5 Nærmere om gjennomføringen av artikkel 12 i norsk rett

5.1 Kompetansen til å forestå undersøkelse av sjøulykker i forhold til fremmede skip

5.1.1 Ny § 486 a i sjøloven som gir norske myndigheter kompetanse til å forestå undersøkelse av ulykker med fremmede skip innenfor direktivets område

Etter direktivet artikkel 12 paragraf 1 skal statene fastsette rettsregler som gjør staten kompetent til forestå undersøkelse av sjøulykker som omfattes av direktivets anvendelsesområde. Det følger av direktivet artikkel 12 paragraf 3 at undersøkelsesprosedyren skal innledes av den stat «i hvis farvann ulykken eller hendelsen skjer, eller, dersom uhellet eller ulykken skjer i et annet farvann, av den medlemsstat fergen eller fartøyet sist besøkte». Denne staten skal være «ansvarlig for undersøkelsen og for samordningen med andre særlig berørte stater inntil det er oppnådd enighet om hvilken stat som skal ha hovedansvaret for undersøkelsen». Kyststatens kompetanse til å forestå undersøkelsen omfatter i utgangspunktet alle slike skip som er omfattet av direktivet, uansett hvilket flagg skipet fører.

Direktivets bestemmelser om kyststatens kompetanse til å iverksette og forestå undersøkelser etter sjøulykker går lenger enn det som følger av folkeretten, jf. punkt 4.1 foran. Det betyr at bestemmelsene i artikkel 12 bare kan gjennomføres i forhold til skip som er registrert i en stat som er tilsluttet direktivet, det vil si skip fra en EØS-stat.

Siden de norske reglene om sjøforklaring er basert på prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon, jf. punkt 4.1 over, krever direktivet en utvidelse av norske myndigheters kompetanse til å initiere og forestå undersøkelser av slike sjøulykker som direktivet omfatter, når det gjelder fremmede skip. Departementet foreslår derfor en ny § 486 a i sjøloven, som gir norske myndigheter kompetanse innenfor direktivets anvendelsesområde til å iverksette undersøkelser av slike sjøulykker som artikkel 12 omfatter. Utenfor direktivets område vil § 484 annet ledd fortsatt regulere når det skal eller kan holdes sjøforklaring for fremmede skip.

I høringen er det stilt spørsmålstegn ved om artikkel 12 faktisk innebærer regler om obligatorisk sjøforklaring, eller om regler om frivillig sjøforklaring ville tilfredsstille direktivets krav. Spørsmålet er reist av Norges Rederiforbund, som i sin høringsuttalelse sier følgende om dette:

«Vi registrerer at departementet tolker direktivet slik at det nedfeller en plikt til å foreta undersøkelse av sjøulykker som omfattes av direktivet og at det derfor foreslås at det skal være tvungen/obligatorisk sjøforklaring når det gjelder slike ulykker. Vi er for vår del noe usikker på om direktivet nedfeller en plikt som nevnt da direktivet først og fremst gjelder den folkerettslige siden knyttet til forholdet mellom medlemsstatene, derunder deltakelse av representanter fra andre medlemsland. Det er derfor et spørsmål om det ikke burde være tilstrekkelig med avholdelse av sjøforklaring etter begjæring. Den løsning som er valgt er på den annen side i og for seg akseptabel ved at sjøulykker etter § 486 a i det vesentlige er sammenfallende med de tilfeller det i dag er tvungen sjøforklaring etter loven. Ved fornuftig bruk av dispensasjonsadgangen vil lovforslaget forhåpentligvis ikke medføre at det blir avholdt sjøforklaring i tilfeller der det er åpenbart at slik undersøkelse ikke vil ha betydning for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet».

Til dette skal departementet bemerke at det ikke er tvilsomt at statene etter direktivet plikter sørge for at de har kompetanse til å forestå undersøkelse av slike sjøulykker. Regler om at det skal innledes undersøkelse av sjøulykker bare etter begjæring om dette fra skipsfører, reder eller flaggstatens myndigheter, ville ikke gi kyststaten slik kompetanse som direktivet krever, og ville derfor ikke oppfylle direktivets krav.

5.1.2 Regler om særskilt undersøkelseskommisjon

Etter ulykker som er store og mer katastrofepregede eller der undersøkelsene må antas å bli særlig omfattende eller innviklet, kan Justisdepartementet etter gjeldende rett i stedet for tvungen sjøforklaring nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon, jf. sjøloven § 485 første ledd. Departementet antar at behovet for en slik ordning kan gjøre seg like sterkt gjeldende ved sjøulykker med skip som omfattes av direktivet artikkel 12. Departementet foreslår derfor å lovfeste en adgang til å nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon for slike sjøulykker etter reglene i sjøloven § 485, se forslaget til ny § 486 a femte ledd. Samtidig foreslås at plikten til å holde sjøforklaring i så fall skal falle bort.

5.1.3 En annen berørt stat overtar ansvaret for undersøkelsen

Etter artikkel 12 paragraf 3 annet punktum er kyststaten bare ansvarlig for undersøkelsen og samordningen mellom de berørte statene inntil det er oppnådd enighet om hvilken stat som skal ha hovedansvaret for undersøkelsen. Dette betyr at Sjøfartsdirektoratet må gis adgang til å gi fritak fra plikten til sjøforklaring dersom det oppnås enighet med andre berørte EØS-stater om å overlate undersøkelsene til en annen stat. En bestemmelse om dette foreslås derfor i lovutkastet § 486 a tredje ledd annet punktum.

5.2 Andre berørte medlemsstaters rett til å delta i eller samarbeide om undersøkelsene

5.2.1 Innledning

Direktivet artikkel 12 paragraf 1 krever at andre særlig berørte medlemsstater får delta i eller samarbeide om undersøkelse av sjøulykker. Retten gjelder uansett hvilket flagg skipet fører. De norske reglene om sjøforklaring legger ikke opp til noe slikt internasjonalt samarbeid i forbindelse med sjøforklaringen. Loven må derfor endres på dette punktet. Spørsmålet er hvor inngripende endringer som må foretas i norske regler om sjøforklaring for å oppfylle kravet i artikkel 12 paragraf 1 om at andre berørte medlemsstater skal ha rett til å delta i eller samarbeide om undersøkelsene. Siden direktivet ikke inneholder bestemmelser om fremgangsmåten ved undersøkelsen av sjøulykker, er det heller ingen konkrete bestemmelser i direktivet om hvordan de berørte medlemsstatenes deltagelse i undersøkelsene skal foregå. Det er derfor opp til den enkelte medlemsstat i hvilken grad man vil organisere et system for dette.

Departementet foreslår at det ved gjennomføringen av direktivets bestemmelser også blir fastsatt prosessuelle regler for andre berørte medlemsstaters deltagelse i undersøkelsene. Uten slike regler vil det være vanskelig for domstolene å vite hvordan dette bør organiseres, og det vil også kunne skje forskjellsbehandling ved ulike domstoler i mangel av nærmere retningslinjer. I punktene 5.2.2 - 5.2.7 nedenfor redegjøres det for departementets forslag til regulering av berørte staters deltagelse i en norsk undersøkelse av sjøulykker.

Ved en eventuell senere endring av reglene i sjøloven kapittel 18 II i lys av Sjølovkomiteens forslag i NOU 1999:30 vil det også skje tilsvarende endringer i reglene for berørte EØS-staters deltagelse i undersøkelsene.

5.2.2 Rettens sammensetning

Ved sjøforklaring, som holdes for by- eller herredsretten, jf. sjøloven § 476 første ledd, består retten av dommeren og to sakkyndige rettsvitner. I utgangspunktet skal de sakkyndige rettsvitnene oppnevnes fra særlige utvalg i rettskretsen, jf. domstolsloven § 101 tredje ledd. Retten kan imidlertid velge å gå utenfor disse utvalgene der det er nødvendig av hensyn til habilitet eller behovet for særlig fagkunnskap.

Etter departementets syn innebærer ikke andre berørte medlemsstaters rett til å delta i eller samarbeide om undersøkelsene, at reglene for sammensetning av retten må endres. Direktivet forutsetter at en stat tar hovedansvaret for undersøkelsen, og at staten alene forestår ledelsen av sjøforklaringen fremstår som en naturlig konsekvens av dette. Det foreslås derfor ingen særlige regler om rettens sammensetning for sjøulykker som det avholdes sjøforklaring for i henhold til direktivet artikkel 12.

5.2.3 Vitneavhør

Vitneavhør foretas av rettens formann, jf. sjøloven § 481 annet ledd. Han kan imidlertid velge å overlate vitneavhøret til sakkyndige rettsvitner, sjøfartsinspektøren, en annen representant for påtalemyndigheten, eller andre nærmere angitte interessenter. Disse har uansett rett til å stille spørsmål til vitnene etter avhøret. Departementet legger til grunn at berørte medlemsstaters rett til å delta i sjøforklaringen, innebærer en rett til å delta i det avhøret som sjøforklaringen innebærer. Det foreslås derfor særlige regler om vitneavhør i sjøforklaringer som avholdes i medhold av forslaget til ny § 486 a i sjøloven, slik at representanter for andre berørte EØS-stater gis rett til å delta i avhøret, jf. forslaget til § 486 a fjerde ledd første punktum.

I sin høringsuttalelse uttaler Den norske Dommerforening følgende om spørsmålet om vitner:

«Vi gjør imidlertid oppmerksom på at det lett vil kunne oppstå praktiske problemer når norske domstoler skal holde sjøforklaring for sjøulykker hvor utenlandske skip er involvert. Mange av de vitner som vanligvis føres ved sjøforklaringene vil da være bosatt i utlandet. Hvorledes skal disse innkalles for å avgi forklaring ved en norsk domstol? Når det gjelder de vitner vi vanligvis har hatt ved «norske» sjøforklaringer, blir disse innkalt via rederiet, og det går greit. Men man kan neppe forutsette det samme når man har med utenlandske rederier og sjøfolk å gjøre».

Departementet vil bemerke at det vil være de alminnelige reglene om vitneplikt, jf. tvistemålsloven kapittel 15, som vil gjelde. Departementet antar at i den grad en sjøforklaring i forbindelse med en ulykke med et fremmed skip skulle bli vesentlig vanskeliggjort fordi rederiets vitner bosatt i utlandet motsetter seg å møte, vil det være naturlig at flaggstaten overtar ansvaret for undersøkelsen av ulykken, jf. utkastets tredje ledd annet punktum.

5.2.4 Rett til tilgang til dokumentasjon og annet bevismateriale

I forbindelse med begjæringen om sjøforklaring skal retten etter gjeldende rett ha bl.a. utskrift eller kopi av skipsbøkenes innhold om hendelsen, og en oversikt over mannskap og andre som kan ha opplysninger om hendelsen, jf. sjøloven § 477 tredje ledd. Ved sjøforklaringen skal skipsbøkene samt eventuelle kladdebøker til disse, fremlegges for retten slik at de kan sammenholdes med hverandre og med den utskrift eller kopi av skipsbøkene som ledsaget begjæringen om sjøforklaring, jf. sjøloven § 480. Etter departementets syn forutsetter en reell rett til deltakelse i sjøforklaringen at representanter for andre berørte EØS-stater også gis rett til å se dokumentasjon som nevnt i sjøloven §§ 477 tredje ledd og 480. Det foreslås derfor at en slik rett lovfestes, jf. forslagets fjerde ledd annet punktum. I dette ligger det imidlertid ikke noen plikt for norske myndigheter til å sørge for oversettelse av dokumentene.

Det kan være nødvendig å undersøke tinglige bevis i forbindelse med sjøforklaringen. Tvistemålsloven kapittel 17 om gransking gjelder tilsvarende, jf. sjøloven § 481 tredje ledd. Dersom gransking inngår i undersøkelsene, bør representanter for andre berørte EØS-stater også gis rett til å delta i dette. Det foreslås derfor også i fjerde ledd annet punktum en regel om at representanter for andre berørte EØS-stater skal ha rett til være til stede under gransking som retten foretar.

5.2.5 Nødvendig varsel til andre berørte medlemsstater

Skal andre berørte medlemsstater delta i sjøforklaringen, må de bli kjent med at sjøforklaring skal finne sted. Sjøloven § 478 første ledd pålegger retten å varsle nærmere angitte personer som antas å ha interesse av å være til stede under sjøforklaringen. Departementet foreslår at domstolene pålegges en tilsvarende varslingsplikt overfor andre berørte EØS-stater, jf. utkastet til § 486 a fjerde ledd første punktum.

Nord-Troms herredsretthar i høringen stilt spørsmål ved om en slik varslingsplikt på domstolens side er praktisk i en vanlig domstols hverdag, og foreslår at varslingsplikten i stedet overlates til «vedkommende sjøfartsinspektør». Nord-Troms herredsrett peker blant annet på at det vil være vanskelig for domstolen å finne frem til hvilke myndigheter i disse statene som skal varsles. Ingen andre høringsinstanser har berørt spørsmålet. Til dette vil departementet for det første bemerke at den instans i vedkommende berørte stat som det vil være naturlig å sende et slikt varsel til, vil være den instans i vedkommende stat som forestår undersøkelse av denne type transportulykker. Hvilken instans dette er, vil man antagelig enkelt få vite gjennom en henvendelse til vedkommende stats ambassade, eventuelt til vedkommende stats departementer. Departementet vil videre peke på at varslingsplikten i forhold til «skipsfører, reder, lasteeier, assurandører og andre interesserte» allerede påhviler domstolen i medhold av sjøloven § 478, og at det synes mest hensiktsmessig å beholde det systemet som følger av sjøloven § 478, også i forhold til varsling av berørte stater. Departementet legger til grunn at en slik varslingsplikt ikke vil medføre noen administrativ byrde av betydning for domstolene, i og med at det vil være relativt sjelden at det inntreffer en slik ulykke med et fremmed skip som omfattes av direktivet.

5.2.6 Forklaring for lukkede dører

Et særskilt spørsmål oppstår dersom retten beslutter å oppta forklaringer for lukkede dører. Etter departementets vurdering vil representanter for andre berørte EØS-stater som gis rett til deltakelse som foreslått ovenfor, anses som «dem (..) som har med saken at gjøre» etter domstolsloven § 129, og derved ha rett til å være til stede ved forklaring for lukkede dører. En beslutning om lukkede dører vil dermed etter domstolslovens regler ikke hindre at disse personene får delta i opptaket av sjøforklaringen, og noen egen bestemmelse om dette i utkastet § 486 a er derfor ikke nødvendig. Den norske Advokatforening har i høringen sluttet seg til departementets synspunkter.

5.2.7 Representasjon i en særskilt undersøkelseskommisjon

Hvis det i stedet for sjøforklaring nedsettes en særskilt undersøkelseskommisjon etter reglene i sjøloven § 485, følger det av artikkel 12 at det også her må sikres rett til representasjon fra særlig berørte EØS-stater. En naturlig måte å delta i undersøkelsene i en slik kommisjon på, er ved deltagelse som et medlem av kommisjonen. Det foreslås derfor en lovregel som uttrykkelig hjemler dette, jf. forslagets femte ledd annet punktum.

Det kan tenkes at spørsmålet om formen for deltagelse i undersøkelsene, kan stille seg annerledes i forhold til en slik fast havarikommisjon for sjøulykker som Sjølovkomiteen foreslår i NOU 1999:30, Undersøkelse av sjøulykker. Hvilken form for deltagelse som vil være naturlig i forhold til en slik fast havarikommisjon, vil eventuelt bli vurdert i forbindelse med oppfølgning av Sjølovkomiteens forslag.

5.3 Krav til selve gjennomføringen av undersøkelsen

I direktivet artikkel 12 paragraf 4 pålegges medlemsstatene å sikre at undersøkelsene gjennomføres effektivt og grundig. Et slikt krav til effektivitet og grundighet er i tråd med de grunnprinsipper som ordningen med sjøforklaring hviler på. Tidsmomentets betydning ved sjøforklaring kommer forutsetningsvis til uttrykk i flere bestemmelser i sjølovens regler om sjøforklaring. Det gjelder bl.a. § 475 første ledd sammenholdt med annet ledd om at sjøforklaring som hovedregel skal holdes i første havn skipet kommer til etter ulykken, § 477 annet ledd om at begjæring om sjøforklaring skal fremsettes så snart som mulig, og endelig § 478 første ledd om at sjøforklaringen skal holdes snarest mulig etter at begjæringen er mottatt. Formålsbestemmelsen i sjøloven § 474 første ledd avspeiler et krav til grundighet ved opptak av sjøforklaring. Herav følger at det ved opptak av sjøforklaring skal søkes fremskaffet «så vidt mulig fullstendige opplysninger om de faktiske omstendigheter ved og årsakene til vedkommende hendelse» (vår utheving). Departementet anser det derfor ikke nødvendig med en egen bestemmelse om at undersøkelsene skal gjennomføres effektivt og grundig. Dette ligger i den rettslige ordning vi allerede har for undersøkelse av sjøulykker.

5.4 Offentliggjøring av resultatet av undersøkelsen

Direktivet artikkel 12 paragraf 5 foreskriver at ulykkesrapportene skal være offentlige i samsvar med IMO-normen for undersøkelse av sjøulykker punkt 12.3, som lyder:

«Rapporter, eller relevante deler av rapporter vedrørende omstendigheter og årsaker ved en marin ulykke bør gjøres ferdig så raskt som praktisk mulig, og gjøres tilgjengelig for publikum og sjøfartsnæringen for å øke sikkerheten til sjøs og beskyttelsen av havmiljøet, gjennom forbedret bevissthet om de faktorer som sammen forårsaker sjøulykker».

Etter gjeldende rett kan enhver kreve utskrift av rettsbøkene etter tvistemålsloven § 135 annet ledd. Dette gjelder i utgangspunktet alle rettsmøter, herunder sjøforklaringer. Det gjelder unntak for rettsmøter som er ført for lukkede dører uten at rettsboken senere er tillatt gjort tilgjengelige for offentligheten, men dette unntaket vil antagelig bare helt unntaksvis ha noen aktualitet i forhold til sjøforklaringer. Etter departementets syn oppfyller tvistemålsloven § 135 derfor kravet om offentlighet i direktivet artikkel 12 paragraf 5, og det er ikke nødvendig å gi en særskilt bestemmelse om dette.

I forhold til undersøkelseskommisjoner som nedsettes etter reglene i sjøloven § 485, gjelder reglene om sjøforklaring tilsvarende så langt de passer, jf. § 485 fjerde ledd. I forhold til undersøkelser av ulykker som omfattes av direktivet artikkel 12, er det etter departementets syn naturlig å tolke dette dithen at reglene i tvistemålsloven § 135 gjelder tilsvarende for slike undersøkelseskommisjoner, slik at direktivets krav om offentlig tilgjengelighet er oppfylt.

De norske reglene krever faktisk en større grad av offentlighet av opplysninger som kommer frem under en sjøforklaring, enn det som følger av IMO-normen for undersøkelse av sjøulykker. I henhold til IMO-normen punkt 10.1 skal for eksempel alle forklaringer som gis under en sjøforklaring i utgangspunktet unntas offentlighet, med mindre man etter en nærmere interesseavveining finner det forsvarlig med offentlighet. IMO normen punkt 10.1 lyder:

«Den stat som forestår undersøkelsen av en ulykke eller hendelse, uansett hvor den skjedde, skal ikke gjøre følgende opptegnelser som er gjort under en undersøkelse, tilgjengelige for andre formål enn ulykkesundersøkelser, med mindre vedkommende myndighet i staten bestemmer at avsløring av opptegnelsene oppveier den negative nasjonale eller internasjonale virkning dette kan få på undersøkelsen eller fremtidige undersøkelser, og den staten som gir informasjonen tillater at den frigis:

.1 Alle erklæringer fra personer til undersøkelsesmyndigheten i forbindelse med undersøkelsen

.2 Alle kommunikasjoner mellom personer som var involvert i skipets drift.

.3 Medisinsk eller privat informasjon om personer som var involvert i ulykken eller hendelsen.

.4 Meningsytringer som er gitt under gjennomføringen av undersøkelsene.»

Disse reglene er ikke i samsvar med prinsippene i tvistemålsloven §135. I denne omgang tar departementet ikke sikte på en nærmere vurdering av om de norske reglene om offentlig tilgjengelighet av opplysninger bør innskrenkes i samsvar med punkt 10.1 i IMO-normen for undersøkelse av sjøulykker. Dette vil det eventuelt være naturlig å vurdere nærmere tidligst i forbindelse med en eventuell generell revisjon av det norske systemet for undersøkelse av sjøulykker. Artikkel 12 i direktivet medfører etter departementets syn ikke noen plikt til å gjennomføre IMO-normen punkt 10.1, og departementet tar derfor i denne omgang ikke stilling til dette spørsmålet.

5.5 Rapportering til Eftas overvåkingsorgan

Direktivet artikkel 12 paragraf 5 pålegger medlemsstatene å sørge for at EF-kommisjonen meddeles rapportene fra slike undersøkelser av sjøulykker. I Norge vil den «rapport» som skal meddeles etter en sjøforklaring være kopier av rettsbøker. Det følger av Protokoll 1 om gjennomgående tilpasning («horizontal adaptions»), jf. dennes punkt 4 (a), at når det følger av et direktiv at EF statene skal inngi informasjon til EF-kommisjonen, skal en EFTA-stat inngi informasjonen til EFTAs overvåkingsorgan og til EFTA-statenes faste komite.

Departementet foreslår at gjennomføringen av artikkel 12 paragraf 5 i forhold til EFTA gjennomføres ved at domstolene pålegges rutinemessig oversendelse av slike dokumenter til EFTAs overvåkingsorgan og til EFTA-statenes faste komite. Et slikt pålegg kan gis ved instruks uten at særskilt lovhjemmel er nødvendig.

5.6 Særlig om sjøulykker med norske skip i en annen EØS-stat i

Alle kyststater som er medlem av EØS-avtalen, vil heretter få en utvidet plikt til å iverksette undersøkelser av sjøulykker med EØS-registrerte skip som skjer i deres farvann, jf. ovenfor under punkt 5.1. Etter ulykker med norskregistrerte skip i farvannet til en annen EØS-stat vil skipet dermed kunne bli gjenstand for undersøkelse av to ulike organ - kyststaten som følge av direktivet artikkel 12 og norske myndigheter i medhold av sjøloven §§ 472 og 473.

Departementet har vurdert om det ved en ulykke med norsk skip i utlandet som gjøres til gjenstand for undersøkelser i medhold av direktivet artikkel 12, er ønskelig å opprettholde kravet om norsk sjøforklaring. Som flaggstat vil norske myndigheter alltid anses som særlig berørt stat med rett til deltakelse i undersøkelsene i medhold av direktivet artikkel 12 paragraf 1, jf. punkt 5.2 over. Fra norske myndigheters side kan sjøforklaring i slike tilfeller således fremstå som overflødig. I sin høringsuttalelse går Norsk Sjøoffisersforbund mot at det skal kunne holdes sjøforklaring i Norge hvis det er gjennomført undersøkelse av ulykken i et annet EØS-land. Departementet vil bemerke at sjøforklaring har et videre formål enn undersøkelsene i henhold til EØS-direktivet. I tillegg til å bidra til sjøsikkerhetsarbeidet, skal sjøforklaringen også belyse forhold som kan begrunne straffansvar eller sivilrettslig ansvar. Forholdene kan dessuten ligge slik an at man uansett vil være tjent med en norsk undersøkelse i form av sjøforklaring. Etter departementets syn vil det derfor etter omstendighetene kunne være behov for å beholde ordningen med sjøforklaring etter ulykker med norske skip som undersøkes av en annen EØS-stat i medhold av direktivets artikkel 12. I saker der det er tvungen sjøforklaring, jf. sjøloven § 472, kan skipets reder eller fører begjære fritak eller utsettelse av plikten til å holde sjøforklaring, jf. sjøloven § 483. Sjøfartsdirektoratet kan samtykke dersom saken er eller antas å ville bli tilstrekkelig opplyst på annen måte. Det vil nok ofte ha formodningen for seg at dette vilkåret er oppfylt når undersøkelser av ulykken forestås av en annen EØS-stat i henhold til direktivet.

5.7 Særlig om fart innenfor 20 nautiske mil fra kysten

Direktivet artikkel 3 stiller som nevnt medlemsstatene fritt når det gjelder å anvende direktivet på roroferger og hurtiggående passasjerfartøy i nasjonal fart innenfor 20 nautiske mil fra kysten, jf. ovenfor under punkt 3.2.1. Departementet mener det fremstår som unødvendig komplisert med en regel som skiller mellom roroferger og hurtiggående passasjerfartøy ettersom de trafikkerer farvann lenger fra kysten enn 20 nautiske mil eller ikke. Departementet foreslår derfor ikke noen slik sondring, verken i forhold til plikten til å holde sjøforklaring eller for øvrig, men foreslår at direktivets bestemmelser anvendes også for fart innenfor 20 nautiske mil.