5 Penge- og kredittreguleringer
5.1 Bakgrunn og oversikt
Gjennom store deler av etterkrigstiden hadde penge- og kredittpolitikken en sentral plass i styringen av samlet etterspørsel og som ledd i nærings- og distriktspolitikken. Bankkriseutvalget (jf. NOU 1992: 30) oppsummerte målene for penge- og kredittpolitikken under reguleringsperioden i tre punkter:
Opprettholde en kontrollert renteutvikling.
Sørge for en balansert kredittilgang, altså hindre at kredittinstitusjonenes utlån vokste for sterkt.
Kanalisere kreditten til de ønskede realøkonomiske sektorer.
Den detaljerte utformingen av reguleringene endret seg over tid. En sentral oppgave for myndighetene i store deler av reguleringsperioden var å holde igjen på utlånsøkningen fra bankene og finansieringsselskapene. Dette må bl.a. ses i sammenheng med den lavrentepolitikken som ble ført.
Kredittmarkedet var således gjenstand for detaljert rente- og mengderegulering.
Generelt ble reguleringssystemet satt under økende press i 1970-årene. Den økte inflasjonen, kombinert med en økning av marginalskatten på lønnstakernes nettoinntekt, førte til et kraftig fall i lånekostnadene etter skatt som igjen bidro til å øke kredittetterspørselen. Som en følge av bl.a. lavrentepolitikken vokste det parallelt med denne utviklingen fram et uregulert kredittmarked. Dette markedet vokste dels fram på siden av, men også i tilknytning til, de ordinære kredittinstitusjonene. Videre fant det sted økt kredittgivning over landegrensene og en fremvekst av et mer effektivt internasjonalt pengemarked. Endelig medførte den teknologiske utviklingen at kostnadene ved betalingstransaksjoner ble redusert, og at de kunne skje i et stadig raskere tempo.
Dereguleringen av kredittmarkedet skjedde gradvis over en årrekke. I 1988 var omtrent alle gjenværende reguleringer tatt bort. Det vises til NOU 1989:1 «Penger og kreditt i en omstillingstid» og St.meld. nr. 39 (1993-94) «Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen», for en nærmere beskrivelse av bruken og avviklingen av kredittreguleringene. Penge- og kredittreguleringer har siden 1987 ikke utgjort en aktiv del av virkemiddelbruken i pengepolitikken
I medhold av lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven) kan det settes krav til finansinstitusjonenes likviditets-, deknings- og tilleggsreserver. Videre kan det i medhold av loven fastsettes plasseringsplikt, utlånsregulering, regulering av garantiomfang og normering av rentesatser. Loven inneholder også bestemmelser om finansinstitusjonenes plikt til å rapportere om sin virksomhet til de kontrollerende myndigheter.
5.2 Reservekrav
5.2.1 Gjeldende rett
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 4 første ledd kan Kongen bestemme at institusjoner som driver virksomhet som går inn under lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, skal holde en nærmere angitt reserve av primære og sekundære likvider.Unntatt er statsbanker og kredittforeninger og andre kredittinstitusjoner som utsteder ihendehaverobligasjoner. Etter annet ledd skal likviditetsreservene utgjøre en bestemt prosent av vedkommende institusjons forvaltningskapital tillagt disponible kredittmidler. Kongen kan ved forskrift bestemme at visse poster av dette ikke skal medregnes.
Etter § 5 første ledd regnes som primær likviditetsreserve vedkommende institusjons beholdning av sedler og skillemynt, innskudd på særskilt statlig foliokonto i Norges Bank, innskudd på ordinær foliokonto i Norges Bank, innskudd på postgiro og beholdning av norske statskasseveksler. Kongen kan bestemme at visse av de nevnte poster ikke medregnes for alle eller for enkelte grupper av institusjoner. Etter annet ledd regnes som sekundær likviditetsreserve institusjonens beholdning av norske stats- og statsgaranterte obligasjoner. Ved beregningen settes obligasjonsbeholdningen til bokført verdi. Etter tredje ledd kan ikke satsen for primærreserven settes høyere enn 20 prosent Satsen for summen av den primære eller sekundære likviditetsreserve kan ikke settes høyere enn 30 prosent. Etter fjerde ledd kan disse satser settes forskjellig for de enkelte grupper av institusjoner, herunder forskjellig for forretnings- og sparebanker. For alle institusjoner omfattet av § 4 første ledd kan satsene for likviditetsreservekravene settes forskjellig alt etter deres forvaltningskapital og geografiske beliggenhet.
Etter § 6 første ledd skal den pliktige likviditetsreserve beregnes på grunnlag av vedkommende institusjons stilling ved utgangen av hver måned og holdes gjennom den andre eller den tredje påfølgende måned etter bestemmelse av Kongen. Etter annet ledd kan Kongen bestemme at den pliktige likviditetsreserve skal beregnes på grunnlag av stillingen ved utgangen av hvert kvartal og holdes i tre måneder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Etter tredje ledd kan Kongen bestemme at forpliktelsen til å holde likviditetsreserver kan anses oppfylt når reservene i gjennomsnitt for perioden eller for deler av perioden minst har svart til det beregnede krav.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 7 første ledd kan Kongen bestemme at forretnings- og sparebanker skal ha en egen dekningsreserve. Denne beregnes på grunnlag av økningen i innskudd og lån i norske kroner eller utenlandsk valuta for utenlandske innskytere og långivere. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om beregningsgrunnlaget og fastsetter utgangspunktet for beregning av økingen av nevnte passivaposter. Utgangspunktet kan ligge inntil fire måneder forut for utferdigelsen av forskriftene. Innenfor denne periode kan det eventuelt fastsettes et gjennomsnitt av flere månedstall som utgangspunkt. Etter annet ledd skal dekningsreservekravet oppfylles ved innskudd på separat foliokonto i Norges Bank. Etter tredje ledd kan prosentsatsen for reservekravet settes forskjellig for lån og innskudd med løpetid over 12 måneder og for innskudd og lån med kortere løpetid. Prosentsatsen kan også settes forskjellig for innskudd og lån i utenlandsk valuta og norske kroner. Prosentsatsen må ikke overstige 100.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 8 første ledd kan Kongen bestemme at forretnings - og sparebanker skal ha en tilleggsreserve av likvide midler på separat foliokonto i Norges Bank. Tilleggsreserven skal utgjøre en nærmere angitt prosent av vedkommende banks utlånsøkning. Etter annet ledd kan Kongen bestemme at økning i obligasjonskreditt skal regnes like med økning i egne utlån. Kongen fastsetter reglene for beregningen av utlånsøkningen og for økningen i obligasjonskreditt, herunder tidspunktet økningen skal regnes fra. Etter tredje ledd kan prosentsatsen for reservekravet settes forskjellig for forretnings - og sparebankene, for de ulike utlånsformål og etter bankenes forvaltningskapital og geografiske beliggenhet. Satsen må ikke overstige 100.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 17 første ledd skal det betales renter til statskassen etter forskrifter fastsatt av Kongen bl.a. dersom likviditetsreserven, dekningsreserven eller tilleggsreserven er lavere enn påbudt med hjemmel i §§ 4 til 8. Rentebeløpet er tvangsgrunnlaget for utlegg. Etter annet ledd kan renter etter første ledd i særlige tilfelle reduseres eller ettergis av Kongen.
5.2.2 Høringsnotatene
I høringsnotatet fra 1996 er det foretatt en gjennomgang av i hvilken grad reservekrav er i bruk som pengepolitisk virkemiddel i andre land. Det er vist til at reservekrav fortsatt brukes som et pengepolitisk virkemiddel i flere land. Nivåene på reservekravene er imidlertid blitt betydelig redusert. Det må ses i sammenheng med at land som har uforrentede reservekrav har hatt problemer med omgåelser av reservekrav og utflytting av virksomhet som blir pålagt slike krav. I høringsnotatet fra 1996 skrev departementet bl.a. om reservekrav:
«Reservekrav er som regel beregnet på grunnlag av bankenes innskudd, og pålegger bankene å holde en viss andel av disse på konto i sentralbanken. Reservekravene som var hjemlet i den norske penge- og kredittloven tok sikte på å påvirke bankenes utlånsvekst. I dag har reservekravene som regel et noe annet formål. Flere land har gjennomsnittsberegnede reservekrav som fungerer som en støtpute mot uventede likviditetssvingninger i bankene. Andre land pålegger reservekrav for å sikre at bankene er avhengige av lån i sentralbanken, som er tenkt å lette den pengepolitiske styringen. Enkelte land ser også på uforrentede reservekrav som et middel for å sikre sentralbankens inntektsgrunnlag.
I dag anvendes ikke reservekrav som virkemiddel i pengepolitikken i Norge, men en kan ikke utelukke at det kan bli aktuelt i fremtiden. På denne bakgrunn vil departementet foreslå å innføre en bestemmelse i sentralbankloven som hjemler reservekrav, slik at loven ikke er til hinder for at dette senere kan anvendes som pengepolitisk virkemiddel om det skulle være ønskelig. For Norge vil det mest aktuelle trolig være å innføre forrentede reservekrav med en «støtputefunksjon», eller som et virkemiddel for å inndra overskuddslikviditet fra pengemarkedet.
Ved utformingen av en bestemmelse om reservekrav, kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i hvordan slike regler er utformet internasjonalt. I den svenske Riksbankloven er det hjemmel for å pålegge kredittinstitusjoner og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner etablert i landet reservekrav. Det samme er tilfellet i forslaget til ny lov om Finlands Bank. I Maastricht-traktatens protokoll med statuttene for den Europeiske sentralbanken er det også åpnet for at kredittinstitusjoner kan pålegges reservekrav. Det at kun kredittinstitusjoner, og ikke andre finansinstitusjoner, kan pålegges reservekrav må ses i sammenheng med deres spesielle stilling som mottakere av innskudd fra allmennheten og deres rolle i betalingsformidlingen, som gir dem særskilt adgang til sentralbankens stående låne- og innskuddsordninger.
Reservekravene skal som hovedregel oppfylles ved innskudd i sentralbanken. I Sverige, Finland og Tyskland er det i sentralbanklovene fastsatt maksimumsgrenser for hvor store reservekravene kan være. Disse maksimumsgrensene variererer betydelig. I Finland er grensen satt til 5 prosent av fremmedkapitalen, i Sverige er grensen satt til 15 prosent av instituttets aktiva eller passiva (placeringer eller førbindelser). I Tyskland er grensene gradert etter beregningsgrunnlaget. I statuttene for den Europeiske sentralbanken legges det opp til at Rådet fastsetter en øvre grense for reservekravet. Forøvrig legges det i lovreglene opp til at det gis forskrifter om den nærmere utforming av reservekravene.»
I høringsnotatet fra 1996 ble det foreslått en ny bestemmelse i sentralbankloven, ny § 22 a, om at Norges Bank kan pålegge banker og andre kredittinstitusjoner og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner i Norge reservekrav. Reservekravet skal etter forslaget oppfylles ved innskudd i sentralbanken. Reservekravet kan maksimalt utgjøre 5 prosent av institusjonenes og filialenes forvaltningskapital. Det ble foreslått at Norges Bank, ved manglende oppfyllelse av reservekrav, kan ilegge strafferenter og andre sanksjoner med tilsvarende virkning. Det ble videre foreslått en bestemmelse om at Norges Bank gir nærmere forskrifter om sanksjoner og utformingen av reservekravet, herunder hvilke institusjoner som skal omfattes av kravet, beregningsgrunnlag for reservekravet, samt omfang og forrentning av reservene. Det ble vist til at de foreslåtte bestemmelsene er utformet i lys av hvordan bestemmelser om reservekrav er utformet internasjonalt.
Utover ovennevnte forslag, ble det i høringsnotatet fra 1996 ikke foreslått å videreføre bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven §§ 4 til 8.
I høringsnotatet fra 2003 er det vist til omtalen og forslagene i høringsnotatet fra 1996.
5.2.3 Høringsinstansenes merknader
Den norske Bankforening anså i høringsrunden 1996-97 ikke reservekrav som et godt virkemiddel i pengepolitikken. Finansnæringens Hovedorganisasjon gir i høringsrunden 2003 uttrykk for det samme, og uttaler:
«Dersom myndighetene ønsker å inndra likviditet fra markedet kan det enklest og best gjøres med de markedsorienterte virkemidler Norges Bank allerede har. Erfaringer med bruk av reservekrav er at dette kravet rammer bankenes inntjening på en urimelig måte, samtidig som virkningen i det øvrige markedet er usikker. Penge- og kredittmarkedene er i dag så effektive at dersom man legger en særskilt byrde til bankene, som i praksis virker som en avgift på bankenes kredittformidling, vil transaksjonene raskt finne veien utenom kredittinstitusjonenes balanser. Dette var også erfaringen sist man brukte reservekrav i betydelig utstrekning.»
Sparebankforeningen gikk i høringsrunden 1996-97 mot forslaget i høringsnotatet. Foreningen gjentar dette i høringsrunden 2003. Sparebankforeningen uttalte i 1997:
«På dette grunnlag kan vi ikke se at det er noe påtrengende behov for å hjemle reservekrav i vår sentralbanklov. Sparebankforeningen er som tidligere nevnt skeptisk til utstrakt fullmaktslovgivning. Dersom det skulle bli behov for et slikt reservekrav i fremtiden, bør lovhjemmel på dette området forholdsvis raskt kunne skaffes til veie.»
Finansieringsselskapenes Forening kan ikke se at det er påvist et klart saklig grunnlag for forslaget om å innføre en bestemmelse i sentralbankloven som gir adgang til å kunne pålegge kredittinstitusjoner reservekrav som pengepolitisk virkemiddel. Foreningen uttaler bl.a.:
«Dersom et slikt hjemmelsgrunnlag eventuelt skal tas inn i sentralbankloven, er det vår klare oppfatning at det først bør foretas en bredere vurdering av et slikt behov, og det bør i så fall presiseres klart hvilke formål et slikt reservekrav er ment å skulle ivareta. Skulle man eksempelvis innføre uforrentede eller lavt forrentede reservekrav som et middel for å sikre sentralbankens inntektsgrunnlag, er dette et spørsmål av en helt annen karakter enn forhold som eventuelt har med utjevning av likviditetsforholdene i pengemarkedet å gjøre. Vi foreslår således at inntil eventuelt Finansdepartementet har gitt en bredere vurdering av hvilke formål et slikt eventuelt reservekrav er tenkt å kunne anvendes for, bør en slik bestemmelse ikke inntas i sentralbankloven.»
Finansieringsselskapenes Foreningpåpeker videre at begrepet kredittinstitusjon etter EU-retten favner videre enn bankbegrepet etter norsk finanslovgivning. Foreningen mener fraværet av en nyansering av kredittinstitusjonsbegrepet i departementets forslag ytterligere understreker behovet for en bredere vurdering av et eventuelt reservekravs funksjon.
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund kan ikke se at det er noe behov for en slik hjemmel.
Norges Bankstilte seg i høringsrunden 1996-97 positive til forslaget i høringsnotatet. Banken gjentar dette i høringsrunden 2003. Banken uttalte i 1997:
«Penge- og kredittlovens bestemmelser om reservekrav mm. foreslås videreført i sentralbankloven som ny § 22 a om reservekrav for banker og andre institusjoner. Reservekravet skal oppfylles ved innskudd i Norges Bank. Det vises til at reservekrav brukes som et pengepolitisk virkemiddel i flere land og at det ikke kan utelukkes at slikt virkemiddel også kan bli aktuelt å innføre i Norge. Norges Bank anvender ikke reservekrav som et pengepolitisk virkemiddel i dag, men vi anser det likevel som hensiktsmessig å ha en slik bestemmelse i beredskap og slutter oss derfor til forslaget. I denne forbindelse kan også nevnes at det er gitt en tilsvarende bestemmelse for den europeiske sentralbanken, jf. protokoll til Maastricht-traktaten.»
5.2.4 Departementets vurdering
Bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven §§ 7 og 8 om reservekrav må etter sin intensjon skilles fra bestemmelsene §§ 4 til 6 om bankenes likviditetskrav, som regulerer bankenes minste beholdning av likvide midler i forhold til bankens skyldnader (jf. forretningsbankloven § 22 og sparebankloven § 27). Mens reservekrav kan anses som mulige pengepolitiske instrumenter, er likviditetskrav begrunnet ut fra likviditets- og soliditetshensyn.
Banklovkommisjonen har i NOU 2001:23 «Finansforetakenes virksomhet» kapittel 7 foreslått regler om likviditet og likviditetsstyring i finansforetak. Banklovkommisjonen uttaler bl.a. i punkt 7.6 i utredningen:
«Norges Banks rolle som 'lender of last resort' utgjør den siste linje i likviditetsvernet for norsk finansiell sektor og er derfor nær knyttet til de systemene som bygges opp for å begrense finansforetakenes likviditetsrisiko. Det bør derfor være et nært samarbeid mellom Kredittilsynet og Norges Bank på dette området. Myndigheten til å gripe inn overfor enkeltforetaks manglende håndtering av sin likviditetsrisiko bør fortsatt ligge i Kredittilsynet.»
Banklovkommisjonen foreslår kvalitative krav og en adgang for Kongen til å fastsette kvantitative likviditetskrav. Utredningen er for tiden til behandling i Finansdepartementet. Departementet vil i den forbindelse vurdere kvantitative likviditetskrav, jf. penge- og kredittreguleringsloven §§ 4-6.
Departementet viser til at Norges Bank i høringsuttalelsen fra 1997 påpeker at det er gitt en tilsvarende bestemmelse i Maastricht-traktaten for Den europeiske sentralbanken. Det er også fastsatt en slik adgang etter den svenske sentralbankloven. Reservekrav anvendes ikke som virkemiddel i pengepolitikken i Norge i dag og det er heller ikke vanlig i andre land. Reservekrav anvendes bl.a. ikke av den europeiske eller svenske sentralbanken. Departementet har merket seg at Norges Bank likevel anser det som hensiktsmessig å ha en bestemmelse om reservekrav i beredskap. Departementet anser likevel at de konsekvenser bruk av reservekrav kan få og usikkerhet om dette, tilsier lovbehandling før reservekrav eventuelt tas i bruk som pengepolitisk virkemiddel. I motsetning til pengepolitisk styring ved rentesetting, vil et reservekrav som avgrenses til banker mv. bære preg av kredittregulering. En må kunne anta at ensidig nedbremsing av bankenes utlånsvekst vil ramme visse anvendelser sterkere enn andre, for eksempel boliglån og usikrede lån til små bedrifter. Det vises til at flere høringsinstanser går mot å videreføre et lovgrunnlag for anvendelse av reservekrav.
Departementet foreslår etter dette ikke å videreføre en adgang for Norges Bank til å pålegge bankene reservekrav.
5.3 Plasseringsplikt
5.3.1 Gjeldende rett
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 9 første ledd kan Kongen bestemme at forretnings- og sparebanker, livsforsikringsselskaper, kommunale pensjonskasser og pensjonsfond samt private pensjonskasser, pensjonsfond og tariffestede pensjonsordninger godkjent som tjenestepensjonsordninger etter skattelovens regler, skal opprettholde den beholdning institusjonen har av norske statsobligasjoner og andre norske ihendehaverobligasjoner på et nærmere angitt tidspunkt. Dette gjelder dog bare for så vidt institusjonens beholdning av slike obligasjoner, regnet i forhold til beregningsgrunnlaget (jf. sjette ledd), er mindre enn 30 prosent når det gjelder forretningsbanker og sparebanker, og 60 prosent når det gjelder andre institusjoner. Kongen kan fastsette lavere satser enn nevnt i annet punktum og kan bestemme at institusjoner som har hatt nedgang i obligasjonsbeholdningen i et visst tidsrom forut for utferdigelsen av forskriftene, skal gjenskaffe obligasjoner for det beløp beholdningen er redusert med.
Etter annet ledd kan Kongen bestemme at institusjoner som nevnt i første ledd, skal øke beholdningen av norske statsobligasjoner eller andre norske ihendehaverobligasjoner med inntil 60 prosent av det beløp beregningsgrunnlaget er økt med i et visst tidsrom, dog bare inntil institusjonens beholdning av slike obligasjoner når den grense som er fastsatt i første ledds annet punktum eller den lavere grense som Kongen fastsetter. Innenfor denne ramme kan Kongen bestemme at en viss minstedel av økingen skal nyttes til å øke beholdningen av norske statsobligasjoner.
Kongen er etter tredje til femte og syvende ledd gitt adgang til å gi ulike bestemmelser som presiserer plasseringsplikten.
Etter sjette ledd regnes som beregningsgrunnlag i relasjon til foranstående ledd den enkelte institusjons forvaltningskapital tillagt disponible kredittmidler. Kongen kan ved forskrift bestemme at visse poster av dette ikke skal medregnes. Ved anvendelse av bestemmelsene i denne paragraf settes obligasjonsbeholdningen og aksjebeholdningen til bokført verdi. Kongen kan bestemme at en annen verdiansettelse skal benyttes for aksjebeholdningen.
Også likviditetsreservekravet, jf. punkt 5.2.1, kan brukes til å sikre avsetning av statsobligasjoner (sekundære likviditetsreserver).
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 17 første ledd skal det betales renter til statskassen etter forskrifter fastsatt av Kongen bl.a. dersom beholdningen av obligasjoner, eventuelt summen av beholdningene av obligasjoner og aksjer i norske aksjeselskaper, er lavere enn påbudt med hjemmel i § 9. Rentebeløpet er tvangsgrunnlaget for utlegg. Etter annet ledd kan renter etter første ledd i særlige tilfelle reduseres eller ettergis av Kongen.
5.3.2 Høringsnotatene
I høringsnotatet fra 1996 ble det påpekt at plasseringsplikten sist ble anvendt i 1985. Det ble ikke lenger ansett som aktuelt å anvende et slikt virkemiddel. Et eventuelt behov for å finansiere staten ved f.eks. krig, kan dekkes på andre måter (jf. omtalen av beredskapslovene i kapittel 6). Plasseringsplikten ble i høringsnotatet fra 1996 foreslått fjernet.
I høringsnotatet fra 2003 ble det vist til omtalen og forslagene i høringsnotatet fra 1996.
5.3.3 Høringsinstansenes merknader
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget i høringsnotatene.
5.3.4 Departmentets vurdering
Departementet anser ikke lenger plasseringsplikten som et aktuelt virkemiddel i penge- og kredittpolitikken, og foreslår derfor å oppheve bestemmelsen om plasseringsplikt.
5.4 Direkte regulering av utlån og garantier
5.4.1 Gjeldende rett
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 12 første ledd første punktum kan Kongen utferdige forskrifter til direkte regulering av omfanget av utlånsvirksomheten i selskaper og stiftelser som omfattes av § 11 (finansinstitusjoner). Etter første ledd annet punktum kan forskriftene utformes forskjellig for ulike grupper av institusjoner og for ulike finansieringsformål og forskjellig etter institusjonenes forvaltningskapital. Etter annet ledd er institusjoner som er nevnt i § 9 (se punkt 5.3.1) samt statsbankene unntatt fra første ledd første punktum. Første ledd annet punktum gjelder ikke hvor selskaper eller stiftelser som omfattes av § 11 er långiver eller låntaker eller lånet er godkjent etter § 15 (se punkt 5.6.1).
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 17 første ledd skal det betales renter til statskassen etter forskrifter fastsatt av Kongen bl.a. dersom utlånene eller garantiene er større enn fastsatt med hjemmel i § 12. Rentebeløpet er tvangsgrunnlaget for utlegg. Etter annet ledd kan renter etter første ledd i særlige tilfelle reduseres eller ettergis av Kongen.
Etter sentralbankloven § 19 annet ledd annet og tredje punktum kan Kongen, for lån og annen kreditt etter første ledd (kreditt til banker), ved forskrift sette vilkår som gjelder veksten i og sammensetningen av de låntagende bankers egne utlån og obligasjonskreditt i den utstrekning dette er påkrevd for å gjennomføre fastlagte retningslinjer etter penge- og kredittreguleringsloven § 2 (se punkt 5.7.1). Det skal fremgå av forskriftene hvilke følger det vil få om vilkårene ikke blir overholdt.
5.4.2 Høringsnotatene
I høringsnotatet fra 1996 anså en ikke lenger direkte regulering som et egnet virkemiddel. Adgangen til direkte regulering av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12 om direkte regulering og garantier ble i høringsnotatet foreslått fjernet. Det ble videre foreslått at sentralbankloven § 19 annet ledd annet og tredje punktum om adgang til å fastsette vilkår for vekst i utlån oppheves.
I høringsnotatet fra 2003 ble det vist til omtalen og forslagene i høringsnotatet fra 1996.
5.4.3 Høringsinstansenes merknader
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget i høringsnotatene.
5.4.4 Departementets vurdering
Departementet anser ikke lenger direkte regulering av utlån og garantier som et egnet penge- og kredittpolitisk virkemiddel, og foreslår å fjerne adgangen til direkte regulering av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12 og å oppheve sentralbankloven § 19 annet ledd annet og tredje punktum.
5.5 Renteregulering
5.5.1 Gjeldende rett
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 14 første ledd kan Kongen, uansett om lånet ytes eller formidles av en som driver virksomhet som går inn under lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, utferdige forskrifter om høyeste rente og provisjon for de forskjellige typer av utlån. I det enkelte tilfelle kan gjøres unntak fra forskriftene. Likeledes kan Kongen fastsette at slike rente - og provisjonssatser ikke kan endres uten etter samtykke fra Norges Bank. Etter annet ledd får paragrafen ikke anvendelse på rente - og provisjon fastsatt etter regler gitt i eller med hjemmel i annen lov.
5.5.2 Høringsnotatene
I høringsnotatet fra 1996 går det fram at kvantitative restriksjoner i det innenlandske kredittmarked har sine klare begrensninger i en situasjon med full frihet til grenseoverskridende kapitaltransaksjoner. Dersom det skulle vise seg at monopolmakt i finansnæringen gir opphav til urimelig høye renter, legger en til grunn at en slik situasjon ville bli håndtert med et konkurransepolitisk utgangspunkt. I den grad det er behov for renteregulering i en krisesituasjon som krig e.l., legger en til grunn at lov om pristiltak kan hjemle slik regulering (omtalt i kapittel 6). I høringsnotatet fra 1996 ble det på denne bakgrunn foreslått å fjerne adgangen til renteregulering i § 14 som ordinært pengepolitisk virkemiddel.
I høringsnotatet fra 2003 ble det vist til omtalen og forslagene i høringsnotatet fra 1996.
5.5.3 Høringsinstansenes merknader
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget i høringsnotatene.
5.5.4 Departementets vurdering
Departementet legger vekt på de hensyn som er nevnt i høringsnotatet fra 1996 (se punkt 5.5.2) og viser til at ingen høringsinstanser hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatene. Departementet foreslår derfor å fjerne adgangen til å gi forskrifter om høyeste tillatte rente- og provisjonssatser i penge- og kredittreguleringsloven § 14.
5.6 Emisjonskontroll
5.6.1 Gjeldende rett
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 15 kan Kongen ved forskrift bestemme at lån mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i Verdipapirsentralen, eller lån som ellers gis av flere långivere sammen, ikke skal kunne tas opp uten etter samtykke fra Kongen.
Forskrift 20. desember 1996 nr. 1247 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv. er fastsatt i medhold av penge- og kredittreguleringsloven § 15. Etter forskriften § 2 kan ikke lån legges ut til en kurs som ligger mer under pari enn det som svarer til en effektiv rente på 0,1 prosent p.a. regnet frem til forfall, eller frem til første renteregulering dersom slik regulering er avtalt. Bestemmelsen får ikke anvendelse for lån med kortere løpetid enn 2 år, eller for lån hvor tilbakebetalingssplikten er knyttet til andre ytelser enn norske kroner, herunder lån i utenlandsk valuta og konvertible obligasjonslån. I forskriften § 3 er det fastsatt at i de tilfeller lån legges ut som en åpen serie, gjelder § 2 ikke utvidelser i serien dersom lånets gjenstående løpetid er kortere enn 2 år. § 2 gjelder heller ikke utvidelser i serien så lenge mindre enn 50 prosent av de utstedte lånedokumentene i serien er blitt lagt ut til en kurs mer under pari enn det som er tillatt etter § 2.
I forskriften § 4 er det fastsatt at den som forestår låneopptak som omfattes av forskriften skal sende melding om låneopptak til Norges Bank senest syv dager etter utløpet av den måneden lånesummen er innbetalt (se punkt 8.1.1).
5.6.2 Høringsnotatene
I høringsnotatet fra 1996 står det om emisjonskontroll:
«Departementet sendte 15.9.95 på høring et forslag om opphevelse av emisjonsforskriften av 27.2.89. Flere av de opprinnelige hensyn i emisjonsforskriften er i dag ivaretatt i annen lovgivning. Ved oppheving av emisjonsforskriften foreslo departementet at det i stedet fastsettes to nye forskrifter: én om videreføring av bestemmelser om underkurs (av skattemessige hensyn) med hjemmel i penge- og kredittloven, og en annen om innlevering av statistikkoppgaver i forbindelse med emisjoner til Norges Bank med hjemmel i statistikkloven. Spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for Norges Banks innsamling av opplysninger er behandlet i kapittel 6.
En opphevelse av forbudet mot å legge ut obligasjonslån til underkurs vil isolert sett kunne gi mer fleksible finansieringsordninger for låntakerne og derved øke effektiviteten i markedet. Dette kan igjen bidra til lavere renter. For å oppheve forbudet mot å utstede obligasjonene til underkurs, må imidlertid reglene for gevinstbeskatning av obligasjoner endres. Departementet tar sikte på å sende forslag til nye regler for gevinstbeskatning på høring høsten 1996, og at det fremmes proposisjon for Stortinget tidlig i 1997. Det kan bli aktuelt å utsette opphevelsen av lovens § 15, som hjemler emisjonsforskriften, inntil nye regler for gevinstbeskatning av obligasjoner er vedtatt og en kan oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs (jf omtale i avsnitt 9.1).»
I høringsnotatet fra 2003 ble det vist til omtalen og forslagene i høringsnotatet fra 1996.
5.6.3 Høringsinstansenes merknader
Den norske Bankforening og Sparebankforeningen var i høringsrunden 1996-97 kritiske til emisjonsreguleringen.
Den norske Bankforening uttalte i høringsrunden 1996-97:
«For penge- og kredittlovens § 15 foreslår departementet å utsette opphevelsen inntil nye regler om gevinstbeskatning av obligasjoner er vedtatt. Vi kan ikke se at dette er særlig begrunnet, og viser i den forbindelse til vårt brev til departementet av 19.02.97 vedrørende forskrift om emisjonskurs mv.»
Sparebankforeningen skrev i sin høringsuttalelse fra 1997:
«I rapporten sies det at dersom en opphever penge- og kredittloven vil det fortsatt være behov for en lovhjemmel for at obligasjoner med løpetid over to år ikke kan legges ut til underkurs. Vi deler ikke denne oppfatning.
Vi viser her til vårt syn på de nylige vedtatte emisjonsforskrifter hvor det nå er tillatt å utstede underkurspapirer for lån med inntil to års løpetid. For papirer med lenger løpetid enn to år, har en imidlertid innskjerpet forbudet mot underkursobligasjoner. Sparebankforeningen er - i likhet med flere andre institusjoner - bekymret over de uheldige virkninger denne begrensingen kan få for det norske obligasjonsmarkedet og for norske obligasjonsutstedere. Dette spørsmålet har Sparebankforeningen tatt opp i eget brev av 21. februar til departementet.
Det er angivelig skattemessige forhold som tilsier restriksjoner på adgangen til å utstede 'lange' underkursobligasjoner. Som nevnt i Sparebankforeningens brev av 21. febr., kan ikke foreningen se at skattereglene gir incitament til å utstede obligasjoner til underkurs. Siktemålet må under enhver omstendighet være at rammebetingelsene for norske obligasjonslåntakere bringes på linje med det som er vanlig internasjonalt og at restriksjonene på å legge ut obligasjon til underkurs, oppheves. Skulle det være skattemessige forhold som spiller inn (noe foreningen altså betviler), må skattereglene endres på de relevante punkter. Det virker kunstig å opprettholde en lovhjemmel i sentralbankloven for å regulere disse forhold.»
Statistisk Sentralbyrå påpekte i sin høringsuttalelse fra 1997 at det etter opphevelsen av emisjonsforskriften av 1989 ikke er noe skille mellom sertifikater og obligasjoner i norsk lovgivning eller forskriftsverk. Byrået opplyser at dette skaper avgrensningsproblemer i statistikkrapportering mv. Byrået ber derfor departementet vurdere om et skille mellom sertifikater og obligasjoner bør tas inn i verdipapirhandelloven eller forskrifter til denne loven.
Ingen høringsinstanser har hatt særskilte merknader i høringsrunden 2003.
5.6.4 Departementets vurdering
Forskriften om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av obligasjoner ble fastsatt i desember 1996 og erstattet ved fastsettelsen den tidligere emisjonsforskriften fra 1989 som også inneholdt et forbud mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Spørsmålet om å oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs ble vurdert da en fastsatte nåværende forskrift. Departementet kom til at det var behov for å videreføre forbudet inntil nye skatteregler for obligasjoner var kommet på plass.
Departementet sendte forslag om endringer i reglene for obligasjonsbeskatningen på høring 9. juli 2001 med frist for merknader 22. september 2001. Forslaget er for tiden til behandling i departementet. Departementet anser fortsatt at det er behov for å videreføre forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs inntil nye skatteregler for obligasjoner er på plass. Departementet går etter dette inn for å utsette opphevelsen av penge- og kredittreguleringsloven § 15, som er lovgrunnlaget for forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs, inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass. Det vises til det vedlagte lovforslaget romertall V om ikrafttredelse.
Departementet går ikke inn for særskilt regulering som kun skal ha til formål å definere et skille mellom korte og lange obligasjonslån (sertifikater og obligasjoner) til hjelp ved utarbeidelse av offisiell statistikk.
5.7 Institusjonelle forhold
5.7.1 Gjeldende rett
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 2 første ledd skal Kongen hvert år sende Stortinget melding om retningslinjene for penge- og kredittpolitikken det kommende år. Kongen skal likeledes i melding til Stortinget gi en nærmere redegjøring for den politikk som har vært fulgt det siste år. Etter annet ledd må ikke retningslinjer som har vært forelagt Stortinget endres på noe vesentlig punkt før det er gitt særskilt melding om det, med mindre den økonomiske situasjon gjør det uforsvarlig å vente. I så fall skal Stortinget snarest mulig ha underretning om de foretatte endringer.
Etter § 3 skal Norges Bank gis anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven.
Retningslinjene for penge- og kredittpolitikken omtales i flere stortingsdokumenter. I de faste dokumentene nasjonalbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett presenterer Regjeringen sine forslag til gjennomføring av den generelle økonomiske politikken, herunder pengepolitikken, og redegjør for den politikk som har vært ført. Også den årlige kredittmeldingen, som bl.a. omhandler Norges Banks virksomhet det enkelte år, omhandler spørsmål som har tilknytning til penge- og kredittpolitikken.
5.7.2 Høringsnotatene
I høringsnotatet fra 1996 understreket departementet at informasjonen overfor Stortinget de senere årene i viktige spørsmål vedrørende norsk penge-, kreditt- og valutapolitikk, i stor grad har vært knyttet til andre forhold enn de penge- og kredittreguleringsloven regulerer. Eksempelvis har informasjon til Stortinget om endringer i norsk valutapolitikk vært knyttet til sentralbankloven (jf. bl.a. § 4 om at vedtak om endringer i kursordningen for kronen og i dens kursleie skal meddeles Stortinget). Videre står det i høringsnotatet:
«Ved en oppheving av loven vil informasjonsplikten i § 2 bortfalle. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å videreføre en slik informasjonsplikt. En opphevelse av loven vil ikke legge begrensninger på Stortingets adgang til å be om informasjon eller få seg forelagt saker. For øvrig kan påpekes at valutareguleringsloven ikke har en tilsvarende bestemmelse som § 2 i penge- og kredittloven. [...]
Departementet legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittloven ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis utviklet over tid for Regjeringens kontakt med Stortinget når det gjelder penge- og kredittforhold.»
I høringsnotatet fra 1996 vurderte departementet det slik at det heller ikke er tungtveiende hensyn som taler for å videreføre penge- og kredittreguleringsloven § 3 om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven:
«Ved en oppheving av loven vil det være få materielle bestemmelser som videreføres, samt at kompetansen i stor grad overføres til Norges Bank.»
En viste også til sentralbankloven § 1 om Norges Banks rolle som rådgivende organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Det innebærer at Norges Bank normalt forelegges penge-, kreditt- og valutapolitiske spørsmål.
Penge- og kredittreguleringsloven §§ 2 og 3 ble i høringsnotatet fra 1996 foreslått opphevet.
I høringsnotatet fra 2003 ble det vist til omtalen og forslagene i høringsnotatet fra 1996.
5.7.3 Høringsinstansenes merknader
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget i høringsnotatene om å oppheve penge- og kredittreguleringsloven §§ 2 og 3.
5.7.4 Departementets vurdering
Departementet legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis som er utviklet over tid for Regjeringens redegjørelse for Stortinget om penge- og kredittforhold. Departementet anser det derfor ikke nødvendig å videreføre informasjonsplikten i penge- og kredittreguleringsloven § 2.
Ved en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven antar departementet at behovet for bestemmelsen i penge- og kredittreguleringsloven § 3 om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven, vil falle bort. Departementet foreslår derfor å oppheve også denne bestemmelsen.