6 Departementets vurderinger

Departementet har merket seg at forslaget i det vesentlige får støtte fra sentrale organer på området. På bakgrunn av høringen er det foretatt en liten presisering hva gjelder ordlyden i forslaget til ny domstollov § 219 a første og tredje ledd, herunder at det i foretaksnavnet kan velges mellom «rettshjelp» og «rettshjelper». I tillegg er det tatt inn en presiserende henvisning til § 219 a annet ledd annet punktum i forslaget til ny § 219 b annet ledd første punktum. Enkelte rent lovtekniske endringer er også gjort. Ingen av endringene har betydning for realiteten i lovforslaget, som opprettholdes.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har tatt opp spørsmålet om rettshjelpernes eventuelle ubetingede personlige ansvar for de råd som gis. Departementet legger til grunn at rettshjelperne er underlagt et slikt ansvar uavhengig av organisasjonsform, tilsvarende som for advokater.

Gjeldende regler for organisering av advokatforetak, som de foreslåtte reglene tar utgangspunkt i, bygger på to grunnleggende prinsipper: uavhengighet og personlig (økonomisk) ansvar. Dette er også omtalt som profesjonsansvaret. Når det gjelder advokater, er det lagt til grunn at det er allment akseptert og anerkjent at advokater ikke kan organisere seg bort fra det personlige ansvaret for de råd advokaten gir. Den ansvarlige advokaten er suveren i rådgivningen til klienten og er ikke underlagt selskapets styringsorganer, daglig leder eller lignende i faglige spørsmål. Begrunnelsen for de overfor nevnte prinsipper ligger i klientforholdets egenart. Dette bygger i utstrakt grad på tillit. Rådgivning er bygget på to forhold: kjennskap til spesiallovgivning og personlig erfaring. Det er av denne grunn ikke alltid lett å begrunne de råd som gis. I de fleste tilfeller følger det av sakens natur at rådene bygger på skjønnsmessige avgjørelser, der advokatens judisium ofte vil gjøre utslaget. Det følger av dette at bare den advokat som har ansvaret for oppdraget har slike nødvendige kunnskaper til klientens problem, bakgrunn og forholdene for øvrig, at det er forsvarlig å gi råd. Det legges til grunn at disse forhold er så elementære for enhver advokat at de ikke bare må fremstå som en selvfølge, men også oppfattes som nødvendige for enhver advokat. Forhold som er så intimt knyttet til selve rådgivningsprosessen forandrer seg ikke om advokaten driver alene, i kompaniskap eller i aksjeselskaps form. De forhold som her er nevnt, er utførlig omhandlet i Ot.prp. nr.7 (1990–91) om lov om endringer i domstolloven m.m. side 55 følgende, som det vises til. De nevnte grunnleggende prinsipper ved organisering av advokatforetak, kan etter departementets oppfatning ikke stille seg annerledes for rettshjelpere eller rettshjelpsforetak.

Departementet legger etter dette til grunn at rettshjelpere, tilsvarende advokater, både er ubetinget personlig ansvarlig for de råd som gis og må anses å være faglig ansvarlig for utførelsen av det enkelte oppdrag, uavhengig av organisasjonsform. Vi viser i denne forbindelse til utpekingsreglene for advokatforetak i domstolloven § 232 jf. herværende forslag til ny § 219 b for rettshjelpsforetak, som er av sentral betydning i denne sammenheng.