3 Bakgrunn

3.1 Opprettelsen av Mattilsynet og betydningen av dette for miljørettet helsevern

Regjeringen har i flere dokumenter, blant annet St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003) Om ny organisering av matforvaltningen m.m. lagt frem for Stortinget forslag til en omorganisering av matforvaltningen. Mattilsynet ble etablert 1. januar 2004 og består av en sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT), de lokale næringsmiddeltilsynene (KNT), Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Fiskeridirektoratets sjømatavdeling.

Ved Stortingets behandling av saken ble det lagt til grunn at laboratorievirksomheten skal organiseres uavhengig av tilsynet. Dette innebar at de kommunale KNT-laboratoriene ikke ble overtatt av staten, og at Mattilsynet må kjøpe sine laboratorietjenester fra tilbydere av slike tjenester. Mattilsynet vil ha kompetanse som er verdifull for miljørettet helsevern i kommunene, og den kommunale helsetjenesten sitter med viktig informasjon og kompetanse som vil ha betydning for et godt mattilsyn. Det kan derfor være aktuelt med ulike former for samarbeid mellom Mattilsynet og helsetjenesten i kommunene.

De kommuner som tidligere har valgt å bygge opp kompetanse innen miljørettet helsevern i tilknytning til de kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynene sto fra 1. januar 2004 overfor en ny situasjon. Ressurser knyttet til miljørettet helsevern i de tidligere KNT skulle i utgangspunktet bli tilbake i kommunene, da miljørettet helsevern fortsatt er en kommunal oppgave. Til tross for dette antas det at reformen har medført en viss svekkelse av arbeidet med miljørettet helsevern. Den på sikt kanskje viktigste konsekvensen av matreformen, er likevel at kommunene ved overføringen av det lokale næringsmiddeltilsynet til staten har mistet det faglige og administrative støtteapparatet som lå i de delene som ble overført Mattilsynet fra KNT. Omorganiseringen av matforvaltningen har dermed i en del kommuner aktualisert et behov for å organisere arbeidet med miljørettet helsevern på en måte som kompenserer for en mulig svekkelse av feltet.

3.2 Smith-rapportene

I forbindelse med beslutningen om å opprette Mattilsynet, oppnevnte daværende Sosial- og helsedepartementet i brev av 14. november 2001 et utvalg som skulle vurdere grenseflatene mellom det nye Mattilsynet og det miljørettede helsevernet under den kommunale helsetjenesten. Utvalget ble ledet av Anders Smith, fylkeslege i Akershus.

Utvalgets mandat var todelt: For det første skulle det kartlegge hvilke arbeidsoppgaver KNT utfører innen miljørettet helsevern, og hvordan kommunene ellers løser sine oppgaver på dette området. For det andre skulle utvalget vurdere og gi anbefalinger om hvordan oppgaver innenfor miljørettet helsevern kan ivaretas i en modell med et statlig mattilsyn.

Utvalget utarbeidet to delrapporter (Smith-rapportene). I rapport nr. 1 konkluderte utvalget med at KNT utfører omfattende arbeid for kommunenes miljørettede helsevern, særlig i form av faglig utredningsarbeid. Det ble videre understreket at ved statlig overtakelse av næringsmiddeltilsynene må kommunene sikres fortsatt bistand til arbeid med miljørettet helsevern. Dette gjaldt særlig på følgende tilsynsområder; drikkevann, badeanlegg og bassengbad, campingplasser, hoteller, herberger og serveringssteder, forsamlingslokaler, barnehager, skoler, røyking på utesteder, frisørsalonger og solarier, samt bistand ved opplysning knyttet til ernæring.

I rapport nr. 2 anbefalte utvalget at norske kommuner skal inviteres til å legge deler av sitt arbeid med miljørettet helsevern til interkommunale enheter, og at disse samlokaliseres med de lokale statlige mattilsynene. For å beholde og rekruttere fagpersonell i stillinger innenfor samfunnsmedisin, mente utvalget at kommunene bør vurdere å gå sammen om å ansette en lege med samfunnsmedisinsk kompetanse i den interkommunale ordningen. Videre anbefalte utvalget at det utredes hvilke endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven som er nødvendige for å hjemle delegering av myndighet til interkommunale organer. I tillegg ønsket utvalget at staten går inn med økonomiske stimuleringsmidler for at kommunene skal gå inn i denne organisasjonsmodellen.

Utvalgets forslag ble sendt på høring høsten 2002. Flertallet av høringsinstansene var positive til interkommunalt samarbeid for å løse oppgaver innen miljørettet helsevern. Enkelte instanser pekte på at interkommunale organer kan virke styrkende for tilsynsoppgavene, men samtidig svekke samarbeidet med andre sektorer og med planmyndighetene i egne kommuner. Flere, deriblant KS, pekte også på at miljørettet helsevern er et kommunalt ansvar som kommunene selv står fritt til å velge hvordan de vil organisere.

3.3 Vurderinger og tiltak i Stortingsmelding nr. 16 innen miljørettet helsevern, smittevern og samfunnsmedisin (Folkehelsemeldingen)

I St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norgetrekkes det opp strategier for folkehelsepolitikken. I meldingen drøftes blant annet forslagene i Smith-rapportene.

Regjeringen understreker i St.meld. nr. 16 (2002-2003) at kommunene ikke skal miste de ressursene som de kommunale næringsmiddeltilsynene i dag bidrar med innen miljørettet helsevern, når disse blir statlige. For å møte nye utfordringer foreslås det at kommuner skal kunne skape større fagmiljøer ved å organisere arbeidet gjennom interkommunale organer, og at det skal gis hjemmel for at kommunene skal kunne delegere myndighet til slike organer. Regjeringen drøfter også samfunnsmedisinen og legerollen. Det pekes på at det i dag er vanskelig å rekruttere leger til kommunelegestillinger, blant annet på grunn av mangelen på fagmiljø og fordi det er mer lønnsomt å drive som fastlege. Regjeringen mener at sterkere fagmiljøer for samfunnsmedisinere kan etableres ved interkommunalt samarbeid, for eksempel knyttet til de nye lokale mattilsynene.

Regjeringens forslag i stortingsmeldingen når det gjelder delegering til interkommunale organer er i det vesentlige i tråd med anbefalingene i Smith-rapportene. Regjeringen foreslår at det åpnes for at kommuner skal kunne delegere myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale organer. Videre mener regjeringen at kommunene bør vurdere om interkommunale organer også kan være en naturlig forankring for kommuneleger som flere kommuner har gått sammen om å ansette. Regjeringen går imidlertid ikke inn for å gi øremerkede midler som favoriserer en bestemt organisasjonsmodell, fordi slike incentiver kan virke uheldig for kommuner som i dag har kommunale ordninger for miljørettet helsevern, eller som ønsker andre løsninger.