3 Den blandede reinbeitekommisjon av 1997 og de påfølgende forhandlinger om ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon
Konvensjon mellom Norge og Sverige om reinbeite av 9. februar 1972 fastsetter i § 76 at konvensjonen skal gjelde 30 år, dvs fram til 30. april 2002. I henhold til konvensjonens § 69 ble det i 1997 nedsatt en blandet norsk-svensk reinbeitekommisjon som skulle utrede spørsmålet om det ene lands reindriftssamer etter utløpet av konvensjonens gyldighetstid, fortsatt har behov for reinbeite i det annet land i de beiteområder som er fastsatt i konvensjonen, eller deler av disse områder. Kommisjonen avgav sin innstilling i mai 2001. Innstillingen inneholder en vurdering av konvensjonen fra 1972 og et utkast til ny konvensjon. Innstillingen er enstemmig.
Konvensjonen av 9. februar 1972 ble ved avtale mellom de to land forlenget med tre år til 30. april 2005 fordi det fremsto som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon.
Innstillingen fra reinbeitekommisjonen ble 4. juli 2001 sendt på en bred høring med høringsfrist 3. desember 2001.
Et framtredende trekk i høringen på norsk side er reindriftsnæringens negative holdning. Det påpekes blant annet at kommisjonens forslag til ny konvensjon ikke sikrer den tradisjonelle reindriften basert på fornuftig beitebruk og at den norske reindriften totalt sett vil få dårligere rammevilkår enn etter gjeldende konvensjon. Norske Reindriftsamers Landsforbund anbefalte at det utarbeides et nytt grunnlag for sluttforhandlinger med Sverige. Sametinget fremholdt at den endelige løsning måtte bli slik at ingen hadde grunn til å føle at deres interesser var blitt neglisjert.
Tilsvarende høring har vært gjennomført i Sverige. Her er bildet gjennomgående et annet. Den svenske reindriftsnæring uttrykker ikke den samme motstand mot forslagene som tilfellet er i Norge, idet den i hovedtrekk ser sine interesser tilfredsstillende ivaretatt gjennom den innstilling som foreligger.
Den norske forhandlingsdelegasjonen ble oppnevnt ved kgl res av 24.01.03. Den består av:
Ambassadør Kjell Eliassen, UD, formann
Ekspedisjonssjef Kåre Selvik, LMD
Rådgiver Solveig Nowacki, LMD
Reineier Cecilie Danielsen, Sametinget
Reineier Per Mathis Oskal, Norske Reindriftssamers Landsforbund
Ekspedisjonssjef Jan Abrahamsen fra MD ble oppnevnt som fast observatør i miljøspørsmål.
Den norske forhandlingsdelegasjonen ble gitt følgende mandat:
Forhandlingene skal føres med utgangspunkt i den blandede norsk-svenske reinbeitekommisjonens innstilling avgitt 18. mai 2001, og under hensyntagen til de uttalelser som er kommet inn under høringen.
Et framforhandlet resultat skal gi grunnlag for en bærekraftig og positiv utvikling for norsk reindrift der hensynet til Norges nasjonale og folkerettslige forpliktelser overfor egen urbefolkning og hensynet til miljø og naturverdier blir ivaretatt.
Utover den faste sakkyndige i miljøspørsmål må delegasjonen selv vurdere i hvilken utstrekning det foreligger behov for å benytte sakkyndige på andre områder, samt å utrede enkeltspørsmål og problemstillinger nærmere. Utgifter i tilknytning til dette må ligge innenfor disponible økonomiske rammer.
Den svenske og den norske forhandlingsdelegasjonen hadde sitt første forhandlingsmøte i Stockholm den 23. april 2003. På møtet ble delegasjonene enige om å oppnevne et fagutvalg som skulle gjennomgå kommisjonens forslag til fordeling av beiteområder. Fagutvalget fikk følgende mandat:
Innstillingen fra Norsk-Svensk reinbeitekommisjon av 1997 skal være grunnlag for forhandlingene om en ny reinbeitekonvensjon. Fagutvalgets arbeid skal utføres på grunnlag av den konvensjonsområdeprotokoll som inngår i innstillingen. Fagutvalget skal også ta hensyn til de synspunkter som er fremkommet i høringsuttalelser i de to land. Arbeidet skal gjennomføres i nært samarbeid med berørte samebyer og reinbeitedistrikt, og ved behov sametingene og næringsorganisasjonene i begge land. Fagutvalget skal ta sikte på å komme frem til et forslag til fordeling av reinbeiteområder som vil kunne få bred aksept hos de direkte berørte samebyer og reinbeitedistrikt i begge land og som sikrer en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindriftsnæring. Arbeidet bør være avsluttet 31. desember 2003.
Fagutvalget har møtt alle berørte reinbeitedistrikt og samebyer. Både kommisjonens innstilling og andre løsningsforslag har vært nøye gjennomgått. Fagutvalget har ikke klart å komme til enighet om en ny fordeling av beitene mellom norske og svenske reindriftssamer.
Etter at det ble klart at fagutvalget ikke kunne enes om et felles forslag til fordeling av beiteområdene, ble det avholdt et møte mellom næringsorganisasjonene og sametingene i begge land for å se om det på var mulig å finne en omforent løsning mellom de samiske organisasjoner. Dette møtet medførte imidlertid ingen avklaringer i saken.
Under forhandlingsmøtene mellom den norske og den svenske delegasjonen kom det tidlig frem at det er særlig i to spørsmål delegasjonene står langt fra hverandre. Det ene spørsmålet er fordelingen av beiteområdene mellom norske og svenske reindriftssamer, og det andre er et svensk ønske om å ta med en vidtgående konstatering av rettstilstanden vedrørende privatrettslige beiterettigheter i konvensjonen. Bak begge disse forhold ligger en oppfatning på svensk side, om at de svenske samebyer fra gammelt av har hatt en rett til reinbeite i Norge, som «urettmessig» er blitt tatt fra dem ved de forskjellige reinbeitekonvensjoner, senest ved reinbeitekonvensjonen av 1972. Fra svensk side blir det hevdet at svenske samer fremdeles besitter slike rettigheter, og at tidligere konvensjonsreguleringer og innflytting av norske reindriftsamer ikke har kunnet rokke ved disse.
I forbindelse med utformingen av en fortale til den nye reinbeitekonvensjonen, har en fra svensk side foreslått flere formuleringer som skal bekrefte/garantere at tidligere reinbeitekonvensjoner har vært uten virkning for de rettigheter svenske samebyer eventuelt måtte ha hatt i Norge.
Det er ingen uenighet om at de svenske samebyers rettigheter skal respekteres. Derimot har man fra norsk side ikke kunnet akseptere en slik konstatering av rettstilstanden som svensk side har foreslått. Det man fra norsk side har foreslått er en bestemmelse som uttrykkelig sier at dersom noen som driver grenseoverskridende reindrift, ved rettskraftig dom får slått fast beiterettigheter som går ut over konvensjonens bestemmelser, så skal dommen gå foran konvensjonen. Dette vil sikre at en ny konvensjon ikke vil frata eller svekke noens rettslige krav på beiteområder utenfor konvensjonsområdene. Det må være domstolene som tar standpunkt til hvilke privatrettslige rettigheter som foreligger og hvilke konsekvenser de tidligere reinbeitekonvensjonene eventuelt har hatt i den forbindelse.
Som følge av delegasjonenes ulike syn på rettighetsspørsmålene, foreslo man fra norsk side i august 2004 å legge disse vanskelige spørsmålene til side. Ved å overlate disse spørsmålene til domstolene ville forhandlingsdelegasjonene kunne konsentrere seg om å løse problemstillinger knyttet til gjennomføringen av den praktiske grenseoverskridende reindriften. Fra svensk side var det imidlertid en forutsetning for videre forhandlinger at man fant et omforent standpunkt om hvordan de privatrettslige rettighetene skulle fastslås i en ny konvensjon.
Med bakgrunn i disse spørsmålene har det ikke vært mulig å komme frem til enighet om en ny konvensjon før 30. april 2005. Fra norsk side har man derfor gjennom en note til det svenske Utenriksdepartementet fremmet forslag om å forlenge konvensjonen med ytterligere tre år for å kunne få tid til å fullføre forhandlingene. Etter svensk initiativ forsøkte den norske og svenske regjering å bli enige om en tilleggsavtale som skulle inneholde en revidert områdeprotokoll, som midlertidig kunne erstatte beitefordelingen etter 1972-konvensjonen i forlengelsesperioden. Det ble fra norsk side utarbeidet et forslag til tilleggsavtale. I forslaget ble de svenske sommerbeitene i Norge utvidet fra ca 6150 km2 etter1972-konvensjonen til ca 8250 km2, dvs en utvidelse på litt over 30 %. I tillegg innebar tilleggsavtalen økte norske vinterbeiter i Sverige fra ca 3300 km2 i Sverige til ca 4000 km2, dvs en utvidelse på litt over 20 %. Den svenske regjeringen avviste forslaget og man kom ikke til enighet om en tilleggsavtale. 21. januar 2005 oversendte det svenske Utenriksdepartementet en note hvor de avviste forslaget om en forlengelse av dagens konvensjon, og henviste til Lappekodisillen av 1751 som grunnlag for det grenseoverskridende reinbeite fra 1. mai 2005.