6 Forholdet til menneskerettighetene
Politiloven § 3 fastslår at loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten, eller som følger av overenskomst med fremmede stater. De folkerettslige begrensninger er ved bestemmelsen gjort til en del av norsk rett, og ved eventuell motstrid går de folkerettslige reglene foran politiloven.
Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 lyder i norsk oversettelse:
«Retten til respekt for privatliv og familieliv.
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Det å bli stanset på gaten og visitert av politiet vil være et inngrep i privatlivet. For at et inngrep i retten til respekt for privatlivet ikke skal stride mot den europeiske menneskerettskonvensjonen, kreves det at inngrepet skjer for å oppnå ett eller flere av de formål som er nevnt i artikkel 8 (2), er i samsvar med lov og nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. artikkel 8 (2).
Formålet med lovforslaget er å forebygge kriminalitet og øke den offentlige trygghet. Det kan derfor uten videre slås fast at formålet med forslaget ikke reiser problemer i forhold til konvensjonen.
Det neste spørsmålet er om et inngrep med hjemmel i bestemmelsen vil være i samsvar med lov i konvensjonens forstand. Den europeiske menneskerettsdomstolen har til nå ikke behandlet spørsmålet om lovgivning som tillater visitasjon av person, har tilfredsstilt lovskravet i artikkel 8 (2). Det følger imidlertid av domstolens praksis i saker om andre spørsmål at det ikke er nok at det finnes en nasjonal lovhjemmel for inngrepet, det stilles også krav til kvaliteten på lovhjemmelen. Dreier det seg om en lov som gir skjønnsmessig adgang for myndighetene til å gripe inn i en rettighet, må lovgivningen ha mekanismer som sikrer mot at inngrepene blir vilkårlige. Ved vurderingen av om det gis tilstrekkelig beskyttelse mot vilkårlige inngrep, ses det både på de materielle og på de prosessuelle reglene.
For øvrig vises til kap 9.2 om departementets vurdering av lovforslaget og forholdet til EMK.