære stønadstilbud ved yrkesskader. For å få slike særytelser må skaden/sykdommen være godkjent som en yrkesskade. Departementet foreslår å presisere at et trygdekontors godkjenning som yrkesskade bare skal gjelde i forhold til de særytelser trygdekontoret har kompetanse til å innvilge. Formålet er bl.a. å tilpasse vurderingen av godkjenningsspørsmålet i forhold til delegert avgjørelsesmyndighet, samt sikre en noe raskere og enklere saksbehandling i mindre alvorlige yrkesskadesaker.

8.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Folketrygdloven har enkelte særregler ved yrkesskade, jf. folketrygdloven § 13-2 første ledd som lyder:

«Den som blir rammet av en yrkesskade eller likestilt yrkessykdom som går inn under dette kapitlet, har rett til ytelser etter særskilte bestemmelser.»

De fleste stønadskapitlene i folketrygdloven har særregler som kommer til anvendelse dersom stønadsbehovet er forårsaket av en yrkesskade. I tillegg til at folketrygdens ordinære ytelser gis etter mer fordelaktige regler, kan det også gis en særskilt mènerstatning (»ulempeerstatning») for ikke-økonomisk tap.

For at det skal anses å foreligge en yrkesskade må en del vilkår være oppfylt; bl.a. kreves det at vedkommende var yrkesskadedekket, at skaden er av en viss art, at den er meldt, og at det foreligger årsakssammenheng. Spørsmålet om det foreligger en yrkesskade blir i praksis avgjort før det tas stilling til krav om særytelser ved yrkesskade.

Etter folketrygdloven § 20-2 er Rikstrygdeverket tillagt kompetansen til å treffe vedtak etter folketrygdloven. Rikstrygdeverket har imidlertid adgang til å delegere slik kompetanse til fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene og trygdekontorene. Rikstrygdeverket har med virkning fra 1. januar 2001 foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker til ytre etat.

Trygdekontorene har fått delegert myndighet i forhold til en rekke av (sær)ytelsene for yrkesskadde, herunder spørsmålet om det foreligger en yrkesskade. Vurderingen av en del yrkesskadetilfeller, bl.a. yrkessykdommer, er imidlertid ofte komplekse. I slike saker er derfor avgjørelsesmyndigheten begrenset til å avgjøre spørsmålet om tildeling av korttidsytelser etter folketrygdloven kapittel 5 (helsetjenester) og 8 (sykepenger). Eventuell vurdering i forhold til andre kapitler er avhengig av at det riksdekkende sentralkontoret for yrkesskadesaker (fylkestrygdekontoret i Oslo) har vurdert og tatt standpunkt til saken.

Før det er aktuelt å tildele særskilte yrkesskadeytelser skal som nevnt spørsmålet om det foreligger en yrkesskade avklares. Resultatet av denne vurderingen kan bli det man i praksis gjerne kaller en godkjent yrkesskade. I forhold til delegert avgjørelsesmyndighet er vurderingen av dette spørsmålet normalt uproblematisk, fordi godkjenningen bare utløser ytelser som trygdekontoret er delegert kompetanse til å tildele. Melding om yrkesskade til et trygdekontor vil i de fleste tilfellene ha relasjon til korttidsytelser som f.eks. stønad til helsetjenester (folketrygdloven kapittel 5). I det dominerende antall tilfeller vil det ikke foreligge et behov utover disse stønadene.

Problemstillingen kan oppstå i tilfeller der en godkjenning som yrkesskade får virkning i forhold til de stønadstyper hvor trygdekontoret ikke er delegert myndighet. Trygdekontorets godkjenning som yrkesskade kan da gi føringer utover de stønadsområder som delegasjonen omfatter, og vil i så måte kunne stå i motsetningsforhold til intensjonen bak delegering av avgjørelsesmyndighet. Når det gjelder reglene om omgjøring av vedtak i forhold til dette spørsmålet, synes Trygderetten i en del saker å ha lagt til grunn at et underordnet trygdekontors avgjørelse av godkjennelsesspørsmålet langt på vei vil ha gjennomslagskraft i forhold til det overordnede organs vurdering av samme spørsmål.

I praksis vil det trolig bare være et mindre antall tilfeller der problemstillingen blir aktuell. Årsakene til dette er flere. Bl.a. vil det overordnede organ normalt ha samme syn på godkjennelsesspørsmålet som trygdekontoret. Videre kreves det også ofte sammenheng mellom yrkesskaden og stønadsbehovet, f.eks. kreves det ved uførepensjon at arbeidsuførheten har oppstått på grunn av yrkesskaden. Problemstillingen kan imidlertid tenkes å oppstå i tilfeller der skaden blir alvorligere enn først antatt, eller at det søkes om helt andre ytelser enn det som først var aktuelt. Det kan f.eks. vise seg at en ubetydelig småskade som trygdekontoret på noe feilaktig grunnlag har vurdert som en yrkesskade, senere viser seg å være langt alvorligere og det søkes derfor om helt andre ytelser.

Spørsmålet blir om trygdekontorets vurdering av at det foreligger en yrkesskade, i forhold til f.eks. fritak for egenandel ved legebesøk, skal være avgjørende for spørsmålet om senere tildeling av f.eks. uførepensjon eller livsvarig mènerstatning. Dersom trygdekontorets vurdering av om det var en yrkesskade tillegges virkning for framtidige krav overfor overordnet organ, kan trygdekontorets vurderinger i praksis utløse ytelser som kontoret ikke er tillagt kompetanse til å avgjøre.

8.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet ser at delegasjon av vedtaksmyndighet i yrkesskadesaker kan reise enkelte problemstillinger i forhold til rekkevidden av det underordnede organs vedtak. I enkelte tilfelle kan et trygdekontors godkjenning av en yrkesskade få virkning også i forhold til stønadstyper der trygdekontoret ikke er delegert avgjørelsesmyndighet. Som nevnt ovenfor vil denne problemstillingen bare være aktuell i et mindre antall saker.

I prinsippet kunne man tenke seg at spørsmålet om godkjenning som en yrkesskade behandles like grundig i alle tilfeller, når melding om yrkesskade kommer inn til trygdeetaten, uavhengig av om det kreves en bestemt ytelse eller ikke. Dette for å forsikre seg om at spørsmålet er undergitt en tilstrekkelig faglig god og grundig vurdering, f.eks. dersom det viser seg at det senere også blir aktuelt med andre ytelser.

På den annen side ville dette kreve et betydelig arbeid fra trygdeetaten. Det mottas i dag ca. 80 000 meldinger om yrkesskader i året (hvorav ca. 28 000 er skader på skoleelever/studenter). Om lag 3000 tilfeller gjelder påberopte yrkessykdommer, der det er sentralkontoret for yrkesskade som tar stilling til eventuell tildeling av langtidsytelser. Skademeldingen fungerer i praksis som et krav om godkjenning som en yrkesskade. Det kan derfor være ønskelig å la vurderingen av om det foreligger en yrkesskade eller ikke ha en noe begrenset virkning. Spørsmålet må også ses i sammenheng med ønsket om en rask og enkel avgjørelse i mindre og kurante yrkesskadesaker.

Selv om det må antas å foreligge en viss adgang til å ta forbehold om vedtakets rekkevidde etter alminnelige regler allerede i dag, kan det være hensiktsmessig å foreta en klargjøring av spørsmålet i folketrygdloven. Departementet foreslår derfor en presisering av at et trygdekontors godkjenning som yrkesskade bare gjelder i forhold til de særytelser kontoret har kompetanse til å innvilge. Departementet legger til grunn at medlemmet blir gjort oppmerksom på slike begrensninger i vedtaket. Det legges til grunn at trygdekontorets godkjenning som yrkesskade også skal gjelde i forhold til folketrygdloven kap. 11 selv om trygdekontoret ikke har full kompetanse til å innvilge ytelser etter dette kapitlet.

Utbetaling av korttidsstønadene i folketrygden vil normalt ikke dreie seg om vesentlige eller varige beløp for verken trygden eller den enkelte. Godkjenning av en skade/sykdom som yrkesskade vil imidlertid pålegge trygden utbetalinger av betydelig størrelse og varighet når det gjelder rehabiliterings-/attføringspenger, pensjonsytelser og mènerstatning. Den som har pådratt seg en yrkesskade som i utgangspunktet bare aktualiserer utbetaling av en korttidsytelse, vil trolig ikke ha innrettet seg på at godkjennelsen også skal gjelde i forhold til andre mulige framtidige krav om andre ytelser. Etter departementets oppfatning vil dette i alle fall være tilfellet der vedkommende er gjort oppmerksom på et slike begrensninger i vedtaket.

Forslaget vil trolig også kunne forenkle og sikre en raskere saksbehandlingsprosess ved mindre alvorlige skader. Ved ubetydelige småskader - som etter all sannsynlighet ikke vil medføre varige mèn - kan trygdekontoret i dag be medlemmet om å melde skaden selv eller skrive en skadeforklaring, framfor å sette i gang et mer tidkrevende arbeid med å få opplysninger fra den meldepliktige. Dette skal imidlertid ikke gjøres for skader som typisk kan forverre seg, f.eks. hodeskader og ryggskader, og som derfor kan bli påberopt senere i forhold til ytelser utover refusjon av utgifter til medisinsk behandling. Departementet antar at man ved å begrense rekkevidden av godkjenningen i saker som er delegert til trygdekontoret, i større utstrekning kan benytte seg av en noe enklere saksbehandlingsprosess i kurante saker.

Det vises til § 13-2 nytt tredje ledd i lovforslaget.

8.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks. Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.