2 Bakgrunn og erfaringer i Norge

Departementet bevilget i 1990 midler til Norges Handikapforbund for et 3 års forsøksprosjekt. Dette omfattet ca. 50 sterkt funksjonshemmede deltakere i Oslo- og Bergensområdet, hvorav vel 10 personer prøvde ut ordningen over en tid. Forsøket opererte med tre modeller: En der brukeren var både arbeidsgiver og arbeidsleder; en der brukeren var arbeidsleder og kommunen arbeidsgiver; og en tredje modell der brukeren var arbeidsleder og et andelslag (organisert fellesskap av brukere) var arbeidsgiver. De fleste som deltok valgte modell 2, men noen organiserte seg også etter modell 3. Forsøksprosjektet viste at brukerne fikk en mer fleksibel assistanse. Men det ble påpekt et stort behov for god informasjon om ordningen og opplæring i arbeidslederrollen. Det ble konkludert med ønske om en lovhjemmel og en økonomisk ansvarsfordeling mellom staten og kommunene.

Disse konklusjonene sammen med den brede interessen prosjektet fikk, førte til at ordningen med brukerstyrte personlige assistenter ble et av de nye satsningsområdene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-97. Det ble her framhevd at yngre funksjonshemmede med stort behov for hjelp til personlig hygiene, til forflytning og til å hente og løfte vanlige ting som man trenger i løpet av en vanlig dag, hadde få muligheter til deltakelse i samfunnet med de tradisjonelle former for omsorgstjenester. Regjeringen ønsket, blant annet ved hjelp av øremerkede tilskudd, å stimulere kommunene til å ta ordningen i bruk for sterkt fysisk funksjonshemmede og eventuelt andre funksjonshemmede som kunne tenkes å ha nytte av denne formen for tjeneste. Dette skulle også gi erfaringer til bruk ved framtidig utforming av tiltakets finansieringsform og organisering.

Som ledd i denne prosessen, har Sosial- og helsedepartementet siden 1994 gitt årlige stimuleringstilskudd til kommuner som prøver ut ordningen med brukerstyrte personlige assistenter. Tilskuddet er på 100.000 kroner pr. bruker det første året og 50.000 kroner i årene deretter. I 1999 er antallet brukere som deltar 504, og antallet kommuner (eksklusive bydeler) er 228. Flere av disse har også satt i gang med brukerstyrt personlig assistanse for brukere som det ikke er innvilget stimuleringstilskudd til. I tillegg er det registrert at ordningen er tatt i bruk av andre kommuner som ikke har mottatt stimuleringstilskudd.

Departementets erfaring etter snart 6 års prøvetid er at ordningen er blitt godt mottatt, både av brukerne og av kommunene. Evalueringsrapporter fra Ressurssenteret for Omsorgstjenester (1997) og fra Østlandsforskning (1997 og 1998) viser svært positive tilbakemeldinger både fra kommuner og brukere. Således er mer enn 90 prosent av brukerne tilfredse eller svært tilfredse med ordningen. 83 prosent mener at livskvaliteten deres er blitt bedre. De viktigste endringene ser ut til å være økt fleksibilitet og større selvbestemmelse. Over 80 prosent nevner disse to endringene, mens større forutsigbarhet, følelse av å bli respektert som bruker, fordelen ved å ha færre hjelpepersoner å forholde seg til og økt mulighet til å leve et aktivt liv blir også nevnt av mange. Brukerne opplever at de er blitt mindre avhengig av uformell hjelp (venner, pårørende, kolleger) etter at de fikk brukerstyrt personlig assistanse og derved er blitt mer selvstendige i forhold til sine «nærpersoner». Evalueringen viser at brukerne legger vekt på et bredere spekter av tjenester innen de timerammer det kommunale vedtaket har satt for assistanse. I tillegg til de tjenester som tradisjonelt tilligger hjemmehjelp- og støttekontakttjenestene, har assistentene mer utradisjonelle oppgaver som daglige ærender, transport, feriereiser, turer, organisasjonsarbeid, trening, diverse småarbeid i hus og hage. Dette viser også at intensjonen om brukerstyring kan sies å være oppfylt.

Evalueringsrapportene viser at flertallet av de involverte kommunene har tro på ordningen, og at målsettingen med brukerstyrt personlig assistanse i stor grad synes å være realisert. Blant annet nevnes det at krav til fleksibilitet i tjenesten oppfylles bedre gjennom denne ordningen enn ved tradisjonelle tjenester. Det synes også som at brukerstyrt personlig assistanse har tilført de ordinære tjenestene økt innsikt og kompetanse. Ut fra kommunenes vurderinger kan en ikke peke ut bestemte diagnosegrupper som ordningen er ideell for. Det er den enkelte brukers ressurser, potensiale og tjenestebehov som vil være avgjørende for om ordningen fungerer eller ikke. Imidlertid viser rapporter at kommunene er avventende i forhold til videreføring av ordningen, fordi det er usikkerhet om hvordan utgiftene skal dekkes av det offentlige.