5 Nærmere om lovforslagene

5.1 Forslag om hjemmel til å delegere myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale organer

5.1.1 Høringsnotatet

Helsedepartementet sendte 24. november 2003 forslag til endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven på høring. Forslaget vil gi kommunene hjemmel til å delegere myndighet til interkommunale organer.

Det er flere forhold som tilsier at det kan være hensiktsmessig å organisere det miljørettede helsevernet og smittevernet i interkommunale organer. Særlig aktuelt er spørsmålet for de kommuner som tidligere har valgt å bygge opp kompetanse innen miljørettet helsevern i tilknytning til det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet, da de fra 1. januar 2004 har mistet deler av sine nettverk og fagmiljøer.

En god ivaretakelse av oppgavene innen miljørettet helsevern og smittevern krever bred kompetanse, herunder helsefaglig, teknisk og miljøfaglig kompetanse. Etablering av interkommunale enheter er en løsning som kan gjøre det lettere å etablere og/eller beholde solide fagmiljøer for lokalt folkehelsearbeid og lokal samfunnsmedisin. Løsningen med interkommunale organer kan gi effektiv utnyttelse av kompetanse, og er kanskje særlig aktuell i små kommuner der det kan være vanskelig å ha eget personell og utstyr i tilstrekkelig grad. En slik enhet kan også langt på vei ivareta funksjonen med å bygge opp kunnskapsbaser og fakta om helse- og miljøtilstanden i en region, som er nyttige verktøy i folkehelsearbeidet. En samling av fagpersoner fra flere kommuner vil skape et større fagmiljø, og kan gi bedre muligheter for fagspesialisering. Der det etableres slike fagmiljøer, kan det være en hensiktsmessig arbeidsfordeling at kommunenes myndighet i henhold til regelverket også kan legges til dette fagmiljøet.

5.1.2 Høringsinstansenes syn

Helsedepartementet har i høringsrunden mottatt 69 uttalelser, hvorav 30 fra kommuner. De øvrige høringsuttalelsene kommer fra departementer, underliggende etater, fylkesmenn og organisasjoner. De fleste høringsinstansene støtter forslagene.

Et flertall av høringsinstansene er positive til at kommunene får flere alternativer til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern og smittevern, og mener at dette kan gi hensiktsmessige og funksjonelle løsninger. Bedre muligheter til å bygge opp fagmiljøer som kan rekruttere og holde på kompetent personell, er blant fordelene mange av høringsinstansene trekker fram.

De få høringsinstansene som har uttrykt skepsis til forslaget er hovedsakelig store kommuner som lokalt har bygd opp solid kompetanse på feltet, og kommuner som tidligere har hatt blandede erfaringer fra interkommunalt samarbeid. De frykter blant annet at interkommunale løsninger på sikt kan bidra til at kompetanse bygges ned i den enkelte kommune. I følge disse høringsinstansene er det en fare for at miljørettet helsevern og smittevern blir fjernere fra de øvrige kommunale plan- og beslutningsprosessene. Det vil da være en fare for at muligheten for, kunnskapen om og viljen til å samarbeide med andre deler av kommunen om helsefremmende og forebyggende arbeid svekkes.

5.1.3 Helsedepartementets vurderinger

Forslaget om hjemmel til å delegere myndighet til interkommunale organer vil gi kommunene større frihet i valg av organisering av oppgavene innen miljørettet helsevern og smittevern, og større mulighet til å tilpasse lokale behov og utfordringer. Det er opp til kommunene å avgjøre hvorvidt de ønsker å benytte denne løsningen og hvilke tjenester som eventuelt skal inngå. Etablering av interkommunale organer innen miljørettet helsevern og smittevern vil være mest aktuelt for de kommuner som har problemer med å bygge opp tilstrekkelig kompetanse lokalt.

Ved etablering av interkommunale enheter vil lokalkunnskap og nærhet til kommunal virksomhet være en utfordring både i forhold til tilsyns- og myndighetsoppgavene etter kapittel 4a, og samarbeidsoppgavene i § 1-4. Kommunene må være tydelige på hvilke oppgaver de vil delegere og må gjennom delegeringsreglement, rutiner og samarbeidsavtaler sikre at den interkommunale enheten fortsatt prioriterer å gi faglige råd og veiledning til andre sektorer i kommunen og til kommunens overordnede styring. Videre skal det legges til rette for at andre deler av kommunen i større grad skal etterspørre informasjon og råd om helsemessige forhold, slik at den interkommunale enheten kommer tidlig inn i saker som har betydning for befolkningens helse. I den forbindelse vil departementet særlig vise til de føringer som fremkommer i St.meld. nr 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern og Veileder i miljørettet helsevern fra Sosial- og helsedirektoratet (IS-1104). Det understrekes i disse dokumentene at helsehensyn så langt som mulig skal ivaretas gjennom ordinære plan- og beslutningsprosesser, dvs. at man skal ha et kommune- og oppgaveperspektiv fremfor sektorperspektiv på folkehelsearbeidet. Det er forventninger til at helsetjenesten er aktive bidragsytere i dette arbeidet.

Helsedepartementet understreker at forslaget til delegering av myndighet til interkommunale organer verken legger føringer for eller forventninger til at kommunene skal etablere interkommunale organer for miljørettet helsevern og/eller smittevern. Den enkelte kommune må, innenfor rammene av regelverket, etablere den organisering som kommunen er best tjent med. Interkommunalt samarbeid om oppgavene krever heller ikke at det delegeres myndighet. Kommunene kan velge å organisere arbeidet interkommunalt, men beholde myndigheten til å gi eventuelle pålegg i medhold av regelverket. Kommunestyret har som kommunens øverste organ ansvaret for at oppgavene er organisert på en forsvarlig måte, og at vedtak som fattes er forsvarlige og innenfor rammene av regelverket. Dette gjelder like mye der oppgavene ivaretas av et interkommunalt organ som der oppgavene ivaretas av et organ innad i kommunen.

5.2 Nærmere om behovet for nærhet til kommunale beslutningsorganer

5.2.1 Høringsnotatet

Kommunenes oppgaver innen miljørettet helsevern omfatter både planleggings-, samarbeids- og rådgivningsoppgaver (jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-4), og myndighetsutøvelse der kommunen fører tilsyn og kontroll med virksomheter, herunder myndighet til å gi pålegg i form av enkeltvedtak (jf. kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a). Det kan i enkelte saker, særlig når det gjelder myndighetsoppgavene, være en fordel om organet som utøver myndighet har en viss distanse til kommunen. Dette gjelder spesielt der et miljørettet helsevern organ fører tilsyn med kommunale virksomheter, som for eksempel skoler. Interkommunale organer vil også kunne sikre et helhetlig tilsyn innenfor flere kommuner i samme region.

Samarbeidsoppgavene i kommunehelsetjenesteloven § 1-4 er oppgaver som er av en annen karakter, og det kreves her en viss nærhet til både kommunens plan- og beslutningssystemer og til andre sektorer. Dersom avstanden blir for stor til de besluttende kommunale myndigheter, vil det kunne medføre at bevisstheten rundt folkehelsearbeid og helsehensyn blir mindre i kommunene. Det å få gjennomslagskraft overfor beslutninger og beslutningstakere, avhenger blant annet av god kontakt med andre etater og beslutningsorganer. Det vil være en fare for at et interkommunalt organ vil kunne bli for tilsynsfokusert, og dermed få problemer med å ivareta oppgaver som krever integrert samarbeid og nærkontakt med ulike samarbeidspartnere i kommunene.

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter i hovedsak departementets syn på at et interkommunalt organ kan styrke myndighetsoppgavene etter kapittel 4a og bidra til et helhetlig og mer uavhengig tilsyn. Mange høringsinstanser mener det er en fare for at planleggings-, samarbeids- og rådgivningsoppgavene etter § 1-4 kan bli nedprioritert i et interkommunalt organ. De fleste mener imidlertid at dette må kunne løses gjennom klare og tydelige avtaler om arbeidsoppgaver og samarbeid. Flere høringsinstanser påpeker at deltakelse i planprosesser og samarbeid med andre myndigheter krever tid og ressurser. Den største utfordringen er imidlertid oftere mangel på kapasitet og kompetanse, enn at kompetanse som finnes i kommunen ikke blir brukt. Samarbeid med andre kommuner om personell ses derfor på som en aktuell løsning for å få tilgang på kompetanse.

Det påpekes også at en må beholde noe samfunnsmedisinsk kompetanse lokalt i kommunene, blant annet som bestillerkompetanse og medisinsk-faglig rådgivning. Det vises her til punkt 5.6.

5.2.3 Helsedepartementets vurderinger

Det er i dag store variasjoner i hvilken grad kommunene ivaretar sine oppgaver og sitt ansvar innen miljørettet helsevern, og generelt er disse oppgavene svakt ivaretatt. Mange kommuner mangler tilgang på personell og har dermed liten kontinuitet i arbeidet. Innføringen av fastlegeordningen har ikke gjort det enklere å rekruttere kommuneleger eller engasjerte leger til samfunnsmedisinske oppgaver. Ved å legge til rette for et større interkommunalt fagmiljø innen miljørettet helsevern og smittevern vil en kunne få en helsetjeneste som både kan bidra til et mer helhetlig tilsyn og yte bedre fagkompetanse overfor kommunens øvrige forvaltning.

For at samarbeidsoppgavene skal bli ivaretatt må kommunens helsetjeneste ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse for å synliggjøre og ivareta fagområdet. Samarbeidet med viktige aktører og myndigheter må formaliseres gjennom rutiner og avtaler, og samarbeidsarenaene må defineres. For å lykkes må helsetjenesten også ha plan- og prosesskompetanse for å kunne gi gode innspill i forhold til de problemstillinger en står overfor. Det vises her til St.meld. nr. 16 (2002-2003) kapittel 8. I oppfølgingen av stortingsmeldingen vil det fra sentrale helsemyndigheters side bli lagt vekt på veiledning til kommunene om helse i kommunal planlegging. Veiledningen skal inkludere hvordan helsetjenestens medvirkning i planarbeid kan skje.

Ivaretakelse av oppgavene etter kommunehelsetjenesteloven § 1-4 og kapittel 4a må uansett organisering bygge på lokal kunnskap og et nært samarbeid med kommunene.

5.3 Nærmere om ulike former for interkommunalt samarbeid

5.3.1 Høringsnotatet

Det finnes ulike former for samarbeid mellom kommuner, fra uformelle nettverk for erfaringsutveksling til helhetlig kommunalt samarbeid om kjerneområder. Interkommunale organer vil kunne forberede saker for kommunale beslutningsorganer. Med de foreslåtte lovendringene vil det også bli mulig å delegere vedtakskompetanse til interkommunale organer.

Interkommunalt samarbeid kan organiseres på ulike måter; samarbeid etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 27, interkommunalt selskap etter lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper (IKS-loven), aksjeselskap etter lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) og stiftelse etter lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven). I høringsnotatet ble de to førstnevnte organisasjonsformene ansett å være de mest aktuelle i de tilfeller der interkommunale organer får delegert myndighet etter kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven. Høringsnotatet la ikke opp til at en kommune skal kunne delegere sin myndighet til en annen kommune (vertskommune).

I høringsnotatet ønsket ikke Helsedepartementet å legge føringer på hvordan kommunene skal organisere oppgavene innen miljørettet helsevern og smittevern. Dette gjaldt både i forhold til om kommunene ønsker å inngå interkommunalt samarbeid, hvilken organisasjonsform som eventuelt velges, hvorvidt et slikt organ bør få delegert myndighetsutøvelse, og hvilke oppgaver som legges til det interkommunale organet (for eksempel hvilke andre tjenester miljørettet helsevern og/eller smittevern kan organiseres sammen med).

5.3.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene varierer i sitt syn på om det bør legges begrensninger på hvilke organisasjonsformer kommunene kan velge for interkommunale organer. Noen høringsinstanser, herunder en del kommuner, ønsker at valg av organisasjonsform skal være fritt. Flere høringsinstanser som drøfter denne problemstillingen nærmere, mener imidlertid at det ikke vil være hensiktsmessig ut fra behovet for politisk ansvar og styring at myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern skal kunne delegeres til aksjeselskaper. Kommunal- og regionaldepartementet mente i sin høringsuttalelse at det kan være behov for å avgrense valg av organisasjonsform for et interkommunalt organ da det omhandler delegering av svært inngripende myndighet.

Få høringsinstanser uttaler seg om det bør være begrensninger i hvilke andre oppgaver det kan være aktuelt å organisere miljørettet helsevern og/eller smittevern sammen med.

5.3.3 Helsedepartementets vurderinger

Der det opprettes et interkommunalt organ, vil den valgte organisasjonsform legge premisser for ivaretakelsen av de oppgaver som legges til organet. Der det etableres samarbeid etter kommuneloven § 27 eller et interkommunalt selskap etter IKS-loven, vil deltakerne/eierne være kommuner (og eventuelt fylkeskommuner og andre IKS). Disse organisasjonsformene vil sikre en viss grad av politisk ansvar og styring med oppgavene. I forbindelse med tilpasningen av kommunehelsetjenesteloven til kommuneloven i 1994, ble det understreket at kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern omfatter dels vidtgående og inngripende vedtakskompetanse. Oppgavene ble derfor lagt til kommunestyret framfor til kommunen som sådan. Det vises her til Ot.prp. nr 60 (1993-94) Om lov om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66(...) side 25. Det er videre klart at et § 27-samarbeid eller et IKS vil være et forvaltningsorgan som er underlagt de krav som følger av for eksempel forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Muligheten for politisk styring og tydeliggjøring av kommunenes ansvar vil som hovedregel være svakere dersom oppgavene skal ivaretas gjennom et interkommunalt aksjeselskap. Miljørettet helsevern og smittevern er områder som innebærer delegering av inngripende myndighet, herunder pålegg om konsekvensutredning, retting og stansing av virksomheter. Med aksjeselskaper vil denne myndigheten kunne utøves av private rettssubjekter. Det er videre et viktig hensyn å sikre at disse oppgavene ikke løsrives fra det politiske ansvaret i kommunene. Miljørettet helsevern og smittevern er viktige deler av folkehelsearbeidet i kommunene. Det vises til at St.meld. nr. 16 (2002-2003) kapittel 8 der det understrekes at man i folkehelsearbeidet skal ha et kommuneperspektiv fremfor et sektorperspektiv. En forutsetning for dette er å sikre at folkehelsearbeidet forankres politisk i kommunene. Helsedepartementet finner derfor at myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern ikke skal kunne delegeres til aksjeselskaper.

Helsedepartementet mener at av de organisasjonsformer man har i dagens regelverk, skal interkommunalt samarbeid etter kommuneloven § 27 og interkommunalt selskap etter IKS-loven, være de aktuelle formene dersom det skal delegeres myndighet innen miljørettet helsevern og/eller smittevern. Det vises imidlertid til at Kommunal- og regionaldepartementet på ny skal vurdere de rettslige rammene for interkommunalt samarbeid. Eventuelt nye samarbeidsformer som ivaretar ovennevnte hensyn vil også kunne være aktuelle ved delegering av myndighet til interkommunalt organ innen miljørettet helsevern og/eller smittevern.

Der et interkommunalt organ ikke får delegert myndighet, men forbereder saker for kommunale organer, vil det ikke være noen begrensning i organisasjonsform. Aksjeselskap vil her være en aktuell organisasjonsform.

Det vil være mulig for en kommune å delegere sin myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til en annen kommune (vertskommune). For å sikre at oppgavene ikke løsrives fra kommunen, vil det imidlertid være et vilkår at vedtak fattet av vertskommunen skal stadfestes av den kommune der saken har sin opprinnelse. Det er kommunestyret, eller den som får myndighet av kommunestyret etter vanlige delegeringsregler, som stadfester vedtak.

Helsedepartementet understreker at også der det opprettes interkommunalt samarbeid, vil oppgavene måtte løses innenfor de rammene som regelverket setter. Miljørettet helsevern og smittevern er en del av kommunens helsetjeneste. Helsetilsynet fører tilsyn med at kommunenes miljørettet helsevern- og smitteverntjenester er forsvarlige og hensiktsmessige, jf. blant annet kommunehelsetjenesteloven § 6-3 og lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Kravet til forsvarlige tjenester innebærer blant annet at kommunen har ansvaret for at den nødvendige faglige kompetansen ligger til organet. Ut over dette vil det ikke være begrensninger på hvilke oppgaver som kan organiseres sammen med miljørettet helsevern og/eller smittevern.

5.4 Nærmere om klage på vedtak fattet av interkommunale organer

5.4.1 Høringsnotatet

Etter kommunehelsetjenesteloven § 4a-12 er fylkesmannen klageinstans for vedtak som er truffet av kommunestyret (eller den som er delegert myndigheten) etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a. Fylkesmannen er også klageinstans for kommunalt vedtak etter smittevernloven § 8-3.

Forslaget innebærer at det ikke gjøres endringer i klagereglene for vedtak etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a og/eller smittevernloven for de tilfellene der vedtak fattes av interkommunale organer. Det påpekes imidlertid at kommunestyret i den kommune der saken har sin opprinnelse, har adgang til å bestemme at eventuelle klager skal forelegges kommunestyret før det oversendes Fylkesmannen. Kommunestyret kan for eksempel i sitt delegeringsvedtak legge føringer på at dette skal gjøres i alle saker som påklages. Etter forvaltningsloven § 33 annet ledd og § 35 annet ledd vil kommunestyret da kunne opprettholde, oppheve eller endre vedtaket. Kommunestyrets opphevelses- og omgjøringskompetanse etter § 33 annet ledd og § 35 annet ledd vil være den samme for vedtak fattet av et interkommunalt organ, som for et vedtak fattet av et kommunalt organ.

5.4.2 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som uttaler seg spesielt om klageadgangen slutter seg til at det ikke bør opprettes egne klageordninger for vedtak fattet av interkommunale organer. Flere høringsinstanser påpeker imidlertid at det må være klart at de enkelte kommunenes politiske organer fortsatt har ansvaret for ivaretakelsen av oppgavene. To høringsinstanser påpeker at interkommunale organer bør fremgå direkte av ordlyden i kommunehelsetjenesteloven § 4a-12.

5.4.3 Helsedepartementets vurderinger

Det gjøres ikke endringer i klagereglene for de tilfeller der vedtak fattes av interkommunale organer. Fylkesmannen skal være klageinstans for vedtak fattet av kommune, kommunelege og interkommunalt organ etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a og smittevernloven. Departementet er enig i at dette bør presiseres i ordlyden i klagebestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven at fylkesmannen også er klageinstans for vedtak fattet av et interkommunalt organ.

At vedtak kan påklages til Fylkesmannen gjelder altså uavhengig av om vedtaket er truffet av kommunestyret selv, et kommunalt eller et interkommunalt organ. Det er et generelt prinsipp at det delegerende organ, her kommunestyret, beholder det overordnede ansvaret for saksområdet og for hvordan kompetansen benyttes. For eksempel kan kommunestyret i den kommune der saken har sin opprinnelse, bestemme at eventuelle klager skal forelegges kommunen før det oversendes Fylkesmannen. Dette kan gjøres i enkeltsaker, eller generelt for eksempel gjennom delegeringsvedtaket. Etter forvaltningsloven har overordnet myndighet, her kommunestyret, en viss mulighet til å sikre seg en rolle i klagesaksbehandlingen. Etter forvaltningsloven § 33 vil kommunestyret kunne opprettholde, oppheve eller endre vedtaket i samsvar med klagen. Videre vil kommunestyret ha kompetanse etter forvaltningsloven § 35 annet, tredje og femte ledd som «overordnet organ». Dette innebærer at kommunestyret etter en interesseavveiing også kan endre et gyldig vedtak til ugunst for klageren.

Om denne problemstillingen har Justisdepartementet uttalt følgende: «En slik endring (til ugunst for klageren) fra kommunestyrets side vil formelt sett være et nytt vedtak, og det oppstår da spørsmål om dette automatisk skal oversendes Fylkesmannen som oppfølging av den klagen som ble inngitt mot underinstansens første vedtak eller om det nye vedtaket skal gjøres kjent for parten med ny klagefrist. Det vil etter vårt syn være mest i overenstemmelse med bestemmelsene om at Fylkesmannen er klageinstans, at et eventuelt slikt vedtak sendes direkte til fylkesmannen uten å vente på ny klage. Når Fylkesmannen er utpekt som klageinstans bør det innebære at klageren har krav på at klagen, uten videre aktivitet fra klagerens side, forelegges for Fylkesmannen så sant ikke enten underinstansen eller kommunestyret imøtekommer klagen.

De særlige begrensninger i kommunale klageorgans rett til omgjøring etter § 35 fjerde ledd kommer neppe til anvendelse, fordi kommunestyret i dette tilfellet ikke er klageinstans, men kommer inn i saken i egenskap av å ha delegert sin kompetanse til det interkommunale organet. Det forhold at kommunestyret beholder det politiske ansvaret for bruken av den delegerte kompetansen, tilsier også at kommunestyret bør ha en slik omgjøringsadgang.»

Helsedepartementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering.

5.5 Stansingsbestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10

5.5.1 Høringsnotatet

Det foreslås at myndigheten til å gi pålegg om stansing etter §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10 skal kunne delegeres både etter kommunelovens regler og til et interkommunalt organ. Reglene for delegering i kommunehelsetjenesteloven § 4a-3 er i dag til hinder for at kommunestyret kan delegere myndighet til å gi pålegg om stansing i medhold av kommunehelsetjenesteloven §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10.

Helsedepartementet viser til at kommunestyret skal stanse hele eller deler av virksomheten i medhold av § 4a-10, dersom det oppstår forhold som medfører «en overhengende fare for helseskade». Hva som ligger i dette vilkåret vil i hovedsak være en faglig vurdering. Dersom det foreligger et forhold som utgjør en «overhengende fare for helseskade», vil kommunestyret ha en plikt å stanse forholdet. Stansing er også et aktuelt virkemiddel overfor virksomheter som er godkjenningspliktige, og som driver uten nødvendig godkjenning, jf. § 4a-4 fjerde ledd. Det er her et vilkår at de «ulempene stansingen vil medføre, står i rimelig forhold til den helsefare som unngås».

5.5.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om at delegeringsskranken for pålegg om stansing etter kommunehelsetjenesteloven §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10 fjernes.

5.5.3 Helsedepartementets vurderinger

Helsedepartementet foreslår at myndigheten til å gi pålegg om stansing innen miljørettet helsevern kan delegeres fra kommunestyret. Der det foreligger en overhengende fare for helseskade, har kommunestyret etter regelverket en plikt til å stanse den aktuelle virksomhet. Vurderingen av vilkåret om overhengende fare for helseskade er i hovedsak en faglig vurdering, og må derfor gjøres av kompetent personell.

5.6 Kommunelegens oppgaver etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5, kapittel 4a og smittevernloven § 7-2

5.6.1 Høringsnotatet

Helsedepartementet foreslår i høringsnotatet en endring i kommunehelsetjenesteloven § 4a-3 og smittevernloven § 7-2, slik at kommunelegens oppgaver innen miljørettet helsevern og smittevern skal kunne delegeres til en tilsvarende stilling i et interkommunalt organ. Helsedepartementet viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 16 (2002-2003) på side 84 sier at kommunene bør vurdere om interkommunale enheter også kan være en naturlig forankring for kommuneleger som flere kommuner har valgt å gå sammen om å ansette.

Alle kommuner skal etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 ansette en eller flere kommuneleger. Kommunelegen er i lov- og forskriftsverket tillagt en rekke oppgaver, herunder myndighetsoppgaver. Innen smittevernet har kommunelegen en rekke oppgaver som følger direkte av lov og forskrifter. Innen det miljørettede helsevernet vil kommunelegen ha en viktig medisinskfaglig kompetanse, for eksempel i forhold til ulike miljøfaktorers virkning på helsen. Kommunelegen har også myndighet til å gi pålegg i hastesaker, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-3 annet ledd. Kommunelegen vil være en viktig ressurs i det generelle folkehelsearbeidet, blant annet i forbindelse med rådgivning i forhold til helsekonsekvenser av ulike planer og tiltak. Kommunelegens tilrådning og begrunnelse skal etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 tredje ledd alltid følge saken når kommunen behandler saker om blant annet miljørettet helsevern og smittevern. Det kan derfor være hensiktsmessig at interkommunale enheter knytter til seg slik samfunnsmedisinsk kompetanse. Der det opprettes interkommunale organer innen miljørettet helsevern og smittevern som utøver myndigheten etter regelverket, bør også kommunelegens oppgaver på disse områdene delegeres til et slikt organ for å sikre en helhetlig ivaretakelse av oppgavene.

Kommunens plikt til å ha kommunelege og kommunelegens øvrige oppgaver berøres ikke av forslaget. Helsedepartementet ser at miljørettet helsevern og smittevern, inkludert medisinsk-faglig rådgivning mot andre sektorer utgjør viktige deler av kommunelegens oppgaver.

5.6.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser påpeker at endringer i sentrale rammevilkår, for eksempel fastlegereformen og etableringen av Mattilsynet, har gjort det vanskeligere å få til et velfungerende miljørettet helsevern og smittevern. Noen kommuner er tvilende til hvorvidt intensjonen om å sikre mer robuste kompetansemiljøer vil nås, og det uttrykkes bekymring for at det vil bli vanskeligere for kommunene å rekruttere leger til ordinære kommunelegestillinger. De fleste høringsinstansene støtter imidlertid forslaget og ser forslaget som et skritt i retning av å vitalisere den samfunnsmedisinske kompetansen som ligger ubenyttet i mange kommuner på grunn av uhensiktsmessig organisering og manglende tilrettelegging.

Flere høringsinstanser påpeker at dersom den foreslåtte lovendringen iverksettes, bør alle kommunelegeoppgaver kunne delegeres til en tilsvarende stilling i et interkommunalt organ.

5.6.3 Helsedepartementets vurderinger

Helsedepartementet ønsker med lovendringen å gi mulighet for å styrke folkehelsearbeidet og den samfunnsmedisinske aktiviteten i kommuner som ellers vil ha vanskeligheter med å rekruttere og beholde den nødvendige kompetanse. De kommuner som velger å etablere interkommunale organer innen miljørettet helsevern og/eller smittevern, vil kunne ansette en lege i det interkommunale organet. Der det opprettes interkommunale organer som får delegert myndigheten etter regelverket, bør også kommunelegens oppgaver på disse områdene delegeres for å sikre en helhetlig ivaretakelse av oppgavene. Helsedepartementet mener det er viktig at det etableres kontakt mellom ordinær kommunelege og lege i det interkommunale organet.

Det foreslås i denne omgang ikke endringer i kommunehelsetjenesteloven § 3-5 om kommunens plikt til å ansette en eller flere kommuneleger. De kommuner som etablerer og delegerer myndighet til et interkommunalt organ med samfunnsmedisinsk kompetanse, må derfor fortsatt ha kommunelege som skal ivareta de øvrige oppgavene. Som eksempel på resterende oppgaver kan nevnes kommunelegens myndighet til å vedta tvungen undersøkelse i medhold av lov om psykisk helsevern § 3-5.

Når departementet i denne omgang ikke foreslår at alle kommunelegeoppgaver skal kunne utøves av en kommunelege ansatt i et interkommunalt organ, har dette sammenheng med at det blant annet som en oppfølging av St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, er igangsatt et arbeid på dette feltet. Det vises blant annet til tiltakene utredning av legespesialiteten og samfunnsmedisin generelt, klargjøring av kommunelege 1-oppgavene og gjennomgang av organisatoriske og økonomiske sider ved den samfunnsmedisinske legerollen. Helsedepartementet mener at kommunelegens rolle bør klargjøres som et ledd i denne prosessen.

I de tilfeller der kommunelegens oppgaver innen miljørettet helsevern og/eller smittevern er delegert til en lege i et interkommunalt organ, bør den medisinsk-faglige rådgivning innen disse områder, samt tilrådning og begrunnelse i enkeltsaker, jf. kommunehelsetjenesteloven § 3-5 annet og tredje ledd, være blant oppgavene som blir delegert.