2 Historikk

Reindriftssamene har levd et nomadisk liv og fulgt reinhjordenes sesongbetonte vandringer mellom de ulike beiteområene helt siden villreinfangstens tid. Samenes tradisjonelle flyttinger mellom sesongbeitene ble komplisert ved at riksgrensene skar gjennom reindriftsområdene.

Ved grensedragningen mellom Norge og Sverige ble en lappekodisill tilføyd grensetraktaten. Kodisillen garanterte blant annet at samene også i fortsettelsen skulle ha rett til å flytte over grensen med sine reinhjorder etter gammel sedvane. Lappekodisillen av 1751 var den første omfattende regulering av den grenseoverskridende reindrift.

Etter hvert som nybyggere sørfra etablerte seg i, og i nærheten av, reindriftsområdene oppsto interessekonflikter mellom jordbruk og reindrift. Det ble behov for klargjørende regler tilpasset tidens behov. I 1883 innførte man derfor felleslappeloven, som var en norsk-svensk felleslovgivning.

I 1905 ble de to land enige om en ny avtale om reinbeiting over riksgrensen, Karlstadkonvensjonen av 26. oktober 1905 om flyttlappers adgang til reinbeiting m.v. I denne ble det avtalt at felleslappeloven fra 1883 skulle forbli i kraft i ytterligere 10 år. Videre forpliktet de to land seg til å respektere samenes adgang til reinbeiting etter Lappekodisillen av 1751.

I februar 1919 ble det ratifisert en ny konvensjon om det grenseoverskridende reinbeitet. Konvensjonen som var meget detaljert og besto av mer enn 200 artikler, trådte i kraft den 1. januar 1923. Svenske samer ble tildelt 37 sommerbeitedistrikter i Norge som de fikk enerett til. De norske samene kunne i henhold til konvensjonen utnytte vinterbeiteområder i Sverige uten kvantitetsbegrensninger og klare geografiske avgrensninger.

Da tre år av konvensjonen fra 1919 gjensto, ble det innledet forhandlinger om fortsatt reinbeite over riksgrensen. Resultatet ble en konvensjon som ble undertegnet den 14. desember 1949. Endringene hadde ingen nevneverdig betydning, og var mer en oppdatering av den faktiske situasjonen.

I februar 1964 ble det oppnevnt en reinbeitekommisjon med fire medlemmer fra hvert land. Kommisjonen ble ledet av den danske ambassadøren Niels Svenningsen. Kommisjonen av 1964 kom enstemmig til den konklusjon at de svenske samebyene sør for Torneträsk ikke hadde behov for sommerbeiter i Nordland og at samebyene nord for Torneträsk hadde behov for noe vår- og sommerbeiter i Troms. Det var skjedd en omlegging av beitebruken i de norske sommerbeiteområdene på 50-60 tallet. Flere av områdene svenske utøvere hadde brukt sto tomme, og enkelte av områdene var tatt i bruk av norske reindriftsamer. Som resultat av etterfølgende konvensjonsforhandlinger ble det undertegnet en ny reinbeitekonvensjon den 9. februar 1972. I 1972-konvensjonen fikk samebyene betydelig større beiteområder i Norge enn det den blandede kommisjon mente de hadde behov for. De norske samenes vinterbeite fikk i 1972-konvensjonen fastere rammer. Klar avgrensning av områdene med såvel tids- som kvantitetsbegrensning ble angitt for hvert enkelt område.

Etter initiativ fra reineiere i Troms og nordlige Norrbotten ble konvensjonen av 1972 revidert i 1984. Endringene gjaldt ett konvensjonsområde i Troms og ett vinterbeiteområde i Norrbotten. Revisjonen av konvensjonen innebar ingen endringer av prinsipiell karakter. Det var snarere spørsmål om å fordele reinbeitene i området mer fornuftig med tanke på helheten.