1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I proposisjonen her legger departementet frem forslag til endringer i tvisteloven m.m. for å gjennomføre en konvensjon mellom Norge og EU, Danmark, Island og Sveits om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker som ble undertegnet 30. oktober 2007 i Lugano, Sveits (Luganokonvensjonen 2007). Danmark undertegnet 5. desember 2007. Når konvensjonen trer i kraft, erstatter den Luganokonvensjonen av 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen 1988) mellom parter i begge konvensjonene. I proposisjonen her bes det også om Stortingets samtykke til å ratifisere Luganokonvensjonen 2007.

I dag er Luganokonvensjonen 1988 gjort til en del av norsk rett ved lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganoloven). Denne loven foreslås opphevet og de nødvendige lovendringene i stedet innarbeidet i tvisteloven, som er den alminnelige loven om behandling av sivile saker.

Som Luganokonvensjonen 1988 er også formålet med Luganokonvensjonen 2007 å styrke det rettslige samarbeidet mellom konvensjonspartene gjennom felles regler om domsmyndighet i internasjonale saker. Konvensjonen viderefører også prinsippene i Luganokonvensjonen 1988 om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer truffet av domstolene i andre konvensjonsstater.

Det er små materielle forskjeller mellom Luganokonvensjonen 1988 og Luganokonvensjonen 2007. Luganokonvensjonen 2007 er imidlertid et oppdatert parallellinstrument til det tilsvarende regelverket i EU som er rådsforordning 22. desember 2000 (44/2001) om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker (Brussel I). Parallellinstrumentet til Luganokonvensjonen 1988 er konvensjon 27. september 1968 om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker (Brusselkonvensjonen). Brusselkonvensjonen er nå i all hovedsak erstattet av Brussel I.

Luganokonvensjonen 2007 avspeiler dessuten EF-domstolens stilling som øverste domstol til å tolke Brussel I og også Luganokonvensjonen 2007. Det gjør ikke Luganokonvensjonen 1988. Riktignok har EFTA-statene avgitt en erklæring i tilknytning til Luganokonvensjonen 1988 om at deres domstoler skal ta hensyn til relevante avgjørelser fra EF-domstolen om Brusselkonvensjonen. EU-domstolens kompetanse til å tolke Brussel I og Luganokonvensjonen 2007 bør imidlertid fremgå direkte av konvensjonsteksten.

En viktigere nyskapning ved Luganokonvensjonen 2007 er at EU har gått inn som part i stedet for hver enkelt medlemsstat. De statene som sluttet seg til EU i 2004 og 2007 (unntatt Polen), er nemlig ikke parter i Luganokonvensjonen 1988. Derved utvides konvensjonens geografiske virkeområde til alle EUs medlemsstater som tar del i det indre justissamarbeidet. Storbritannia har valgt å slutte seg til EU i denne sammenhengen.

EUs partskompetanse bygger på EF-domstolens uttalelse 7. februar 2006 (sak 1/03). Domstolen slo da fast at kommisjonen har denne forhandlingskompetansen på vegne av medlemsstatene overfor tredjeland. Den viste til at Luganokonvensjonen 2007 kunne påvirke forståelsen av fellesskapsreglene på dette området og også anvendelsen av disse. En effektiv fellesskapsrett forutsatte derfor at kommisjonen forhandlet på vegne av medlemsstatene.

Verken Luganokonvensjonen 1988 eller Luganokonvensjonen 2007 er en del EØS-avtalen. Men konvensjonene bidrar som et viktig supplement til de materielle rettigheter og plikter som følger av EØS-avtalen. Mens EØS-avtalens formål er å «fremme en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene», jf. EØS-avtalen artikkel 1, har Luganokonvensjonen som et uttalt siktemål å sørge for et rettslig rammeverk for EØS-samarbeidet. Konvensjonen bygger på et grunnprinsipp om dommers frie bevegelighet. Dette samspillet mellom EØS-avtalen og Luganokonvensjonen 2007 understrekes ved at de sannsynligvis hovedsaklig vil få samme geografiske anvendelsesområde. Unntakene herfra gjelder for Liechtenstein som bare er part i EØS-avtalen, mens Sveits bare deltar i Lugano-samarbeidet.

Luganokonvensjonen 2007 har kommet i stand ved forhandlinger mellom partene. De har jevnlig funnet sted siden 1997. Danmark tiltrer særskilt, siden staten ikke er med i det indre justissamarbeidet i EU som gir grunnlag for EUs partskompetanse på vegne av medlemsstatene. Brussel I gjelder derfor i utgangspunktet heller ikke for Danmark. Ved avtalen 19. oktober 2005 mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker er Brussel I gitt tilsvarende anvendelse i Danmark (Danmarksavtalen). Avtalen er gjort til en del av dansk rett ved lov nr. 1563 af 20. desember 2006 om Bruxelles I-forordningen m.v., som trådte i kraft 1. juli 2007.

I tillegg foreslås det endringer i enkelte andre lover for å tilpasse henvisningene der til Luganokonvensjonen 2007. I sjømannsloven § 50 første ledd foreslås det dessuten inntatt et forbehold for så vidt annet følger av Luganokonvensjonen 2007.

For øvrig inneholder proposisjonen her forslag til endringer i utleveringsloven og straffeprosessloven. Siktemålet med endringen i utleveringsloven er å rette opp en inkurie.

Endringen i straffeprosessloven innebærer en nødvendig justering av plikten i § 158 annet ledd til å slette analyseresultatet etter en DNA-analyse basert på samtykke. Pålegget om å tilintetgjøre resultatet er i dag ikke teknisk mulig for Rettsmedisinsk institutt som forestår analysen. Med lovforslaget tas det derfor sikte på å unnta analyseinstituttet fra sletteplikten. Profilene kan likevel bare oppbevares for å dekke instituttets behov for å dokumentere sin virksomhet.