3 Gjeldende rett
3.1 Oversikt
Hovedsakelig utføres oppgaven som notarius publicus av by- og herredsretten. Dessuten er oppgaven lagt til blant annet utenrikstjenesten, se nærmere under punkt 3.2.
Hovedoppgavene er:
å foreta vigsler i henhold til ekteskapsloven og å registrere partnerskap i henhold til partnerskapsloven med forskrifter
å bekrefte underskrift
å bekrefte kompetanse
Institusjonen notarius publicus har sine røtter i romerretten. Notarialordningene har siden utviklet seg ulikt fra land til land avhengig av hvilken rettstradisjon det enkelte lands rettssystem bygger på. Det grunnleggende skillet går mellom land hvis rettssystemer bygger på romersk-germansk rett (civil law) og land hvis rettssystemer bygger på andre rettstradisjoner, herunder den skandinaviske rettstradisjon.
I land som fører sin rett tilbake til romerretten har notarialvesenet en sentral plass i rettssystemene. Notarius publicus har i disse landene to hovedoppgaver. For det første har notarene til oppgave å gi juridisk rådgivning. For det annet skal notarene utferdige notarialakter, det vil si dokumenter som gjelder rettslige transaksjoner som lovgivningen angir må utferdiges av notarius publicus. I de fleste tilfeller er slike dokumenter ikke gyldige uten at de er utferdiget og bekreftet av notaren, som dermed også garanterer at innhold og form er juridisk holdbart. Notarialakter utferdiget av en civil law-notar har spesiell bevisverdi i retten og skal anses som korrekte og gyldige inntil det motsatte bevises. De fleste EU-land og latinamerikanske land har civil law-notarer.
Etter andre rettstradisjoner har ikke notarius publicus den samme sentrale rolle. Oppgaven til notarius publicus i land som ikke følger civil law-tradisjonen er i første rekke å gi ulike former for bekreftelser.
Notarius publicus har i norsk rett ingen viktig funksjon. Det finnes i norsk lovgivning i dag ingen generelle bestemmelser som fastsetter notarius publicus' oppgaver og kompetanse eller angir notarialforretningenes rettslige virkning. Notarius publicus er i spredte lov- og forskriftsbestemmelser tillagt konkrete arbeidsoppgaver, men ut over dette vil ikke en notarialforretning som sådan ha noen rettslig betydning etter norsk rett. Behovet for notarialforretninger i Norge er av denne grunn lite. Notarius publicus' viktigste oppgave i norsk rett er i dag å foreta vigsler og registrere partnerskap.
Det er derfor i stor grad som følge av disposisjoner over landegrensene at notarius publicus må opprettholdes som institusjon i norsk rett. Notarius publicus blir ofte bedt om å utføre notarialforretninger som skal tillegges virkning i utlandet. På grunn av de ulike notarialordninger i det enkelte land vil det i slike tilfeller bli spørsmål om notaren etter sitt eget lands interne rett har kompetanse til å utføre notarialforretningen. Hvorvidt en norsk notarius publicus har kompetanse til å utføre en notarialforretning i samsvar med utenlandske regler må avgjøres på grunnlag av norsk rett. Det er derfor i de tilfeller notarius publicus blir bedt om å utføre notarialforretninger som skal tillegges virkning i utlandet at spørsmålet om grensen for notarius publicus' saklige kompetanse kommer på spissen. Denne grensen må i første rekke søkes i notarialpraksis.
Gjeldende rett vil bli beskrevet ved en gjennomgang av dagens lovbestemmelser om notarius publicus og en oversikt over notarialpraksis. På bakgrunn av dette drøftes notarius publicus' saklige kompetanse i norsk rett.
Som det vil fremgå knytter det seg en viss grad av usikkerhet til hva som er gjeldende rett på området.
For en grundigere gjennomgang av gjeldende rett vises det til utredningen.
3.2 Hvem er notarius publicus?
3.2.1 Herreds- og byrettene
Lov om rettergangsordningens ikrafttræden av 14. august 1918 nr. 4 § 6 bestemmer at oppgaven som notarius publicus i utgangspunktet skal utføres av herreds- og byrettene. I de tilfeller det er flere domstoler innenfor samme domssogn, hvilket det er i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, utføres oppgaven av byfogdembetene. Loven fastsetter at notarialoppgavene hører under domstolene hvis ikke annet er bestemt «ved lov eller av Kongen». Disse regler gjennomgås i pkt. 3.2.2 - 3.2.7.
3.2.2 Utenrikstjenesten
Lov om utenrikstjenesten av 18. juli 1958 nr. 1 § 20 gir utenrikstjenestemenn myndighet til å «utføre enhver forretning som notarius publicus i Norge kan utføre», dog med visse særlige innskrenkninger. Samme lov § 21 regulerer utenrikstjenestens vigselsmyndighet, som er gitt utenrikstjenestemenn direkte i ekteskapsloven § 12 bokstav c, men som også følger av utenrikstjenestemennenes notarialkompetanse, se ekteskapsloven § 12 bokstav b.
3.2.3 Sysselmannen på Svalbard
Lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 § 5 bestemmer at Sysselmannen på Svalbard er notarius publicus.
3.2.4 Politimestrene i Rjukan, Vestoppland og Sør-Varanger
Politimestrene i Rjukan, Vestoppland og Sør-Varanger politidistrikter har ved kongelig resolusjon blitt tildelt myndighet som notarius publicus. Politimesteren i Rjukan fikk notarialkompetanse ved kgl.res. av 7. juli 1913, politimesteren i Vestoppland ved kgl.res. av 3. juni 1927. Det er uklart når politimesteren i Sør-Varanger ble notarius publicus, men det opplyses i høringsuttalelsen fra Sør-Varanger politidistrikt at de så vidt de vet har ivaretatt funksjonen som notarius publicus fra tiden før første verdenskrig. Politimestrene har full notarialkompetanse, med unntak for politimesteren i Vestoppland, som ikke har vigselsmyndighet.
Ordningen ble i sin tid begrunnet med praktiske behov for desentralisert notarialkompetanse.
3.2.5 Lensmennene
Lensmennene fikk ved kgl.res. av 10. juli 1931 begrenset notarialmyndighet. Lensmennene kan «som notarius publicus bekrefte riktigheten av underskrifter på dokumenter og utferdige leveattester samt i den forbindelse motta ed eller forsikring på ære og samvittighet». I tillegg har lensmennene kompetanse til å foreta veksel- og sjekkprotester, jf. lov om veksler av 27. mai 1932 nr. 2 § 87 og lov om sjekker av 27. mai 1932 nr. 3 § 65.
3.2.6 Registerføreren for registerenheten i Brønnøysund
Direktøren for Registerenheten i Brønnøysund og den han bemyndiger er ved forskrift av 10. oktober 1997 nr. 1089 gitt myndighet til å bekrefte rett utskrift av Brønnøysundregistrenes elektroniske registre samt rett kopi av dokumenter i Brønnøysundregistrenes papirbaserte registre. Forskriften tilbakekaller samtidig notarialkompetanse gitt til registerføreren ved Foretaksregisteret ved kgl.res. av 31. mars 1989.
3.2.7 Registerføreren og kontorsjefen for Skipsregistrene
Registerføreren og kontorsjefen for Skipsregistrene er ved forskrift av 1. oktober 1993 nr. 922 gitt myndighet til å notarialbekrefte sertifikater og attester registrene selv har utstedt. De aktuelle registre er Norsk Ordinært Skipsregister (NOR) og Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS).
3.3 Notarius publicus' oppgaver og kompetanse
3.3.1 Arbeidsoppgavene til notarius publicus etter norsk rett
3.3.1.1 Lov om rettergangsordningens ikrafttræden § 6
Lov om rettergangsordningens ikrafttræden av 14. august 1918 nr. 4 § 6 er hjemmelen for notarius publicus i Norge. Bestemmelsen lyder:
«Utførelsen av notarialforretninger hører under herreds- eller byretten, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller av Kongen.
Notarius kan motta forsikring etter reglene i domstolloven § 141 når dette kreves til ivaretagelse av interesser i utlandet.
Nærmere forskrifter om utførelse av notarialforretninger kan Kongen gi.»
Bortsett fra regelen om forsikring til ivaretakelse av interesser i utlandet, sier ikke loven noe om hvilke oppgaver notarius publicus har. Arbeidsoppgavene til notarius publicus må derfor kartlegges på bakgrunn av den øvrige lovgivning og notarialpraksis.
3.3.1.2 Arbeidsoppgaver fastsatt i lover og forskrifter
1 Lov om ekteskap av 4. juli 1991 nr. 47 § 12 b
Ekteskapsloven § 12 b gir notarius publicus myndighet som vigsler. Vigsel er i dag den viktigste notarialoppgaven for domstolene. Saksbehandlingsreglene for vigsler er fastsatt i ekteskapsloven og i forskrifter av 20. november 1992 nr. 854 og 23. juni 1995 nr. 577 § 5.
2 Lov om registrert partnerskap av 30. april 1993 nr. 40 § 2 og forskrift til partnerskapsloven om prøving av vilkår og fremgangsmåte m.v. ved registrering av partnerskap av 10. juli 1993 nr. 748 § 15
Forskriftens § 15 angir notarius publicus som registreringsmyndighet.
3 Lov om veksler av 27. mai 1932 nr. 2 § 87
Vekselloven § 87 lyder:
«Protest tas opp av den embetsmann som notarialforretningene hører under. I lensmannsdistrikt kan protest tas opp av lensmannen. Ellers kan protest også tas opp av hovedstevnevitnet, når enten Kongen gjør vedtak om det eller notarius publicus ikke har kontor i kommunen.
Kan ingen av de nevnte myndigheter opta protesten i tide, kan den optas av et stevnevitne, likesom en tjenestemann i sådant tilfelle kan opta protest utenfor sitt distrikt.
Tilkallelse av vidne er ikke nødvendig.»
Vekselprotester har tidligere vært regnet som den viktigste oppgaven til notarius publicus i Norge, men har i dag mistet mye av sin betydning. Dette skyldes at veksler ikke benyttes i samme grad som tidligere.
4 Lov om sjekker av 27. mai 1932 nr. 3 § 65
Sjekkloven § 65 første ledd annet punktum gir vekselloven §§ 87 flg. tilsvarende anvendelse på sjekkprotester. Det må antas at sjekkprotester på samme måte som vekselprotester er en oppgave notarius publicus i stadig mindre grad kommer til å beskjeftige seg med.
5 Lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg av 1. mars 1985 nr. 3 § 17
Registrering av politiske partier er i henhold til valgloven § 17 en oppgave som tilkommer notarius publicus i Oslo. Ordningen er ingen typisk notarialoppgave.
6 Lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2 § 14
Bestemmelsens annet ledd fastsetter at notarius publicus skal foreta forkynnelse av tiltalebeslutning i riksrettssaker:
«Odelstingets president sender utskrift av tiltalebeslutningen til Regjeringen og til presidenten i Lagtinget, og underretter denne om valget av aksjonskomite og av anklager eller anklagere. Som president i Riksretten sørger Lagtingets president for at tiltalebeslutningen uten ophold blir forkynt for den anklagede. Forkynnelsen utføres ved notarius publicus. Dog kan skriftlig erkjennelse fra den anklagede tre istedenfor sådan forkynnelse. Ved forkynnelsen gjøres den anklagede bekjent med bestemmelsene i denne lovs § 15.»
7 Lovbestemmelser om bekreftelser
1) Domstolloven av 13. august 1915 nr. 5 § 162
Domstolloven § 162 lyder:
«Alle eksemplarer av skriftet maa være forsynt med en bevidnelse om, at de er likelydende, og alle avskrifter med en bevidnelse om, at de er riktige. Bevitnelsen må være gitt av en offentlig tjenestemann eller en advokat.
Rettsskriver, notarius og stevnevidne pligter at gi bevidnelse, naar nogen krever det.»
2) Tvistemålsloven av 13. august 1915 nr. 6 § 46
Tvistemålsloven § 46 tredje ledd lyder:
«Kommer retten i tvil om en fullmakt er ekte eller gyldig, kan den forlange at fullmakten skal bekreftes for notarius, eller foreta hvad den ellers finner hensiktsmessig for å bringe saken på det rene. Er ikke fullmaktsforholdet tilstrekkelig godtgjort, kan saksbehandlingen fremmes hvis utsettelse vilde medføre skade.»
3) Lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958 nr. 2 § 4
Bestemmelsens første ledd lyder:
«Melding som viser at vilkårene for vedkommende hovedsammenslutningers eller organisasjoners forhandlingsrett er til stede, sendes det departement som statens lønnssaker hører under til registrering. Melding skal på nytt sendes inn hvert år innen 1. april. Medlemstallet kan forlanges bekreftet ved attest fra notarius publicus.»
8 Forskrifter om bekreftelser
Forskrift om nærmere bestemmelser om registrering mv av varemerker og fellesmerker (varemerkebestemmelsene) av 29. mars 1996 nr. 315 § 11-2
Forskrift om nærmere bestemmelser til patentloven og patentforskriften av 23. desember 1996 nr. 1263 § 25-1
Forskrift om bekreftelse av underskrift på eksigible gjeldsbrev av 4. desember 1992 nr. 896 § 1
Forskrift om tinglysing ved bruk av EDB av 3. november 1995 nr. 875 § 3
Forskrift om registrering av skip i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) av 30. juli 1992 nr. 592 §§ 18 og 19
Forskrift om registrering av skip i norsk ordinært skipsregister av 30. juli 1992 nr. 593 §§ 18 og 19
Forskrift om registrering av luftfartøy m.m. av 29. januar 1999 nr. 153 § 16
9 Forskrifter om mottakelse av forsikring
Forskrift om gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XVI punkt 3 om tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp av 4. desember 1992 nr. 908
Forskrift om gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XVI punkt 2 om tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter av 4. desember 1992 nr. 909
Forskrift om gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XVI punkt 5b om tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp av 1. juli 1994 nr. 540
Forskrift om forsikringsmegling av 24. november 1995 nr. 923 § 15
10 Andre bestemmelser med tilknytning til notarius publicus
1) Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 163
Bestemmelsen lyder:
«Den som for retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring, straffes med fengsel inntil 5 år.
På samme måte straffes den som utenfor retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring i tilfeller hvor bruk av forsikring er lovhjemlet.»
2) Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 166
Bestemmelsen lyder:
«Med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som afgiver falsk Forklaring for Retten eller for Notarius eller i Fremstillinger, han som Part eller Retsfuldmægtig i en Sag fremlægger for Retten, eller som mundtlig eller skriftlig afgiver falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed i Tilfælde, hvor han er pligtig til at forklare sig til denne, eller hvor Forklaringen er bestemt til at afgive Bevis.
Paa samme Maade straffes den, der bevirker eller medvirker til, at en ham vitterlig usand Forklaring i noget af de ovennævnte Tilfælde afgives af en anden.»
3) Forvaltningsloven av 10. februar 1967 § 4
Forvaltningsloven § 4 første ledd lyder:
«Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder loven ikke
domstolenes virksomhet, derunder registrerings- og notarialforretninger og lignende som utføres ved et dommerkontor,»
4) Forskrift til offentlighetsloven av 14. februar 1986 nr. 351
Forskriftens del IV punkt 1 lyder:
«1. Loven gjelder ikke for domstolenes virksomhet etter rettspleielovene. Deres virksomhet forøvrig, herunder registrerings- og notarialforretninger og liknende som utføres ved dommerkontorene, omfattes av loven.»
Forskriftens del VI punkt 1 a) lyder:
«1. Journaler for følgende saker er unntatt fra offentlighet:
ekteskaps-, separasjons-, skilsmisse-, farskaps-, nedstammings-, barnefordelings- og bidragssaker»
5) Forskrift til personopplysningsloven av 15. desember 2000 nr. 1265 § 7-18
Forskriftens § 7-18 lyder:
«Domstolenes behandling av personopplysninger i forbindelse med domstolenes virksomhet (herunder registrerings- og notarialforretninger og lignende som utføres ved et dommerkontor) er unntatt fra konsesjonsplikten etter personopplysningsloven § 33 første ledd og fra meldeplikten etter § 31 første ledd.»
3.3.1.3 Notarialpraksis
Dette er en kortfattet oversikt over typiske notarialforretninger. Oversikten omfatter både notarialoppgaver som følger av de lover og forskrifter som er angitt over og notarialbekreftelser som blir begjært gitt av norsk notarius publicus til bruk i utlandet. For en utførlig gjennomgang av de enkelte typer notarialforretninger vises til utredningen.
1 Vigsler og registreringer av partnerskap
Notarius publicus er vigsler i henhold til ekteskapsloven og registrerer partnerskap i henhold til forskrift gitt i medhold av partnerskapsloven. Saksbehandlingsreglene er fastsatt i lov og forskrift.
2 Veksel- og sjekkprotester
Veksel- og sjekkprotester kan opptas av notarius publicus og av lensmenn, se vekselloven § 87 og sjekkloven § 65. En protest er et formelt bevis på manglende betaling som utløser misligholdsbeføyelser hjemlet i vekselloven og sjekkloven. Saksbehandlingsreglene for disse forretninger er fastsatt i de nevnte lover
3 Bekreftelse av underskrift
Bekreftelse av underskrift er en oppgave pålagt notarius publicus i en rekke forskrifter, se punkt 3.3.1.2. De fleste underskriftsbekreftelser skjer imidlertid i forbindelse med dokumenter til bruk i utlandet.
4 Bekreftelse av kompetanse
Bekreftelse av kompetanse er på samme måte som underskriftsbekreftelser en oppgave som pålegges notarius publicus i enkelte forskrifter, men som er vanligst når kompetansen skal bekreftes i forbindelse med dokumenter til bruk i utlandet.
Bekreftelse av kompetanse står i en særstilling blant de vanligste bekreftelsene notarius publicus i Norge foretar. Notarialbekreftelser for øvrig gjelder ulike faktiske forhold, mens det ved bekreftelse av kompetanse i utgangspunktet forutsettes at notarius publicus går god for et rettsforhold. Det er etter dansk og svensk rett utvilsomt at notarius publicus kan bekrefte kompetanse, og utredningen legger til grunn at dette også gjelder i Norge.
Den vanligste formen for notarialbekreftelser av kompetanse som benyttes i Norge er følgende:
«I do hereby certify that this document is signed by (NN), and that (he/she/they)(is/are) authorized to sign (singly/jointly/as per power of procuration) on behalf of (firmanavn), enterprise number (foretaksnummer), according to Certificate of Registration from the Register of Business Enterprises in Brønnøysund, Norway, dated (dato)...», se utredningen side 188.
Notarius publicus tar ved denne formen for bekreftelse ikke uttrykkelig stilling til selve kompetansen, men bekrefter kun det faktiske forhold at kompetansen på en nærmere angitt måte er dokumentert, ved en firmaattest eller liknende. Notarius publicus unngår derved å gå god for ulike rettslige spørsmål knyttet til kompetansens eksistens og omfang. Det kan for eksempel være at kompetansen til en daglig leder ikke er overskredet i forhold til aksjeloven § 6-33. Elstad uttaler i utredningen at han ikke er kjent med at denne formen for notarialbekreftelse av kompetanse har medført problemer ved bruk av dokumenter i utlandet.
Det er mer uklart i hvilken grad notarius publicus kan bekrefte kompetanse ut over tilfellene hvor dette gjøres i form av en bekreftelse av innholdet i et dokument. Bekreftelsen vil i disse tilfeller ikke gjelde det faktiske forhold at kompetansen er dokumentert, men det rettslige forhold at kompetansen rent faktisk foreligger. Det fremgår av utredningen at dette er gjort i praksis i visse tilfeller. På den annen side tyder utredningen på at praksisen på området er varierende, og at bekreftelser av denne type ofte vil bli nektet. Rettstilstanden på området kan ikke sees å være avklart.
I de tilfeller man kommer til at bekreftelse av kompetanse ikke kan gis, men den som begjærer bekreftelsen hevder at den er nødvendig fordi det kreves fra utlandet, må man søke etter andre løsninger. En løsning som i praksis har vært benyttet, er at selskapets styreformann, daglig leder eller advokat avgir en erklæring om forholdet og avlegger forsikring på riktigheten av erklæringens innhold.
Bekreftelse av oversetteres og legers autorisasjon er særlige former for bekreftelse av kompetanse.
5 Mottakelse av forsikring
Adgangen for notarius publicus til å motta forsikring er lovfestet i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 annet ledd:
«Notarius kan motta forsikring etter reglene i domstolloven § 141 når dette kreves til ivaretagelse av interesser i utlandet.»
Generelt kan det sies at krav om edfestelse og forsikring vil stilles der man ønsker større sikkerhet for at en fremstilling er riktig enn ved en vanlig forklaring. I norsk rett vises dette blant annet ved at strengere straff kan ilegges ved falsk forklaring i forbindelse med avgitt forsikring enn falsk forklaring ellers, se straffeloven §§ 163, 166.
Vilkåret om at forsikring kun kan mottas til ivaretakelse av interesser i utlandet har hatt liten selvstendig betydning. Det har inntil nylig ikke vært noen bestemmelse i norsk rett som krever at forsikring skal avlegges for notarius publicus, slik at det er i forbindelse med forhold i utlandet forsikring avgitt for notarius publicus har vært aktuelt. De fire nyere forskrifter som foreskriver at forsikring kan avgis overfor notarius publicus må i seg selv antas å gi notarius publicus kompetanse til å motta forsikring. (Forskrift om gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XVI punkt 3 om tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp av 4. desember 1992 nr. 908, forskrift om gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XVI punkt 2 om tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter av 4. desember 1992 nr. 909, forskrift om gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XVI punkt 5b om tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp av 1. juli 1994 nr. 540 og forskrift om forsikringsmegling av 24. november 1995 nr. 923 § 15.)
Notarius publicus hadde opprinnelig ikke uttrykkelig adgang til å motta ed eller forsikring. Denne adgang ble gitt ved lov av 2. juli 1920, som ble innarbeidet i rettergangsordningens ikrafttredelseslov ved lov av 17. juli 1925 nr. 6. I samsvar med endringer i prosesslovgivningen ble henvisningen til edfestelse opphevet ved lov av 14. juni 1985 nr. 71 og kravet om at forsikring skulle avgis «på ære og samvittighet» ble opphevet ved lov av 7. april 1995 nr. 15.
Det synes i praksis å være en viss usikkerhet knyttet til om notarius publicus kan ta imot en erklæring om riktigheten av en avgitt forklaring eller innholdet i et forevist dokument, når erklæringen etter det fremmede lands lovgivning skal oppfylle andre formkrav enn det som foreskrives i domstolloven § 141.
Det vil i utgangspunktet være opp til det enkelte lands lovgivning å bestemme hvilke krav som stilles til innholdet i og formen til erklæringer som avgis overfor notarius publicus for at disse skal ha en bestemt rettsvirkning i det aktuelle land. Hvorvidt notarius publicus kan etterkomme begjæringer om å motta erklæringer vil avhenge av hans kompetanse i landet han hører hjemme. En norsk notarius publicus kan med hjemmel i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 motta erklæringer som etter norsk rett oppfyller kravene til å være forsikringer med de rettsvirkninger det medfører. Et vilkår for dette er at forsikringen avgis på den måte som kreves i domstolloven § 141. Erklæringer avgitt på en annen måte er ikke en forsikring etter norsk rett, selv om meningsinnholdet er det samme. Om rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 gir grunnlag for en antitese som sier at forsikringsliknende erklæringer overhodet ikke kan avgis for notarius publicus er tvilsomt. Notarius publicus bekrefter i slike tilfeller å ha mottatt en erklæring avgitt på en bestemt måte med et bestemt innhold. Det forhold at erklæringen betegner seg som en forsikring eller edfestelse uten at den har rettsvirkninger som en forsikring i norsk rett gir neppe i seg selv grunnlag for å nekte å motta erklæringen, så lenge form og innhold er en følge av krav i fremmed rett, og begjæringen ikke av andre grunner må avvises.
6 Bekreftelse av rett kopi
Kopibekreftelse er en notarialforretning som i hovedsak er av betydning for dokumenter som skal benyttes i utlandet.
I norsk rett bestemmer domstolloven § 162 at notarius publicus på forespørsel plikter å bevitne rett kopi av forkynnelse og meddelelser som gis i anledning av en rettssak. For øvrig er det flere norske lov- og forskriftsbestemmelser som stiller krav til bekreftede kopier, men det er ingen som uttrykkelig foreskriver at kopiene skal bekreftes av notarius publicus. Det må derfor i utgangspunktet bero på en tolkning av den enkelte lov- og forskriftsbestemmelse hvem plikten til å gi kopibekreftelse påhviler. I mangel av andre holdepunkter antas notarius publicus å være en av de som kan gi bekreftelse av kopi som tilfredsstiller kravene i disse bestemmelsene, se utredningen side 114. Hvorvidt notarius publicus i slike tilfeller også har en plikt til å bekrefte kopier ser etter notarialpraksis ut til å være tvilsomt. Dersom bekreftelsen kan foretas av andre, for eksempel en offentlig tjenestemann, henviser notarius publicus som regel til disse.
Notarialbekreftelse av rett kopi benyttes ofte hvor bekreftelse fra en annen offentlig tjenestemann ville vært tilstrekkelig. Forslaget vil innebære at notarialbekreftelse i så fall kan nektes. Dette vil imidlertid ikke føre til dårligere tilgang til kopibekreftelser for publikum. Bekreftelse vil i disse tilfeller kunne utføres av enhver offentlig tjenestemann, herunder funksjonærer ved dommerembetene. Ordinære kopibekreftelser er for øvrig en oppgave som det for fremtiden vil være naturlig at de offentlige servicekontorer ivaretar.
7 Sjøprotester
Sjøprotester er ikke særskilt hjemlet i norsk lovgivning, men har hjemmel i gammel sedvane innen sjøretten og er i mange land foreskrevet ved lov. En sjøprotest er ikke det samme som en sjøforklaring, se sjøloven kapittel 18.
Sjøprotester har som regel til hensikt å sikre bevis for begivenheter som under skipets reise har eller muligens kan ha medført skade på skip eller last. Kravene til notarius publicus' medvirkning vil variere avhengig av ulik fremmed lovgivning, og en norsk notarius publicus må innenfor grensene av sin alminnelige kompetanse forholde seg til dette.
Denne type notarialforretninger forekommer relativt sjelden i Norge.
8 Bekreftelse av dokument som forevist
Bekreftelse av dokument som forevist er en vanlig form for notarialbekreftelse. Hensikten med denne typen notarialforretning er å sikre bevis for at et dokument forelå på det tidspunkt bekreftelsen ble gitt. Dette kan være av betydning for eksempel i forbindelse med patentsøknader eller annen beskyttelse av oppfinnelser.
Det er ingen norske lov- eller forskriftsbestemmelser som bestemmer at bevis på denne måten skal sikres ved notarialbekreftelse. Etter norsk rett vil derfor en slik notarialforretning som sådan ikke ha noen rettslig betydning, hvilket innebærer at notarialbekreftelsen i utgangspunktet ikke har noen særlig virkning ut over enhver annen vitnepåtegning. Det er på bakgrunn av dette tvilsomt om notarius publicus har en plikt til å gi bekreftelser av denne type. På den annen side ligger slike bekreftelser klart innenfor notarius publicus' saklige kompetanse, og forretningene er gjennomgående lite arbeidskrevende. Slike bekreftelser blir også i praksis gitt uten at spørsmålet om notarius publicus' plikt til å gi bekreftelsen har blitt oppfattet som et problem.
9 Bekrefte dokument fremlagt i original
Denne type bekreftelser skjer vanligvis i forbindelse med adopsjoner fra utlandet, og er en relativt vanlig forekommende notarialforretning.
Bekreftelse av at dokumentet er fremlagt i original er kun en bekreftelse av det faktiske forhold at dokumentet som forelegges notarius publicus ikke er en kopi. Hensikten vil imidlertid ofte være å gi sikkerhet for at dokumentet er utferdiget av rett myndighet og at det ikke er forfalsket. Notarialforretningen vil derfor i slike tilfeller lett gi dokumentet en troverdighet som går lenger enn notarialbekreftelsens innhold.
Det alminnelige krav om at notarius publicus skal kunne gå god for bekreftelsen vil imidlertid innebære at notarius publicus ikke kan utføre notarialforretningen uten å være sikker på at dokumentet er en original utstedt av den dokumentet gir uttrykk for. Hvilke krav som stilles til dokumentasjon for dette, og hvilke undersøkelser notarius publicus selv i slike tilfeller skal foreta, vil avhenge av den enkelte sak.
For ordens skyld gjøres oppmerksom på at notarius publicus ikke har til oppgave å utføre legalisering av dokumenter eller påføre dokumenter apostille. Legalisering er bekreftelse av en offentlig funksjonærs underskrift med bekreftelse av at underskriveren er innehaver av den stilling som er angitt i dokumentet og i den egenskap har rett til å underskrive et slikt dokument. Legalisering foretas av Utenriksdepartementet og det enkelte lands ambassade som er akkreditert til Norge. Påføring av apostille er en alternativ fremgangsmåte hjemlet i Haag-konvensjonen av 5. oktober 1961. Apostille påføres av Fylkesmannen.
10 Leveattester
Leveattester er en type notarialbekreftelser som vanligvis forekommer i forbindelse med utbetaling av pensjoner fra utlandet. Notarius publicus bekrefter i slike tilfeller at vedkommende person er i live.
3.3.2 Grensene for notarius publicus' kompetanse etter norsk rett
3.3.2.1 Rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 første ledd
Bestemmelsen lyder:
«Utførelsen av notarialforretninger hører under herreds- eller byretten, hvis ikke andet er bestemt ved lov eller av Kongen.»
Det er begrepet «notarialforretninger» som dermed er utgangspunktet når notarius publicus' saklige kompetanse skal fastsettes. Begrepet er i seg selv lite egnet til å trekke presise grenser, da det er naturlig å tolke begrepet slik at det omfatter alle oppgaver notarius publicus som sådan har kompetanse til å utføre. Grensene for notarius publicus' kompetanse etter norsk rett må derfor søkes utenfor rettergangsordningens ikrafttredelseslov.
3.3.2.2 Lov og forskriftsbestemmelser om notarius publicus' kompetanse
Som nevnt finnes det i norsk lovgivning ingen sentrale bestemmelser som konkret bestemmer notarius publicus' oppgaver og kompetanse eller angir notarialforretningenes rettslige virkning. Notarius publicus er i norsk rett ved spredte lov- og forskriftsbestemmelser tillagt bestemte arbeidsoppgaver hvor notarialforretningen tillegges eller forutsettes å ha en konkret rettsvirkning. Notarius publicus må i den forbindelse nødvendigvis ha kompetanse og eventuelt plikt til å utføre disse oppgaver.
Det må bemerkes at oppgavene pålagt notarius publicus i lovgivningen verken er eller trenger å være begrenset til å gi notarialbekreftelser.
De lovbestemte oppgaver er få og av en så variert karakter at det på bakgrunn av disse er vanskelig å trekke klare slutninger om grensene for notarius publicus' kompetanse utenfor de lovpålagte oppgaver.
3.3.2.3 Juridisk teori
Teorien vedrørende notarius publicus er lite omfattende, og består mer i kasuistiske gjennomganger av sakstyper enn forsøk på å lage et teoretisk fundament for notarialfunksjonen. Følgende sitater fra «Den norske Proces», bind 1 (1854), av Anton Martin Schweigaard er den mer generelle art:
«Om Grændsene for de Gjenstande, der retteligen kunne bevidnes ved Notarialattester, opstaaer der ikke lettelig Spørgsmaal. I Almindelighed kan Notarius med fuld Beviiskraft afgive Bevidnelse om Alt, hvad han efter Opfordring af nogen Vedkommende har erfaret.»
og videre:
«Naar kun Notarii Erfaring er gjort efter Opfordring af nogen Vedkommende, er det just ikke nødvendigt, skjønt vistnok det sædvanlige, at den skal bestaae i en Opfattelse af hvad en Anden har sagt. (Jfr Sprtll. § 78 «at overvære en eller anden Handling og at attestere at den er foregaaet»).»
3.3.2.4 Notarialpraksis
Notarius publicus' avgjørelser samles ikke og er ikke offentlig tilgjengelige. I den grad notarialpraksis er kartlagt, tyder den videre på at det selv ved de vanligste typer notarialforretninger er en viss usikkerhet om nøyaktig hvor langt notarialkompetansen strekker seg.
Det kan imidlertid utledes at kjernen i notarialfunksjonen er å gi ulike typer bekreftelser, og at det som bekreftes er et eller annet faktisk forhold. Det synes videre, i hvert fall innenfor enkelte sakstyper, å kunne være grunnlag for å kreve at notarialbekreftelsen skal være nødvendig, det vil si at notarialbekreftelsen har betydning for dokumentets eller disposisjonens gyldighet.