5 Høringsrunden - departementets vurderinger

5.1 Høringsforslagene - oppsummering

I høringsbrevet av 03.03.1997 foreslo Justisdepartementet at vernepliktsforvaltningene, i stedet for å sende sakene over til politiet for avhør, oversender egenerklæringsskjemaet i underskrevet stand direkte til siviltjenesteadministrasjonene, som avgjør om søkeren kan fritas for militærtjeneste. Justisdepartementet ble foreslått innført som klageinstans. Dagens ordning, der politiet avhører søkeren, jf. militærnekterloven § 2, og hvor Justisdepartementet behandler alle søknader som førsteinstans, ble således foreslått avskaffet. Som følge av at Justisdepartementet ble foreslått som klageinstans, ble det foreslått å oppheve ordningen med at domstolene skal være ordinær klageinstans og at det i tillegg skal være staten som er forpliktet til å bringe sakene inn for retten.

Det ble også skissert ulike ordninger som kan begrense søknader motivert ut fra andre årsaker enn de rent pasifistiske, herunder direkte overføring fra militær - til siviltjeneste og begrensninger i adgangen til å søke tilbakeføring til militær stilling.

5.1.1 Fjerning av politiavhøret - overgang til et egenerklæringssystem

5.1.1.1 Om forslaget

Det er i utgangspunktet betydelige problemer forbundet med å kunne foreta en reell prøving av en persons overbevisning. De muntlige forklaringer som opptas av de vernepliktige i forbindelse med søknad om fritak, må derfor sies å ha begrenset verdi. I mange tilfeller har den vernepliktige satt seg inn i hvilke spørsmål han kan forvente å få. Andre kan møte uten slik forberedelse og derfor virke mer usikre. Man kan heller ikke se bort i fra at mannskapets rent verbale evne til å argumentere for sitt syn kan få innvirkning på det inntrykk hans forklaring gir, selv om såvel politiet som Justisdepartementet forsøker å ta hensyn til slike forhold. Til tross for at de muntlige forklaringene tillegges stor vekt ved avgjørelsene, vil de ofte gi liten veiledning m.h.t hvilket alvor og reelt innhold den vernepliktiges overbevisning har.

Den omstendelige prosedyren for behandling av enkeltsøknader er dessuten ressurskrevende og tar som regel uforholdsmessig lang tid. Dagens saksbehandlingsprosedyrer binder således opp ressurser i politiet, Justisdepartementet, Regjeringsadvokaten og domstolene, jf. kap. 6. Den lange saksbehandlingstiden medfører problemer både for individ og samfunn. Den enkelte søker opplever usikkerhet med hensyn til avtjening av tjenesten og planlegging av fremtiden. Sivilarbeiderne er eldre enn mannskaper som avtjener ordinær førstegangstjeneste, og vil oftere være etablert eller ha stiftet familie. Økt gjennomsnittsalder blant mannskapene fører til økte økonomiske utlegg for staten i form av sosiale ytelser som bostøtte og barne- og ektefelletillegg.

Mange forbinder politiavhørene i militærnektersaker med de avhør politiet tar opp i kriminalsaker, som et ledd i etterforskningen av straffbare handlinger. For enkelte kan det oppleves som belastende å gå igjennom prosedyrer som ordinært er forbeholdt kriminelle, for avklaring av deres tanker og følelser. Man kan ikke se bort i fra at dette i enkelte tilfeller har avholdt personer fra å søke om fritak for militærtjeneste, personer som ellers ville blitt innvilget fritak for militærtjeneste. Også utad kan det at staten benytter sitt maktorgan for å få avklart disse saker gi uheldige assosiasjoner.

Slike muntlige forklaringer benyttes i dag hverken i Danmark, Sverige, Finland eller Østerrike, og kun i begrenset grad i Tyskland (avhør i nemnd, jf. pkt. 4.1.5). Det er i disse landene normalt tilstrekkelig at søkeren avgir en erklæring om at han ikke kan utføre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, jf. kap. 4.

På bakgrunn av dette foreslo Justisdepartementet i høringsbrevet av 03.03.1997 å fjerne politiavhøret i militærnektersaker, til fordel for et system med egenerklæring, der mannskapene kan bli fritatt for militærtjeneste gjennom å undertegne en erklæring om å fylle lovens vilkår for fritak.

5.1.1.2 Høringsinstansenes syn

Politieter gjennomgående positive til forslaget om avskaffelse av politiavhøret og overgang til et egenerklæringssystem, hovedsakelig begrunnet ut fra ressurssituasjonen i politiet.

Forsvarsdepartementet anser det som viktig at egenerklæringsskjemaet får en slik utforming at det bevirker at søkere som oppfyller lovens vilkår får gjennomslag for sine søknader, og at andre ikke overføres.

5.1.1.3 Departementets syn

Lovens fritakssystem bør utformes slik at det gir beskyttelse for de reelle søkere, dvs. vernepliktige som ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, jf. militærnekterloven § 1. For å underbygge denne målsettingen er det viktig at den vernepliktige forstår betydningen av og konsekvensene med å fremsette søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Et egenerklæringsskjema må derfor gis et innhold som tydeliggjør lovens fritakskriterier og gi opplysninger av relevans for søkers situasjon. I likhet med ordningen i Sverige, Finland og Østerrike vil det bli utarbeidet standard søknadsskjema for dette formålet.

Søknaden skal som i dag sendes den militære avdeling søkeren hører til, eller om den settes frem før fordeling, til vedkommende regionale vernepliktsavdeling. Opplysninger fra militære myndigheter samt uttalelse fra disse skal følge saken.

I tillegg skal det i nødvendig utstrekning innhentes opplysninger om mannskapets alminnelige livsforhold. I praksis vil dette ordinært innebære en kontroll opp mot straffe- og bøteregistre for den enkelte søker. Denne kontroll, som i dag foretas av politiet, foreslås overtatt av militære myndigheter, som ledd i den forberedende behandlingen av søknaden. Forskrift om strafferegistrering av 20.12.1974, fastsatt med hjemmel i lov av 11.06. 1971 nr. 52 om strafferegistrering, gir i dag militære myndigheter, i forbindelse med utskrivning, rulleføring og innkalling hjemmel for å fremme begjæring til Strafferegisteret og politiets registre om uttømmende opplysninger om personer som tilhører rikets krigsmakt og de personer som ennå ikke er utskrevet. Forskriften gir ikke hjemmel for å fremme begjæring til registrene ved behandling av fritakssaker etter militærnekterloven. Den nødvendige hjemmel vil derfor bli innarbeidet i strafferegistreringsforskriften.

Mannskapets erklæring om å fylle lovens vilkår, sammen med opplysninger fra militære myndigheter, herunder utskrift fra straffe - og bøteregistre, vil danne hovedgrunnlaget for forvaltningens avgjørelse i saken. Ordinært vil mannskapets erklæring om å fylle lovens vilkår bli lagt til grunn, i det det ikke fremkommer opplysninger som gir grunn til å tvile på hans erklæring.

Opplysninger fra mannskapet selv eller andre kan imidlertid reise slik tvil eller skape uklarhet om lovens vilkår for fritak er oppfylt. Opplysninger fra strafferegisteret kan f.eks vise at mannskapet er straffedømt for voldsanvendelse, eller uttalelser til militære myndigheter gir grunn til mistanke om vikarierende motiver. I slike tilfeller kan det være behov for å innhente ytterligere opplysninger fra mannskapet, og en plikt for forvaltningen til å søke å innhente slik uttalelse vil etter forholdene følge av forvaltningsloven § 17 (lov av 10.02.1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker).

Som et utslag av prinsippet i forvaltningsloven § 17, og for å gi veiledning til lovens brukere, foreslås det inntatt en bestemmelse i militærnekterloven om innhentelse av ytterligere opplysninger fra søkeren i tilfeller der søknaden ikke kan avgjøres på det foreliggende grunnlag. Søkeren skal i den forbindelse kunne pålegges å møte personlig for vedtaksorganene. Danmark har i dag en slik bestemmelse om personlig avhør, som imidlertid ikke benyttes i praksis. Også i Norge forutsettes sakene ordinært avklart gjennom skriftlig korrespondanse.

Vernepliktige som søker om fritak for militærtjeneste, vil gjennom egenerklæringsskjemaet bli orientert om følgene av bevisst å inngi uriktige opplysninger til offentlig myndighet. Den som avgir falsk forklaring vil således kunne rammes av straffeloven § 166 (lov av 22.05.1902 nr. 10). En orientering av dette innhold vil kunne være med på å bevisstgjøre den vernepliktige på alvoret i saken.

Antallet søkere til siviltjeneste har de senere år ligget relativt stabilt mellom 2000 - 2500 pr. år. Som anført under kap. 6 viser statistikk fra andre europeiske land at man kan påregne en økning i antallet fritakssøknader ved innføring av et egenerklæringssystem, men tallene gir ikke et entydig bilde av hvilket nivå man kan forvente. Østerrike og Tyskland skiller seg klart ut i denne sammenheng med større økninger i søkermassen etter innføring av egenerklæring.

Slike økninger i søkertallene kan neppe forventes i Norge, i det forholdene i Østerrike og Tyskland ikke synes direkte sammenlignbare med norske forhold. Holdningen til det væpnede forsvar kan således være noe forskjellig, bl.a ut fra de historiske erfaringer som er gjort. I følge Østerrikske myndigheter diskuteres også muligheten for overgang til et profesjonelt forsvar.

Etter departementets syn bør det allikevel innarbeides et sikkerhetsnett i lovverket, som kan møte en eventuell situasjon med ukontrollert økning i søkermassen. For å begrense antallet søkere kan det således bli nødvendig å innføre en ordning der alle søkere, utover å innlevere egenerklæringsskjema, også avgir muntlig forklaring til offentlig myndighet. Slik forklaring bør i tilfelle opptas av vedtaksorganene, eller av særskilte nemnder.

Departementet foreslår at en bestemmelse av dette innhold inntas i loven, med fullmakt for Kongen til å gi nærmere bestemmelser.

I en situasjon med økte søkertall er det også en mulighet for å gå tilbake til ordningen med politiavhør av samtlige søkere. En eventuell gjeninnføring av denne ordning vil kreve endringer i militærnekterloven. En annen løsning kan være å øke tjenestetiden for de sivile tjenestepliktige. Den ytterligere mertjeneste som mannskapene er villige til å påta seg, vil dermed kunne utgjøre en slags «garanti» for deres overbevisning. En eventuell endring i tjenestetiden vil fordre en endring i forskrift av 09.05.1997.

5.1.2 Avgjørelsesinstanser

5.1.2.1 Om forslaget

Departementet foreslo i høringsbrevet opphevet ordningen med at departementet skal behandle sakene som førsteinstans. Avgjørelsesmyndigheten ble foreslått lagt til departementets underliggende etater, siviltjenesteadministrasjonene, med klageadgang til Justisdepartementet. Den vernepliktige gis derved mulighet til å få vedtaket overprøvet administrativt.

5.1.2.2 Høringsinstansenes syn

Politimesteren i Nordmøre foreslår at førsteinstansbehandlingen av disse saker tillegges Vernepliktsverket, gjennom de regionale vernepliktsforvaltningene.

Generaladvokaten foreslår at Vernepliktsverket gjennom de regionale vernepliktsforvaltningene tillegges myndighet til å innvilge søknader om fritak for militærtjeneste, men ikke gi avslag. Sistnevnte myndighet bør etter Generaladvokatens syn tillegges siviltjenesteadministrasjonene. Avgjørelsesmyndigheten foreslås således delt mellom vernepliktsforvaltningene og siviltjenesteadministrasjonene.

(Vernepliktsverket vil fra 01.08.1998 skifte navn til Vernepliktsverket - stab og de seks regionale ledd vil benevnes Vernepliktsverket - avdeling. I det følgende vil man benytte hhv. Vernepliktsverket og vernepliktsavdeling om disse instanser.)

5.1.2.3 Departementets syn

Vernepliktsverket har gjennom de regionale vernepliktsavdelinger et godt utbygd apparat, som på en effektiv måte vil kunne avgjøre søknadene.

Tildeling av vedtakskompetanse til Vernepliktsverket, som er underlagt Forsvarssjefen, reiser imidlertid spørsmålet om organet vil bli oppfattet som uhildet av søkere til siviltjeneste. Selv om man ikke betviler de regionale avdelingers evne og vilje til å fatte uhildede vedtak i disse saker, bør man allikevel vektlegge hensynet til at avgjørelsesmyndigheten inngir tillit hos det publikum det skal betjene. Dette problemet løses imidlertid ved å gi avdelingene kompetanse til å innvilge søknader, men ikke til å gi avslag, jf. Generaladvokatens syn.

På bakgrunn av ovennevnte, foreslår Justisdepartementet at Vernepliktsverket ved de regionale vernepliktsavdelinger gis kompetanse til å innvilge søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Saker som avdelingene ikke finner å innvilge, foreslås avgjort av siviltjenesteadministrasjonene som førsteinstans, med klageadgang til Justisdepartementet etter forvaltningslovens alminnelige regler.

I praksis vil dette innebære at de regionale vernepliktsavdelingene skal behandle de kurante innvilgelsessakene, dvs. der egenerklæringsskjemaet er undertegnet, og hvor det ikke fremkommer opplysninger fra militære myndigheter eller straffe- og bøteregistre som foranlediger ytterligere undersøkelser. Er det behov for slike undersøkelser, skal behandlingen av sakene overtas av siviltjenesteadministrasjonene.

En bestemmelse foreslås inntatt i militærnekterloven § 2a, med hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere bestemmelser om avgjørelsemyndigheten i disse saker.

5.1.3 Domstolsbehandling

5.1.3.1 Om forslaget

Militærnekterloven § 5 lyder bl. a som følger:

«Har departementet ikke innvilget fritaking for militærtjeneste og har den vernepliktige ikke oppfylt sin militære tjenesteplikt eller erklært seg villig til eller begynt å oppfylle den, skal staten, når det er gått 3 uker fra forkynnelsen av departementets avgjørelse, reise søksmål mot ham med påstand om at vilkårene for fritaking for militærtjeneste etter § 1 ikke er til stede.

Departementet kan bestemme at det skal reises slikt søksmål som nevnt i første ledd dersom en vernepliktig, etter å ha fått avslag på sin søknad og etter å ha erklært seg villig til å gjøre militærtjeneste, likevel fremmer ny søknad som departementet ikke finner gir grunn for fritak. Dette gjelder selv om den vernepliktige på ny erklærer seg villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt.»

Begrunnelsen for dagens ordning har dels vært at det - utenom Kongen i Statsråd - ikke finnes noe overordnet organ man kunne ha klaget til og dels at man ville være sikker på at alle søkere lett skulle få overprøvet eventuelle avslag. Dersom førsteinstansbehandlingen legges til de regionale vernepliktsavdelinger/siviltjenesteadministrasjonene, med klageadgang til Justisdepartementet, faller begrunnelsen for lovens særordning bort.

Justisdepartementet foreslo derfor at det i hovedsak overlates til den vernepliktige selv å få den administrative avgjørelsen prøvd for domstolene.

5.1.3.2 Høringsinstansenes syn

Forsvarsdepartementet understreker at ordningen med fri sakførsel fortsatt bør gjelde. For øvrig hadde ingen av høringsinstansene merknader til departementets forslag.

5.1.3.3 Departementets syn

En vernepliktig som er misfornøyd med avgjørelsen i førsteinstans, vil etter departementets forslag ha mulighet til å påklage avgjørelsen til overordnet organ. Avgjørelsen vil i så fall bli prøvet i sin fulle bredde av to forvaltningsorganer, hvilket etter departementets syn vil sikre en betryggende behandling av søknadene. Som følge av dette synes behovet for å opprettholde lovens særordning, der staten tar initiativ til domstolsbehandling, ikke lenger å være til stede.

Departementet foreslår derfor at initiativet til å få saken prøvd for domstolene i hovedsak overlates til den vernepliktige. På denne måten bringes ordningen i samsvar med det som ellers er vanlig i norsk forvaltning.

Miltærnekterloven § 5 annet ledd gir i dag staten hjemmel for å reise søksmål mot en vernepliktig ved annen gangs søknad selv om han undertegner en erklæring om villighet til å oppfylle den militære verneplikt. Bestemmelsen kom inn i militærnekterloven i 1990, som et resultat av tidligere uklarhet om domstolenes adgang til å realitetsbehandle slike saker. Formålet med bestemmelsen er å avskjære misbruk av lovens fritaksregler. Bestemmelsen er ut fra formålsbetraktninger også gitt anvendelse i tilfeller der den vernepliktige gjentatte ganger trekker tilbake søknaden før realitetsbehandling.

Systemet med villighetserklæring vil ikke bli videreført. Bestemmelsen foreslås imidlertid beholdt, med de tekstlige endringer som lovens nyordning fordrer. I tillegg vil det i lovteksten bli inntatt en uttrykkelig hjemmel for å reise sak der den vernepliktige gjentatte ganger trekker tilbake søknaden før realitetsbehandling.

Dersom en vernepliktig senere skulle mene seg berettiget til fritak (dvs. etter at rettskraftig dom foreligger), vil han være henvist til å begjære gjenopptakelse av domstolens avgjørelse. Hensynet til de som har behov for å få en ny søknad behandlet, er på denne måten ivaretatt.

Saker for domstolene behandles etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål, for så vidt ikke annet følger av bestemmelsene i militærnekterloven, jf. militærnekterloven § 5 siste ledd. Av militærnekterloven § 7 annet ledd fremgår bl. a at gjenopptaking kan kreves så lenge plikten til militær eller sivil tjeneste er til stede. I forarbeidene til militærnekterloven (ot. prp. nr. 42 1962 - 63) er det uttrykkelig uttalt at bestemmelsen er et unntak fra 5 - årsfristen i tvistemålsloven § 408 annet ledd. Hvorvidt bestemmelsen også skal anses som et unntak fra tvistemålsloven § 408 første ledd, der det fremgår at begjæring om gjenopptakelse må fremsettes innen tre måneder etter at parten har fått vite om den omstendighet han grunner begjæringen på, er ikke uttrykkelig nevnt i lovens forarbeider. Dette har medført en noe uklar rettstilstand på området.

Etter departementets oppfatning skal militærnekterloven § 7 annet ledd verne om militærnekterens samvittighet ved å gi ham mulighet til gjennom hele vernepliktstiden å fremme søknad om fritak for militærtjeneste. Dersom det skulle oppstilles en tre- måneders frist ved siden av dette ville det kunne komme i kollisjon med dette beskyttelseshensyn, og således tvinge mannskapet inn i en posisjon i konflikt med hans samvittighet. Departementet har ment at militærnekterloven § 7 annet ledd gir unntak både fra fem- årsfristen og tre-månedersfristen i tvistemålsloven § 408. Dette kommer imidlertid ikke særlig tydelig frem i loven. For å gi den nødvendige avklaring foreslås en bestemmelse av dette innhold nedfelt som et tillegg til militærnekterloven § 7 annet ledd.

Det foreslås ingen endringer i de regler som regulerer saksomkostningsansvaret, jf. militærnekterloven § 8. I utgangspunktet skal derfor staten dekke alle utgifter ved behandlingen av militærnektersaker for domstolene.

Ved overgang til et egenerklæringssystem forventes en vesentlig reduksjon i andelen avslag, i det man i hovedsak vil legge til grunn mannskapets erklæring om å fylle lovens vilkår for fritak, jf. pkt. 5.1.1.3 og kap. 6. Som følge av dette, forventes antallet saker for domstolene å gå vesentlig ned.

5.1.4 Spesielle spørsmål

5.1.4.1 Forkynnelse av forvaltningens vedtak

5.1.4.1.1 Om forslaget

Politiet er i dag pålagt oppgaven med å forkynne alle avslag på søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Forkynnelsen skal bl. a sikre bevis og tjene som utgangspunkt for fristberegningen etter militærnekterloven § 5. På bakgrunn av forslaget om overgang til et system med ordinær klagerett, foreslo Justisdepartementet å erstatte forkynnelsen med en ordinær underretning til mannskapet om sakens utfall.

5.1.4.1.2 Høringsinstansenes syn

Forsvarsdepartementet understreker at forkynnelsen også vil få betydning i de saker hvor en vernepliktig etter å ha fått avslag unnlater å møte i henhold til innkalling. Det er i den forbindelse ønskelig å sikre bevis for at mannskapet har mottatt forvaltningens vedtak i saken. Forsvarsdepartementet ønsker derfor opprettholdt dagens ordning med forkynnelse av vedtaket fra politiets side.

5.1.4.1.3 Departementets syn

Justisdepartementet er enig i disse vurderinger, og foreslår således opprettholdt dagens ordning med forkynnelse av avslag fra politiets side.

Politiets befatning med disse saker antas imidlertid å bli kraftig redusert, i det man ved overgang til et egenerklæringssystem forventer en vesentlig reduksjon i andelen avslag, jf. kap. 6.

5.1.5 Tiltak for å hindre misbruk av lovens fritakssystem

5.1.5.1 Om forslagene

Militærnekterloven § 9 lyder bl. a som følger:

«Vernepliktig som har søkt fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, kalles ikke inn til ordinær tjeneste i fred så lenge saken er under behandling. Framkommer søknaden etter at den vernepliktige er innkalt eller har møtt til militærtjeneste, skal han etter bestemmelse av sine militære foresatte gis utsettelse til saken er avgjort.»

En vernepliktig som i dag søker under avtjening av militærtjeneste, skal raskt dimitteres og gis utsettelse til søknaden er endelig avgjort. Tilsvarende skal mannskaper som søker etter å ha mottatt innkalling til militærtjeneste gis utsettelse til saken er endelig avgjort. Denne prosess kan ta opptil flere år, spesielt dersom saken får sin avgjørelse ved domstolene. I mellomtiden kan mannskapet ikke kalles inn til tjeneste.

Mellom 10 og 15 % av de overførte mannskaper fremmer søknaden under avtjening av militærtjeneste. Antallet søknader som fremmes etter at innkalling til militærtjeneste er avsendt, er ikke kjent, men det er grunn til å tro at dette utgjør et ikke ubetydelig antall. Ca 6% av søknadene ble i 1997 trukket tilbake før realitetsbehandling i forvaltningen. Dagens system, hvor et mannskap i praksis alltid blir dimittert etter fremsettelse av søknad om fritak for militærtjeneste, medfører etter departementets erfaring i enkelte tilfelle at vernepliktige søker om overføring til siviltjeneste for å oppnå utsettelse med, eller opphold i tjenesten.

I en situasjon hvor politiavhøret fjernes, øker nok risikoen for å få slike umotiverte søknader.

For å demme opp for misbruk av systemet, foreslo departementet et system med direkte overføring fra militærtjeneste til siviltjeneste av mannskaper som fremmer søknad under tjenestegjøring, eller kort tid før tjenestestart.

Det er i dag fri adgang til tilbakeføring til militær stilling. Departementet har erfaring for at enkelte i treneringsøyemed søker seg frem og tilbake mellom siviltjeneste og militærtjeneste opp til flere ganger. Innenfor et system med egenerklæring vil det være et sterkere behov for å hindre denne type trenering. For å hindre misbruk av lovens fritakssystem overveiet derfor departementet å innføre en ordning der overføring til siviltjeneste er endelig og ikke gir mulighet for tilbakeføring til militær stilling.

5.1.5.2 Høringsintansenes syn

Også Forsvarsdepartementet mener at lovens fritaksregler i en del tilfeller blir brukt for å oppnå utsettelse med, eller opphold i tjenesten. Spesielt i forbindelse med repetisjonsøvelser er det de siste år registrert en økende tendens til å søke fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter Forsvarsdepartementets oppfatning synes det som om dette nyttes som utvei når annet grunnlag for utsettelse med repetisjonstjenesten ikke foreligger. Man er derfor positiv til at det løses opp noe på den binding som i dag ligger i militærnekterloven § 9 om umiddelbar dimittering. Forsvarsdepartementet ser det som fordelaktig at søkere overføres til og påbegynner siviltjenesten så raskt som mulig, og mener at søkeren ikke bør holdes tilbake mer enn èn uke i militær avdeling. Etter departementets syn, bør det stilles krav om at søknader fremmes til visse tider. For øvrig mener Forsvarsdepartementet at det bør settes en frist på 30 dager for tilbakekallelse av en søknad om fritak for militærtjeneste, og at den etter dette tidspunkt er å betrakte som endelig.

Politiet er gjennomgående positive til Justisdepartementets forslag. Politimestrene i Trondheim og Romerike mener imidlertid at det bør være rom for å kunne søke seg tilbake til militær stilling èn gang. Politimesteren i Nordmøre mener at adgangen til tilbakeføring bør være avskåret i normal fredstid, men at det bør være mulig å søke seg tilbakeført hvis riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet står i fare.

5.1.5.3 Departementets syn

5.1.5.3.1 Tjenestemessige virkninger av at søknad om fritak fremmes

På bakgrunn av høringsforslaget og høringsinstansenes syn foreslår Justisdepartementet opphevet ordningen med umiddelbar dimittering/utsettelse for vernepliktige som fremmer søknad om fritak for militærtjeneste under tjenestegjøring eller etter innkalling til tjeneste.

Fremmes søknaden under tjenestegjøring, skal den vernepliktige som et utgangspunkt forbli i tjeneste inntil søknaden er innvilget. Han skal deretter dimitteres og så vidt mulig (avhengig av ledig kapasitet ved siviltjenesteadministrasjonene) overføres direkte til avtjening av siviltjeneste.

Vernepliktige som er innkalt til militærtjeneste, men søker før tjenestestart, skal i utgangspunktet møte i henhold til innkallingen. Er søknaden ikke innvilget innen fremmøtedato, skal den vernepliktige møte i henhold til innkallingen og i utgangspunktet fortsette tjenesten inntil overføring til siviltjeneste er besluttet. Han skal deretter såvidt mulig overføres direkte til avtjening av siviltjeneste. Er søknaden innvilget før fremmøtedato, skal innkallingen annulleres og siviltjenesten såvidt mulig påbegynnes fra samme tidspunkt som militærtjenesten skulle ha vært påbegynt. Dersom dette ikke er mulig, skal man tilstrebe en raskest mulig innkalling av disse mannskaper.

I tillegg til de rent preventive hensyn å begrense antallet «umotiverte» søknader, skal systemet så vidt mulig sikre kontinuitet i tjenesten for mannskapene. Som en sideeffekt antas ordningen å stimulere til en tidlig avklaring av den vernepliktiges forhold til militærtjenesten. For at systemet skal fungere i praksis, er man avhengig av rask behandling i samtlige ledd. Søknader som fremmes kort tid før tjenestestart eller under avtjening av militærtjeneste må gis spesiell prioritet, slik at ventetiden i militær stilling blir kortest mulig.

Saksbehandlingstiden for søknadene vil imidlertid kunne variere, avhengig av forholdene i den enkelte sak. Dersom søknaden først får sin avgjørelse etter klagebehandling i Justisdepartementet, vil søkeren risikere tilbakeholdelse i Forsvaret i flere måneder. En slik tilbakeholdelse på ubestemt tid vil kunne oppleves som belastende , og i enkelte tilfeller innebære en delvis uthuling av retten til å nekte militærtjeneste. Samtidig er det også i Forsvarets interesse at tilbakeholdelse av mannskapene ikke trekker ut i langdrag. Det synes derfor nødvendig å fastsette en ytre grense for hvor lang tid mannskapene kan holdes tilbake i militær stilling. Ved denne vurdering må det foretas en avveining mellom det behov som Forsvaret har for å demme opp for «umotiverte» søknader, og hensynet til det enkelte mannskap.

Etter departementets syn er det viktig at fristen er såvidt lang at de fleste søknader vil kunne avgjøres innen fristens lengde. Man vil dermed i hovedtilfellene oppnå direkte overføring av mannskapene fra militær - til siviltjeneste. Dermed elimineres muligheten til å oppnå utsettelse med tjenesten gjennom fremsettelse av fritakssøknad. For de useriøse søkere vil motivet for en senere tilbaketrekking av søknaden forsvinne. En frist på inntil 4 uker for tilbakeholdelse i militær stilling vil etter departementets syn gi forvaltningen den tid som behøves i de fleste tilfellene, samtidig som søkerne ikke belastes i unødig grad. For at belastningen skal bli minst mulig, skal søkerne, som i dag, tas ut av sin ordinære tjeneste, levere inn sitt våpen, og i ventetiden nyttes til forefallende arbeid (uvæpnet tjeneste).

Vernepliktige som ikke er innkalt til tjeneste, skal ikke kalles inn til tjeneste så lenge fritakssøknaden er under behandling i forvaltningen. Når klagefristen er ute eller klageinstansens vedtak foreligger skal den vernepliktige imidlertid kunne kalles inn til tjeneste.

Dersom det reises sak for domstolene, jf. lovutkastet § 5, bør dette få umiddelbare konsekvenser for mannskapets militærtjeneste. En rettslig prøvelse vil normalt innebære så lang ventetid at det, av hensyn til mannskapets og hans lovbestemte rett til å nekte militærtjeneste, ikke bør pålegges ham å gjøre tjeneste mens saken er under behandling i domstolsapparatet. Det foreslås derfor en regel om umiddelbar utsettelse med eller dimittering fra militærtjeneste i disse tilfeller.

De samme hensyn vil forsåvidt være gjeldende i tilfeller der mannskapet begjærer gjenopptakelse av en dom i en militærnektersak, jf. militærnekterloven § 7. Disse saker vil imidlertid skille seg fra ovennevnte ved at domstolene på et tidligere tidspunkt har foretatt en prøvelse av mannskapets påberopte overbevisning. Det foreligger også en viss fare for at enkelte mannskaper vil nytte denne muligheten i treneringsøyemed, gjennom fremsettelse av grunnløse begjæringer. På bakgrunn av dette bør derfor en begjæring om gjenopptakelse ikke automatisk medføre utsettelse med militærtjeneste, men underlegges en vurdering i det enkelte tilfelle. Sentralt i denne vurdering vil være hvilke muligheter mannskapet har for å nå frem i gjenopptakelsessaken.

Det foreslås overlatt til Kongen å gi nærmere bestemmelser på dette felt.

I henhold til militærnekterloven § 9 siste pkt. kan søkere, når beredskapsmessige grunner gjør det nødvendig, holdes tilbake i beredskapsavdeling i inntil to uker etter at søknaden er mottatt av vedkommende avdeling. Som følge av at ordningen med umiddelbar dimittering foreslås opphevet, antas behovet for denne bestemmelse ikke lenger å være tilstede. Bestemmelsen foreslås derfor opphevet.

5.1.5.3.2 Tilbakeføring til militær stilling

Det er i dag fri adgang til å søke seg tilbakeført til militær stilling. Årlig søker omlag 150 mannskaper om gjeninntreden i militære ruller. Departementet har erfaring for at enkelte mannskaper benytter muligheten til å bli tilbakeført til militær stilling for å oppnå videre utsettelse med tjenesten, og at enkelte av disse mannskaper «pendler» i systemet.

Et system med egenerklæring, med fjerning av politiavhøret, kan friste flere til å søke seg frem og tilbake i systemet.

Departementet ønsker ikke å legge opp til individuell behandling av tilbakeføringssøknader. Kriteriene for å avgjøre søknadene ville i såfall måtte bli temmelig skjønnspreget og man ville regne med betydelig administrativ belastning både i førsteinstans og i klageinstansen, kanskje også domstolsbehandling. En slik ordning antas lite effektiv som middel for å demme opp for misbruk av systemet.

Etter departementets syn bør det ordinært ikke være adgang til tilbakeføring til militær stilling. I Sverige er muligheten til tilbakeføring avhengig av hvilke behov forsvarsmakten har. I Finland er det ikke adgang til tilbakeføring når siviltjenesten er påbegynt. For at regelen skal få god effekt, foreslår departementet at adgangen til tilbakeføring i ordinær fredstid stenges for alle mannskaper som er overført til siviltjeneste, uavhengig av om tjenesten er påbegynt.

For enkelte kan det nok være en følelsesmessig belastning at veien tilbake til Forsvaret er stengt og at de således er bundet til å gjøre sin innsats for samfunnet med ikkevoldelige midler. Etter departementets syn bør imidlertid dette hensynet vike i forhold til samfunnets behov for å hindre trenering og å unngå tunge administrative saksbehandlingsprosedyrer.

Etter departementets syn bør det imidlertid være anledning til å bli tilbakeført i visse krisesituasjoner. Er Norge i krig, krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet står i fare, skal mannskapene, etter bestemmelse av Kongen, gis mulighet til å søke seg tilbake til militær stilling. Hensynet til det enkelte mannskapet synes dermed ivaretatt, samtidig som Forsvaret vil tilføres mannskaper som forutsettes motivert for oppgaven. I likhet med dagens ordning, skal det ikke foretas noen prøving av søknaden. Mannskapet skal således (så fremt det i søknaden ikke er tatt forbehold mht. tjenestested, tjenesteplassering ol) ha en ubetinget rett til å bli tilbakeført til militær stilling.

Den tilbakeførte vil, som i dag, plikte å utføre tjeneste i forsvaret av samme varighet som bestemt for vernepliktige for øvrig, jf. utkastet § 24 fjerde ledd. Det foreslås således ingen endringer i bestemmelsen om tjenestetid for tilbakeførte mannskaper.

For øvrig ønsker departementet å beholde militærnekterloven § 7 tredje ledd, som gir forvaltningen mulighet til å omgjøre et tidligere fritaksvedtak dersom det foreligger slike omstendigheter som kan begrunne gjenopptaking.