2 Gjeldende rett

2.1 Tvisteloven

Alminnelige regler om norske domstolers stedlige domsmyndighet er i dag nedfelt i tvisteloven. Kompetansen i internasjonale saker, det vil si saker som har tilknytning til utlandet, er nedfelt i tvisteloven § 4-3 første ledd:

«Tvister i internasjonale forhold kan bare anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge.»

Utenlandske dommer vil ikke bli anerkjent eller fullbyrdet i Norge uten lovhjemmel. Tvisteloven § 19-16 inneholder generelle regler om rettskraft for utenlandske avgjørelser. Et slikt grunnlag kan være internasjonal overenskomst, jf. tvisteloven § 19-16 første ledd.

Disse bestemmelsene i tvisteloven må sees i lys av det generelle forbeholdet i tvisteloven § 1-2 for begrensninger som følger av konvensjonsforpliktelser eller av folkeretten. Luganokonvensjonen 1988 er en slik forpliktelse, men gjort til en del av norsk rett gjennom Luganoloven.

Utgangspunktet er derfor at vernetingsreglene i Luganokonvensjonen 1988 gjelder i internasjonale forhold som stedlig og saklig faller innenfor dens anvendelsesområde. I den utstrekning konvensjonen kommer til anvendelse, går den foran nasjonale regler.

2.2 Luganokonvensjonen 1988

Luganokonvensjonen 1988 er den viktigste konvensjonen om domsmyndighet, anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer. Gjennom Luganoloven er den gjort til en del av norsk rett.

Luganokonvensjonen 1988 gjelder mellom de 15 medlemsstatene i EU før utvidelsen i 2004 og EFTAs medlemsstater unntatt Liechtenstein, samt Polen. Innholdsmessig bygger den på Brusselkonvensjonen, som gjaldt for de 15 medlemsstatene i EU før utvidelsen i 2004. Brusselkonvensjonen er nå i all hovedsak erstattet av Brussel I. I den forbindelse er det skjedd enkelte materielle endringer. Det er dermed ikke lenger full parallellitet mellom de regler som gjelder innad i EU på den ene siden, og mellom EUs medlemsstater og de aktuelle EFTA-statene på den andre siden.

Luganokonvensjonen 1988 gjelder på privatrettens område (sivile og kommersielle saker), jf. artikkel 1. Det må således avgrenses mot straffesaker, og likeledes forvaltningsrettslige saker. Enkelte privatrettslige områder er dessuten unntatt. Det gjelder blant annet mesteparten av personretten, familieretten og arveretten, saker om konkurs m.m., trygdeytelser og voldgift.

Konvensjonen er en såkalt dobbel konvensjon idet den ikke bare regulerer spørsmålet om anerkjennelse og fullbyrdelse, men også den direkte internasjonale domskompetansen.

Konvensjonens regler om domskompetanse gjelder i utgangspunktet for alle saker hvor saksøkte har bosted i vedkommende stat (artikkel 2). I tillegg må det innfortolkes et krav om at forholdet må være internasjonalt. Det er ikke et krav at saken har tilknytning til minst én annen konvensjonsstat, jf. EF-domstolens avgjørelse i den såkalte Owusu-saken (C-281/02).

Hvilken nasjonal domstol som er kompetent, beror som hovedregel på nasjonale regler om domskompetanse. Luganokonvensjonen griper likevel på enkelte punkter også inn i de nasjonale vernetingsreglene når den peker ut både konvensjonsstat og kompetent domstol, se for eksempel artikkel 5 og 6. Samtidig henviser konvensjonen enkelte steder til nasjonal rett. Da vil denne - som oftest ved tvisteloven - komme supplerende inn. Det gjelder for eksempel artikkel 4, artikkel 5(2) og (4), artikkel 13(3), artikkel 22 annet ledd, artikkel 24, artikkel 33 første og annet ledd, artikkel 47(1) og artikkel 50 første ledd.

I tillegg inneholder konvensjonen særskilte vernetingsregler som åpner for at saksøkte kan stevnes inn for en domstol i en annen konvensjonsstat enn der vedkommende har sitt bosted. Det gjelder for eksempel i saker om forsikring og forbrukerkontrakter. Siktemålet i disse sakstypene er å beskytte den presumptivt svakere avtaleparten ved å legge til rette for at vedkommende kan anlegge søksmål på sitt eget bosted.

Konvensjonen har bestemmelser om eksklusivt verneting, dvs. at sak må reises ved domstolene i en bestemt konvensjonsstat (artikkel 16). Det gjelder bl.a. saker om tinglige rettigheter i fast eiendom. Også den nå opphevede tvistemålsloven 1915 inneholdt regler om tvungent verneting, jf. f.eks. tvistemålsloven § 22 som gjaldt for noen sakstyper om fast eiendom. Konvensjonen anerkjenner også i utgangspunktet vernetingsavtaler (artikkel 17).

Konvensjonens regler om domsmyndighet suppleres av en bestemmelse om litispendens (artikkel 21), dvs. at saksanlegg i en stat hindrer at samme sak tas til behandling i en ny stat.

Dommer avsagt av domstolene i en annen konvensjonsstat og som faller innenfor konvensjonens virkeområde, skal som utgangspunkt anerkjennes i en annen konvensjonsstat (artikkel 26). Fra dette utgangspunktet gjelder visse unntak (artikkel 27), bl.a. dersom anerkjennelse vil virke støtende på vår rettsorden («ordre public»). Dommen skal videre også på begjæring fullbyrdes her, likevel slik at den først må erklæres for tvangskraftig (artikkel 31). For øvrig skal fremgangsmåten ved fullbyrdelse skje i henhold til nasjonale regler om fullbyrdelse (artikkel 33).

Luganokonvensjonen 1988 har i tillegg tre protokoller. Protokoll nr. 1 regulerer visse særspørsmål knyttet til domsmyndighet, saksbehandling og fullbyrding.

Protokoll nr. 2 gjelder ensartet tolkning av konvensjonen. Artikkel 1 forplikter domstolene i en konvensjonsstat til å ta tilbørlig hensyn til relevant rettspraksis om Luganokonvensjonen 1988 fra domstoler i andre konvensjonsstater. Siktemålet er å sikre en ensartet rettsutvikling innenfor konvensjonens geografiske virkeområde. Artikkel 1 gjelder bare Luganokonvensjonen og suppleres av to erklæringer til konvensjonen. Konvensjonsstater som er medlemmer i EFTA, har avgitt en erklæring om at deres nasjonale domstoler også skal ta hensyn til relevant rettspraksis vedrørende Brusselkonvensjonen fra nasjonale domstoler og fra EF-domstolen. Konvensjonsstater som er medlemmer i EF, har på tilsvarende vis avgitt en erklæring om at EF-domstolen skal ta hensyn til relevant rettspraksis vedrørende Luganokonvensjonen fra nasjonale domstoler i konvensjonsstater som er medlemmer i EFTA. EF-domstolen har ikke kompetanse til å tolke Luganokonvensjonen 1988.

For at domstolene skal få kjennskap til hverandres praksis og også praksis vedrørende Brusselkonvensjonen, er det i artikkel 2 etablert et system for utveksling av informasjon om dommer vedrørende tolkningen av disse to parallellinstrumentene avsagt av nasjonale domstoler og EF-domstolen.

Protokoll nr. 2 inneholder ingen referanse til Brussel I. I praksis er det likevel grunn til å tro at domstolene av lojalitet til systemet legger vekt på rettspraksis som knytter seg til Brussel I i samme utstrekning som til Brusselkonvensjonen, jf. følgende uttalelse i Høyesteretts dom inntatt i Retstidende 2007 side 1759 (avsnitt 42):

«Luganokonvensjonen er en parallellkonvensjon til Brusselkonvensjonen, som gjelder mellom EU-landene. Brusselkonvensjonen er innen EU erstattet av en egen forordning - Brussel I-forordningen/Domsforordningen. Ved tolkingen av Luganokonvensjonen vil EF-domstolens avgjørelser om tolkingen av bestemmelser i Brusselkonvensjonen/Brussel I-forordningen, som har paralleller i Luganokonvensjonen, være en viktig rettskilde, jf Rt-2004-981 avsnitt 22 og Rt-2006-391 avsnitt 21.»

Protokoll nr. 3 omhandler anvendelsen av artikkel 57 som gir konvensjoner på spesielle områder forrang fremfor Luganokonvensjonen 1988. Også EFs rettsakter på spesielle områder skal ha tilsvarende forrang. Samtidig har EF-statene avgitt en erklæring om at de ved utarbeidelsen av slike rettsakter skal ta «alle forholdsregler i sin makt for, når Fellesskapets rettsakter nevnt i ledd (1) i Protokoll Nr. 3 blir utarbeidd, å sikre respekt for de regler om jurisdiksjon og anerkjennelse og fullbyrding av dommer som Konvensjonen her fastsetter».