4 Gjeldende rett om undersøkelse av sjøulykker

4.1 Reglene om sjøforklaring

Etter norsk rett skjer undersøkelse av sjøulykker i utgangspunktet i form av en sjøforklaring. Reglene om sjøforklaring finnes i sjøloven kapittel 18 II. Sjøforklaring er en særskilt form for bevisopptak etter sjøulykker. Sjøforklaring har flere formål, se sjøloven § 474 første ledd. For det første skal det ved sjøforklaringen søkes frembragt informasjon om faktiske forhold ved og årsakene til ulykken, til bruk i sjøsikkerhetsarbeidet. Det skal videre fremskaffes informasjon som kan kaste lys over forhold som kan begrunne straffansvar og sivilrettslig ansvar.

De norske reglene om når det skal eller kan holdes sjøforklaring, bygger i utgangspunktet på prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon, slik at det primært er i forhold til norske skip at myndighetene kan kreve sjøforklaring holdt. Reglene om når det skal holdes sjøforklaring i forhold til norske skip følger av sjøloven §§ 472 og 473. Etter sjøloven § 472 skal det holdes sjøforklaring («obligatorisk sjøforklaring») etter alle ulykker av mer alvorlig karakter med norske skip. Sjøfartsdirektoratet kan etter begjæring fra skipets reder eller fører gi fritak fra denne plikten, jf. sjøloven § 483, dersom saken kan antas å ville bli tilstrekkelig opplyst gjennom andre undersøkelser. For ulykker med norske skip som ikke er av en slik karakter at sjøforklaring er obligatorisk, kan sjøforklaring holdes etter begjæring, jf. sjøloven § 473.

I forhold til fremmede skip er det i utgangspunktet ikke obligatorisk sjøforklaring. I forhold til fremmede skip kan norske myndigheter bare kreve sjøforklaring dersom norske interesser antas berørt av ulykken og skipet befinner seg i norsk havn, jf. sjøloven § 484 annet ledd. Ellers kan det bare holdes sjøforklaring for fremmede skip etter begjæring om dette fra skipsføreren, rederen eller vedkommende lands myndigheter. I forhold til skip hjemmehørende i Danmark, Finland og Sverige skal retten holde sjøforklaring dersom det fremsettes slik begjæring, jf. § 484 første ledd første punktum. For andre fremmede skip kan det holdes sjøforklaring etter en slik begjæring, jf. § 484 første ledd annet punktum.

Det ligger folkerettslige regler bak disse begrensningene i adgangen til å kreve sjøforklaring avholdt for fremmede skip. Etter FNs havrettskonvensjon 10. desember 1982 har kyststaten full jurisdiksjon over sjøterritoriet, uansett hvilket flagg skipet fører, jf. havrettskonvensjonen artikkel 2. Overfor fremmede skip i uskyldig gjennomfart i dette farvannet er kyststaten likevel avskåret fra å iverksette tiltak som hindrer gjennomfarten eller gjør den unødvendig vanskelig, jf. havrettskonvensjonen artikkel 24. Også IMO-normen for undersøkelse av sjøulykker henviser (jf. punkt 1.1) til havrettskonvensjonens bestemmelser om begrensningene i kyststatens anledning til å iverksette undersøkelser i forhold til fremmede skip.

Sjøforklaring her i riket holdes ved norske domstoler, som settes med to sakkyndige rettsvitner, jf. sjøloven § 476 første ledd. Skal sjøforklaring for norske skip holdes i utlandet, skjer dette for norsk konsulrett, eller for danske, finske eller svenske domstoler eller utenriksrepresentasjoner, jf. sjøloven § 476 annet og tredje ledd. Ved sjøforklaring for norske domstoler er det et krav at dommeren skal være norsk statsborger, jf. domstolsloven § 53 første ledd. Konsulretten styres av norsk utenrikstjenestemann, jf. domstolloven § 51 første ledd. For sakkyndige rettsvitner stiller loven etter sin ordlyd ikke krav til norsk statsborgerskap, se domstolloven § 101 tredje ledd.

Som hovedregel holdes sjøforklaring i den havnen hvor ulykken har inntruffet, eventuelt den første havnen skipet kommer til etter ulykken, jf. sjøloven § 475 første ledd. Rettsmøte holdes snarest mulig etter at begjæringen er mottatt, jf. sjøloven § 478 første ledd. Avhøret av skipsføreren og de andre vitnene foretas av rettens formann, jf. sjøloven § 481 annet ledd. Rettens formann kan imidlertid overlate avhøringen til andre med interesse i saken. Disse har uansett adgang til å stille spørsmål etter at avhøret er ferdig.

Sjøforklaring er en særskilt form for bevisopptak. Enhver kan kreve utskrift av rettsbøkene etter reglene i tvistemålsloven § 135 annet ledd.

4.2 Særskilt ulykkeskommisjon etter sjøloven § 485

Hvis en ulykke har medført store tap av liv eller eiendom, eller undersøkelsen av andre grunner må antas å bli særlig omfattende eller innviklet, kan departementet nedsette en særskilt ulykkeskommisjon, jf. sjøloven § 485 første ledd. Plikten til å holde sjøforklaring faller da bort. Justisdepartementet skal sørge for oppnevning av medlemmer til kommisjonen. Disse skal representere tilstrekkelig juridisk, nautisk og teknisk sakkyndighet. For slike undersøkelseskommisjoner gjelder reglene om sjøforklaring så langt de passer, jf. sjøloven § 485 fjerde ledd annet punktum.

I NOU 1999:30 Undersøkelse av sjøulykker foreslår Sjølovkomiteen at det skal etableres en fast undersøkelseskommisjon for sjøulykker. Sjølovkomiteens forslag er for tiden ute på høring, og det er derfor for tidlig å si på hvilken måte Sjølovkomiteens forslag vil bli fulgt opp. Som nevnt foran vil reglene som gjennomfører artikkel 12 i sjøloven bli tilpasset et eventuelt nytt system for undersøkelse av sjøulykker.

Norsk Sjøoffisersforbund sier i sin høringsuttalelse at «man i Norge må få på plass en Havarikommisjon for sjøulykker før man tiltrer dette rådsdirektiv». Departementet viser til det som sies i punkt 1. over om at gjennomføringen av artikkel 12 på grunn av gjennomføringsfristen ikke kan utstå til Sjølovkomiteens forslag er ferdig behandlet, og om at de bestemmelsene i sjøloven som gjennomfører artikkel 12 vil bli tilpasset et eventuelt nytt system for undersøkelse av sjøulykker.