3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Overtredelser av knivforbudet og forbudet mot å bære våpen på offentlig sted avdekkes ikke sjelden under visitasjon i forbindelse med fjerning, anholdelse eller innbringelse etter politiloven § 7, § 8 og § 9 jf. § 10, 2. ledd. Videre avdekkes det i forbindelse med ransaking av person i medhold av straffeprosessloven § 195.

3.2 Ransaking i medhold av straffeprosessloven

Straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 fjerde del inneholder formelle og materielle regler om straffeprosessuelle tvangsmidler, dvs. tvangsmidler benyttet i anledning etterforskning av en straffesak. Bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler mot en mistenkt medfører normalt at vedkommende får stilling som siktet i saken, jf. straffeprosessloven § 82.

Bestemmelser om ransaking av person er hjemlet i straffeprosessloven § 195. Vilkåret for slik ransaking er at vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff og at det er grunn til å anta at ransaking kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges.

Med «ransaking av hans person» menes her en ytre undersøkelse av kropp, klær, veske m.v. som man bærer med seg. Et generelt materielt vilkår er at det må foreligge skjellig grunn til mistanke mot en person. Med «skjellig grunn» menes god eller rimelig grunn. Det skal foreligge objektive holdepunkter for mistanken. Det kreves at det er mer sannsynlig at siktede har begått den handling saken gjelder, enn at han ikke har det, altså sannsynlighetsovervekt.

Loven krever videre at mistanken skal gjelde en straffbar handling som etter loven kan medføre «frihetsstraff». Både kniv- og våpenbesittelse på offentlig sted kan medføre frihetsstraff, jf. straffeloven § 352 a (inntil 3 måneders fengsel for overtredelse av knivforbudet) og våpenloven § 27 b jf. § 33 (inntil 2 år eller i grove tilfeller 4 års fengsel for overtredelse av våpenforbudet).

Formålet med ransaking av person kan enten være å finne «bevis» eller «ting som kan beslaglegges». Det må foreligge «grunn til å anta» at formålet oppnås ved slik ransaking. Med dette menes at det må foreligge objektive holdepunkter for å konstatere en viss grad av sannsynlighet utover den rene mulighet, men så meget som sannsynlighetsovervekt, altså «skjellig» eller «særlig grunn» kreves ikke.

For at det skal foreligge skjellig grunn til å mistenke noen for besittelse av våpen eller kniv etter straffeprosessloven § 195 må det foreligge objektive holdepunkter for mistanken, og det må være mer sannsynlig at den mistenkte har våpen eller kniv på seg enn at vedkommende ikke har det.

De formelle reglene for ransaking fremgår av straffeprosessloven § 197 og § 198. I utgangspunktet er det retten som skal beslutte ransaking, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Dette med mindre det foreligger skriftlig samtykke fra vedkommende. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten, jf. § 197 annet ledd.

Polititjenestemenn kan også uten beslutning av retten eller påtalemyndigheten foreta ransaking når nærmere bestemte materielle vilkår er oppfylt. Dette gjelder de tilfelle der mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2, eller når det er sterk mistanke om handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers forspilles, jf. § 198 første ledd nr. 3.

Dette vil kunne være den typiske situasjon der personer ransakes etter våpen på offentlige steder. Eventuelle gjenstander kan beslaglegges i medhold av straffeprosessloven § 203.

Når det gjelder alternativet angitt i nr. 3, skal det for det første foreligge «sterk» mistanke. Innholdet i dette vilkår er det ikke lett å si noe eksakt om, men det innebærer mer enn skjellig grunn til mistanke. En ren sannsynlighetsovervekt er således ikke tilstrekkelig. Det må kreves en betydelig sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått.

Videre inneholder straffeprosessloven § 178 annet ledd hjemmel for ransaking knyttet til det straffeprosessuelle tvangsmiddelet pågripelse. Etter straffeprosessloven § 178 annet ledd kan en person som pågripes ransakes for å finne ting personen kan bruke til vold eller å flykte. Det kan således foretas personlig ransaking av siktede for å frata vedkommende slike gjenstander.

Som hovedregel kan pågripelse bare finne sted når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, jf. straffeprosessloven § 171. Etter straffeprosessloven § 173 kan imidlertid den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen. Selv om det ikke står uttrykkelig, kreves her at det foreligger skjellig grunn til mistanke for at pågripelse skal kunne finne sted etter denne bestemmelsen. Med «fersk gjerning» menes ikke bare at mistenkte oppdages under selve utførelsen av lovbruddet, men også når han oppdages umiddelbart etter forøvelsen og det er klart at han er gjerningsmannen. Denne bestemmelsen vil kunne være anvendelig ved overtredelse av ordensforstyrrelser i den lavere skala, eksempelvis overtredelse av straffeloven § 350.

3.3 Visitasjon etter politiloven

Med visitasjon menes en ytre besiktigelse av personens kropp, samt undersøkelse av vedkommendes klær, veske og øvrige håndbagasje.

I norsk rett er det lagt til grunn at politiet har myndighet til å treffe nødvendige tiltak for å opprettholde den offentlige ro og orden og for å hindre lovbrudd, bl.a. ved å gripe inn med makt overfor person. Denne tidligere sedvanebestemte myndighet omtalt som «politiets generalfullmakt», ble i det alt vesentligste lovfestet i lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 § 7. I forarbeidene til denne bestemmelsen fremkommer at departementets siktemål ved utformingen av bestemmelsen var å lovfeste daværende rettslige situasjon. Bestemmelsen innebar m.a.o. ingen utvidelse av politiets myndighet.(Ot.prp. nr. 22 (1994-95) Om lov om politiet (politiloven) side 19).

Når det gjelder inngrep etter politiloven, understrekes at de har et annet formål enn de straffeprosessuelle inngrep. Tvangsmidlene i medhold av straffeprosessloven har strafforfølgningen som formål, mens inngrep etter politiloven § 7 primært skal være forebyggende. Bestemmelsen er i dag et viktig grunnlag for politiets daglige tjeneste for å opprettholde ro og orden.

Etter § 7 første ledd kan politiet gripe inn for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser (1), for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet (2) eller for å avverge eller stanse lovbrudd (3) .

Politiet kan etter denne bestemmelsen både gripe inn for å stanse en aktuell og pågående ordensforstyrrelse og for å hindre eller avverge en slik krenkelse. Når det gjelder rent forebyggende inngrep, kreves at omstendighetene gir «grunn til frykt» for forstyrrelser av den offentlige ro og orden.

Som hovedregel må risikoen være konkret og nærliggende. Hvis det eksempelvis er noe konkret som tilsier at en persons tilstedeværelse kan skape en nærliggende risiko for etterfølgende tumulter og bråk, kan vedkommende f.eks. avvises, bortvises eller fjernes, eventuelt forbys opphold. For øvrig er det ikke tilstrekkelig med fare for en hvilken som helst krenkelse. Ved forebyggende inngrep bør det foreligge fare for en vesentlig forstyrrelse av den alminnelige ro og orden. (Se nærmere omtale i Auglend, Mæland, Røsandhaug: Politirett side 401).

Politiet kan også gripe inn for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet når vilkårene for dette er til stede. Slike sikkerhetstrusler kan f.eks. referere seg til personens adferd eller fra farlige gjenstander personen kan være i besittelse av. Ved inngrep for å ivareta enkeltpersoners sikkerhet må det også stilles nærmere kvalifikasjonskrav til de faresituasjonene som kan utløse inngrep. De faresituasjoner som kan hjemle inngrep for å beskytte den alminnelige sikkerhet, herunder allmennhetens behov for å kunne ferdes trygt på offentlig sted, vil som regel være knyttet til steder som er sterkt beferdet eller der det er større ansamlinger av mennesker.

I politiloven § 7 annet ledd er angitt hvilke inngrep politiet kan benytte seg av. Her kan politiet bl.a. regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert. Når vilkårene i henholdsvis § 8 eller § 10 er til stede, kan politiet dessuten foreta innbringelse eller visitasjon. Det er også stilt spørsmål hvorvidt opplistingen av tiltak i § 7 annet ledd er ansett å være uttømmende.

Det fremkommer av forarbeidene til politiloven § 7 at de mest aktuelle tiltak som politiet skal kunne iverksette er tatt med i § 7 annet ledd. Listen er ikke uttømmende, noe som fremgår av ordene «blant annet», jf. Ot. prp. nr. 22 (1994-95) Om lov om politiet (politiloven) side 61. De angitte tiltakene vil imidlertid kunne trekke opp yttergrensen for hva slags tiltak som kan iverksettes.

Ved utformingen av § 7 i politiloven var departementets siktemål, som tidligere nevnt, å lovfeste daværende rettslige situasjon. I Ot. prp. nr. 22 ble følgende uttalt på side 19:

«Departementet har vært oppmerksom på at problemet med å lovregulere adgangen til å foreta inngrep på et område som er så mangfoldig som politiets. Det er i praksis umulig å overskue alle situasjoner som kan oppstå i fremtiden. Et resultat av en detaljert opplisting kan være at det som ikke er positivt nevnt, anses for ikke å være lovlig. Man har tatt hensyn til dette ved utformingen av lovutkastet».......:» I utkastets § 7 annet ledd er de mest aktuelle tiltak politiet skal kunne iverksette i de ulike situasjoner, tatt med. Opplistingen må ikke fortolkes antitetisk. Politiet kan m.a.o iverksette tiltak som ikke uttrykkelig er tatt med i paragrafen hvis behovet tilsier det. Prinsippene for valg av virkemidler som her er nevnt, representerer imidlertid en begrensning i politiets valgmuligheter».

I ovennevnte Ot.prp. uttales videre på side 61 til utkastets § 7:

«I annet ledd er de mest aktuelle tiltak som politiet skal kunne iverksette, tatt med. Listen er ikke uttømmende, noe som fremgår av ordene «blant annet»......:» For sammenhengens skyld er det derfor også vist til innbringelsesbestemmelsen. Også visitasjon kan brukes som et virkemiddel i opprettholdelsen av den offentlige ro og orden eller for å avverge fare for personers sikkerhet eller for å avverge lovbrudd. Det er derfor også tatt med en henvisning til utkastets § 10, som omhandler politiets adgang til å foreta visitasjoner».

På side 62 i samme Ot. prp. heter det videre i kommentaren til § 10:

«I paragrafen lovfestes den adgang politiet har etter generalfullmakten til å foreta visitasjon av personer».

Dette er også omtalt i teorien jf. Auglænd, Mæland, Røsandhaug, Politirett side 415:

«På bakgrunn av ordlyden i § 7, 2. ledd, 2. setning kan det synes uklart om politiloven tillater visitasjon ut over disse spesielle tilfellene. Lovmotivene er heller ikke klare, men sammenholdt med at lovutredningen hadde kodifisering av generalfullmakten som et uttalt hovedmål og videre at oppregningen i politiloven § 7 annet ledd ikke er ment å være uttømmende, peker det i retning av at visitasjon også kan være et virkemiddel for å fremme de formålene som er nevnt i politiloven § 7 første ledd».

For øvrig gir politiloven § 8 politiet adgang til å innbringe og holde tilbake for et tidsrom av inntil 4 timer den som på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel (1), den som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne seg fra offentlig sted, når omstendighetene gir skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel (2), den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av (3) eller den som treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut (4).

Videre kan politiet i medhold av politiloven § 10 annet ledd visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes, jf. §§ 7-9. Dette for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander. Undersøkelser med dette formål kalles sikkerhetsvisitasjon eller preventiv visitasjon. Bestemmelsen svarer i så måte til straffeprosessloven § 178 og har samme formål som denne. Politiloven § 10 hjemler også visitasjon i den hensikt å bringe en persons identitet på det rene, jf. første ledd. Videre kan personer som settes i arrest, fratas alle gjenstander som er egnet til skade vedkommende selv eller andre, jf. tredje ledd. I de tilfelle en person blir fjernet, anholdt eller innbrakt i medhold av politiloven § 7 eller § 8 vil politiet m.a.o. ha hjemmel for visitasjon i politiloven § 10 annet ledd.

Det vil kunne være behov for visitasjon i forbindelse med håndhevelse av den offentlige ro og orden m.v., eksempelvis ved ferdselsregulering eller ved adgangskontroll til et større arrangement for å hindre uroligheter. Videre vil det av sikkerhetsmessige grunner ved et avsperret område kunne være nødvendig å foreta visitasjon i forbindelse med statsbesøk. Også ved tilfelle der politiet frykter at situasjonen vil kunne komme ut av kontroll vil det kunne være behov å foreta visitasjon av personer for å håndheve den offentlige ro og orden m.v. Dette for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet.

I tilfelle som angitt ovenfor vil det for øvrig kunne være «gråsoner», både i forhold til et krav om mistanke for ransaking etter straffeprosessloven og hjemmelsgrunnlaget etter politiloven. Et grunnlag for ransaking eller visitasjon som i utgangspunktet kan være noe usikker vil også kunne styrkes eller avkreftes ved at politiet fremskaffer supplerende informasjon på stedet, eksempelvis ved kontakt med den aktuelle person eller ut fra opplysninger fra tilstedeværende publikum for øvrig. En slik kommunikasjon med publikum, har også mange verdifulle elementer, særlig ved det positive samspill som skapes mellom politi og publikum, noe som i seg selv også virker trygghetsskapende og forebyggende

3.4 Andre lovbestemmelser

For helhetens skyld kan det nevnes at kroppsvisitering i sikkerhetsøyemed i forbindelse med luftfart kan skje etter reglene i forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten, gitt i medhold av luftfartsloven av 11. juni 1993 nr. 101 § 7-25.

I tolloven av 10. juni 1966 nr. 5 § 12 nr. 5 er det gitt adgang til å undersøke person for å bringe på det rene om en vare er eller søkes unndratt tollvesenets kontroll.