7 NOU 1996: 15 Lilandsaken

7.1 Innledning

På bakgrunn av Innst. S nr. 127 (1994-95) fra justiskomiten traff Stortinget 9. mai 1995 følgende vedtak, jf. S. tid. (1994-95) side 3201:

«Stortinget ber regjeringen oppnevne en granskningskommisjonfor å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken.

Dersom granskingskommisjonen finner grunn til det ut fra forhold som avdekkes under granskingen, kan den også foreta en faktisk kartlegging av de prosessuelle sider ved domstolenes behandling av Liland-saken med sikte på å avdekke om regelverket for saksbehandlingen har fungert tilfredsstillende eller om det er grunnlag for endringer.»

Etter anmodning fra Stortinget oppnevnte regjeringen ved kongelig resolusjon 13. juli 1995 et utvalg som fikk i oppdrag bl. a. å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av straffesaken mot Per Kristian Liland. Det var også en del av utvalgets mandat å granske de sakkyndiges arbeid i saken, og å vurdere om prosessreglene fungerte tilfredsstillende eller om det er behov for å gjøre endringer.

Utvalget leverte sin rapport til Justisdepartementet 1. juli 1996 (NOU 1996: 15). Utvalget har foretatt en bred granskning av saksbehandling i straffesaken som ledet til domfellelse av Liland, og konkluderer med at det sviktet på flere punkter. Utvalget vurderte også om Lilandsaken tilsier at det gjøres endringer i de prosessuelle reglene som ligger til grunn for behandlingen av straffesaker.

Justisdepartementet har gjennomgått utredningen, og legger med dette utredningen og departementets oppfølging av den frem for Stortinget.

7.2 Bakgrunnen for og gjennomføringen av granskingen

7.2.1 Oppnevningen av utvalget

I tråd med Stortingets vedtak ble det ved kongelig resolusjon 13. juli 1995 oppnevnt et granskingsutvalg med slik sammensetning:

• Lagmann Hans Flock, leder,

• Advokat Janne Kristiansen,

• Fylkespsykiater Ingrid Lycke.

Utvalget fikk slikt mandat:

«Granskingen skal omfatte straffesaken mot Per Kristian Liland fra det tidspunktet politiet startet etterforskningen til Eidsivating lagmannsrett 21. november 1994 avsa frifinnelsesdom. Både straffesaken mot Per Kristian Liland i 1970 og behandlingen av begjæringene om gjenopptakelse 27. desember 1971 og 23. juni 1993 skal således omfattes av granskingen. Granskingen skal ha det omfang som er forutsatt i Stortingets vedtak 9. mai 1995, sett i sammenheng med merknadene til flertallet i Justiskomiteen i Inst. S. nr. 127 (1994-95) og saksordføreren, Anders C. Sjaastads, utdyping av komiteens synspunkter under stortingsdebatten 9. mai 1995:

Granskingen skal primært rette seg mot politiets og påtalemyndighetens behandling av saken. Den skal særlig ha for øyet om disse myndigheter til enhver tid har oppfylt sin plikt til å sørge for at en straffesak er tilstrekkelig opplyst, slik at en uriktig domfellelse unngås og fellende dom blir prøvet på nytt ved gjenopptagelse av saken.»

Under komitédebatten i Stortinget uttalte saksordføreren om det nærmere innholdet av granskingen:

«En samlet komité vil understreke den sentrale rolle politi og påtalemyndighet har spilt i Liland-saken helt frem til den endelige frikjennelse av Per Kristian Liland i 1994. Formålet med en gransking er å finne frem til hvilke feil som ble begått under de ulike faser av saken, slik at lignende feil kan unngås for fremtiden. Det sentrale i denne forbindelse er å få en vurdering av hvilket bevismateriale og hvilke opplysninger som forelå på de ulike tidspunkter av saken, og hvordan dette materialet ble vurdert av påtalemyndighetene og presentert for domstolene, dvs. hvilket faktisk grunnlag domstolen hadde å bygge sine vurderinger på, og som ledet til domfellelse av en uskyldig mann og senere til problemer med hensyn til gjenopptakelse av Liland-saken. Jeg minner om at påtalemyndighetens rolle under en straffesak er å få frem hva som faktisk har skjedd. Og kommer det - enten under etterforskingen, rettssaken eller senere - frem nye opplysninger som reiser tvil om den tiltale som er tatt ut, faktisk er riktig, er det påtalemyndighetens plikt å ta de nødvendige skritt for å unngå en feilaktig domfellelse, eventuelt påse at saken blir gjenopptatt.

....

Det som må være hovedproblemstillingene for granskingskommisjonen, er bl.a. hvilket faktisk grunnlag man bygde på da Liland ble dømt, hvordan dette grunnlaget fremkom, hvilke opplysninger påtalemyndigheten hadde som kunne skape berettiget tvil om tiltalen og senere dommens riktighet, når disse opplysningene eventuelt forelå og hvordan de ble vurdert og presentert for domstolene i gjenopptakelsessakene.»

Granskingen skulle ikke rette seg mot domstolenes behandling av straffesaken mot Per Kristian Liland ut over det som går frem av Stortingets vedtak. Om dette uttalte saksordføreren under stortingsdebatten:

«Det er neppe direkte i strid med Grunnloven å granske noen sider ved domstolens rolle, men det vil harmonere dårlig med Grunnlovens prinsipp om domstolenes uavhengighet om Stortinget skulle gi en granskingskommisjon i mandat å vurdere om retten har truffet riktige avgjørelser, og om retten i tilstrekkelig grad har våket over sakens opplysning - jf. straffeprosesslovens § 294. På samme måte stiller det seg trolig for andre prosessuelle avgjørelser domstolen har truffet av en viss betydning for sakens realitet.»

Om granskingen av andre aktørers rolle uttalte saksordføreren:

«Det er åpenbart behov for også å granske de sakkyndiges arbeid i Liland-saken. Flertallet finner det naturlig at det er de statlige myndigheter som gjøres til de sentrale granskningsobjekter i saken, men vil likevel understreke at opplysninger som er lagt frem fra forsvarernes side, selvsagt må inngå som en del av granskingskommisjonens vurderingsgrunnlag.»

7.2.2 Utvalgets arbeid

Utvalget gransket den behandlingen som Lilandsaken fikk under politiets etterforskning og senere i rettsapparatet. Dette gjelder både saksbehandlingen da saken opprinnelig ble etterforsket og avgjort i 1969-70, og den etterfølgende håndteringen helt frem til frifinnelsen 21. november 1994. Etter Høyesteretts dom 28. november 1970 og frem til den første gjenopptakelsesbegjæringen ble innlevert ved årsskiftet 1971-72, behandlet ikke politi- og påtalemyndigheten saken. Det samme var tilfellet fra Høyesteretts kjæremålsutvalg 5. mars 1976 avsa kjennelse i den første gjenopptakelsessaken og frem til Riksadvokatens brev 22. september 1992 om den videre behandlingen av saken. For disse to periodene vurderte utvalget om politiet og påtalemyndigheten kunne kritiseres for ikke på eget initiativ å vurdere og eventuelt begjære gjenopptakelse til fordel for Liland.

I tråd med mandatet gransket utvalget først og fremst politiets og påtalemyndighetens rolle, men utvalget gikk også i noen grad inn på rollen til andre aktører i saken, som for eksempel advokatene, de sakkyndige og dommerne.

På grunnlag av sin gjennomgåelse av saken, konstaterer utvalget flere former for svikt og svakheter i saksbehandlingen. Utvalget legger vekt på å redegjøre for disse forholdene, og fremmer dessuten flere forslag til hvordan lover og retningslinjer kan forbedres for å unngå at det samme skjer i fremtidige saker.

Utvalget gir uttrykk for at det under granskingen fikk omfattende kunnskap om det underliggende faktiske forholdet i straffesaken og om saksbehandlingen. Dette skyldes blant annet at utvalget har hatt tilgang til et betydelig skriftlig materiale. Dette skyldes særlig lydbåndopptak som Sten og Vibeke Ekroth gjorde under hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett sommeren 1970, og som senere er skrevet ut og gjort tilgjengelig blant annet i Sten Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» (1991).

7.2.3 Hovedpunktene i utvalgets rapport

Utvalget fant at saksbehandlingen i Lilandsaken på enkelte punkter hadde sviktet, og at kritikken i hovedsak kunne knyttes til tre forhold, jf. NOU 1996: 15 side 16 flg.:

«(1) Etterforskningen ble anlagt for ensporet hva angår personkrets og for begrenset hva angår tidsrom for ugjerningene.

(2) Den holdning overfor Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under deler av straffesaken i 1970, var subjektiv og fordømmende. Den var dermed ikke preget av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden.

(3) De rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser med hensyn til gjerningstidspunkt og dødstidspunkt var til dels utilstrekkelige, og samspillet mellom disse sakkyndige og de juridiske aktører i straffesaken har ikke vært godt nok og bidro ikke til nødvendig opplysning av sakens faktum. På dette tredje punkt har svikten gjort seg gjeldende under behandlingen av alle de tre første stadier i Liland-saken.»

Utvalget går i utredningen inn på disse tre forholdene. Til det andre punktet har det kommet innvendinger mot utvalgets saksbehandling, se 7.3.10 nedenfor. Utvalget konkluderer for øvrig med at det ikke er grunnlag for teorien om at offentlige tjenestemenn og to oppnevnte medisinsk sakkyndige alle skal ha handlet mot bedre vitende for å få Liland straffedømt. Avslutningsvis konstaterer utvalget at det etter 1970 er vedtatt og gjennomført en ny straffeprosesslov som har ført til en rekke endringer i saksbehandlingen for straffesaker. Straffeprosessloven fra 1981 er dessuten endret flere ganger, særlig sentral er to-instansreformen som ble satt i kraft 1. august 1995. Utvalget peker på at det i dag med bakgrunn i erfaringene fra Lilandsaken bare kan være aktuelt å diskutere saksbehandlingsreglene på enkelte helt begrensede områder.

7.3 Justisdepartementets oppfølgning av utredningen

7.3.1 Innledning

Under sin behandling av erstatningskravet fra Per Kristian Liland, uttalte Høyesterett blant annet at (jf. Rt. 1995 side 1131):

«Liland er ved feil fra rettsvesenets side blitt rammet på en av de verst tenkelige måter, og er blitt berøvet en meget stor del av sitt liv.»

Den urett som ble begått mot Per Kristian Liland, understreker med særlig tyngde hvilket ansvar som påhviler lovgiverne og aktørene i strafferettspleien for å hindre at noen blir dømt med urette. Utvalgets rapport bidrar til å klarlegge hvilke årsaker som førte til den uriktige domfellelsen av Liland.

I tiden etter at straffedommen mot Liland ble avsagt i 1970, har det blitt vedtatt en ny straffeprosesslov som senere er endret flere ganger for å hindre at noen blir uriktig domfelt. Straffeprosessen er likevel som alt annet menneskeskapt feilbarlig, og uansett hvordan den innrettes og gjennomføres i den enkelte sak, er det ikke til å unngå at det i noen tilfeller kan komme frem opplysninger som viser at en rettskraftig dom er eller kan være uriktig. Ifølge straffeprosessloven kan en rekke forskjellige forhold gi grunnlag for gjenopptakelse. Lilandsaken viser imidlertid at det er god grunn til å vurdere om ikke det i større grad enn i dag bør være et samfunnsansvar å avdekke slike forhold som loven viser til. Det bør ikke være slik at en person som kan være uskyldig dømt, er avhengig av å ha frivillige hjelpere for å få gjenopptatt sin sak. Dette er en av begrunnelsene for forslaget om å opprette en egen kommisjon for å behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker. Ifølge forslaget skal kommisjonen bistå den som begjærer sin sak gjenopptatt med å avdekke grunner som kan tilsi at saken bør behandles på nytt, jf. nærmere 4.4.3.

Departementet har i sin oppfølging av utredningen konsentrert seg om de lovmessige svakheter som utredningen har avslørt, og som det av hensyn til fremtidige saker er behov for å rette opp. Utredningen har dessuten gitt grunnlag for ettertanke for alle som har sitt virke i justissektoren, se 7.3.2 nedenfor. For øvrig tar departementet utredningen til etterretning. Departementet har ikke sett det som naturlig selv å foreta supplerende granskinger av saken.

7.3.2 Bevisstgjøring og debatt

Departementets oppfølging av utredningen har særlig for øye om det er behov for å endre reglene i straffeprosessloven og tilstøtende regelverk. Men et slikt perspektiv alene blir for snevert. Utvalget gir uttrykk for dette på følgende måte, jf. NOU 1996: 15 side 128:

«[D]et er grenser for i hvilken grad man gjennom skrevne regler kan gi den enkelte mistenkte tilstrekkelig sikkerhet mot å bli straffedømt uten at det foreligger de nødvendige bevis. [...] De skrevne regler kan i høyden bare gi en ramme rundt den måte som saksbehandlingen skal gjennomføres på. I hvilken grad denne behandlingen blir fullt betryggende eller ikke, vil nødvendigvis bero på hvorledes reglene blir praktisert av de ulike aktørene på arenaen. Dette vil igjen være avhengig både av holdninger og av økonomiske og menneskelige ressurser.»

Departementet er enig med utvalget i dette, og det påhviler den enkelte i påtalemyndigheten og domstolene et selvstendig ansvar å ta lærdom av erfaringene fra Lilandsaken.

Etter oppfordring fra riksadvokaten sendte departementet 23. september 1996 utvalgets rapport til landets statsadvokater, politimestre og lederne for politiets særinstitusjoner. Departementet ba om at utredningen ble brukt som grunnlag for en intern debatt i politiet og påtalemyndigheten. Rapporten ble dessuten sendt til alle ledere av domstolene i Norge for at den skulle bli gjort kjent og drøftet.

Daværende konstituert riksadvokat Tor-Aksel Busch kommenterte utredningen blant annet under sitt innlegg på politisjefmøtet 3. oktober 1996. Han understreket hvor viktig det var at rapporten ble gjennomgått og drøftet lokalt, og at ingen uten videre kunne slå seg til ro med at alt er bedre i dag enn det var på tidspunktet Liland ble domfelt. Innlegget tok særskilt opp utvalgets bemerkninger om sakkyndige og påtalemyndighetens bruk av sakkyndige:

«Sakkyndige må gis presise mandat. Bruken av slike skal være gjennomtenkt. Det skal være notoritet og kontrollerbart hva de er spurt om. De sakkyndige må avgi sine svar skriftlig. Oppfatninger som kommer til uttrykk under hovedforhandlingen og som avviker fra skriftlige erklæringer, må protokolleres, eventuelt nedfelles i tilleggsforklaringer tidligst mulig etter hovedforhandlingen. Vi må forhindre at de som skal behandle gjenopptakelsessaker etter oss er henvist til å gjette på hva sakkyndige har ment, gitt uttrykk for, eller vurdert. Vi tillegger selvfølgelig sakkyndiguttalelser stor vekt. Men nettopp derfor må det også i ettertid lett kunne bringes på det rene hva disse gikk ut på. Liland-saken er i så måte et talende eksempel. En sakkyndig ble kort tid før hovedforhandlingen brakt inn i saken, med et muntlig oppdrag og med en muntlig forklaring i retten. Dette må vi unngå. Uansett hvor dårlig tid man har, sakkyndigeoppdrag og sakkyndigeerklæringer, de skal finnes i saken og de må være der til evig tid.»

Bruken av sakkyndige har blitt fulgt opp av påtalemyndigheten blant annet ved at arbeidsgruppen som nevnt nedenfor skal vurdere bl. a. rutiner for kontakt med eksterne sakkyndige, og rutiner for utforming av mandat. Utforming av mandater for sakkyndig er også tema på kursene for nye statsadvokater og på påtalemyndighetens regionale møter.

Riksadvokaten har i tiden etter at utredningen ble lagt frem, også fokusert sterkt på etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsmann. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal beskrive og vurdere ulike modeller for etterforskning av slike saker, og det ble i januar 2000 avholdt et eget todagers seminar om emnet. En viktig erfaring fra Lilandsaken, og som preger dagens etterforskning av slike saker, er at etterforskningen må legges tilstrekkelig bredt an.

7.3.3 Generelt om behovet for regelendringer som følge av Lilandsaken

Utvalget peker på at straffeprosesslovgivningen er endret en rekke ganger de siste tiårene, og at endringene i stor grad retter opp de svakhetene som Lilandsaken avdekket. I første rekke gjelder dette vedtagelsen av den nye straffeprosessloven i 1981, og to-instansreformen som ble satt i kraft i 1995. Med virkning fra 1. august 1995 behandles alle straffesaker i by- og herredsretten som første instans, og det kan ankes over alle sider av by- eller herredsrettens avgjørelse - også over bevisvurderingen ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. I tillegg stilles det strengere krav til begrunnelse for rettens bevisvurdering. Etter straffeprosessloven § 40 skal dommen i alle saker som har vært behandlet med meddomsrett «angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering». Også vedtakelsen av påtaleinstruksen i 1985 og en del andre bestemmelser av betydning for etterforskning og domstolsbehandling av straffesaker har ført til at straffeprosessen i dag er mer betryggende enn den var i 1969-70.

Departementet går derfor ikke nærmere inn på de punktene der utvalget redegjør for lovendringer som allerede har blitt gjennomført, og som etter utvalgets vurdering kunne ha hatt betydning i Lilandsaken. Fremstillingen nedenfor knytter seg til de punkter i utredningen som gir grunn til å vurdere om det kan være behov for å foreslå ytterligere regelendringer, blant annet i straffeprosessloven og påtaleinstruksen, jf. NOU 1996: 15 side 118 flg.

7.3.4 Hvilke dommere som bør behandle en begjæring om gjenopptakelse

Som utvalget redegjør for i utredningen side 118, er det ikke lenger slik at det er de samme dommerne som hadde avsagt dommen som ble angrepet, som også tok stilling til begjæringen om gjenopptakelse. I straffeprosessloven § 395 heter det nå at ingen dommer som har vært med på å avsi den angrepne dom kan delta ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Det samme gjelder ved en eventuell ny behandling av saken. Utvalget nevner at Justisdepartementet i 1996 sendte ut høringsbrev med spørsmål om hvilken domstol som bør behandle begjæringen, jf. 2.2 foran, men legger til grunn at erfaringene fra Lilandsaken ikke gir grunn til å drøfte spørsmålet nærmere.

Siden det nå fremmes forslag om å opprette en egen kommisjon for å behandle begjæringer om gjenopptakelse, finner ikke departementet grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Etter departementets forslag vil dessuten en sak som skal behandles på nytt, bli behandlet av en annen domstol enn den som avsa den angrepne dommen, jf. forslaget til endringer i straffeprosessloven § 400. Dette skaper en større distanse til den opprinnelige avgjørelsen enn i dag.

7.3.5 Om loven gir tilstrekkelig adgang til å få gjenopptatt en straffesak med fellende dom

Vilkårene for å få gjenopptatt en fellende straffedom ble senest endret i 1993, slik at gjenopptakelse til gunst for siktede kan skje dersom «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny», jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd og NOU 1996: 15 side 118-119. Slik denne bestemmelsen opprinnelig lød, kunne gjenopptakelse til gunst for domfelte besluttes utenom de tilfelle som følger av loven §§ 390, 391 og 392 første ledd, når «særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld prøvd på ny». Det ble understreket i motivene at bestemmelsen skulle praktiseres med stor varsomhet, noe som førte til en lav gjenopptakelsesprosent.

I forbindelse med to-instansreformen ble vilkårene i § 392 myket opp noe ved at ordet «meget» før «tvilsomt» ble tatt ut av loven. Departementet understreket imidlertid i proposisjonen at selv etter endringen ville vilkårene for gjenopptakelse etter § 392 annet ledd fortsatt være strenge, og at bestemmelsen skulle praktiseres med varsomhet, jf. Ot. prp. nr. 78 (1992-93) side 63 og 93. Utvalget finner ikke at erfaringene fra Liland-saken gir grunn til å gå nærmere inn på om lovens vilkår for gjenopptakelse bør vurderes på nytt, jf. NOU 1996: 15 side 119. Departementet understreker at adgangen til å få gjenopptatt en straffesak er en viktig rettssikkerhetsgaranti. En av de primære målsettinger for straffeprosessen er å hindre uriktige domfellelser. Samtidig er det andre hensyn som tilsier at adgangen til gjenopptakelse skal være snever, bl. a. fornærmedes behov for å kunne stole på at saken er endelig avgjort når den er rettskraftig, og hensynet til at bevisene svekkes over tid. Dessuten må en enhver sak ha sin ende for at straffen skal fylle sin funksjon som samfunnets oppgjør med en forbrytelse som har skapt harme og utrygghet. Loven må altså finne balansen mellom ønsket om å unngå objektivt uriktige dommer, og behovet for en endelig avgjørelse.

Tallene som departementet har hentet inn, jf. 3.3, viser at dagens regler blir praktisert mer liberalt enn tidligere antatt, noe som tyder på at adgangen til å få gjenopptatt en sak er vid nok. Etter departementets syn bør en høste erfaringer av endringen av § 392 annet ledd slik den blir praktisert av en kommisjon før det eventuelt vurderes å utvide gjenopptakelsesadgangen ytterligere. Departementet foreslår imidlertid en utvidet adgang til gjenopptakelse av saker på folkerettslig grunnlag, se kapittel 5 ovenfor.

7.3.6 Hvem i påtalemyndigheten bør behandle gjenopptakelsessaken?

Det følger av straffeprosessloven § 397 første ledd at en begjæring som ikke straks forkastes av domstolene, skal forelegges for påtalemyndigheten til uttalelse. I påtalemyndigheten er praksis er slik at begjæringen om mulig blir behandlet av den samme personen som var aktor i straffesaken. Begrunnelsen er at forutgående kjennskap til bevisførselen under straffesaken normalt vil være av stor betydning ved behandlingen av gjenopptakelsesspørsmålet. Som utvalget peker på, jf. NOU 1996: 15 side 120, har ordningen vært kritisert fra forsvarerhold, blant annet på grunnlag av Lilandsaken. Utvalget peker på at selv om denne ordningen antagelig var en ulempe i Lilandsaken, kan den i andre saker ha gode grunner for seg. Utvalget er ikke overbevist om at påtalemyndigheten generelt sett lettere vil begjære gjenopptakelse eller slutte seg til en slik begjæring dersom gjenopptakelsesspørsmålet behandles av personer innen påtalemyndigheten som ikke har hatt med saken å gjøre. Utvalget peker på kravet til habilitet hos den som skal behandle saken i påtalemyndigheten, og understreker at tjenestemannen i sin habilitetsvurdering må ta hensyn til partenes og allmennhetens tillit til saksbehandlingen.

Etter at utvalget la frem sin utredning, vurderte riksadvokaten om påtalemyndighetens praksis burde legges om slik at det var andre enn den som var aktor i saken, som på vegne av påtalemyndigheten skal behandle begjæringen om gjenopptakelse. Spørsmålet ble sendt på høring til alle landets statsadvokatembeter, inkludert ØKOKRIM. De fleste embetene gav uttrykk for at det kan anføres gode grunner for begge løsninger. I brev til embetene 30. september 1996 oppsummerte riksadvokaten sitt foreløpige syn på saken. Konklusjonen var at dagens praksis burde fortsette, i hvert fall inntil videre. Som begrunnelse ble det blant annet pekt på følgende:

«Etter at gjenopptakelsesbegjæringer ikke lenger skal vurderes av de dommere som har avsagt den angrepne avgjørelse [...], er påtalemyndigheten alene om å kunne vurdere på en tilfredsstillende måte det som anføres i begjæringen opp mot det som fremkom under sakens behandling i retten. Etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 kan gjenopptakelse kreves «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis». Overføres saken til en annen påtalejurist eller et annet embete, reduseres muligheten for å vurdere om det som anføres virkelig er noe nytt.

Overføres saken til en annen påtalejurist svekkes også muligheten for imøtegåelse av påstander om feil eller uregelmessigheter under hovedforhandlingen.

To-instansreformen, og endringen i gjenopptakelsesreglene ved lov 11. juni 1993 nr. 80, har som kjent økt mulighetene for gjentatt prøvelse av skyldspørsmålet i straffesaker. Det styrker behovet for kontinuitet i den påtalemessige behandling.»

Departementet vil peke på at forslaget om å opprette en kommisjonen vil gi påtalemyndigheten en mer tilbaketrukket rolle i behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen enn etter dagens regler. Påtalemyndighetens holdning til gjenopptakelsesspørsmålet vil likevel kunne ha betydning for om kommisjonen tar begjæringen til følge.

Utvalgets og riksadvokatens vurderinger gir etter departementets syn ikke grunnlag for å gi bestemmelser i lov eller påtaleinstruks som pålegger påtalemyndigheten å endre dagens praksis, verken umiddelbart eller etter at forslaget om å opprette en kommisjon eventuelt er vedtatt og satt i verk. Spørsmålet bør imidlertid vurderes på nytt som ledd i en etterkontroll av kommisjonsordningen, jf. 4.8 ovenfor. I lys av erfaringene fra Lilandsaken vil det dessuten være naturlig at påtalemyndigheten i den enkelte sak - selv om det ikke foreligger inhabilitet - vurderer om det finnes trekk ved saken som gjør at forutgående kjennskap til saken kan være en ulempe sett fra et rettssikkerhetsmessig ståsted. I slike tilfeller vil den beste løsningen ofte være å la en annen tjenestemann behandle saken, og eventuelt supplere med opplysninger fra den som den gang var påtalemyndighetens representant.

7.3.7 Lydopptak fra hovedforhandlingen i straffesaker

Utvalget peker på at Lilandsaken har aktualisert debatten om det er behov for lydopptak fra behandlingen av straffesaker i norske rettssaler, jf. NOU 1996: 15 side 120 flg. Spørsmålet har uavhengig av denne saken vært drøftet ved flere anledninger i de senere tiår, sist i forbindelse med forberedelsen av to-instansreformen, jf. NOU 1992: 28 side 71 flg. og Ot. prp. nr. 78 (1992-93) side 38 flg. Utvalget legger til grunn at opptakene som regel vil ha begrenset interesse for retten som tar stilling til straffesaken, men at opptak med blant annet vitneforklaringer vil kunne få atskillig betydning ved en anke og ved begjæring om gjenopptakelse av saken.

Departementet viser til at det siden 1. januar 1986 har vært adgang til å gjøre lydopptak under hovedforhandling i herreds- eller byrett og i lagmannsretten når retten finner grunn til det, jf. straffeprosessloven § 23 og forskrift 15. november 1985 nr. 1911. Denne alminnelige adgangen har vært lite benyttet i praksis. På bakgrunn av to-instansreformen ble det 15. mars 1997 satt i gang en prøveordning med lydopptak av hovedforhandlinger i straffesaker. Hensikten med ordningen var å vinne erfaring med bruk av lydopptak. Under prøveperioden blir både edb-utstyr og tradisjonelt opptaksutstyr testet. For å få et tilstrekkelig omfattende erfaringsmateriale om bruk av lydopptak blant annet i gjenopptakelsessaker, er prøveperioden senere forlenget. Prosjektet vil bli evaluert i løpet av 2001. Evalueringen vil ta for seg erfaringer både med det tekniske utstyret, og med ordningen som sådan. I tillegg til å innhente dommernes, påtalemyndighetens og forsvarernes erfaringer, blant annet ved hjelp av spørreskjemaer og dybdeintervjuer, vil det bli undersøkt hvordan tiltalte opplevde at det ble foretatt lydopptak.

Departementets foreløpige inntrykk av ordningen er at lydopptak kan være til nytte i vurderingen av om det er grunnlag for å gjenoppta en sak, men departementet vil vente til evalueringen er foretatt med å vurdere om det i større grad enn i dag bør være obligatorisk å gjøre lydopptak.

7.3.8 Bruk av sakkyndighet i straffesaker

Et av hovedpunktene i utvalgets kritikk av saksbehandlingen i Lilandsaken var knyttet til de rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser, samt samspillet mellom de sakkyndige og de juridiske aktørene i straffesaken, se NOU 1996: 15 side 122 flg. Også når det gjelder Den rettsmedisinske kommisjons kvalitetskontroll av de rettsmedisinske erklæringene i Lilandsaken mener utvalget at saksbehandlingen sviktet, idet plikten til å sende kopi av erklæringene til kommisjonen ikke ble overholdt. Det ble heller ikke utarbeidet noe referat for kommisjonen av de sakkyndiges muntlige forklaringer under hovedforhandlingen i 1970.

Som utvalget redegjør nærmere for, jf. NOU 1996: 15 side 125 flg., fremgår det av straffeprosessloven § 139 første ledd at det skal oppnevnes én sakkyndig «med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige». Utvalget peker på at rettsmedisinsk sakkyndige erklæringer ofte inneholder skjønnsmessige vurderinger, noe som tilsier at lovens hovedregel i slike tilfeller bør være at det oppnevnes to sakkyndige. Når det gjelder selve oppnevningsprosedyren, mener utvalget at det ikke er behov for lovendringer, og at det mer er tale om hvordan domstolene - i forståelse med aktor og forsvarer - praktiserer loven. Utvalget legger til, jf. NOU 1996: 15 side 126:

«Lovens hovedregel er som nevnt under pkt 10.11.2 at den sakkyndige avgir en skriftlig erklæring. Liland-saken illustrerer på en meget god måte at denne hovedregelen ikke bør fravikes uten at dette på forhånd er overveiet av retten og partene.»

Utvalget fremhever dessuten hvor viktig det er å ha et bevisst forhold til hva som er den sakkyndiges faglige vurderinger, og hva som er alminnelig bevisbedømmelse, jf. utredningen side 127:

«Ved vurderingen av den sakkyndiges uttalelse er det av vesentlig betydning å ha klart for seg i hvilken grad den på det enkelte punkt gir uttrykk for en rent sakkyndig bedømmelse, eller om den - i alle fall for en del - er basert på en bevisbedømmelse som det egentlig tilligger retten å foreta.»

Blant annet på bakgrunn av erfaringene fra Lilandsaken oppnevnte Justisdepartementet 2. april 1998 et utvalg for å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker, med professor dr. med. Torleiv Ole Rognum som leder. I utvalgets mandat heter det blant annet:

«Utvalget bes gi en beskrivelse og vurdering av den rettsmedisinske virksomhet i Norge, herunder redegjøre for Den rettsmedisinske kommisjons organisering, sammensetning og regelverk. Utvalget skal fremme forslag om hvordan det rettsmedisinske kontrollarbeidet kan organiseres. Det kan i den sammenheng være naturlig å se hen til organiseringen av rettsmedisinsk kontroll i andre land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Utvalget skal utarbeide forslag til lovbestemmelser og eventuelt instruks eller forskrift, og skal ellers redegjøre for kontrollarbeidets organisering og finansiering. Det skal utredes hvilke kvalifikasjonskrav som må stilles til de som skal utøve kontrollen, herunder en klargjøring av eventuelle utdanningsbehov.

Utvalget skal særlig se på hvilke kvalifikasjonskrav som må stilles til de såkalte faste sakkyndige. Herunder må vurderes hvilke «faggrupper» som bør benyttes, hvordan erklæringene best kan kvalitetssikres samt krav til det sted gransking foregår. Utvalget skal også vurdere hvordan mandat til rettsmedisinsk sakkyndige bør utformes. Utvalget bes gjennomgå gjeldende regelverk for de faste sakkyndige, forskrift 4 mars 1988 nr 187, herunder særlig vurdere om det bør oppstilles habilitetskrav for de sakkyndige.

Utvalget skal vurdere og foreslå hvilke typer sakkyndighetserklæringer som bør undergis rettsmedisinsk kontroll, herunder erklæringer innenfor 1) den alminnelige rettsmedisin og 2) rettspsykiatrien. Mandatet avgrenses til rettsmedisinsk virksomhet i straffesaker.»

Utvalget startet sitt arbeid i juni 1998, og avga sin utredning 2. april 2001, publisert som NOU 2001: 12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. Utredningen gir en omfattende beskrivelse av den rettsmedisinske virksomheten som drives i Norge, og bruken av sakkyndige i strafferettspleien har stått sentralt i utvalgets arbeid. I et eget kapittel formulerer utvalget overordnede krav til sakkyndig rettsmedisinsk tjeneste i straffesaker, og dermed til organiseringen av rettsmedisinsk virksomhet i Norge. Utvalget mener det må stilles krav om upartiske sakkyndige, tilfredsstillende faglig kompetanse på nødvendige fagområder, best mulig kvalitet på undersøkelsene, tilstrekkelig rask undersøkelse og svar, mulighet for en ny og uavhengig vurdering («second opinion»), rettsenhet, kostnadseffektivitet og akseptable arbeidsforhold for de sakkyndige. Utvalget presenterer tre alternative modeller for hvordan de rettsmedisinske sakkyndigtjenestene i straffesaker kan organiseres i fremtiden.

Utvalget legger frem en rekke forslag om praksis- og regelendringer, blant annet om at straffeprosessloven endres slik at habilitetsreglene for sakkyndige skjerpes. Utvalget går - blant annet på bakgrunn av erfaringene fra Lilandsaken - inn for at det bør trekkes klarere skillelinjer mellom politiets og rettens bruk av sakkyndige. Utvalgets utgangspunkt er at den som har vært tungt involvert i politiets etterforskning i en sak, ikke senere bør oppnevnes som rettens sakkyndige i samme sak.

Det foreslås videre at behandlere ikke skal kunne opptre som rettsoppnevnt sakkyndig i forhold til sine pasienter, og at den som har foretatt en foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse ikke skal foreta den fullstendige rettspsykiatriske undersøkelsen.

Utvalget peker også på at de sakkyndiges mandat i dag ofte er for dårlig, og det foreslås at det skal fremgå av straffeprosessloven at sakkyndige skal ha skriftlig mandat for sine oppdrag. Dette skal gjelde enten det er retten eller påtalemyndigheten som ber om sakkyndig bistand. Dessuten skal den som ber om sakkyndig assistanse lettere få veiledning i å utforme mandatet.

Utvalget har vurdert om det er behov for nærmere retningslinjer for de rettsmedisinske undersøkelsene, og går inn for at fagmiljøene selv bør utarbeide slike prosedyrer. Det bør også utarbeides retningslinjer for den sakkyndiges skriftlige erklæring, og utvalget peker på sentrale elementer som erklæringene bør inneholde. På bakgrunn av erfaringene fra Liland-saken går utvalget inn for at den sakkyndige erklæringen skal være skriftlig og alltid inneholde tid og sted for undersøkelser, og det skal opplyses om aktuelle protokoller for undersøkelsen er fulgt. Erklæringene skal dessuten innledes med en presentasjon av den sakkyndiges faglige kvalifikasjoner, og mandatet skal alltid gjengis i erklæringen. Utvalget deler Lilandutvalgets syn på de sakkyndiges bevisvurderinger, jf. NOU 1996: 15 side 126-127, og understreker at det må komme frem hvilke av den sakkyndiges vurderinger som gir uttrykk for en sakkyndig bedømmelse og hva som er basert på alminnelig bevisbedømmelse. Det fremheves også at det bør komme klart frem med hvilken grad av sikkerhet den sakkyndige uttaler seg, slik at retten kan ta hensyn til dette. De sakkyndige erklæringene bør heller ikke inneholde gjengivelser av forklaringer om faktum som ikke er nødvendige for å besvare mandatet.

Utvalget har vurdert om det bør innføres en frist for å utarbeide den sakkyndige erklæringen, slik det ble foreslått i NOU 1996: 15 side 124, men mener at tidsfristen i stedet bør avtales i den enkelte sak og nedfelles i mandatet.

For å sikre at de rettsmedisinske uttalelsene holder et tilfredsstillende nivå, går utvalget inn for at det i større utstrekning enn i dag innføres en systematisk kvalitetssikring av de sakkyndiges virksomhet, for eksempel i form av akkreditering eller sertifisering. I tilfeller der sakkyndige vitner forklarer seg, foreslår utvalget at slike vitner skal kunne legge frem skriftlige erklæringer slik at de også kan kontrolleres av Den rettsmedisinske kommisjon.

Utvalget mener at en del problemer i forholdet mellom sakkyndige og aktørene i rettsapparatet skyldes at de sakkyndige ikke godt nok kjenner sin rolle som sakkyndig. Utvalget går derfor inn for at det utvikles et undervisningstilbud i sakkyndigarbeid i straffesaker, med tre nivåer for differensiert kvalifisering. Undervisningstilbudet skal sikre bedre kommunikasjon mellom de sakkyndige og rettens aktører, og utvikle spisskompetanse innenfor rettsmedisinske fag.

Utvalget støtter forslaget fra Liland-utvalget om at plikten til å sende inn erklæringene til Den rettsmedisinske kommisjon skal flyttes til påtalemyndigheten, og fremmer forslag om å endre straffeprosessloven § 147.

Endelig foreslår utvalget at det opprettes en oversikt over kvalifiserte rettsmedisinsk sakkyndige som kan brukes i straffesaker.

Departementet vil med det første sende Rognum-utvalgets forslag på høring. Som ledd i oppfølgningen vil det også bli vurdert om det kan være behov for å endre straffeprosessloven § 139 første ledd, slik at det i utgangspunktet skal oppnevnes to sakkyndige i saker der et dødsfall kan skyldes kriminelle forhold. Departementets foreløpige vurdering er at straffeprosessloven § 139 første ledd har en så elastisk form at den imøtekommer domstolenes behov for å oppnevne én, to eller flere sakkyndige - alt etter hvordan saken ligger an. Det er tilstrekkelig for å fravike lovens utgangspunkt at retten mener at saken krever flere sakkyndige. Det er imidlertid viktig at dette blir vurdert i hver enkelt sak. I hvert fall på et tidlig stadium i saksforberedelsen kan det være vanskelig for påtalemyndigheten eller domstolen å foreta denne vurderingen. Dette kan avhjelpes ved at det i de kommende retningslinjene for sakkyndigarbeidet nedfelles at den sakkyndige - når han eller hun får oppdraget, og under utførelsen av det - skal vurdere om saken krever flere sakkyndige og gi retten eller påtalemyndigheten tilbakemelding om dette.

7.3.9 Erstatning for omkostninger til andre enn siktede

I kjennelsen inntatt i Rt. 1996 side 769 tok Høyesterett stilling til krav om godtgjørelse og dekning av omkostninger fra tre utenrettslige hjelpere som hadde bistått Per Liland i arbeidet med å få gjenopptatt saken. Kravene ble ikke tatt til følge, i det Høyesterett uttalte at straffeprosessloven § 438 bare gir siktede krav på dekning av nødvendige utgifter til hans forsvar. Høyesterett la imidlertid til:

«De kjærende parter har anført at reelle grunner taler for å tolke straffeprosessloven § 438 rommelig når det gjelder spørsmålet om hvem som kan tilkjennes erstatning. Jeg kan være enig i at det kan anføres rimelighetsgrunner for at det bør kunne gis en viss dekning av omkostninger i et tilfelle som det foreliggende, men det er som nevnt et spørsmål som ligger utenfor det som er regulert i § 438. Spørsmålet om hvorvidt, når og i tilfelle i hvilket omfang slike omkostninger bør dekkes, er så vidt kompliserte at det i tilfelle bør løses ved ny lovgivning.»

I innstilling 20. mai 1997 fra Privatetterforskningsutvalget, går flertallet i utvalget inn for at det bør bli adgang til offentlig dekning av utgifter til privat etterforsker i straffesak, jf. innstillingen side 85. Utvalget foreslo at vitnegodtgjørelsesloven § 10 annet ledd ble endret slik at det blir adgang til å honorere private etterforskere på lik linje med sakkyndige som ikke er oppnevnt av retten. Innstillingen ble sendt på høring 8. oktober 1997. Et stort flertall av høringsinstansene gikk imot utvalgets forslag om å utvide adgangen til offentlig dekning av utgiftene til private etterforskere.

Utvalgets forslag er generelt utformet og reiser kompliserte spørsmål som departementet vil komme tilbake til. Departementet er imidlertid enig med Høyesterett i at det i helt spesielle tilfeller kan være rimelig at også andre enn siktede får erstattet sine omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt, i hvert fall dersom omkostningene har vært av vesentlig betydning for at saken ble gjenopptatt og den nye behandlingen fører til frifinnelse. Departementet vil derfor foreslå at straffeprosessloven § 438 tilføyes et annet ledd, som åpner for slik dekning av omkostninger.

7.3.10 Kritikken mot utvalgets saksbehandling, og behovet for å vurdere endringer i regelverket for granskingskommisjoner

Som nevnt under 7.2.3, konkluderte utvalget blant annet med at daværende statsadvokat Håkon Wiker under deler av straffesaken mot Liland i 1970 var «subjektiv og fordømmende», og ikke «preget av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden», jf. NOU 1996: 15 side 16.

Wiker har i møte med departementet gitt uttrykk for at utvalget i kontakten med ham ikke antydet at de ville komme til å rette kritikk mot ham, og at han derfor ikke hadde noen foranledning eller reell mulighet til effektiv kontradiksjon før utvalgets rapport ble fremlagt. Wiker er også uenig i deler av utvalgets vurderinger og konklusjoner.

Departementet finner det riktig å gjøre Stortinget kjent med at Wiker har kommet med innvendinger mot deler av utvalgsarbeidet, og departementet har vært oppmerksom på kritikken i behandlingen av utredningen. Den omstendighet at Wiker har rettet kritikk mot utvalgets saksbehandling, understreker for øvrig at det er behov for å vurdere om det bør gis egne saksbehandlingsregler for slikt granskingsarbeid. På bakgrunn av flere konkrete klagesaker er Justisdepartementet blitt anmodet av Stortingets ombudsmann for forvaltningen om å foreta en generell gjennomgåelse av saksbehandlingsreglene for granskingskommisjoner. Også Den Norske Advokatforening har tatt opp spørsmålet. Departementet har identifisert problemområder som bør vurderes nærmere, og regjeringen vil oppnevne et utvalg som skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av granskningskommisjoners sammensetning, oppgaver, rettslige status og saksbehandling. Utvalget skal blant annet vurdere om personer som er berørt av granskingen, bør få rett til innsyn i kommisjonens utkast til rapport, og rett til å inngi tilsvar.