7 Merknader til bestemmelsene i lovforslaget

7.1 Endringer i kommunehelsetjenesteloven

Til § 4a-3

Endringen gir kommunen hjemmel til å delegere kommunestyrets myndighet til interkommunalt organ og kommunelegens myndighet i hastesaker til en lege i tilsvarende stilling i et interkommunalt organ.

Med interkommunalt organ menes her samarbeid etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner § 27 og interkommunale selskaper etter lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper. Kommunene vil ikke kunne delegere myndighet til interkommunale aksjeselskaper. Det vises til at Kommunal- og regionaldepartementet på ny skal vurdere de rettslige rammene for interkommunalt samarbeid. Eventuelle nye samarbeidsformer som ivaretar hensynet til politisk ansvar og styring, vil også kunne være aktuelle ved delegering av myndighet til interkommunalt organ innen miljørettet helsevern. Det vises til punkt 5.3.

Der et interkommunalt organ ikke får delegert myndighet, men forbereder saker for kommunale organer, vil det ikke være noen slik begrensning i organisasjonsform.

Kommunelegens hastekompetanse etter § 4a-3 annet ledd skal som hovedregel utøves av den kommunelege som har ansvaret for oppgavene innen miljørettet helsevern. Dette innebærer at dersom kommunens oppgaver er lagt til et interkommunalt organ som har ansatt en lege, bør denne hastekompetansen i utgangspunktet utøves av denne. Det er viktig for å få et helhetlig og forsvarlig miljørettet helsevern at oppgavene samles ett sted. Der oppgaver er delegert til et interkommunalt organ som har ansatt en lege, bør den medisinsk-faglige rådgivning, samt tilrådning og begrunnelse i enkeltsaker om miljørettet helsevern etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 også delegeres. Det vises til punkt 5.6.

Dersom en kommune velger å delegere sin myndighet innen miljørettet helsevern til en annen kommune (vertskommune), må vedtak fattet av vertskommunen stadfestes av den kommune der saken har sin opprinnelse. Det er kommunestyret, eller den som får myndighet av kommunestyret etter vanlige delegeringsregler, som stadfester vedtak. Vedtak fattet av en vertskommune vil ikke være gyldig før slik stadfestelse har funnet sted. Ved stadfestelse av vedtak skal det både foretas en legalitetskontroll og en prøving av skjønnet. Det vil ikke være aktuelt med en stadfestelsesordning for kommunelegens hastekompetanse etter khl § 4a-3 annet ledd. Hastevedtak skal benyttes der det er viktig å fatte vedtak raskt for å forhindre eller redusere helseskade.

Kommunestyret vil som kommunens øverste organ ha ansvar for at oppgavene ivaretas på en forsvarlig måte, og innenfor rammene av regelverket. Dette gjelder både der oppgavene legges til et kommunalt eller interkommunalt organ, eller til en annen kommune.

Helsedepartementet foreslår at skranken mot å delegere myndighet til å gi pålegg om stansing etter §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10 fjernes. Der det foreligger en overhengende fare for helseskade, har kommunestyret etter regelverket en plikt til å stanse den aktuelle virksomhet. Vurderingen av vilkåret om overhengende fare for helseskade er i hovedsak en faglig vurdering, og må derfor gjøres av kompetent personell.

Til § 4a-12:

Med kommunestyret menes i lovteksten den myndighet som i loven ligger til kommunestyret og som kan delegeres etter reglene i kommuneloven til et organ (folkevalgt eller administrativt) i kommunen. De foreslåtte lovendringene vil også gi hjemmel for å delegere myndighet til et interkommunalt organ. Fylkesmannen avgjør klager på vedtak truffet av kommunestyret (herunder myndighet delegert etter reglene i kommuneloven), kommunelege eller interkommunalt organ. Vedtak fattet av en vertskommune anses å være et kommunalt vedtak da det skal stadfestes av kommunen der hvor saken har sin opprinnelse.

At vedtak kan påklages til Fylkesmannen gjelder uavhengig av om vedtaket er truffet av kommunestyret selv, av et kommunalt eller et interkommunalt organ. Det er et generelt prinsipp at det delegerende organ, her kommunestyret, beholder det overordnede ansvaret for saksområdet og for hvordan kompetansen benyttes. Etter forvaltningsloven har overordnet myndighet en viss mulighet til å sikre seg en rolle i klagesaksbehandlingen. For eksempel kan kommunestyret i den kommune der saken har sin opprinnelse, bestemme at eventuelle klager skal forelegges kommunen før det oversendes fylkesmannen. Dette kan gjøres i enkeltsaker, eller generelt for eksempel gjennom delegeringsvedtaket. Etter forvaltningsloven § 33 vil kommunestyret kunne opprettholde, oppheve eller endre vedtaket i samsvar med klagen. Videre vil kommunestyret ha kompetanse etter forvaltningsloven § 35 annet, tredje og femte ledd som «overordnet organ». Det vises til punkt 5.4.3.

7.2 Endringer i smittevernloven

Til § 7-1 nytt sjette ledd og § 7-2 nytt fjerde ledd:

Kommunens myndighet kan i dag delegeres til et kommunalt organ (folkevalgt eller administrativt) etter reglene i kommuneloven. Endringene gir kommunen i tillegg hjemmel til å delegere kommunens myndighet til et interkommunalt organ og kommunelegens myndighet til en lege i tilsvarende stilling i et interkommunalt organ.

Med interkommunalt organ menes her samarbeid etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner § 27 og interkommunale selskaper etter lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper. Kommunene vil ikke kunne delegere myndighet til interkommunale aksjeselskaper. Det vises til at Kommunal- og regionaldepartementet på ny skal vurdere de rettslige rammene for interkommunalt samarbeid. Eventuelle nye samarbeidsformer som ivaretar hensynet til politisk ansvar og styring, vil også kunne være aktuelle ved delegering av myndighet til interkommunalt organ innen smittevern. Der et interkommunalt organ ikke får delegert myndighet, men forbereder saker for kommunale organer, vil det ikke være noen slik begrensning i organisasjonsform. Det vises til punkt 5.3.

Kommunen og kommunelegen har i henhold til forskrifter etter smittevernloven nærmere definerte oppgaver innen smittevernet. Eksempler på dette er forskrift av 21. juni 2002 nr. 567 om tuberkulosekontroll §§ 4-1 og 4-2 hvor kommunen og kommunelegen har sentrale roller i tuberkulosekontrollen. Kommunelegen er også en sentral aktør som mottaker av varsler om nærmere bestemte smittsomme sykdommer i henhold til forskrift av 20. juni 2003 nr. 740 om MSIS- og Tuberkuloseregisteret kapittel 3. Kommunelegens individ- og pasientrettede oppgaver innenfor smittevernet, for eksempel etter forskrift 21. juni 2002 nr. 567 om tuberkulosekontroll, vil også kunne delegeres til en lege i det interkommunale organet.

Det er viktig for å få et forsvarlig smittevern at oppgavene samles ett sted. Der kommunelegens oppgaver etter lov og forskrifter er delegert til en lege i et interkommunalt organ eller en annen kommune, bør de øvrige oppgavene innen smittevernet, som medisinsk-faglig rådgivning, samt tilrådning og begrunnelse i enkeltsaker etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5, også delegeres.

Dersom en kommune velger å delegere sin myndighet innen smittevern til en annen kommune (vertskommune), må vedtak fattet av vertskommunen stadfestes av den kommune der saken har sin opprinnelse. Det er kommunestyret, eller den som får myndighet av kommunestyret etter vanlige delegeringsregler, som stadfester vedtak. Vedtak fattet av en vertskommune vil ikke være gyldig før slik stadfestelse har funnet sted. Ved stadfestelse av vedtak skal det både foretas en legalitetskontroll og en prøving av skjønnet. Det vil ikke være aktuelt med en stadfestelsesordning der kommunelegen er tillagt myndighet direkte etter smittevernloven § 7-2. Kompetansen er her lagt direkte til en stilling.

Kommunestyret vil som kommunens øverste organ vil ha ansvar for at oppgavene ivaretas på en forsvarlig måte, og innenfor rammene av regelverket. Dette gjelder både der oppgavene legges til et kommunalt eller interkommunalt organ, eller til en annen kommune.

Til § 8-3

Fylkesmannen avgjør klager på vedtak truffet av kommune, kommunelege eller interkommunalt organ. Vedtak fattet av en vertskommune anses å være et kommunalt vedtak da det skal stadfestes av kommunen der saken har sin opprinnelse.

At vedtak kan påklages til Fylkesmannen gjelder uavhengig av om vedtaket er truffet av kommunestyret selv, av et kommunalt eller et interkommunalt organ. Det er et generelt prinsipp at det delegerende organ, her kommunestyret i den kommunen der saken har sin opprinnelse, beholder det overordnede ansvaret for saksområdet og for hvordan kompetansen benyttes. Etter forvaltningsloven har overordnet myndighet, her kommunestyret, en viss mulighet til å sikre seg en rolle i klagesaksbehandlingen. For eksempel kan kommunestyret i den kommune der saken har sin opprinnelse, bestemme at eventuelle klager skal forelegges kommunen før det oversendes fylkesmannen. Dette kan gjøres i enkeltsaker, eller generelt for eksempel gjennom delegeringsvedtaket. Etter forvaltningsloven § 33 vil kommunestyret kunne opprettholde, oppheve eller endre vedtaket i samsvar med klagen. Videre vil kommunestyret ha kompetanse etter forvaltningsloven § 35 annet, tredje og femte ledd som «overordnet organ». Det vises til punkt 5.4.3.