5 Begrenset forsikringsansvar

5.1 Gjeldende rett

Det er ikke gitt bestemmelser som særskilt regulerer forsikringsselskapenes adgang til å inngå forsikringsavtaler med helsepersonell som er begrenset oppad. Av § 8 annet ledd i pasientskadeloven fremgår at det kan oppstå situasjoner der forsikringen viser seg utilstrekkelig og at tapet da må dekkes av de godkjente forsikringsgivere i fellesskap.

At det er anledning til å fastsette en maksimalbegrensning i forsikringsavtalen følger også av spesialmerknadene til § 8 i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999). Det fremkommer der at:

«Det kan ellers være aktuelt å fastsette en høyeste forsikringssum, som i tilfelle må være høy.»

Videre uttales at:

«Er det fastsatt et maksimalansvar for forsikringen (se ovenfor), vil den samme regelen gjelde, slik at assurandørene i fellesskap kan bli ansvarlig for den udekkede del av ansvaret.»

Nærmere anvisninger på hvordan en eventuell maksimalgrense for forsikringen kan settes, er ikke gitt. Imidlertid er det i pasientskadeloven § 8 gitt til Kongen å fastsette forskrifter om forsikringsplikten mv.

5.2 Høringsnotatets forslag

Det er ikke sagt uttrykkelig i pasientskadeloven at det er anledning til å fastsette i forskrift bestemmelser om maksimalgrense for det erstatningsansvar et selskap kan bli ansvarlig for å dekke i en enkelt sak eller overfor en forsikringstaker i en periode. Imidlertid fremgår det av § 8 i loven, og av merknadene i forarbeidene til denne bestemmelsen at det er anledning til å begrense ansvaret.

Finansnæringens Hovedorganisasjon har pekt på at det bør gis bestemmelser i forskrift om dette og i høring til forskrifter til loven uttalt:

«Dersom de skal tilby en ansvarsforsikring uten beløpsgrense, må dette selvsagt meddeles selskapets reassurandører. Selskapene informerer om at man fra tidligere samtaler med disse har fått signal om at en slik dekning ikke vil bli godkjent. Hensikten med reassuranse er som kjent å avlaste forsikringsselskapet for tap som blir så store at det truer selskapets soliditet. Dersom reassuransedekning på slike tap ikke er mulig, vil det altså være i strid med sunn forretningsdrift for selskapet å ta risikoen på egen regning.»

En lovendring som gir anledning til ved forskrift å fastsette bestemmelser om at forsikringsselskapene kan avtale maksimalgrense for eventuelle erstatningsutbetalinger, vil legge til rette for at forsikringsselskapene kan oppnå reassuranse. Samtidig vil en maksimalgrense gi bedre mulighet til premieberegning. Loven bør derfor åpne for at det i forskrift kan settes tak for utbetalingene. Utforming av en slik bestemmelse kan bli detaljert og må inneholde spesifikke beløpsgrenser. Dette bør derfor gis i forskrift. Forskriftshjemmel må gis i loven. Samtidig må det avklares hvem som blir ansvarlig for å dekke de deler av pasientens tap som eventuelt overstiger maksimalgrensen.

Departementet foreslår derfor at det gis regler i forskrift om adgangen til å avtale maksimale utbetalinger. Av hensyn til at pasientene bør sikres utbetaling som ikke er avhengig av helsepersonellets eller virksomhetens økonomiske stilling, bør en slik maksimalgrense ikke settes for lavt. Departementet vil derfor foreslå at det gis hjemmel for å fastsette nivået for hvor lav en maksimalgrense for forsikringsdekningen kan være. Fastsetting av laveste nivå må på den annen side ikke settes så høyt at forsikringen blir urimelig dyr for helsepersonellet.

På denne bakgrunn anbefaler departementet at det i forskrift fastsettes et laveste nivå for maksimalbegrensningen i forsikringsavtalene, som setter tryggheten for pasienten først. Det bør tas sikte på avgrensing som sikrer full erstatning. I vurdering av kravet til maksimalutbetalingens størrelse for en enkelt skade, bør det ses hen til størrelsen på erstatninger i avgjørelser fra domstolene. Nedre grense for ansvarsbegrensningen bør derfor ikke settes under det domstolene har kommet til.

Samtidig kan det gis åpning for i forskrift å fastsette det laveste nivå for den maksimalgrense som kan avtales for dekning for en forsikringstaker per år. Et behov for en slik begrensning kan inntre dersom en erstatningsbetingende handling gjentas overfor flere pasienter, såkalte serieskader.

Departementet har ikke vurdert hvor disse laveste nivåene for ansvarsdekningen bør ligge. Det kan antydes at et nedre nivå for forsikringsselskapenes begrensning av sitt ansvar for en skade, kan ligge i størrelsesorden 20 millioner kroner.

Dersom forsikringsselskapene benytter seg av adgangen til å gjennomføre maksimalgrense for ansvaret etter forsikringsavtalene, vil den erstatningsansvarlige, forsikringstaker, i utgangspunktet bli ansvarlig for det overskytende som ikke dekkes av forsikringen. I så tilfelle ville det være opp til de to avtalepartene i den enkelte forsikringsavtale å bestemme hvor stor maksimal utbetaling skal være, så lenge grensen ikke er lavere enn det som følger av pasientskadeloven med forskrifter.

Imidlertid er det i pasientskadeloven bestemt at krav som overstiger eventuell maksimalbegrensning eller på annen måte ikke er dekket, skal dekkes av de godkjente forsikringsgivere i fellesskap, jf. § 8. Som i andre forsikringsordninger kan det etableres en pasientforsikringsforening som representerer dette fellesskapet.

En slik ordning må vurderes opp mot den byrden det vil innebære for dette fellesskapet av forsikringsselskap og dernest for forsikringstakerne. Det bør av den grunn også vurderes andre alternativer. Blant disse kan være at forsikringstaker selv står ansvarlig eller at offentlige myndigheter dekker det overskytende. Departementet foreslo derfor at det gis hjemmel for å i forskrift bestemme hvordan dette skal dekkes.

5.3 Høringsinstansenes syn

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) uttaler til dette forslaget:

«NPE er enig i at en eventuell bestemmelse om begrenset forsikringsansvar bør gis i forskrift og at slik forskriftshjemmel gis i loven.

NPE mener det ikke er en god løsning å gi anledning til begrensninger i ansvaret pr enkeltskade. Det er vanskelig å se hvorfor man skal gi adgang til denne form for begrensing når man ikke har det andre steder i personskaderetten, for eksempel i motorvognansvaret eller yrkesskadeforsikringen.

Ansvarsbegrensninger kan også gjøres pr. skadeårgang eller knyttet til serieskader. NPE mener det er viktig at man går nærmere inn i denne materien før eventuell forskrift utarbeides.»

Også Norges Apotekerforening (NAF) støtter forslaget om å gi forskriftshjemmel for dette og uttaler:

«NAF kan se at det er gode grunner for å åpne for at forsikringsselskapene kan avtale maksimalgrenser for eventuelle erstatningsutbetalinger. NAF støtter forslaget om at det gis en forskriftshjemmel i pasienskadeloven § 8 annet ledd, hvor departementet i en forskrift kan fastsette det laveste nivå for den maksimalgrense som kan avtales for dekning for en forsikringstaker per år.»

Finansdepartementet støtter også forslaget og uttaler:

«Pasientskadeforsikringen består av plikter og rettigheter for den forsikringspliktige virksomhet, for pasienten og for forsikringsselskapet. Dette trekantforholdet innebærer at rettigheter knyttet til en pasientskade har en annen rettslig stilling enn om avtaleforholdet bare hadde bestått mellom virksomheten og pasienten. Det foreslåtte opplegget sikrer pasientens rett til erstatning, uavhengig av helseforetakets økonomi. For at systemet skal fungere godt, er det viktig at helseforetakets ansvar overfor pasienten kan forsikres. Hensynet til pasienten taler videre for at helseforetaket pålegges en plikt til å sikre et eventuelt krav gjennom kjøp av forsikring, inntil et visst rimelig nivå. Hensynet til forsikringsmarkedet taler for at forsikringsselskapenes ansvar begrenses til inngåtte forsikringsavtaler. Dette gjelder både erstatningsansvar som følger av at krav om erstatning fra pasienten er høyere enn fastsatt i avtalen mellom virksomheten og forsikringsselskapet, og krav som følger av manglende forsikring. Disse krav vil i utgangspunktet måtte rettes mot, og dekkes av, den enkelte virksomhet. Finansdepartementet mener likevel det kan være hensiktsmessig å gi hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om dette, forutsatt at eventuelle bestemmelser hensyntar ovennevnte vurderinger.»

5.4.1 Departementets hovedvurdering

Departementet viser til det som er uttalt i høringsnotatet, referert ovenfor, og til uttalelser fra høringsinstansene.

Departementet er av den oppfatning at det vil virke klargjørende om bestemmelsen i pasientskadeloven, § 8 annet ledd, gir tydelig anvisning på at det kan gis forskrift om dekning av tap der forsikringsplikten ikke er overholdt, om fordeling av tapet og om ansvarsbegrensning for forsikringer etter loven. Bestemmelser om ansvarsbegrensning i forskrift kan utformes per enkeltskade, skadeårgang eller knyttes til serieskader.

5.4.2 Felles dekning av udekket tap

For det tilfelle at forsikringspliktige ikke har forsikret seg, eller ikke har forsikring i samsvar med loven, må det sikres at skadelidte pasienter ikke skal bli stående uten sikkerhet. Det var derfor i pasientskadeloven § 8 annet ledd bestemt at:

«Dersom forsikringsplikten ikke er overholdt eller forsikringen viser seg utilstrekkelig, dekkes tapet av de godkjente forsikringsgiverne i fellesskap. Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen mellom dem.»

Dersom det blir svært få forsikringsselskaper i dette markedet, blir det få å fordele dette ansvaret på. Dette kan i seg selv gjøre markedet lite attraktivt og gjøre de enkelte forsikringer dyre for forsikringstaker.

Finansnæringens Hovedorganisasjon har på den bakgrunn blant annet foreslått at det offentlige tar ansvar for de krav som oppstår overfor uforsikrede eller på annen måte sikrer, for eksempel ved autorisasjonsordningen, at det ikke oppstår situasjoner der det ikke er forsikringsdekning.

På bakgrunn av den usikkerhet som er reist omkring markedets størrelse og muligheten til å fordele dette ansvaret, foreslår departementet å endre § 8. Det foreslås at fordeling og dekning av udekket tap kan fastsettes i forskrift for å gi større fleksibilitet i valget mellom alternative løsninger.