8 Rett for andre til å utnytte oppfinnelsen (tvangslisens)

8.1 Høringsnotatet

En tvangslisens er en tillatelse fra en offentlig myndighet til å utnytte en patentert oppfinnelse uten samtykke fra patenthaveren. Etter gjeldende norsk patentlov kan tvangslisens bare gis av domstolene, jf. patentloven § 50. I høringsnotatet ble det foreslått å gi også Konkurransetilsynet myndighet til å gi tvangslisens. Begrunnelsen var at saker om tvangslisens da kunne avgjøres raskere og billigere enn det som er tilfelle ved domstolsbehandling. Innføring av et administrativt system ville bidra til å effektivisere tvangslisensreglene og dermed motvirke misbruk av patentrettigheter.

I høringsnotatet ble det også foreslått å innføre en ny hjemmel til å gi tvangslisens når en patentrettighet utnyttes på en måte som begrenser konkurransen vesentlig. Dette var ment som en klargjøring og ikke en prinsipiell nydannelse, ettersom konkurranseskadelig atferd fra en patenthaver også kan gi grunnlag for tvangslisens etter gjeldende patentlov § 47, som bestemmer at tvangslisens kan gis «når det finnes påkrevet av hensyn til viktige almene interesser». Det er dessuten en viss overlapping mellom tvangslisensreglene i patentloven og konkurranselovens regler.

Høringsnotatet inneholdt også forslag til regler om avgift for å begjære tvangslisens og regler om saksbehandlingen. Videre ble det foreslått regler om erstatning til patenthaveren for det tilfellet at tvangslisensen oppheves eller innskrenkes etter klage eller søksmål, når tvangslisenshaverens utnyttelse av oppfinnelsen i mellomtiden har medført tap for patenthaveren.

Fra høringsnotatet kapittel 6.2 siteres:

«6.2 Rett for andre til å utnytte oppfinnelsen

6.2.1 Innledning

En tvangslisens er en tillatelse fra en offentlig myndighet til en enkeltaktør til å utnytte en oppfinnelse kommersielt uten tillatelse fra patenthaveren. Formålet med systemet er å hindre misbruk av patentrettigheter. I Norge i dag kan tvangslisens gis av domstolene etter patentloven §§ 45 til 50. Patentloven § 45 gir grunnlag for tvangslisens når patenthaveren unnlater å bruke oppfinnelsen. Etter patentloven § 47 kan det gis tvangslisens av hensyn til viktige allmenne interesser, mens tvangslisens etter § 46 på bestemte vilkår kan gis når et patent er til hinder for å utnytte en annen oppfinnelse. Etter § 48 kan det gis tvangslisens til den som i god tro hadde begynt å utnytte oppfinnelsen, eller truffet vesentlige forberedelser med tanke på utnyttelse, før patentsøknaden ble alminnelig tilgjengelig.

Også planteforedlerloven § 28 inneholder bestemmelser om tvangslisens. Slik lisens kan gis hvis en sortseier nekter tilgang til en beskyttet plantesort på rimelige vilkår og i det omfang som er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser.

Patentdirektivet gjør det nødvendig å ta inn bestemmelser om tvangslisens ved avhengighet mellom patenter og planteforedlerrettigheter (se patentloven ny § 46 a og planteforedlerloven § 28 nye annet og tredje ledd). Ellers er tvangslisenser ikke regulert av direktivet.

I dag er det bare domstolene som kan tilkjenne tvangslisens i Norge og angi de nærmere rammene for lisensen. Dette følger av patentloven § 50, som gjelder tilsvarende for tvangslisens etter planteforedlerloven § 28.

6.2.2 Effektivisering av tvangslisensreglene

En effektivisering av tvangslisensreglene kan være et viktig tiltak for å hindre misbruk av patentrettigheter.

Det er ikke et mål i seg selv at det skal gis flere tvangslisenser enn i dag. Det klare utgangspunktet bør fortsatt være at den som ønsker å utnytte en oppfinnelse som er patentert av en annen, må inngå en avtale med patenthaveren (avtalelisens). Tvangslisens bør bare kunne gis når patentrettigheter blir misbrukt. En effektivisering av tvangslisensreglene kan imidlertid virke preventivt mot at patenthavere utnytter eneretten på en urimelig måte. Det kan f.eks. motvirke at helsevesenet blir nektet tilgang til viktig diagnoseverktøy eller at tilgang bare gis på urimelige vilkår.

OECDs arbeidsgruppe for bioteknologi holdt i januar 2002 et seminar om genetiske oppfinnelser, industrielle rettigheter og lisensieringspraksis med om lag 100 deltakere fra offentlig og privat sektor (OECD-konferansen om genetiske oppfinnelser, industrielle rettigheter og lisensieringspraksis). Her ble tvangslisenser fremhevet som ett av flere mulige tiltak mot urimelige begrensninger i tilgangen på patentbeskyttede produkter. Tvangslisensiering er også trukket frem av Den europeiske gruppe for etikk innen naturvitenskap og ny teknologi (GESNT) i dens uttalelse 7. mai 2002. Gruppen uttaler at adgangen til å gi tvangslisens bør utnyttes når diagnose og behandling blir blokkert eller gjort urimelig kostbart gjennom misbruk av patentrettigheter. Den fremhever at etablering av prosedyrer for tvangslisensiering er et nasjonalt ansvar.

I Norge er bestemmelsene om tvangslisens svært lite brukt. Én mulig grunn til dette, kan være at det i dag bare er domstolene som kan gi tvangslisens. Domstolsbehandling tar lang tid og er kostbart.

I St.prp. nr. 43 (2002-2003) kapittel 9.8.2 varsler regjeringen at den vil foreslå en effektivisering av tvangslisensreglene ved at det åpnes for at tvangslisens kan gis ved forvaltningsvedtak. I stortingsproposisjonen varsles også en modernisering av innholdet i tvangslisensreglene bl.a. for å klargjøre forholdet til TRIPS-avtalen.

Et system der tvangslisens gis ved forvaltningsvedtak, er foreslått i utkastet til forordning om EF-patenter (KOM (2000) 412 endelig).

6.2.3 Tvangslisens ved forvaltningsvedtak

Patentdirektivet regulerer ikke spørsmålet om hvilken myndighet som skal ha kompetanse til å gi tvangslisenser. I tråd med St.prp. nr. 43 (2002-2003) foreslås det at det innføres et system der tvangslisens kan gis av et forvaltningsorgan. Systemet bør omfatte alle typer patenter, og ikke bare patenter på bioteknologiske oppfinnelser. En adgang til å få tvangslisens ved forvaltningsvedtak kan være nyttig også når det gjelder oppfinnelser utenfor bioteknologiområdet. Det kan dessuten være vanskelig å avgrense bioteknologiske oppfinnelser mot andre oppfinnelser.

Et sentralt spørsmål er hvilket forvaltningsorgan som bør administrere systemet.

Etter den tidligere patentloven fra 1910 var det Patentstyrets annen avdeling som ga tvangslisens. Patentstyrets annen avdeling tok ikke stilling til vederlaget og de øvrige vilkårene for tvangslisensen. Hvis partene ikke ble enige, måtte vilkårene fastsettes ved rettslig skjønn. Patentstyrets vedtak kunne angripes ved søksmål for domstolene innen tre måneder. Domstolene kunne bare prøve lovanvendelsen, og ikke den skjønnsmessige vurderingen av om det skulle gis tvangslisens.

I patentloven fra 1967 ble kompetansen til å gi tvangslisens, overført til domstolene. Dette ble begrunnet med at avgjørelsen i stor grad beror på mer allmenne vurderinger av økonomisk, teknisk eller sosial art. Patentstyrets annen avdeling utpekte seg ikke som særlig egnet til å vurdere slike spørsmål. Det ble også lagt vekt på hensynet til nordisk rettsenhet, se Ot.prp. nr. 36 (1965-66) s. 46-47.

Disse hensynene mot å legge kompetansen til Patentstyret, gjør seg fortsatt gjeldende. Saker om tvangslisens vil ofte reise samfunnsøkonomiske og konkurransemessige problemstillinger. Slike problemstillinger vil Konkurransetilsynet ha gode forutsetninger for å vurdere. Konkurransetilsynet er dessuten vant til å foreta bevisvurderinger av faktiske forhold, noe som kan være nødvendig i saker om tvangslisens. Dette taler for at Konkurransetilsynet bør være kompetent instans.

Konkurransetilsynet har i dag ingen formell tvisteløsningsfunksjon i forholdet mellom private. Organet håndhever kun den offentlige interessen i virksom konkurranse og effektiv ressursbruk. Vedtak etter konkurranseloven kan riktignok i praksis innebære at private tvister løses. Dette kan f.eks. være tilfellet hvis Konkurransetilsynet gir pålegg om at en forretningsnektelse overfor et foretak skal opphøre fordi den er konkurranseskadelig, jf. konkurranseloven § 3-10. Private har imidlertid ikke noe krav på at saker tas opp til behandling med sikte på å løse en tvist.

Dette kan imidlertid ikke være noe avgjørende argument mot å legge kompetansen til Konkurransetilsynet. Det finnes svært få forvaltningsorganer som allerede i dag har slike tvisteløsningsfunksjoner. De organene som har dette - f.eks. ulike klagenemnder for forbrukerne - vil neppe ha like gode forutsetninger som Konkurransetilsynet til å treffe avgjørelser om tvangslisens.

Det foreslås derfor at kompetansen til å gi tvangslisens ved forvaltningsvedtak, legges til Konkurransetilsynet, se lovutkastet §§ 50 og 50 a.

6.2.4 Forholdet til domstolssystemet

Etter lovutkastet § 50 første ledd skal administrativ tvangslisens være et alternativ til søksmål for domstolene. Den som ønsker tvangslisens, skal altså fortsatt kunne velge å bringe saken direkte inn for domstolene (se likevel kapittel 6.2.6 nedenfor). Det er ikke nødvendig å først be om tvangslisens ved forvaltningsvedtak.

Et administrativt vedtak om tvangslisens bør kunne bringes inn for domstolene for overprøving i ettertid. Domstolsprøving er en viktig rettssikkerhetsgaranti for begge parter. Det er presisert i utkastet at domstolene skal kunne prøve alle sider av vedtaket om tvangslisens, herunder de rent skjønnsmessige sidene av avgjørelsen. Den som antar at et forvaltningsvedtak om tvangslisens uansett vil bli angrepet ved søksmål fra patenthaveren, vil derfor kanskje se seg bedre tjent med å gå til retten allerede i første omgang.

6.2.5 Ulike grunnlag for tvangslisens Det kan reises spørsmål om det administrative systemet bør gjelde for alle typer tvangslisens, eller om det bør være begrenset til tvangslisens på bestemte grunnlag. Behovet for å kunne gripe inn mot misbruk av patentrettigheter er kanskje størst når tilgang til oppfinnelsen er viktig av hensyn til allmenne interesser, jf. patentloven § 47 og planteforedlerloven § 28 første ledd. Vurderingstemaet etter disse bestemmelsene vil i mange situasjoner kunne overlappe patentloven § 45, som gjelder unnlatt eller begrenset bruk av oppfinnelsen. Paragraf 45 første ledd lyder:

«Er tre år gått fra patentets meddelelse og fire år fra patentsøknadens inngivelse uten at oppfinnelsen utøves innen riket i et rimelig omfang, kan den som vil utøve oppfinnelsen her i riket, få tvangslisens til dette, såfremt det ikke foreligger rimelig grunn for unnlatelsen.»

Bestemmelsen stiller opp mer presise vilkår for å få tvangslisens enn patentloven § 47 (se også planteforedlerloven § 28 første ledd), men det kan lett tenkes at begge grunnlagene blir påberopt i samme sak. Det synes derfor hensiktsmessig at den administrative ordningen for tvangslisens omfatter også patentloven § 45.

Spørsmålet om også de andre grunnlagene for tvangslisens bør være omfattet av det administrative systemet, må bl.a. ses i sammenheng med Konkurransetilsynet mulighet til å opplyse saken på en forsvarlig måte.

Saker om tvangslisens etter §§ 45 og 47 vil ofte reise samfunnsøkonomiske og konkurransemessige problemstillinger. Tvangslisens etter reglene for avhengige patenter i § 46 vil i større grad også kunne reise problemstillinger av annen art, f.eks. fagtekniske spørsmål. Det samme gjelder saker om avhengighetslisens mellom patenter og planteforedlerrettigheter etter de nye bestemmelsene i patentloven § 46 a og planteforedlerloven § 28 annet og tredje ledd. Slike fagtekniske spørsmål ligger utenfor Konkurransetilsynets alminnelige fagområde. Patentloven § 48 gjelder tvangslisens til den som i god tro hadde begynt å utnytte oppfinnelsen, eller truffet vesentlige forberedelser til dette, før patentsøknaden ble alminnelig tilgjengelig. Bestemmelsen er begrunnet i rimelighetshensyn og den samfunnsmessige interessen i å hindre at investeringer går tapt. Konkurransemessige hensyn trer her i bakgrunnen. Det kan derfor reises spørsmål om tvangslisens etter disse reglene fortsatt bare bør kunne gis av domstolene. En annen mulighet er å gi Patentstyret (og eventuelt Plantesortsnemnda) kompetanse til å gi administrativ tvangslisens etter disse bestemmelsene.

Behovet for en effektiv fremgangsmåte kan være stort også i enkelte saker om f.eks. avhengighetslisens etter patentloven § 46. For å oppnå en reell effektivisering av systemet for tvangslisenser, bør utgangspunktet være at alle typer tvangslisens kan gis administrativt. At flere grunnlag for tvangslisens kan være aktuelle i samme sak, taler også for denne løsningen.

Det synes lite hensiktsmessig å splitte kompetansen til å gi administrativ tvangslisens på flere forvaltningsorganer. Det kan uansett ikke utelukkes at en enkelt tvangslisenssak vil reise spørsmål som hører under flere av de nevnte forvaltningsorganenes fagområder. Forsvarlig saksbehandling kan sikres ved at Konkurransetilsynet innhenter synspunkter fra Patentstyret eller Plantesortsnemnda på f.eks. fagtekniske spørsmål i saken. Konkurransetilsynet bør også kunne rådføre seg med andre forvaltningsorganer så langt det synes hensiktsmessig.

Løsningen i lovutkastet § 50 a er derfor at Konkurransetilsynet kan gi tvangslisens på alle grunnlag etter både patentloven og planteforedlerloven. Hvis saken tas opp til realitetsbehandling, skal Konkurransetilsynet kunne rådføre seg med Patentstyret, Plantesortsnemnda og andre forvaltningsorganer før avgjørelse treffes, slik at disse organene kan uttale seg om spørsmål innenfor sitt fagområde. Uttalelsene fra andre organer skal være rådgivende. Konkurransetilsynet må selv vurdere hvor stor vekt det skal legges på uttalelsene i det enkelte tilfellet.

6.2.6 Tvangslisens ved konkurranseskadelig atferd

Formålet med patentsystemet er å belønne nyskaping. Dette formålet er i tråd med den konkurransepolitiske målsettingen om å fremme dynamisk effektivitet. Et patent gir på den annen side en tidsbegrenset enerett. En slik enerett utgjør isolert sett en konkurransebegrensning så lenge den består. Immaterialretten bygger på en tanke om at slike konkurransebegrensninger er samfunnsmessig akseptable fordi resultatet samlet sett vil bli økt konkurranse og behovsdekning, samtidig som eneretten kan sikre et rettferdig vederlag til den enkelte innovatør. Beskyttelsessystemet hindrer kopiering og belønner nyskaping, slik at det totale produktspektret blir større. Dette øker forbrukernes valgfrihet og styrker konkurransen på både pris og kvalitet. Tilbudet av produkter blir større enn det ellers ville ha vært, se St.prp. nr. 43 (2002-2003) kapittel 9.1.

Dette betyr ikke at patenter er immune i forhold til konkurranselovgivningen. Det kan være grunnlag for sanksjoner mot patenthaveren hvis eneretten misbrukes på en konkurranseskadelig måte. Det kan f.eks. tenkes at en nektelse av å gi tilgang til oppfinnelsen, rammes av forbudet i EØS-avtalen artikkel 54 mot «utilbørlig» utnyttelse av dominerende stilling.

Å gjøre inngrep i patentrettigheter for å korrigere en konkurransehindrende praksis, er forenlig med TRIPS-avtalen (se artikkel 8 nr. 2 og 31 bokstav k).

Praksis fra EF-domstolen viser at det skal mye til for at utøvelse av immaterielle rettigheter kan anses som utilbørlig i forhold til EF-traktaten artikkel 82, som tilsvarer EØS-avtalen artikkel 54. I den grunnleggende avgjørelsen i sak C-238/87 Volvo mot Veng, som gjaldt designbeskyttelse av reservedeler, uttalte EF-domstolen (premiss 8 og 9):

«[E]n forpligtelse for indehaveren af et beskyttet mønster til - selv mod betaling af en rimelig licensafgift - at give andre licens til levering af produkter, der er omfattet af mønsterretten, ville indebære, at eneretten mistede sit egentlige indhold, dels, at nægtelse af at indrømme en sådan licens ikke i sig selv kan udgøre et misbrug af en dominerende stilling.

Det skal dog bemærkes, at indehaverens udøvelse af eneretten til et mønster for karrosseridele til automobiler kan være omfattet af forbudet i artikel 86 [nåværende artikkel 82], hvis den fører til, at en virksomhed, der indtager en dominerende stilling, handler på en måde, der er udtryk for misbrug, f.eks. hvis den vilkårligt nægter at levere reservedele til uafhængige reparationsværksteder, fastsætter urimeligt høje reservedelspriser eller beslutter ikke længere at fremstille reservedele til en bestemt bilmodel, selv om der stadig findes et stort antal biler af denne model, forudsat at en sådan adfærd kan påvirke samhandelen mellem medlemsstater.»

EF-domstolen har senere formulert det slik at det må foreligge «særlige omstendigheter» for at et dominerende foretaks utøvelse av eneretten skal kunne rammes av EF-traktaten artikkel 82 (forente saker C-241/91 og C-242/91 Radio Telefis Eireann m.fl. mot Kommisjonen, se premiss 50).

Etter den nåværende konkurranseloven § 3-10 kan Konkurransetilsynet ved enkeltvedtak forby misbruk av markedsmakt. Bestemmelsen i § 3-10 gjør ikke unntak for immaterielle rettigheter. Hvis patenter misbrukes, kan det derfor tenkes at § 3-10 gir grunnlag for inngrep, f.eks. hvis patenthaveren bare gir tilgang til oppfinnelsen på vilkår som må anses som konkurranseskadelig misbruk og dette fører til mindre effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Den norske konkurranseloven er under revisjon av et lovutvalg. Utvalget skal levere sin innstilling 31. mars 2003. I mandatet er det forutsatt at forbudsbestemmelsene i den nye konkurranseloven skal baseres på EØS-avtalen artikkel 53 og 54, som tilsvarer EF-traktaten artikkel 81 og 82. I tilfelle slike bestemmelser skulle bli vedtatt, får ovennevnte rettspraksis større betydning for innholdet i de norske konkurransereglene.

Patentloven § 47 gir grunnlag for tvangslisens når det er påkrevet av viktige allmenne hensyn. Den samfunnsmessige interessen i å motvirke konkurranseskadelig atferd, er ett hensyn som etter forholdene kan gi grunnlag for tvangslisens etter bestemmelsen. Det er derfor en viss overlapping mellom vilkårene for å treffe vedtak om henholdsvis tvangslisens etter patentloven og inngrep etter konkurranseloven. Også på virkningssiden er det visse paralleller mellom systemene. Hvis en bestemt næringsvirksomhet nektes tilgang til oppfinnelsen og dette anses som en ulovlig forretningsnektelse, kan Konkurransetilsynet f.eks. pålegge patenthaveren å inngå lisensavtale på grunnlag av konkurranseloven § 3-10 fjerde ledd. Dette har likhetstrekk med situasjonen der det gis tvangslisens etter patentloven.

Det bør klargjøres i patentloven at også rent konkurransemessige hensyn kan gi grunnlag for tvangslisens. Dette kan gjøres ved å fastsette at Konkurransetilsynet kan gi tvangslisens etter patentloven hvis patenthaveren utnytter patentrettighetene på en måte som begrenser konkurransen vesentlig, se utkastet til § 47 nr. 2 i patentloven. Et system der Kommisjonen kan gi tvangslisens for å avbøte en konkurransebegrensende praksis, er foreslått i utkastet til forordning om EF-patenter (KOM (2000) 412 endelig (se artikkel 21 nr. 3)).

For å gi tvangslisens etter den nye bestemmelsen, er det et vilkår at konkurransen begrenses vesentlig. Bestemmelsen skal bare kunne brukes når patentrettigheter misbrukes. Det må dessuten være tale om et misbruk som rammer allmenne interesser. Det er ikke avgjørende at patenthaverens atferd har skadet den som krever tvangslisens. Problemstillingene har klare likhetstrekk med de vurderingene som regelmessig må foretas etter konkurranseloven § 3-10 og EØS-avtalen 54, jf. EF-traktaten 82. Dette innebærer at terskelen for å gi tvangslisens etter den nye bestemmelsen, vil være høy. Det vises til referatet fra EF-domstolens praksis ovenfor. Det betyr også at Konkurransetilsynet ofte vil måtte vurdere om andre tiltak enn tvangslisens kan være mer effektive for å avbøte det konkurranseskadelige forholdet. At noen har bedt om tvangslisens, er ikke til hinder for at Konkurransetilsynet i stedet f.eks. pålegger patenthaveren å endre sine generelle avtalevilkår (jf. konkurranseloven § 3-10 fjerde ledd).

EØS-konkurranseretten håndheves av EFTAs overvåkingsorgan og Kommisjonen. I NOU 2001: 28 er det foreslått at Konkurransetilsynet også skal håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Den nye tvangslisensbestemmelsen kan anvendes også under en slik ordning.

Det kan reises spørsmål om også domstolene bør kunne gi tvangslisens etter den nye bestemmelsen i patentloven § 47 nr. 2. Dette vil være i tråd med utgangspunktet om at den som ønsker tvangslisens, skal kunne velge mellom domstolsbehandling og administrativ behandling, se lovutkastet § 50 første ledd.

Å gi domstolene en slik kompetanse, vil antakelig bryte for mye med dagens system på konkurranserettens område. Et alternativ til tvangslisens etter den nye bestemmelsen, vil ofte være inngrep etter konkurranseloven § 3-10. Domstolene har imidlertid ikke myndighet til å treffe avgjørelse om slikt inngrep. Dette er det bare konkurransemyndighetene som kan gjøre. For domstolene vil tvangslisens derfor være det eneste mulige tiltaket. Dette kan hindre at ulike virkemidler blir sett i sammenheng.

Det kan hevdes at domstolen kan ta i betraktning muligheten for tiltak etter konkurranseloven, selv om den ikke kan treffe avgjørelse om det. Hvis domstolen antar at f.eks. et forbud etter konkurranseloven vil være bedre egnet, kan tvangslisens avslås. Valget mellom virkemidlene etter konkurranseloven § 3-10 hører imidlertid som utgangspunkt under Konkurransetilsynets frie skjønn. En ordning der det vil være nødvendig for domstolene å sammenlikne effektiviteten av ulike konkurransemessige inngrep, ville harmonere dårlig med dette.

Det foreslås derfor at bare Konkurransetilsynet skal kunne gi tvangslisens på grunnlag av patentloven § 47 nr. 2 om konkurranseskadelig atferd. Konkurransetilsynets vedtak kan påklages administrativt etter alminnelige regler og overprøves av domstolene i ettertid [...].

Når det gjelder de andre grunnlagene for tvangslisens i patentloven og planteforedlerloven, kan lisensen også gis av domstolene. Patentloven § 47 nr. 2 er dermed det eneste unntaket fra prinsippet om parallell kompetanse.

6.2.7 Tidsfrister for avgjørelsen

For å sikre at saker om tvangslisens avgjøres raskt, kan det reises spørsmål om det bør settes en tidsfrist for behandlingen av sakene. Det antas imidlertid at sakene vil variere mye i innhold og kompleksitet. Det ville derfor være nødvendig å sette en romslig frist som også er tilpasset de mest kompliserte sakene. I enklere saker ville en romslig frist kunne virke som en hvilepute snarere enn å motivere til rask saksbehandling. Det er derfor ikke foreslått noen frist for Konkurransetilsynets saksbehandling.

Det ville derimot være uheldig om innhenting av faglige uttalelser fra Patentstyret, Plantesortsnemnda eller andre forvaltningsorganer forsinker sakene vesentlig. Dette ville motvirke formålet om at systemet for administrativ tvangslisens skal være mer effektivt enn domstolssystemet. Ettersom det neppe vil dreie seg om mange saker, bør det være mulig å gi slike uttalelser innen seks uker etter henvendelsen fra Konkurransetilsynet. I patentloven § 50 a er det derfor foreslått en frist på seks uker for å gi slike uttalelser.

6.2.8 Begrunnelse og saksopplysning

Konkurransetilsynets avgjørelser om tvangslisens vil være enkeltvedtak, slik at forvaltningsloven kapittel IV til VI vil gjelde i tillegg til forvaltningslovens alminnelige bestemmelser. Det kan være grunn til å supplere disse reglene med enkelte særlige saksbehandlingsregler for tvangslisenssaker.

Ved en lovendring i 1995 ble det innført en plikt for den private parten til å begrunne innsigelser mot patenter, mønstre og varemerker. I lovutkastet § 50 a er det foreslått at også begjæringer om administrativ tvangslisens skal være begrunnet.

Det bør ikke stilles strenge krav til søkerens begrunnelse. Det må være tilstrekkelig at begjæringen angir et rettslig grunnlag for tvangslisens og inneholder tilstrekkelig dokumentasjon til at kravet iallfall tilsynelatende fremstår som reelt. Kravet bør bare avvises hvis det fremstår som åpenbart ugrunnet. Den private parten skal gis mulighet til retting for å unngå avvisning.

Det kan være behov for tilleggsdokumentasjon, selv om minimumskravene til begrunnelse av søknaden er oppfylt slik at saken skal realitetsbehandles. Det bør som utgangspunkt være den private parten, og ikke Konkurransetilsynet, som har hovedansvaret for å dokumentere det faktiske grunnlaget og behovet for tvangslisens. Konkurransetilsynet kan be om tilleggsdokumentasjon hvis dette er nødvendig f.eks. for å ta stilling til den økonomiske verdien av en plantesort som er avhengig av et eldre patent (se planteforedlerloven § 28 nye annet og tredje ledd).

Visse opplysninger er det motparten (patenthaveren eller sortseieren) som er nærmest til å fremskaffe, f.eks. opplysninger om i hvilken grad et patent faktisk er utnyttet. Det kan også være behov for å innhente opplysninger fra andre. Det foreslås at konkurranseloven § 6-1 om opplysningsplikt mv. gis tilsvarende anvendelse i saker om tvangslisens etter patentloven og planteforedlerloven.

Konkurransetilsynet bør dessuten kunne innkalle partene til muntlige forhandlinger der det er hensiktsmessig. Regler om dette er tatt med i lovutkastet § 50 a.

Det er også foreslått en forskriftshjemmel til å gi nærmere saksbehandlingsregler, hvis det skulle vise seg å være behov for det.

6.2.9 Klage

Hvis Konkurransetilsynet gjøres til kompetent myndighet, er det Arbeids- og administrasjonsdepartementet som vil være klageorgan etter den alminnelige regelen i forvaltningsloven § 28.

Klagesystemet er for tiden til vurdering. En eventuell endring av klagesystemet bør også omfatte vedtak om tvangslisens.

6.2.10 Sakskostnader

Etter dagens system der tvangslisens bare kan gis av retten, virker tvistemålslovens regler om ansvar for sakskostnader preventivt mot at det reises ugrunnede søksmål om tvangslisens. I lovutkastet her er det foreslått en hjemmel til å fastsette en avgift som skal betales av den som begjærer tvangslisens. Det foreslås at avgiften skal være 10 000 kroner. En slik avgift vil kunne begrense faren for at det fremsettes svakt begrunnede søknader om tvangslisens som påfører Konkurransetilsynet og særlig patenthaveren en unødvendig belastning.

Etter tvistemålsloven kan den tapende parten pålegges å betale erstatning for motpartens sakskostnader. Dette er det ikke hjemmel for i forvaltningssaker (unntatt ved omgjøring av et tidligere vedtak, jf. forvaltningsloven § 36 annet ledd). Det foreslås ingen særregler om dekning av sakskostnader i administrative saker om tvangslisens.

6.2.11 Erstatning ved opphevelse av tvangslisens

Etter gjeldende patentlov § 50 tredje ledd kan retten fastsette at en tvangslisens skal kunne utnyttes før dommen om tvangslisens er rettskraftig. Til gjengjeld plikter tvangslisenshaveren å betale rimelig erstatning for det tapet utnyttelsen har medført dersom dommen blir opphevet etter anke. Retten kan pålegge lisenshaveren å stille sikkerhet for et mulig erstatningsansvar.

Også hvis tvangslisens blir gitt ved forvaltningsvedtak, vil det være behov for å kunne utnytte tvangslisensen før avgjørelsen er endelig. Hvis tvangslisensen ikke kunne utnyttes før saken er endelig avgjort ved klage eller søksmål, ville mye av effektiviseringsgevinsten ved et administrativt system gå tapt.

Behovet for å kunne la tvangslisenshaveren utnytte lisensen før vedtaket er endelig, ivaretas av den alminnelige regelen om utsatt iverksetting av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 42, som lyder:

«Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket prøvd ved domstol, kan organ som nevnt utsette iverksettingen til det foreligger endelig dom. Det samme gjelder når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig. For øvrig gjelder det som er bestemt i annen lovgivning om utsettende virkning av klage, søksmål m.m.

Det kan settes vilkår for utsettingen. Avslag på anmodning om utsetting skal være grunngitt. Begrunnelse skal gis samtidig med avslaget.»

Det er altså utsettelsen av adgangen til å utnytte tvangslisensen som må bestemmes særskilt. Hvis Konkurransetilsynet ikke bestemmer dette, kan tvangslisenshaveren utnytte lisensen inntil saken er endelig avgjort. Dette er den motsatte løsningen av den patentloven § 50 tredje ledd bygger på.

Forvaltningsloven § 42 oppstiller ingen plikt til å betale erstatning hvis vedtaket om tvangslisens blir opphevet som følge av klage eller søksmål. Gode grunner taler for at lisenshaveren bør ha et tilsvarende erstatningsansvar som etter patentloven § 50 tredje ledd. Lovutkastet § 50 a inneholder bestemmelser om dette.

6.2.12 Klargjøring av forholdet til TRIPS-avtalen

TRIPS-avtalen artikkel 31 inneholder forholdsvis detaljerte regler om meddelelse av tvangslisens. I 1996 ble det gjort enkelte endringer i patentloven §§ 46 og 49 for å gjennomføre disse reglene. Det kan være ønskelig å gå noe lenger i å synliggjøre TRIPS-avtalens krav til tvangslisenser direkte i patentloven, selv om man også gjennom tolkning av patentloven vil komme til resultater som er i samsvar med TRIPS.

I lovutkastet her er det foreslått enkelte ytterligere endringer i patentloven for å klargjøre forholdet til TRIPS-avtalen. [...]»

8.2 Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser støtter forslaget om å innføre et system der tvangslisens kan gis ved forvaltningsvedtak. Dette gjelder Bioteknologinemnda, Den Norske Advokatforening, Den norske lægeforening, Det teologiske Menighetsfakultet, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Konkurransetilsynet, Norges Naturvernforbund/IGNIS, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norsk Genressursråd, Norske Patentingeniørers Forening, Nærings- og handelsdepartementet, Regnskogsfondet og Utenriksdepartementet.

Norske Patentingeniørers Forening begrunner sitt syn slik:

«Dette vil gi lisenssøker lettere mulighet for raskere behandling av sin søknad om tvangslisens, noe som kan være gunstig for rettssikkerheten både til patenthaver og lisenssøker. En raskere og enklere adgang til å oppnå tvangslisens i Norge kan medføre en styrking av utnyttelsen av den patentbeskyttede oppfinnelsen her i landet. Samtidig vil den kunne bidra til en svekkelse av at en patenthaver på urimelig måte utnytter den forbudsretten som et patent medfører. NPF er av den oppfatning at dette vil være et gunstig tiltak og støtter dette forslaget. I tråd med synet om en rask behandling av slike søknader om tvangslisens, mener NPF videre at en begrunnelse for søknad om tvangslisens må innleveres samtidig med selve søknaden for ikke å gjøre patenthavers rettssituasjon usikker.»

I høringsuttalelsen fra Bioteknologinemnda heter det:

«Bioteknologinemnda støtter forslaget om at tvangslisens skal kunne gis av et forvaltningsorgan som ligger utenfor Patentstyret. Bioteknologinemnda støtter videre at det skal være en begrenset avgift på søknader om tvangslisens og at det ikke skal være adgang til å kreve at søker om tvangslisens skal dekke patenthavers saksomkostninger. Dette vil i mange tilfeller være gunstig for søker, som ofte vil være den svake part, og viktig for å unngå at det ikke søkes om tvangslisens pga. risiko for å måtte dekke patenthavers saksomkostninger ved et eventuelt tap. På den andre siden er det viktig å opprettholde en høy grad av rettssikkerhet for patenthaver, og Bioteknologinemnda ser det som helt avgjørende at administrative avgjørelser om tvangslisens kan klages inn for domstolen.»

Den Norske Advokatforening støtter forslaget om at tvangslisens skal kunne gis ved forvaltningsvedtak, og at kompetansen legges til Konkurransetilsynet. Foreningen er også enig i at administrative vedtak om tvangslisens (av Konkurransetilsynet eller klageorganet) skal kunne overprøves av domstolene i ettertid.

Nærings- og handelsdepartementet uttaler bl.a. at Konkurransetilsynets avgjørelse ikke bør kunne påklages administrativt:

«Nærings- og handelsdepartementet slutter seg til forslaget om å overdra ansvaret for behandlingen av saker som er basert på påstått konkurransefiendtlig atferd, til Konkurransetilsynet (KT), slik at det sørges for synlig uavhengighet mellom den myndigheten som har innvilget patentet og den som vurderer hvorvidt det skal gis en administrativ tvangslisens.

Patentstyrets faglige kompetanse bør trekkes inn på en systematisk og dokumentert måte av Konkurransetilsynet i behandlingen av slike saker.

Konkurransetilsynet bør stilles instruksfritt ift. overordnet departement i behandlingen av slike saker, og vedtak om tvangslisens fattet av Konkurransetilsynet bør ikke kunne påankes administrativt, dvs. at klager mot slike vedtak må bringes inn for domstolene i form av søksmål.

Nærings- og handelsdepartementet foreslår at Oslo tingrett eller Borgarting lagmannsrett blir tvungent verneting for slike saker. Ellers foreslår vi at Konkurransetilsynets vedtak i den administrative saksgangen kun skal kunne ankes til et fremtidig uavhengig administrativt klageorgan som synes å være under utredning.»

I høringsnotatet ble det foreslått at krav om tvangslisens alternativt skal kunne bringes direkte inn for domstolene. Sak for Konkurransetilsynet skulle altså være et valgfritt alternativ til domstolsbehandling. Dette skulle imidlertid ikke gjelde for tvangslisens etter den nye bestemmelsen i § 47 nr. 2 om konkurranseskadelig atferd. Etter forslaget i høringsnotatet skulle tvangslisens på dette grunnlaget bare kunne gis av Konkurransetilsynet på grunn av sammenhengen med dagens inngrepssystem etter konkurranseloven. Utenriksdepartementet mener at også tvangslisenssaker etter ny § 47 nr. 2 bør kunne bringes direkte inn for domstolene. I høringsuttalelsen heter det:

«Fordi store verdier kan stå på spill ved saker om tvangslisens, vil slike avgjørelser lett bli brakt inn for domstolene av den part som ikke vinner frem i første omgang. UD støtter utkastets forslag om et parallelt system der Konkurransetilsynet skal ha generell myndighet til å treffe forvaltningsvedtak om tvangslisensiering.

Etter UDs syn er det imidlertid ikke gitt at det i alle situasjoner vil bli raskere å få en endelig avgjørelse i en sak om tvangslisens, selv om tvangslisens kan gis ved forvaltningsvedtak.

UD er derfor ikke enig i forslaget om at Konkurransetilsynet skal være enekompetent til å behandle saker der anmodningen om tvangslisens er begrunnet i vesentlige konkurransebegrensninger.

For å redusere den totale saksbehandlingstiden bør det også for sistnevnte type anmodninger gjelde et parallelt system, slik at den som ønsker tvangslisens selv kan bestemme om anmodningen skal behandles av forvaltningen eller tas direkte til domstolen.»

Den Norske Advokatforening er for sin del noe i tvil om det vil kunne forventes at særlig mange av dem som ønsker tvangslisens, vil se seg tjent med å gå til retten i første omgang. Foreningen uttaler:

«Grunnet til dette er at de to systemer atskiller seg bl.a. ved at et forvaltningsvedtak som hovedregel har virkning umiddelbart, mens en dom først må bli rettskraftig. For den som ivrer etter å komme i gang med utnyttelsen av en patentert oppfinnelse under en tvangslisens vil den forvaltningsmessige veien derfor kanskje virke mer tiltalende.»

Foreningen mener derimot at de foreslåtte reglene om erstatningsansvar hvis tvangslisensen blir opphevet i ettertid og utøvelsen av tvangslisensen i mellomtiden har medført tap for patenthaveren, kan bidra til å utjevne forskjellen mellom administrativ behandling og domstolbehandling.

Konkurransetilsynet støtter forslaget, selv om tilsynet i utgangspunktet er skeptisk til å påta seg oppgaven med å gi tvangslisens på alle grunnlagene i patentloven:

«Vurderingene om å gi tvangslisens etter § 45, vil ha likhetstrekk med vurderinger Konkurransetilsynet ellers foretar, i det en unnlatelse av å utnytte en patentrettighet ofte vil være begrunnet i konkurransemessige betraktninger. Vi antar derfor at tilsynet kan være egnet til å kunne gi tvangslisens på dette grunnlaget. Tilsvarende gjelder for § 47. [...]

Tvangslisens med hjemmel i §§ 46, 46 a og 48 vil ha et noe annet vurderingstema enn de øvrige bestemmelsene. Vi er derfor i utgangspunktet skeptiske til at Konkurransetilsynet også skal kunne vurdere tvangslisens på grunnlag av disse hjemler.

Effektivitetshensyn taler på den annen side for at tvangslisens med hjemmel i §§ 46, 46 a og 48 også bør kunne gis administrativt. I så fall antar vi at det vil være en fordel at kun ett forvaltningsorgan gis slik kompetanse. Manglende fagteknisk kompetanse hos Konkurransetilsynet antar vi kan avhjelpes ved at tilsynet kan innhente synspunkter fra Patentstyret, Plantesortsnemnda eller andre offentlige organer.

Konkurransetilsynet skal også fastsette i hvilket omfang oppfinnelsen skal kunne utnyttes, hvilket vederlag som skal betales for utnyttelsen og eventuelt etterfølgende justering av vederlag, § 50 a, fjerde ledd jf. § 50, annet og tredje ledd.

Uansett må det antas at det ikke vil bli fremmet et antall saker av betyning om tvangslisens for Konkurransetilsynet, slik at belastningen på tilsynet ikke vil være stor. Konkurransetilsynet må imidlertid tilføres nødvendige ressurser til å kunne opprettholde tilstrekkelig beredskap slik at de begjæringer som kommer kan gis en hurtig og forsvarlig behandling.»

Konkurransetilsynet oppsummerer sitt syn slik:

«Vi antar at forslaget vil gi en enklere og mer effektiv adgang til å kunne oppnå en tvangslisens enn etter dagens regler, med de fordeler dette kan ha for konkurransen. Det foreslåtte gebyret på kr. 10.000,- for behandling vil begrense unødige saker om administrativ tvangslisens.

Konkurransesituasjonen i et marked som påvirkes negativt av at et patent ikke utnyttes i rimelig grad, vil trolig mer effektivt kunne rettes opp ved en adgang til administrativ tvangslisens, sammenlignet med dagens ordning. Dette vil, etter Konkurransetilsynets oppfatning, oppveie de administrative byrdene. Vilkårene for å få tvangslisens vil, etter det vi kan se, være strenge. Utgangspunktet vil være at tvangslisens kun skal gis når patentrettigheter misbrukes. Tilsynet er enig i at tvangslisens ikke vil være aktuelt i et fungerende marked. Tilsynet stiller seg samlet sett positiv til innføringen av adgang til administrativ tvangslisens som foreslått.»

Den eneste høringsinstansen som uttrykkelig går imot å åpne for tvangslisens ved forvaltningsvedtak, er Næringslivets Hovedorganisasjon. I høringsuttalelsen heter det:

«En administrativ behandling vil kunne være raskere og billigere. Imidlertid vil det kunne reises spørsmålstegn ved rettssikkerheten for patenthaver. Akkurat i forhold til tvangslisensreglene, som altså er å anse som klare unntaksregler, er det god grunn til å fokusere på rettssikkerheten for patenthaver.

Hvorvidt Konkurransetilsynet er rette forvaltningsorgan til å håndtere disse sakene, er bare i liten grad analysert i høringsnotatet. På den ene side er det naturligvis riktig at Konkurransetilsynet er vant til å vurdere samfunnsøkonomiske og konkurranserettslige problemstillinger. Men på den andre siden er det en fare for at respekten for enerettene patentretten innebærer ikke vil bli ivaretatt på en god nok måte. Det er utilstrekkelig til å avhjelpe dette viktige aspektet at Konkurransetilsynet kan, etter eget valg, innhente uttalelse fra Patentstyret, Plantesortsnemnda eller andre offentlige organ.

NHO går etter dette prinsipalt imot at det (gjen)åpnes for at tvangslisens kan innvilges ad administrativ vei. Forslaget om å åpne for administrativ behandling av saker om tvangslisen er ikke begrenset til å gjelde på bioteknologiens område. Det vil innebære en vidtgående endring av alle patenthaveres rettsstilling, innen alle næringsgrener. Dersom forslaget om å innføre adgang til å innvilge tvangslisens opprettholdes, går NHO derfor subsidiært inn for at forslaget som helhet undergis en grundigere behandling og at også andre berørte enn de som står på denne høringslisten gis anledning til å uttale seg.»

Legemiddelindustriforeningen går ikke uttrykkelig imot å innføre et system for administrativ tvangslisens, men har kritiske merknader:

«Det foreslås at tvangslisenser skal kunne utstedes administrativt av Konkurransetilsynet parallelt med domstolene. Dette gjelder alle typer patenter da den foreslåtte regelen er helt generelt utformet, dog med unntak av § 47, annet ledd. Dette forslaget er meget omfattende og reiser prinsipielle spørsmål langt utover det som er naturlig å drøfte i forbindelse med implementeringen av direktivet som egentlig kun gjelder beskyttelse på bioteknologiske oppfinnelser. LMI mener derfor det er viktig at det foretas en ny høring på dette punktet, slik at alle sektorer av norsk industri får uttalt seg om dette.»

Tilsvarende synspunkter anføres av Amersham Health AS og Norsk forening for industriens patentingeniører. Også Norske Patentingeniørers Forening, som støtter forslaget om å innføre et system med administrativ tvangslisens, mener at spørsmålet burde ha vært sendt på en bredere høring. Fiskeriforskning mener det bør gjøres «en nøye vurdering av konsekvensene før man overlater til Konkurransetilsynet å gjøre forvaltningsmessige vedtak knyttet til tvangslisens».

Landbruksdepartementet tar opp spørsmålet om hvem som bør kunne gi avhengighetslisenser mellom patenter og planteforedlerrettigheter:

«I spørsmål om avhengighetslisens mellom patenter og planteforedlerrett mener Landbruksdepartementet at Plantesortsnemnda er det organ som har best kompetanse til å fatte vedtak i slike saker, også i spørsmål som angår konkurransehensyn. Siden det synes lite hensiktsmessig å splitte opp myndigheten i forhold til de enkelte sakene mener departementet at lovendringen forutsetter at Plantesortsnemnda skal høres i slike saker [...].»

Regjeringsadvokaten kommenterer forslaget om at forvaltningsvedtak om tvangslisens skal kunne bringes inn for domstolene:

«Det legges til grunn at administrativt vedtak om å gi/nekte tvangslisens kan overprøves av domstolene. I en slik sak vil staten formelt være saksøkt (eventuelt sammen med tvangslisenshaveren dersom patentinnehaver samtidig fremmer erstatningskrav mot denne). Den reelle tvisten om tvangslisens vil imidlertid normalt stå mellom to private parter (selv om det er tenkelig at også offentlige subjekter krever tvangslisens) og det vil i mange tilfelle kunne være rent privatrettslige forhold som er tvistegjenstand, f.eks størrelsen på vederlaget eller andre vilkår for tvangslisensen. I den forbindelse savnes en drøftelse av de prinsipielle og praktiske spørsmål som vil kunne oppstå når et forvaltningsorgan så direkte skal «fronte» private interesser for domstolene, både når det gjelder fremsettelse og underbygging av anførsler og ikke minst de kostnader staten pådras som part.»

Regjeringsadvokaten mener at det bør overlates til de private partene å bli enige om vilkårene for tvangslisensen, eventuelt med domstolenes hjelp, men uten at staten gjøres til part i en eventuell rettslig tvist.

8.3 Departementets vurderinger

De fleste som har uttalt seg om spørsmålet under høringen, støtter forslaget om å innføre et system der tvangslisens kan gis ved forvaltningsvedtak, og ikke bare av domstolene som i dag. Få høringsinstanser har hatt innvendinger mot at kompetansen til å treffe vedtak om tvangslisens, legges til Konkurransetilsynet, som kan rådføre seg med andre forvaltningsorganer i den enkelte sak.

Enkelte høringsinstanser mener at spørsmålet burde ha vært sendt på en bredere høring fordi det også berører andre næringer enn bioteknologinæringen. Departementet bemerker at høringsnotatet ble sendt til en lang rekke høringsinstanser som representerer interesser som ikke er spesifikt knyttet til bioteknologien, deriblant flere næringslivsorganisasjoner. Notatet ble dessuten lagt ut på internett.

En ordning der tvangslisens kan gis ved forvaltningsvedtak, vil bidra til å effektivisere tvangslisenssystemet. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet om at tvangslisens også skal kunne gis av Konkurransetilsynet, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet.

Det er likevel gjort enkelte justeringer sammenliknet med høringsutkastet. I høringsnotatet ble det foreslått at tvangslisens på grunnlag av den nye bestemmelsen i § 47 nr. 2 om konkurranseskadelig atferd bare skal kunne gis av Konkurransetilsynet. I proposisjonen er dette endret slik at også domstolene kan gi tvangslisens på dette grunnlaget, slik Utenriksdepartementet foreslo under høringen. Forslaget i høringsnotatet ble begrunnet med at spørsmålet om det skal gis tvangslisens etter § 47 nr. 2, ofte må vurderes i sammenheng med muligheten for tiltak etter konkurranseloven, som bare konkurransemyndighetene (Konkurransetilsynet og klageorganet) kan treffe avgjørelse om. Også saker om tvangslisens etter gjeldende bestemmelser i patentloven, vil imidlertid ofte kunne reise konkurransemessige problemstillinger. Dagens bestemmelser om tvangslisens håndheves av domstolene. Det kan derfor uansett være nødvendig for en domstol å ta i betraktning muligheten for tiltak etter konkurranselovgivningen, selv om domstolen ikke kan treffe avgjørelse om det. Tvangslisensreglene er dessuten en selvstendig ordning som i prinsippet er uavhengig av konkurranselovgivningen.

Etter nærmere overveielse har departementet derfor kommet til at alle tvangslisensgrunnlag bør kunne påberopes både for domstolene og for Konkurransetilsynet. Den som ønsker tvangslisens, vil dermed alltid kunne velge mellom domstolsbehandling eller administrativ behandling. Dette kan gjøre systemet mer oversiktlig og brukervennlig.

Nærings- og handelsdepartementet har foreslått at Konkurransetilsynets avgjørelser ikke skal kunne påklages til overordnet organ. Avgjørelsen må eventuelt bringes inn for domstolene for overprøving. Justisdepartementetmener at det ut fra hensynet til særlig patenthaverens rettssikkerhet vil være betenkelig å avskjære klageretten. Det vises til prinsippet i forvaltningsloven § 28 tredje ledd om at det kreves tungtveiende grunner for å begrense den alminnelige lovbestemte klageretten. Justisdepartementet kan ikke se at det foreligger slike grunner i dette tilfellet og har derfor ikke tatt forslaget til følge. Departementet har derimot presisert i patentloven § 63 at Oslo tingrett skal være tvungent verneting for saker om overprøving av Konkurransetilsynets avgjørelser, slik Nærings- og handelsdepartementet har foreslått. Ettersom Oslo tingrett i dag er enekompetent til å gi tvangslisens, er det naturlig at også overprøving av administrative vedtak om tvangslisens blir lagt til denne domstolen.

Regjeringsadvokaten mener at staten ikke bør være part i søksmål som gjelder vederlag og andre betingelser for å utnytte en tvangslisens som er gitt ved forvaltningsvedtak. Departementet er enig i dette og foreslår en regel om at ugyldighetssøksmål skal reises mot tvangslisenshaveren, uten at staten gjøres til part. Dette er den samme ordningen som når et patent gitt av Patentstyret angripes ved ugyldighetssøksmål. Et slikt søksmål reises ikke mot staten, men mot patenthaveren.

Det vises ellers til merknadene til patentloven §§ 45 til 50 a.