8 Merknader til de enkelte paragrafer

Til endringen av lovens navn

Med bakgrunn i innføringen av en ordning med institusjonsakkreditering, blir lovens navn endret til lov om private høyskoler, slik at lovens navn ikke blir uforholdsmessig langt. Til tross for at loven nå åpner for godkjenning av private universiteter, blir betegnelsen høyskole benyttet som samlebetegnelse for institusjoner under loven både i lovens navn og i de enkelte paragrafer. Dette er et innarbeidet begrep, og må ikke tolkes innskrenkende. Dersom en privat høyskole blir akkreditert som universitet, må loven tolkes slik at også denne vil omfattes av høyskolebegrepet.

Til § 1 Formål

Det er tilføyd at det også er et formål med loven å sikre studentene ved institusjoner under loven tilfredsstillende vilkår. Nytt annet punktum reflekteres også i loven for øvrig, ved at det blir fastsatt nye bestemmelser som i større grad sikrer studenter ved private høyskoler de samme rettigheter og plikter som studenter ved universiteter og statlige høyskoler, herunder regler som sikrer studentenes medbestemmelse.

Til § 2 Virkeområde

Paragrafen er tilpasset ny § 10a om akkreditering av private høyskoler. Lovens virkeområde blir ved formuleringen «får institusjonsakkreditering» utvidet slik at det klart går frem at loven også gjelder for disse institusjonene.

Til § 3 Styre

Fjerde ledd er endret slik at styret nå bare må ansette i faglige stillinger, og ikke som før i alle stillinger. Dette er begrunnet i at det på store institusjoner vil kunne være en vesentlig arbeidsbelastning for styret dersom det også skal tilsette i tekniske og administrative stillinger.

Til § 4 Høyskoleråd

Begrepet «faglig ansatte» blir nå benyttet istedenfor begrepet «undervisningspersonalet». Ved å bruke begrepet faglig ansatte blir det presisert at ansatte i forskerstillinger eller kombinerte stillinger skal regnes med i forhold til kravet om flertall.

Til § 5 Faglig ansatte

Se merknaden til § 4

Til § 6 Studieplaner og eksamen

Studieplaner blir godkjente som ledd i vurderingen av tildeling av eksamensrett. Høyskoler som får institusjonsakkreditering etter ny § 10 a vil kunne få myndighet til selv å fastsette og endre sine studieplaner.

Høyskolen gis med dette rett til selv å fastsette eksamensreglement, jf. den generelle bestemmelse om rett til å fastsette reglementer i § 3. Det presiseres at styret skal fastsette slikt reglement. Det presiseres videre at eksamensreglementer for private høyskoler skal følge de samme hovedprinsipper som er nedfelt i universitets- og høgskoleloven, slik at studenter er sikret tilsvarende rettigheter.

Når det gjelder klage på sensur, vises det til lovens §§ 14 og 14 a, hvor det er fastsatt regler om når forvaltningslovens regler gjelder og om klageadgang ved private høyskoler. På samme måte som ved statlige institusjoner blir det gjennomført et skille mellom klage på sensur og klage over formelle feil ved eksamen. Klage over sensur skal, på samme måte som i dag, behandles etter regler som i alt vesentlige svarer til ordningen ved statlige institusjoner. Slike regler innarbeides i høyskolens eksamensreglement. Klage over formelle feil ved eksamen følger reglene i forvaltningsloven, med de særregler som følger av § 14 a.

Til § 7 Opptak av studenter

For statlige institusjoner legger lov om universiteter og høgskoler myndighet til å fastsette spesielle opptakskrav og å gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse til departementet. Endringen innebærer at departementet, i stedet for Kongen, får denne myndigheten også når det gjelder private høyskoler.

§ 7 tredje ledd oppheves som følge av forslaget om å innføre klagenemnd, jf. ny § 14 a.

Til § 8 Utvisning

Bestemmelsen oppheves som følge av nye bestemmelser om dette i § 10 i.

Til § 9 Godkjennelse av eksamener og grader

Til første ledd: Dette leddet er nytt og legger myndighet til å vurdere søknader om godkjenning av enkeltstudier til det nye organet for akkreditering og evaluering som er foreslått opprettet med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler. Departementet gis hjemmel til å fastsette saksbehandlingsforskrift. Det forutsettes at forskriften kun skal omhandle saksbehandlingsregler, og ikke stille krav til institusjonene ut over de generelle vilkårene for godkjenning som fremgår av kap. 2.

Til andre ledd: Den myndighet som per i dag ligger i departementet til å gi eksamensrett for enkeltstudier blir lagt til organ som nevnt ovenfor. Kongen skal som i dag tildele rett til tildeling av grad. Denne myndighetsfordelingen gjelder også for eksamensrett etter tredje ledd.

I andre ledd foreslås også en teknisk endring, slik at det vises til lov om universiteter og høgskoler, og ikke til den opphevede lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler.

§ 9 første ledd andre punktum ble ved en inkurie fjernet ved lov 16. juni 1989. nr. 77 om universiteter og vitenskapelige høgskoler. Andre punktum er nå tatt inn igjen i paragrafen, som nytt andre punktum i § 9 andre ledd.

Til femte ledd: Henvisningen til lov om universiteter og høgskoler er oppdatert i tråd med endringer foreslått i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002).

Til § 10 Titler

Begrepet enerett er endret til rett. Endringen gjør det klart at dersom andre private eller statlige institusjoner ønsker å tilby tilsvarende tittel, så er ikke privathøyskoleloven til hinder for det. Dersom en høyskole med rett til å tildele en bestemt tittel skulle kunne hindre andre å tilby tilsvarende tittel, ville det kunne få store konsekvenser for utviklingen av høyere utdanning i Norge. Det vil også kunne virke tilfeldig om den institusjon som først fikk tildelt sin eksamensrett skulle få enerett, selv om også andre var inne i en søknadsprosess. Innen statlig sektor er det heller ingen enerett.

Til § 10 a Akkreditering av institusjoner

Til første ledd:Myndighet til å vurdere søknader om akkreditering legges til organ for akkreditering og evaluering jf. lov om universiteter og høgskoler §§ 12 og 13. Akkreditering forutsetter at institusjonen må oppfylle de vilkår som blir fastsatt i forskrift jf. fjerde ledd.

Til andre ledd:Spørsmålet om rett til bruk av en av betegnelsene nevnt i andre ledd avgjøres av Kongen. Dette innebærer at vedtak om institusjonsbetegnelse blir fattet på samme nivå for statlige og private utdanningsinstitusjoner, jf. lov om universiteter og høgskoler § 1 nr. 2, jf. også § 10 c om vern av betegnelsene.

Til tredje ledd:Kontroll av institusjonenes systemer for kvalitetssikring foreslås som en hovedoppgave for organ for akkreditering og evaluering etter lov om universiteter og høgskoler, jf. § 13 nr. 1 bokstav a. Institusjonene er derfor forpliktet til å ha slike ordninger. Studentevaluering av undervisningen og andre elementer i utdanningen skal alltid inngå som en systematisk del av disse systemene. Institusjonene skal gis en rimelig frist til å utvikle slike systemer før ordningen trer i kraft for fullt.

Til fjerde ledd:Departementet kan fastsette vilkår for institusjonsakkreditering i forskrift. Disse krav forutsettes å være strengere enn de krav som fremgår av privathøyskoleloven kap. 2. Det må være en grunnleggende forutsetning for å bli akkreditert at høyskolen har en faglig bærekraft på linje med sammenliknbare statlige institusjoner. Det kan f.eks. stilles strengere krav om representasjon fra faglig tilsatte og studenter i styret ved akkreditert høyskole enn ved høyskoler som bare har eksamensrett etter § 9.

Kriteriene for godkjenning vil måtte ha et noe forskjellig innhold, avhengig av hvilke institusjonstype det søkes godkjenning som. Kriteriene må fastsettes i tråd med det som fastsettes for endring av institusjonskategori med hjemmel i § 13 i lov om universiteter og høgskoler.

Saksbehandlingsregler for organet og regler om klageadgang vil bli fastsatt med hjemmel i denne bestemmelse, samt etter lov om universiteter og høgskoler § 12 nr. 3 og § 13 nr. 4.

Institusjonene vil hele tiden måtte videreutvikle utdanningstilbudene og læringsmiljøet. Dette vil være ressurskrevende for institusjonene, men vil sikre god kvalitet på utdanningstilbudene. Det vil være en oppgave for det nye organet for akkreditering og evaluering å foreta evalueringer.

Dersom det påvises vesentlige negative avvik i forhold til de forutsetninger som lå til grunn for godkjenningen, skal det settes opp en frist for å rette opp forholdene. Om fristen ikke overholdes, skal høyskolen miste godkjenningen, jf. lov om universiteter og høgskoler § 13 nr. 2. Det vises for øvrig til § 28 om tilsyn.

Til § 10 b Faglige fullmakter

Til første ledd: Institusjoner som får akkreditering som universitet, vitenskapelig høyskole eller akkreditert høyskole får myndighet til å etablere fag, emner og emnegrupper på lavere grads nivå. Institusjonene fastsetter også hvilke fag, emner og emnegrupper som skal inngå i slike grader. Institusjoner som kan tildele doktorgrad bestemmer selv hvilke fag, emner og emnegrupper institusjonen kan tilby, og som skal inngå i grunnlaget for øvrige grader eller yrkesutdanninger fastsatt med hjemmel i § 9, innenfor de fagområder hvor de kan tildele doktorgrad.

En institusjon som vil etablere studier på høyere grads nivå eller doktorgradsnivå i fagområder de ikke har rett til å tildele doktorgrad, kan søke departementet om dette.

Til andre ledd:For private høyskoler som blir akkreditert høyskole og som kun har studietilbud innenfor ett eller noen få fagområder, kan fullmakten avgrenses til å gjelde innenfor dette eller disse områdene. En privat høyskole med større bredde kan få fullmakter også i bredden. Organ som nevnt i § 10 a første ledd avgjør innenfor hvilke fagområder den enkelte institusjon skal få utvidete fullmakter.

Til tredje ledd: Institusjoner som blir akkreditert i en av kategoriene etter § 10 a har i første og annet ledd fått utvidede faglige fullmakter. I tillegg kan de gis fullmakt til godkjenning av grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under lov om private høyskoler eller lov om universiteter og høgskoler, jf. § 48 i lov om universiteter og høgskoler, og fullmakt til fritak for eksamen eller prøve, jf. § 49 i lov om universiteter og høgskoler, ut over den fullmakt de ved ny § 10 d har fått til å gi fritak. Utvidede faglige fullmakter etter tredje ledd skal reguleres av departementet i forskrift.

Til fjerde ledd:Bestemmelsens fjerde ledd gir departementet rett til å bestemme at en grad skal inneholde bestemte emner inntil 20 studiepoeng. Dette gir blant annet hjemmel til at departementet kan kreve at en lavere grad skal omfatte emner tilsvarende examen philosophicum (med et omfang av 10 studiepoeng) og examen facultatum (med et omfang av til sammen 10 studiepoeng). Institusjonene bestemmer når i studiet dette elementet skal tas. Som det fremgår av første ledd er det institusjonene selv som fastsetter eventuelle andre krav til innhold i lavere grad. Departementet forutsetter at alle utdanninger inneholder elementer av etiske, forskningsmetodiske og vitenskapsteoretiske emner knyttet til utdanningens formål og egenart, også der departementer ikke har benyttet denne hjemmelen til å stille krav om slike emner.

Til femte ledd: Departementet gis her fullmakt til å fastsette forskrift om krav til mastergrad og om omfanget av selvstendig arbeid i høyere grad. Forskrift om mastergrad skal bidra til å sikre det faglige nivået i høyere grad.

Til sjette ledd: Betegnelsen rammeplan benyttes om en sentralt fastsatt felles ramme for det faglige innholdet i visse utdanninger. Rammeplaner beskriver utdanningens mål, innhold, organisering og praksisopplæring. Nasjonale rammeplaner er i første rekke fastsatt for flerårige yrkesrettede utdanninger som ingeniørutdanning, lærerutdanning og helsefagutdanninger.

Til sjuende ledd:Studieplanen skal fastsette mål, innhold, organisering, eventuelle krav til praksisopplæring og vurderingsform for utdanningen. Spørsmålet om i hvilken utstrekning et fag eller emne skal inneholde elementer av obligatoriske kurs og praksis, må avgjøres etter faglig vurdering av styret eller det organ styret bestemmer. Det må gjøres klart for studenten hvilke vurderinger som teller med i den endelige karakteren for en utdanning og som kan påklages jf. §§ 6 og 14.

Til åttende ledd: Bestemmelsen innebærer at departementet kan trekke tilbake institusjonens myndighet til å etablere nye studier dersom systemene for kvalitetssikring ikke er tilfredsstillende, se også merknaden til § 10 a fjerde ledd.

Til § 10 c Rett til bruk av institusjonsbetegnelse

Bestemmelsen innebærer at betegnelsene «akkreditert høyskole», «vitenskapelig høyskole» og «universitet» blir vernet. Det er i dag én privat høyskole med «vitenskapelig» i navnet, men dette benyttes bare som en undertittel. Departementet forutsetter at bruken av betegnelsen «vitenskapelig høyskole» opphører, dersom denne høyskolen ikke ønsker eller får institusjonsgodkjenning som vitenskapelig høyskole.

Det er åpnet for å dispensere fra denne forbudsbestemmelsen etter søknad. Dette kan være aktuelt for etablerte sammensatte betegnelser som for eksempel «Folkeuniversitetet». Departementet vil i forbindelse med dispensasjonssøknader ikke foreta en kvalitetsvurdering av institusjonen, men kun vurdere om bruk av betegnelsen bør tillates.

Kap. 3a Studentenes rettigheter og plikter

Til § 10 d Fritak for eksamen eller prøve

Bestemmelsen gjør det mulig for studenter å få fritak for eksamen eller prøve dersom det godtgjøres at tilsvarende eksamen eller prøve er avlagt tidligere.

Departementet har godkjent at enkelte private høyskoler gir slikt fritak, men ordningen gjøres nå generell. Fritaksadgangen er noe snevrere enn ved statlige institusjoner, ved at det bare kan gis fritak for eksamener eller prøver avlagt ved statlig institusjon eller for eksamen godkjent etter privathøyskoleloven § 9 eller prøve som inngår i slik eksamen, eller eksamen gitt i medhold av institusjonsakkreditering jf. §§ 10 a og 10 b.

Til § 10 e Annullering av eksamen eller prøve

Bestemmelsen er i alt vesentlig identisk med § 54 i lov om universiteter og høgskoler. Formuleringen «styret selv» betyr her at myndighet til annullering ikke kan delegeres til en enkeltperson eller et annet organ ved høyskolen. Annullering av godkjenning av kurs er aktuelt hvor dette er obligatorisk eller gir annen form for eksamens- eller prøvemessig uttelling. Det er ikke meningen at denne bestemmelsen skal åpne opp for bredere straffereaksjoner hvor man annullerer også andre eksamener på mistanke eller av preventive grunner. Det er heller ikke adgang til å straffe andre på denne måten, for eksempel ved å annullere eksamener for en som har stilt sitt navn til rådighet for en annen ved et lukket studium.

Bestemmelsens første ledd sier at styret kan annullere. Selv om det er påvist forhold som medfører at sensurvedtak i utgangspunktet ville måtte ansees som ugyldig, vil den tid som er gått sammen med forholdets art og omfang, kunne tilsi at vedtaket blir stående. Dette er det adgang til. Av tredje ledd fremgår det at adgangen til annullering ikke foreldes.

I fjerde ledd er det, på samme måte som i lov om universiteter og høgskoler, lagt inn en selvstendig eksplisitt tvangsfullbyrdelsesbestemmelse. Vedtak om annullering vil være tvangsgrunnlag så snart vedtaket er endelig.

Til § 10 f Studentenes læringsmiljø

Bestemmelsen er i alt vesentlig tilsvarende gjeldende § 44 nr. 1 i lov om universiteter og høgskoler, og slår fast at høyskolens styre har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø, og at institusjonens ledelse i samarbeid med studentsamskipnaden, skal legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden ved lærestedet. I dette ligger bl.a. at høyskolens ledelse har ansvar både for ytre fysiske forhold som undervisningslokaler, kantineforhold, lesesaler, bibliotek m.m., men også for måten institusjonen organiserer sin undervisning og veiledningstjeneste.

I lov om studentsamskipnader fremgår det at alle statlige institusjoner skal knyttes til en samskipnad. Private høyskoler kan unntas fra dette, men det forutsetter at høyskolen selv har organisert velferdstilbud på annen måte.

Bestemmelsens formål er mellom annet å gi en viktig signaleffekt og gi økt bevissthet om sammenhengen mellom et godt læringsmiljø og studieeffektivitet/studiekvalitet.

Til § 10g Studentorgan

Etter departementets syn er det viktig at studentene får en mulighet til å delta som en aktiv part i styringen av høyskolen. Derfor bør de samme hensyn legges til grunn ved avgjørelse av saker som angår studentene ved private høyskoler som ved statlige universiteter og høyskoler. Bestemmelsen i lov om universiteter og høgskoler, om rett til å opprette organ ved den enkelte avdeling og grunnenhet, blir ikke direkte innført for private høyskoler, da privathøyskoleloven ikke krever at høyskolen skal ha flere styringsnivåer.

Annet ledd slår fast at høyskolen skal legge forholdene til rette for studentorganet. Tilfredsstillende arbeidsforhold er en forutsetning for at organet skal kunne fungere slik det er lagt opp til i loven. I bestemmelsen ligger at institusjonen i samråd med studentorganet mellom annet må vurdere behovet for lokaliteter og kontorutstyr.

En ordning med formelle studentorgan vil ikke alltid være hensiktsmessig, enten fordi høyskolen har svært få studenter, eller fordi andre former for samarbeid mellom studentene og institusjonens ledelse er mer praktisk. Det er derfor (på samme måte som ved statlige institusjoner) opp til studentene å avgjøre om de selv vil opprette et formelt studentorgan. Der det ikke er opprettet et formelt studentorgan, skal institusjonen sørge for at studentene blir hørt gjennom andre ordninger.

Til § 10 h Studenters taushetsplikt

Bestemmelsen er identisk med gjeldende § 41 i lov om universiteter og høgskoler. Spørsmålet om taushetsplikt vil kunne oppstå særlig innen helse- og sosialfaglige utdanninger og pedagogiske fag, men kan også forekomme ved praktisk rettet undervisning eller avhandlingsskriving i andre fag. Det er til dels uklart hvor langt de alminnelige taushetspliktregler fanger opp slike forhold, og hvilke regler som i tilfelle gjelder.

Denne bestemmelsen er en selvstendig hjemmel for taushetsplikt under straffansvar (jf. straffelovens §§ 121 og 144), og gir studenten den samme taushetsplikt som de som arbeider på vedkommende fag- eller forvaltningsområde, altså som sykepleier, sosial- eller barnevernsarbeider, lærer og førskolelærer m.m. Institusjonen har plikt til å veilede studentene om den taushetsplikt de har, og må forelegge dem en taushetsplikterklæring til underskrift, både av informasjons- og av notoritetshensyn. Det er ikke noe vilkår for taushetsplikt at en slik erklæring er underskrevet, men hvis ikke studenten har fått adekvat informasjon, vil dette selvsagt være et moment ved vurderingen av hvilke sanksjoner som kan anvendes overfor brudd på taushetsplikten. Det vises til at brudd på slik taushetsplikt også skal kunne være grunnlag for utestenging fra institusjonen i inntil 3 år, jf. § 10 i.

Til § 10 i Bortvisning. Utestenging.

Paragrafen er i alt vesentlig identisk med § 42 i lov om universiteter og høgskoler. Det er naturlig at det er de samme kriterier som gjelder for utvisning ved private høyskoler som ved universiteter og statlige høyskoler. På samme måte som etter lov om universiteter og høgskoler er det først og fremst tale om bestemmelser som skal sikre tilfredsstillende ro og orden for medstudenter og andre, samt bestemmelser som skal sikre liv og helse for grupper som kommer i kontakt med studentene. Et unntak fra dette er tredje ledd, hvor det heter at en student som har fusket ved eksamen kan utestenges og fratas retten til å gå opp til eksamen for en viss periode.

Til første ledd:Denne bestemmelsen tar sikte på et tallmessig ganske lite antall situasjoner, som imidlertid kan skape betydelige problemer. Det dreier seg om personer med aggressiv eller plagsom opptreden som ødelegger arbeidsmiljøet for medstudenter og tilsatte. Bortvisning er ment å være et mildere og mer nyansert virkemiddel enn fullstendig utestenging fra institusjonen. Bortvisning kan begrenses til de områder eller sammenhenger hvor problemadferden forekommer, fra bestemte forelesninger, fra undervisning i sin alminnelighet, fra lesesalene, fra hele institusjonens område m.m. Bortvisning innebærer ikke at studenten ikke kan gå opp til eksamen, med mindre bortvisningen gjelder obligatorisk undervisning som er et krav for å kunne gå opp til eksamen.

Til andre ledd:Her er det tale om så grove overtredelser at det må kunne reageres med fullstendig utestenging fra studiet for et tidsrom som er tilpasset forgåelsens grovhet. Hensikten er å sikre at visse (i denne sammenheng) svake grupper har det samme vern mot overtredelser som de har i forhold til profesjonelle yrkesutøvere. De forgåelser det her er tale om, er så grove at det ikke vil være riktig å oppstille noe krav om gjentatt forhold eller skriftlig advarsel. Men styret forutsettes å ta tilbørlig hensyn til om det er tale om et enkeltstående forhold som kan tilskrives helt spesielle omstendigheter, eller om det er tale om graverende opptreden som avspeiler alvorlig svikt i dømmekraft eller ansvarsfølelse. Heller ikke her innebærer utestenging tap av retten til å gå opp til eksamen, men utestenging fra obligatorisk praksis kan føre til at studenten ikke oppfyller kravene til å gå opp til eksamen.

Til tredje ledd:Ettårsfristen for tap av retten til å gå opp til eksamen regnes fra endelig vedtak er truffet. Det er med andre ord tale om tap av muligheten til å avlegge eksamen i inntil to semestre.

Til femte ledd:Studentenes rett til å la seg bistå av advokat eller annen talsperson, og kravet om at utgiftene dekkes av institusjonen kan påføre institusjonen ikke ubetydelige utgifter, og vil også kunne medføre betydelig merarbeid. Her er imidlertid hensynet til studentenes rettssikkerhet avgjørende.

Til § 10 j Utestenging fra klinisk undervisning eller praksisopplæring grunnet straffbare forhold

Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 42 a i lov om universiteter og høgskoler.

På samme måte som for statlige institusjoner er det ikke høyskolen selv som avgjør om politiattest skal kreves eller ikke. En plikt til å fremlegge politiattest må fremkomme i forskrift gitt med hjemmel i loven, og departementet tar sikte på å fastsette en felles forskrift for statlige og private institusjoner.

Eksempler på aktuelle utdanninger er allmennlærerutdanning, førskolelærerutdanning og helsefaglige utdanninger.

Kravet til tilfredsstillende politiattest kan variere for de ulike utdanninger. Av attesten skal det bare fremgå opplysninger om de straffbare forhold som kan føre til nektelse av å delta i klinisk undervisning eller praksisopplæring ved den enkelt utdanning. Det beror på forskriften hvilke lovbestemmelser det vil gjelde.

Til andre ledd: Ordlyden innebærer et unntak fra bestemmelsene i strafferegistreringsloven § 6 første ledd ved at også siktelse og tiltale skal fremkomme på politiattesten. Frafalte siktelser eller tiltaler vil ikke fremkomme.

Strafferegistreringsloven angir grenser for hvor lenge ulike straffbare forhold normalt skal framgå av politiattest. Bestemmelsen i siste punktum innebærer at dom for seksuelle overgrep mot barn alltid skal fremgå av attesten for den som skal ha praksisopplæring i barnehage eller grunnskole.

Studenter som misbruker eller omsetter narkotika eller medikamenter kan utgjøre en fare for f.eks. pasienter på sykehus. Opplysninger om straffbare forhold kan føre til at studenten nektes å delta i klinisk undervisning eller praksisopplæring.

Til femte og sjette ledd: Det er den nasjonale nemnda som skal avgjøre om studenten skal nektes retten til å delta i klinisk undervisning eller praksisopplæring. Institusjonens styre skal bare gi uttalelse og oversende saken til den nasjonale nemnda i de tilfeller der det på politiattesten framkommer straffbare forhold som nevnt i forskriften. Den nasjonale nemnda er etter lovens ordlyd gitt en viss adgang til å utøve skjønn. Momenter av betydning kan være arten av det straffbare forhold, hvordan opplæringen er organisert, og hvor langt tilbake i tid det straffbare forhold ligger. Når de som er dømt for seksuelle overgrep mot barn for alltid er utelukket fra arbeid i barnehage, vil det samme måtte gjelde for studenter i praksis. Nemndsbehandling vil sikre likebehandling av studenter ved ulike institusjoner.

Vedtaket om at en student er nektet rett til å delta i klinisk undervisning eller praksisopplæring, gjelder bare denne del av studiet, ikke teoretisk undervisning. I realiteten vil det for studenten innebære at hun/han ikke kan fullføre studiet. Studenten vil imidlertid kunne fortsette eller søke om opptak på ny hvis tilfredsstillende politiattest kan fremlegges, for eksempel som følge av at siktelse frafalles.

Til åttende ledd:Bestemmelsen om dekning av advokatutgifter gjelder tilsvarende jf. merknaden til § 10 i.

Til niende ledd:Myndigheten til å fastsette forskrifter er lagt til Kongen. Det forutsettes at det må gjøres et grundig utredningsarbeid i forhold til hvilke straffbare forhold som kan medføre utestenging for de ulike typer utdanninger.

Kap. 6 Forskjellige bestemmelser

Til § 11 Spesielle vilkår:

De regionale høyskolestyrene som var nevnt som «høringsinstans» i tredje ledd ble nedlagt i forbindelse med sammenslåingen av de statlige høyskolene i 1994. Departementet ønsker ikke å lovfeste at andre organ skal uttale seg i slike saker, men vil innhente råd og uttalelser fra institusjoner eller andre instanser ut fra en vurdering av hva som er naturlig i den enkelte sak.

Til § 14 Forvaltningsloven:

Paragrafen fastslår når forvaltningsloven skal komme til anvendelse. Bestemmelsen gjelder likt for alle studier som enten har eksamensrett eller statsstøtte.

Til § 14 a Klagenemnd.

Private høyskoler vil, i den grad de fatter enkeltvedtak etter forvaltningsloven, regnes som ett forvaltningsorgan. Klager over enkeltvedtak ved private høyskoler skulle derfor i utgangspunktet behandles av departementet. Ved siden av studentenes behov for å få prøvet sin sak på ny, ser departementet at det er ønskelig at private høyskoler beholder en stor grad av selvstyre. Det blir derfor lovfestet at private høyskoler skal opprette en egen klagenemnd. Klagenemnda vil, i den grad det er bestemt i privathøyskoleloven, eller etter vedtak fra styret, behandle klager som ellers ville bli avgjort av departementet.

Utover saker som er eksplisitt nevnt i første ledd, kan styret bestemme at klagenemnda skal behandle andre saker som blir påklaget av studentene.

Siden mange private høyskoler er svært små, er det åpnet for at klagenemnda skal kunne ha kun tre medlemmer. Nemnda må ha minst ett studentmedlem. Leder av klagenemnda skal oppfylle de lovbestemte krav til lagdommere. Det betyr at vedkommende må være norsk statsborger som ikke er fradømt stemmeretten, være vederheftig, ha juridisk embetseksamen og være over 25 år, jf. domstolloven §§ 53 og 55. Videre fremgår det at medlem av styret eller høyskolens eier ikke kan være medlem av klagenemnda.