4 Gjeldende rett

4.1 Generelt om organisering av oppgaver og delegering av myndighet til interkommunale organer

Med delegering menes at et organ tildeler (delegerer) den rettslige kompetanse som det selv har, til et annet organ. Det organet som på denne måten får tildelt kompetanse kan da treffe beslutninger innen delegeringsvedtakets rammer. Dersom delegeringen er lovlig, blir de beslutninger som treffes i medhold av delegeringen like gyldige som om de var truffet av det delegerende organet selv. Beslutningene treffes imidlertid i det nye organets navn. Det delegerende organ kan, dersom ikke annet er bestemt, når som helst og etter eget skjønn trekke myndighetstildelingen (delegeringen) tilbake.

Det delegerende organet kan, dersom ikke annet er bestemt, gi både generelle og individuelle instrukser om hvordan kompetansen skal benyttes, og kan normalt også beslutte at det selv skal treffe avgjørelsen i en bestemt sak. En delegering innebærer normalt ikke at det delegerende organet fraskriver seg sin kompetanse, bare at samme kompetanse også gis til et annet organ.

Det delegerende organet kan normalt av eget tiltak (ex officio) ta opp til overprøving de vedtak som treffes av det nye organet i medhold av delegeringen, og vedtakene kan endres innenfor de rammer som følger av forvaltningsloven § 35, eventuelt særlige omgjøringsregler i sektorlovene.

Det organet, for eksempel et kommunestyre, som delegerer sin kompetanse til et annet organ, beholder fortsatt det overordnede ansvaret for saksområdet og for hvordan kompetansen benyttes. Det delegerende organ vil derfor måtte påse at den delegerte myndigheten blir utøvd på en forsvarlig måte. Delegering innebærer derfor en praktisk avlastning men ikke en ansvarsfritakelse.

Kommuneloven og aktuelle særlover kan sette begrensninger i forhold til hvilke organer som har avgjørelsesmyndighet i bestemte saker, samt på hvilken måte avgjørelsen skal treffes og krav til innholdet av slike avgjørelser. Hvorvidt kommunene i dag har anledning til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern og smittevern i interkommunale organer, vil bero på en tolkning av lovgrunnlaget, her av kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven.

Kommunene har innen miljørettet helsevern og smittevern kompetanse til å gi ulike pålegg i form av enkeltvedtak. Denne myndigheten er i lovene lagt til henholdsvis kommunestyret, kommunen og kommunelegen. Det rettslige utgangspunktet for delegering av myndighet til interkommunale organer er at kommunene må ha hjemmel for slik delegering. Desto mer inngripende myndighet som vurderes delegert, desto sterkere krav stilles det til klar hjemmel. For miljørettet helsevern og smittevern vil man måtte vurdere henholdsvis kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven.

4.2 Miljørettet helsevern

4.2.1 Organisering av oppgaver innen miljørettet helsevern

Kommunehelsetjenesteloven regulerer ikke interkommunalt samarbeid spesielt. Fram til 1994 hadde loven i § 1-5 en relativt omfattende bestemmelse om samarbeid mellom kommuner. I 1994 ble bestemmelsen opphevet fordi «samarbeid mellom kommuner etter departementets mening er en selvfølge» (Ot.prp. nr. 60 (1993-94) side 26 og 37). Kommunehelsetjenesteloven § 1-6 har i dag en bestemmelse om at «departementet kan påby samarbeid mellom kommuner når det finnes påkrevet for en tilfredsstillende løsning av oppgaver innen helsetjenesten(...)». Innen miljørettet helsevern er denne myndigheten nå delegert til fylkesmannen gjennom forskrift om miljørettet helsevern § 15. Det fremkommer imidlertid klart i forarbeidene at bestemmelsen om påbud om samarbeid skal brukes med forsiktighet, og skal fungere som siste utvei i enkeltsaker, etter at frivillig samarbeid er forsøkt.

Forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a drøfter organiseringen av kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern. Interkommunalt samarbeid trekkes her fram som en mulig løsning for mindre kommuner for å sikre nødvendig kompetanse. Om nærheten til det daværende næringsmiddeltilsynet sies det at «et slikt samarbeid kan være særlig aktuelt for mange kommuner når det gjelder miljørettet helsevern og (departementet) vil anbefale at kommunene vurderer interkommunale ordninger etter mønster fra næringsmiddelkontrollen» (Ot.prp. nr. 40 (1986-87) side 47).

Kommunene har altså anledning til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern gjennom interkommunale ordninger.

4.2.2 Delegering av myndighet innen miljørettet helsevern

Det er kommunestyret som har myndigheten til å fatte vedtak etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a. I lovens § 4a-3 kan kommunestyret, med visse begrensninger, delegere myndighet etter reglene i kommuneloven. Det er ikke gitt bestemmelser om delegering av myndighet til interkommunale organer. På denne bakgrunn er det uklart om det i dag er adgang til å delegere kommunens myndighet etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a til interkommunale organer.

4.3 Smittevern

4.3.1 Organisering av oppgaver innen smittevern

De administrative og utøvende rollene til kommunen/kommunelegen og statlige institusjoner går fram av bestemmelsene i kapittel 7 i smittevernloven. Denne følger i hovedsak den vanlige oppgavefordelingen mellom kommune og stat.

Vedrørende adgangen til å organisere kommunale oppgaver innen smittevern interkommunalt, vises det til smittevernloven § 7-11 om at departementet kan «i forskrift gi bestemmelser om samarbeid, og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak skal ha etter denne loven, kommunehelsetjenesteloven og lov om spesialisthelsetjenesten m.m. i forbindelse med smittsomme sykdommer». Det vises i forarbeidene (Ot. prp. nr. 91 (1992-93) side 76) til at det er behov for at departementet får hjemmel til å fastsette nærmere hvilke tjenester og tiltak som skal ligge under de enkelte forvaltningsnivåene. Hjemmelen til å gi forskrifter er forutsatt å være omfattende og vil særlig være aktuell å bruke hvor mistenkt smittede personer og helsepersonell er gitt konkrete plikter eller rettigheter etter loven.

På smittevernområdet har en følgelig hjemmel for i forskrift å gi bestemmelser om interkommunalt samarbeid for å løse oppgaver innen smittevernet. Eksempel på dette er forskrift om tuberkulosekontroll § 2-1 annet ledd, der det går fram at kommuner kan samarbeide om tuberkulosekontrollprogrammet som alle kommuner skal ha.

4.3.2 Delegering av myndighet innen smittevern

Det er ikke i smittevernloven gitt bestemmelser om delegering av myndighet til interkommunale organer. På denne bakgrunn er det uklart om det i dag er adgang til å delegere kommunens myndighet etter smittevernloven til interkommunale organer.

4.4 Oppsummering gjeldende rett

Kommunene har adgang til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern og smittevern gjennom interkommunale organer.

Da det er uklart om kommunene kan delegere myndighet til å fatte vedtak innen miljørettet helsevern og smittevern, foreslås det at det gis en klar hjemmel for slik delegering i henholdsvis kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven.