5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om automatisk justering av offentlig fastsatte bidrag når barnet går over fra en aldersklasse til en annen, vil gi merarbeid for arbeids- og velferdsetaten. I forbindelse med utformingen av bidragsreformen, representerte de administrative konsekvensene en stor utfordring. Totalt sett ble det anslått at regelendringene ville føre til et omfattende merarbeid i den daværende trygdeetaten tilsvarende 180 årsverk. Tidsbruksundersøkelser har imidlertid vist at økningen fra 2002 til 2004 er på ca. 70 årsverk, se St.meld. nr. 19 (2006-2007) punkt 2.5. Merarbeidet som forslaget om automastisk justering vil medføre for arbeids- og velferdsetaten, vil derfor kunne innpasses i de økte ressursene etaten fikk i forbindelse med innføring av nye regler i 2003.

Forslaget om at deling av reisekostnader skal kunne starte med mekling i forliksrådet, vil kunne medføre økt arbeidsbyrde for forliksrådene. Det er imidlertid få dommer i tingretten om reisekostnader. I tillegg viser undersøkelser gjennomført av SSB at bare 11 prosent av delte familier oppgir å ha betydelige reisekostnader, dvs. over 500 kroner hver vei, se St.meld. nr. 19 (2006-2007) punkt 10.4.3. Departementet mener derfor det er grunn til å anta at saksmengden vil være svært begrenset, selv om en må påregne en viss økning i forhold til dagens saksantall. Forslaget antas følgelig å ha ubetydelige økonomiske og administrative konsekvenser for forliksrådene og domstolene. Forliksrådene avlønnes etter et stykkprissystem, jf. forskrift 12. desember 2007 nr. 1605 til tvisteloven (tvistelovsforskriften). Stykkprisen er knyttet opp til salærsatsen for advokater, p.t. 850 kroner, og en økning av saksantallet for forliksrådene vil øke utgiftene knyttet til medlemmenes godtgjørelse. Vurdert opp mot at disse sakene i dag bringes inn for tingretten som første instans, kan imidlertid dette være en samfunnsøkonomisk lønnsom endring.

Forslaget om at fylkesmannen gis kompetanse til å fatte vedtak om at en avtale om reisekostnader skal ha tvangskraft, antas å medføre en begrenset økning i den totale saksmengden, jf. også ovenfor. Forslaget antas således å ha ubetydelige økonomiske og administrative konsekvenser for fylkesmennene.