8 Andre spørsmål

8.1 Opplysningsplikt mellom innehaverne

8.1.1 Høringsforslag og høringsuttalelser

8.1.1.1 Høringsforslag

Direktivets art. 3 nr. 2 har fått en ny bestemmelse som sier at medlemsstatene kan vedta tiltak for å sikre at overdrager opplyser erverver om alle rettigheter og forpliktelser som vil bli overdratt til erververen i forbindelse med overdragelsen. Bestemmelsen sier samtidig at unnlatelse av å overholde en slik opplysningsplikt ikke skal ha noen virkning på arbeidstakernes rettigheter. Bestemmelsen er ny i direktivet, men forplikter ikke medlemsstatene, jf. ordet «kan». Norge står derfor fritt med hensyn til om man skal ha en regel tilsvarende direktivet i nasjonal rett.

Departementet har ikke foreslått å innføre regelen i norsk rett.

8.1.1.2 Høringsuttalelser

Tre instanser ( Næringslivets Hovedorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbundog Oljearbeidernes Fellessammenslutning) er ikke enige i departementets vurdering, men ønsker at opplysningsplikten lovfestes. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund viser spesielt til anbudssituasjonene hvor det ikke er noen naturlig kontakt mellom gammel og ny innehaver. Heller ikke Landsorganisasjonen i Norge finner det tilfredsstillende at plikten til å informere anses å følge av alminnelig avtale/kontraktsrett.

8.1.2 Vurdering

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom overdragende og ervervende innehaver, og den har ingen betydning for arbeidstakernes rettigheter. Disse vil bestå uavhengig av hvilken informasjon erverver har fått i forbindelse med overdragelsen. Arbeidsmiljøloven regulerer forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Departementet finner det ikke naturlig å implementere en regel som regulerer forholdet mellom andre parter enn disse i arbeidsmiljøloven.

Mellom innehaverne følger for øvrig i Norge en slik regel av alminnelig avtale- og kontraktsrett.

Når det gjelder anbudssituasjonene vil det dreie seg om et treparts-forhold, hvor det i tilfelle antakelig vil være mest naturlig at det er anbudsinnbyder som bør sørge for den nødvendige informasjon. En tilsvarende situasjon har man ved inn-/utleie av arbeidskraft som er regulert i arbeidsmiljøloven kapittel XI B.

8.2 Presisering av arbeidsmiljøloven § 73 A

8.2.1 Forslag fra høringsinstansene

I artikkel 1 nr. 1 b) er det nå presisert enkelte vilkår som må være til stede for at det i henhold til direktivet skal anses å være en virksomhetsoverdragelse. Det stilles krav til at overdragelsen må omfatte en økonomisk enhet som beholder sin identitet. Den økonomiske enheten er videre definert som «en samling av ressurser som er organisert med det formål å drive økonomisk virksomhet, uansett om det dreier seg om hoved- eller bivirksomhet.»

Fra Landsorganisasjonen i Norge sin side er det fremmet forslag om at begrepet overdragelse i arbeidsmiljøloven § 73 A må presiseres i tråd med endringsdirektivets artikkel 1. Også Advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech har anført at vilkåret i endringsdirektivets artikkel 1 nr. 1 b) om at det overføres en økonomisk enhet som bevarer sin identitet bør implementeres i arbeidsmiljøloven § 73 A. De viser til at vilkåret er sentralt og at problemstillingen ofte er aktuell.

Videre har Landsorganisasjonen i Norge også gitt uttrykk for at reglene om virksomhetsoverdragelse bør få en videre anvendelse enn den praksis EF-domstolen har lagt seg på ved tolkningen av identitetskravet.

8.2.2 Vurdering

Presiseringen i direktivet om at det må dreie seg om en «økonomisk enhet som beholder sin identitet» er kun ment som en kodifisering av gjeldende rett. Kommisjonen viser i sin fremleggelse av forslag til endringen til Spijkers-dommen (sak 24/85), hvor domstolen trekker opp de momenter som er relevante for vurderingen av hvorvidt det er samme virksomhet som drives videre også etter overføringen. Kommisjonen mener at den nye bestemmelsen gir mer klarhet mht. direktivets anvendelsesområde og at rettsikkerheten økes ved å holde seg til EF-domstolens praksis.

Den samme begrunnelse kan for så vidt anføres for norsk rett. Kapittel XII A må imidlertid ses i sammenheng med arbeidsmiljøloven for øvrig. I direktivteksten presiseres begrepet «økonomisk enhet» til «en samling av ressurser som er organisert med det formål å drive økonomisk virksomhet». Dette vilkåret er ikke forenlig med virksomhetsbegrepet i arbeidsmiljøloven. Det er derfor departementets oppfatning at det vil kunne skape større uklarhet enn klarhet å innta direktivets presisering i den norske lovteksten.

For øvrig vil departementet se nærmere på hele lovteksten i § 73 A i sin neste fase med arbeidet med dette regelverket (jf. det som er sagt i avsnitt 1.2), med sikte på å lage en klarere og mer hensiktsmessig ordlyd.

Forslaget fra Landsorganisasjonen i Norge om å la reglene få en videre anvendelse enn EF-domstolen har lagt seg på ved tolkningen av identitetskravet, antar departementet tar sikte på en utvidelse av reglenes anvendelsesområde til også å omfatte tilfeller der det ikke er noen «økonomisk enhet» som overføres. Departementet antar at en slik utvidelse ville innebære at reglene kom til anvendelse også der det kun er en aktivitet eller en kontrakt som overføres uten at det overføres verken materielle eller immaterielle verdier. Dette kan for eksempel være tilfelle der løyve til å kjøre en bestemt bussrute overføres fra et busselskap til et annet uten at det også overføres verken aktiva eller arbeidstakere.

Å gi reglene om arbeidstakeres rettigheter ved virksomhetsoverdragelse anvendelse ved de rene kontraktsoverføringer ville innebære en fravikelse av grunnvilkåret i § 73 A som at det må være snakk om en overføring av en virksomhet. Det ville altså være snakk om å gi arbeidstakerne vern for sine rettigheter selv der det ikke er naturlig å snakke om at det kommer inn en ny innehaver/arbeidsgiver. Dette kan det i og for seg argumenteres for fra et rent arbeidstakersynspunkt, men her må det tas i betraktning at arbeidstakernes opprinnelige arbeidsgiver/virksomhet i utgangspunktet vil bestå også etter en kontraktsoverføring. Dette i motsetning til de reelle virksomhetsoverdragelser der den opprinnelige virksomheten som sådan - eller i alle fall den del som arbeidstakerne har sin tilknytning til - opphører som følge av overdragelsen. Videre er det vanskelig å overskue hvilke konsekvenser en slik anvendelse av reglene vil kunne få for næringslivet, men det er grunn til å tro at det ville kunne virke hemmende på omstillings- og satsningsviljen.

Det er således departementets oppfatning at det vil føre for langt å gi reglene anvendelse i slike tilfeller. Dette faller også klart utenfor formålet med direktivet.