3 Liknende ordninger i andre land

3.1 Sverige

Sverige har hatt en ordning med personlig assistanse fra 1994. Ordningen er enten en tjenesteytelse eller en pengeytelse (for å kunne kjøpe tilsvarende tjenester) og er en av flere ytelser til personer som fyller vilkårene i loven om støtte og service til enkelte grupper av funksjonshemmede (LSS). Fyller man disse vilkårene, gir loven et rettskrav på ytelsene.

De gruppene som omfattes, er blant andre psykisk utviklingshemmede og personer i tilsvarende situasjon (f. eks. hjerneskadete) og personer med varige funksjonshemninger som ikke beror på normal aldring. For den siste gruppen forutsettes det dessuten at problemene er store og forårsaker betydelige problemer i det daglige. Etter en innstramming av kriteriene i 1997 må man i tillegg - for å få rett til personlig assistanse - ha behov for hjelp til grunnleggende behov.

Assistentordningen omfattet i 1996 ca 6800 personer og beregnede kostnader for budsjettåret var 3,7 milliarder svenske kroner. I juni 1998 er det ca 7600 personer som kommer inn under ordningen, og statens kostnader for 1998 er beregnet til 5,2 milliarder svenske kroner.

Dette er bruttotall. Mottakerne ville i alle fall hatt krav på omfattende støtteordninger, også om ordningen med personlig assistent ikke hadde eksistert. Det foreligger imidlertid ikke data for hvor mye ordningen med personlig assistent har medført av merkostnader. Det kan antas at ordningen stort sett dekker det totale hjelpebehovet hos brukerne.

3.2 Danmark

Også Danmark har en ordning med personlige assistenter. Den framgår nå av § 77 i den nye danske lov om sosial service som trådte i kraft 01.07.1998.

Den danske ordningen tar sikte på en meget begrenset personkrets, beregnet til ca. 300 da ordningen skulle settes i verk. Det er ikke mulig å si noe sikkert om antallet nåværende brukere, særlig fordi ordningen kan benyttes sammen med andre hjelpeformer, som hjemmesykepleie, hjemmehjelp mv., og i praksis forekommer slike blandingsformer hyppig.

Kravene for å få bistand etter § 77 er blant annet at brukeren er en person «med betydelig og varigt nedsat fysisk eller psykisk funktionsevne, der har et aktivitetsnivå, som gør det nødvendigt at yde en ganske særlig støtte». Det er videre en forutsetning at hjelpen ikke adekvat kan dekkes ved normal hjemmehjelp, og at brukeren selv er i stand til å fungere som arbeidsleder. Det sies videre i Socialministeriets veiledning at ordningen først og fremst tar sikte på dem som er i ferd med å etablere en selvstendig tilværelse utenfor foreldrehjem eller pleiehjem, eller som trenger bistand som nevnt for å kunne opprettholde en tilværelse utenfor institusjon/foreldrehjem. Utgangspunktet er også at det er behov for døgnkontinuerlig hjelp. Det er særlig det store aktivitetsnivået og evnen til selv å kunne administrere ordningen (både være arbeidsleder og arbeidsgiver) som er de sentrale kriteriene i den danske ordningen.

Det foreligger ingen sentral oversikt over kostnadene ved denne formen for bistand.

3.3 Finland

Finland har hatt en ordning med personlig assistanse (kalt personlig hjälpare) fra 1986. Den er hjemlet i den finske «handicaploven» og gjelder for personer som på grunn av sykdom eller skade under lang tid har særlige vansker med å klare de funksjoner som hører til normal livsføring. Det er en forutsetning at brukeren selv kan definere sine behov, og brukeren selv eller hans formynder er arbeidsgiver. Det stilles ikke krav om et visst minstetall timer. At ordningen ikke passer for bistand til barn under skolealderen, framgår av motivene til handikaploven. Det er en forutsetning at man først skal utnytte de muligheter som finnes i den generelle lovgivningen, slik som den finske sosialtjenesteloven (socialvårdslagen). Ytelser etter flere lover kan altså kombineres. I prinsippet kan pårørende være assistenter, men på dette punktet er praksis ulik i kommunene. Det finnes også en egen «närståendeservice» for pårørende, og mange kommuner velger denne formen og ikke personlig assistanse. Det foreligger ikke tilgjengelig dokumentasjon over utgiftsutviklingen.

3.4 Oppsummering

Gjennomgangen ovenfor har vist både likheter og ulikheter i måten de nordiske landene har løst spørsmålet om bistand til den som har behov for brukerstyrt personlig assistent. Mye av forskjellene kan antakelig forklares ved at systemene for øvrig er forskjellige, og at brukerstyrt personlig assistent må ses i sammenheng med bistand på annet grunnlag og regelverket for øvrig. I alle landene er personlig assistanse tilpasset det øvrige hjelpeapparatet.

I Norge ønsker departementet å bygge videre på prinsippet om kommunalt ansvar for kommunale pleie- og omsorgstjenester og innpasse personlig assistanse i denne. Departementet ønsker derfor en annen modell enn i Sverige.