8 Særskilte merknader til utkastet til ny § 486 a

Til første ledd

I innledningen i første ledd begrenses virkeområdet for de særlige reglene i § 486 a om undersøkelse av sjøulykker til visse nærmere bestemte roroferger og hurtiggående passasjerfartøy som går i en nærmere bestemt rutefart. Bestemmelsen gjennomfører den avgrensningen av virkeområdet som følger av artikkel 3 i rådsdirektiv 99/35/EF 29. april 1999 om en ordning med obligatoriske besiktigelser med henblikk på sikker drift av roroferger og hurtiggående passasjerfartøyer i rutetrafikk. Se nærmere om dette ovenfor under punkt 3.2. Roroferger og hurtiggående passasjerfartøy er nærmere definert i utkastets syvende ledd, se nærmere om dette punkt 3.2.1.

Første ledd bokstav a avgrenser paragrafens geografiske virkeområde til Norge utenom Svalbard. Selv om både Svalbard og Jan Mayen er en del av kongeriket Norge, er Svalbard unntatt fra Norges deltakelse i EØS-avtalen, jf. EØS-loven § 6 og omtale ovenfor under punkt 3.2.3. Lovforslaget § 486 a gjelder derfor bare fastlandsnorge og Jan Mayen.

Av første ledd bokstav b følger at plikten til å iverksette undersøkelser, også gjelder om sjøulykken skjer utenfor sjøterritoriet, dersom Norge var den siste EØS-staten skipet besøkte før sjøulykken, jf. artikkel 12 paragraf 3. Dersom dette ulykkesstedet ligger innenfor en annen EØS-stats sjøterritorium, må imidlertid ansvaret primært påligge denne staten.

Til annet ledd

Annet ledd første punktum angir utgangspunktet om at de norske reglene om sjøforklaring skal gjelde ved undersøkelse av sjøulykker som nevnt. Direktivet artikkel 12 stiller imidlertid enkelte krav som ikke kan oppfylles innenfor rammene av dagens lovgivning. I lovforslagets tredje, fjerde og femte ledd er det derfor inntatt særregler.

Annet ledd annet og tredje punktum definerer nærmere hva som skal anses for omfattet av begrepet «sjøulykke». Definisjonen er basert på punkt 4.1 i IMO-normen for undersøkelse av sjøulykker, (jf. henvisningen i direktivets artikkel 12 paragraf 2), som er gjengitt under punkt 3.2.2 foran. Begrepet «sjøulykke» omfatter i det vesentlige de samme typer hendelser som i dag er omfattet av sjøloven § 472 om tvungen sjøforklaring. Det er for det første dødsfall og alvorlig personskade. Begrepet «betydelig personskade» er ment å omfatte de situasjoner som i dag faller under begrepet «betydelig til skade» i sjøloven § 472 nr. 1 og 2. Videre omfattes skade av betydning på skipet, lasten eller eiendom utenfor skipet, f.eks. andre skip, sluser, fyr e.l. Begrepet «skade av betydning» skal forstås på samme måte som i sjøloven § 472 nr. 7. På samme måte som i sjøloven § 472 nr. 5 omfattes også grunnstøting og sammenstøt selv om dette ikke har medført betydelig skade. IMO-normens punkt 4.1.3 om skip som er tapt eller forlatt tolker departementet i samsvar med sjøloven § 472 nr. 6, og bestemmelsen er derfor utformet i samsvar med dette. Brann og eksplosjon, jf. sjøloven § 472 nr. 8, vil imidlertid ikke være omfattet av IMO-normens definisjon av sjøulykke med mindre hendelsene medfører betydelig skade på skipet eller lasten. IMO-normens definisjon av «sjøulykke» omfatter også miljøskader, i motsetning til sjøloven § 472. IMO-normen definerer ikke nærmere hva som omfattes av begrepet. I sjølovens regler om berging er det imidlertid inntatt en legaldefinisjon av «miljøskade», jf. sjøloven § 441 bokstav d som definerer miljøskade som «vesentlig fysisk skade på menneskelig helse, eller på liv eller ressurser i vassdrag eller kystfarvann med tilstøtende områder, eller i norsk økonomisk sone, som er følge av forurensning, brann, eksplosjoner eller lignende alvorlige hendelser». Denne legaldefinisjonen svarer til definisjonen av miljøskade i den internasjonale bergingskonvensjonen 28. april 1989, utarbeidet i regi av IMO. Departementet finner det naturlig å legge en tilsvarende forståelse til grunn ved tolkningen av IMO-normen punkt 4.1.7, jf. direktivet artikkel 12 paragraf 2.

Fjerde punktum i annet ledd likestiller såkalte nesten-ulykker med inntrufne sjøulykker. At det skal gjelde en tilsvarende plikt for å undersøke nesten-ulykker, følger av direktivet artikkel 12 paragraf 1.Ved tolkingen av begrepet «hendelse» i denne forbindelse, vil det etter departementets syn være naturlig å ta utgangspunkt i IMO-normen punkt 4.4 som lyder:

«Sjøulykke betyr en hendelse som forårsakes av eller i forbindelse med driften av et skip, som medfører fare for skipet eller en for person, eller som kan tenkes å forårsake betydelig skade på skipet eller innretningen eller miljøet.»

Til tredje ledd

Tredje ledd første punktum foreskriver en regel om obligatorisk sjøforklaring for sjøulykker som omfattes av direktivet artikkel 12. Regelen utvider området for obligatorisk sjøforklaring for fremmede skip i forhold til det som ellers gjelder etter sjøloven § 484 annet ledd. Dette er nærmere behandlet ovenfor under punkt 5.1.1. Dispensasjonsadgangen i sjøloven § 483 gjelder på vanlig måte, jf § 486 annet ledd første punktum.

Annet punktum i tredje ledd åpner for at Sjøfartsdirektoratet kan gi fritak fra plikten til å holde sjøforklaring etter første punktum når det er avtalt at en annen EØS-stat skal overlates ansvaret for undersøkelsen, jf. artikkel 12 paragraf 3. Se nærmere om dette spørsmålet ovenfor under punkt 5.1.3.

Til fjerde ledd

Fjerde ledd første del av første punktum pålegger retten en varslingsplikt overfor myndighetene i andre berørte EØS-stater dersom undersøkelse av sjøulykker med fremmede skip skal iverksettes. For at medlemsstatene skal ha mulighet til å utøve sin rett til å delta under sjøforklaringen, må de underrettes om berammelsen, jf. ovenfor under punkt 5.2.5. Regelen utvider således rettens varslingsplikt i sjøloven § 478 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen regulerer ikke hvilken instans i den fremmede staten som skal varsles, da dette vil avhenge av omstendighetene. Antagelig vil det i de fleste tilfelle være mest naturlig å varsle den instans som forestår undersøkelse av sjøulykker i den aktuelle staten.

Siste del av første punktum samt annet punktum angir nærmere hvilke rettigheter representanter for andre berørte EØS-stater skal ha under sjøforklaringen. Retten innebærer både innsyn i skriftlig bevis, undersøkelse av tinglig bevis og vitneavhør. Retten til deltakelse går imidlertid ikke så langt som til noe krav på å få sitte i den herreds- eller byrett som skal foreta opptaket. Dette er nærmere drøftet ovenfor under punkt 5.2.2 - 5.2.4.

Til femte ledd

Femte ledd første punktum gir reglene i § 485 om at det skal kunne opprettes en undersøkelseskommisjon i stedet for sjøforklaring, tilsvarende anvendelse. Annet punktum legger til rette for at representanter for myndighetene i andre berørte EØS-stater skal kunne delta i undersøkelsene, jf. kravet i direktivet artikkel 12 paragraf 1, se omtale ovenfor under punkt 5.2.7.

Til sjette ledd

Sjette ledd definerer hvilke stater som skal anses som «særlig berørt EØS-stat». Artikkel 12 paragraf 2 sier at begrepet «særlig berørt stat» skal forstås på samme måte som i IMO-normen . Sjette ledd bygger derfor på definisjonen av dette begrepet i IMO-normen punkt 4.11, som lyder i norsk oversettelse:

«Særlig interessert stat betyr en stat:

1 som er flaggstaten til det skipet som er gjenstand for en undersøkelse, eller

2 i hvis indre farvann eller territorialfarvann en sjøulykke har funnet sted; eller

3 hvor en sjøulykke har forårsaket, eller skapt fare for, alvorlig skade på miljøet i den staten eller innenfor slike områder hvor staten har rett til å utøve jurisdiksjon i henhold til internasjonal rett, eller

4 hvor konsekvensene av en sjøulykke har forårsaket, eller skapt fare for, alvorlig skade på den staten eller på kunstige øyer, installasjoner eller innretninger hvor staten har rett til å utøve jurisdiksjon, eller

5 hvor, som resultat av en sjøulykke, borgere av den staten led tap av liv eller alvorlig personskade, eller

6 som har tilgang til viktig informasjon som kan være av nytte for undersøkelsen, eller

7 som av andre grunner kan vise at den har en interesse som den staten som har ledelsen over undersøkelsene finner vesentlig.»

Av dette følger at flaggstaten og kyststaten alltid anses som særlig berørt stat. Når en annen EØS-stat skal forestå undersøkelser etter sjøulykker med norske skip, har således norske myndigheter alltid rett til å delta. Tilsvarende gjelder når en annen EØS-stat overtar undersøkelser av sjøulykker med fremmede skip i norske farvann, jf. ovenfor under punkt 5.1.3.

Til syvende ledd

Syvende ledd gjengir direktivets definisjoner av begrepene roroferge og hurtiggående passasjerfartøy, jf. direktivet artikkel 2 bokstav a) og bokstav b). Definisjonene foreslås inntatt i lovteksten på grunn av informasjonshensyn, blant annet på bakgrunn av høringsuttalelsen fra Den norske Advokatforening. Se nærmere om dette punkt 3.2.1 foran.