6 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1

Bestemmelsen angir hvem som er notarius publicus, og viderefører gjeldende rett ved å samle de personelle regler i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 første og tredje ledd, Svalbardloven § 5 og utenrikstjenesteloven § 20.

Første ledd siste punktum fastsetter at dommerne ved herreds- og byretten er notarius publicus. Bestemmelsen avklarer at notarialkompetanse ikke kun tilligger embetsleder. Dette innebærer at uttrykkelig delegasjon av notarialmyndighet til de øvrige dommere ved embetet ikke er nødvendig.

I medhold av fjerde ledd kan Kongen tildele andre notarialmyndighet. Regelen er den samme som i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 første ledd. Det vil på samme måte som i dag være opp til Kongen å vurdere til hvem og i hvilken grad notarialkompetanse skal gis. Selv om det ikke sies uttrykkelig, forutsettes det at Kongen ikke tildeler notarialmyndighet i større omfang enn nødvendig.

Bestemmelser om tildeling av notarialmyndighet vil bli gitt i forskrift. De nåværende notarialordninger vil bli opprettholdt, med unntak for politimestrenes notarialmyndighet, som nevnt ovenfor i punkt 4.1.2.

Nytt er en uttrykkelig hjemmel for Kongen til å gi forskrift om delegasjon av notarialkompetanse. Bestemmelser om dette vil bli gitt i forskrift, og delegasjonsadgangen vil dermed bli avklart.

Til § 2

Første ledd angir arbeidsoppgavene til notarius publicus, og vil sammen med § 3 bestemme grensene for notarius publicus' kompetanse og plikt til å utføre notarialforretninger. Med notarialforretninger menes utførelsen av enhver oppgave tillagt notarius publicus. Dette vil i hovedsak være, men er ikke begrenset til, notarialbekreftelser. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, og er ikke ment å innebære noen vesentlig utvidelse eller innskrenkning av kompetansen og plikten til å utføre notarialforretninger.

Første ledd fastsetter utgangspunktet at notarius publicus skal utføre de oppgaver som pålegges ham i lov eller forskrift. Dette er en henvisning til de bestemmelser i særlovgivningen som er gjennomgått i punkt 3.3.1, og til den nye bestemmelsen i lovens § 3. Det må spesielt nevnes at utenrikstjenesteloven §§ 20 og 21, og bestemmelser fastsatt i medhold av disse, vil fungere som innskrenkninger i utenrikstjenestemenns alminnelige notarialkompetanse. Disse bestemmelser vil dermed i praksis fremdeles danne grunnlaget for utenrikstjenestens notarialvirksomhet.

Første ledd inneholder eksempler på de praktisk viktigste typer notarialforretninger.

Annet ledd er en videreføring av rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 annet ledd. Ordlyden er forandret for å fastslå at bestemmelsen i seg selv ikke gir hjemmel for å kreve at notarius publicus mottar forsikring. Hjemmel for å kunne kreve dette må finnes i medhold av § 2 første ledd eller § 3. Dersom slik hjemmel er til stede, kan forsikring mottas etter reglene i domstolloven § 141. Bestemmelsen er av betydning for straffansvaret ved falsk forklaring, se straffeloven § 163 annet ledd.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om den praktiske utførelsen av notarialmyndighet. I medhold av dette vil saksbehandlingsregler bli gitt i forskrift.

Til § 3

Bestemmelsen er i hovedsak en lovfesting av den notarialpraksis som angir de alminnelige grensene for notarius publicus' saklige kompetanse, og for notarius publicus' plikt til å gi notarialbekreftelser.

Det fastsettes at notarius publicus på nærmere vilkår har kompetanse og plikt til å gi visse bekreftelser. Bestemmelsen har imidlertid ingen betydning for den generelle rettsvirkningen til en notarialbekreftelse. En notarialbekreftelse som sådan vil derfor fremdeles ikke ha noen særlig rettsvirkning i norsk rett, med mindre dette fremgår av en lov- eller forskriftsbestemmelse.

Første ledd bestemmer at notarius publicus generelt har kompetanse, og i utgangspunktet plikt, til å gi ulike bekreftelser. Med bekreftelse forstås at notarius publicus innestår for at et forhold foreligger eller at en handling er foretatt. De spesielle oppgaver til en civil law-notar, f.eks. utferdigelse av dokumenter og juridisk rådgivning, faller dermed utenfor.

Kompetansen til å gi bekreftelser er i samsvar med praksis som hovedregel begrenset til bekreftelser for ulike faktiske forhold. Bekreftelse for annet enn faktiske forhold skal imidlertid kunne gis i særlige tilfeller. Hva som er et særlig tilfelle avhenger av en konkret vurdering. Det må blant annet tas hensyn til at rekvirentens behov for notarialbekreftelse normalt vil kunne ivaretas ved en bekreftelse av et faktisk forhold, slik kompetanse i de fleste tilfeller kan bekreftes ved en henvisning til innholdet i en firmaattest, se punkt 3.3.1.3. Den nærmere avgrensing av disse spørsmål overlates til praksis.

Den viktigste begrensningen i adgangen til å gi notarialbekreftelser er at notarius publicus må kunne innestå for at det som søkes bekreftet er korrekt. Det vises her til utredningen side 22:

«Så lenge notarius ved selvsyn eller med enkel og betryggende kontroll, kan innestå for riktigheten av det som søkes bekreftet, må notarialbekreftelse kunne gis. Der notarius publicus ikke kan innestå for riktigheten av det som søkes bekreftet, enten det skyldes praktiske eller juridiske problemstillinger, må begjæringen om notarialbekreftelse avslås. Notarius må være sikker på at det som bekreftes er korrekt. Det må også være slik at det som utgangspunkt er den som ber om bekreftelsen som skal fremskaffe de nødvendige opplysninger for den kontroll notarius må foreta. Uten tilfredsstillende dokumentasjon eller legitimasjon kan ikke notarialforretningen utføres.»

Annet ledd fastsetter at notarius publicus kan avvise begjæringer om notarialbekreftelse dersom notarialbekreftelsen etter norsk eller utenlandsk rett ikke tillegges særlig beviskraft, eller notarialbekreftelsen av andre grunner ikke er nødvendig. Det fremsettes relativt sjelden begjæring om notarialbekreftelse som er ment til bruk i Norge utenfor de lovbestemte tilfeller, men dersom det gjøres, vil begjæringen med hjemmel i denne bestemmelsen kunne avslås. Hvorvidt en notarialbekreftelse er nødvendig til bruk i utlandet må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det vil i utgangspunktet være opp til rekvirenten å godtgjøre dette.

Annet ledd innebærer en begrensning i notarius publicus' plikt til å utføre notarialbekreftelse, ikke i hans kompetanse. Notarialbekreftelse vil derfor kunne gis selv om notarius publicus mener at notarialbekreftelse ikke er nødvendig.

Tredje ledd bestemmer at notarialbekreftelse ikke kan gis for handlinger eller dokumenter som strider mot norsk lov eller ærbarhet eller som kan utnyttes på en uakseptabel måte i reklame eller annen kommersiell sammenheng. Hvorvidt dette er tilfelle vil måtte avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom notarialbekreftelsen kan utnyttes på en uakseptabel måte i kommersiell sammenheng, vil som regel også vilkårene for å avvise begjæringen etter annet, eventuelt fjerde, ledd være oppfylt.

Fjerde ledd fastsetter at notarius publicus kan avvise begjæringer om notarialbekreftelse hvor kravene til utførelsen ikke står i rimelig forhold til behovet for forretningen. Bestemmelsen er ment å fange opp de tilfeller hvor notarialbekreftelse vil være urimelig arbeidskrevende for notarius publicus sett i forhold til hva som oppnås ved bekreftelsen. Dersom notarialbekreftelse ikke er nødvendig, vil dette falle inn under annet ledd. Fjerde ledd vil derfor sjelden ha selvstendig betydning, og er ment å kunne brukes kun i unntakstilfeller. På samme måte som annet ledd er fjerde ledd kun en begrensning i notarius publicus' plikt, ikke i hans kompetanse.

Til § 4

Bestemmelsen gjelder habilitet for notarius publicus. Inhabilitetsreglene vil innholdsmessig i det vesentlige tilsvare den nåværende ordning i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 7, se punkt 4.4.

For notarius publicus som vigsler gjelder ekteskapsloven § 18, som fastsetter at slektskap eller andre forhold som ville ført til inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 ikke er til hinder for utøvelse av vigselsmyndighet.

Til § 5

Bestemmelsen gjelder kjæremål over avgjørelser truffet av notarius publicus, og reglene er i sitt innhold en videreføring av gjeldende rett.

For å klargjøre at prosessledende avgjørelser ikke skal kunne påkjæres endres den nåværende ordlyd i rettergangsordningens ikrafttredelseslov, «avgjørelser undernotarialforretninger», til «avgjørelser omnotarialforretninger».

For notarius publicus som vigsler er det regler om klage til fylkesmannen i ekteskapsloven § 18 jf. § 14 fjerde ledd, og tilsvarende er bestemt ved registrering av partnerskap i forskrift av 7. oktober 1993 nr. 748 § 21.

Klage over vedtak som treffes av notarius publicus i forbindelse med registrering av politiske partier avgjøres av en klagenemnd oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, se valgloven § 17 femte ledd.

Til § 6

Bestemmelsen gjelder lovens ikrafttredelse og endringer i andre lover. Lovforslaget erstatter rettergangsordningens ikrafttredelseslov §§ 6-8, og disse bestemmelser må derfor oppheves.

Det fastslås at tidligere kompetansetildelinger i medhold av rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6 gjelder inntil de blir opphevet.