7 Forholdet til de internasjonale menneskerettighetene og grunnloven

7.1 Innledning

Grunnloven § 110 c pålegger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene.

En lovhjemmel for å nedlegge forbud mot å oppholde seg på bestemte steder må vurderes i forhold til retten til bevegelsesfrihet og til fritt å velge sitt bosted, jf Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) protokoll nr 4 artikkel 2. Dersom det er tale om hjemmet til den som forbys opphold, må den også vurderes i forhold til retten til respekt for hjemmet, jf EMK artikkel 8. Videre må den, for så vidt det dreier seg om forbud mot å oppholde seg i en eiendom man eier eller leier, vurderes i forhold til retten til å få nyte sin eiendom i fred, jf EMK protokoll 1 artikkel 1. Endelig må den vurderes i forhold til forsamlings- og foreningsfriheten, jf EMK artikkel 11.

Reformen må også vurderes i forhold til Grunnlovens egne rettighetsbestemmelser. Det er her Grunnloven § 105 om rett til erstatning ved ekspropriasjon, som kan være relevant. Denne vil bli drøftet i tilknytning til drøftelsen av EMK protokoll 1, artikkel 1.

7.2 Retten til bevegelsesfrihet og til fritt å velge sitt bosted

EMK fjerde protokoll artikkel 2 lyder i norsk oversettelse:

«1. Enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og til fritt å velge sitt bosted.

2. Enhver skal være fri til å forlate ethvert land, også sitt eget.

3. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli pålagt andre innskrenkninger enn slike som er i samsvar med lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet, for å opprettholde samfunnsordenen (ordre public),for å forebygge forbrytelser, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

4. De rettighetene som er slått fast i avsnitt 1 kan også i bestemte områder bli pålagt innskrenkninger i samsvar med lov og begrunnet med samfunnsmessige hensyn i et demokratisk samfunn.»

Det å forby opphold i en bestemt eiendom, griper inn i retten til bevege seg fritt og - hvis det er tale om vedkommendes bolig - til fritt å velge sitt bosted, jf bestemmelsens nr 1. Som det fremgår av bestemmelsens nr 3 (og 4), er det imidlertid adgang til å gripe inn i disse rettighetene hvis det skjer i samsvar med lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn, blant annet av hensyn til offentlig trygghet, for å forebygge forbrytelser eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Det finnes lite praksis om bestemmelsen fra konvensjonsorganene i Strasbourg, og, etter det departementet kan se, ingen direkte relevant praksis.

Departementet finner at det utvilsomt må være adgang til å gripe inn i bevegelses- og bosettingsfriheten i de tilfellene lovforslaget tar sikte på. Det er tale om situasjoner hvor det er risiko for voldsutøvelse som vil være til fare for personer som bor eller befinner seg i nærheten av eiendommen. Forbudet er med andre ord gitt av hensyn til den offentlige trygghet, for å forebygge forbrytelser og for å beskytte andres rettigheter og friheter. Videre skal forbud ikke kunne nedlegges hvis det fremstår som et uforholdsmessig inngrep, jf henvisningen til strpl § 174 første ledd. I dette ligger en anvisning på den samme avveiningen som konvensjonen krever; forbudet kan ikke ilegges hvis det ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn. Konvensjonen krever at innskrenkninger i rettighetene ikke må skje på en diskriminerende måte (artikkel 14). Dette må man ha for øye ved anvendelsen av bestemmelsen.

7.3 Retten til respekt for sitt hjem

EMK artikkel 8 lyder i norsk oversettelse:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Dersom den eiendommen det er tale om å forby opphold på, er hjemmet til den som forbys adgang, er forbudet et inngrep i retten til respekt for hjemmet, jf bestemmelsens nr 1. Som det fremgår, er det etter bestemmelsens nr 2 adgang til å gjøre inngrep i denne retten på de samme vilkår som i retten til bevegelsesfrihet og friheten til å velge bosted. Det vises derfor til drøftelsen og konklusjonen under punkt 7.2 over.

7.4 Retten til å få nyte sin eiendom i fred

EMK første protokoll artikkel 1 lyder i norsk oversettelse:

«Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.

Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.»

Hvis den eiendommen forbudet gjelder, eies eller leies av den forbudet er rettet mot, vil forbudet måtte sies å begrense vedkommendes mulighet til å nyte sin eiendom i fred, jf bestemmelsens første ledd. Som det fremgår av bestemmelsens annet ledd, er det imidlertid adgang til å vedta og håndheve lover som anses nødvendige for å kontrollere at eiendommen blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse. Staten har en stor skjønnsmargin på dette området. Men det kreves at det er forholdsmessighet mellom mål og midler.

Et tidsbegrenset forbud for eieren mot å oppholde seg i sin eiendom av hensyn til omgivelsenes sikkerhet, ilagt i medhold av og på de vilkår som fremgår av den foreslåtte lovbestemmelsen, kan ikke anses å stride mot retten til å nyte sin eiendom i fred. Et slikt forbud vil i utgangspunktet ikke være til hinder for at lokalene leies ut til en annen virksomhet som ikke representerer en risiko for skade på omgivelsene.

Grunnloven § 105 bestemmer at det skal betales full erstatning når noen må avgi sin eiendom til offentlig bruk. Et forbud som er nedlagt i medhold av den foreslåtte lovbestemmelsen, vil ikke innebære noen avståelse av eiendom. Det vil heller ikke være tale om en rådighetsinnskrenkning som er så omfattende og av en slik art at den i relasjon til Grunnloven § 105 må likestilles med en eiendomsavståelse.

7.5 Retten til forsamlings- og foreningsfrihet

EMK artikkel 11 lyder i norsk oversettelse:

«1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser.

2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Denne artikkel skal ikke hindre at lovlige innskrenkninger blir pålagt utøvelsen av disse rettigheter for medlemmene av de væpnede styrker, av politiet og av statsforvaltningen.»

Dersom påtalemyndigheten beslutter å forby alle eller enkeltpersoner adgang til klubblokaler, er dette et inngrep i forsamlingsfriheten. Dersom det medfører at klubben ikke kan bestå, er det et inngrep i foreningsfriheten. For så vidt gjelder forsamlingsfriheten, er denne begrenset til fredelige forsamlinger. Det kan stilles spørsmål ved om en gruppe som tar del i et voldelig oppgjør med en annen gruppe, overhodet kan utgjøre en fredelig forsamling, idet det alltid vil være fare for at en sammenkomst utvikler seg i voldelig retning. Under enhver omstendighet er de eventuelle inngrepene i forsamlings- og foreningsfriheten hjemlet i artikkel 11 nr 2. Det er her tale om innskrenkinger som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet og for å beskytte andres rettigheter og friheter. Det vises for øvrig til drøftelsen under punkt 7.2 over.